Qi Av Bruno Aamo, Tromsø Publisert i Naho-journalen Den vestlige medisinske forskning er ute etter å "avsløre" de fysiologiske og kjemiske mekanismene som er i virksomhet når man oppnår kurative resultater ved å stikke nåler inn under huden på folk. Dette er naturligvis prisverdig. Den kjente legen og akupunktøren Felix Mann "gjenoppfinner" sågar akupunkturen. All forskning som bringer vårt fag fremover, må naturligvis hilses med glede. Men vi bør som akupunktører være bevisste på at vi representerer en medisinsk tradisjon som har et menneskesyn, en vitenskapelig forklaringsmodell og et begrepsapparat som har utviklet seg på bakgrunn av nærmere tre tusen års kliniske erfaringer. At denne tenkemåten faktisk kan stå på egne ben, indikeres av det faktum at kinesisk medisin har vært i stand til å overleve opp gjennom milleniene, og av at den fortsatt er konkurranse-dyktig på et høyteknologisk helsemarked. Jeremy Ross skriver i sin bok Zang Fu at vestlige akupunktører ofte er dårlig utdannet i kinesisk medisin. Han har kanskje et poeng der. Så vidt meg bekjent driver de kinesiske akupunktur-studentene og studerer akupunkturens klassikere, for eksempel Nei Jing og Nan Jing, samtidig som de lærer relevant vestlig medisin. Muligens vil vi bli bedre akupunktører dersom også vi går til vårt fags røtter, studerer klassikerne og grunnbegrepene. Kinesisk medisin består som kjent av akupunktur, moxa, urter, Qi Gong og massasje. (Om Qi Gong - se artikkelen Chi Kung - historie og helsemessige effekter). Jeg vil i det følgende se nærmere på et begrep som burde være velkjent for alle akupunktører, fellesnevneren og selve aksen som hele det kinesiske medisinske konsept dreier rundt, nemlig Qi. De som måtte ha kjennskap til japansk kampkunst (for eksempel aikido) vet naturligvis at dette er det samme som det japanske ki. Chi Kung - en måte å styrke og foredle de "tre skattene": Chi, Jing og Shen

Qi er et av de mest sentrale fenomenene innenfor klassisk kinesisk tankeverden overhodet. Samtidig er Qi en av de viktigste grunnsubstansene - i den grad vi i det hele tatt kan snakke om substanser - innen den tradisjonelle kinesiske medisin. Vi har ikke noe begrep som helt dekker det tankemessige innholdet i dette ordet på noe europeisk språk, selv om vi i noen grad kan se visse slektskap. Ideogrammet (skrifttegnet) for Qi lar seg for første gang etterspores i De Stridende Staters Periode (450-221 f.kr.) Hvorvidt tegnet - og begrepet - har eksistert såvidt tidlig som i Shang- eller Zhou-perioden er det umulig å si noe om ettersom man ikke har funnet det i noen tilgjengelige kilder. Imidlertid er det kanskje mulig å rekonstruere begrepets opprinnelse ut fra senere tiders bruk. I det etymologiske leksikonet Shuo-wen av Hsü Shen fra Hanperioden, gjøres det rede for en tolkningsmulighet: Det snakkes om "skyenes fukt" og det antydes at vind og skyer peker i retning av universets formløse kraft. I Konfucius Samtaler er en av betydningene av Qi "pust," noe som bringer tanken hen på luft og tåke. I tillegg kan det gi videre assosiasjoner til pust-begrepet innenfor andre kulturer, og til deres immaterielle betydningsaspekter. Det ligger nær å tenke på prana som er de indiske yogiers flertydige betegnelse på pust, eller det greske pneuma (luft). Det latinske spiritus med ulike avledninger viser til såvel den fysiske pusten som til forskjellige grader av åndelighet. Det å være in-spirert innebærer at man er be-åndet, at guddommen har pustet eller åndet inn i en. Naturligvis reflekterer også det norske ordet ånd samme grunnidã ; ånd refererer til ånden, pusten som går inn og ut gjennom nese og munn og som får brystet til å heve og senke seg. Det er den hvite dampen fra munn og nese som vi kan iaktta på kalde vinterdager. Men det er også det nonsubstansielle, det ulegemlige, det guddommelige i oss. Når noen dør, sier vi at han har "åndet ut." Dette innebærer både at han har pustet ut for siste gang, men også at ånden - eller sjelen - har forlatt ham. Man må imidlertid ikke forledes til å tro at Qi representerer noe "luftig" og spekulativt. Qi var for oldtidens kinesere noe høyst konkret som man var nødt til regne med. En annen fortolkning av ideogrammet for Qi - stadig i henhold til Shuo-wen - tar utgangspunkt i og vektlegger komponenten mi (ris): som sammenstilles med tegnet som betyr damp eller kokende vann: I følge denne tolkingen representerer det sammensatte ideogrammet den ernærende dampen fra kokende ris:

