2013 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trygve Skogrand Passion & Prose Layout/ebok: Dag Brekke akzidenz as ISBN: 978-82-489-1470-9 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
Det er grytidlig morgen da en gutt går langsomt utover broen. Under ham renner elven. Det er mer vann enn vanlig. Langt borte skimter han et menneske. Det er uansett så langt vekk at det ikke gjør noe. Ingen kan stanse ham nå. Ingen. Han klatrer halvveis opp på rekkverket. Stirrer ned i vannet. Vilt. Vakkert. Farlig. Grener, blader og søppel flyter forbi under ham. På vei vekk. Mot havet, kanskje? Han klatrer opp på rekkverket og blir stående og balansere. Kjenner vinden ruske litt i håret. Hvordan vil han se ut når de finner ham? Kanskje han aldri blir funnet? Han er ikke redd for å dø. Han må gjøre som avtalt. Det er dette som er pakten.
1 YASMIN VISSTE AT NOE var galt allerede da hun våknet. Hun hadde alltid delt dagene inn i gode og onde. Dette var en av de onde. Da noe går på tvers, da noe går galt, da noe skal skje. Yasmin hadde av og til en følelse av hva som ville hende. Hun kunne våkne midt på natten av en drøm og vite at den var sann. Hun kunne plutselig se bilder. Høre ord som ble sagt, uten at noen var der. Hun sto opp av sengen. Gulvet var kaldt. Juni. Solen var allerede høyt på himmelen. Lekte mellom bjerketrærne utenfor vinduet hennes. Det hendte hun tenkte på moren og faren, men hun visste at det ikke hjalp. Det var ingenting hun kunne gjøre. Ikke annet enn å godta at verden ikke alltid oppførte seg helt slik hun skulle ønske. Bestefaren var allerede oppe. Det var umulig å vite om han merket at hun kom inn i rommet. Han satt i den gamle lenestolen med et pledd over fanget og en bok i den ene hånden. Noen ganger kunne han sove med øynene åpne. Da likte han dårlig å bli vekket. Hun ble stående og stirre på ham. Nå? sa han plutselig. Er det deg?
Hvem ellers? svarte Yasmin. Jeg har mange jenter, sa han og smilte lurt. Bare pass deg, du er ikke spesiell. Hun visste at hun var spesiell. Og at han ikke hadde noen andre enn henne. Hun var hans familie og han var hennes. Mor og far kunne hun ikke regne med. Hva er det favorittbarnebarnet mitt bekymrer seg for i dag? Ingenting, sa hun. Men hun visste at han visste. At han kunne lese tankene hennes. Akkurat som hun noen ganger visste hva som skulle skje. Er det en sånn dag igjen? sa han. Hun nikket. Jeg våknet av en drøm. Det var en gutt på skolen. Jeg drømte at han gjorde noe fryktelig dumt. Kom og sett deg her, sa han, og Yasmin tok en av stolene, dro den bort til lenestolen og satte seg. Visste at nå skulle han fortelle noe. Trøste, kanskje. Eller si noe klokt. Det var det som var fordelen med de grå dagene. Da fikk hun alltid noe av bestefaren. Noe hun kunne bruke for å komme seg videre. Det hender Gud gråter, begynte han. Og selv om hun ikke visste om hun trodde på Gud eller hva Gud var, likte hun å høre bestefaren fortelle. Det var umulig ikke å se for seg Gud som en gammel mann i en lenestol med pledd over fanget og en bok i hånden, sovende med åpne øyne. Noen ganger hender det at Gud gråter, sa han. Ikke fordi menneskene gjør noe fælt, men fordi gråten er en del av livet. Akkurat som mørket er en del av lyset. Eller det søte en del av det sure. Uten det ene ville vi ikke visst om
det andre. Derfor går gråten og latteren hånd i hånd, og det er derfor vi av og til må ha det vanskelig. Livet er ikke noe som bare er der. Livet må leves. Det må brukes. Du må være oppmerksom, slippe det til. De irriterende hendelsene, de stygge opplevelsene du må også glede deg over dem. Føl dem. En fugl med en brukket vinge. En stygg mann på bussen. En sur dame. En dårlig lærer. Regnvær. En punktert sykkel, dum musikk, vond mat, kuldegrader, trange sko, lite penger. At noen ikke er der, er langt vekk. Borte for alltid, kanskje. Fravær. Yasmin fant trøst i det bestefaren sa. Hun var klar til å ta fatt på dagen. Gå til skolen. Men gruet seg litt. Hun visste at noe var galt. Hun greide ikke å slippe drømmen som vekket henne. På vei inn i skolegården hadde hun igjen den samme, vonde følelsen. De andre elevene sto i klynger og snakket sammen. Noe hadde skjedd, og det tok ikke lang tid før hun også fikk høre ryktene: At Trygve var forsvunnet. At han var død. Trygve, som hun hadde kjent fra de var små. Trygve som var så sjenert. Trygve med de dårlige vitsene. Trygve som alltid rødmet når noen snakket til ham. Rektor gikk rundt i klasserommene og fortalte det skolen hadde fått vite. Trygve hadde vært savnet i noen dager. Ingen visste hvor han var. Foreldrene hadde funnet et brev. Alt tydet på at Trygve hadde tatt sitt eget liv. I neste pause kokte det i skolegården. Noen hadde hørt at Trygve var blitt satanist.
Andre hadde hørt at han hadde begynte å dope seg. Så dukket den opp videoen på YouTube. Yasmin fikk også se den. Bildene var uskarpe og filmingen fomlete. Men det var lett å se hva som skjedde. Et menneske klatret opp på rekkverket av en bro. Ventet noen sekunder og hoppet. Det lå musikk på videoen. Tung, dyster. Vokalen var vrengt og full av ondskap. Det handlet om å dø, og det var noe av det sykeste Yasmin hadde hørt. Ingen kunne overleve det fallet.
2 STEFFEN SÅ YASMIN KOMME inn i rommet og gå mot faren som satt ved sykesengen og stirret på sønnen som lå der. Steffen. Steffen visste ikke hvor han hadde vært, men det var som å våkne når han kom til seg selv på den måten. Faren snudde seg mot henne. Hvem er du? Jeg heter Yasmin, og jeg leter etter Steffen, sa hun. Faren til Steffen nikket mot sengen. Jeg vet at han ligger i koma, og har ligget sånn i snart to år, sa Yasmin. Men? Faren til Steffen så på henne og smilte. Yasmin tenkte seg om, og Steffen kunne se at hun formulerte seg svært varsomt. Jeg ser dem, jeg også, sa hun stille. Han så rolig opp mot henne. Du ser de døde? spurte han. Jeg har møtt ham, sa hun, og Steffen kunne se hvordan faren kviknet til. Steffen er ikke død, sa hun, og nå så de begge på ham, der han lå i sengen. Han kan jo våkne opp igjen? Faren til Steffen nikket. Ja, han er midt mellom livet og døden. Av og til er jeg like ved å gi opp håpet, sa han.