1 Overordnede kommentarer: Kandidaten har en systematisk og metodisk tilnærming til de ulike problemstillingene. Leseren kan enkelt følge de ulike resonnement og vurderinger ved at kandidaten starter med rammene for problemstillingene, med sakens parter, hovedproblemstilling og rettslig(e) grunnlag. I tillegg innleder kandidaten drøftelsene med hovedprinsipper og hovedregler før unntak/spesialregler vurderes. Kandidaten viser til relevante kilder og har gode subsumpsjoner, herunder ved bruk av hensyn bak regelsett og vurdering av relevans og vekt. Kan hende kunne kandidaten gjort noen vurderinger kortere, hvor det rettslige grunnlaget og konklusjonen fremstår som relativt klar. Teksten har også et meget godt språk med minimalt med skrivefeil, noe som i seg selv hever kvaliteten på besvarelsen. Oppgaveteknisk bemerkes det at kandidaten ikke direkte refererer/innleder med de konkrete spørsmål som oppgaven stiller, men innarbeider disse i de ulike problemstillingene som presenteres. Dette er helt greit, men det er mulig at noen vil reagere på at spørsmålene ikke inntas ettersom disse er klart angitt i eksamensteksten. Del I Oppgave 1 1 Bra at kandidaten presiserer sakens parter. Partene i saken er Kari Ås og Lillevik kommune. Fint at overordnet problemstilling angis, herunder at tilbakesøkningskravet går ut på NOK 50.000 (beløp) som følge av for høy lønnsutbetaling (årsak). Den overordnede problemstillingen er om Lillevik kommune kan kreve tilbakebetalt kr 50 000 fra Kari Ås etter at hun fikk utbetalt for mye lønn. Greit at kandidaten innleder med utgangspunktet om bindende disposisjoner for å vise at condictio indebiti Det klare utgangspunktet i norsk rett er at partenes disposisjoner er bindende. 1 Spørsmål 1 i eksamensteksten.
2 er et unntak fra dette. Et tilbakesøkningskrav må ha et rettslig grunnlag og her presenteres condictio indebiti med sentrale vilkår og hensyn bak læren. Hensynene kunne gjerne vært beskrevet ytterligere oppgjør taler for at en skal kunne innrette seg og korreksjon for at feil skal rettes. Kunne kanskje allerede her nevnt Birgodommen som sentral dom fra rettspraksis. Etter den ulovfestede læren om condictio indebiti er det imidlertid adgang til å kreve tilbakebetalt penger som er feilaktig utbetalt. Sentralt i en slik vurdering står hensynet til oppgjør mot hensynet til korreksjon. Vilkårene etter den tradisjonelle læren er at betaleren må ha vært uforpliktet til å betale, og at han har vært i villfarelse om sin betalingsplikt. Bra at kandidaten ser at de tradisjonelle vilkår ikke nødvendigvis er oppfylt kunne kanskje sagt noe om hvorfor det ikke forelå villfarelse (tastefeil eller systemfeil), men greit nok å legge dette kort til grunn basert på faktum. I denne saken er det klart at de tradisjonelle vilkår ikke er innfridd ettersom Lillevik kommune ikke var i villfarelse om sin plikt til å betale lønn til Kari Ås. Utgangspunktet er dermed at Lillevik kommune ikke kan kreve pengene tilbakebetalt. Bra at kandidaten vurderer om læren likevel kan komme til anvendelse og bruker dommer til støtte for sin konklusjon. Spørsmålet blir om det er adgang til å benytte læren om condictio indebiti selv om de tradisjonelle vilkår ikke er innfridd. I konsesjonsavgiftsdommen var spørsmålet om to kraftselskaper kunne kreve tilbakebetalt for mye innbetalt konsesjonsavgift. De tradisjonelle vilkårene for tilbakebetaling var ikke innfridd, men Høyesterett kom likevel til at læren kom til anvendelse. Det ble uttalt at det ikke kunne bygges på noe formelt condictio indebiti-begrep, og at tilfellet lå i ytterkanten av lærens
3 virkeområde. Et tilsvarende synspunkt ble lagt til grunn i CBK-dommen. Spørsmålet var om en bank som fungerte som betalingsformidler kunne kreve tilbakebetalt penger etter at de hadde innfridd overfor skyldnerens kreditorer, uten selv å få betaling fra skyldneren. Banken var ikke i villfarelse om at de var uforpliktet, slik at de tradisjonelle vilkårene ikke var innfridd. Høyesterett uttalte at læren likevel ville komme til anvendelse, og at det avgjørende var at de samme reelle hensyn uansett ville gjøre seg gjeldende. Bra at konklusjonen på delspørsmålet angis. Etter dette kan det slås fast at det er adgang til å benytte læren om condictio indebiti på