Christoffer A. Lange idag? idag kjøpte jeg min første iphone. Jeg er en av mange. iphone et designikon som skapte spekuleringer rundt sitt eget utseende allerede før lanseringen, med utallige varianter utformet av iphone-fans rundt hele kloden. Da jeg kom hjem etter kjøpet var jeg ikke sen om å legge inn all min musikk på iphonen. Den har blitt et livsviktig produkt for meg. Og en voksende mengde avhengige brukere. iphone er designet av Apple Inc. i California, sluppet for USA-markedet den 29. Juni 2007, og 3G-modellen med GPS som ble sluppet 11. Juli i år er i disse dager i ferd med å introduseres over resten av verden. iphone er en multimedia-smarttelefon, med blant annet internettilgang, email, kartfunksjon og kamera. Det fysiske grensesnittet er nesten fullstendig fraværende, og istedet erstattet av et virituelt grensesnitt på den store trykkfølsomme skjermen. iphone ble av Time magazine kåret til årets oppfinnelse i 2007. For ikke mange år siden var det en ipod-boom. Nå har iphone skapt en ny sådan. På markedet finner jeg også et utall andre smarttelefoner som har alt man trenger. Men hva er egentlig alt man trenger, og trenger man egentlig alt disse smarttelefonene bringer med seg? Jeg baserte ikke mitt iphone-kjøp på et praktisk behov. Det var et produkt jeg måtte ha. Om det skyldes det ekstremt lekre og minimalistiske utseendet, det elegante og fascinerende brukergrensesnittet, eller den umiskjennelige elegante Apple-designfølelsen som hviler over iphonen kan man bare undre seg over. iphonen har noe ved seg som vekker et instinkt i meg. Og mange andre.
Jeg er fullstendig klar over at jeg kunne fått like mange, ja kanskje flere funksjoner i noen av de konkurerende smarttelefonene, noe kritikere ikke har vært sene om å sette fingeren på. Likevel var det aldri et reelt valg, det var mer som en refleks. Jeg ville dumpet en hvilken som helst annen telefon til fordel for iphonen. Den konkurrerer tydeligvis på et høyere plan enn kun på tekniske funksjoner. Den får meg til å føle meg som et bedre og mer fremtidsrettet menneske. Det er kanskje ikke uten grunn at Apple har plassert i-en først i sin produktserie. Brukeren jeg-et er i sentrum. Jeg har, i likhet med mange andre, fått innpass i den fantastiske Apple-verdenen gjennom min iphone. Nå kan jeg samle favorittmusikken, epostkontakter, favorittnettsteder i en og samme enhet. Og jeg kan finne veien rundt om i hele verden med kart- og GPS-funksjonen. Jeg finner meg selv. Retningssansen min har sågar fått en renessanse. Jeg hører på favorittmusikken til og fra skole og jobb, så sant jeg ikke snakker i telefonen eller surfer på nettet. Jeg sjekker eposten. Jeg gjør hva jeg vil. Med iphonen trenger jeg nesten ikke snakke med andre mennesker direkte. Perfekt for den fasjonabelt sjenerte. Jeg bygger opp dagene mine ved hjelp av iphonen, min lille hjelper, nesten uten å merke det. Jeg våkner til tonene av en sang jeg lastet ned igår, og gleder meg allerede til det dagen- og min kjære iphone vil bringe. Jeg overfører penger mellom kontoene mine, og fantaserer utålmodig om den dagen jeg kan kvitte meg med bankkortet og istedet bare betale med telefonen, da jeg plutselig tar meg selv i å tenke: -Er det egentlig iphonen som bygger opp dagen min for meg? Er jeg i ferd med å miste kontrollen? I så fall nyter jeg hvert sekund av det. Hva som imidlertid hadde skjedd hvis jeg skulle miste iphonen tør jeg ikke engang å tenke på. Jeg hører på litt Mozart for å roe nervene. Og hører ikke at det ringer på døren. Formen på en iphone er i stor grad i ferd med å bli ikonisk. Om 100 år, vil man referere til en iphone-liknende form som en iform? Muligens. Så slagkraftig er produktets image i ferd med å bli. iphonen gjør brukeren spesiell og viktig. Den setter brukeren i sentrum av sitt eget liv. For litt eldre folk er iphone en typisk design-dings, som er fascinerende morsom å ha, på grunn av sitt originale brukergrensesnitt, og elegante utforming, både fysisk og digitalt. Denne fascinasjonen skaper kanskje en viss ærbødig distanse til dette
