Guide for underleveranseavtaler

Guide for underleveranseavtaler 1

Guide for underleveranseavtaler "Guide for underleveranseavtaler" er utarbeidet av den interskandinaviske juristgruppen som bistår Norsk Industri med utviklingen av standardkontrakter og leveringsbetingelser for bruk mellom bedrifter i de nordiske landene. "Guide for underleveranseavtaler" har et anvendelsesområde som både omfatter levering av produkter og montering av disse, og avgrenser avtaleområdet i forhold til NL- og NLM-leveringsbetingelsene. "Guide for underleveranseavtaler" omhandler en lang rekke hverdagslige problemer for Norsk Industris medlemsbedrifter og gir flere mønstre for kontrakter og avtalespørsmål. I juristgruppen som har utarbeidet "Guide for underleveranseavtaler" har Henrik Schultz, Danmark, Markku Kortekangas, Finland, Mats Bergstrøm og Bengt Kristrøm, Sverige samt Helge J. Kolrud fra Norge deltatt.

Forord Innen teknikkindustrien står underleveranser for meget stor del av den endelige produksjonsverdien. Betydningen av underleveranser øker også i takt med bedriftenes økte spesialisering. Spesialiseringen kan eksempelvis innebære at en lastebiltilvirker har en underleverandør som kun produserer bakaksler, som på sin side kjøper komponenter fra bedrifter som er spesialiserte på bestemte materialer og bestemte typer bearbeidelse. På samme måte består en anleggsleveranse ofte av delsystem fra mange underleverandører, som også har sine underleverandører. Denne utviklingen innebærer at en stadig større del av sluttproduktets verdi består av underleveranser, samtidig som underleveranseavtalene blir flere og viktigere. Partnerskap Utviklingen innebærer også at partene er blitt mer avhengig av hverandre. Tidligere kunne bestilleren ofte enkelt bytte underleverandør, men spesialiseringen gjør at det ikke lenger er tilfelle. Dermed har bestilleren ikke lenger samme sterke forhandlingsposisjon. Dette og andre faktorer har gjort at man i dag ofte taler om partnerskap mellom underleverandør og bestiller. Tanken om partnerskap har likevel ikke hittil satt større spor etter seg i kontraktspraksis. Imidlertid forekommer det innen anleggssektoren en særskilt avtalemodell som kalles partnering og som behandles i denne guidens del 4. Hva menes med underleveranseavtale? En underleveranseavtale kan defineres som en avtale hvor selgeren leverer et produkt som innføyes i selgerens produkt, som deretter leveres videre. Det finnes derfor mange ulike typer av underleveranseavtaler, alt fra serieleveranser av komponenter til enkeltleveranser av prosjektkarakter. Det leverte produktet er ofte spesielt utformet etter bestillerens behov, men det kan også dreie seg om et produkt som leverandøren leverer til forskjellige kunder. Når produktet utformes etter bestillerens behov, kan konstruksjonen være bestillerens, leverandørens eller resultat av et samarbeid mellom partene. Alle disse ulike situasjoner krever i noen grad ulike avtaler. Det er således ikke mulig å utforme bare en standardavtale, som dekker alle typer av underleveranseavtaler. Guidens innhold Denne guiden er ment som et praktisk hjelpemiddel for alle som håndterer eller berøres av juridiske spørsmål vedrørende ulike typer av industrielle underleveranseavtaler. Den kan fungere både som en oppslagsbok og som idégiver til den som utformer, forhandler om eller på annen måte berøres av problemstillinger i relasjon til industrielle underleveranser. Del 1 av guiden behandler noen generelle problemstillinger som har betydning for alle typer underleveranseavtaler. Del 2 omhandler serieleveranser, del 3 avtaler om arbeidsleie og del 4 behandler prosjektleveranser. For den som kun er interessert i en av disse avtaletypene, er det derfor i hovedsak tilstrekkelig å lese del 1 og den av de øvrige delene som er aktuell. Del 1 behandler dels slike spørsmål som i hovedsak er de samme uavhengig av hvilken type underleveranseavtale som er aktuell, eksempelvis immaterialrett, konfidensialitet, tvisteløsning m.m. Dels behandles regler av mer generell karakter, selv om betydningen av dem er forskjellig for de ulike typer av underleveran- 4

seavtaler. Eksempel på slike regler er konkurranserettslige bestemmelser og alminnelige regler om ansvar ved forsinkelse, mangler og produktansvar. Del 2 er viet serieleveranser av komponenter og delsystem. Først behandles generelle spørsmål og regler, som leveranseplanlegging, avtale om pris, endringer, eiendomsrett til verktøy m.v. Deretter inneholder del 2 et eksempel på en avtale om serieleveranser med kommentarer. Eksemplet er både ment å tjene som illustrasjon av de juridiske spørsmålene som behandles og som et hjelpemiddel for den som selv skal utforme en avtale. Del 3 behandler avtale om arbeidsleie. Typiske eksempler er avtaler om overflatebehandling, varmebehandling og maskinbearbeidelse. Men det kan også innebære montering eller andre tjenester. Slike avtaler har naturligvis mye til felles med andre underleveranseavtaler, men er delvis underlagt andre juridiske regler. I dette avsnittet behandles slike problemstillinger som ikke er felles med de avtaler som behandles i guidens del 2. For arbeidsleieavtaler som utføres som serieleveranser, er det således anbefalelsesverdig å studere også del 2 av guiden. Del 3 inneholder også et eksempel på kontraktsformuleringer av arbeidsleieavtaler. Del 4 behandler til slutt underleveranser av prosjektkarakter. Disse kan for eksempel omhandle leveranser, med eller uten montering, av et delsystem i en anleggsleveranse eller annen skreddersydd leveranse. I dette avsnittet behandles blant annet endringer, avtaleadministrasjon og partnering. NL- og NLM-bestemmelsene I forbindelse med at de forskjellige spørsmålene behandles under de respektive avsnittene, henvises det mange steder til den avtaleregulering som normalt gjelder i henhold til standardavtalene innen teknologisektoren. De i særklasse vanligste standardavtalene innen nordisk handel med tekniske produkter mellom næringsdrivende, er NL- og NLMbestemmelsene - NL for produktleveranser og NLM for leveranser med montering. For handel med ikke-nordiske land benyttes i stedet ofte vilkår utgitt av den europeiske organisasjonen for teknologiindustrien, Orgalime. Disse er basert på, og samsvarer i det vesentlige med, tilsvarende nordiske vilkår. Forfatterne Denne guiden er utarbeidet i samarbeid mellom teknologiindustriens organisasjoner i Norden. Den er et ledd i det nordiske samarbeidet vedrørende juridiske spørsmål innen teknologisektoren. Samarbeidet har til formål å imøtekomme bedriftenes behov for standardavtaler og andre praktiske kontraktshjelpemidler. Mest kjent er de nettopp nevnte NL- og NLM-bestemmelsene. De av gruppens nåværende medlemmer som har utarbeidet denne kommentaren er: Mats Bergström, som representant for Teknikföretagen, Sverige Helge Jakob Kolrud, som representant for Norsk Industri, Norge Bengt Kriström, som representant for Teknikföretagen, Sverige Markku Kortekangas, som representant for Teknologiindustrin, Finland Henrik Schultz, som representant for Dansk Industri, Danmark Mai 2005 5

