A R T I K L E R Finn Ove Båtevik og Unni Aarflot Butikken som bygdeutviklar «Å følge landhandelens historie er å følge Norges historie etter en bestemt linje. Å følge landhandelens samfunnsfunksjon det er å følge utviklinga av vårt bondesamfunn fra enkelhet og primitivitet til den fine, kompliserte veving som avtegner seg i dag.» Historikaren Sverre Steen gir med dette sitatet butikken ei sentral rolle i utviklinga og moderniseringa av bygdene på siste halvdel av 1800-talet og første del av førre århundre, i forordet til boka «Landhandelen i Norge» (Munch 1948). Men kvar står landhandelen i dag? Kan butikken framleis spele ei viktig rolle i små bygdesamfunn? Forfatterinfo: Finn Ove Båtevik Møreforsking Volda Pb 325, 6101 Volda tlf. 70 07 52 13 e-post: fob@hivolda.no Unni Aarflot Møreforsking Volda Pb 325, 6101 Volda tlf. 70 07 51 57 e-post: unniaa@moreforsk.no 25
Det er lett å tenke at butikken først og fremst handlar om det daglege brød. Den kan likevel vere meir enn det, ikkje minst i mange små lokalsamfunn. Gjennom Merkur-programmet (Merkantilt kompetanseprogram for utkantbutikkane i regionane), som Kommunal- og regionaldepartementet har ansvar for, blir det arbeidd for å utvikle nærbutikken som eit knutepunkt og ein ressurs for lokalsamfunnet. I denne artikkelen drøftar vi i kva grad små butikkar i små samfunn kan ha ei utviklingsrolle i forhold til dei utfordringane slike samfunn står overfor. Dette blir vurdert i forhold til dei utfordringane slike butikkar møter, den utviklinga som har prega slike butikkar og korleis samspelet mellom ulike aktørar fungerer når butikkane skal gå inn i ei slik rolle. Små butikkar, store utfordringar Butikknæringa har vore gjennom store endringar dei siste tiåra. Den sjølvstendige landhandelen er i si opphavlege form borte. Ei kraftig omorganisering av næringa gjer at dei store kjedene dominerer (Kleven og Steen 1996). Parallelt med dette har butikkdøden vore stor. I perioden frå 1975 til 2000 vart talet daglegvarebutikkar nesten halvert (Lavik 2001). Tilbodsstrukturen er endra gjennom vekst i lågprisbutikkar, utbygging av store einingar i sentrale område og gjennom konkurranse frå nye aktørar som bensinstasjonar og storkioskar. Krava og vanane til forbrukarane er også endra (Dale 1991, Kleven og Steen 1996). Kundane er meir mobile og stiller andre krav til opningstider, vareutval, pris og service enn tidlegare. Lågprisbutikken i sentrum har vorte ein reell konkurrent til butikkane i små lokalsamfunn (Hanken et al 1998). Den omfattande butikkdøden råkar ikkje berre utkant, men også sentrum. Dei små lokalsamfunna er likevel meir sårbare for endringane. På slike stader er ofte butikken ein av få fellesinstitusjonar som er att i bygda. Butikkane ligg ofte i område med demografisk uttynning og tapping av servicefunksjonar (Aasbrenn 1994). Barnekulla er små, og ein stadig mindre del av barne- og ungdomskulla veks opp i slike område (Sørlie 2007). Forgubbing blir ofte resultatet. Folketalet går ned, og kundegrunnlaget er minkande. Butikken og bygda utgjer på mange måtar ein lagnadsfellesskap. Nærbutikken er ein viktig institusjon i eige lokalsamfunn. Nest etter skulen blir butikken vurdert som den viktigaste fellesinstitusjonen i bygda (Hanken et al 1998). Utfordringane for nærbutikken er nært knytt til utviklingstrekk i lokalsamfunnet. Nedlegging av nærbutikken betyr bortfall av ein tenesteleverandør og at ein sosial arena forsvinn. Når butikken er truga, blir det også ofte opplevd som eit trugsmål for heile bygda. Dermed er arbeidet for å unngå nedlegging av butikken ikkje berre eit spørsmål om å finne strategiar for å kunne oppretthalde drifta av butikken. Det handlar om den rolla butikken har i lokalsamfunnet, og dermed dreiar det seg også om lokalt utviklingsarbeid. Strategiar for drift av butikken Jussila et al (1992) peikar på tre strategiar for butikkar som opplever utfordringar mot eiga drift. Det første alternativet er ein nedtrappings- eller avviklingsstrategi. Drivarane av butikken erkjenner dei rådande forholda på marknaden og tilpassar drifta etter dette. Det blir lagt vekt på å halde kostnadene nede. Nyinvesteringar blir halde på eit absolutt minimum. Utfallet treng ikkje bli nedlegging. Ved å nedskalere kostnadene, til dømes gjennom reduksjon av arbeidsstokken, vil det kunne vere grunnlag for vidare drift. Å skaffe grunnlag for vidare drift gjennom økonomiske støtteordningar kan også inngå i ein slik