enigmatiske teknologividunderet. For de yngre derimot er iphone et oppmerksomhetsvåpen, og et bruksobjekt i aller høyeste grad, og man kan benytte seg av både det ytre og det indre ved den i hverdagen. Man kan bruke det fysiske ved den til å tiltrekke seg oppmerksomhet (blant annet fra det andre kjønn), og det teknologiske til å underholde dem som lar seg tiltrekke. Den yngre garde chatter, surfer på nettet, finner, laster ned og hører på favorittmusikken i stadig yngre alder. Ærbødigheten for ny teknologi kan man se langt etter hos dem. Det skal utforskes, brukes og kastes. Man er mer tilpasningsdyktige i ung alder, og som ung i dag lærer man seg til å tilpasse seg ny teknologi i en stadig økende hastighet. Teknologiprodukter blir også stadig mer brukervennlige fører dette til en slags hjelpeløshet hos de som venner seg til dette? Hvis teknologiens plutselig forsvant, ville de da stått hjelpeløse igjen? George Orwells bok 1984 beskriver et skrekkscenario for mange. Vokste man opp før 1984 føler man kanskje at vi nå er i ferd med å skape oss et samfunn der det er mulig å overvåke hvem som helst ved hjelp av teknologi. Kanskje unngår disse bevisst iphone med GPS? De som er født etter 1984 er kanskje mer avslappet. Som meg. De har ingen bekymringer. Så lenge ikke iphonen går tom for batteri. Da er det grunn til bekymring.
Kristin Mandt Heim Fjellet kaller Sohlbergplassen er en del av Statens vegvesens prosjekt Nasjonale turistveger som har som formål å gi reisende langs noen av Norges veistrekninger en ny opplevelse av turen. I et samfunnsmessig perspektiv kan dette prosjektet tolkes som et forsøk på å gjeninnføre den verdien som gjerne lå i bilturen ved bilhistoriens begynnelse. Fra å være en verdi i seg selv ved at det ble knyttet til teknologisk fremskritt, rikdom, modernitet og en opplevelse av fellesskap (vi ser for oss femtitallets glade familier på tur), blir bilturen i dag i større grad sett på som en belastning og en stressfylt situasjon. Dette inntrykket forsterkes gjennom film og reklame sin tematisering av den problematiske bilturen med skrikende unger i baksetet, stekende sol og generelt dårlig stemning. Det er altså ingen liten oppgave Statens vegvesen har tatt på seg når de skal forsøke å vende denne trenden. Langs Nasjonal Turistveg Rondane har de latt Carl-Viggo Hølmebakk ha ansvaret for den arkitektoniske profilen, og det er han som har tegnet Sohlbergplassen, som du finner ved Atnsjøen langs Riksvei 27 mellom Enden og Folldal. Sohlbergplasssen, som sto ferdig i 2006, er en utsiktsplattform bygget i enkel betong og støttet av stålsøyler. Den har sitt navn fra maleren Harald Sohlberg, som har tatt utgangspunkt i de samme omgivelsene i sitt mest kjente maleri Vinternatt i Rondane. Plassen tar form av et platå som i en forlengelse av veiens trygge asfaltgrunn strekker seg ut i
vegetasjonen før, den avrundes i en utsiktsbalkong som henvender seg mot Atnsjøen og de klassiske Rondetoppene. Arkitekten har valgt å fokusere på horisontalitet i utformingen av plattformen, mens han har overlatt til naturen å bidra med de vertikale elementene. Tallrike oppadstrebende ungfuruer omrammer plassen og danner på den måten et visuelt stabiliserende element i komposisjonen. Plattformen Hølmebakk har tegnet er skåret ned til det mest nødvendige, en enkel betongstruktur som paradoksalt nok ser ut til å sveve mellom trærne. Den buede kanten fungerer både som en fremheving av betongens form og struktur, samtidig som den også skaper en betryggende distanse mellom oss og naturen. Maleriet Vinternatt i Rondane skulle