tross av at de tradisjonelle vilkår ikke er innfridd. Spørsmålet blir følgelig om læren om condictio indebiti får anvendelse i denne saken. (Kommunen kan vel sies å være uforpliktet mht omfang) På den ene siden vil det ha betydning om noen av de tradisjonelle vilkårene for lærens anvendelsesområde er oppfylt ettersom dette kan ha noe å si for om vår situasjon er i grenseområdet til anvendelsesområdet. I denne saken var kommunen verken uforpliktet eller i villfarelse om at de hadde en plikt til å betale. Dette kan tilsi at læren ikke får anvendelse. Bra at kandidaten får frem at hensynene som begrunner læren gjør seg gjeldende. På en annen side er det foretatt en feilaktig utbetaling, og hensynet til korreksjon for kommunens vedkommende, og hensynet til oppgjør for Karis vedkommende vil derfor gjøre
4 seg gjeldende jfr CBK-dommen. Ettersom de samme reelle hensyn som ellers gjør seg gjeldende i en tradisjonell condictio indebiti-situasjon gjør seg gjeldende må læren komme til anvendelse. Det må dermed vurderes om Lillevik kommune på bakgrunn av læren om condictio indebiti kan kreve pengene tilbakebetalt. Bra at kandidaten benytter Birgodommen som utgangspunkt for hvordan læren skal anvendes. Etter Birgodommen skal vurderingen gjøres konkret, og under hensyn til rimelighet. Bra at kandidaten bruker dommen for å vise hvilke momenter som vektlegges. Det følger av aktuelldommen at det kan legges vekt på skyld og skyldgrad i denne vurderingen. Kari hadde blitt overrasket over den høye lønnsutbetalingen. Dette kan tilsi at Kari ikke var i god tro, noe som taler for at korreksjonshensynet bør slå gjennom. Det kan vel stilles spørsmål ved om Kari, ut fra lønnsslippene, burde ha gjort ytterligere undersøkelse for å avklare om lønnen hun mottok var korrekt? Det må likevel være forsvarlig å legge til grunn at det var aktsom (nok) opptreden å ikke undersøke videre. På en annen side hadde hun også gått opp i stillingsprosent. Hun kunne dermed ikke beregne hvilken lønn hun kunne regne med å få slik hun ville kunne gjort med den forrige lønnsutbetalingen. I denne vurderingen må det også pekes på at Kari forventer at kommunen betaler ut riktig lønn. Etter dette kan ikke Kari sies å ha utvist skyld. Dette taler mot at kommunen bør få pengene tilbakebetalt. Igjen bra at det vises til rettspraksis. Etter CBK-dommen er det også anledning til å vurdere om det er skjedd en objektiv feil eller systemsvikt, og hvem som i tilfelle er nærmest til å bære risikoen for feilen. Det er klart at den
5 feilaktige utbetalingen er en objektiv feil. Det er kommunen som har ansvaret for å kjøre ut lønninger, slik at kommunen er nærmest til å bære risikoen for at feilen oppsto. Her må det også tas hensyn til at kommunen er en profesjonell part, slik at kommunen bør ha et større ansvar for at slike feil oppstår enn lønnsmottaker, jfr Mofrakt-dommen. Dette tilsier at oppgjørshensynet bør veie tyngst og at pengene ikke kan kreves tilbakebetalt. Det er et sentralt moment hvordan betalingsmottaker rammes av tilbakebetalingskravet, jfr CBK-dommen. 50 000 kroner er et betydelig beløp for en alenemor, ettersom utgifter til barn er en av de største utgiftspostene. Videre har utbetalingene foregått over to år, samtidig som de enkelte utbetalingene ikke har vært særlig høyt over det Kari egentlig skulle hatt. Hun har derfor innrettet seg etter utbetalingene. Kari vil derfor rammes hardt av et tilbakebetalingskrav, noe som tilsier at oppgjørshensynet bør få gjennomslag. Tidsforløpet er også et viktig moment etter Birgodommen. I denne saken er det gått to år og fire måneder fra den første feilutbetalingen til tilbakebetalingskravet ble fremsatt. Dette trekker tungt i retning av at pengene ikke kan kreves tilbakebetalt. Det kan kanskje diskuteres om ikke fire måneder er i overkant lang tid for å avklare et spørsmål med kommuneadvokaten i så fall vil dette momentet tale mot korreksjon. Birgodommen gir også anledning til å legge vekt på passivitet. I vår sak gikk det fire måneder fra utbetalingen ble oppdaget til kravet ble fremsatt. Dette har imidlertid sammenheng med at Karis sjef ville rådføre seg med kommuneadvokaten. Dette tilsier at kommunen ikke har utvist passivitet, noe som taler for at pengene bør kunne kreves tilbakebetalt.