strategi. Men nedskalering av drifta kan også vere førebuing til avvikling. Om drivaren tek til å dra på åra, ønskjer han kanskje å drive så lenge han ser føre seg eit yrkesaktivt liv, utan at det blir lagt til rette for vidare drift etter dette. Dette er gjerne biletet av butikkdrivarar i utkantane slik vi kjenner det frå programposten Noreg rundt; eigaren er gjerne over 80, og kjensla av gamal krambu sit i veggane. For yngre drivarar er overgang til annan jobb og omskulering aktuelle utvegar. Utover dette er det to alternative hovudstrategiar ifølgje Jussila et al (1992). Dette blir omtala som diversifiserings- og vekststrategiar, dvs. meir offensive måtar å møte utfordringane på. Med slike strategiar er målet å styrke grunnlaget for vidare drift. Gjennom diversifisering av drifta arbeider ein for gi butikken fleire bein å stå på. Målet er å betre det økonomiske grunnlaget ved å kombinere den ordinære drifta med anna tenesteyting. Strategien går ut på å utvikle ein multifunksjonell butikk, der eksistensgrunnlaget for butikken blir utvida gjennom at den tek på seg nye oppgåver (Larsen 2002). 26
Det kan vere tilleggstenester butikken står ansvarleg for på eiga hand, som til dømes varelevering. Meir vanleg er tenester butikken leverer på vegner av andre tenesteleverandørar, anten desse er offentlege eller private. Det kan vere apotekutsal, sal av lokalproduserte produkt, drift av miljøstasjon for kommunen og mange fleire. Omorganisering av offentleg sektor og deregulering av statlege monopol, er til dømes med på å gi opningar for at butikkane kan yte nye tenester, som Post i Butikk. Tilleggstenester kan både gi direkte inntekter og trekke fleire kundar til butikken. Gjennom strategiar for vekst, arbeider ein for å utvide marknaden for butikken. Slike strategiar er det motsette av avvikling. Siktemålet er aukande kundemasse, noko som også kan krevje investeringar i infrastruktur. Når den lokale marknaden skrumpar, må ein auke Val av strategi vil til ein viss grad vere kontekstavhengig. Ligg butikken langs ei viktig ferdselsåre for turistar, vil dette gjere medviten satsing på turisme meir nærliggande enn om lokaliseringa er annleis. Val av strategi avheng også i stor grad av dei val drivarane av butikkane tek. Eit perspektiv på butikken i lokalt utviklingsarbeid Når befolkninga skrumpar, har dette konsekvensar for heile lokalsamfunnet, ikkje berre den lokale butikken. Slik sett er dei utfordringane butikkane møter samfunnsovergripande; dei gjeld lokalsamfunnet vel så mykje som butikken. I kva grad lokalsamfunnet har slagkraft til å møte slike utfordringar er gjerne avhengig av kva evne kundemassen gjennom å utvide rekkevidda til dei varene butikken sel og dei tenestene den leverer. Etablering av varelevering er ein måte å auke nedslagsfeltet for butikken. Det same gjeld utbygging av tenester for å trekke nye kundar til butikken, til dømes turistar. Slik sett kan utvikling av tilleggstenester både fungere som ein diversifiserings- og ein vekststrategi. aktuelle aktørar har til å handtere utfordringar av ein slik karakter (Bennett & Coshan 1993). Ut frå ein slik ståstad, handlar utvikling av butikken om meir enn kva strategiar for drifta den enkelte butikkdrivaren legg. I alle samfunn vil det vere strukturar som både verkar hemmande og fremjande for evna til å vurdere og svare på utfordringar. At mange små samfunn 27
har vorte tappa for institusjonar, anten dei er offentlege, frivillige eller private, gjer at det er færre lokale aktørar å dra veksel på. Manglande tradisjon for samarbeid mellom lokale institusjonar vil kunne dra i same retning. Samstundes kan ein trekke veksel på strukturar som legg til rette for samarbeid, samtale og tillitsbygging innan og på tvers av fagområde, næringar og sektorar, gitt at slike eigenskapar er eller blir utvikla (Storper 1997, Crevoicier 2004, Boschma 2005). God kommunikasjon og samarbeid mellom næringslivet, det offentlege og det sivile samfunnet blir rekna som ein føresetnad for å møte samfunnsovergripande utfordringar (Amdam 2003). Dette gir det enkelte lokalsamfunn rom for å utforme eigne vegval, gitt eksisterande rammevilkår. I kva grad ein greier å meisle ut slike vegval, er ofte avhengig av at enkeltindivid, grupper eller organisasjonar tek ansvar for eiga utvikling og arbeider for å fremje lokale interesser (Amdam et al 1995). I eit slikt perspektiv blir aktørane viktige; både dei lokale utviklingsaktørane og dei som