være kjent for de fleste. Det kjennetegnes av en kraftig aksentuering av fargebruken, som går så å si utelukkende i blåtoner, i tillegg til en vektlegging av fjellenes runde former. I en norsk kunstvirkelighet er det ett av få bilder som kan sies å ha oppnådd ikonstatus, nesten på linje med Edvard Munchs Skrik. Gjennom denne statusen har det blitt tillagt verdier ut over sine maleriske kvaliteter, blant annet er det et motiv vi assosierer med egenskaper som kjærlighet til fjellet, enhet med naturen, hardbarkethet og så videre. Med andre ord har det blitt et symbol på hvordan vi liker å se på oss selv som nasjon. Denne tankegangen kan vi også gjenkjenne deler av i prosjektet Nasjonale Turistveger, og derfor er dette tanker det også er naturlig å se Sohlbergplassen i lys av. Gjennom Hølmebakks utforming av Sohlbergplassen opprettes det en dialog mellom det geografiske stedet, Sohlbergs maleri og arkitekturen, som er av ganske unik art. Sohlbergs motiv er en relativt naturtro gjengivelse av fjellandskapet i Rondane som føyer seg inn i den nyromantiske tradisjonen. Det har i tillegg til sine billedmessige kvaliteter også en tegnfunksjon ved at det peker tilbake på et spesifikt sted i Rondane. Hølmebakks arkitektur har også denne funksjonen, både i kraft av sin plassering, og i kraft av sin form. Utsiktsplassens utstrekning i terrenget gjør at den konkret peker mot den samme utsikten som Sohlberg avbildet, men i tillegg approprierer den dette landskapet ved å integrere den buede formen som en viktig del av sin struktur. For å slutte sirkelen kan vi videre påpeke at framhevingen av bueformen og trærnes struktur også helt klart kan leses som en referanse til, for ikke å si en parafrasering av, Sohlbergs maleri. Men mens Sohlberg uttrykte seg innenfor et romantisk formspråk, er Hølmebakks uttrykk langt råere og mer i tråd med en
modernistisk forenkling og formbevissthet, iblandet en postmoderne lekenhet i omgang med materialet og stedet. Den norske arkitekturteoretikeren Christian Norberg-Schultz mente at arkitektur i første rekke måtte etterstrebe en enhet med genius loci, eller stedets ånd. I så måte har Hølmebakk oppnådd å gå et skritt lenger ved ikke bare fange stedets, men også tidens ånd. Sohlbergplassen kan nok ikke alene stå for gjeninnføringen av opplevelsesaspektet ved bilturer, men den er en god start, og ikke minst et forfriskende tegn på at det tenkes nytt innenfor veiutvikling. Lavmælt men likevel bastant utforming bidrar til å trekke nye linjer mellom billedkunst, veibygging og arkitektur, og etablerer dermed en visuell samtale som det blir spennende å se fortsettelsen av.
Ingunn Hesselberg -Skal det være litt kaffesøl? The Maasai Collection" Termokanne designet av Erik Magnussen i 1977. Produsert av Stelton AS, Danmark. Hvordan ville du servert kaffe dersom du hadde gjester på din afrikanske gård? Dette spørsmålet får du dersom du klikker deg inn på Steltons hjemmesider. De gjetter videre at det trolig ville vært av den nye utgaven av Steltons klassiske termokanne. Selvfølgelig. Personlig syns jeg scenarioet er et pussig forsøk på å ilegge produktet kulturelle assosiasjoner som, i alle fall for meg, virker helt mot sin hensikt. Tenker jeg på Afrikas savanner er det først og fremst heteslag og støvete landeveier som slår meg. Å nyte en kopp glovarm kaffe er det siste som ville falt meg inn i en slik setting. Erik Magnussens termokanne fra 1977 fikk aldri noe eget navn, men blir på folkemunne ofte omtalt som Steltonkannen. Den består hovedsakelig av en tretti centimeter høy sylindrisk korpus med et halvsirkelformet håndtak. De stramme geometriske formene krydres med små detaljer som gir kannen et personlig uttrykk. Uttaksmekanismen vises som to sirkelrunde øyne, og sammen med den lille tuten kan den minne om en fugl. Slank og