Dette gir igjen nye assosiasjoner, denne gangen til energi (syder og koker) men også til det rent materielle eller substansielle (ris); det er fuktig men uhåndgripelig (damp), samtidig som det er nærende og kraftgivende (kokt ris er Kinas viktigste næringskilde). Dette skulle gi noen ideer om hva Qi impliserer og om begrepets flertydighet. I seg selv er det prinsipielt uoversettelig, men oversettes likevel vanligvis - ut fra konteksten - som energi, vital livsenergi, materiell kraft, luft, pust, pneuma, atmosfære, væske, materie og psyko-fysisk stoff. Ingen av dem er som man lett kan forstå helt dekkende. Religionshistorikeren Stephen F. Teiser skriver: "Det grunnleggende stoffet som alle ting er laget av, kalles Qi. Alt som noen gang har eksistert, til alle tider, er laget av Qi, dette inkluderer livløs materie, mennesker og dyr, himmelen, ideer og emosjoner, demoner og gjenferd, helhetens udifferensierte tilstand, og verden når den føder forskjellige vesener." Med andre ord eksisterer ingenting annet enn Qi. Alt er er Qi i en eller annen form. Og det er verdt å merke seg at såvidt immaterielle affærer som følelser, demoner og gjenferd også består av Qi. Det faktum at emosjoner i dette perspektivet er uttrykk for Qi, og dermed knyttet til bestemte organer, innebærer at også psykiske lidelser prinsipielt blir begripelige og lar seg behandle. Kinesisk medisin sliter ikke med det cartesianske skillet mellom kropp og ånd som vestlig tenking har vært belemret med siden 1500-tallet. Alt kan forklares ut fra dets Qi. På denne måten er det faktisk mulig å hevde at de gamle kineserne prinsipielt avmytologiserte universet og gjorde det intelligibelt, på lik linje med den tankemessige vendingen vi innen vestlig filosofihistorie kaller overgangen fra Mythos til Logos og som vi tilskriver grekeren Thales fra Milet. En annen religionshistoriker, Harold D. Roth skriver: "Den begrepsmessige tydelige linjen mellom energi og materie er uklar i det tradisjonelle kinesiske begrepet Qi... I de aller tidligste tekstene er Qi damp eller vanndamp som oppstår fra oppvarming av vann eller vannaktige substanser og deretter viser seg som den faktiske luften som vi puster (...) i disse tidlige kinesiske kontekstene finner man den mer eteriske Qi i de vitaliserte væskene som forbindes med levende ting. Mennesker utgjør da et system konstituert av varierende tetthet av Qi..." Qi fremtrer i flere former, men utgjør dypest sett det samme. "Tao skaptes fra tomhet og tomhet frembrakte universet (i rom og tid). Universet frembrakte Qi. Qi'en var ekstremt sikker. Det som var klart og lett drev opp for å bli himmel, og det som var tungt og grumset størknet til å forme jord" står det å lese hos den prominente taoistiske filosofen Huai-Nan Tzu (ca. 122 f.kr.) Og i "Den Gule Keisers Klassiker om Indremedisin, Enkle Spørsmål" (Huang-di Nei Jing Su Wen,) kap. 25 heter det: "Foreningen av Himmelens Qi og Jordens Qi kalles menneske." Mennesket består altså i følge denne gamle kinesiske tenkingen av

Qi i forskjellige former for tetthet og utforming. Kraft og styrke er også uttrykk for individets Qi. De gamle taoistene eksperimenterte med forskjellige teknikker for å styrke og kultivere sin Qi, bl.a. med udødelighet for øyet. Til disse teknikkene hører det som av enkelte blir karakterisert som "taoistiske yoga-øvelser," og er referert til allerede i Tao te-ching som er taoismens eldste skrift. Dette er kroppslige øvelser kombinert med puste-teknikker og meditasjon. I Tao te-ching, kapittel 10, kan vi lese: "Når du holder din (flakkende) animalske sjel i tømme, kan du da la være å falle tilbake? Når du kontrollerer ditt åndedrett så det er blitt mykt, kan du da forbli som et nyfødt barn?" Og oversetteren Sverre Holt kommenterer: "Barnet symboliserer renhet og umiddelbarhet. Det er de taoistiske yoga-øvelser som det her siktes til. Man skal slappe av, legge vekk oppjagethet og finne indre harmoni." Selv om Holts kommentar nok er en svær forenkling av hva "taoistiske yogaøvelser" innebærer, gir den i hvert fall en pekepinn om deres alder. Tao te-ching ble skrevet omkring 300 år f.kr. Slike systemer har overlevd - stort sett innenfor hemmelige brorskap eller ordener - helt fram til i dag og er kjent som Qi Gong. De ulike Qi Gong-skolene begynte først å åpne seg mot verden løpet av de siste decennier. Når vi trener Qi Gong og Tai Chi Chuan er det nettopp vår Qi vi