Rapport om skoltenes/ østsamenes situasjon i Norge, Russland og Finland. I utgangspunktet hadde jeg bare tenkt å informere om arbeidet og om

Rapport om skoltenes/ østsamenes situasjon i Norge, Russland og Finland. I utgangspunktet hadde jeg bare tenkt å informere om arbeidet og om rapportens innhold, men under 100 års jubileet kom Steinar Wikan med flere utsagn som jeg ikke kan la passere uten kommentarer. I 2001 fikk jeg prosjektstøtte fra kommunaldepartementet og samarbeidet med Tromsø museum om en forskningsoppgave for å kartlegge skoltenes bosetning og nåværende situasjon. Arbeidet startet med en intervjurunde i Norge, Finland og Russland og munnet ut i en rapport. Vi var to personer under intervjudelen, undertegnede og en person fra Tromsø museum, som også ordnet tolk i Russland. En kort orientering om rapportens innhold, som var mitt ansvar. Etter innledningen følger en historisk beskrivelse av hovedtrekkene i koloniseringen av Kola, Nord-Finland og Sør-Varanger som var en del av Kola. Deretter om skoltenes levesett og sosiale liv før og etter grensesettingen i 1826. Videre om kulturens og skoltebegrepets opphav og assimileringen av skoltene i den nordsamiske kulturen i Norge. Den siste delen av rapporten omhandler grensesetting, sosialdarwinisme, resursforvaltning, kulturens opphav i det samiske kulturlandskapet og de historiske utviklingstrekk frem til den nåværende kulturelle situasjon i regionen. Under intervjuarbeidet fikk vi åpenhjertige beretninger om de tidligere og nåværende sosiale og kulturelle forhold, som skoltene har levd og fortsatt lever under. Den viktigste målsetningen for meg var å lage en rapport, som gir et virkelighetsbilde slik minoriteten selv opplever det i sin hverdag. Under arbeidet kom vi i kontakt med flere ressurspersoner med mye kunnskap, men de fikk verken moralsk eller økonomisk støtte for å videreformidle sine kunnskaper. Til tross mitt korte opphold i Russland ble jeg ganske snart oppmerksom på at det var en konflikt mellom den samiske administrasjonen i Murmansk, etablert av Sametinget i Norge og den folkevalgte russiske samepresidenten! Det har i ettertid undret meg hvorfor man fra norsk side har etablert en egen administrasjon i Murmansk, når den folkevalgte russiske Sametingspresidenten allerede hadde et kontor i byen! Før jeg går videre vil jeg gi noen kommentarer til Steinar Wikans foredrag ved Neiden kirkes 100 års jubileum i sommer. Han sammenlignet Sør-Varangers historie med en liten Balkan krig, der etnisitet var fremtredende i konflikten. Slik jeg oppfattet foredraget, mente han at ingen liv gikk tapt. Dette er ikke historisk korrekt, fordi flere har blitt drept i den etniske konflikten. På slutten av 1890-tallet ble en skolt kastet i Skoltefossen. Han druknet og drev i land et stykke nedenfor brua, og kulpen er fortsatt kjent under navnet Gravkulpen. En annen person ble slått i hjel i stryket (Niva) like nedenfor her, og stedet kalles av kjentfolk for Jeremin kari. I Bugøyfjordområdet skal det være funnet flere skjelletter på en holme utenfor Hvalen, og skadene på beinfunnene tyder på at de har blitt drept. En uttalelse jeg også reagerte på av var en påstand om at den etniske konflikten var fraværende mellom 1940 og 1965. Etter foredraget spurte jeg hvordan han kunne komme med en slik påstand? Hans svar var at han ikke kunne finne skriftlige kilder om noen konflikt i perioden. Dette er etter min oppfatning en utelatelse av en tidsperiode, som fikk store konsekvenser for skoltene i bygda. De mange utelatelse i boka gir meg liten tillit til Neidenboka som en troverdig skriftlig kilde, når forfatteren fortsatt mener at det ikke finnes kilder på begivenhetene som forårsaket kulturens oppløsing. Kan denne boka vil bli brukt som et sannhetsvitne for en tidsperiode, der forfatteren ikke har søkt eller brukt de muligheter og kilder som faktisk var tilstede da boken ble skrevet. Undertegnede er født i 1942 og vokst opp i Skoltebyen og har førstehåndskunnskap om den sterke etniske konflikten, som varte til langt innpå 1960-tallet. Faktisk vil jeg påstå at dette var en svært