elegant i all sin enkelhet. Ikke noe unødvendig krimskrams. Kanskje er det nettopp dette som gjør den like aktuell i dag som for tretti år siden. To ulike lokk følger med, et vanlig skrulokk og et patentert vippelokk som brukes når det skal skjenkes hyppig. Det må også nevnes at kannen er lydløs. Dette høres kanskje rart ut, men hvem har vel ikke irritert seg over de kvekkende boblelydene som etter litt leting viser seg å stamme fra den billige kaffekannen? Etter min oppfatning har en termokanne to viktige funksjoner: Den skal oppbevare kaffen over en viss periode -fortrinnsvis varm, og man skal kunne servere kaffe fra den -fortrinnsvis uten å søle. Her kommer dessverre Steltonkannen til kort. For det
første er den ikke spesielt god å holde i. Jeg skulle gjerne byttelånt hånd med den som ikke kjenner at hanken skjærer seg inn i håndflaten når kannen er fullastet med kaffe. Dessuten er den altfor høy til at normal skjenking er å anbefale. Enten må gjesten løfte koppen opp til tuten, eller du må senke kannen under bordhøyde for i det hele tatt få koppen innen skjenkevidde. Strålen er det derimot ingenting å utsette på. Ut fra det relativt brede nebbet skulle man tro at kaffen ville strømme som en ukontrollerbar foss, men her er det duket for en overraskelse. Nebbet er utformet slik at kaffen samles i en presis, tynn stråle som kuttes av den skarpe nebbkanten. Bare synd det hjelper så lite når også vippelokket tilslutt kommer farende ned i koppen sammen med resten av kaffen. Men det er kanskje bare jeg som ikke har lært meg hvordan jeg skal helle av den enda? Jeg regner jo med at den egentlig er optimal, prisen tatt i betraktning. For svindyr er den. En drøy tusenlapp må du ut med for en enliters i rustfritt stål. Plastversjonen koster omtrent det halve, altså bare halvparten så svindyr. Høstens fargekolleksjon er nå ute i butikkene, og snart på vei inn i de norske hjem. Med to kolleksjoner i året vil jeg tro det skulle finnes en farge for alle anledninger, trender og smaker. Kolleksjonen er inspirert av den afrikanske savannen, nærmere bestemt Masaienes karakteristiske og eksotiske farger. Intet annet sted har fargene mer intensitet enn under den dypblå afrikanske himmelen, sies det. Jaha, tenker jeg. Rød, blå og aubergine mer kjent som lilla, er ganske normale farger i mine øyne. Jeg må innrømme at jeg ikke ofret Masaiene en eneste tanke før jeg ble oppmerksom på inspirasjonsopphavet. Tilsynelatende ukritisk avbildes og omtales Steltonkannen i magasiner som stilfull og storslagen, for deretter å bli oppført på ønskelistene til designbevisste brudepar. Alle som har greie på design har selvfølgelig allerede en. Det er da jeg lurer: Hvor ble det av Trond Viggos tenke sjæl og mene? når det gjelder ting vi så gjerne vil omgi oss med? Kanskje blir vi så blendet av interiørbladenes evinnelige oppgulp av lovord om designikoner vi helst burde eie (i det minste vite navnet på) at vi helt glemmer å tenke på hva produktet faktisk skal brukes til? Eller tror vi virkelig at omtalen designkanne betyr at den er mye bedre enn andre? Mens vi funderer på dette kan Stelton lene seg godt tilbake og nyte gode salgstall. En lettsolgt ikonstatus gjør termokannen til Steltons mest solgte produkt. Dermed kan de tillate seg merkelige
scenarioforsøk og bortgjemte inspirasjonskilder, vel vitende om at den gemene hop vil svelge alt uten å smake på innholdet. Jeg kjenner ikke mange som tør si et vondt ord om sin dyre Stelton designkaffekanne. Selv har jeg brukt en god slump av studielånet for å få gleden av å eie en kanne som altså skuffet stort ved første gangs bruk. Jeg liker den veldig godt, men jeg bruker den aldri. Dermed blir den stående som designpynt på benken. Uten kaffe, og med mer og mer støv. Kanskje jeg må få meg en gård i Afrika for virkelig å se verdien?