Innhold Forord 4 Innhold 6 1. DEL 1 Generelle spørsmål 11 1.1 Innledning 11 1.2 Konfidensialitet 11 1.2.1 Innledning 11 Konfidensialitetsavtale før forhandlinger 11 1.2.2 Konfidensialitetsavtalens utforming 12 1.2.3 Eksempel på konfidensialitetsavtale 12 Kommentarer 13 1.3 Konstruksjon - eiendoms- og utnyttelsesrett, ansvarsspørsmål 15 1.3.1 Innledning 15 Bestillerens, leverandørens eller felles konstruksjon 15 Spørsmål som kan reguleres i avtalen 16 1.3.2 Eiendoms- og bruksrett 16 Hvem eier konstruksjonen? 16 Bruksrett, tilvirkningslisens 18 1.3.3 Inngrep i immaterialrettigheter 19 Ansvar for inngrep i tredjemanns rettigheter 19 Forsvar mot inngrep fra tredjemann 20 1.3.4 Ansvar for mangler ved konstruksjonen 20 1.3.5 Konstruksjonssamarbeid - betydningen av avtale 21 1.4 Konkurranserettslige regler 22 Innledning 22 EU-kommisjonens uttalelse fra 1978 22 1.5 Ansvar for forsinkelse 23 1.5.1 Innledning 23 1.5.2 Kjøpslovens regler 24 Generelle prinsipper 24 Selgerens skadeserstatningsansvar 24 1.5.3 Avtalereguleringer ved underleveranser 25 Ansvarsreguleringer i vanlige standardavtaler 25 Anvendelse av standardavtaler ved underleveranser 26 1.6 Mangelsansvar. Recall 26 1.6.1 Problemstilling 26 1.6.2 Definisjon av mangel 27 1.6.3 Virkningene av mangler 27 Kjøpsrettslige regler 28 Industriell garanti 28 Prestasjons- eller funksjonsgarantier 29 1.6.4 "Recall" 29 1.6.5 Særlige spørsmål om mangler i underleveranseforhold 30 Adkomstkostnader ved avhjelp av mangler 30 Samordning av garantitid 30 1.7 Produktansvar 30 1.7.1 Hva er produktansvar? 30 1.7.2 Rettsregler om produktansvar 30 Reglene i EU/EØS 30 Ansvar for skade på næringsdrivendes eiendom 31 Produktansvar i USA 32 1.7.3 Hvorledes kan produsenter minimalisere risikoen for produktansvar? 32 6

Forebyggende skader - produktsikkerhet 32 Tilbakekalling av produkt (recall) 33 Ansvarsbegrensing i avtale 33 Regressregler 33 Reguleringen i NL 01 og andre vanlige standardavtaler 34 Produktansvarsforsikring 35 1.8 Rimelighet og balanse. Urimelige bestillervilkår 36 1.8.1 Problemet 36 1.8.2 Den kommersielle bedømmelsen av rimelighet og balanse 36 1.8.3 Den rettslige bedømmelsen 37 1.9 Back to back 38 1.9.1 Hva er "back to back"? 38 1.9.2 De praktiske problemene 38 Prosentandelsregler 38 Tidsfrister 38 Andre eksempler 39 1.9.3 Sammenfatning 40 1.10 Tvisteløsning 40 1.10.1 Hva er tvisteløsning 40 1.10.2 Domstolsbehandling 41 1.10.3 Voldgift 41 1.10.4 Alternativ tvisteløsning 42 1.10.5 Lovvalg 43 1.10.6 Tvisteløsning og underleveranser 43 2. DEL 2 Avtaler om serieleveranser 44 2.1 Innledning 44 2.1.1 Typiske avtaler om serieleveranser 44 2.1.2 Moderne produksjon 44 2.1.3 Innholdet i dette avsnittet 45 2.2 Leveringsplanlegging 45 2.2.1 Leveringsplanlegging - et kjernespørsmål 45 2.2.2 Avtaleløsninger 46 Leveringsplanens ulike deler 46 Tidsomfang 46 Hvorledes planen blir bindende 46 2.2.3 Elektronisk kommunikasjon 47 2.2.4 Konsekvensene av avvik 47 2.3 OEM-avtaler 48 2.3.1 Hva er OEM? 48 2.3.2 Hvilke særlige problemer forekommer ved OEM-avtaler 48 2.4 Avtale om pris og endring av avtalt pris 49 2.4.1 Innledning 49 2.4.2 Fastsetting av pris 49 Nettauksjoner 49 Utviklingssamarbeid 49 2.4.3 Hvor lenge gjelder avtalt pris? 49 2.4.4 Endring av gjeldende pris 50 Oppsigelse ved prisforhandlinger 50 2.5 Endringer 51 2.5.1 Innledning 51 2.5.2 Endringer i løpende avtaler 51 2.5.3 Endringer før serieleveranser er påbegynt 52 7

2.6 Produktspesifikt utstyr - eiendomsrett m.v. 52 2.6.1 Generelt 52 2.6.2 Forholdet mellom bestilleren og leverandøren 53 Forsikringer 53 2.6.3 Forholdet mellom bestilleren og leverandørens kreditorer 54 Produktspesifikt utstyr som stilles til rådighet av bestilleren 54 Produktspesifikt utstyr som stilles til rådighet av leverandøren 54 Krav i svensk rett for rettsvern mot leverandørens kreditorer 55 Løsørekjøpslovens foreskrevne fremgangsmåte 56 Reglene i de øvrige nordiske land 56 Erstatningsutstyr 56 2.7 Ansvar ved forsinkelse ved serieleveranser 57 2.7.1 Generelt 57 2.7.2 Avtaleregulering ved serieleveranser - mulkt/bøter 57 2.7.3 Skadeserstatning 58 2.8 Kvalitetssikring og miljøkrav 59 2.8.1 Hvorfor kvalitetssamarbeid? 59 2.8.2 Rettslige aspekter 59 2.8.3 Miljøkrav 60 2.9 Eksempel på underleveranseavtale med kommentarer 60 1. Parter 60 2. Avtalens omfang 61 3. Skriftlig meddelelse/underretning 61 4. Tekniske dokumenter og teknisk informasjon 61 5. Konfidensialitet 62 6. Utfallsprøver 63 7. Leveranseplaner 64 8. Avbestilling 65 9. Forsinkelse 66 10. Bestillerens forsinkelse 67 11. Priser. Endringen av priser 67 12. Kvalitets- og miljøsikring 69 13. Ansvar for mangler 69 14. Produktspesifikt utstyr (verktøy, måleinstrumenter, modeller m.m.) 72 15. Leveranseklausul, transport og emballasje 74 16. Betaling 75 17. Sikkerhet ved betaling 75 18. Produktansvar 75 19. Fritaksgrunner (force majeure) 76 20. Ansvar ved inngrep i patent, mønsterbeskyttelse og annen immaterialrett 77 21. Avtaletid, oppsigelse 77 22. Hevning av avtalen 78 23. Endringer/tillegg 79 24. Overdragelse 79 25. Tvister 79 26. Anvendelig lov 81 8