kan koplast til utanfrå (Amdam 2003). Spørsmålet blir då kva strukturar som er til stades i dei samfunna som skal møte aktuelle utfordringar, kva aktørar som inngår i desse strukturane og korleis desse kan medverke til at dei lokale ressursane kan brukast til å møte utfordringane. For små samfunn vil det vere viktig å mobilisere dei institusjonane og aktørane som finst lokalt. Nærbutikken er ein slik institusjon. Dei aktørane som er involverte i nærbutikken, anten det er butikkdrivar eller andre, kan i eit slikt perspektiv spele ei rolle i utviklinga av lokalsamfunnet. I lys av dette kan butikken vere ein aktør i lokalt utviklingsarbeid. Det er likevel ikkje opplagt at den blir tenkt inn i ei slik rolle. Nærbutikken blir ofte tildelt ei passiv rolle i ein slik samanheng, eventuelt ikkje tildelt noka rolle i det heile. Fleire små kommunar på Nordmøre deltok til dømes i eit prosjekt som tok sikte på å arbeide med lokal utvikling i brei forstand (Båtevik og Yttredal 2006). I arbeidet allierte ein seg med etablerte institusjonar og aktørar lokalt. Skule og grendelag var definert som sentrale aktørar. Butikken og butikkdrivaren var derimot fråverande. I andre tilfelle kan butikken vere synleggjort, men då som eit objekt meir enn eit subjekt i utviklingsarbeidet. Dette blir tydleggjort i evalueringar av ulike lokale utviklingsprosjekt (Glosvik 2002: 102, Byrkjeland og Grove 2005: 25). Det handlar om arbeid for å oppretthalde nærbutikken, ikkje om korleis butikken kan fungere som ein del av utviklingsarbeidet. Dette fell inn i ein tradisjon der både tenesteyting generelt og butikkdrift blir definert som velferdspolitikk (Aasbrenn 1997, Smith & Sparks 2001)Butikken er viktig fordi den er ein føresetnad for at ei aldrande utkantbefolkning skal kunne bu i bygda. Den blir derimot sjeldnare definert som ein del av ein utviklingsstrategi. Samstundes er det kjent at dei tenesteytande næringane godt kan spele ei slik rolle, noko som ikkje minst blir illustrert gjennom den rolla lokalbanken har hatt som samfunnbyggar i mange samfunn (Teigen 1999). Butikkdrivarar som utviklingsaktør eit historisk tilbakeblikk Sett i eit langt tidsperspektiv, har butikken spelt ei aktiv rolle som uviklingsaktør i mange små samfunn. Då frihandelsprinsippet vart fullt ut lovbestemt i 1874, var tidlegare restriksjonar for å starte handel på bygdene heilt borte (Berg 2007). Landhandelen fekk ei viktig rolle i moderniseringa av landsbygda (Munch 1948). I tillegg til å bringe forbruksvarer til befolkninga, var den ein sentral for posttenester, teletenester, ekspedisjonstenester og liknande. Gjennom butikken vart det skapt kapital, noko som var mangelvare i primærnæringsdominerte samfunn. Slik sett fekk butikken også ein viktig plass i den økonomiske utviklinga i mange bygder. Kapitalen kunne gi grunnlag for anna økonomisk aktivitet (Rasmussen og Reidarson 2007: 120). I omtalen av ei fjordbygd på Vestlandet, blir det vist korleis fleire landhandleri etablerte sist på 1800-talet, la grunnlag for ny verksemd i lokalmiljøet (Timberlid 1995). Det starta med at butikken engasjerte seg i oppkjøp av produkt frå bøndene for vidaresal. Det kunne vere reine landbruksprodukt eller andre produkt som til dømes tønner. Kapitalen som vart akkumulert gjennom handel, gav grunnlag for småindustri. Landhandlarane investerte mellom anna i fabrikkar for produksjon av eigne, maskinarbeidde tønner. Dampskipsekspedisjon, hotell, bakeri, meieri og margarinfabrikk var annan næringsaktivitet som vart etablert med utspring i butikkane i denne Vestlandsbygda. Butikken var mykje meir enn ein butikk, den var navet i eit hjul med produksjon av varer og tenester. Butikkdrivarane vart sentrale utviklingsaktørar i bygda. Etter kvart vart meir og meir av den tradisjonelle 28
landhandelen borte. På lik line med andre butikkar vart bygdebutikken meir og meir prega av spesialisering. Daglegvarene utgjorde ein stadig større del av omsetninga (Hanken et al 1998: 54). Butikken miste mange tilleggstenester (Johnsen og Ljunggren 1993, Lein og Sæter 1998). Trass i at enkelte nye funksjonar kom til, konkluderte til dømes Hanken et al med at bygdefolket alt i alt hadde «færre ærend å utføre i nærbutikken enn før, og dermed har dei også færre grunnar for å stikke innom» (1998: 119). For mange butikkar i små samfunn, hadde ei slik utvikling preg av ein nedtrappingseller avviklingsstrategi. Med eit slikt utgangspunkt var det vanskeleg å tenke