Gaute Brochmann Hole in One Mot en mindre arkitektur Modernismen er død. Postmodernismen er død. Hva er da modernistblokk med et hull i? Hva: PrivateClearHouseCooperation-bygget i Bjørvika Fullført: 2008 Arkitekter: A-lab v. prosjektleder Jan Petter Seim Hvor: Nylands Allé, Bjørvika, Oslo. Del av Barcode Realiseringen av Barcode 1 er blant de dristigere urbane grepene initiert av Oslo kommune de senere årene. Der skjebnen til Sporveienes gamle tomter ble gitt den urbanistiske avant-garden i vold, representert ved kontoret MVRDV. Dette skjedde i 2003, og avstedkom en plan som bestod i full utbygning med en serie relativt høye, relativt smale, relativt individuelt utformede lameller. Som de fleste husker, fikk prosjektet en blandet mottagelse. Der en offensiv Rune Gerhardsen som i 2005 varslet omkamp i Bjørvika kan tjene som selve innbegrepet på turbulensen som oppstår når et streif av elitistisk radikalitet tørner sammen med sosialdemokratiet. Hvor sunt eller usunt dette er, kan diskuteres. Det viktige her, er å understreke at PwC-bygget er del av et urbant konsept som i seg selv og gjennom sin 1 Barcode er tittelen på vinnerutkast for utbyggingen av Nordsiden av Nylands Allé
tilblivelsesprosess er viktig. Og dette poenget er nødvendig å ha med seg videre i teksten. I seg selv er PwC-bygget trygt forankret i modernistiske idealer. Konstruktivt og formalt i kraft å være en ganske ordinær lamell med et skjelett i armert betong og frie glassfasader. Ideologisk gjennom en tydelig og gjenkjennelig artikulasjon av dette prinsippet så vel som de få uregelmessighetene som finnes. Klart eksemplifisert ved at rom som går utover én enkelt etasjehøyde får fasadekledning som tydelig avviker fra det øvrige byggets stringente ytre. Men i tillegg er det altså dette hullet. Som i seg selv kan sies å begrunnes gjennom modernistisk tankegang. Som praktisk passasje gjennom bygget. Som et utvidet lysinnslipp. Eller til og med som en variant av Le Corbusiers gamle piloti-idé 2. Men jeg tror ikke det at PwC-blokken er penetrert, kan tilskrives modernistiske funksjonsidealer. Like lite som det bør leses som en postmoderne kontra-bevegelse. Dagens arkitektur er fristilt formalt. Har man troen på et bestemt formspråk, lar det seg alltids gjennomføre. Til økte kostnader, kan man innvende. Men jeg tror ikke problemet i hovedsak finnes der. Snarere mistenker jeg at arkitektene har vondt for å overbevise seg selv om relevansen av slike krumspring. Dermed kommer friheten til uttrykk i et langt mer behersket format. Et enkelt, rent og ryddig hull. Som på meg virker som et ønske om å understreke følgende: Ja vel, en rekke økonomiske, praktiske, (formodentlig) estetiske og (noe mer usikkert) etiske grunner gjør at vi bygger som vi gjør, dvs. innen en modernistisk tradisjon. Men, dette betyr ikke at vi forsverger oss til noe overordnet paradigme. Vi sympatiserer med en rekke aspekter ved det moderne prosjektet. Men vi er ikke modernister. Synliggjort ved et inkorporert kontrapunkt hullet som ligger innfelt. Men hvis det ikke er en postmoderne opposisjon eller negasjon, hva skal vi så kalle det? Bygget er klart modernistisk. Men samtidig innstendig insiterende på at dette er selvvalgt. Et paradoks, da høymodernismen har kravet om universell gyldighet hvilende som en tung sky over alle sine prosjekter. Den har seilet vekk, men hva har kommet til syne? Som tittelen indikerer, tror jeg det vi står og ser på er en mindre arkitektur. Et begrep avledet fra Deleuze og Guattaris beskrivelse av en mindre litteratur. Et 2 Piloti er søyler som løfter hus fra bakkeplan for å frigjøre arealet under til annet bruk. Idéen er en av Le Corbusiers fem sentrale punkter for en modernistisk arkitektur på 1920 og 30-tallet