vankelig og konfliktfylt periode for oss som bodde i Skoltebyen, og perioden ble etter min oppfatning helt avgjørende for skoltenes senere livsgrunnlag og eksistens. I denne tidsperioden regulerte Fiskefellesskapet utallige ganger fiskereglene i elva, og hver regulering innskrenket skoltenes rettigheter og ressursgrunnlag til elvefisket. I samme periode begynte også kommunen å legge visse bånd på Skoltebyen, og det førte også til at skoltenes muligheter ble innskrenket i området. At disse reguleringene og innskrenkingene i perioden bidro til å frata kommunens opprinnelige urfolk både næringsgrunnlag og rettigheter til elva har Wikan ikke betraktet som konfliktfylt, er for meg en gåte! Skoltebyen er i dag lagt øde takket være de historiske innskrenkningene og reguleringene! Etter det jeg kjenner til har Fiskefellesskapet bidratt til finansieringen av boka, så jeg kan ane grunnen til at forfatteren har utelatt det mest konfliktfylte materiale. Men heller ikke kommunen har noen gang vurdert å gi skoltene noen form for kompensasjon eller støtte, tiltross for at de har bidratt til at Norges eldste urfolk og kommunenes urbefolkning har blitt drevet ut Skoltebyen, uten noen form for kompensasjon. Er det noen her i salen som ville funnet seg i en slik forskjellsbehandling? Neppe! Det jeg personlig reagerte sterkest på av utsagnene av denne forannevnte foredragsholder var at ham mente at folk i Neiden skulle glemme sin etnisitet, og i stedet tenke på bygdefellesskapet. Undertegnede har en anelse om at det var skoltene han siktet til, som skal glemme sin identitet og fortid. Jeg kan ikke tro han har tenkt igjennom betydningen

av sin egen påstand! Denne oppfordringen henspeiler til en fordums tid, og viser at det likevel kanskje finnes noe igjen de tidligere sosialdarwinistiske strømningene i kommunen. Dette minner meg om sommeren 1998, da jeg på oppfordring fra daværende leder ved Samisk kulturminneråd, flyttet til Neiden etter mange års fravær. Min kone og jeg var nettopp flyttet fra Alta kommune, og skulle se på et kastelag, som skulle kaste käppälä ved kasteplassen. En eldre mann, som sto like ved oss sa til sin kone: Det er skoltedjevlene som skal kaste la oss dra herfra noe de også gjorde. Da syntes jeg mest synd på den fyren, men i ettertid har jeg fått en følelse at det kanskje finnes flere i kommunen som helst ønsket skoltene dit pepperen gror. Jeg har så langt heller ikke mottatt noen positive tilbakemeldinger verken fra Sør-Varanger kommune eller andre sentrale kulturpersonligheter, som kunne bidratt med moralsk eller økonomisk støtte til oss som arbeider for å ivareta og fremme skoltenes kultur og identitet i Neiden. Den manglende støtten fra kommunens side har bidratt til at den etniske konflikten fortsatt er tilstede, selv om formen har endret karakter. Blant annet ser man dette i kommunens samarbeide med Sametinget om et Østsamsik museum, der man kunne forvente at skoltene skulle være hovedaktørene. Slik som planleggingen av dette senteret ser ut, så har Sametinget fullstendig neglisjert skoltene og prøver å etablere en samisk institusjon på Sametingets premisser. Skoltene har lenge gitt utrykk for at dette er imot alle etiske retningslinjer og internasjonale rettsprinsipper om menneskerettigheter, men dette har verken kommune eller Sametinget tatt hensyn til. Dette er bidrag til den etniske konflikten! Skal det bygges et skoltekultursenter i Sør-Varanger, så må det skje på en måte som synliggjør kulturen og på kulturens egne premisser. Slik er det ikke i dag! Både fredningen av Skoltebyen og museumssaken viser at både Sametinget og Sør-Varanger kommune arbeider for å utnytte skoltene i Norge til egen vinning. Dette er forkastelig og uverdig, og i så måte fortjener kommunen ikke et overnasjonalt Østsamisk museum. Skal det bygges et overnasjonalt Skoltekultursenter eller museumsanlegg, så bør dette skje på kulturens premisser. Dersom dette ikke kan skje i Norge, så bør dette kultursenteret bygges i skoltenes viktigste kjerneområde i dag, nemlig Sevettijärvi. Der er det allerede planer om å bygge et mindre