3. Del 3 Avtale om arbeidsleie 81 3.1 Innledning - Hva skiller avtaler om arbeidsleie fra andre underleveranser? 81 Innholdet i del 3 81 3.2 Den rettslige reguleringen av avtaler om tjenester 82 3.2.1 Ansvar for mangelfull bearbeiding og for skade på det bearbeidede produktet 82 Ansvar for utførelse og resultat 82 Ansvarstid, reklamasjon 82 Reaksjoner ved mangefull bearbeidelse 83 Oppdragstakerens ansvar for skade på det bearbeidede produktet 83 3.2.2 Ansvar for forsinkelse 83 3.2.3 Oppsummering 84 3.3 Viktige spørsmål i avtaler om tilvirkning 84 3.3.1 Innledning, ulike typer oppdrag 84 3.3.2 Ansvar for mangelfull bearbeidelse 84 3.3.3 Ansvar for skade på produktet 85 3.3.4 Ansvar for forsinkelse 85 3.4 Eksempel på avtale om arbeidsleie/bearbeiding 86 1. Parter 86 2. Avtalens omfang 86 3. Skriftlig meddelelse 86 4. Tekniske beskrivelser og teknisk informasjon 86 5. Konfidensialitet 87 6. Utfallsprøver 87 7. Leveranseplaner 87 8. Avbestilling 88 9. Tidspunkt for overlevering av materiale 88 10. Eiendomsrett og omsorgsforpliktelse for materiale og utstyr 89 11. Kvalitet på overlevert materiale 89 12. Forsinket leveranse 91 13. Bestillerens forsinkelse 91 14. Priser. Endring i priser 91 15. Kvalitetskontroll 92 16. Ansvar for feilaktig utført bearbeiding m.m 92 17. Avhjelp 92 18. Oppdragstakerens ansvar for skade på bestillerens eiendom 93 19. Reklamasjon 94 20. Produktspesifikt utstyr 94 21. Leveransebestemmelser, transport, forpakning 95 22. Betaling 95 23. Sikkerhet for utestående krav 96 24. Produktansvar 96 25. Ansvarsbegrensning 96 26. Fritaksgrunner (force majeure) 97 27. Ansvar for inngrep i patent, mønsterrettigheter og andre immaterielle rettigheter 97 28. Avtaletid, oppsigelse 98 29. Heving av avtalen 98 30. Endringer/tillegg 98 31. Overdragelse 98 32. Tvister 99 33. Lovvalg 99 9

4. Del 4. Underleveranser ved prosjekt 99 4.1 Innledning 99 4.2 Endringer 101 4.2.1 Problemstilling 101 4.2.2 Retten til å kreve endringer 101 Hovedleverandørens rett til å kreve at underleverandøren utfører endringer 101 Generelt om retten til å kreve endringer 101 4.2.3 Konsekvenser av endringer. Tid og penger 102 4.2.4 Omtvistede endringer 103 4.2.5 Særlig om endringer ved underleveranseavtale 104 4.3 Kontraktsadministrasjon 104 4.3.1 Innledning 104 4.3.2 Kontraktskrav til administrasjonen 105 4.3.3 Kontraktsadministrasjon og avtaletolkning 105 4.3.4 Betydningen av administrative rutiner 105 4.3.5 E-post og kontraktsadministrasjon 106 4.4 Partnering 106 4.4.1 Hva er partnering? 106 4.4.2 Karakteristiske trekk ved partnering 106 Innledning 106 Fastsettelse av budsjettpris 107 Avregningen mot budsjettpris 107 Bygging av integrerte team 108 4.4.3 Underleveranser og partnering 108 4.5 Ansvar og forsikring 109 4.5.1 Innledning 109 4.5.2 Ansvar og ansvarsbegrensning. 109 4.5.3 Ansvarsfraskrivelse og ansvarsbegrensning 109 4.5.4 Forsikring 110 4.6 Garanti 110 4.6.1 Innledning 110 4.6.2 Den industrielle garantien 111 4.6.3 Prestasjons og funksjonsgaranti 111 4.6.4 Tilgjengelighetsgarantier 112 Bilag 1 113 Bilag 2 120 10

1. DEL 1 Generelle spørsmål 1.1 Innledning I denne delen behandles slike spørsmål som kan være aktuelle for alle typer av underleveranseavtaler. Det innebærer likevel ikke nødvendigvis at spørsmålene har samme betydning for de ulike avtaletyper. Spørsmål om produktansvar og om recall-tiltak er således aktuelle for alle typer av underleveranseavtaler, men er normalt betydelig mer problematiske ved serieleveranser. Det samme gjelder ved konkurranserettslige spørsmål. Regler om ansvar for mangler er like sentrale ved alle underleveranseavtaler, slik også ved avtaler om produktleveranser i alminnelighet. Det samme gjelder for eksempel tvisteløsning, selv om valget av tvisteløsningsform påvirkes av hvilken type underleveranseavtale som er aktuell. For så vidt gjelder ansvar ved forsinkelse, behandles i denne del (avsnitt 1.5) de bakenforliggende rettsreglene og de regler som forekommer i teknologiindustriens standardavtaler NL og NLM (se om disse i forordet). Spørsmål om hvorledes man bør regulere ansvaret ved serieleveranser behandles derimot i del 2 (avsnitt 2.7). 1.2 Konfidensialitet 1.2.1 Innledning Et underleveranseforhold innebærer ofte at know-how som er unik for en bedrift overføres mellom partene. Videre fører det nære samarbeidet, som en underleveranseavtale normalt innebærer, til at partene får innsyn i hverandres virksomheter. Dette gjelder særlig serieleveranseavtaler. Slik kunnskap omfatter ofte også informasjon av konfidensiell natur. På bakgrunn av det utilstrekkelige vernet for bedriftshemmeligheter som finnes i lovgivningen, er det derfor som regel hensiktsmessig å innta bestemmelser om konfidensialitet i en underleveranseavtale. Disse har primært til formål å beskytte en bedrifts know-how, men også kommersiell informasjon med henblikk på markedsforhold, produktlanseringer m.m. Konfidensialitetsavtale før forhandlinger Ofte utveksler partene konfidensiell informasjon allerede når avtaleforhandlinger innledes. Dersom det ennå ikke er inngått noen avtale mellom partene kan heller ikke en konfidensialitetsklausul i de avtaleutkastene som partene diskuterer, være bindende for noen av dem. Det er derfor viktig at den part som skal til å overføre konfidensiell informasjon til den andre, sørger for å inngå en separat konfidensialitetsavtale med denne, før informasjonen overføres. Av disse grunner er det ikke uvanlig at bestilleren krever at leverandøren underskriver en "Non-Disclosure Agreement" (ofte forkortet NDA) før han får tilgang til tilbudsunderlag og andre dokumenter. Men det kan også være leverandøren som har behov for å beskyttes seg på denne måten, og forpliktelsen bør derfor være gjensidig. Særskilte konfidensialitetsavtaler forekommer også ved prosjektleveranser, men er ikke like vanlig der. I stedet nøyer man seg ofte med de konfidensialitetsregler som er inntatt i de alminnelige leveringsbestemmelsene. En underleverandør som har til hensikt å tilby en egen bedriftsspesifikk utførelse av prosjektleveransen kan imidlertid ha god grunn til først å kreve en erklæring fra bestillerens side om at denne ikke får overføre kunnskap om konstruksjonen til andre anbudsgivere, eller at underleverandøren i et slikt tilfelle i hvert fall har rett til rimelig erstatning. 11