konsept de lanserte i sin lesning av Frans Kafka i 1975 3. Og jeg vil påstå at PwCbygget er et eksempel på dette. Hva betyr en mindre arkitektur? Slik jeg ser det, betyr det en arkitektur som tar seg den frihet å sette opp et forslag som bare svarer til det enkelte prosjektet. Sin tomt, sitt bygg, sin kontekst. Som ikke har noen allmenngyldige ambisjoner. Ikke engang normative trekk, som noen insistering på at nettopp dette er den beste løsningen. Modernisme hevdet å ha rett på en eller annen måte. PwC-blokken gjør ikke det. Hullet er ingen oppfordring til flere hull. Eller en hullisme. Det er Hole in One! Og det er igjen viktig å understreke at dette ikke har noe med postmodernismen å gjøre. Det er ingen historisk referanse i PwC-hullet, dette er ingen port-typologi eller en annen arketype. Jeg føler heller ikke at hullet skal fortelle meg noe, at det er en symbolverdi her. Og det er i alle fall ikke noen direkte allegori, får jeg håpe, slik tilfellet er med isfjellet som ligger og dupper på andre siden av veien. Videre vil jeg hevde at hullet overhodet ikke dreier seg om dekonstruksjon; det er ikke noe Matta- Clark 4 kutt eller bilde på oppløsning. Og avgjort ingen pastisj. Jeg kan med andre ord ikke se noe tegn til at bygget ønsker å være en del av postmodernismens mange store historier. Altså tvert imot. Så kan man jo si at dette er en idiotisk påstand i og med at hele rekken av bygg understøtter det samme poenget, og at dette må være som en tendens og norm og regne. Og det er selvsagt en måte å se det på. Men jeg tror og håper at det ville vært en feillesning. At vi heller bør tenke på den fulle samlingen av blokker hvis de virkelig blir realisert som en hel blåserrekkes orkestrering av det samme poenget. At Barcode i seg selv er en artikulasjon av denne mindre arkitekturen. Og at om MVRDV skulle lage et urbanistisk prosjekt et annet sted i Oslo i morgen, ville det se helt annerledes ut. Fritt utforskende et annet arkitektonisk eller urbanistisk poeng. En avsluttende smaksdom over selve huset? Som det fremgår av teksten, har jeg stor sympati for prosjektet jeg håper og tror bygningen er en del av. Som en logisk vei ut av forstenet modernisme og imploderende postmodernisme. Intensjonen er storartet, og utførelsen? Halvgod. Men det er ikke poenget i denne teksten. 3 Deleuze og Guattari regnes som to av den franske poststrukturalismens fremste eksponenter. Kafka. Pour unelittérature mineure (1975) ble skrevet av dem i fellesskap. 4 Amerikansk kunstner som opererte på 70-tallet
Ingrid Vedeler Brekkhus Om å standardisere mangfold Grønlands Basar, Thongruppen (ukjent arkitekt), oppført 2006, Grønland Oslo Grønland Basar skal gi opplevelser og assosiasjoner man så langt ikke har kunnet finne under ett og samme tak her i Norge 5 Ambisjonene var høye når Grønlands Bazar åpnet dørene i 2006. Med palmeformet logo, mosaikkbekledd inngangsparti og mauriskinspirerte buer var dette et uttalt eksotisk tilsnitt i Thongruppens ekspanderende shoppingtilbud. Senteret tok i besittelse hele kvartalet mellom Grønlandsleiret, Tøyenbekken, Tøyengata og Norbygata sentralt på Grønland. Ved en snedig strategi om å innlemme Tøyengatas regulerte lavhusbebyggelse i tre i selve senterkroppen fikk initiativet kommunal velsignelse. Bygget ble videre utformet som en stor åpen glassdekt passasje med butikker og spisesteder over to plan. Potteplantede palmer og flagrende tekstiler i taket. Abrakadabra, som ånden fra flasken var en ny handleopplevelse tryllet frem. Østens magi innlemmet i norsk småhusbebyggelse og standard kjøpesenterbyggeri på flerkulturelle Grønland i shoppingens navn. Den komplette integrering? 5 Fra Thongruppens hjemmeside for senteret, www.gronlandbasar.no
