Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 2/2011 35. ÅRGANG

Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 2/2011 35. ÅRGANG

På redaktørkrakken: Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: Helga Laake hlaake@online.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net Gerd Borgenvik gebo80@msn.com Mette Bagge mette_bagge@yahoo.no Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Olav Kyrresgt. 23 Servicetorget Postboks 8001 4068 Stavanger Anne Grethe Thesen Godal anne-grete.thesen.godal@stavanger. kommune.no Tlf. 51 91 26 68 Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 22. september 2011 Stoff må være i redaksjonen 18. august 2011 Forsidebilde: Blomstrende Kannik sommeren 2010. Foto: Stein Hugo Kjelby Opplag: 11.000 eksemplarer Layout: Grafica Hundsnes Trykk: Gunnarshaug AS Internett: www.stavanger.kommune.no/ mortepumpen Frivillighet, hverdagens pulsslag Det er ikke så veldig lenge siden vi feiret 17. mai. Hva er 17. mai uten korps? Tamt. Uken før kunne vi lese et stort oppslag i Stavanger Aftenblad om at korpsbevegelsen er på vikende front. På noen år har medlemstallet sunket til nesten det halve. Vel etablerte og kjente korps mangler aspiranter der er ingen nyrekruttering. Et unntak er Storhaug skolekorps kunne vi lese 18. mai, men på landsplan er imidlertid oppslutningen om korpsene dårlig. Korpsarbeid er som oftest basert på frivillig arbeid, der nærmest hele familien er involvert for å skaffe driftsmidler til korpset. Det er heller ikke bare korpsene som er avhengig av frivillige ildsjeler for å få arbeidet til å gå rundt. Det meste av tiltakene som drives på fritiden, både for voksne og barn, gjøres av frivillige. Er vi i ferd med å miste gløden, vi frivillige, og hvorfor? Er det «tidsånden» som gjør frivillig arbeid uinteressant. Er det andre kjekkere ting å finne på som kun jeg har glede av? Det er ikke bare korps som merker nedgang i tilslutning. Aktiviteter av ulike slag, for alle aldersgrupper, merker synkende engasjement. Til høsten er det valg, både politiske og kirkelige. Begge sliten med å få nok kandidater til å stille til valget. Ikke minst sliter de lokale menigheter med å få kandidater til de nye menighetsrådene. Der kan være mange grunner til at folks syn på frivillig engasjement dabber av. Tidene forandrer seg og fritiden kan utnyttes nesten uten å gå ut av hjemmet. Vår teknologiske utvikling har sørget for det, og frivillig engasjement uten for hjemmet er blitt et ork. Men den som engasjerer seg, tar et bevisst ansvar for å gjøre noe for andre. Det arbeidet er samfunnsbyggende og bidrar til glede og hjelp for andre, men også til glede for en selv. «Uten frivillighet stopper Norge». Det frivillige arbeidet er derfor det livgivende pulsslag i hverdagen. Redaksjonen ønsker leserne en riktig god sommer.

Jenz Zetlitz «Glædens muntre sanger» (1761 1821) Av: Gerd Borgenvik BYPROFILEN Vanligvis er ikke drikkeviser noe en forbinder med det å være prest, men Jens Zetlitz klarte det uten å falle i unåde hos sine soknebarn. Går vi til kildene, møter vi en person som var foregangsmann på så mange områder. Han var åpen for alt det nye i tiden og var bl.a. med i miljøet som kjempet fram den nye grunnloven i 1814. Jens Zetlitz ble født i Stavanger den 26. januar 1761. Faren døde året etter, og moren giftet seg på nytt med apoteker Andreas Bosse i Stavanger. Moren døde i 1773 og stefaren i 1776, før Jens hadde fullført skolegang og studier, så han må ha opplevd mye sorg i sine unge år. Etter teologistudier i København ble han ansatt som personlig kappelan hos presten Jens Bull på Jæren. Der forelsket han seg i den yngste prestedatteren, Maren Elisabeth (av Kiellandslekten), og de giftet seg året etter. Tre barn ble født på Lye, og det fjerde etter at han i året 1800 kom til Vikedal som sokneprest. Året etter at de kom til Vikedal mistet han sin kjære Elisa som han kalte henne i barselseng. Det var en sorg han aldri kom over, noe han også har satt ord på i et av diktene sine: «Høit mellem Thules vilde, mørke fjelde, en sanger gikk med lyren i sin haand. Dybt bøiet av sin dybe kummers velde, med vemod i den før så muntre aand. Fra forhen kraftig rige strengeleg kun sjelden, ak, og mat en tone steg,» Likevel giftet han seg allerede året etter med rikmannsdatteren Christiane Sofie Fasting von Krogh. De fikk tre barn sammen, men med fire stebarn i tillegg, ble det nok for mye for prestekone nummer to. Det varte ikke lenge før Zetlitz måtte sende fra seg de fire barna fra første ekteskap til sin svigerinne Johanne Det fins ikke noe bilde av Jens Zetlitz. Derfor har denne silhuetten, som muligens fremstiller ham, blitt brukt. Margrethe Kielland i Stavanger, og der vokste de opp. Etter 11 år i Vikedal overtok Zetlitz som sokneprest i Kvitseid, antakelig av økonomiske grunner. Han hadde lenge klaget over dårlig økonomi og hadde stor gjeld til sin svoger Gabriel i Stavanger. I Kvitseid ble han til sin død i 1821. DIKTEREN. Zetlitz debuterte med diktsamlingen POESIER i 1789. Poesien hans var svært populær på 1800-tallet, og han ble kalt «Glædens muntre sanger». Senere fulgte blant annet «Sange for den norske bondestand» og «Psalmer» (1795), «Prædikener og Leilighedstaler» (1822), og i 1825 kom hans «Samlede digte». 3