seg at butikkdrivarane kunne fylle rolla som utviklingsaktør i bygda. Styresmaktene har sett inn tiltak for å hindre ei slik utvikling. Alt i 1970-åra vart det gitt uttrykk for eit ønskje om å styrke utkantbutikkane gjennom å legge fleire funksjonar til nærbutikken. Samlokalisering av offentlege og private serviceinstitusjonar til daglegvarebutikkar, vart vurdert som eit viktig bidrag til å oppretthalde servicetilbodet i område med lite befolkningsgrunnlag (Sjøholt et al 1981). Den klassiske landhandelen var modellen. Det vart også etablert støtteordningar for daglegvarehandelen i utkantstrok i 1976. Året etter følgde ei prøveordning med varehandelkonsulentar, ei ordning som i førstninga dekte Namdalen og dei tre nordlegaste fylka i landet. Denne ordninga smuldra etter kvart bort som følgje av at dei minste butikkane ikkje hadde økonomi til gjere seg nytte av den. Frå 1995 vart det etablert eit eige merkantilt kompetanseprogram for utkantbutikkane (Merkur). Arbeidsområdet til programmet har vore å medverke til oppbygging, ikkje berre av butikkfagleg kompetanse, men også med tanke på å gi butikken ein større plass i utviklinga av eige lokalsamfunn. Programmet la såleis til rette for utvikling av utkantbutikkar ved hjelp av det Jussila et al (1992) kallar diversifiserings- og vekststrategiar. Om butikkdrivaren skal ta på seg den rolla slike strategiar krev, må han eller ho nok ein gong kunne fungere som utviklingsaktør. Utgangspunktet for å ta på seg ei slik rolle er likevel eit heilt anna enn kva den tradisjonelle landhandlaren hadde. Datagrunnlag Eit innblikk i den rolla små butikkar i små samfunn kan ha som utviklingsaktør, krev ny empiri. Denne finn vi i to studiar av to ulike utval av butikkar (Båtevik et al 2006, Båtevik et al 2007). Begge utvala var gjort blant butikkar som er knytte til Merkur-programmet. Mellom 600 og 700 butikkleiarar har følgt dette programmet (Rasmussen og Reidarson 2007). Det første utvalet omfatta 75 tilfeldig utvalde butikkar, medan det i det andre utvalet var 76 butikkar plukka ut av konsulentane i Merkur. Desse siste butikkane vart plukka ut frå at konsulentane opplevde drivarane som meir utviklingsorienterte enn andre, mellom anna ved at dei hadde arbeidd for å få til samspel med eigen kommune. Det er særleg erfaringar frå desse siste butikkane som dannar grunnlag for empirien presentert under. Den første studien gir likevel eit grunnlag for å samanlikne den utviklingsorientert og «den vanlege» Merkur-butikken. I tillegg til det kvantitative materialet, er det gjennomført kvalitative intervju der butikkdrivarar, representantar for kommuneadministrasjonen og representantar for lokalsamfunna kom med tilbakemeldingar om situasjonen for eit mindre utval av butikkane. Butikkar i utvikling Den nye landhandelen blir kalla den multifunksjonelle butikken (Larsen 2002). Breidda i aktivitetane butikkdrivarane kan vere involverte i, tydeleggjer at rolla som utviklingsaktør ofte kan vere samansett. Dette viser igjen i dei tiltaka som på ulike måtar involverer butikken. Kor viktig eller sjølvstendig rolle butikkdrivarane har, kan også variere ein god del etter kva tiltak det er snakk om. Mange av butikkane har kome langt i arbeidet med å utvikle ein diversifiseringsstrategi gjennom utvikling av tilleggstenester, ofte med god hjelp frå Merkur. Ei undersøking blant utkantbutikkar på 1970-talet viste at over halvparten av desse hadde minst ei tilleggsteneste og 12 prosent hadde tre eller fleire slik tenester. Av desse var tipping vanlegast (Sjøholt et al 1981). Evalueringa av Merkur-programmet i 2005 viste at alle butikkane som var med i utvalet hadde minst to tilleggstenester (Båtevik et al 2006). Heile 88 prosent hadde tre eller fleire slike tenester. På dette tidspunktet hadde Merkur-programmet fungert i ti år. Tipping var framleis vanleg, men både bakeri/bake-off og apotekutsal var meir utbreidd enn tipping. Andre nye tenester hadde også kome til, som sal av fiske- og jaktkort, sal av lokale produkt, ulike reiselivstenester og miljøstasjon. Heile 70 prosent av butikkane hadde fått tilført nye tilleggsfunksjonar etter at dei hadde 29