6 På den andre siden fikk Kari beskjed fra sjefen om at "det sikkert ordnet seg". Når det går så lang tid uten at Kari hører noe mer, tilsier dette at Kari hadde grunn til å tro at saken var lagt død. Dette taler mot at pengene bør kunne kreves tilbakebetalt. Bra at kandidaten vekter argumentene. I Råfisklag-dommen ble det lagt vekt på størrelsen av beløpet, i den forstand at et bagatellmessig beløp trakk i retning av tilbakebetaling. I denne saken er det tale om 50 000 kroner, noe som er et stort beløp for en privatperson. Dette argumentet kan derfor ikke få vekt. Bra at det kommer frem hvilke momenter som var avgjørende i rettspraksis. I denne saken derimot er det vel mer tale om et rutinemessig/standardforbehold som bør tillegges liten eller ingen vekt. Motsatt dersom det var tatt et konkret forbehold (varsel til mottaker). I Råfisklag-dommen ble det videre lagt avgjørende vekt på at det var tatt forbehold fra betalerens side. I denne saken har kommunen tatt et uttrykkelig forbehold om tilbakebetaling ved feilutbetalinger. Dette tilsier med tyngde at beløpet bør tilbakebetales. Videre er fordringens art av betydning for vurderingen. Det er her tale om vanlig lønn, som er ment til å dekke de løpende livsutgifter. Dette trekker tungt i retning av at oppgjørshensynet bør gjøre seg gjeldende og at kommunen ikke har noe krav. Som nevnt ovenfor er momentet om at det er tatt forbehold antagelig mindre relevant pga rutinemessig/standard. Etter en helhetsvurdering må vekten av at det er tatt forbehold modifiseres av det faktum at det er gått to år uten at kommunen oppdaget at Kari hadde fått feil lønnstrinn. Avgjørende blir at
7 feilen lå på kommunens side, og at det er tale om lønn som er blitt forbrukt i god tro. Oppgjørshensynet må dermed få størst gjennomslag, slik at kommunen ikke kan kreve tilbakebetaling etter læren om condictio indebiti. Konklusjonen virker forstandig basert på de momenter som er vurdert og veiet mot hverandre. Drøftelsen inneholder en rekke momenter og viser god bruk av faktum. Oppgaven åpner for å problematisere rundt en eventuell berikelsesbegrensning ved et tilbakebetalingskrav, men det må være forsvarlig å ikke gå nærmere inn på dette. Konklusjonen blir at Lillevik kommune ikke kan kreve tilbakebetalt kr 50 000 fra Kari Ås etter at hun fikk utbetalt for mye lønn. Oppgave 2 2 Fint at kandidaten presiserer sakens parter. Partene i saken er Kari Ås og Lillevik kommune. Bra at kandidaten presiserer forutsetningen for problemstillingen at pengene kan kreves tilbakebetalt. Den overordnede problemstillingen er om Lillevik kommune har krav på avsavnsrenter, forutsatt at de kan kreve pengene tilbakebetalt. God metode å starte med utgangspunktet før det senere drøftes om utgangspunktet kan opprettholdes Utgangspunktet i norsk rett er at renteplikt krever særskilt hjemmel i lov, avtale eller sedvane. 2 Spørsmål 2 i oppgaveteksten.