Av visene hans er det en som har levd videre og fortsatt blir sunget i muntre lag, og det er «Mine længsler». Den begynner slik: «Hvor saare lidet vil der til for lykkelig at være. Et muntert sind, en piges smil, en ven som gjør dig ære, en hytte som dig skjule kan, sundt brød og kildens klare vand, så megen visdom at du vil og bruger denne lære. Spørsmålet er om vi som lever i dag kan ha noen nytte og glede av Zetlitz forfatterskap. Kanskje bør vi vente til jubileumsåret er over før vi gjør oss opp en mening om det. Kultursjef Rolf Norås har lovet at i løpet av 2011 skal folk få anledning til å lære mer om presten og dikteren Jens Zetlitz. PRESTEN. Jens Zetlitz lot til å være godt likt i Vikedal. Riktignok var han ingen stortaler, men han var enkel og folkelig. Hans liv og virke fant sted samtidig som den haugianske vekkelsen gikk over landet, men noen haugianer ble han ikke, så noe populær i de kretsene ble han nok aldri. En prest som både drakk vin med bønder og fiskere og forfattet drikkeviser! Zetlitz var sønn av opplysningstiden og kjempet for at alle skulle ha mulighet til å skaffe seg lærdom og utdanne seg. Med det for øyet startet han en en pengeinnsamling i Vikedal, og i 1803 dannet han et leseselskap som senere utviklet seg til et bibliotek for almuen. Ved siden av prestegjerningen og leseselskapet var Zetlitz opptatt med diktingen sin, og av den grunn ble han gjerne omtalt som dikterpresten. Av salmene hans er det bare en som har fått plass i Norsk Salmebok, og det første verset lyder slik: «Halleluja, Vår Gud er stor, det må alt liv bekjenne. I alt som øynes på vår jord, hans skapermakt erkjenne. Ja, selve himlens stjernehær hans banner er! Hans makt er uten ende! Starten på Jens Zetlitz-jubilet fant sted i Domkirken på dikterens 250-års dag, og oppslutningen var overveldende. I forsamlingen var det mange «lyse» hoder å se, så det er tydelig at navnet Zetlitz først og fremst appellerer til den eldre del av Stavangers befolkning. Desto gledeligere er det da å høre at en klasse på St. Olav videregående har valgt Jens Zetlitz som prosjekt dette året. Det er å håpe at andre skoler gjør det samme, slik at interessen for dikterpresten kan føres videre til nye generasjoner. På arrangementet i Domkirken deltok undervisningsminister Tora Aasland og domprost Berit Andersen (iført prestekjole med pipekrage), og et kor framførte Zetlitz-sanger. Deretter var det fakkeltog med rødkledde vektere i spissen. Første stans var ved Det Stavangerske Klubselskap, der en kvartett sang, og en vekter sto utenfor og kåserte. Det lange toget fortsatte videre opp Jens Zetlitz gate der vi ble møtt med hornmusikk og fødselsdagssang til ære for jubilanten, og i veikanten stor to flammejonglører og viste sine kunster. Toget endte på Ledaal der det var mer sang og polonese rundt trærne i parken. Til slutt var det servering av betasuppe med nogå attåt på låven. Et flott tiltak av Stavanger kommune! Dagen derpå kunne alle som hadde lyst og anledning møte på biblioteket og høre kirkehistoriker Torstein Jørgensen fortelle om Zetlitz i sin samtid. Også der var tilstrømmingen stor, og det skulle tyde på at interessen for Zetlitz fortsatt er levende. Jubilanten ville nok ha gledet seg stort over det som skjer i Stavanger, eller for å sitere prosjektleder Galta: «Han ville ha blitt enormt glad, for han lengtet etter anerkjennelse. Han sitter nok oppe i himmelen og gleder seg over et godt ettermæle.» 4

Østen Østenson Mortvedt og om opphavet til navnet på «Mortepumpå» Av: Gunnar A. Skadberg BYPUMPEN PÅ TORGET Den 8. desember 1955 hedret Hotel Atlantic den gamle offentlige brønnen som stod på torget i Stavanger fram til 1867, ved å oppkalle en restaurant etter pumpen ved denne brønnen. Seinere har Stavangers informasjonsblad for pensjonister valgt Mortepumpen, et kjent og kjært Stavanger-symbol, som navn og logo. Den gamle, offentlige brønnen på Torget som etter hvert ble navngitt «Mortvedt-pumpen» som ble forenklet til «Mortepumpå», har en historie som i alle fall går tilbake til 1600-tallet. På 1630-tallet ble nemlig plassen foran brønnen steinsatt, og i 1637 hadde denne brønnen fått nytt lokk. I 1701 hører vi at bybrønnen ble utstyrt med pumpe, og dette året ble det også vedtatt å reparere brønnhuset slik at det kom tak over selve brønnen. Bare tutene fra de to pumpene stakk deretter fram fra overbygningen slik en kan se det på Henry Imslands tegning fra 1961. Der har Imsland også fått med at dette var den mest populære møteplassen for byens tjenestejenter som sørget for å utveksle nyheter og sladder om byens mennesker og forhold mens de fylte sine bøtter og spann med livgivende drikkevann for liten og stor. Dessuten var kvaliteten på vatnet så god at noen valgte å gå like til Torget etter vann til kaffen, selv om de hadde andre alternativer. I 1845 var pumpeverket til forfall, og brønnen hadde sterkt behov for rensing og renovering. Det ble derfor satt i gang utbedringer av brønnen og utvidelse av byens viktigste vannreservoar ved branner, og på denne tiden: byens eneste offentlige brønn. Etter avsluttende utbedringer i 1846 hadde brønnen fått en diameter på ca. 6 meter og en dybde på drygt 3 meter, noe som innebar at brønnen rommet 85 000 liter vann. Dette var nødvendig for å tilfredsstille behovet til byens 5

sentrumsinnvånere samt til mannskaper på besøkende seilskuter. Kostnadsoverskridelsene ble store, noe som førte til offentlig refs for den ansvarlige byråkrat, branninspektør Isaach Feldthus. 600 spesidaler var den gang mye for å sikre byen skikkelig vannforsyning, mente bystyrerepresentantene. Men folk som brukte brønnen var fornøyd, og på formiddagstid var den byens viktigste møteplass. Og i en vise som ble sunget omkring 1900, het det: «Rundt Mortapompå stod di, grein di, lo di, fra Mortapompå drog di te Stra en hjem med nytt». I januar 1866 stod byens nye vannverk ferdig med vannledningsnett fra Mosvatnet. Deretter ble Mortvedt-pumpen fjernet. Allerede i 1867 ble den erstattet av fontenen som ble gitt byen i gave fra det engelske firmaet som hadde fått oppdraget med å legge vanneledningsnett fra Mosvatnet til Øvre- og Nedre Strandgate, Pedersgate, Kirkegate, Øvre- og Nedre Holmegate, Østervåg, Verksgate og Breigate. Fontenen er nå plassert foran Rosenkildehuset etter å ha tilbrakt en ambulerende tilværelse med stoppesteder blant annet ved Den Kombinerede Indretning og i Johannesparken. Byen hadde for øvrig hatt en eldre Mortepumpe. Den stod plassert på Pottemakerstranden, stranden som strakte seg fra Zetlitz-almenningen bort til Solandsbryggen i nordenden av Østervåg. Navnet på stranden var gammelt på folkemunne og skrev seg fra 1600-tallet da pottemaker Hans Jakobsen Rode (fra Finnøy) bodde her før han døde i 1664. Han var gift med Mette Pedersdatter (død 1679), og ekteparet hadde i alle fall to døtre: Lucia som var gift med skomaker Jokum Mortensen Røptke og Christenze som var gift med smed Willum Jakobsen. Lucia og Jokum bygde hus som nærmeste nabo til hennes foreldre på Pottemakerstranden. «Hans Rode» eller «Hans potmaker» svor sin borgered i Stavanger i 1638. I referatene fra bytinget hører vi at han ble valgt til julevakt samme år. Referatene forteller også at han ga 2 våger kjøtt «til låns» til Frantz bartskjær, men pengene bartskjæren skyldte, måtte Hans Rodes arvinger kreve inn. Det har nok gått nedover- 6