kulturhus, men der er det skoltene som bestemmer utformingen og innholdet av senteret og slik bør det være. Både fredningen av skoltenes kjerneområde i Norge og utviklingen av dette senterprosjektet har etter min oppfatning blitt et prestisjeprosjekt fra kommunens side, og ikke et prosjekt der skoltekulturen har stått i fokus. Slik jeg i alle år har oppfattet kommunens båndlegging av Skoltebyen og den senere tids engasjement i å få etablert et Østsamisk museum, så har hele prosjektet vært ført på kommunens og Sametingets premisser. Dette er fullstendig uakseptabelt, og undertegnede vil bruke all energi fremover for å få til en rettslig prøvning om fredningen av Skoltebyen og arbeidet om et Østsamisk museum er i henhold til internasjonale konvensjoner og prinsipper. For meg er det mitt nærmiljø, kultur og historie som har skapt min identitet, og det er overhodet ikke interessant for meg å kaste fra meg verken min fortid eller identitet. Dersom skoltene ikke blir anerkjent som likeverdige borgere av denne kommunen på like vilkår med andre grupper, så er heller ikke vi velkomne eller ønsket som borgere av kommunen. Uten en fortid har man ingen fremtid, og dette utsagnet er etter min mening en av de mest grunnleggende menneskerettigheter. Jeg ønsker heller ikke å bo i en kommune som fortsetter å diskriminere sitt eget urfolk. Skulle jeg flytte fra kommunen en dag, så vil jeg fortsette å spre kunnskap om skoltenes kultur, historie og skjebne i Sør-Varanger, Nord- Finland og Russland. En egen hjemmeside om dette blir mitt neste prosjekt, men i mitt materiale tas med kildehenvisninger til den tidsperioden som var uteglemt. Etter min oppfatning er det forskernes oppgave å søke etter de mest korrekte kildene, og i dette tilfellet var informantene de beste kildene. En skriftlig kilde er alltid annenhåndsinformasjon, og disse kildene er som regel farget av forskernes politiske oppfatninger og målsetninger og ofte i majoritetskulturens favør. skoltebegerepet I de siste årene har det vært en del skriverier om skoltebegrepet og om skoltene har samme opphav som samene! Noen forskere har til og med slått fast visse fakta, som de mener er uomtvistelig og udiskutable! Hvorvidt skoltene er samer eller ikke - kan naturligvis diskuteres! Men min argumentasjon har alltid vært at skoltene har en annen bakgrunn enn de andre samene i Norge, Sverige og Finland. Til tross for at det finnes forskere/ autoriteter som mener at det er et uomtvistelige fakta at det ikke er noe forskjell

på skolter og samer. Jeg vil likevel våge og si noen ord om skoltebegrepet og om min nyere kunnskap om begrepets opprinnelse. Noen forskere har benyttet begrepet østsame, skoltesame, neidensame i sine avhandlinger, men jeg bruker begrepet skolt. Grunnen er at jeg under min barn- og ungdomstid i Skoltebyen alltid ble kalt for skolt. For ca 20-25 år siden leste jeg første gang Tanners bok Antropologiske studier innom Petsamoområdet, Skoltlapparna, og har siden hatt en fornemmelse av at Tanners tolkning av skoltebegrepet kanskje var mer i datidens sosialdarwinistiske ånd. Det var også dette og kommunens båndlegging av Skoltebyen, som vekket min etniske bevissthet og interesse for å begynne å studere kultur og historie noen år senere. Jeg har også lagt merke til at flere forskere har sitert Tanners teorier om skoltebegrepets opprinnelse, om mangel på hår og grunnen til skallethet osv. Videre har flere forskere henvist til begrepet nuortalazak, som visstnok skulle være et eldre begrep på skoltene. Flere har tolket dette begrepet, som folk fra øst og i den senere tid som samer fra øst. Imidlertid har jeg liten sans for denne tolkningen, og tror heller at det sistnevnte begrepet henviser til befolkningen som holdt til i Nuortijärvi sijdd. Alle folkegrupper og individer mener de er i verdens sentrum, og begrepet østfra er fra mitt ståsted ganske uforståelig og må være satt av andre utenfra. De ulike betegnelsene har siden grensesettingen i 1826 skapt begrepsforvirring og identitetsproblemer for skoltene i regionen, og særlig i Norge. De ulike begrepene har vært et stort problem