8 basert på rettspraksis (og teori). Ettersom en slik plikt ikke er hjemlet særskilt i denne saken, er utgangspunktet at kommunen ikke kan kreve renter. Bra at kandidaten ser spørsmålet om unntak fra/endring i utgangspunktet. Spørsmålet blir om det tradisjonelle kravet til særskilt hjemmel kan opprettholdes. God bruk av sentrale dommer om renter. I rentedommen var spørsmålet om en klient kunne kreve rentetapserstatning fra en advokat som hadde opptrådt uaktsomt. Høyesterett kom til at klienten kunne kreve rentetapserstatning, og uttalte at det tradisjonelle kravet ikke lenger kan opprettholdes. Denne uttalelsen er imidlertid et obiter dictum, idet uttalelsen gikk lengre enn det som var nødvendig for resultatet. Rentetapserstatning hadde blitt tilkjent uten særskilt hjemmel over lang tid før denne dommen. Dette svekker dommens overføringsverdi. I etterfølgende praksis i konsesjonsavgiftsdommen, voldsoffererstatningsdommen og tomtefestedommen, er det imidlertid klart at kravet til særskilt hjemmel ikke lenger kan opprettholdes, idet uttalelsene fra rentedommen er fulgt opp og lagt til grunn. Fint at dette konstateres. Det er dermed klart at det tradisjonelle kravet til særskilt hjemmel for renteplikt ikke kan opprettholdes.
9 Bra at det problematiseres rundt hvilket grunnlag som i så fall kan anvendes. Ethvert rettskrav krever imidlertid hjemmel. Spørsmålet blir derfor hva som kan tjene som rettsgrunnlag for renteplikt. Er det nødvendig å trekke inn denne dommen hvis den ikke er relevant? I konsesjonsavgiftsdommen ble det tilkjent renter på bakgrunn av analogi, men dette er ikke aktuelt her. Et annet alternativ er renteplikt på bakgrunn av rimelighetsbetraktninger Igjen bra at sentral rettspraksis trekkes inn som grunnlag for å etablere et mulig grunnlag basert på rimelighetsbetraktninger. I voldsoffererstatningsdommen var spørsmålet om et voldsoffer kunne kreve avsavnsrenter på bakgrunn av rimelighetsbetraktninger etter at det tok lang tid før erstatningen ble utbetalt. Høyesterett kom til at renter ikke kunne kreves, men uttalte ikke at rimelighetsbetraktninger ikke kunne hjemle renteplikt. Dette tilsier at rimelighetsbetraktninger kan tjene som rettsgrunnlag. I tomtefestedommen var spørsmålet om en grunneier kunne kreve renter av for lite innbetalt tomtefeste. Høyesterett sendte saken tilbake til lagmannsretten, men kom likevel med klare uttalelser om momenter som ville gjøre seg gjeldende i en slik rimelighetsdrøftelse. Dette taler ytterligere for at rimelighetsbetraktninger kan tjene som rettsgrunnlag for renteplikt. På en annen side har Høyesterett aldri tilkjent renter på bakgrunn av rimelighetsbetraktninger. Det kan derfor ses på som problematisk å bruke reelle hensyn som et eget rettslig grunnlag for
10 å tilkjenne renter. Andre hensyn kan også innvendes mot at rimelighetsbetraktninger skal kunne tjene som grunnlag. Det vil for det første gi svekket forutberegnelighet dersom man skal kunne kreve renter basert på rimelighet. Dette tilsier at rimelighetsbetraktninger ikke kan tjene som grunnlag. Videre kan det stilles spørsmål til om en slik ordning gir likhet for loven. Dersom hvert spørsmål skal avgjøres av hva en rettsanvender synes er rimelig i den enkelte sak, vil konsekvenshensyn tale mot at rimelighetsbetraktninger kan tjene som rettsgrunnlag. Det kan også innvendes at reelle hensyn som oftest brukes som argumentkilde i den juridiske metoden, og ikke som rettslig grunnlag. Dette trekker også i retning av at rimelighetsbetraktninger ikke kan tjene som rettsgrunnlag. Bra analyse av rettspraksis og hensyn. Etter dette må det likevel legges avgjørende vekt på at Høyesterett indirekte har anerkjent at rimelighetsbetraktninger kan gi grunnlag for renteplikt. Spørsmålet blir dermed om det er rimelig at Lillevik kommune blir tilkjent renter. Bra at rettspraksis trekkes inn som kilde for momenter av relevans. Momentene i en slik drøftelse er forankret i tomtefestedommen og
