Del A Kortsvarsoppgave Den store ære I islendingsagaen Soga om Gisle Sursson foregår handlingen på 900-tallet. Teksten er en del av den norrøne litteratur og har klare typiske trekk for sagalitteraturen. Dette kan vises ved å bruke eksempler fra teksten. Utdraget består av beskrivelser, handlingsreferat og replikker. Teksten er også skrevet i en hard og enkel stil, noe som er typisk for sagalitteraturen. Dette ser vi allerede i første setning hvor det blir beskrevet hvem som skal hevne seg på Gisle, Ein mann som heitte Svein, var det som først gjekk mot Gisle. Det er ikke mange overflødige ord, tanker eller følelser, bare en nøytral beskrivelse av hva personen gjør. Synsvinkelen er autoral refererende. Dette er eksempler på flere typiske trekk i måten en saga ble skrevet på. Et annet svært viktig trekk for sagalitteraturen er temaet ære, noe som blir nevnt flere ganger i utdraget. aldri har nokon her vart seg med større ære, så vidt folk vet. Selv om Gisle Sursson ble drept, kjempet han for slektens ære på en hederlig måte til siste slutt. Slekten og familien var det viktigste, og hvis noen krenket familiens ære måtte det tas hevn. Gisle hadde drept noen, og det skulle derfor tas blodhevn. Eksempelet viser også hvor viktig ryktet etter sin død var. ikkje såg dei at det siste hogget hans var svakare enn det første. Det var altså ikke så farlig å dø, så lenge ryktet en hadde var godt og familien beholdt sin ære for kommende generasjoner. Utdraget fra sagaen Soga om Gisle Sursson har flere typiske trekk for den norrøne litteratur. Dette ser vi både i tekstens form og innhold. Kildeliste: Soga om Gisle Sursson, Landslaget for Norskundervisning (LNU) 2003. Oversatt til norsk av Jan Ragnar Hagland. Utdrag, språklig tilrettelagt.
Del B Langsvarsoppgave Oppgave 1 Når ingen blir til to Debatten om et eget språk i Norge startet i begynnelsen av 1930-årene, rundt 15 år etter at vi hadde fått Stortinget og en egen grunnlov. Vi hadde en av de mest moderne grunnlovene i Europa og egne parlament, derfor var det naturlig at vi også skulle ha et eget skriftspråk. Det hele startet når Johan Sebastian Welhaven kritiserte Henrik Wergeland for å bruke mange særnorske og udannede ord. Welhaven ville nemlig holde på den danske skrifttradisjonen ettersom vi hadde vært i union i Danmark i nesten 400 år. Wergeland derimot mente at norske ord og uttrykk skulle brukes innenfor det danske skriftspråket, med tanke på at det store flertallet i Norge snakket den norske dialekten sin. Dette skulle vise seg å bli en lang og hard debatt som frem til nå har endt med to skriftspråk. Det var ikke bare Wergeland og Welhaven som tok tak i denne diskusjonen, men et flertalls mennesker. En av disse var Arnulf Øverland, som hadde en sentral posisjon i språkdebatten på midten av 1900-tallet. Teksten Fri sprogutvikling av Arnulf Øverland er et innlegg i debatten om samnorsk. Det kan være spennende å se på synspunktene i teksten sammen med den språkhistoriske sammenhengen, for så og drøfte påstanden: Sprogutviklingen er en naturlig prosess. Den lar seg hverken hindre eller påskynde. I starten var det tre aktuelle språklige veivalg, enten holde på det danske skriftspråket, holde på norske ord og uttrykk som til noen grad kunne brukes innenfor det danske skriftspråket eller, som P.A. Munch kom frem til, ta utgangspunkt i en dialekt som hadde tatt vare på noen av ordformene i gammelnorsk og bygge et nytt språk på den. Gjennom arbeidet til to sterkt gjeldende personer i den språkpolitiske debatten i slutten av 1940-årene, fantes det til slutt bare to veier å velge: en gradvis fornorsking av dansken eller et nytt norsk skriftspråk. De to personene var Knud Knudsen og Ivar Aasen. Knudsen var for et nytt skriftspråk med dannet dagligtale som grunnlag, og Aasen var for at ekte dialekter skulle være det naturlige grunnlaget. Når Knudsens retning etter hvert overtok for den retningen som på et tidspunkt ble kalt Det almindelige Bogsprog, får vi to klare og ulike retninger, nemlig riksmål (senere bokmål) og Aasens landsmål (senere nynorsk). Arnulf Øverland har noen av de samme synspunktene som Ivar Aasen, nemlig at ekte dialekter er roten til norsk kultur, men han var også medlem av Riksmålsforbundet og var derfor også positiv til å skrive slik man snakket.