1.2.2 Konfidensialitetsavtalens utforming En konfidensialitetsavtale må utformes med henblikk på hva slags situasjon den skal gjelde for. Det betyr at det ikke er mulig å fullt ut standardisere konfidensialitetsavtaler. Noen spørsmål aktualiseres likevel oftere enn andre. Nedenfor er inntatt et utkast til konfidensialitetsavtale, som tar opp noen slike tilbakevendende spørsmål. Utkastet kan være et hjelpemiddel/mal for den som selv skal utarbeide en konfidensialitetsavtale. Det er imidlertid ikke sikkert at man i det enkelte tilfellet trenger å ha med alle punkter og likeledes kan det være grunn til å legge til nye. 1.2.3 Eksempel på konfidensialitetsavtale Parter: 1).. og 2). Ovenstående parter overveier å inngå/har inngått avtale vedrørende.. Avtalen medfører at partene kommer til å utveksle/har utvekslet informasjon av teknisk, kommersiell eller annen karakter, som er konfidensiell. Partene har derfor inngått følgende avtale om konfidensialitet. 1. Partene forplikter seg til å ikke avsløre overfor tredjemann eller selv urettmessig utnytte konfidensiell informasjon som en part har fått fra den andre parten i anledning slik utveksling som angitt ovenfor. 2. Forpliktelsen gjelder all informasjon uansett form - skriftlig, muntlig, på datamedier etc. - som den overleverende parten har angitt som konfidensiell eller som den mottagende parten må forstå er av slik karakter. 3. Overleverte tegninger, skriftlige dokumenter og annen dokumentasjon må ikke uten særskilt tillatelse kopieres eller på annen måte reproduseres. 4. For tegninger, skriftlige dokumenter og annen dokumentasjon som den overleverende parten angir å være av spesielt ømfindtlig natur, gjelder følgende regler vedrørende oppbevaring, tid for tilbakelevering m.m: 5. En part som vil gjøre gjeldende at mottatt informasjon er kjent for parten fra tidligere, skal senest 14 dager etter mottagelsen skriftlig meddele dette til den overleverende parten. 6. En part forplikter seg til å informere egne medarbeidere som berøres av denne konfidensialitetsavtalen. 12

7. Denne avtalen gjelder så lenge den overleverte informasjon er konfidensiell og uavhengig av bakenforliggende forretningsavtale. Som konfidensiell informasjon i henhold til denne konfidensialitetsavtalen regnes ikke informasjon som er eller har blitt allment kjent, med mindre informasjonen er blitt allment kjent som følge av handlinger foretatt av mottagende part. 8. En part som avslører eller uberettiget utnytter informasjon som omfattes av denne konfidensialitetsavtalen, har objektivt ansvar for all skade som rammer den andre parten. Skaden skal alltid anses å tilsvare minst kr.... 9. Tvist i anledning denne konfidensialitetsavtalen skal avgjøres på tilsvarende måte som det som er avtalt mellom partene ved tvister i anledning bakenforliggende forretningsavtale. I mangel av slik avtale gjelder følgende: a) Tvist i anledning av denne konfidensialitetsavtale skal endelig avgjøres ved voldgift i henhold til reglene for Oslo Handelskammers Institutt for Voldgift og Alternativ Tvisteløsning eller (ett av alternativene må strykes) b) Tvist i anledning av denne konfidensialitetsavtale skal endelig avgjøres ved voldgift i henhold til reglene for Oslo Handelskammers Institutt for Voldgift og Alternativ Tvisteløsning. Voldgiftsretten skal bestå av en voldgiftsdommer. Sted og dato...... Sted og dato...... Kommentarer Av ingressen fremgår det at avtalen kan benyttes så vel før som samtidig med at en foretningsavtale inngås. Teksten bør tilpasses etter den konkrete situasjonen. I punkt 1 finnes den grunnleggende konfidensialitetsforpliktelsen, om å ikke avsløre mottatt informasjon. Forpliktelsen rekker imidlertid lenger enn som så. En part kan ikke selv uberettiget benytte seg av informasjonen, hvilket innebærer at han ikke kan bruke den på annen måte enn det som var formålet ved overleveringen. I en forretningsavtale kan mottageren lojalt benytte seg av informasjonen til formål som er relatert til den avtale som partene har inngått eller planlegger å inngå. Annen bruk er ikke tillatt. Punkt 2 slår fast at konfidensialitetsforpliktelsen gjelder all informasjon, uavhengig av i hvilken form den meddeles. Også muntlig informasjon omfattes. En generell forutsetning er likevel at den overleverende parten klargjør overfor mottageren at informasjonen er konfidensiell. Plikt til hemmelighold gjelder også i situasjoner der det må være klart for mottageren at informasjonen er hemmelig. For å unngå uklarhet har partene av og til funnet det hensiktsmessig ved samarbeidets begyn- 13

nelse å lage en liste over hvilken informasjon som omfattes av hemmeligholdet. Dette kan eksempelvis handle om informasjon vedrørende lansering av en ny produktmodell som skal offentliggjøres innen kort tid. I punkt 3 er inntatt et kopieringsforbud. Hensikten her er å begrense antallet eksemplarer av et taushetsbelagt dokument, ettersom det reduserer risikoen for at et dokument kommer på avveie. Visse deler av dokumentert informasjon kan være kvalifisert hemmelig. Ekstra sikkerhetstiltak kan da være aktuelle, og avtalen åpner i punkt 4 for muligheten for partene til å bestemme spesiell oppbevaring av dokumenter, seneste tidspunkt for tilbakelevering etc. I punkt 5 foreskrives en varslingsplikt for en part som vil gjøre gjeldende at han kjenner til den mottatte informasjon fra før. En begrunnet innvending mot å ta på seg plikt til hemmelighold kan nemlig være at den mottagende parten ikke kan utelukke at han allerede har tilgang til informasjon på det aktuelle området. En ubetinget taushetsforpliktelse kan derfor legge hinder i veien for parten når han skal benytte seg av sin egen informasjon. Spørsmål om den mottagende parten allerede disponerer over den aktuelle informasjonen, må avklares så raskt som mulig. En slik innvending har større troverdighet jo tidligere den fremsettes. En eller i høyst et par uker kan ofte være en hensiktsmessig frist. Punkt 6 foreskriver at mottagende part skal informere de medarbeidere i bedriften som berøres av plikten til hemmelighold. Plikten påhviler selskapet som sådant og ikke medarbeiderne personlig, men disse må naturligvis få kjennskap til avtalt plikt til hemmelighold for å kunne overholde forpliktelsen. I punkt 7 fremgår det at plikten til hemmelighold gjelder så lenge den overleverte informasjonen er konfidensiell og at den gjelder uavhengig av bakenforliggende forretningsavtaler. Hvis utviklingen skulle ta igjen den bedrift hvis teknologi er beskyttet gjennom avtalen, og informasjonen på denne måten blir allment tilgjengelig, medfører dette at plikten til hemmelighold ikke lenger gjelder for denne informasjonen. Avtalen presiserer likevel det selvsagte unntak for det tilfelle at den taushetsbelagte informasjonen er blitt offentlig kjent som følge av en handling fra mottageren. Som et alternativ til den nevnte "evige" plikten til hemmelighold, er det mulig å foreskrive at den skal gjelde en bestemt tid etter at forretningsavtalen er opphørt. Fem år er en relativt vanlig grense. Endelig er det viktig å forstå at avtalen om hemmelighold er uavhengig av den bakenforliggende forretningsavtalen. Det innebærer for eksempel at dersom en part skulle si opp forretningsavtalen som følge av kontraktsbrudd fra den andre parten, så gjelder plikten til hemmelighold fortsatt i henhold til avtalen om hemmelighold. For så vidt gjelder erstatning til en part som rammes av brudd på plikten til hemmelighold gjelder - om ikke avtalen sier noe annet - de alminnelige regler om erstatningsansvar i kontraktsforhold. Den som rammes har rett til erstatning for den skade/det tap han lider, for eksempel uteblitte inntekter som følge av at konkurrerende selskaper utnytter informasjonen. I praksis er det ofte vanskelig å bevise omfanget av et slikt tap. I punkt 8 er det derfor mulig å fastsette et minste sjablongbeløp, som den part som rammes alltid har krav på. Om den faktiske skaden/tapet er større enn dette, følger det av punkt 8 at denne skaden/tapet skal erstattes. Et spørsmål som partene må ta stilling til, er hva slags ansvarsgrunnlag som skal gjelde ved brudd på taushetsplikten. Skal ansvar utløses først ved uaktsomhet, 14