bakke med pottemakeren mot slutten av livet, for vi hører at byens kemner måtte kreve ham både for rytterskatt og gårdsskatt i årene før han døde. Opp av den gamle Pottemakerstranden lå Fisketorget på 1700-tallet, og der var det bygd en brønn med pumpe. Ved siden av lå «Mortebakken» der mortefiskerne tok i land seifisken de hadde glibet i Børrevigå. Brønnen fikk derfor navn etter fisken. I 1791 var brønnen sprukket og i dårlig befatning. Det ble derfor gravd ut en ny brønn på tomten ved siden som tilhørte skipsbyggmester Anders Jakobsen Sømme (1750-1805) og hans kone Malena Kristina Holm (1756-1816). «Mortepumpen» på Pottemakerstranden ble fjernet etter Storabra en i 1860. Fra dette året kom også navnet Pottemakerstranden ut av bruk. ØSTEN ØSTENSON MORTVEDT Det hersket en tid den misoppfatning at navnet på bypumpen på Torget også hadde noe med seifisken mort å gjøre. Men etter hvert er det blitt klart for de fleste at navnet har sit opphav i eieren av bygården Torvet 5 fra 1813: Østen Østensen Mortvedt. Østen Mortvedt ble født i Skånevikstrand i Etne i 1776 (født 17.03 og døpt 16.09) som sønn av gårdbrukerparet Østen Larsen Digernes Mortvedt (1727-1813) og Herborg Johannesdatter Mortvedt (1732-1792). Østen ble konfirmert i Skånevik i 1791. Han arbeidet deretter i hjembygda i mange år, men i 1802 flyttet han, 25 år gammel, til Stavanger, med sin formue på 5 hardt oppsparte riskdaler i lommen. Han drev først en liten handel noen år før han fikk ansettelse som «gesell» og siden kontorist hos Gabriel Schanche Kielland i handelshuset «Jacob Kielland & Søn». Agent Kielland hadde samme holdning til sine ansatte som Hans Nielsen Hauge og John Haugvaldstad. Oppdaget de ressursrike og talentfulle arbeidere blant sine ansatte, lærte de dem opp og stimulerte dem til å starte med selvstendig næringsvirksomhet. Den 22. august 1812 (tinglyst skjøte 25.01.1813) fikk Østen Mortvedt således låne hele 2000 riksdaler av sin arbeidsgiver, for å kunne kjøpe den sentrale eiendommen Torvet 5 av enkefru Martha Sørensdatter Gundersen. Eiendommen bestod av to bygninger og to brannummer (447a og b), og dermed ble både huset og pumpen ved huset navngitt etter den nye eieren. I 1815 bar Østen Mortvedt yrkesbenevnelsen «Contoir-Betient». Mortvedt drev nå handelsvirksomhet fra eget hus, men først i 1844 sikret han seg borgerskap som kjøpmann i Stavanger. I 1833 kjøpte han Egenesløkke litra D (ved Sandvigen, Bjergsted) av Arnoldus Christianus Rosenkilde (en yngre bror av Peder Valentin Rosenkilde). Der sikret Mortvedt matauk til sitt hushold på Torvet samtidig som han selvsagt fikk utnytte noe av sin kompetanse som jordbruker fra hjemmegården i Skånevik. I noen år drev Mortvedt eget skipsverft på sin eiendom i Sandviken. Først i 1869 solgte Østens datter og svigersønn denne løkken videre til skjoldabuen Tollef Tollefsen og timebuen Peder Paulsen. Rosenberg Mekaniske Verksted ble anlagt på denne løkken i 1896. Østen Mortvedt investerte for øvrig penger også i andre eiendommer og var innehaver av Nedre Strandgate 85, 89 og 91. Østen Mortvedt må ha vært en respektert mann i bysamfunnet, for i 1834 ble han utnevnt til Stavangers kemner, og fra 1841 til 1845 var han byens overformynder. Han opparbeidet seg etter hvert en stor formue, og i 1841 ser vi at han ga 5 spd. til «trængende Brandlidte» etter en brann samme år i Trondheim. Da han døde, etterlot han seg en formue på 40 000 spesidaler. OM FAMILIEN MORTVEDT Østen Mortvedt giftet seg 2. juli 1815 med hillevågsjenta Karen Rasmussen, født i 1783 som datter av Rasmus Rasmussen Hillevåg (1731-1803), opprinnelig fra Nord-Varhaug, og Elen Torgiersdatter Omdal (1746-1796) fra Egersund. Som vi ser var det bare Elen Margrethe som ble gift og etterlot seg arvinger. Hun ble enearving etter moren (som døde 61 år gammel 3. mai 1844) og faren (som døde 76 år gammel, 3. april 1854.) Det året faren døde, fikk 7

Ekteparet fikk disse barna: 1) Helene Karine (1815-1841), døpt i Domkirken 1. oktober 1815. Fadderne hennes kom fra familiene Kielland, Schiøtz og Zetlitz. 2) Elen Margrethe, født 1816, gift 23.03-1854 med handelsmann Torgils Gundersen Sørhus. 3) Laurine Marie (1819-1827). 4) Rachel Uldrike (1823-1825). Ellen Margrethe Østensdatter Mortvedt Gundersen. Elen Margrethe borgerskap som handlende i Stavanger. Hennes og mannen, Torgils sønn, Østen d.y. (født 4.08.-1859), tok etternavnet Mortvedt. Han var bankbokholder i Stavanger Sparekasse i 35 år, etter først å ha arbeidet i Stavanger Kreditbank som en tid leide lokaler i hans barndomshjem på Torget. Siden ble han hovedbokholder i Stavanger Sparekasse. Hver dag kom han kjørende til byen i sin gigg fra Revheim, der han hadde kjøpt seg et gårdsbuk. Han forlot giggen i Kleiva og gikk ned til sitt arbeidssted i byen. Etter kontortid ventet igjen drengen på ham med giggen i Kleiva (like nedenfor nåværende Folkets Hus). Østen Mortvedt d.y. ble gift i 1891 med den ti år yngre Amalie Spilling fra Nedre Audnedal, men allerede i 1887 hadde Østen Mortvedt d.y. kjøpt utmarken til bruk 11 på Revheim, der han og kona etter hvert anla sitt flotte bruk «Gimle». Men i begynnelsen av sitt samliv bodde de sammen med Østens foreldre i Torvet 5, der deres to eldste barn, Magnhild (f. 1892) og Torgils (f. 1894) kom til verden. I «Stavangeren s nekrolog over Østen Mortvedt (Gundersen) for 25.07-1925 står det blant annet: «Gimle Gaard i Malde vil altid staa som et minde om hvad dyktighed og interesse kan utrette. Av den lyngmark der var herute for ca. 30 aar siden har Mortvedt, skjønt bygut, 8 Gimle gård sett fra vest.