I innlegget ser vi at Øverland har noen av de samme meningene som Aasen, og at han ikke er direkte imot nynorsken. Han skriver, Nasjonale og romantiske strømninger har båret nynorsken frem... Dette må glede alle fornuftige mennesker som føler seg hjemme i Norge og i norsk kultur og som ikke lider av partikularisk sneversyn. Han er altså ikke imot nynorsk. Det han ikke ville var at det skulle arbeides med fellesformene og tilnærmingen mellom riksmål og nynorsk, som det startet med i 1917-reformen. Videre kritiserer han de politiske partiene og stortinget, som han mener tar morsmålet fra våre barn og gjør dem umælende. Dette var fordi arbeiderpartiet, som hadde flertall i Oslo i slutten av 1930-årene, var positive til tilnærmingsformene. Øverland mente språket ikke tilhørte stortingsmennene. De skal være fritatt for å forbedre det for oss. Arnulf Øverland var altså kritiker av samnorsk, og derfor svært negativ mot ideen om at de to språkene skulle smeltes sammen ved makt. I følge innlegget virker Øverland frustrert over at vi har to språk, i følge han er det meningsløst og kostbart. Likevel vil han ikke at myndighetene skal få bestemme hva som er et språk eller ikke. Men det levende sprog kan ikke lages. Det skaper seg selv Og det ødelegges mens vi sitter i komité. Som overskriften sier ville han ha fri språkutvikling. Språket skulle utfolde seg mens vi taler, skriver og tenker. En påstand han kommer med sier som følgende: Sprogutviklingen er en naturlig prosess. Den lar seg verken hindre eller påskynde. Øverland vil altså ikke ha to skriftspråk, men han vil ikke gjøre som myndighetene og tvangssmelte dem sammen til ett. Han vil la språket utfolde seg naturlig. Hvorvidt denne påstanden faktisk har gjort seg gjeldene frem til i dag og fortsatt gjelder kan diskuteres. Dersom man sammenligner en landsmåltekst og en dansk-norsk tekst fra året 1900 med en nynorsktekst og en bokmålstekst fra året 2000, er det flere ting man ser at hundre års språkarbeid har gjort. Tilnærmingstanken har ikke gått igjennom. Det er fremdeles en klar forskjell mellom bokmålsteksten og nynorskteksten. Likevel er det større forskjell på den dansk-norske teksten og landsmålsteksten fra 1900 enn på bokmålsteksten og nynorskteksten hundre år senere. Målformene ligger i dag altså mye nærmere hverandre, så det har likevel skjedd en viss tilnærming. Om dette er en direkte konsekvens av Øverland sin påstand er ikke sikkert, men mange vil nok si seg enige i at det har vært en god blanding mellom en naturlig og styrt prosess.
Globaliseringen vi står ovenfor i dag er med på å styre utviklingen av språket vårt. Dette er en naturlig prosess som følge av moderniseringen. Som Øverlands påstand skjer dette stort sett kontinuerlig i takt med samfunnets utvikling. Om dette kan hindres eller settes fart på er usikkert, men går globaliseringen og språkutviklingen langt nok er dette kanskje noe som må gjøres for å bevare det norske språket. Utviklingen har gjort at vi har behov for å snakke med hverandre på et felles språk, et ligua franca. Engelsk har vært et slikt språk. Det kommer stadig flere engelske låneord, vi leser bøker på engelsk, ser filmer på engelsk, kommuniserer med folk over nettet på engelsk og mye mer. Dette har vært en økende naturlig prosess lenge. Om dette må hindres for å bevare det norske språket kan diskuteres, men den dag i dag er det nok heller en positiv og styrkende ting for det norske tale- og skriftspråk. Bruken av norsk og engelsk trengs ikke å sees på som en ødeleggende kamp med en sterk og en svak part, men heller utfylle hverandre og på noen området eksistere ved siden av hverandre. Selv om enkeltord ikke fører til at et språk forsvinner, må vi likevel være oppmerksomme på at det er en fare for et språk når hele områder blir engelske. Det kan for eksempel være områder i næringslivet og innenfor utdanning. Dette kan føre til domenetap, derfor ønsker man eksempelvis å ha norske ord og uttrykk innenfor oljebransjen og databransjen. Dette er ikke en spesielt naturlig prosess, og man kan dermed spørre seg om det er nødvendig hindre denne delen av utviklingen for å beholde norsk som et språk. Både Øverland og sannsynligvis mange andre ville da svart ja. Språket er mye mer enn et kommunikasjonsmiddel. Det er en bærer av vår kultur og vår identitet. Arnulf Øverland har nok riktig med at språket burde få utvikle seg naturlig, men går utviklingen så langt at det norske språk står i fare for å forsvinne burde man kanskje ikke si seg helt enig i Øverlands påstand. Språkdebatten i Norge har vært lang og komplisert. Det har vært store uenigheter i hvordan det norske skriftspråket skulle se ut, og vi endte til slutt opp med to språk. Arnulf Øverland var sterkt uenig i at de to skriftspråkene skulle gjøres om til ett. Han ville at språkutviklingen skulle skje naturlig, samtidig som man tok vare på nynorsken som en del av den norske kultur. Hvorvidt de to skriftspråkene vi har i dag fortsetter å eksistere på samme måte over lengre tid er usikkert. Dessuten virker det rimelig å si at Øverlands påstand har flere riktige faktorer ved seg. Kildeliste: Andresen, Øyvind mfl.,: Signatur 3 (Norsk påbygging/studiekompetanse), 2013
Øverland, Arnulf: Fri sprogutvikling, Sprog og usprog, Riksmålsforlaget 1967