eller skal det være tilstrekkelig at informasjon uten hensyn til årsak har lekket ut fra mottageren? Et objektivt ansvar innebærer at den parten som rammes slipper den vanskelige oppgaven med å bevise hvorledes den konfidensielle informasjonen har lekket ut. Det er da tilstrekkelig for ham å bevise at det er mottageren som er kilden. I punkt 8 har man valgt løsningen med objektivt ansvar. Løsningen kan av noen parter oppfattes som altfor streng og risikofylt. En kompromissløsning mellom de to alternativene er å pålegge mottageren et såkalt presumpsjonsansvar, d.v.s. at han er ansvarlig dersom han ikke kan bevise at han ikke har vært uaktsom. Tvisteløsningsklausulen i punkt 9 henviser til reglene i den bakenforliggende forretningsavtalen. Det er mest hensiktsmessig å ha samme tvisteløsningsbestemmelser i begge avtaler, ettersom de står i så nær sammenheng med hverandre. Konfidensialitetsavtalen kan noen ganger overleve forretningsavtalen. Derfor kan det være praktisk direkte å beskrive tilsvarende tvisteløsningsregler i denne avtalen, slik at man slipper ved en eventuell tvist å undersøke forretningsavtalen. 1.3 Konstruksjon - eiendoms- og utnyttelsesrett, ansvarsspørsmål 1.3.1 Innledning Spørsmål om partenes respektive rettigheter og ansvar med hensyn til konstruksjonen, er sentrale ved underleveranseavtaler. Hvilken rett har en part til å utnytte motpartens immaterielle rettigheter og know-how? Hvilket ansvar har en part for mangler ved konstruksjonen? Hvorledes regulerer man ansvaret for eventuelle inngrep i tredjemanns immaterielle rettigheter og hvorledes beskytter man seg mot angrep fra tredjemann? Disse spørsmål bør partene ta stilling til, men hvorledes man bør regulere dette, er i første omgang avhengig av i hvilken grad bestilleren og leverandøren har bidratt ved konstruksjonen. I underleveranseforhold kan imidlertid bestillerens og leverandørens respektive innsats variere med hensyn til hvilken part som utfører konstruksjonen og hva den respektive parten tilfører av know-how, immaterialrettigheter og annet. Man kan derfor ikke ha en mal for disse spørsmål som passer alle avtaler. I dette avsnittet behandles de nevnte spørsmålene ut fra 3 typesituasjoner. De ulike spørsmålene avhenger også - med ulik vekt - av om det dreier seg om serieleveranser eller prosjektleveranser. Også dette kommenteres nedenfor. Bestillerens, leverandørens eller felles konstruksjon En relativt vanlig situasjon, både ved serieleveranser og prosjektleveranser, er at bestilleren står for konstruksjonen og gir i oppdrag til leverandøren å tilvirke i henhold til et ferdig tegningsgrunnlag. Det er likevel ikke uvanlig at leverandøren legger frem forslag til endringer av konstruksjonen for å forenkle tilvirkningen. Selv om bestilleren aksepterer forslaget påvirker normalt dette ikke hans ansvar for konstruksjonen. En annen typesituasjon er at leverandøren for det vesentlige er ansvarlig for konstruksjonen, basert på bestillerens funksjonskrav. Dette gjelder spesielt situasjoner der bestilleren er sluttilvirker av komplekse produkter og hvor det produkt som underleverandøren leverer er av mer komplisert karakter. Et eksempel fra bilindustrien er leveranser av sikkerhetsutstyr til kjøretøy. Et annet typisk eksempel er prosjektleveranser hvor underleverandøren leverer et delsystem til det endelige anlegget. Avtale om serieleveranser der underleverandøren står for konstruksjonen benevnes noen ganger som OEM-avtaler. Disse behandles også i Del 2, avsnitt 2.3. 15

Den tredje typesituasjonen er at konstruksjonen av det produktet som leverandøren i henhold til avtalen skal tilvirke, er et resultat av et samarbeid mellom partene. Dette samarbeidet innebærer ofte at bestilleren bidrar med kunnskap om krav til konstruksjonen ut fra produktets forutsatte anvendelse, mens leverandøren bidrar med kunnskap om hvorledes produktet bør konstrueres for å kunne tilvirkes på en rasjonell måte. Spørsmål som kan reguleres i avtalen Partene må ta stilling til en rekke spørsmål i avtalen. Dels dreier det seg om hvilken rett en part skal ha til å anvende/benytte immaterialrettigheter og ubeskyttet know-how, som tilhører den andre parten? Skal en lisens være ikke eksklusiv eller eksklusiv? Hvilken rett har den som har utført konstruksjonen til forbedringer av produktet eller tilvirkningsprosessen som den andre parten forårsaker? Disse spørsmål kommenteres nedenfor under avsnitt 1.3.2. Både ved serieleveranser og ved prosjektleveranser må man ta stilling til hvorledes ansvaret skal fordeles dersom det tilvirkede produktet medfører inngrep i tredjemanns immaterialrettigheter. I denne sammenheng kan det også være aktuelt å regulere hvorledes partene skal forhindre inngrep i deres immaterialrettigheter fra utenforstående. Disse spørsmål kommenteres nedenfor under avsnitt 1.3.3. Spørsmål om fordelingen av ansvaret for mangler påvirkes naturligvis også av i hvilket omfang den respektive part har bidratt til konstruksjonen. Dette innebærer likevel ikke nødvendigvis at avtalene behøver å se ulike ut i de ulike tilfellene. Partene bør imidlertid vite hvor langt deres ansvar strekker seg. Dette kommenteres i avsnitt 1.3.4. De angitte spørsmålene blir spesielt kompliserte når partene samarbeider om konstruksjonen. Derfor bør partene også innse viktigheten av å regulere disse spørsmålene før konstruksjonssamarbeidet starter, noe som kommenteres i avsnitt 1.3.5. 1.3.2 Eiendoms- og bruksrett Hvem eier konstruksjonen? Den part, bestilleren eller leverandøren, som selv har utført konstruksjonen, beholder naturligvis sine rettigheter til denne. Når konstruksjonen utføres av partene i felleskap, blir spørsmålet om deres respektive eiendomsrett mer komplisert. Dette kommenteres nedenfor. Før man spør seg hvem av partene som har rettighetene til et produkt, må man imidlertid klarlegge hvilke rettigheter som egentlig kan settes i forbindelse med utformingen av det. Bedrifter har i alminnelighet en overdrevet oppfatning om hvor langt disse rettighetene rekker. En bedrift som har konstruert et produkt, mener ofte at det eier konstruksjonen og således også har enerett til produktet. For at en slik enerett skal foreligge kreves det imidlertid at produktets utforming er beskyttet av et patent eller mønsterbeskyttelse, som er relativt uvanlig. Dataprogram som inngår i produktet og tegninger som beskriver produktet, omfattes normalt av opphavsretten. Denne retten innebærer dog i hovedsak kun en enerett for rettsinnehaveren til å kopiere dataprogrammet eller tegningen. Opphavsretten til dataprogram og tegninger forhindrer ikke i seg selv noen andre 16