Torgils Gundersen Sørhus handelsmann i Stavanger. skapt et av de smukkeste gaardsbruk paa disse kanter. Han var ogsaa saa vidt erindres en tid medlem av Haaland herredsstyre og var ellers en mand med mange interesser. Men hovedinteressene hans var delt mellem hans daglige arbeide i banken og jorddyrkingen.» Ekteparet Østen og Amalie Mortvedt fikk sju barn, hvorav seks vokste opp, og i dag bor noen av deres etterkommere fortsatt på og ved Gimle gård. TORGILS GUNDERSEN SØRHUS Torgils Gundersen Sørhus ble født på gården Sørhus i Skjold i 1817. Han var sønn av gårdbruker og «forligelseskommissær» Gunder Torson (født i Åm i Vats i 1781 og død på Sørhus i 1855) og Marta Torgilsdatter (født på Våga i Imsland i 1785 og død på Sørhus i 1863.) Torgils var seminarist fra Stord da han flyttet til Stavanger i 1853. Året etter ble han altså gift med Elen Margrethe Mortvedt, og han fikk borgerbrev som handelsmann i Stavanger. Han døde i Mortvedthuset i 1911 da han var 94 år gammel. OM MORTVEDT-HUSET Vi vet at enkefru Anna Sophie Heussner (enke etter oberst Christian Friedrich Heussner, regimentsjef for Rogaland infanteriregiment nr 8, 1758-1761) bodde i det huset som siden fikk navn etter Mortvedt. Huset ble i 1784 solgt til fyrforvalter Henrich Petersen von Fyren på Kvitsøy. Omkring 1800 solgte han sin eiendom ved Torget til konsumpsjonsbetjent Aamund Gundersen, og det var hans enke, Martha, som i 1813 solgte huset videre til Østen Mortvedt. Aamund hadde tidligere vært sjømann. Han var født på husmannsplassen Høneland under Ødemotland i Hå ca. 1757, og han var sønn av Gunnar Omundsen Høneland fra Holen under Bjorland og Maren Larsdatter Ytre Salte. Martha Sørensdatter var født ca. 1760. Aamund og Martha ble gift i Stavanger Domkirke 22. mai 1783. I 1801 hadde de sønnen Gunder på 18 som var døpt 16.11-1783 og matros i 1801 og datteren Christina (Stine) Maria på 12 år, døpt 12.08.-1789, og disse barna vokste altså opp på Torget i Stavanger, der husmannssønnen fra Hå hadde kjøpt seg hus. Elen Margrethe og Torgils bygde om sitt hus på Torget i senempirestil, men det gikk nedover med forretningene. Fra 1865 leide Gundersens ut lokaler til den nyopprettede Stavanger Kreditbank, som siden fikk lokaler i «Matstovo» eller BUL-huset på hjørnet av Kirkegata og Øvre Holmegate, der for øvrig også Post-og Telegrafkontoret fikk plass fram til det nye posthuset stod klart i Kiellandhagen i 1910. I 1865 ble det også opprettet et bibliotek i Mortvedt-husets andre etasje. Carl Lous skriver i sin cicerone fra 1868: «Lige overfor Sømandsskolen har Du til høire (Mortvedt-huset) Byens Athenæum der stiftedes i 1865 og tæller 123 Medlemmer, som betale en aarlig Kontingent af 3 Spd., dog er for Søfolk, som er i Fart, denne nedsat til 1 Spd. aarlig. Fremmede, der lade sit Navn indskrive i den udlagte Protokol ved et Medlem, have fri Adgang i 14 Dage. Bibliotekhet tæller 600 Bind og i Læseværelset findes udlagt 7 aviser, 7 illustrerede Blade og 12 Tidsskrifter. I samme Bygnings første Etage findes Kreditbanken der traadte i Virksomhed den 15de Januar 1865 med Aktiekapital af 250 000 Spd., hvoraf til 1868 er indbetalt 87 095 Spd. I 1867 udgjorde den samlede Omsætning 8.682.861 Spd. 73 Sk. og Reserve fondet 4000 Spd. Udbyttet blev sat til 10%.» I 1870 gikk Gundersens konkurs, men deres sønn Østen Mortvedt d.y. var i stand til å løse ut 9

konkursboet for 5600 spesidaler 31. mai 1870 (tinglyst 2.06.1870). I 1875 leide Handelsforeningen de tre største værelsene i første etasje for 160 spd. per år. (før hadde foreningen leid lokaler i Samuel Olsens «Hotel du Nord» på Domkirkeplassen). I 1888 fikk «Rogaland Folkeblad» leie lokaler til redaksjonen sin i første etasje hos Mortvedt. Året etter ble dette bladet til «Stavanger Avis» med Alex ander L. Kielland som redaktør og Oddmund Vik som redaksjonssekretær, og denne avisens redaksjon holdt fortsatt til i første etasje av Mortvedt-huset, der Vik overtok som redaktør etter Kielland i 1890. Fra sitt kontor ville Kielland framstå som en «Svøbe for Byen», noe han erklærte i sin debut som avisredaktør, og ex-forfatteren fant mye i hjembyen han kunne svinge sin pisk over i det året han satt på redaktørkrakken (1889-1890). Fra 1912 fikk Stavanger Indremisjonsforening leie det gamle Mortvedt-huset til hotelvirksomhet. Framsynte indremisjonsfolk og kjøpmenn som Rasmus Sand, Sigv. Øgreid og Nic. Wesnes var initiativtakere. Leieforholdet fortsatte til etter andre verdenskrig. Bestyrerinner var Martha Brekke som etter kort tid ble avløst av Marie Seglem, som holdt ut i denne stillingen like fram til 1938 da Kristine Robberstad overtok. Fra 1942 innehadde Selma Bratland bestyrerstillingen fram til 1950 da Olga Hersvik overtok. På 1900-tallet forvaltet firmaet «Torvet 5 A/S» Mortvedt-huset i Torget 5. Men 31. desember 1926 (tinglyst 9.03-1927) kjøpte Østen og Amalie Mortvedts seks barn familieeiendommen tilbake for 102 000 kroner. Barna var Gun- 10

om sine erindringer fra Mortvedt-huset til Rogalands Avis. Han forteller at Ingeborg Endresen var enke etter en lege som hadde reist til Syden og som hadde vært privatlege for Christian Bjelland. (Trolig Edvin Bernhard Endresen, født i Loshavn i Vanse i 1872, men vokst opp i Verksgate 15 i Stavanger som sønn av stavangerborger og skipper Endre Endresen og fru Amanda Wilhelmine fra Loshavn.) Marie Seglem bestyrer av Indremisjonshotellet 1913 1938. hild, (1899-1980) og gift med John Oftedal på Madla, Magnhild, født i 1892 og ugift, Torgils (1894-1996) og gift med Inger Forsand; dette ekteparet overtok Gimle, Astrid, født i 1898 og gift med direktør Johan Torbjørnsen i Oslo, Eldbjørg, født i 1901 og gift med Lars Holte, Øystein (1903-1998), gift med Serina Grannes. I 1945 (16.10) ble det etter Landssviksforordningens 36 tatt beslag i Johan Torbjørnsens sjettepart i eiendommen til fordel for den norske stat. Det var for øvrig høyesterettsdommer Kluge, selv en ivrig motstandsmann, som formelt utførte denne handlingen på vegne av det offentlige. Firmaet R.(asmus) Malde leide også lokaler i kjelleren i Mortvedt-huset før det ble revet til fordel for Torgterrassen i 1963. Under huset ble det da funnet rester etter byens eldste bolighus. Under en arkelologisk undersøkelse ved denne hustomten høsten 2004, kom det for dagen en brønn eller, etter lukten å dømme, kanskje heller en latrine. Lukten hadde altså «overlevd» fra 1200-tallet! Golvet til Mortvedt-huset ble også funnet ved denne anledningen, og trappen etter et eldre hus som ikke var datert da dette funnet stod omtalt i Stavanger Aftenblad 18. september 2004. I 1905 flyttet familien Ilstad inn i Mortvedthuset. I 1964 fortalte sønnen i huset, O. Ilstad, I 1905 bodde frøknene Fisher i andre etasje i Torvet 5, der de hadde etablert en lesesal og drev med utlån av bøker til «Læseforeningen for Kvinder», som en fortsettelse av det «Atheneum» som vi hørte ble opprettet i huset i 1865. I huset bodde også kandidat Smedsrud som hadde sitt kontor der. På loftet leide Sara Løyning (Roth) hybel. Loftet var for øvrig lekeplass og et «eventyrrike» for ungene på regnfulle dager, for der oppe fantes mange slags gamle pulter og andre spennende remedier fra fordum«skriver Ilstad. I første etasje, på hjørnet mot Domkirken, holdt urmaker Karl Svendsen til med sin forretning. Baker Olsen på Holmen hadde også leid seg rom for en filial i huset, før dette lokalet ble overtatt av baker Eriksen. Kjøpmann Norem leide både rom for butikk og lager (siden overtatt av Maldes jernvareforretning). Det norsk-amerikanske ekteparet Gilbertson (også kalt Guldbrandsen) drev kafé i huset, og ut mot Torget lå det en såkalt Londonerbasar, der alle varene kostet 15 øre. Rasmus Malde, bedre kjent som «Malden på Torjå», ble født på bruk 44 på Madla 12. desember 1865 som sønn av husmannssønnen Rasmus Rasmussen og Dorte Johanna Olsdatter fra Haga i Sola. Rasmus Malde overtok skjøtet på bruk 44 på Madla av faren i 1887. I 1890 giftet han seg med Karen Olena Olsdatter fra Madla (datter av Ola Olsen Bø og Hanna Taletta Olausdatter Tasta på bruk 39 i Madla.) Rasmus og Karen fikk barna Rakel Maria (1891), Rasmus (1894), Olav (1896) mens de bodde på Madla. I Stavanger ble Dagny født i 1899. I 1898 flyttet familien Malde til byen, og Rasmus Malde gikk inn som medeier i svogeren 11