Intensjonen var å samle opplevelser og assosiasjoner under ett og samme tak. Ikke å tilføre noe nytt som tidligere ikke hadde vært tilgjengelig, men altså samle utvalgte assosiasjoner fra senterets mangfoldige nabolag. Et mangfold Grønland har opparbeidet seg etter tiår med innvandring, lave leiekostnader, personlig initiativer og hardt arbeid fra nye landsmenn. Hva var så Thons tanke bak en slik plutselig omfavnelse av det flerkulturelle mangfold? Legges godviljen til kan Basaren sees på som et ønske om tilpasning i eksisterende nabolag. Et genuint håp om kommersiell innlemming i en spennende bydel med en sammensatt kundegruppe. Det er imidlertid paradoksalt at Thon flagget mangfoldets fane på et tidspunkt der Grønland i realiteten allerede var i ferd med å miste sin kulturelle og etniske bredde. Stadig flere av beboerne med utenlandsk opprinnelse flytter ut av sentrumkjernen mot Groruddalen, mens en ny pengesterk og hovedsakelig etnisk hvit befolkningsgruppe omfavner bydelen. Senteret kan videre anses som et strategisk ledd i Thongruppens eiendomsoppkjøp i Oslosentrum. Thon har sikret seg økonomisk, og en form for sosial, kontroll over større sentrale byområder sentralt i Oslo. I indre øst er foretaket i besittelse av et nærmest sammenhengende strekk av enkeltbygg og kvartaler helt fra Brugata mot Politihuset. Gruppen besitter Gunerius senter, bygårdene i Brugata, flere enkeltbygg, to relativt nybygde Thonhoteller og altså Grønlands Bazar, samt det nybygde boligprosjektet VivaGrønland!. I denne sammenheng kan Viva Grønland! betraktes som basarens nært beslektede fetter med boliger tiltenkt deg som ønsker å bo på et levende sted med mangfoldig og yrende liv. slik det presenteres på prosjektets salgsside www.jatakkbeggedeler.no. I likhet med basaren selges prosjektet ut fra en uttalt unik bydelsidentitet knyttet til Grønlands mangfold. Samtidig som arkitektur og boligkonsept er velkjent og standardisert arkitektur basert på standardelementer i betong og leiligheter med presset boreal. Man kan ane at kundegruppen Thons Grønlandsprosjekter ønsker å appellere til er mennesker som ønsker seg en mild touch av det eksotiske storbyliv innenfor høyst ordinære og trygge rammer. Byens spenning og mangfold sammenvevd med det umiskjennelig trygge. Ja takk begge deler. Istedenfor reelt komplekse byrom med mange individuelle aktører resirkuleres derfor klisjeer på det mangfoldige og eksotiske i en fryst form i Grønlands Basar. Pyntet
med mosaikk og palmer som lesbare representasjoner på det eksotiske kan basarens utforming forstås som et bilde på byen, oppmontert innenfor byens rom 6. Et forsøk på representasjon av flerkulturell mangfoldighet, uten reelt mangfold i dets innhold. Senteret blir et halvhjertet forestillingsbilde av Grønlands identitet, mens bydelens reelle mangfold står i fare for å gradvis utvannes. Den urbane følelsen er i ferd med og bli reimaginert skriver Kevin Robins 7 i sin tekst om postmodernistiske taktikker for byfornyelse. I Thons tilfelle i stor grad snakk om den eksotiske følelsen som forsøkes gjenfortryllet ved hjelp av billige dekorative grep. Det er her ikke snakk om et genuint eksotisk mangfold, men en arkitektonisk og økonomisk salgbar forestilling av en kompleksitet. En kompleksitet som i samme øyeblikk som den fryses fast i en arkitektonisk simulasjon, i virkeligheten er i ferd med å fades ut. Paradokset blir at ved å selge det mangfoldige som et ferdig utformet produkt, bidrar Thons prosjekt med å utviske, i mest dramatiske fall fjerne, den flerkulturelle kompleksiteten de selv markedsfører som appellerende. Mangeartede byrom omformes til ferdigtygde prosjekter der det som er rufsete i kantene, skittent, ulønnsomt og ubehagelig barberes vekk. Byen blir mer ensrettet og forutsigbar. Ved å ønske eksotiske assosiasjoner og opplevelse under et og samme tak hevder Thon implisitt at det eksotiske er noe som kan isoleres innenfor veletablerte arkitektoniske rammer. Villdyret kan temmes! Grønlands basar kan slik anses som en stilisert reduksjon av det offentlige byrom, en frarøvelse av en bydels identitet. En konstruert visjon der det mangfoldige reduseres til et stilvedheng, en appellerende salgsstrategi. En stilisert palme i solnedgangen over Oslo indre Øst. 6 Christine Boyer i Byer til salgs: Markedsføringshistorie i south street seaport i Aspen/Pløger: På sporet av byen 7 Kevin Robins Hva i all verden er en postmodene by i Aspen/Pløger: På sporet av byen