fra å tilvirke et tilsvarende produkt. I visse tilfeller kan produktets utforming kan riktignok omfattes av opphavsrett dersom den er særpreget og et resultat av et selvstendig utviklet arbeid, men slikt et slikt vern/beskyttelse er uvanlig i industriell sammenheng. I de fleste tilfeller beskyttes derfor ikke produktene av noen immateriell enerett og da kan man i realiteten ikke heller hevde å eie konstruksjonen. Man kan dermed ikke hindre utenforstående, som får kjennskap til den know-how som konstruksjonen bygger på, fra å anvende det for sin egen del. Derimot kan man i underleveranseavtaler begrense den andre partens rett til å benytte slikt know-how tilhørende en bedrift som den annen part får kjennskap til i forbindelse med avtalen. Dette skjer oftest gjennom en avtale om hemmelighold, hvilket også bidrar til å hindre at utenforstående får kjennskap til denne know-how. Hvorledes man utformer konfidensialitetsavtalen er kommentert ovenfor under avsnitt 1.2. Som nevnt beholder naturligvis partene i en underleveranseavtale de rettigheter som de har når de inngår avtalen. Dette behøver egentlig ikke reguleres ut over hva som gjøres i en normal konfidensialitetsavtale. Derimot bør man regulere hva som gjelder i forhold til know-how som utvikles i felleskap. Eiendomsretten ved konstruksjonssamarbeid Hvis partene ikke uttrykkelig har regulert spørsmålet om retten til resultatet av konstruksjonssamarbeidet, kan det i henhold til bakgrunnsretten normalt utnyttes fritt av begge parter. Dette gjelder også selv om partenes arbeidsinnsatser har vært av ulikt omfang. Noen ganger kan innsatsene på respektive hold være direkte identifiserbare. Bestilleren tilfører for eksempel know-how til produktets funksjon, mens leverandøren utvikler en tilvirkningsteknikk. I en slik situasjon er problemet mindre. Den mest naturlige avtaleløsningen er at partene "eier" resultatet av det han har bidratt med, hvilket også må antas å være i samsvar med bakgrunnsretten på dette området. Selv om bestilleren i henhold til avtalen betaler leverandøren for dennes medvirkning i konstruksjonsarbeidet, er det ikke uten videre gitt at rettighetene til resultatet tilfaller bestilleren alene. Det er derfor alltid svært viktig at rettighetsspørsmålene reguleres klart mellom partene. I den grad samarbeidet kan resultere i en konstruksjon som kan beskyttes gjennom patent, mønsterbeskytelse eller opphavsrett, kan partene avtale hvem som skal eie disse rettigheter og hva slags bruksrett den andre parten skal ha. De kan også på ulike måter dele på disse rettigheter, eksempelvis ved at hver av partene får retten til resultatet innenfor sin respektive spesialitet. Hvis resultatet av konstruksjonssamarbeidet derimot ikke kan beskyttes gjennom patent, mønsterbeskyttelse eller opphavsrett, hvilket er betydelig vanligere, er det, som nevnt ovenfor, egentlig ikke korrekt å bruke uttrykket "eiendomsrett til resultatet". Det handler i dette tilfellet kun om at konstruksjonssamarbeidet har resultert i en bestemt teknisk kunnskap - i og for seg ofte dokumentert i tegninger m.m. - som i mangel av en beskyttet enerett ikke kan overføres på vanlig måte. Dersom partene i et slikt tilfelle har avtalt at en av dem har "eiendomsretten til resultatet" kan det nærmest tolkes som en avtale om at den andre parten ikke får bruke resultatet i sin virksomhet. Det handler således om et konkurranseforbud, men også ikke-konkurrerende bruk må anses for å omfattes av dette forbudet. Se 17

avsnitt 1.4 om lovligheten av et slikt forbud. Ut over dette påhviler det den andre parten å ikke spre kunnskapen til tredjemann, d.v.s. at han har taushetsplikt. Bruksrett, tilvirkningslisens Leverandørens konstruksjon Når leverandøren står for konstruksjonen, innebærer leveransen av produktet at bestilleren får en bruksrett til produktet for det tilsiktede formål. Han kan således inkorporere produktet i sitt produkt og selge det videre. Dette behøver ikke uttrykkelig å sies i avtalen. Når det gjelder omfanget av bestillerens bruksrett, holder det i alminnelighet å beskytte leverandørens bedriftsspesifikke know-how med en konfidensialitetsavtale(se avsnitt 1.2 vedrørende utformingen av en slik avtale). For øvrig reguleres dette på en rimelig måte av bakgrunnsretten. I den grad produktet omfattes av industriell rettsbeskyttelse, kan bestilleren for eksempel ikke la noen andre tilvirke produktet. Bestillerens konstruksjon Når bestilleren står for konstruksjonen av produktet som underleverandøren skal tilvirke, innebærer dette, når konstruksjonen er immaterialrettslig beskyttet eller et resultat av know-how tilhørende bestilleren, at underleverandøren får en tilvirkningslisens. Innholdet i denne lisensen bestemmes av avtalen og de bakenforliggende immaterialrettslige regler. Hvis produktet er beskyttet av bestillerens immaterielle rettigheter, følger det allerede av dette at leverandøren kun kan tilvirke i samsvar med avtalen. Og den del av konstruksjonen som baseres på bestillerens egen know-how, er leverandøren, gjennom partenes avtalte taushetsplikt, normalt forhindret fra å bruke til andre formål enn å oppfylle partenes avtale. Derimot kan leverandøren ikke generelt forbys å tilvirke konkurrerende produkter. Se om dette i avsnitt 1.4. I den grad det er aktuelt, bør avtalen også klargjøre i hvilken grad leverandøren i sin tur skal ha rett til å bruke underleverandører for hele eller deler av tilvirkningen, eller med andre ord, om leverandøren skal få anvende underlisenser. Ved serieleveranser må man også ta stilling til om tilvirkningsprosessen er ikkeeksklusiv eller eksklusiv. En ikke-eksklusiv lisens innebærer at bestilleren uhindret kan gi en annen underleverandør tilsvarende rett til å tilvirke produktet. En eksklusiv lisens innebærer derimot at underleverandøren har enerett til å tilvirke produktet så lenge avtalen gjelder. Hvis ikke annet er sagt i avtalen, har leverandøren kun en ikke-eksklusiv lisens. Når bestilleren står for konstruksjonen, er det normalt ikke mulig å gi leverandøren enerett til tilvirkningen. Bestilleren vil naturligvis ha igjen muligheten til å overføre tilvirkningen til en annen og selv fritt utnytte sin know-how og immaterielle rettigheter. En tenkbar grunn til å gi leverandøren i serieleveranseavtale eksklusivitet, er at denne gjør store investeringer ved tilvirkningen av produktet. Men i denne situasjonen kan man bedre løse leverandørens krav på avkastning på investeringen, ved å sikre ham visse minimumsvolumer. Endelig må man ta stilling til hva som gjelder dersom leverandøren gjør forbedringer på konstruksjonen. Skal bestilleren ha rett til å utnytte disse og i tilfelle på hvilke vilkår, og hvilken rett har leverandøren til selv å utnytte disse? Her må man se hen til konkurransereglene, se avsnitt 1.4. 18