vorte ein del av Merkur-programmet. I gjennomsnitt hadde butikkane 4,8 tilleggstenester i 2005, mot 3,5 tilleggstenester før dei kom med i programmet. Mange butikkdrivarar (71 prosent) opplevde at Merkur hadde hatt ei viktig rolle i etablering av nye tilleggstenester i eigen butikk. Enkelte grupper butikkar har større innslag av tilleggstenester enn andre. I utvalet Merkurbutikkar frå studien i 2007, eit utval der dei mest utviklingsorienterte butikkdrivarane var overrepresenterte, var det i gjennomsnitt 5,8 tilleggstenester per butikk (Båtevik et al 2007). Konklusjonen er uansett eintydig. Det har skjedd ei sterk utvikling av tilleggstenester blant butikkar som har delteke i Merkur-programmet. Butikkane er også involverte i andre former for diversifiseringsstrategiar. Å vere involvert i lokal næringsdrift, ut over det som skjer innanfor dørene til butikken, er ikkje noko fenomen som berre er knytt til den gamle landhandlarrolla. Blant dei mest utviklingsorienterte butikkdrivarane, var det 19 av 76 butikkar som var involverte i slik næringsdrift i eige lokalsamfunn. Ein stor del av desse aktivitetane representerer ny næringsverksemd, det vil seie aktivitet som har kome i drift under noverande butikkdrivar. Dei 19 aktørane er involverte i 24 ulike aktivitetar, der 15 av desse er etablerte i år 2000 eller seinare, medan fem var etablerte før 1990. Mykje av aktiviteten er turistrelatert. Det kan vere utleige av hytter og feriehusvære, til dømes kombinert med marina og servering av mat. I tillegg til turistrelatert næringsdrift, er somme også involverte i lokal næringsaktivitet av heilt annan karakter. Røykeri, oppdrett og shipping er døme på dette. Merkur har i enkelte tilfelle vore involverte i prosessane for å utvikle slike næringar, men vel så ofte er dette prosessar der butikkdrivarane sjølve har hatt ei hovudrolle, eventuelt i samarbeid med andre lokale støttespelarar. Utvikling av tilleggsnæringar og annan næringsaktivitet gir butikken fleire bein å stå på. Samstundes kan det fungere som meir enn ein diversifiseringsstrategi. Det kan også vere ein vekststrategi, som medverkar til å utvide marknaden for butikken. Ein viktig tanke bak utvikling av tilleggstenester, er at dei gir folk ein ekstra grunn til å oppsøkje butikken. Dette resulterer ofte også i at dei i tillegg til å få tilgang på tenestene, handlar der. Dette er særleg tydeleg i forhold til turistar. Dei kan kome innom butikken for å få informasjon, kjøpe fiskekort eller leige båt. Andre leiger kanskje sommarhus gjennom butikken. Dette gir nye kundar til butikken. Marknaden blir større. Kundar som kjem i feriar og helgar blir ei viktig inntektskjelde. Enkelte stader står turistar og hyttefolk for ein større del av omsetnaden for butikken enn bygdefolket, medan dei andre stader blir ei viktig tilleggsinntekt (Båtevik et al 2007: 17 19). I tillegg til næringsorienterte utviklingsstrategiar, er det ikkje uvanleg at butikkdrivarane er involverte i meir samfunnsbyggande arbeid. Butikken fungerer som ein møteplass i bygda, ein funksjon som butikkdrivarane i høgste grad har eit medvite forhold til (Båtevik et al 2007: 35). Butikkdrivarane opplever i det heile samfunnsfunksjonen som ei oppgåve for butikken, til dømes gjennom det å vere ein aktiv pådrivar for sosiale aktivitetar i bygda. Berre fem prosent var ueinige i at dette var ein viktig funksjon for butikken. Lagnadsfellesskapet mellom lokalbefolkninga og butikkdrivaren gjer at begge partar kan vinne på samarbeid til dømes gjennom ulike former for tilstellingar. Det kan vere marknadsdagar, juletilstellingar, kafédrift og liknande. I dei mest aktive miljøa er det eksempel på at bygdefolket steller i stand arrangement der inntektene går til butikken. Det er også lokale lag og foreiningar som er engasjerte i dugnad der butikken er involvert, til dømes ved at båtforeininga og butikken går saman om å utvikle marina. Felles interesser kan vere utgangspunkt for samarbeid. Sosiale aktivitetar og felles prosjekt skapar møteplassar for bygdefolket og betyr mykje for bygder der det er få andre aktivitetstilbod. Lokalbefolkninga er gjerne pådrivarar når det gjeld sosiale arrangement som involverer nærbutikken, og butikkdrivaren tilkjenner dei lokale støttespelarane ofte ei viktigare rolle i dette arbeidet enn det han eller ho sjølv har. Butikken stiller gjerne som ein støttespelar (Båtevik et al 2007: 34). Kommunane i liten grad involverte? Aktivitetane butikkane er involverte i er uttrykk for at dei har ei rolle som utviklingsaktørar i eige lokalsamfunn. Dette er krevjande, og det er vanskeleg å lukkast utan gode samarbeidspartar. Godt samspel mellom ulike aktørar kan då vere avgjerande. Når mange butikkdrivarar legg vekt på den rolla Merkur har for utvikling av tilleggstenester, er det nettopp uttrykk for kor viktig slikt samarbeid kan vere. Det same gjeld den rolla lokale organisasjonar og lokalbefolkninga har for at butikken skal 30