11 voldsoffererstatningsdommen. Utbetalingene har jo skjedd løpende over perioden og i hvert fall for deler av beløpet er det vel egentlig gått forholdsvis kort tid. På den ene siden har det gått to år fra første utbetaling. Dette kan tale for at kommunen bør tilkjennes renter. På en annen side ligger årsaken til at kreditten oppstod, og kredittidens lengde, hos kommunen. Dette taler klart for at kommunen ikke bør tilkjennes renter. Bra at kandidaten ser at det kunne vært innarbeidet en hjemmel for renter, samt at dette momentet er tungtveiende. Videre er det riktignok slik at kreditten var utilsiktet, og at det normalt er vanskelig å betinge seg renter ved utilsiktet kreditt. I denne saken er det imidlertid tale om et løpende kontraktsforhold med løpende utbetalinger. Det er dermed ingenting i veien for at en renteklausul kunne vært tatt inn i arbeidsavtalen. Dette er også noe kommunen burde vært klar over, ettersom de var klar over at feilaktige utbetalinger kunne skje, jfr forbeholdet om å kunne kreve tilbakesøking. Dette trekker også tungt i retning av at det ikke bør tilkjennes renter. Videre vil en renteplikt kunne skape en rettskildekollisjon med lov om hendelege eigedomshøve 15. Bestemmelsen slår fast at den som sitter med annen manns "ting" får retten til det tingen "kastar av seg" så lenge disponenten er i god tro, jfr 2. pkt. Det er tidligere slått fast at Kari var i god tro om pengeoverføringen.
12 Ordlyden av "ting" tilsier fysiske gjenstander, og avgrenser mot abstrakte fenomener. Ordlyden favner derfor vidt. Ettersom penger kan eksistere i fysisk form, legges det til grunn at penger er "ting". Dette tilsier at bestemmelsen får anvendelse i denne saken, og taler mot at kommunen kan kreve renter. Formålet bak hendl 15 er imidlertid at man skal ha rett på det tingen kaster av seg etter at det er gjort arbeid med tingen. Penger omfattes dermed ikke av formålet, ettersom penger får avkastning uten at det gjøres noe med dem. Bestemmelsen får dermed ikke direkte anvendelse i denne saken. Fint at kandidaten ser forholdet til rettstekniske utfordringer og hendll. 15, men denne delen kunne gjerne vært behandlet noe kortere. Prinsippet om godtroende disponents fruktrett vil imidlertid uansett kunne gjøre seg gjeldende, nettopp som et prinsipp som snevrer inn adgangen til å kreve renter uten særskilt hjemmel. Dette taler derfor ytterligere for at renter ikke kan tilkjennes. Det at kommunen er årsaken til både kredittiden og kredittidens lengde, at de kunne betinget seg renter i avtale, og at prinsippet i hendl 15 kommer til anvendelse, medfører at kommunen ikke kan kreve renter. Forstandig konklusjon basert på drøftelsen ovenfor. Konklusjonen blir at Lillevik kommune ikke har krav på avsavnsrenter, forutsatt at de kan kreve pengene tilbakebetalt.
13 Del II Oppgave 3 3 Greit at partene angis. Partene i saken er Marte Kirkerud og Rør- og fliskompaniet AS (Fliskompaniet). Bra at problemstilling angis. Den overordnede problemstillingen er når forsinkelsesrentene på Fliskompaniets krav på Marte begynner å løpe. Bra at rettslig grunnlag angis og at kandidaten starter med ordlyden. Det følger av forsinkelsesrenteloven 2 at forsinkelsesrentene løper når kravet ikke innfris ved "forfall" jfr 1. pkt. Fint at det vises til hvtjl 37 for å etablere utgangspunktet for forfall. Det er klart at forfallsdagen ikke er fastsatt "i forveien" etter 2 2. pkt. Utgangspunktet er da at kravet forfaller når "tjenesteyteren krever det" jfr hvtjl 37 (1). I disse tilfellene følger det av rentel 2 2. pkt at forsinkelsesrenter løper fra 30 dager etter at fordringshaver har "sendt" et skriftlig påkrav. Bra at utgangspunktet angis. Fliskompaniet sendte påkrav 1. juni 2015. Utgangspunktet er derfor at forsinkelsesrentene løper fra 1. juli. 3 Spørsmål 3 i oppgaveteksten.