i Norge over lang tid, noe de tidligere rettstvistene/ dommene fra siste halvdel av 1800-tallet og senere er et synlig bevis for. I eldre dansk-norske kilder finnes det utallige betegnelser på skoltene som har skapt forvirring. "Vildlapper", "østenhavs finner", "ryske finner", "russelapper", "fælleslapper" er noen eksempler. Fra begynnelsen av 1800-tallet kom også begrepene "skoltelapper", "skoltefinner" og senere kom begrepet "skolt", som etterhvert ble enerådende helt frem til 1960-tallet. Betegnelsen skolt har til tider vært brukt som et skjellsord og ordet har hatt flere tolkninger. Blant annet tolket som skalle, noe de færreste av skoltene likte, selv om noen også var skallete. Fra begynnelsen av 1960-årene ble begrepet østsame gradvis innført av den samiske bevegelsen i Norge. Denne nye begrepsendringen etter 60-tallet førte til at de fleste av skoltene som bodde utenfor Skoltebyen gikk over til å bruke begrepet østsame om seg selv, i stedet for skolt. Skoltene har i mange år blitt usynliggjort i Norge, nettopp på grunn av at de har blitt kalt for "samene på Kola", "østsamene", eller "Neidensamene". Denne begrepsforvirringen har etter min oppfatning ført til en usynliggjøring av særegen kultur og ført til at de fleste i Norge ikke ser noen forskjell mellom nordsamene og skoltene. I Samerettsutredningen brukes begrepet østsame som det vanligste om skoltene, og i kapittel 7, side 340, andre avsnitt står det, sitat: I Finland benyttes det konsekvent betegnelsen koltta (skolt) om østsamene. I utredningen sies det at skoltebegrepet er det vanligste i Finland, så hvorfor skal man i den samme utredningen kalle skoltene i Neiden for østsamer! Flere forskere har tidligere skrevet at skoltene er en særegen etnisk minoritet. Har med et sitat fra Astri Andresens bok, "Sii'daen som forsvant": "Skoltene utgjorde en særskilt del av det samiske folket; de hadde blant annet et eget språk, et eget geografisk område, og religionen var greskortodoks. De kaller seg selv nuortelazzak (folk fra øst), også omtalt som skolter eller skoltesamer". Fra historiske kilder går det frem at skoltebegrepet har vært brukt fra begynnelsen av 1800-tallet og frem til 1960- tallet. Min egen oppvekst og pregingen fra Skoltebyen har gitt meg en identitet som skolt. Det er derfor vært viktig for meg å bruke dette begrepet for å synliggjøre at skolte-kulturen er spesiell i det mange kaller for det samiske kulturlandskapet. Flere av disse betegnelsene har senere blitt forvekslet og blandet med betegnelsen finn, som man på den tidsperioden kalte for kvener. Derfor har begrepsforvirringen i de tidligere domsavsigelsene ført til uriktige og motstridende tolkninger av rettstvistene i ettertid. Denne begrepsforvirringen fortsetter og bidrar til å legalisere den samiske forskningens endring av skoltenes identitet og skoltebegrepet, som har vært enerådende i nesten 150 år. I Tanners fremstilling i boka stiller han ingen språklige fortolkninger til teoriene, noe som har forundret meg. Imidlertid har mine egne russiske kunnskaper også vært fraværende, noe som var et problem for å kunne finne en russisk fortolkning av skoltebegrepet. Tanner henviser i boka til Ailio og begrepene skoltti og skolttilais, som ligner på de finske begrepene Suomalais og Norjalais, som henviser til nasjonalitet. Som eksempler betyr begrepet Suomalainen finlender eller fra Finland og begrepet Norjalainen betyr nordmann eller fra Norge. Tanners forsøk på å definere begrepene

skoltti og skolttilais var etter min oppfatning i tidens ånd. Men det finske begrepet skolttilais styrket min oppfatning om at språkforståelsen av begrepet var sentralt. For en tid tilbake fant jeg en tolkning på skoltebegrepet, som gir mening til Tanners tidligere teorier. Denne oppdagelsen har jeg lansert som egen teori, og kan leses i min forskningsrapport når den engang blir tilgjengelig. Men kort fortalt så betyr begrepet skoltti fra Kola på 1800-talls russisk, mens fra Kola i dag heter C Колы (uttales skåli ). Dette gamle Kolabegrepet er fortsatt på folkemunne (skrives på russisk Cколты, og uttales skoltti). Etter