MORTVEDT-HUSET I FOLKETELLINGENE. I 1865 BODDE FØLGENDE MENNESKER I TORVET 5 (BR. NR. 447): 1) Torgils Gundersen, handelsmann, 49 år, født i Skjold. 2) Elen Margrethe, født Mortvedt, kone, 50 år, født i Stavanger. 3) Grethe Svendsen, jomfru, tjener, 30 år, født i Sandnes. 4) Østen Gundersen, sønn i huset, 7 år, født i Stavanger. 5) Gabriel Gabrielsen, tjenestedreng, 25, født i Lye. 6) Karine Hansdatter, tjenestepige, 19 år, født i Stavanger. 7) Olene Gabrielsdatter, tjenestepige, 30 år, født i Hå. 8) Martine Rein, jomfru, losjerende, 52 år, født i Mandal. 9) Gunder Gundersen, husfader, handelsbetjent for broren, 40 år, født i Skjold. 10) Lisbet Gundersen, født Stensdatter, hans kone, 38 år, født i Skjold. 11) Gunder Gundersen, deres sønn, 4 år, født i Stavanger. 12) Augustinus Gundersen, deres sønn, 2 år, født i Stavanger. 13) Marta Olsdatter, barnepige, 11 år, født i Skjold. I 1875 BODDE FØLGENDE MENNESKER I TORVET 5 (BR. NR. 447): 1) Torgils Gundersen, handelsborger, født i Skjold i 1817. 2) Elen Margrethe, hans kone, født i Stavanger i 1816. 3) Østen Mortvedt, sønn, født i Stavanger 1859. (Østen har nå skiftet etternavn, som vi ser). 4) Martha, datter, født i Stavanger 1856. 5) Karine Helene Hanssen, husjomfru, født i Stavanger i 1847. 6) Sofie Rasmusdatter, tjenestepige, født i Askevold i 1834. 7) Marie Tønnessen, garnhandlerske, født i Stavanger 1846. 8) Tollef Tollefsen, byggmester, født i Helland i 1826. 9) Engeborg Tollefsen, hans kone, født i Heskestad i 1818. 10) Emilie Tollefsen, datter, født i Stavanger i 1859. 11) Enevald Tollefsen, skipstømmermann og sønn, født i Stavanger i 1857. 12) Jesper Jespersen, løsarbeider, født i Håland i 1852. FOLKETELLINGEN FOR 1885, TORVET 5: 1) Torgils Gundersen, handelsborger, født 1817 i Skjold. 2) Elen Margrethe Gundersen, hans kone, født i Stavanger 1816. 3) Østen Mortvedt, deres sønn, bankassistent, født i Stavanger i 1859. 4) Elen Kristine Jørgensen, tjenestepige, født i Håland i 1868. 5) Fredrikke Marie Mosling, husbestyrer, født i Namsos i 1862. 6) Anna Kverme, tjenestepige, født i Egersund i 1867. 7) Gabriel Severin Aslagsen, handelsborger, født i Stavanger i 1846. 8) Martha Marie Aslagsen, hans kone, født i Stavanger i 1859. 9) Alfred Aslagsen, deres sønn, født i Stavanger i 1882. 10) Trygve Aslagsen, deres sønn, født i Stavanger i 1885. 11) Gunda Pedersen, tjenestepige, født på Sand i 1865. 12) Gurine Gundersen, tjenestepige, født i Stavanger i 1864. 13) Thomas Salomonsen Sola, handelsmann, født i Håland i 1857. 14) Hanna Margrethe Johnsen, butikkjomfru, født i Stavanger i 1864. FOLKETELLINGEN FOR 1900, TORVET 5: 1) Ingeborg Endresen, understøttet av det offentlige, enke, født i Stavanger i 1839. 2) Thea Endresen, datter, arbeider på ullvarefabrikk, født i Stavanger i 1879. 3) Elise Enoksen, enke, driver strikkeforretning, født i Ålesund i 1854. 4) Adolfa Enoksen, hennes datter, født i Stavanger i 1885. 5) Torgerius Johnsen, skreddermester, født i Egersund i 1836. 6) Serine Johnsen, hans kone, født i Sjernarøy i 1857. 7) Jenny Johnsen, deres datter, født i Stavanger i 1889. 12