kunne fungere som ein støttespelar for sosiale aktivitetar. Også andre aktørar kan ha ei rolle i utviklingsarbeidet. Det kan vere nasjonale aktørar som representantar for eiga kjede eller leverandørar av tilleggstenester som Norsk Tipping, Posten Norge AS eller eit av oljeselskapa. Det kan også vere lokale aktørar som eigen kommuneorganisasjon eller lokalt næringsliv. Ofte har konsulentar frå Merkur vore involverte i slike prosessar som mellommenn og støtte for butikkdrivar. Ei av dei store utfordringane for fleire lokale butikkdrivarar, er å få den lokale kommuneorganisasjonen inn i eit slikt samarbeid. Nærbutikken blir i mange tilfelle ikkje definert som del av næringspolitikken i kommunen. Eitt område der det er ein del døme på at ein likevel har fått til samarbeid mellom butikk og kommune, er i utvikling av tilleggstenester. I alt 41 prosent av Merkur-butikkane har kommunale tilleggstenester (Båtevik et al 2006). Blant dei mest utviklingsorienterte butikkane var tilsvarande tal 51 prosent (Båtevik et al 2007). Sjølv om ein her har kome eit stykke på veg i å utvikle samarbeid mellom kommuneorganisasjonen og nærbutikken, er det framleis slik at kjøpmannen, saman med Merkur, ofte er pådrivaren i utviklinga av tilleggstenestene. Dette gjeld også i utvikling av dei kommunale tilleggstenestene. Berre 24 prosent av drivarane gav uttrykk for at kommunen hadde hatt ei viktig rolle for å få slike tilleggstenester på plass. Gjennom butikken kan kommunen tilby lokalsamfunnet offentlege tenester slik som minibibliotek, offentleg servicefilial eller miljøstasjon. For kommunen fungerer nærbutikken då som ein informasjons- og formidlingskanal. Samarbeid mellom butikk og kommune kan også handle om andre tenester. I nokre tilfelle kan butikkdrivaren få ein omsorgsfunksjon overfor den eldre befolkninga i bygda, til dømes gjennom utlevering av medisinar etter avtale med heimesjukepleien. For dei kommunane som nyttar nærbutikken slik, har samarbeidet stor verdi. Likevel er det langt ifrå alle kommunar som ser potensialet som kan ligge i slike samarbeid. Mange kommunar kan trekkje vekslar på å inngå samarbeid med nærbutikken, både når det gjeld utvikling av tilleggstenester og samarbeid om andre tenester som til dømes kommunale omsorgsoppgåver. Når kommunen kjem på bana I dei tilfella der samspelet mellom kommune og nærbutikk fungerer godt, er det ein del felles trekk. Det viktigaste er at kommunen ser rolla til butikken i ein større samanheng. I somme tilfelle tek kommunen ei aktiv rolle overfor butikken, der det blir gitt årleg driftsstøtte eller økonomisk støtte ved oppstart av butikken. Tilretteleggjarfunksjon er likevel meir vanleg. Det betyr at kommunen på ulike måtar legg til rette for ei styrking av butikken. Det kommunale engasjementet kjem gjerne til uttrykk på to måtar; anten ved at nærbutikken er direkte inkludert i kommuneplanen, eller at nærbutikken er ein integrert del i bygdeutviklingspolitikken til kommunen. Når nærbutikken er med i kommuneplanen er dette eit uttrykk for at kommunen ser butikken som ein viktig institusjon i bygda, både som handlestad og som sosialt treffpunkt. Dette kan kome til uttrykk ved at butikken er direkte med i planane med tilhøyrande økonomiske midlar, eller at butikken meir indirekte er med i kommuneplanen gjennom til dømes planlegging av hyttefelt. Gjennom hyttefelt kan kommunen styrke bygdene og samtidig auke kundegrunnlaget til butikken ved å trekkje hytteturistar til bygda. Det er også døme på at butikken inngår i kommunale bygdeutviklingsstrategiar. Nærbutikken har då vore definert som ein sentral del av bygdeutviklingsarbeidet. Tanken er at ei styrka bygd gir nærbutikken eit betre kundegrunnlag og hindrar handelslekkasje. I slike tilfelle har ein arbeidd for å samle flest mogleg tenester og tilbod nær butikken. Med mange tenester som er lagt i, eller nær butikken, aukar aktiviteten i bygdesentret. Kjem folk innom i andre ærend, aukar sjansane for at dei også legg handelen dit. Både bygdesenteret og butikken blir ein viktig sosial møteplass, noko som styrkar bygdeidentitet og fellesskapskjensle. Slike samspel mellom ulike lokale krefter kan gi ein snøballeffekt, der oppslutning frå eit hald skaper sterkare oppslutning frå anna hald. I eit konkret døme var næringssjefen i kommunen oppteken av å dempe handelslekkasjen til næraste større tettstad. Oppslutning frå lokalsamfunnet, kombinert med ein aktiv butikkdrivar, styrka det kommunale engasjementet. I staden for å gi økonomisk støtte til butikken, støtta kommunen frivillige lag og organisasjonar som jobba for å lage eit aktivt miljø rundt butikken. Mange aktivitetstilbod blei 31