trener. Å diskutere selve Qi'ens beskaffenhet er imidlertid fremmed for kinesisk tenking. Dens eksistens tas for gitt. Det som var mer viktig for oldtidens praktisk orienterte kinesere, var hva Qi'en gjorde og hvordan den kunne påvirkes. Når Huang-di spør sin livlege Chi Po om hva Qi er, får han typisk nok som svar hva Qi`en gjør: "Den øvre Varmer i brystet absorberer de essensielle og fine delene av maten, varmer huden, fyller kroppen, får håret på kroppen og hodehåret til å se blankt ut, fyller hele kroppen som tåke eller dugg og sprer seg over alt og fukter alt som er skapt. Dette kalles Qi." Den Qi'en som er mest Yin, "tyktflytende", nærmer seg væskesubstans, mens den som er mest Yang, er praktisk talt uten substans i det hele tatt. "Yang er kosmisk Qi og hersker i det ytre, Yin er jordisk Qi og hersker i den indre." (Su Wen). Det eldgamle begrepet Qi synes å foregripe - med noen tusen år - den moderne fysikk, der energi og materie er ulike aspekter av ett og samme fenomen. Den ensidige fokuseringen på Qi som en mer eller mindre mystisk energi - som vi ofte får inntrykk av i vestlige bøker om henholdsvis kinesisk medisin eller orientalsk kampkunst - gir med andre ord et ganske fortegnet bilde av Qi'ens natur. Et organs funksjon er f.eks. kjennetegnet ved dets Qi, og organforstyrrelser kommer på en eller annen måte til uttrykk nettopp som "forstyrret" Qi. Hoste er f eks Lungenes Qi som går i gal retning. Skal man behandle et sykt organ, må man derfor behandle dets Qi. Det er Qi som sirkulerer i kanalene (Jing Luo). Det finnes tolv ordinære kanaler som hver er knyttet til et livsviktig organ, og åtte "ekstraordinære" kanaler. Når vi setter nåler i spesielle punkter langs en slik kanal kan vi påvirke selve det organet som er knyttet til den, dvs. vi kan påvirke og regulere organets Qi. Qi er knyttet til alle kroppens funksjoner, til fødeopptak, blodets bevegelse og all livsutforldelse for øvrig. Qi representerer altså både substans og funksjon på samme tid. For å se litt på hva dette betyr i praksis:

De seks viktigste formene for Qi - med hensyn til kroppens Qiøkonomi som vi akupunktører alltid må ha i mente - er Opprinnelig Qi (Yuan Qi), Forsvars-Qi (Wei Qi), Nærende Qi (Ying Qi), Organenes Qi (Zang Fu Zhi Qi), Kanalenes Qi (Jing Luo Zhi Qi) og Brystets Qi (Zong Qi). Opprinnelig Qi er lagret i Nyrene (Shen), er grunnlaget for Nyrenes Qi og står i et nært forhold til alle Nyrenes aktiviteter. Opprinnelig Qi er substansen "Essens" (Jing) i Qi-form. Det er en dynamisk bevegende kraft som aktiverer alle kroppens funksjoner og spiller en avgjørende rolle i fødeopptak og dannelsen av Blod. Vi kan påvirke Opprinnelig Qi direkte gjennom Yuan Source-punktene. Forsvars-Qi er kroppens forsvar mot ytre patogene faktorer (Qi Xie) og flyter i den ytre delen av kroppen, utenfor kanalene, under huden. Ettersom det er Lungene (Fei) som kontrollerer "det ytre", er det Lungene som kontrollerer Forsvars-Qi. Det er denne formen for Qi som må styrkes hos mennesker som er utsatt for hyppige forkjølelser og andre infeksjoner. Nærende Qi er nært knyttet til Blodet (Xue), og beveger seg hovedsakelig gjennom blodårene og kanalene. Den smører og ernærer organene og hjelper til med å omdanne de reneste delene av føden til Blod og Kroppsvæsker (Jin Ye). Et organs funksjon er som før nevnt identisk med dets Qi, definert ut fra dets Qi. Når vi behandler et sykt organ, er det organets disharmoniske Qi vi behandler. Vi må derfor vite hvordan de ulike organenes normale Qi er, deres funksjoner og retninger. Vi må med andre ord ha kunnskaper om Organenes Qi. Kanalenes Qi er den Qi som kontinuerlig flyter gjennom kanalene, og som vi påvirker med akupunktur. Det er også her vi ofte ser stagnasjoner manifestert som smertetilstander i muskel-skjelettsystemet. Brystets Qi finner vi rimeligvis i brystet der det skaper "havet av Qi." Denne formen for Qi er nært knyttet til Hjertets og Lungenes funksjoner, til hjerterytme og respirasjon. Akupunktur i sin klassiske form handler om hvordan man ved hjelp av forskjellige nåleteknikker og punktkombinasjoner kan styrke Qi'en der den er for svak, regulere der den er kaotisk, oppløse stagnasjoner og blokkeringer der dette er påkrevet. Hele den tradisjonelle kinesiske medisins diagnoseapparat er rettet inn mot å diagnostisere Qi-disharmonier. Først når vi behersker dette, kan vi si at vi mestrer akpupunkturen som den kunstarten den er. Startsiden