Originaltittel: O Alquimista 1988, Paulo Coelho 2005, 2011 Bazar Forlag Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo Utgitt etter avtale med Sant Jordi Asociados Agencia Literaria S.L., Barcelona Oversatt av Christian Rugstad Omslagsdesign: Bazar Forlag Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel. ISBN: 978-82-8087-479-5 Produsert av Newcomlab S.L.L., Madrid www.bazarforlag.com
Til J. En alkymist som kjenner og bruker Storverkets hemmeligheter.
Mens de var på vandring, kom han inn i en landsby, og en kvinne ved navn Marta tok imot ham i sitt hus. Hun hadde en søster som hette Maria. Hun satte seg ved Jesu føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun gikk da bort til dem og sa: Herre, bryr du deg ikke om at min søster har latt meg bli alene med å tjene deg? Si da til henne at hun skal hjelpe meg! Men Herren svarte og sa til henne: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne. Lukas, 10; 38 42
Prolog A LKYMISTEN PLUKKET OPP en bok som en i karavanen hadde med seg. Omslaget manglet, men han fant snart fram til navnet på forfatteren: Oscar Wilde. Han bladde litt fram og tilbake før han stanset ved en fortelling om Narkissos. Alkymisten kjente sagnet om Narkissos, den vakre ynglingen som hver dag gikk ned til en innsjø for å se sin egen skjønnhet i vannspeilet. Så betatt var han av seg selv at han en dag falt ut i vannet og druknet. Der han hadde stått, vokste det opp en blomst som fikk navnet narsiss. Men det var ikke slik Oscar Wilde lot historien ende. Han skrev at da Narkissos var død, kom oreadene skogens nymfer ned til innsjøen og så at den ikke lenger var en ferskvannssjø, men en pøl av salte tårer. Hvorfor gråter du? spurte oreadene. Jeg gråter over Narkissos, svarte innsjøen. Å, vi skjønner godt hvorfor du gråter over Narkissos, sa de. Du var tross alt den eneste som fikk se hans skjønnhet på nært hold. Vi måtte alltid løpe etter ham gjennom skogen. Men var Narkissos vakker? spurte innsjøen.
Hvem skulle vel vite det bedre enn du? svarte oreadene forbauset. Når alt kommer til alt var det jo ved dine bredder han knelte hver dag. Sjøen var taus en lang stund. Til slutt sa den: Jeg gråter over Narkissos, men jeg visste ikke at han var vakker. Jeg gråter over Narkissos fordi jeg, hver gang han knelte ved mine bredder, kunne se speilbildet av min egen skjønnhet i dypet av hans øyne. «For en vakker historie,» sa alkymisten til seg selv.
Første del
G UTTEN HET SANTIAGO. Det var begynt å mørkne da han kom med saueflokken sin til en gammel, forlatt kirke. Taket hadde for lengst rast sammen, og en diger platanlønn hadde vokst opp der sakristiet en gang hadde stått. Han bestemte seg for å tilbringe natten der. Han skysset sauene inn den ødelagte døren, så stengte han den med noen plankebord slik at de ikke skulle flykte i løpet av natten. Det fantes ikke ulver der omkring, det var ikke det, men en gang hadde et av dyrene stukket av i ly av mørket, og han hadde vandret omkring hele neste dag på leting etter den bortløpne sauen. Han bredte kappen sin ut på gulvet og la seg ned. Boken som han nettopp hadde lest, la han under hodet. Like før han sovnet sa han til seg selv at han måtte begynne å lese tykkere bøker: de varte lenger og var dessuten behageligere som hodepute. Det var fortsatt mørkt da han våknet. Han kikket opp, og gjennom det halvveis sammenraste taket så han stjernene som skinte. «Den som bare kunne sove litt til,» tenkte han. Han hadde hatt den samme drømmen som uken før, og igjen hadde han våknet før drømmen var slutt. Han reiste seg og tok en slurk vin. Så grep han gjeterstaven og begynte å vekke de sauene som fortsatt sov. Han hadde lagt merke til at de fleste sauene våknet så snart han selv slo øynene opp, som om det skulle finnes en mystisk kraft som forente livet hans med livet til disse
sauene som han hadde vandret omkring med i to år på leting etter mat og vann. «De har vel vennet seg til livsrytmen min,» mumlet han for seg selv. Så streifet det ham at det kanskje var omvendt: at det var han som hadde vennet seg til sauenes livsrytme. Noen av sauene var riktignok ikke fullt så raske til å komme seg på bena. Gutten vekket dem én etter én med staven sin mens han sa navnene deres. Han hadde aldri tvilt på at sauene var i stand til å forstå det han sa. Derfor pleide han iblant å lese litt for dem fra bøker som hadde gjort inntrykk på ham, eller han snakket om gjeterens ensomme glede ute på markene, eller fortalte dem kanskje siste nytt fra byene han dro gjennom. De siste dagene hadde han riktignok bare snakket om en eneste ting: kjøpmannens datter, hun som bodde i byen de ville komme til om en fire dagers tid. Han hadde bare vært der en gang før, det var et år siden nå. Kjøpmannen eide en stor forretning der han solgte stoffer og tøyer, og han forlangte alltid å få se på når sauene ble klippet, så han var sikker på at han ikke ble lurt. En venn hadde forklart ham veien til forretningen, og dit hadde gutten ført sauene sine. * JEG HAR NOE ULL Å SELGE, hadde han sagt til kjøpmannen. Det var fullt i butikken, og kjøpmannen ba gjeteren om å vente til kvelden. Han satte seg på trammen utenfor butikken og dro en bok opp av sekken. Jeg visste ikke at gjetergutter kunne lese, hørte han en stemme som sa. Han snudde seg. Ved siden av ham sto en typisk jente fra Andalusia, med svart,
bølgende hår og øyne med et streif av fortidens mauriske erobrere. Man kan lære mer av sauer enn av bøker, svarte gutten. Hun sa at hun var kjøpmannens datter og fortalte om livet i landsbyen, der den ene dagen var den andre lik. Gjeteren fortalte fra Andalusias utmarker og siste nytt fra landsbyene han hadde besøkt. Det føltes godt å ha noen andre enn sauene å snakke med. Hvor har du lært å lese? spurte piken. Der alle andre har lært det, svarte gutten. På skolen. Men hvis du kan lese, hvorfor er du da bare en gjeter? Gutten ville helst slippe å svare på spørsmålet. Han var sikker på at piken aldri ville forstå, så han mumlet fram noen ord før han fortsatte å fortelle historier fra reisene sine. De små maurisiske øynene vokste seg store av overraskelse og forundring. Etter hvert begynte gutten å ønske at dagen aldri ville ta slutt, at faren hennes ble opptatt i lang tid og ville be ham vente noen dager. Det gikk opp for ham at han følte noe han aldri før hadde følt: lysten til å slå seg til ro og bo i den samme byen for alltid. Sammen med piken med det svarte håret ville nok dagene aldri bli like. Men kjøpmannen kom til slutt ut og ba ham om å klippe fire sauer. Da det var gjort, betalte han det han skyldte og ba ham komme tilbake om et år. * NÅVAR DET BARE fire dager igjen til han på ny var i landsbyen. Han var opprømt og nervøs på samme tid: kanskje hun hadde glemt ham allerede? Det manglet nok ikke på gjetere som dro innom for å selge ull.