samla rundt butikken, slik som leikeplass, idrettsbane og bygdehus. Strategien vart vurdert som vellukka både frå kommune, lokalsamfunn og butikk. Ansvarleg for bygdehuset opplevde det slik: «Vi og butikken er ei symbiose, vi er gjensidig avhengige av kvarandre. No har dette blitt ein samlingsstad med mange funksjonar på same plass. Det er gode grep for oss som bur så grisgrendt til.» Nærbutikken, kommuneorganisasjonen og representantar frå det sivile samfunnet har mobilisert og opplever i etterkant at dei står betre rusta i møte med sentrale utfordringar som involverer heile bygda. Dei gode hjelparane Når den gamle landhandelen kunne spele ei nøkkelrolle i utviklinga av bygda, var det med utgangspunkt i økonomisk styrke. Aktivitet rundt butikken hadde preg av å vere ein overskotsstrategi. Små butikkar i små samfunn står i dag overfor store utfordringar. Etablering av ny verksemd i og utanfor butikken får meir preg av å vere ein overlevingsstrategi. Det som er felles for både overskots- og overlevingsstrategien, er at begge krev utviklingsorienterte butikkdrivarar. Men dette er som oftast ikkje nok. Nettverket rundt utviklingsrolla er viktig, ikkje minst i ein situasjon der behovet for diversifisering og styrking av drifta spring ut frå ein overlevingsstrategi. Ved å vere del av eit slikt nettverk kan butikkdrivarane fungere som ein aktør i utviklinga av eige lokalsamfunn, anten dei sjølve står fram som initiativtakar i dette arbeidet, eller ved at dei er ein aktør som andre initiativtakarar ønskjer å spele på lag med. Tilbakemeldingane frå dei ansvarlege for butikkane i mange små samfunn viser at det ikkje er uvanleg av drivarane har eit sterkt engasjement for det lokalsamfunnet butikken fungerer i. Dei synest det er viktig at butikken har ei rolle i utviklinga av dette samfunnet. Det er ikkje uvanleg at nettopp dette er ein viktig motivasjon for å drive butikk. Dei kan likevel vanskeleg fylle ei slik rolle utan tilgang til gode hjelparar. Merkur er ein slik hjelpar. Gjennom det nasjonale nettverket av konsulentar som denne organisasjonen representerer, har mange butikkdrivarar fått tilgang til nødvendig kompetanse slik at dei har utvikla nye tilleggstenester. Konsulentane har også i ein del tilfelle vore engasjerte i prosjekt for å fremje samspelet mellom butikk, kommune og det sivile samfunnet. I eit slikt perspektiv er Merkur eit kompetanseprogram som ikkje berre har tilført drivaren butikkfagleg kompetanse, men også kompetanse i lokalsamfunnsarbeid. I dette ligg det eit potensiale, som ikkje minst kommuneorganisasjonen kan gjere seg nytte av i lokalt utviklingsarbeid. Dette kan vere i forhold til alt frå små tiltak for å styrke attraktiviteten for eit lite bygdesenter til meir ambisiøse prosjekt der ein til dømes tek sikte på å utvikle turistnæringa i eigen kommune. Utfordringa er at andre aktørar med ansvar for lokalt utviklingsarbeid ofte ikkje er på bana. Det gjeld ikkje minst kommuneorganisasjonen sjølv. Den lokale forankringa kan bli svak dersom utviklinga av nærbutikken primært skal skje som eit samarbeid mellom Merkur og butikkdrivar. Forankringa kan sjølvsagt styrkast ved at lokalbefolkninga, lokale foreiningar og lokalt næringsliv blir involverte i slikt samarbeid. Likevel vil engasjement frå kommuneorganisasjonen gi ei monaleg styrking av lokalt utvikingsarbeid av denne typen. Å integrere nærbutikken i kommunale planar er ein forpliktande måte å synleggjere den som bygdeutviklingsaktør. Anten dette skjer ved å ta nærbutikken direkte med i næringsplanen, eller om det skjer meir indirekte ved at nærbutikken blir definert som ein sentral del av bygdeutviklingsstrategiar, så vil dette forplikte kommunane til å sjå butikken som noko meir enn berre ein vareleverandør. Då blir nærbutikken ikkje eit passivt objekt, men ein aktiv aktør med potensiale for å spele ei viktig rolle i lokalt utviklingsarbeid. I tillegg til at nærbutikkane i små samfunn kan nyte godt av det nasjonale nettverket Merkur representerer, vil dei vere avhengige av god kommunikasjon og godt samarbeid mellom lokale aktørar. Det er her kommunane kan kome sterkare på bana enn det som ofte er tilfelle i dag. Dette er truleg ein føresetnad dersom den gode viljen dei fleste butikkdrivarane har til å medverke til utvikling av eige lokalsamfunn, skal kunne materialisere seg i konkrete tiltak. 32