Hans Elias Gudmestads jernvarehandel. Gudmestad hadde drevet en jernhandel allerede fra 1896, men i 1898 gikk altså Rasmus Malde inn som kompanjong, og fra 14. oktober 1899 holdt jernhandelen til i Gudmestads nyinnkjøpte hus i Prostebakken 3. I 1917 ble dette firmaet delt, og Malde flyttet sin jernvarehandel til Mortvedthuset i Torvet 5, der den vidgjetne jernhandelen ble drevet videre i mange år. Firmaet eksisterte siden som «Malde R. A/S» i Kirkegata 31 fram til 2008 da også denne spesialforretningen dessverre måtte si takk for seg. «DIN MORTEPOMP!» I 2001 oppstod det en morsom debatt i Stavanger Aftenblad i kjølvannet av stoff om bypumpen på Torget. Der ble det (26.01) av Ingunn Alsåker henvist til H. Meltzers politinotiser som refererte til en krangel der en stavangermann hadde tent på alle plugger da han ble kalt en «mortepomp»! Alsåker kunne også referere til generalløytnant Pram fra Ministeriet for Nærings- og Landhuusholdningen som tidlig på 1800-tallet hadde skrevet: «En lille Fisk som her kaldes Mort er her saa rigelig af at Folk fra Nabobygderne kalder Stavangerne Mortepomper derav at det er en svært vanlig Føde.» I sin «En Stavangersk Cicerone» fra 1868 skriver Carl Lous om byens torg: «Her har Mortepompningen floreret, som Du kan faa høre af Bergenserne om. Requiescat in pace!» Vår yngste datter har i flere år arbeidet i hjemmesykepleien i Bergen, og utallige er de episodene hvor brukere, i all gemyttlighet, har kalt henne for «din Mortepumpe». Så hos bergensere sitter beskrivelsen av stavangere som mortepumper dypt og grunnfestet 150 år etter at bergenseren Carl Lous refererte til dette fenomenet i 1868. I 1888 skrev Sigbjørn Obstfelder en morsom parodi kalt «Heimskringla» (utgitt i 1889) i anledning 10-års jubiléet for Studenterhjemmet i hovedstaden, der Obstfelder bodde mens han studerte. I denne trykksaken tok han for seg historien til studenthjemmet, og han karikerte i tillegg sine venner og professorer i sogestil à la Snorre. Obstfelder skriver på denne tiden også et spøkefullt portrett av seg selv som han kaller «Helge litle hin mortepomper» altså med assosiasjonstråd til vannpumpen som stod ved Mortvedt-huset på Torget i hjembyen og som på denne tiden ble fjernet for alltid. Jan Ivarson som hadde vært i marinen etter andre verdenskrig, kunne, i ovennevnte avisfølje tong i Stavanger Aftenblad, berette at «mortepumpe» ble nyttet som oppnavn på marinesoldater fra Stavanger på slutten av 1940-tallet, og en bergenserinne bosatt på Madla kunne fortelle at hun i sin ungdom hadde kalt stavangere for «Stavanger mortepumper». En stavangerdame skrev at hun ble kalt «Stavanger mortepumpa» da hun besøkte Haugesund på 1920-tallet. Navne bruken forteller i alle fall at pumpen ved Mortvedt-huset må ha stått sterkt i folks bevissthet og at «mortepumpe» på mange måter må ha vært synonymt med å være «siddis» i de 160 årene som gikk mellom 1850 og 2008. Sånn går det når me må ta imod innvandrarar fra Sunnhordland! KILDER: Stavanger 1814-1914 Stavanger 1914. Stavanger Bystyres Forhandlinger 1844-1855 Bærheim, Anders: Notater til Dreyer-kalender. Bendiksen, Sveinung: Skipsreder fra Etne ga navnet til Mortvedthuset Stavanger Aftenblad 27.12.-2008 Ilstad, O.: Grønn var min barndoms dal Rogalands Avis 2. juli 1964. Kielland, Axel: Stavanger Borgerbok Stavanger 1935. Kvam, Bjarne: Nytt liv på gammel grunn, Stavanger Indremisjonsforening 1876-1951 Stavanger 1951 Gunnar, Wareberg: Notater til egne tegninger (upublisert) Statsarkivet i Stavanger. Østrem, Nils Olav: Skjold gard og ætt. Vindafjord kommune 1999. Øydis Mortvedt Bakke: Private familieopplysninger. Stavanger Aftenblad 26.01-2001 og 21.11-2005 Panteregister, byfogden i Stavanger. Statsarkivet i Stavanger. Folketellinger for Stavanger 1865, 1875, 1885 og 1900. Statsarkivet i Stavanger. 13

«Lekeplass for eldre» NRK Lokalen hadde forleden et innslag hvor Arnt Haldorsen i Hillevåg hadde sett et innslag på svensk TV om «lekeplasser for eldre». I tilknytning til dette innslaget var det også et intervju med leder av Levekår i Stavanger Kommune, Per A. Thorbjørnsen. Her uttalte Thorbjørnsen sitat: Fantastisk idé. Utrolig bra initiativ. En godsak, ja nesten på grensen til en gladsak. Ja, dette må være mulig å tilrettelegge. Lekeplass for andre enn bare barna er det kanskje noe nytenkende over. Men dette synes jeg rett og slett vi skal forsøke. Sitat slutt. «Nytenkingen» har nok Eldrerådet vært ute med mye tidligere. I sak etter sak har Eldrerådet nå, over tid, fremholdt at det må legges til rette for slike aktiviteter for eldre. Dette må skje ikke bare på torget i Hillevåg, men over alt hvor det finnes lekeplasser i byen vår. Alle steder hvor det etableres nye større boligområder, hører det til lekeplasser og kvartalslekeplasser. Utviklingen innenfor foreldrepermisjoner, barnehager og skolesystemer med SFO, har medført at disse for en stor del står ubenyttet, spesielt på formiddagen. Dersom man ved planlegging av slike plasser også hadde montert enkle trimapparater som eldre kunne benytte seg av, ville plassene sikkert vært tatt i bruk av pensjonister deler av dagen. Dette ville igjen medføre bedre helse, bedre trivsel og større muligheter for at den enkelte ville kunne bo hjemme i sin egen bolig i lenger tid. Moderat heving av aktivitetsnivået for eldre, vil utvilsomt innvirke også økonomisk for Stavanger Kommune, men fremfor alt vil vi kunne få flere eldre som er mer selvhjulpne. I Rogalands Avis 03. mars, kan vi lese at det har vært kontakt mellom Selberg Arkitekter i Trondheim og Stavanger Kommune v/thorbjørnsen og Sagen Helgø, i forbindelse med et pilotprosjekt for å få til «mosjonsparker». Eldrerådet kan tenke seg å ha en representant med i det videre arbeidet om dette. I tilknytning til dette, vil vi også henlede oppmerksomheten på behovet for å kunne «ta en pust i bakken» når man benytter seg av de mange turområdene vi er så heldige å ha i byen vår. Her må det nå «tas et tak» for å legge til rette for varierte høyder på benker og stoler. Eldre som ønsker å ta seg en tur, har behov for å stoppe opp for en liten hvil av og til. Det er derfor fortvilende å komme til en benk som er så lav at man allerede før man setter seg ned, vet at man må ha hjelp for å komme seg opp igjen. Dette gjelder forøvrig alle benker som er plassert rundt omkring i byen. Etter Eldrerådets mening, er dette også i strid med prinsippene om Universell Utforming og Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. 14

Birgitte Grimstad konsert på Eldres Hus Takket være Den kulturelle spaserstokken i Stavanger kommune hadde vi den 17. mars besøk av Birgitte Grimstad på Eldres Hus. Publikum strømmet på og stoler måtte hentes fra kjeller og loft. Birgitte Grimstad sang og spilte gitar og det var en fin og stemningsfull konsert. Hun sang bl.a. viser av Geir Tveitt, Prøisen, Halfdan Rasmussens barnerim, og «Kaffen er klar» av Benny Andersen. Hun leste dikt og eventyr av HC Andersen og stemmet i noen flotte norske stev. Hun likte seg godt i Stavanger og vi håper at vi kan få besøk av henne igjen. 15

SOLVANG Fasjonale omsorgsboliger midt i sentrum Solvang slik det så ut i 1920-årene. Stavanger Handelsstands Forening er en gammel og verdig institusjon, stiftet så langt tilbake som i 1888. Understøttelsesforening som den ble kalt den gang, hadde som formål å opprette et aldershjem «for dem af vore ældre Standsfeller, der ved svigtende Arbeidskraft eller Uheld kommer ud av Stilling uden at have noget at ty til.» Handelstanden var forutseende og hadde virkelig omsorg for sine medlemmer. Foreningen oppnådde målet i 1928 ved hjelp av at arvingene til Racine donerte damehjemmet «Solvang». Gamlehjemmet «Sommerlyst» på Lagårdsveien ble gitt som gave. Dette ble siden solgt og midlene brukt til å bygge «Solvang». Styret i foreningen hadde i 1934 en halv million på konto og besluttet å bygge et aldershjem med plass til 40 beboere i Wesselsgt. 51. Bygget ble innviet i oktober 1937. Det var den gang. Etter en større omlegging og ombygging i 1995, fremstår «Solvang» i dag som en topp moderne bygning med 25 leiligheter i størrelse 40 til 70 m 2. Alle leilighetene har te-kjøkken, stort soverom, praktisk bad og stue. I husets røykesalong treffer Mortepumpen tre av husets fornøyde beboere: Anne Karin Nedland (94), Louise Storm Hansen (95) og Magda Løge (95). Hvorfor valgte dere denne boformen på eldre dager, spør vi og alle tre svarer nokså kontant: Vi ville ikke være til belastning for familien. Her på Solvang har vi det godt og så lenge vi kan holde oss friske og rørlige får vi den hjelp vi trenger. Anne Karin Nedland er den som har bodd lengst. Hennes foreldre bodde også her på sine gamle dager og hennes datter og svigersønn er for lengst medlemmer i foreningen. Slekt følger slekters gang på «Solvang». 16

