Datteren min og meg på utveksling i Sør-Afrika 13.01.13: Emilie og jeg startet vår store reise fra Oslo til Sør-Afrika. Etter mellomlanding i Frankfurt, en gedigen flyplass, bommet vi på gaten for flyet videre til Cape Town, noe som resulterte i en overnatting i Frankfurt og en over middels tynn studentlommebok. Dagen etter kom vi oss videre, og i Cape Town ble vi møtt av...ingen. Flyet vårt var forsinket og taxisjåføren kunne ikke vente lenger på flyplassen, men etter ca 1 times venting var han på plass og tok oss med til første vertsfamilie. De første dagene var vi i Cape Town og roet helt ned og ble litt vant med varmen. En av dagene hadde vi omvisning med Lisa, en utrolig flink og hyggelig guide fra African Trax (firmaet anbefales på det sterkeste både m.t.p. pris og service). Vertsfamilien var helt super, og moren i huset var veldig politisk og lokalt engasjert. Så var det tid for å dra videre dit vi skulle være mesteparten av oppholdet; Worcester. Dit reiste vi med buss, og ble møtt av vertsmoren vår, Divine, og sjåføren Leon. Vertsfamilien bestod av pensjonisten Divine, datteren og advokaten Jodene, fengselsbetjenten Dick og to hunder. Vi fikk straks lære at Worcester ikke er den tryggeste byen i Sør-Afrika, da vi måtte kjøre en annen rute hjem p.g.a. gjengoppgjør med skyting i 12-tiden... Ellers var det heller ikke særlig trygt for oss å gå ute hverken på dag- eller nattestid, spesielt siden vi var hvite og syntes ekstra godt. Sjåføren vår kjørte oss stort sett over alt, mot at vi betalte for bensin. En helt grei løsning, men i ettertid ser jeg at det ville vært veldig mye enklere å enten kjøpe en billig bil eller leie bil. Dette på tross av venstrekjøring. I Worcester jobbet jeg primært på tre forskjellige prosjekter: Et ved en skole for barn med spesielle behov av forskjellige slag; Eden School, et ved et barnehjem; Moria House, og et slags aktivitetssenter/tilholdssted for folk/barn/ungdom i nærmiljøet; The Kibbutz. På grunn av dårlige åpningstider i Emilie sin barnehage (fra 0830 1230 i hverdagene) jobbet jeg som regel på Eden eller Kibbutz på dagtid for så å hente Emilie, spise lunsj, og så dra til Moria House sammen med Emilie og være der frem til ca 1700. Eden school er en privat, farget (det må man vel nesten kunne si) skole i området, og det er ventelister for barn med forskjellige psykiske og/eller fysiske skader for å komme inn der. Barna som går der kan ha downs syndrom, quadroplegia, føtalt alkoholsyndrom (FAS), klumpfot (faktisk!), manglende evne til å gå og/eller mye annet, men felles for de fleste var en eller annen form for nedsatt mental evne (vet ikke helt hva jeg skal kalle det...). Klassene var arrangert etter mental alder, vurdert av en fysioterapeut (!) på skolen i samråd med annet fagpersonell. Klassene bestod som regel av en lærer og en assistent og ca 10-15 barn, alle med spesielle behov. Jeg fulgte undervisningen og var med når barna var utendørs for å leke. Ved skolen prøvde jeg forskjellige adferdsanalytiske prinsipper for å endre problemadferd hos noen av barna, men endte opp med å ikke bruke dette til bacheloroppgaven min. For min egen del var det en stor utfordring å håndtere disse barna
hver dag, men gleden var også stor hver mandag da barna kom løpende/hoppende for å ta imot meg. Barnehjemmet var drevet av en godt voksen dame og mannen hennes, som har drevet barnehjem fra de selv hadde barn, altså i ca 30 år eller mer. Sønnen, Leon (sjåføren vår), hjelper også til med praktiske og økonomiske gjøremål på barnehjemmet. Det bodde ca 15 barn på barnehjemmet (samtidig) i den perioden Emilie og jeg var der. Vi brukte mesteparten av tiden på de yngste barna i alderen 5 10 år. Det var vanskelig å bedømme alderen på barna, noen p.g.a. FAS og andre sannsynligvis p.g.a. lengre perioder med underernæring. Barnas bakgrunn er like variert som diagnosene/sykdommene hos barna på Eden School, og noen er der av foreldrenes økonomiske årsaker eller seksuelt/annet fysisk misbruk. Helt grusomt egentlig. Allikevel har alle barna, etter en tid på barnehjemmet, kommet seg relativt godt etter en veldig dårlig periode i livet. Felles for alle (?) barna er at de har vanskelig for å vise følelser. Jeg vil si at alle barna smilte, lo og var oppriktig glade mens vi var der med dem, men når det kom til de negative følelsene var det straks tydelig at f.eks. å gråte var noe man helst gjør for seg selv uten å få trøst. Dette kan selvfølgelig ha noe med kulturen å gjøre også. Det var på barnehjemmet jeg endte opp med å ta data til bacheloroppgaven, og jeg gjennomførte discrete trial teaching (DTT) med opplæring i engelsk for 6 av barna + min egen datter som skrek om oppmerksomhet. Det var tydelig en kraftig forsterker for samtlige av barna bare det å få delta på DTT med en til en oppmerksomhet... de rett og slett elsket det og sloss nesten for å få være den første, andre, tredje eller fjerde i rekken til å testes. Det var forferdelig trist når jeg skulle dra fra barna på barnehjemmet, og jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne hjelpe alle sammen til det livet de fortjener. Jeg har derfor bestemt meg for to ting: 1. Å ha en privat pengeinnsamling til barnehjemmet her hjemmefra. 2. Å reise ned for å møte dem igjen en gang i fremtiden.