14 Tja, det er vel slik at påkravet kom frem, men at Marte ble innlagt før hun rakk å betale. Kandidaten konkluderer imidlertid riktig med at kravet ikke kan være forfalt før det kom frem til henne, 15. juli. Fint at kandidaten ser sammenhengen med påkrav/påbudsvirkning. Påkravet kom imidlertid aldri frem til Marte. Det følger av alminnelige avtalerettslige prinsipper at bindende disposisjoner som påkrav har påbudsvirkning. Dette følger også av at rentel 2 ikke regulerer når et krav forfaller. Dette medfører at påkravet ikke forfalt overfor Marte før det var kommet frem til henne, altså 15. juli. Fliskompaniet kan derfor ikke få medhold i anførselen om at renter løper fra 30 dager etter at påkravet ble sendt. Altså 15. august eller 15. juli. Spørsmålet blir dermed om forsinkelsesrentene løper fra 30 dager etter at Marte fikk påkravet, eller fra den dag hun fikk påkravet. Bra at formålet med regelen trekkes frem, men burde metodisk startet med ordlyden i renteloven 2 første ledd annet punktum. På den ene siden er formålet med en rentefri periode på 30 dager at skyldneren skal få tid til å vurdere kravets eksistens og omfang. Dette tilsier at rentene må løpe fra 30 dager etter at Marte fikk påkravet. Tja, arbeidene skulle skje "etter regning" og således kan det være grunn til å gi Marte tid til å vurdere beløpets størrelse/grunnlag? På en annen side visste Marte at det ville komme en regning. Hun hadde derfor ikke noe behov for å beskyttes av formålet med den rentefrie perioden ettersom hun burde ha pengene klare til betaling. Dette tilsier at rentene må løpe fra da Marte fikk påkravet.
15 Ja, ordlyden indikerer at skyldneren har risikoen for forsinket påkrav. Videre følger det relativt klart av ordlyden i rentel 2 at rentene begynner å løpe fra 30 dager etter at påkravet blir "sendt", og ikke mottatt av skyldneren. Dette taler ytterligere for at rentene må løpe fra da Marte fikk påkravet. Igjen god drøftelse med bruk av hensyn/momenter fra faktum. Marte visste at kravet ville komme, og sammenholdt med ordlyden i rentel 2 medfører dette at forsinkelsesrentene begynner å løpe fra den dag da Marte mottok påkravet. Konklusjonen blir at forsinkelsesrentene på Fliskompaniets krav på Marte begynner å løpe 15. juli 2015. Oppgave 4 4 Greit at partene angis. Partene i saken er Marte Kirkerud og Fliskompaniet. Bra at problemstillingen angis. Den overordnede problemstillingen er om det er grunnlag for å lempe Fliskompaniets krav på forsinkelsesrenter mot Marte. Igjen fint at det tas utgangspunkt i ordlyden i den relevante bestemmelse. Det følger av rentel 4 (1) a at for skyldnere i egenskap av "forbruker" kan forsinkelsesrentene lempes dersom skyldneren har hatt "rimelig grunn" for sin 4 Spørsmål 4 i oppgaveteksten.