Kravet for å kunne bo på «Solvang» er at de kan klare seg selv. Solvang har som målsetning å skape et alternativ til eldre som trenger moderat hjelp i hverdagen. Alle tre er imidlertid skjønt enige om at det skulle vært litt mer aktivitet. Særlig på vintertid kan dagene bli lange. Om sommeren er det bedre. Da kan vi bruke den flotte hagen eller sitte på tak-terrassen og ha utsikt over hele byen og innover Ryfylke. Tre fornøyde beboere. Fra venstre: Louise Storm Hansen, Anne Karin Nedland og Magda Løge. Bortsett fra Torbjørn Haraldsen, som er ansatt som forvalter/alt mulig mann i 60% stilling, har omsorgsboligen ingen fast ansatte, men betjenes av kommunens hjemmetjenester. All maten fås fra Tasta sykehjem og alle måltidene serveres i husets flotte spisestue. Om ettermiddagene samles de fleste i salongen for kaffekos og drøs. Ved spesielle anledninger arrangeres det samlinger for alle beboerne. I tillegg til husleien betaler beboerne for kost, telefon og renhold, hår og fotpleie. Ved sykdom får de tjenester fra hjemmesykepleien og blir de for dårlige, søkes det om sykehjemsplass. Våre tre venninner har alle en eller annen tilknytning til byens handelsstand og forteller at mange i «gamle dager» fikk medlemskap i konfirmasjonsgave og firma meldte inn sine ansatte. For medlem må man være for å kunne få plass på «Solvang». I nyere tid er det nå blitt slik at alle kan søke om medlemskap. Selv uten å ha tilknytning til handelsstanden. Prisen på medlemskapet er kr. 1000.- for enslige og kr. 1500.- for ektepar. I tillegg betales en årlig avgift på kr. 100.-. Torbjørn Haraldsen mottar ca. 5-10 søknader pr år. Selvfølgelig er også han medlem i foreningen, men når inntakskravet er 67 år, må han nok vente noen år til før han kan få egen leilighet! Foreningen har nå 500 medlemmer og ventelisten på rom varierer. Tildeling av plass skjer i samarbeid med Stavanger kommune som disponere et viss antall leiligheter. Solvang anno 2011. 17

En trekkfugl vender tilbake Av: Reidun Nydal Jeg fikk ikke høstet inn mine siste vinterepler. Først kom stormen, så kom skarene av trekkfugl som ville ruste seg opp til den lange ferden, sørover, østover, over fjell og hav. De kunne jo ikke frakte med niste, så det var vel om å gjøre å få i seg så mye næring som mulig foran den lange, årlige utferden. Men etterpå så marka her ut som en søppelhaug. Men fugleinvasjonen ble i hvert fall den store utfordringen for Leonardo da Vinci, naboens katt, i jakten på ferskt fuglekjøtt. Jeg kunne jo observere den smidige pusen stupe fra grein til grein i ren og skjær henrykkelse. Men da den kom byksende mot meg ei gang med en småfugl mellom tennene og ville inn i huset med sitt bytte, da var dagen ødelagt for meg. Jeg bare smelte igjen døra foran truten på slyngelen. Den skjønte vel lite av mitt plutselige sinne, men hva kunne jeg vel vente meg av et rovdyr? Da jeg så flokkene ruste seg til vinterreisa og bre vingene i kunstferdige flymanøvrer opp mot himmelvelvet, kjente jeg liksom en slags fornemmelse av fortid, av egne vinger som hadde ført meg vidt og langt. For også jeg hadde hatt vinger ei gang, flyvertinnevinger, og jeg hadde til og med fløyet rett over barndomshjemmet her flere ganger, tro det eller ei. Det var i ei tid da SAS ennå hadde propellfly som Convair Metropolitan. De fraktet knapt mer enn noen dusin passasjerer og kunne gå ganske lavt, noen hundre meter. På det vi kalte Melkeruta fra Bergen, Stavanger og Krisiansand, kunne jeg for eksempel, når vi nærmet oss Dalaneområdet, gå inn i cockpit og be kapteien navigere i retning av barndomshjemmet mitt. Da kunne det hende at vi fløy så og si rett over huset. Og var mine foreldre i hagen, ville de se opp og vinke. For de visste at ikke noe annet rutefly ville fly over huset deres, om ikke jeg var med. Det ble en epoke i mitt liv, og da den var over, gikk den i glemselen. Men så, for tre måneder siden kom det en invitasjon pr. e-post. Det var gått 50 år siden jeg hadde gått på flyvertinneskolen ved Oslo yrkesskole. Det skulle feires. Ville jeg bli med? Invitasjonen kom helt uventet. Jeg hadde vel knapt sett noen av mine gamle flyvertinnekollegaer på 45 år, og forsto at vi ville være ganske ukjente for hverandre. Men jeg lot det stå til, pakket kofferten og satte avgårde til Oslo, ikke med fly, men med tog. I et privat hjem på Frogner ventet en større forsamling fremmede ansikter. Først trodde jeg at jeg måtte ha kommet til feil adresse, og følte meg lettere forvirret. Men så kom navnene og så kom minnene. En etter en av dem dukket opp av glemselen. Vi hadde vært som trekkfuglene, fløyet høyt og lavt, krysset kontinenter. Nå hadde vi funnet tilbake til hverandre, til våre historier, våre skjebner som spente vidt. De var blitt til kunstferdige flymanøvrer i fantasien og virkelighetens verden.vi hadde på en måte funnet tilbake til et fellesskap. For også vi hadde en gang virkelig hatt vinger. Og siden, som i skrivende stund, skjønner jeg det: jeg var og forblir: en trekkfugl. 18