På Kibbutz hadde jeg en litt diffus rolle, og ble en av dagene satt til å vaske doer. Noe som i og for seg var helt greit, men det var ikke akkurat toalettvasking jeg hadde planlagt å skrive bacheloroppgave om. Jeg jobbet litt i barnehagen der, en overfylt barnehage spør du meg, og barna var henrykt over at jeg var der. Barnehagepersonalet kjeftet litt på meg når jeg løp for mye rundt i varmen for å leke med barna. Jeg fikk barnehagen litt i halsen og hjalp istedenfor til med forberedelsene til et syrom på stedet. Arbeidet der bestor i rydding, sortering, bæring, kasting av søppel ++, og jeg innså ganske kjapt at det ikke ble dette jeg kom til å skrive BA-oppgaven min om. Etter vår periode i Worcester dro vi til Stillbay, et landling sted så og si helt fritt for kriminalitet. Her kunne folk faktisk gå fra huset ulåst på dagen og være sikker på at ingenting kriminelt ville skje. Vi kunne også gå ute etter at det hadde blitt mørkt her, f.eks. på nærbutikken. Helt fantastisk etter så lang tid innestengt i Worcester! I Stillbay jobbet jeg 2-3 dager i barnehagen der Emilie gikk, og utenom dette jobbet jeg med skriving av bacheloroppgave. De 3 ukene i Stillbay ble ganske hektiske, men etter å ha senket ambisjonsnivået noe kom jeg til slutt i mål med oppgaven, ca 1 time før fristen for innlevering gikk ut. Når det kommer til barnehage for Emilie har vi hatt både negative og positive erfaringer. Hun startet i barnehage i Worcester med åpningstid fra 0730 1700. Barnehagen var helt elendig og selv om det var noe ubehagelig måtte jeg si spørre om det fantes mulighet for å få henne inn i en annen barnehage. Heldigvis kjente vertsmoren vår, Divine, sekretæren for en annen barnehage i nærheten, hvis sønn var leder for denne barnehagen. Emilie fikk komme dit og den virket mye bedre enn den forrige barnehagen. De hadde mer fasiliteter, egne klasserom for de to avdelingene og mer utstyr generelt. Baksiden var den korte åpningstiden som nevnt ovenfor (0830 1230), men dette løste seg greit, og på en måte var det egentlig litt fint å få mer tid med Emilie i ukedagene også. I barnehagen i Stillbay hadde de flotte lokaler og fasiliteter, men etter å ha jobbet der selv i 2 dager var jeg ikke imponert over måten ting ble drevet på. F.eks. gjorde barnehagetanten de tingene barna egentlig burde gjøre (som å klippe ut figurer) fordi hun mente barna ikke var flinke nok til å håndtere saks...
De to siste ukene, og underveis i oppholdet i Sør-Afrika fikk vi reist endel og sett mye forskjellig. Blant stedene vi har vært på/reist til er Montagu, Nuy Valley, Langebaan, Johannesburg, Krugerparken, Pilgrims Rest, Blyde River Canyon, Port Elisabeth, Oudtshoorn, Cape Town, Robben Island, Stellenbosch, Knysna, Tsitsikamma, Plettenberg, Cape Agulhas, Bettys Bay, Hermanus, Arniston og Mossel Bay. Sør-Afrika er i mine øyne et helt fantastisk sted å reise til. Kontrastene er store, folk er stappet fulle av kristne verdier som ikke nødvendigvis følges opp i praksis, politikken er engasjerende, naturen helt utrolig vakker, folk er vennlige og imøtekommende og ALT løser seg hvis man snakker med de rette folkene (eller mange nok) Jeg laget en blogg i forbindelse med reisen. www.poelsevev.wordpress.com 01.06.13: tilbake på norsk jord! Under er noen bilder fra forskjellige steder i Sør-Afrika