Konstruksjonssamarbeid Når konstruksjonsarbeidet gjøres i samarbeid mellom partene, er det klart større grunn til at leverandøren får enerett til å tilvirke produktene. Jo større del av konstruksjonskompetansen som leverandøren har bidratt med, desto større grunn er det til at han får en eksklusiv tilvirkningslisens. Dersom leverandøren gis enerett ved en avtale om serieleveranser, blir naturligvis bestilleren enda mer enn vanlig avhengig av at leverandøren makter å levere i henhold til avtalen. Derfor kan det være grunn til å angi i avtalen at bestilleren kan si opp leverandørens enerett dersom denne ikke klarer å leve opp til avtalens krav til kvalitet, pris, leveringstid og andre viktige krav. Hvis leverandøren får eksklusivitet, er det ikke gitt at denne skal gjelde under hele avtaletiden. Et rimelig kompromiss kan være at leverandøren får eksklusivitet i tilstrekkelig lang tid til at han får en rimelig avkastning på sitt konstruksjonsarbeid. På samme måte som for bestillerens konstruksjon bør man også her angi om leverandøren skal ha rett til å bruke underleverandører, og i hvilken utstrekning leverandøren skal være forpliktet til å stille tekniske forbedringer til bestillerens disposisjon. I sistnevnte tilfelle må det ses hen til konkurransereglene, jfr. avsnitt 1.4. 1.3.3 Inngrep i immaterialrettigheter Ansvar for inngrep i tredjemanns rettigheter Underleveranseavtalen bør regulere hvorledes man behandler krav fra tredjemann som bygger på at noen av partene som følge av avtalen gjør seg skyldig i inngrep i en immaterialrett - eksempelvis patent, mønsterbeskyttelse eller opphavsrett - som tilhører tredjemann. I prinsippet bør ansvaret for slikt inngrep avhenge av hvem av partene som har ansvaret for den teknikk eller design som har ført til inngrepet. Bestillerens eller leverandørens konstruksjon Hvis inngrepet i tredjemanns rettigheter således er en følge av at underleverandøren benytter seg av teknisk know-how eller en immaterialrettslisens, som blir meddelt ham av bestilleren, er det rimelig at bestilleren holder underleverandøren skadesløs for erstatning som denne plikter å betale til tredjemann. Og på samme måte bør leverandøren holde bestilleren skadesløs i den grad inngrepet må henføres til leverandørens konstruksjon. Erstatningsansvaret bør også omfatte eventuelle rettergangsomkostninger m.m. En forutsetning er naturligvis at inngrepet er en følge av bruk i samsvar med avtalen av den andre partens know-how eller immaterialrettslisens. Dette er for eksempel ikke tilfelle om kravet fra tredjemann bygger på at leverandøren har modifisert den tilvirkningsmetode angående hvilke han har mottatt bestillerens know-how, eller om bestilleren har modifisert produktet. Når leverandøren er ansvarlig kan det også være grunn til å gjøre unntak for det tilfelle at kravet fra tredjemann beror på at sluttproduktet er solgt på andre markeder enn det som var meningen da underleveranseavtalen ble inngått. Ansvaret bør også være betinget av at den part som skal holdes skadesløs, underretter den andre parten så snart tredjemann gjør gjeldede at inngrep har funnet sted. Videre bør den part som står ansvarlig, gis rett til å bestemme hvorledes 19

forsvaret mot tredjemanns erstatningskrav skal legges opp, slik som forhandlinger i og utenfor rettergang, og rett til å godkjenne alle forliksavtaler med tredjemann. Konstruksjonssamarbeid Spørsmål om hvilken part som bør bære ansvaret for inngrep i tredjemanns rettigheter blir betydelig mer komplisert dersom inngrepet er en følge av et felles konstruksjonsarbeid. Hvis partenes innsatser kan skilles fra hverandre, bør det prinsipp som er angitt ovenfor anvendes. I andre tilfeller er det vanskelig å angi noen normalløsning. I mange tilfeller er det rimelig at bestilleren tar hovedansvaret, ettersom han normalt har større muligheter til å bedømme faren for inngrep, tilvirkningen skjer i hans interesse og underleverandøren har normalt en mer underordnet rolle i avtaleforholdet. I de fleste tilfeller bidrar dessuten leverandøren hovedsakelig med tilvirkningskompetanse, hvilket som oftest ikke kan føre til inngrep i tredjemanns rettigheter. Forsvar mot inngrep fra tredjemann I den grad utforming omfattes av patent, mønsterbeskyttelse eller annen immateriell enerett, kan det også være grunn til å regulere hvorledes partene skal forholde seg dersom tredjemann gjør inngrep i denne rett. Dette gjelder fremfor alt rettigheter som tilkommer leverandøren eller partene i fellesskap. Hvis derimot bestilleren har slike rettigheter, er forsvaret mot inngrep normalt hans forhold alene. For så vidt gjelder beskyttelse av leverandørens rettigheter, er utgangspunktet også at han selv får sørge for å påtale eventuelle inngrep. Ettersom bestilleren typisk er nærmere markedet og derfor først kan få kjennskap til inngrep fra tredjemann, er det likevel rimelig at han pålegges et ansvar for å underrette leverandøren om slike inngrep og at han på oppfordring, i rimelig utstrekning eller eventuelt mot betaling, bistår leverandøren når inngrepet skal påtales gjeldende. Når partene har samarbeidet om konstruksjonen og eier sammen de immaterielle rettighetene som konstruksjonen er basert på, bør hver av partene være forpliktet til å underrette den andre parten om inngrep som kommer til hans kunnskap. Når det gjelder kostnadene, forekommer det ofte at disse fordeles likt mellom partene. Imidlertid er partenes interesse i saken av ulik størrelse. En av partene, ofte bestilleren, kan ha betydelig mer å oppnå ved at inngrepet opphører. Derfor kan man i stedet regulere dette ved at når en part vil påtale inngrepet, har den andre parten rett - men ikke plikt - til å inntre som "halvveis eier" i tvisten. Velger han å ikke gjøre det, må den annen part selv bære kostnadene. Den part som avstår fra å tre inn pleier likevel etter begjæring å måtte bistå den andre parten i rimelig utstrekning. 1.3.4 Ansvar for mangler ved konstruksjonen Etter NL-bestemmelsene (se forordet) er selgeren pliktig til å avhjelpe alle mangler som skyldes mangelfull i konstruksjon, materialer eller tilvirkning. Tilsvarende regel finner man i NLM-betingelsene, med den lille forskjellen at NLM taler om mangler ved "arbeid" i stedet for "tilvirkning". Reglene baserer seg på den ikke uttalte forutsetning at det er selgeren/leverandøren som har konstruert produktet. Fordelingen av ansvaret for produktets konstruksjon er da helt naturlig. Bestemmelsene kan likevel anvendes også om kjøperen/bestilleren konstruerer produktet, ettersom de fra selgerens ansvar gjør unntak for mangler som beror på 20