p p p p p På streiftog i Østen 5 Nye reisemål Malaysia og Singapore p Tekst og foto: Gerd Borgenvik p Etter en deilig sommer i Norge var vi klare til å ta fatt på vårt andre år i Hong Kong. Denne gangen kom vi til noe som var kjent. Leiligheten i Mong Yan Church stod som vi hadde forlatt den. I etasjen over kamperte det kinesiske presteparet Dong, og barnehagen var i full aktivitet sammen med sine flinke lærere. Vi trivdes, samtidig som vi fortsatt så fram til å gjøre flere dykk i Østens spennende land. av de mange koselige restaurantene i byen. Da vi vinket på kelneren den først kvelden, viste det seg at vi hadde vekslet til feil valuta. Jeg vet ikke hva vi hadde ventet oss, men kelneren smilte og sa vennlig: «You come back and pay when you have changed to malaysian money.» Hvordan kunne han vite at vi var til å stole på? Det første som bød seg, var en reise til Malaysia, og reisen kunne dessuten kombineres med et besøk i Singapore. Billetter ble bestilt, og etter tre og en halv time landet vi på den store flyplassen i Singapore. Her byttet vi over til et mindre fly, og etter en time var vi ved reisens mål, øya Penang utenfor vestkysten av Malaysia. Hotellet, som inngikk i reisen, overgikk alle våre forventninger. Fra verandaen i tiende etasje hadde vi utsikt til et nydelig beplantet område, og mellom palmene kunne vi skimte havet som lå og glitret i solskinnet. Frokosten inntok vi på LA VERANDA, en stor terrasse ved svømmebassenget. Under bordet vårt ruslet en haleløs katt, en rase som jeg trodde hørte hjemme på øya Man, hvis det da ikke fantes en annen forklaring på den manglende kroppsdelen! Deretter fulgte noen late dager ved svømmebassenget, og når kvelden kom, gikk vi for å teste en En «øya-rundt-tur» hørte selvsagt med. I bussen var det ingen stressende guide som lirte av seg en innlært lekse. Vi fikk ro til å nyte landskapet, og vi hadde mange stopp underveis, blant annet ved en fabrikk der vi fikk følge gangen i hvordan batikk ble til. Vi fikk demonstrert gummitapping, og hvordan krydder blir framstilt for salg. Et sted var det et gartneri som dyrket de små bonsaitrærne som er så populære i Østen, og vi besøkte en park med eksotiske fugler som alle var til salgs. Landskapet var frodig. Der var papaya, kokospalmer, ananas, brødfrukttrær og alle slags krydderplanter, men en spasertur mellom palmene fristet oss ikke, siden guiden kunne fortelle at det var her giftslangene holdt til. Disse fikk vi for øvrig stifte nærmere bekjentskap med i Slangetempelet, der grønne giftslanger snodde seg rundt og oppå alteret. I et annet 19

Fra Penang hotell. Kan man ha det bedre? rom holdt baby-slangene til, og i et tredje rom var det anledning til å la seg fotografere med slanger rundt halsen. Det fristet ikke! Turen gikk videre gjennom provinshovedstaden Georgetown, med verdens tredje lengste bro, og deretter tilbake til hotellet. SINGAPORE. På tilbaketuren stanset vi i Singapore. Det viste seg å være en vakker by med brede avenyer og en overdådighet av blomstrende busker og trær. Skyskraperne var minst Kurs i framstilling av batikk. like mange som i Hong Kong, men her var de fordelt over et større område, monumentale kunstverk i glass og betong. Kom ikke og si at ikke skyskrapere kan være vakre! Hotellet lå i et bedre strøk, og vi benyttet ettermiddagen til en spasertur i Goodwood Hill, området bak hotellet. Der lå de gamle kolonipalassene på rekke og rad, alle omgitt av store parkanlegg. Mørkhudede boyer stelte plener og blomsterbed, men beboerne så vi ingenting til. Det eneste som manglet i bildet var den engel- Vegetasjonen var overdådig. Her er kakaobønner. 20

Slangetemplet. ske overklassen i tropeklær, henslengt i liggestoler og med pjolterglass innen rekkevidde. Den tid er forbi, og eiendommene er overtatt av rike foretningsmenn. Goodwood Hill med flotte hus fra kolonitiden. Da kvelden kom, var det «night-safari» med en guide som hadde store problemer med matematikken. Hun måtte telle oss fire ganger for å forsikre seg med om at alle var med. Vi byttet over til et lite tog med panoramavinduer og fortsatte inn i viltreservoaret, der guiden foret oss med skumle utsagn, som: «Pass dere for flodhesten så den ikke setter seg på dere. Den veier 2,5 tonn, dere vil bli helt flatklemte, og innvollene vil tyte ut!» Eller: «Pass godt på barna så de ikke blir spist av tigrene.» Det resulterte i at en liten gutt nektet å forlate toget da vi var tilbake ved utgangspunktet! Ellers var kvelden en stor opplevelse. Reservatet har ca. 1200 dyr fordelt på 110 arter. Dyretråkkene var opplyst av sterke lamper, så vi fikk anledning til å studere dyrene i deres rette miljø. Et sted så vi et dyr med hale i hver ende. Slik så det i hvert fall ut. Det var maurslukeren, en underlig skapning. Vår Herre må ha hatt både fantasi og humor under skaperprosessen! Neste dag var avsatt til en sightseeingtur i områder av byen som vi ikke hadde sett. Størst inntrykk gjorde den gamle bydelen med SRI MARIAM- MAN-moskeen, der alt var holdt i gammel stil. I en smykkefabrikk var veggene pyntet med store bilder laget av ren smykkestein. Det var fugler og drager som beveget seg og rørte på øynene når vi klappet i hendene. Vi ventet nesten at de skulle forlate veggene og komme oss i møte. Omvisningen sluttet i en botanisk hage som har den største orkidesamlingen i verden. Singapore med østens høyeste hotell. Og snipp, snapp, snute, så var eventyret ute for denne gang, og det bar tilbake til Hong Kong og oppgavene der. 21

Mortepumpen er klar over at dette tidligere har vært referert i Aftenbladet. Imidlertid syntes vi det var en så spesiell anledning, at vi også tenkte på dem av våre lesere som ikke hadde fått det med seg. Derfor en liten prat med de to som har sittet på «den grønne gren». Til middag i Buckingham Palace Tekst: Halvor Ingebrethsen. Foto: Privat Representanter fra ESU English Speaking Union spiste middag med Prince Phillip Dette opplevde altså Anna-Jorunn Mossige og Kirsten Hinna fra Stavanger, som medlemmer av English Speaking Union, forkortet som ESU. Men før vi går videre, må vi få vite hva forkortelsen står for og hvilken oppgave den har til helt vanlige personer? Og de forteller: Dette er en verdensomspennende organisasjon som har sitt hovedsete i London. Formålet er å fremme forståelse internasjonalt gjennom det engelske språk. HRH Prins Phillip, altså hertugen av Edinburgh har uttalt følgende: Jeg tror at English-Speaking Union spiller en viktig rolle for å opprette fred og forståelse rundt i verden ved å hjelpe mennesker å kommunisere på et felles språk. Hurtig og enkel kommunikasjon er av største betydning for å oppnå løsninger i konfliktsituasjoner. Og det spiller også en viktig rolle i økonomisk og sosial utvikling. 22 ESU, et møtested for amerikanske soldater Å intervjue to samtidig kan by på litt problemer, hvem som oppfatter spørsmålet først, og hvilke eventuelle tilleggsopplysninger den andre sitter med. Vi har derfor valgt et kompromiss hvor den som er raskest svarer, og den andre kan utfylle svaret uten at det henvises til den ene eller den andre. Vi spør i alle fall hva som var årsaken til at denne organisasjonen ble startet? Og vi får til svar at ESU ble opprettet i 1918 som et møtested for amerikanske soldater, en anglo-amerikansk forening. Fra omkring 1970 årene ble andre land invitert til å slutte seg til. Organisasjonens høye beskytter er dronning Elisabeth, og hertug Phillip av Edinburg er organisasjonens President. Naturlig nok er hovedsetet i London, holder til i Dartmouth House, en stor og veldrevet organisasjon. Noen store firma er viktige sponsorer. Ellers er det mye frivillig arbeid rundt om i avdelingene for å samle inn penger til eksempelvis stipend for ungdom som derved kan få mulighet til å studere i andre engelsktalende land.