16 betalingsvegring. Bra at kandidaten problematiserer rundt forbrukerbegrepet, samt viser til øvrig lovgivning og innholdet i forbrukerbegrepet. Ordlyden av "forbruker" er noe uklar, og rentel har ingen definisjon av forbrukerbegrepet. Det følger imidlertid av sikker rett at begrepet skal forstås som i den øvrige kontraktslovgivningen. En forbruker er dermed en person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Det er klart at Marte er en forbruker i dette tilfellet, og at Fliskompaniet opptrer i næringsvirksomhet. Rentel 4 (1) a kommer derfor til anvendelse. Drøftelsen kunne gjerne tatt utgangspunkt i begrepet "betalingsvegring" og innholdet i dette før vurderingen av "rimelig grunn". Kandidaten får likevel frem relevante hensyn og poeng i drøftelsen. Spørsmålet blir dermed om Marte har hatt "rimelig grunn" for ikke å betale kravet. Følger det av ordlyden et skille mellom svikt i vilje og evne? Forarbeidene er restriktive i tilfeller av svikt i betalingsevne. Ordlyden favner vidt, men gir anvisning på at det må foretas en helhetsvurdering av partenes interesser, og at det må sondres mellom mangel på evne til å betale, og mangel på vilje til å betale. Bra at hensyn benyttes i vurderingen. På den ene siden er forsinkelsesrentens funksjon å dekke det tap som kreditor blir påført av at han ikke får disponere sine egne penger. En lav terskel for å lempe på ansvaret vil derfor
17 kunne bidra til å undergrave lovens formål. Dette tilsier at rentekravet ikke bør kunne lempes. Enig. Videre er det tale om et lite beløp. Jo mindre byrdefullt beløpet er for skyldneren, jo større grunn er det til å la rentene løpe som normalt. Dette taler ytterligere for at kravet ikke bør lempes. På den andre siden har forsinkelsesrentene en pønal funksjon. De skal oppfordre skyldnere til å betale rettidig, og fungere som en sanksjon hvis kravet ikke betales. Ettersom det ikke er Martes vilje til å betale som svikter i denne saken, vil dette formålet med forsinkelsesrentene tale for at kravet bør lempes. Inn under denne funksjonen faller også momentet om det er utvist skyld. Hvis skyldneren har utvist skyld i tilknytning til manglende betaling, vil pønalfunksjonen gjøre seg gjeldende, mens forbrukerbeskyttelsen blir svakere. I denne saken har ikke Marte utvist skyld, noe som tilsier at kravet bør lempes. Det at manglende betaling skyldes akutt sykdom vil også ha betydning. Dette er forhold som kan inntre når som helst, og Marte ble uten vilje fratatt muligheten til å betale regningen da sykdommen inntraff. Dette trekker i retning av at renteansvaret bør lempes. Marte har blitt utsatt for akutt sykdom som har svekket mulighetene hun hadde for å betale
18 rettidig. Dette, samt at hun ikke har utvist skyld slik at forsinkelsesrentenes funksjon delvis ikke får anvendelse, medfører at hun har hatt "rimelig grunn" for ikke å betale kravet. Tja, mulig å anse det rimelig å forvente at Marte fikk noen til å følge opp regninger under (langtids) innleggelsen og således konkludere motsatt, men forstandig drøftelse. Konklusjonen blir at det er grunnlag for å lempe Fliskompaniets krav på forsinkelsesrenter mot Marte. Del III Oppgave 5 5 Fint at sakens parter angis. Partene i saken er Peder Ås og Cevilie Vik. Bra at problemstillingen er presisert. Den overordnede problemstillingen er om Peder kan gjøre gjeldende det utestående kravet på 65 000 kroner mot Cecilie. Cecilie har anført at kravet er foreldet. 5 Spørsmål 5 i oppgaveteksten.
19 Bra at det tas utgangspunkt i ordlyden og at det raskt konstateres at det må tas utgangspunkt i den alminnelige foreldelsesfristen på tre år. Det er klart at kravet er en "fordring på penger" jfr fl 1, slik at foreldelsesloven kommer til anvendelse. Ingen av de særlige foreldelsesfristene gjør seg gjeldende, slik at den alminnelige fristen på tre år i fl 2 gjør seg gjeldende. Igjen fint at det tas utgangspunkt i bestemmelsens ordlyd mht friststart. Fristens utgangspunkt må vurderes etter fl 3 nr 1, som slår fast at fristen regnes fra den dag da fordringshaveren "tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse". Det er klart arbeidet ble utført i januar 2012, og at fristen startet å løpe på samme tidspunkt jfr hvtjl 37. Kort og grei mellomkonklusjon. Når kravet blir fremsatt i oktober 2015, er det dermed gått mer enn 3 år fra fristens start. Utgangspunktet er derfor at kravet er foreldet jfr fl 2. Her kommer oppgavens spørsmålsstilling. Spørsmålet blir om tilleggsfristen på ett år i fl 10 nr 1 gjør seg gjeldende. I så fall vil kravet fortsatt være i behold ettersom Peder tok over bedriften tidligere samme år. (Eller fra han "burde skaffet seg slik kunnskap" jf. ordlyden) Etter fl 10 nr 1 kan fristen, hvis kreditor manglet "nødvendig kunnskap" om "fordringen eller skyldneren", få en tilleggsfrist på ett år fra han fikk denne kunnskapen.