konstruksjoner "foreskrevet eller spesifisert av ham" d.v.s. kjøperen/bestilleren. I et underleveranseforhold innebærer dette at den part som har utført konstruksjonen også får være ansvarlig for eventuelle konstruksjonsfeil. Bestemmelsen kan således anvendes uten større problemer når det er klart hvem av partene som har utført konstruksjonen. Hvis partene har samarbeidet om konstruksjonen, er det derimot vanskeligere å fordele ansvaret. I blant kan partenes konstruksjonsinnsatser atskilles, slik at eksempelvis leverandøren har ansvaret for konstruksjonens holdbarhet, mens bestilleren har ansvaret for hvorledes produktet fungerer. I slike tilfeller får den part det gjelder ansvaret for en mangel i dette henseende. I mange tilfeller kan det imidlertid være vanskelig å fastslå hvem som har gjort hva med hensyn til konstruksjonen. Det er derfor rimelig at den part som i kraft sin kompetanse burde oppdaget feilen, bør bære ansvaret for mangelen. Naturligvis kan partene i avtalen bli enige om hvem som skal være ansvarlig for konstruksjonen, men normalt er ingen av dem villig til å bære hele ansvaret, og i så fall blir det vanskelig å angi i forkant hvem som skal være ansvarlig for en viss type mangler. Hvis bestilleren er ansvarlig for en mangel ved konstruksjonen, innebærer det at han selv må bære alle kostnader med å endre konstruksjonen og avhjelpe mangelen i leverte produkter. Hvis derimot leverandøren er ansvarlig, reguleres dette i avtalens regler om ansvar for mangler ved produktet. Dette behandles nærmere i avsnitt 1.6. 1.3.5 Konstruksjonssamarbeid - betydningen av avtale Dersom produktet utformes i et konstruksjons-/uviklingssamarbeid mellom leverandøren og bestilleren, skjer dette naturligvis ofte før partene inngår en underleveranseavtale. Partene kan jo vanskelig inngå en leveranseavtale før de vet om produktet er mulig å konstruere. Ikke sjelden savner derfor denne innledende delen av partenes samarbeid noen skriftlig avtaleregulering. Det som kan skje er at partene innleder diskusjoner om at leverandøren skal utføre tilvirkning for bestillerens regning. Noe teknisk arbeid kreves likevel først, som begge parter tar del i. Suksessivt går dette over i et mer omfattende felles utviklingsarbeid, uten at noen av partene finner det naturlig å sørge for at samarbeidet reguleres i en skriftlig avtale. Denne "avtaleløse" tilstanden er uheldig, både dersom partenes samarbeid senere avbrytes og likeledes når utviklingsarbeidet til slutt resulterer i en leveranseavtale. Hvis samarbeidet avbrytes vil leverandørens rett til betaling for eget nedlagt arbeid være tvilsomt. I rettspraksis har nemlig prosjekteringsarbeid utført av en potensiell leverandør, blitt bedømt som en del av tilbudsarbeidet, som leverandøren i mangel av uttrykkelig avtale ikke kan kreve erstattet. Dessuten vil det være uklart hvem som har rettighetene til det eventuelle resultatet som foreligger når samarbeidet avbrytes. Dersom samarbeidet leder frem til ønsket resultat, kan det være vanskelig i ettertid å regulere de spørsmål om rettigheter og forpliktelser som behandles i 1.3. Partene bør derfor allerede fra starten av være oppmerksomme på problemet og sørge for å regulere konstruksjonssamarbeidet i en skriftlig avtale. Det kan skje enten i en større avtale om fremtidig tilvirkning, eller i en separat avtale vedrørende selve konstruksjonssamarbeidet. 21

Partene bør i denne avtalen ta stilling til alle de spørsmål som kommenteres i avsnitt 1.3. 1.4 Konkurranserettslige regler Innledning En underleverandør mottar alltid noe know-how fra bestilleren. Ofte vil bestilleren for å hindre at dette know-how kommer hans konkurrenter til gode prøve å sikre seg at underleverandøren ikke har disse som kunder. Hver begrensning av underleverandørens muligheter til å utføre arbeid for andre bedrifter er imidlertid en konkurransebegrensning og derfor i utgangspunktet ikke tillatt. Så vel de nasjonale konkurransereglene som EU og EØS reglene forbyr nemlig alle former for konkurransebegrensende avtaler mellom bedrifter. Det finnes imidlertid noen konkurransebegrensninger som er nødvendige for sørge for et rasjonelt samarbeid mellom bedriftene og som av denne grunn er tillatt. EU-kommisjonens uttalelse fra 1978 EUs konkurranseregler, nærmere bestemt art. 81.1 i traktaten om opprettelse av det det økonomiske felleskap (EF-traktaten) forbyr i prinsippet alle avtaler og annet samarbeid mellom bedrifter som har konkurransebegrensende virkning eller formål. Disse reglene gjelder direkte for bedrifter i de nordiske landene; for Norges del gjennom at reglene også er inntatt i EØS-avtalen. Dessuten er det i de nordiske landene lovgivning med tilsvarende innhold. EU-kommisjonen har i en uttalelse fra 18. desember 1978 angitt hvorledes kommisjonen bedømmer visse underleveranseavtaler i forhold til EF-traktaten. Denne uttalelsen er - til tross for dens alder - fortsatt viktig. Men det har også kommet til ytterligere generelle regler vedrørende såkalte "vertikale avtaler", som underleveranseavtaler tilhører. Med underleveranseavtaler menes i uttalelsen avtaler der underleverandøren i henhold til bestillerens anvisninger tilvirker varer, leverer tjenester eller utfører arbeid for dennes regning (i sistnevnte tilfelle såkalt arbeidsleie). Visse innskrenkninger i underleverandørens rett til å anvende teknikk og utstyr som bestilleren stiller til rådighet, kan i henhold til uttalelsen gjøres uten hinder av konkurransereglene. Det er således mulig å foreskrive at - den teknikk eller utstyr som stilles til rådighet av bestilleren ikke kan anvendes til andre formål enn for oppfyllelsen av underleveranseavtalen, - at den teknikk eller utstyr som stilles til rådighet av bestilleren ikke kan gjøres tilgjengelig for tredjemann, eller - at de varer, de tjenester eller det arbeid som blir resultatet av bruken av slik teknikk og utstyr, kun kan leveres til bestilleren eller utføres for dennes regning. En forutsetning for å pålegge underleverandøren slike begrensninger, er at den teknikk eller utstyr som bestilleren stiller til rådighet er nødvendig for at underleverandøren på rimelige vilkår skal kunne tilvirke produktene i samsvar med bestillerens anvisninger. 22