min oppfatning er begrepet skolt oppstått av det gamle russiske begrepet fra Kola, som på 1800-talls russisk var skoltti. Opphav Etter mange års studier har jeg kommet frem til at skoltene eller kolasamene og samene har to forskjellige utgangspunkt, noe også flere russisk forskere mener. Noen av disse forskerne mener at de russiske lapper stammer fra sirtjafolket. Dette er blant annet beskrevet av en russisk forsker, Soja Sokolova i boka "En reise i Vest-Sibirien" (1987, s. 92). Dessverre viser det seg at hennes og andre forskeres meninger om skoltenes og samenes opphav, som skiller seg fra den "vedtatte samiske historien" aldri blir nevnt av den samiske forskningen. Dette viser at den samiske forskningen i Norge er for unyansert og lite kritisk, men bruker ukritisk skoltenes dokumentasjon som en generell samisk historie. Forskere som har andre oppfatninger om samene som urfolk i Norge blir verken nevnt eller anerkjent, men ofte beskyldt for å komme med usannheter. Det er videre sagt og skrevet at samene er et folk, mens virkeligheten er at den samiske befolkningen i århundrer har levd i større eller mindre uavhengige grupper i pakt med naturen. All litteratur viser at samene i historisk tid har levd i mindre familiegrupper, og har aldri har levd i et større gruppefellesskap. Skoltene derimot levde før grensesettingen i et sii`dafellesskap, som tilnærmet kan sammenlignes med en nasjon. Dette er dokumentert og er et faktum! Forøvrig finnes det forskere, som slår fast at skoltene er samer på lik linje med nordsamene. Men tross autoritetenes sterke meninger, så er min oppfatning at i en forskning er det ikke er mulig å slå fast noe, spesielt når det gjelder etnisitet. For egen del er denne diskusjonen svært viktig, og etter min mening burde forskerne være mer uydmyke i sin forskning og ikke trekke bastante konklusjoner. Det finnes genetisk forskning som viser forskjeller mellom skoltene/ kolasamene og nordsamene, men denne forskningen nektes offentliggjort av Sametinget i Norge. Begrunnelsen for avvisningen er fremtidige missbruk av forskningen. Imidlertid kjenner jeg noe til denne genforskningen og tror at det er ulikhetene i genmaterialet som er årsaken til denne avvisningen. Det er kjent for mange at skoltene levde på Kola og Sør-Varanger, som frem til 1826 var endel av Kola, i et kulturfellesskap. Grensesettingen knuste dette fellesskapet og skoltene lever i dag spredt rundt på Kola, Nord- Finland og i Sør-Varanger og rundt ellers i verden. I litteraturen er det videre beskrevet at skoltene ble kristnet til ortodoks tro av Hl. Trifon på 1500-tallet. I den tidligere samiske historien er det beskrevet at samene ble kristnet av Thomas von vesten på 1700-tallet og senere av Levi Læstadius, mens det ikke står noe om den ortodokse religionen. Der var ikke skoltenes religion nevnt. Det er store forskjeller mellom skoltenes/ kolalappenes og samenes religion, språk, klesskultur og andre kulturelementer, men disse forskjellene prøver den samiske forskningen å dekke over. Tanner henviser i sin bok til flere forskere som (s. 85) stiller spørsmål om utstrekningen på skoltesii daene. Sitat fra boka, Skoltlapparna : Skolt-benämningens regioanle utsträkning är svår att precisera. Såsom vi sett utsträcker Johnsen densammme blott till de grekisk-katolske lapparne inom det forna gemensamhetsområdet. Helland (finn. Amt. Bd. II; s. 6) anför däremot, att ala grekisk-katolske lappar, som bo väster om linjen Kola-mandra, benämmens skolter. Endligt dr Itkonen bänemnes jämväl Kildin-lapparne skolter av Murman-finnarna, likeså Ahkél-lapparna av Kuolajärvifinnarna, sitat slutt. Når noen fortsatt mener at det er språklige skillelinjer på Kola, som skiller kolasamene som skolter og samer, så holder ikke denne påstanden heller. Som også Wikan nevnte i sommer, har skoltenes språk variert over tid. Dette er en påstand, som støttes av dosent Ingvar Karlson i Sverige. Sitat fra bladet Samefolket nr. 8 fra 1997: Det finns många exempel på at språk har bytts i befolkningsgrupper och språkanalyser ger då missvisande bild av släktskap och ursprung.