20 Det er klart at vilkårene i bestemmelsen er innfridd, slik at tilleggsfristen vil kunne gjøre seg gjeldende. Fint at kandidaten ser poenget med kreditorposisjon etter overdragelse. Spørsmålet er imidlertid om Peder har rett til å gjøre tilleggsfristen gjeldende, eller om han bare overtar Anders Rasmussen sin posisjon. Bra at kandidaten viser til analogi fra gbl. 25 som utgangspunkt for drøftelsen. I gjeldsbrevlova 25 heter det at ved "avhending" av et gjeldsbrev, får ikke mottakeren "betre rett" enn avhenderen. Det er ikke tvil om at denne bestemmelsen får analogisk anvendele for fordringer som ikke er gjeldsbrev jfr alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. Ettersom Peder kjøpte verkstedet, og at "samtlige av Møbelsnekkeren Rasmussnes utestående fordringer" fulgte med på kjøpet, kan det ikke være tvilsomt at det har skjedd en "avhending" av fordring etter gbl 25. Poenget her er vel at fordringen allerede var forfalt ved overdragelsen og at foreldelse kan påberopes overfor ny kreditor. Når det heter at cesjonaren ikke får "betre rett" enn avhenderen, tilsier dette at Peder trer inn i Anders sitt krav mot Cecilie, slik at fristen løper fra januar 2012 også for Peder. Dette tilsier at Peder ikke kan gjøre fl 10 gjeldende. Igjen resonnerer kandidaten godt rundt hensyn bak regelen. Videre er det naturlig å se hen til hensynene bak foreldelsesreglene. Et sentralt hensyn er hensynet til innrettelse. Bakgrunnen for dette hensynet er at et rettsforhold på et tidspunkt må anses som opp- og avgjort. I denne saken vil det kunne fremstå som merkelig at Cecilie har
21 innrettet seg etter ikke å skulle betale. Kravet er på et relativt betydelig beløp, slik at Cecilie neppe hadde noen grunn til å glemme kravet. Dette tilsier at formålet bak foreldelsesreglene ikke gjør seg gjeldende, og at fl 10 dermed bør komme til anvendelse. På den andre siden er et annet hensyn bak reglene bevishensyn. I denne saken har Peder funnet regningen i Anders sitt papirrot. Det følger av faktum at Anders ikke var spesielt flink med papirarbeidet. Det kan derfor være fare for at regninger som oppdages i diverse papirbunker, og som er merket med "ikke betalt" likevel er betalt. Ettersom tiden går vil det bli vanskeligere for skyldneren å bevise at hun allerede har gjort opp kravet. Bevishensyn, og hensynet til at debitor skal unngå dobbeltbetaling, trekker derfor tungt i retning av at Peder ikke kan gjøre gjeldende fl 10. I forlengelsen av dette vil også prosessøkonomiske hensyn gjøre seg gjeldende. Blir terskelen for å godta at fl 10 gjør seg gjeldende satt for lavt, vil de svekkede bevisene kunne føre til en større prosessmengde, og utfallet i sakene vil kunne bli vilkårlig. Dette taler ytterligere for at Peder ikke bør beskyttes av fl 10. Drøftelsen kunne gjerne vært kortet noe ned. Etter en samlet vurdering må det legges størst vekt på at Peder ikke får bedre rett mot skyldneren enn det Anders hadde etter gbl 25 analogisk anvendt, samt at tungtveiende hensyn bak foreldelsesreglene taler for å beskytte forbrukeren. Peder har dermed ikke rett til å gjøre tilleggsfristen gjeldende.
22 Konklusjonen virker forstandig basert på momentene ovenfor. Konklusjonen blir at Peder ikke kan gjøre gjeldende det utestående kravet på 65 000 kroner mot Cecilie.