Referanser: Amdam, J. (2003). Structure and Strategy for Regional Learning and Innovation Challenges for Regional Planning. European Planning Studies, 11, 439 459. Amdam, R, Isaksen, A og Olsen, G. M (1995). Regionalpolitikk og bygdeutvikling drøfting av lokale tiltaksstrategiar. Oslo: Samlaget. Bennett, R. J & McCoshan, A (1993). Enterprise and human resource development. Local capacity building. London: Paul Chapman Publishing. Berg, J. A (2007). Landhandelen, handelslaget posten, telefonen og banken Romedal og Ilseng, Vallset, Åsvang og Åsbygda fra gammelt av og fram til i dag. Vallset: Vallset kulturstier. Dale, B (1991). Service og velferd konsekvenser av servicesektorens utvikling. Oslo: Service og regional utvikling. Glosvik, Ø (2002). «Levande bygdeutvikling?» ein studie av Bygdeutviklingsprogrammet i Sogn og Fjordane og prosjektet Levande bygder. Sogndal: Høgskulen i Sogn og Fjordane, Hanken, T, Løvik, P og Myklebust, J. O (1998). Butikken og bygda handling og samhandling. Volda: Møreforsking Volda. Johnsen, H. C. G og Ljunggren, E (1993). Grendebutikken varehandelens utpost. Hovedrapport til prosjektet Evaluering av Næringsdepartementets støtteordning for dagligvarebutikker i utkantstrøk. Kristiansand: Agderforskning. Rasmussen, P. G og Reidarson, P (2007) Handelstrender, kjedeutvikling, og service. Strukturendringar og metoder i en ny tid. Bergen: Fagbokforlaget. Sjøholt, P, Kirby, D, Olsen, J. A og Stølen, A (1981). Dagligvarebutikken i grenda. En analyse av utviklinga i Norge 1976-80 med vekt på virkningen av offentlige støttetiltak. Oslo: Fondet for markeds- og distribusjonsforskning. Smith, A & Sparks, L (2001). Planning for Small-scale Retailing: Evidence from Scotland. Planning Theory & Practice, 2, 277 292. Storper, M (1997). The Regional World. Territorial Development in a Global Economy. The Guilford Press. New York. Boschma, R (2005). Proximity and Innovation: A Critical Assessment. Regional Studies 39, 61-74. Byrkjeland, M og Grove, K (2005). Perspektiv på bygdeutvikling. Bergen: Rokkansenteret. Båtevik, F. O og Yttredal, E. R (2006). Heilskapleg satsing på entreprenørskap evaluering av utviklingsarbeid i kommunane Halsa, Tingvoll og Surnadal. Molde: Møre og Romsdal fylke. Båtevik, F. O, Halvorsen, L. J og Aarflot, U (2007). Små butikkar, store utfordringar nærbutikken som utviklingsaktør i små samfunn. Volda: Møreforsking. Båtevik, F. O, Tangen, G og Yttredal, E. R (2006). Med utkantbutikken i sentrum. Evaluering av Merkantilt kompetanseprogram for utkantbutikkane i regionane. Volda: Høgskulen i Volda og Møreforsking Volda. Jussila, H, Lotvonen, E & Tykklyainen, M (1992). Business strategies of rural shops in a periphal region. Journal of Rural Studies, 8, 185 192. Kleven, K og Steen, A. H (1996). Kjedemakt mot industrimakt om endringane i norsk næringsmiddelindustri under framveksten av daglegvarekjedene. Oslo: Fafo. Larsen, S (2002). Den multifunksjonelle nærbutikken en studie av fem nærbutikker i perifere lokalsamfunn. Tromsø: Institutt for planlegging og lokalsamfunnsforskning. Lavik, R (2001). Dagligvaretilgang i ulike regioner utvikling 1980-2000. Lysaker: Statens institutt for forbruksforskning. Lein, K og Sæter, J. Aa (1998). Evaluering av MERKUR «merkantilt kompetanseprogram for utkantbutikkane i regionane». Lillehammer: Østlandsforskning. Sørlie, Kjetil (2007). Barnesentraliseringen i Norge. Plan, nr 5, 10 19. Teigen, H (1999). Banken som bygdeutviklar. Lom og Skjåk sparebank 1873-1998. Oslo: Tano Aschehoug. Timberlid, J. A (1995). Gaular 1865-1990 samarbeid og motsetningar. Høyanger: Gaular Sogenemnd. Aasbrenn, K (1994). Regionaløkonomiske effekter av befokningsnedgang. Undergang eller overgang for uttynningskommunene. Samfunnsspeilet, nr 4, 38-45. Aasbrenn, K. (1997). Marginale uttynningssamfunn tjenesteforsyning som velferdspolitisk utfordring. Elverum: Høgskolen i Hedmark. Crevoicier, O (2004). The Innovative Milieus Approach: Toward a Territorialized Understanding of the Economy? Economic geography,80, 367-379. Clark University, Switzerland. Munch, P. A (1948). Landhandelen i Norge. Bergen : Halvorsen & Larsen forlag. 33