Min oppdagelse av at begrepet skolt betyr fra Kola fører til at hele den tidligere diskusjonen om skoltens regionale utstrekning kan falle bort. Når også de språklige skillelinjene innen Kolasamenes sii`daer faller bort, så blir en sannsynlig konklusjon av dette at alle de tidligere sii`daene på Kola inklusive den gamle Neiden/ Njauddâmsii`daen var et kulturelt fellesskap. Men den viktigste kulturelle forskjellen er at "skoltene" har sin opprinnelse fra Kola og sannsynligvis Vest-Sibir, mens nordsamene ifølge Knut Odner og andre forskere har sin opprinnelse fra et område i Sør-Finland, tidligere kalt Hämä og i andre kilder for Tavastaland. Litt om Utviklingstrekkene Jeg vil ikke trekke inn for mange detaljer fra rapporten, men si kort om de generelle utviklings-trekkene i Russland, Finland og Norge. I det russiske området som i en nordsamisk kontekst kalles for skolteområdet i Russland, var den kulturelle situasjonen nesten like vanskelig som i Norge. Kort fortalt førte den russiske revolusjonen og Stalins utrenskninger og 2. verdenskrig til at skoltene ble spredt omkring i Russland, og i dag har de fleste mistet sitt språk og er assimilert i det russiske samfunnet. Noen skolter fra Petsamokilen ble i Russland og flyttet inn i kolhoser på Kola, mens andre igjen flyttet til Finland etter vinterkrigen. I Petsamokilen inngikk deler av Pasviksii`daen, det meste av Petsjengasii`daen, og deler av Suenjellsii`daen. Dette var finsk område mellom 1920-44, men ble deretter russisk område. Det norske Sametinget har i mange år arbeidet på russisk side med det formål å hjelpe de russiske lappene på Kola. Hjelpen har på mange måter skapt en optimisme i de ulike lokal samfunn. Men etter min mening har denne hjelpen fra de norske samene en bakside, som jeg mener er kritikkverdig. Imidlertid betrakter jeg den samiske språkopplæringen som svært betenkelig, og med en klar baktanke. Spesielt fikk en mengde Kildinsamer på Kola i mange år opplæring i nordsamisk. Det ble overhodet ikke gitt noe økonomisk bistand for morsmålsundervisning i første fase, men det ble i denne fasen kun lagt vekt på opplæring i nordsamisk. Deretter har nordsamene systematisk dessinformert de rusiske samene på Kola. Blant annet med at nordsamene og kolasamene var et folk med samme bakgrunn og historie. I dag sier man at Kildinsamene har en dialekt nærmere det nordsamiske enn de øvrige russiske skolter, og av den grunn er de samer på lik linje med nordsamene. Etter min mening har 30 års påvirking ført til store konsekvenser, også på det språklige plan i Kildinområdet. Ser man på Kildinsamenes øvrige kultursymboler, så er de ortodokse, har den samme klesskultur, leuddtradisjon som de øvrige sii`daene har det på Kola. På 1800-tallet ble kolasamene kalt for de russiske lapper, og de levde sammen i et stort sii dafellesskap, og SOBBAR var sii daenes øverste administrative og politiske organ på Kola. Ifølge Kolasamenes president Nina Afanasjeva (kildinsame), så er språksituasjonen for samene på Kola svært vanskelig. Notoserskidialekten holder på å dø ut og den kulturelle situasjonen er svært dårlig. Ahkel- og Terdialektene står i fare for å bli borte. Etter det hun kjenner til finnes det sannsynligvis bare en eller to personer som fortsatt behersker disse to dialektene. Det er i disse dager utarbeidet en ordbok på Tersamisk, men det mangler penger for å få gitt ut boka. Etter hennes oppfatning er finansieringsproblemene det vanskeligste for å få trykt og gitt ut ord- og lærebøker med samiske dialekter i Russland. Ifølge henne står Kildindialekten sterkest i Russland, mens de andre dialektene står svakere og den språklige undervisningen på skolene er variable og ikke særlig god. Etter inntrykket fra intervjuene med de russiske skoltene, så var kulturen i en svært kritisk situasjon. Heldigvis finnes det fortsatt enkeltpersoner som sitter inne med kultur- og språk kunnskaper. En kulturell revitalisering er mulig, men det haster. Den