Rapport fra åpningen av Fagforbundets barneby i Angola Av Helga Rismyhr Grinden Fagforbundets barneby i Huambo, Angola, er bygget i samarbeid med SOS Barnebyer. Barnebyen er finansiert ved hjelp av bidrag fra medlemmer, foreninger og ansatte og byen er nå ferdigstilt og den offisielle åpningen skulle finne sted den 28. september 2010. Fagforbundet hadde invitert med seg 19 representanter til å oppleve selve åpningen og jeg var så utrolig heldig at jeg fikk representere Fagforbundet Hedmark i delegasjonen. Dette ble for meg en av mitt livs største opplevelse med mange sterke inntrykk! Fagforbundets barneby består av 12 familiehus med kapasitet til 120 barn, SOS-barnehage for 120 barn, SOS-skole for 600 elever og et SOS-familieprogram som hjelper vanskeligstilte familier i lokalsamfunnet. Turen i Angola startet med en ti timers busstur fra Luanda til Huambo. Under bussturen fikk vi et inntrykk av landsbygda. Det var små landsbyer og overalt lyste fattigdommen mot oss gjennom bussvinduet. Huambo var et av de områdene som ble hardest rammet av den lange borgerkrigen. Det høye antallet foreldreløse barn er i hovedsak et resultat av borgerkrigen, men skyldes også malaria, fattigdom og hiv/aidsepidemien. Den offisielle åpningen av barnebyen ble foretatt av viseguvernøren i Huambo. Delegasjonen fra Fagforbundet ble ledet av Stein Gulbransen som holdt en rørende og flott tale under åpningen. Blant gjestene var også den norske ambassadøren i Angola, Jon Vea, som takket Fagforbundets medlemmer som hadde finansiert barnebyen. I barnebyen var vårt første møte med de barna som var i barnehagen. Barnehagen er åpen for barna som bor i barnebyen og barn i nærmiljøet. I starten var de litt reserverte, men etter at vi fikk frem flaskene med såpebobler ble de nysgjerrige og vi fikk raskt kontakt. Flasker med såpebobler gjør susen for å få kontakt.
Barna som flytter inn i barnebyen er foreldeløse, forlatte eller på annen måte utsatt for omsorgssvikt som gjør at de trenger en ny familie. Hvert hus har en mor og mødrene blir ansatt på heltid. Det er en viktig prosess å få ansatt de rette mødrene. Barna trenger et trygt hjem hvor de får omsorg og mulighet til å utvikle seg. Her er barnebymoren i Hedemarkshuset under den offisielle åpningen. Hun har med seg gutten på et år som hun nettopp har overtatt ansvaret for. Fagforbundet Hedmark har tatt på seg ansvaret for finansieringen av driften av et av familiehusene. I hvert av husene er det plass til 10 barn. I 6 av de 12 familiehusene var det allerede flyttet inn barn. Etter den offisielle åpningen fikk jeg hilse på de tre guttene som hadde flyttet inn i "Hedmark" sitt hus. Hedemarkshuset. Møtet med det 3 guttene og barnebymoren ble et sterkt møte. De hadde bodd der i ca. 14 dager og brukte nå dagene på å bli kjent med hverandre og bli trygge på den nye tilværelsen før de skulle begynne på skole og i barnehage.
Tre flotte gutter på et, fem og åtte år som var flyttet inn. Plattingen som henger på veggen i stua som bevis på at det er vårt hus.
Skolen i Huambo er nå rehabilitert og det er nå 420 barn på skolen. For å utnytte kapasiteten på skolen gikk det en klasse på formiddagen og en klasse på ettermiddagen. Da vi besøkte skolen ble vi møtt av glade og syngende elever. I alle klasserommene var det elever som sang for oss. Sangen og gleden smittet også over på oss. Familieprogrammet er ment som hjelp til selvhjelp slik at vanskeligstilte familier i nærmiljøet får hjelp til en lettere hverdag. I dag er familieprogrammet nesten bare nødhjelp, men SOS håper at programmet skal fungere etter intensjonen. De vi traff i landsbyen var alenemødre med barn, vi så ingen menn, de hadde skygget unna. Her fikk vi er sterkt møte med ei ung jente på 18 år. Hun hadde aleneansvaret for sitt eget lille barn og fem søsken. Med hjelpen hun fikk fra familieprogrammet kunne hun få tak på huset sitt før regntida satte inn. Barna fikk gå på skolen og i barnehagen. Hun fikk også starthjelp til å skaffe inntekter til sin familie. Jenta i familieprogrammet med sitt eget barn. Søsknene hennes var enten på skole eller i barnehage.
Den siste dagen var vi på besøk i en landsby hvor Norsk Folkehjelp driver et landbruksprosjekt. Befolkningen har fått hjelp til å danne en jordbruksforening og fikk kunnskap om gode dyrkningsmetoder. De får også opplæring i riktig kosthold og ernæring. Jordbruksforeningen bisto også med juridisk hjelp. Her banker de maisen til mel. Sitter på en flat stein og banker med ei treklubbe. Etterpå siktes melet. Her er ei som sitter på markedet og selger maten hun har laget. Vel tilbake i Norge tar det litt tid å fordøye alt jeg har opplevd. På denne turen har jeg virkelig fått sett hva Omtanke, Solidaritet og Samhold er og hva resultatet blir. Jeg har fått oppleve at hjelpen vi gir virkelig nytter, og at det er behov for at vi fortsatt bidrar og at vi må bli flere som bidrar!