kulturelle situasjonen i Finland varierer noe, men er adskillig mer positive enn i Russland og Norge. Mens skoltebefolkningen var mer spredt i Russland, så er skoltebosetningen i Finland mer konsentrert til et kjerneområde i nord. Som tidligere nevnt ble skoltene i Petsamokilen tvunget til å flytte, og mange forlot hjemmene og alt de eide og flyttet med familiene til Nellimområdet. Men de ble fort forflyttet lenger sørover, og noen helt ned til Kalajoki ved Botnviken i Midt-Finland. Etter mye flytninger frem og tilbake og lidelser fikk de finske skoltene av den finske staten et eget område i nord, som i dag er kjent som Skolteområdet. Ikke minst takket være skoltenes tillitsmann, Jaako Sverdloff på slutten av 1940-tallet. Våren 1945 reiste han til Helsingfors, fordi han hadde hørt at myndighetene trengte kjentfolk til en grensekommisjon. Grensebefaringene på siste halvdel av 1940-tallet gav skoltenes bygdeforsamling et grunnlag for å fatte flere avgjørende vedtak. Blant annet ble det bestemt at befolkningen skulle bli bofaste og drive en ny form for stasjonær reindrift, men bosetningene skulle sprees utover et større område. Særlig den siste befaringen førte til at den finske regjeringen la frem en omfattende plan for å utvikle en fremtidig og permanent bosetting for skoltene i Sevettijärvi. Planen gikk ut på at staten skulle hjelpe til med finansiering av de nye helårsboligene for alle. En annen viktig faktor for skoltenes økonomi ble en storstilt kraftutbygning av fossene i Pasvikelva. Finlenderene fikk i oppdrag å bygge kraftverk ved fossene Jeniskoski, Kaitakoski og Rajakosko i Pasvikelva etter krigen for

Russland. Kraftutbyggingen skapte hundrevis av arbeidsplasser, og denne utbygningen fikk stor betydning for sysselsetningen i hele Finland. Arbeidene med å bygge opp kraftverkene begynte i 1946 og byggearbeidene varte til siste kraftstasjon ble ferdigstilt i 1965. Tilsammen ble det skrevet ut over 10 000 pass i perioden. Det var en klondike stemning i Inari- og Ivalo kommune under hele denne lange anleggstiden, og naturlig nok var det en viktig periode for skoltenes økonomi. Ifølge en informant har den finske stat sørget for levelige kår for de finske skoltene etter krigen. Blant annet fikk de finske skoltene i 1948-49 økonomisk bistand for å bygge de små boligene sine, og i perioden mellom 1948 og 1952 fikk de bistand til å kjøpe ca 1200 rein, og de fikk i tillegg spesielle gunstige lån for å kjøpe inn livdyr for etablering av reindrift i området. På begynnelsen av 1970-tallet finansierte Jordbruks- og skogsbruksministeriet en undersøkelse for å få en oversikt over av skoltenes daværende situasjon i Finland. En av informantene ble involvert i prosjektet og fikk i oppdrag å intervjue alle familiene i området, noe vedkommende gjorde. Omtrent samtidig (1972) ble det nedsatt en samekomité, som hadde et mandat å foreta en undersøkelse av hele sameområdet i Nord-Finland. Rapportene fra disse prosjektene førte blant annet til en revidering av Skolteloven i Finland. Undersøkelsene og rapportene førte videre til at det i 1974 kom nye statlige finansieringsordninger for å styrke skoltenes situasjon, bosatt i Skolteområdet. Dette fikk som konsekvens at skoltene i Skolteområdet fikk bygd seg nye og moderne boliger, og det ble bygget bilveier til alle skoltebosetningene innen skolteområdet. Finansieringsordningen gav de enkelte familiene innen skolteområdet muligheter til å etablere en egen skoltebosetning på særlige gunstige vilkår. Under hele 1970-tallet hadde skoltene muligheter til å søke om fiskeplasser, og de som søkte fikk tilskudd. I dag er den økonomiske situasjonen for skoltene i Finland noe dårligere. Ressursgrunnlaget i Skolteområdet var dårligere enn først antatt, noe som har ført til at de finske skoltene har blitt nødt til å redusere reintallet og fangstene av garnfisket har gått ned. Imidlertid har det i de senere år foregått forskning innen ressursområdene i det finske skolteområdet, og det råder i dag en viss optimisme for fremtidig næringsutvikling innen kombinasjonen turisme og andre primærnæringer. Nå for tiden prater omtrent bare etterkrigsgenerasjonen sitt morsmål, innbefattet de som har flyttet lenger sør. Det er i hovedsak de som ble født på 1940-tallet og i begynnelsen av 1950-tallet som kan sitt morsmål. Men i Sevettijärvi har skoltene tatt vare på sitt språk og har morsmåls-opplæring, mens i Nellim er morsmålsopplæring blitt et fremmedspråksopplæring. Situasjonen for kulturinstitusjoner som museum, kulturhus eller forsamlingslokaler for skoltenes møtevirksomhet og kulturrelaterte aktiviteter er nesten fraværende i det finske skolteområdet. I Sevettijärvi brukes en skoltebolig som museum, men museet har vært ofte stengt på grunn av pengemangel. I dag eies museumsbygningen av Skogsforvaltningen, men museet administreres lokalt av skoltene. De finske skoltene har i lang tid arbeidet for å få etablert et mindre service og aktivitetssenter i bygda. Dette har ved flere anledninger blitt tatt opp ved møtene til Kyläkokkous/ bygdeforsamlingen. De har manglet egnede lokaler for all møtevirksomhet og høvelige lokaler for å ivareta handarbeids- og andre kulturtradisjoner. Folk i Sevettijärvi håper å få bygd et servicesenter/ møtested, der de alle kan møtes til enhver tid for å ivareta språk, kultur og håndarbeids-/ håndverkstradisjoner. Skolteområdet i Finland er lagt under Skogsforvaltningen i Finland, mens den samiske befolkningen for øvrig i Finland er underlagt Landbruksdepartementet. Dette viser at de finske myndighetene tar spesielle hensyn til skoltene som en minoritetsgruppe, men også som et urfolk i Finland. Dette kommer særlig til uttrykk i den finske Skolteloven, som gir skoltene særlige rettigheter til resursene i Skolteområdet. Skoltenes Kyläkokous/ bygdeforsamlingen har en rådgivende funksjon, mens Skogsforvaltningen i Finland stadfester de vedtak som fattes i skoltenes bygdemøte. I Skolteloven står det at alle særrettigheter innen området kun gjelder for skoltene som bor innen skolteområdet. I dag bor det i alt ca 6-700 skolter innen Nellim- og Sevettijärvi-området, og over halvparten av disse bor i Sevettijärviområdet. Det er kommet ut en ny offentlig utredning om ressursforvaltningen i Skolteområdet i Finland, og skoltenes har forventninger om å få en større innflytelse til forvaltningen av resursene innen Skolteområdet. Oppsummering I dag er skoltene en splittet folkegruppe og bor spredt rundt i hele den gamle Sovjetunionen, Nord-Finland, Norge og ellers rundt i verden. Skoltebegrepet har vært enerådende i Norge og i over 150 år, mens begrepet har vært lite kjent i Russland.

I hvert av landene finnes det fortsatt noen som behersker språket, men det mangler vilje og økonomisk bistand fra de statlige myndigheter for å gi skoltene muligheter til å ivareta språk og andre sentrale kulturtradisjoner. Men i det ellers dystre bilde, så er det et stort lyspunkt i Sevettijärviområdet. Etterkrigsgenerasjonen har der klart å skape et lokalsamfunn, der skoltene ved hjelp av en bygdeforsamling/ Kyläkokkuos, barneskolen og den ortodokse kirke har klart å mobilisert de lokale krefter i arbeidet for å ivareta og utvikle sitt språk, håndarbeids-, håndverks- og andre kulturtradisjoner. De tradisjonelle næringer i Sevettijärviområdet har høyst sannsynlig vært helt vesentlige for at de har holdt fast ved sin kulturelle identitet og sitt kulturelle fellesskap. Skoltene i Sevettijärviområdet er derfor viktige ressurser i regionen for å få i gang en positiv kulturelle utvikling i de øvrige skolteområdene i Russland, Norge og Nellimområdet i Finland. For å få i gang denne prosessen i regionen er det svært viktig at de statlige myndigheter bidrar med direkte støtte til skoltene, slik at skoltene i de tre landene får økonomi til å arrangere og møtes for å danne en felles arbeidsgruppe i et fremtidig kulturell samarbeide over grensene. Tanner 1929, s. 83 7 av