RADIO OG SIRKUS TIL FOLKET

RADIO OG SIRKUS TIL FOLKET En million etiopiske lyttere lærer daglig om økonomi, fred, landbruk og menneskehandel. Kembata community radio endrer samfunnet med folkeopplysning, men uten å snakke om politikk. Det er det ingen som tør. Tekst og foto: Tine Eide

Se for deg at du bor på et fjell 00 meter over havet. Jorden er rød og det er en time i bil til nærmeste asfaltvei. Du har ikke TV, internett eller aviser, men på en krakk i hjørnet inne i huset der du bor med familien din står en radio. Gjennom den lærer du om omverden. Du heter Abebech Hiramo, er 0 år og bor i Durame, sør i Etiopia. Du og en million andre mennesker i regionen har de tre siste årene hørt nyheter, debatter og reportasjer fra Kembata community radio. Og sport og musikk, ikke glem det! Jeg hørte foreksempel akkurat at vi tapte mot Nigeria i fotball, svarer du. Bonde, lytter og helselærer. Abebech Hiramo hører på radio fire ganger i uken. Radiostasjonen i landsbyen sender programmer to ganger om dagen. Et om morgenen fra 6-8 og et fra 8-0 på kveldstid. Hver dag lærer journalistene radiolytterne om ulike temaer som skal være nyttige i deres liv. Folkeopplysning. Jeg liker aller best å høre om hvor gode myndighetene våre er og om helse, sier Hiramo. Foruten å være bonde er hun også lærer i en til -gruppe. I denne gruppen er det én lærer for hver femte person som ønsker å vite mer om et spesielt tema. Hiramos spesialfelt er helse. Først hører jeg på radioen og så lærer jeg bort det jeg har hørt til de fem andre. Jeg lærer dem for eksempel at man bør unngå farlige tradisjoner under graviditet, at man bør gå til doktoren når man er syk, hvordan HIV overføres, hva man kan gjøre for å beskytte seg mot tuberkulose og at man bør drikke rent vann om man får diaré. Hiramo smiler lurt. Hun forteller at hun har tolv barn og fire barnebarn, flere av barna bor hjemme og de sitter ofte sammen og drikker kaffe når de hører på radio. Jeg lurer på hva hun har lært selv. Om verden og det som foregår utenfor landsbyen, utenfor Etiopia. Om oss andre. Jeg har ikke hørt noen nyheter fra verden, sier hun. Heller ikke om hva som skjedde. september 00 i USA? Nei, det vet jeg ingenting om, vi har ikke til- gang på den informasjonen. Men jeg har hørt om flyet fra Malaysia som forsvant, det var det noen nede i byen som fortalte meg om, svarer Hiramo. Og Nil-demningen Etiopia bygger, som skal gi elektrisitet, den har jeg hørt om, men jeg er så gammel at det ikke er lett å huske alt, ler hun. Krigen mot terror, invasjonen av Afghanistan og flyktninger fra Syria-krigen finnes ikke i Abebech Hiramos liv. Det gjør heller ikke forbrukslån og hjemme hos-reportasjer. Jeg har ikke hørt noen nyheter fra verden. Heller ikke om hva som skjedde. september 00 i USA? Nei, det vet jeg ingenting om. Abebech Hiramo radiolytter Radio og varige strømbrudd. Rundt Hiramos hushjørne og i enden av en smal sti som snor seg langs jordlapper det dyrkes sukkererter på, bor ekteparet Araro Botara og Adanech Balamo. Fuglene kvitrer fra trær som kaster skygge på en ellers het dag. Det lukter varm jord. Adanech Balamo inviterer inn i det store, svale oppholdsrommet og viser frem radioen deres. Den står plassert i hjørnet på en liten grønn krakk sammen med flere bilder av ekteparets barn. Krakken er omkranset av blomster pakket inn i blått, gult og rødt glinsepapir. Innrammede visdomsord og en gul tavle med fire linjaler. Radioapparatet spiller hovedrollen i den alterliknende oppsatsen. Ektemannen er skeptisk. En utenlandsk journalist som vil snakke med dem? De er bare bønder, de har ikke noe å si, forteller han lavt i en streng tone til tolken. Kommer jeg fra myndighetene? Snakker jeg sant? Hvorfor er jeg så interessert i radio? Jeg får likevel stille et spørsmål. Hva liker dere å høre på? Spørsmålet er til Adanech, kona i huset. Ektemannen svarer. Den gode måten myndighetene styrer landet på. Og hvis bønder mister dyr eller barn kan de ringe inn til radiostasjonen og spørre om noen har sett dem som har blitt borte, svarer han. Tolken min kremter svakt og hvisker meg i øret at jeg må huske på tradisjonen. Alltid mannen først. Jeg liker å høre om barn og oppdragelse, sier Adanech etter at mannen hennes har svart. Hvordan barna bør oppføre seg på skolen og at de bør være fysisk aktive fordi det er bra for dem. Jeg vil bare høre det som handler om landbruk, hvordan dyrke poteter, mais, så korn og bruke gjødsel. Men når det ikke er strøm får vi ikke hørt noe på radioen, det synes vi er kjedelig. Vi ikke hatt strøm på fire dager, forteller Araro. Han ser bort på kona. Adanech nikker bekreftende til ektemannen. De gode myndighetene. Ned fra de bratte fjellsidene skiftes lukten av varm jord ut med støv og sand. Når vinden tar fart langs gatene i Durame gjør du smart i å lukke øynene. Midt i den lille byen ligger en kafé der du kan drikke en kopp kaffe i ly av store trær. En tradisjonell kaffesermoni tar en time. Masarat Alamajho er år og lager kaffe hele dagen. Koker vann, blander og serverer i bittesmå kopper mens lukten av tørket, brent akasiekvae sniker seg ut av kaféporten. Det lukter kaffepause. Masrat eier og driver kafeen sammen med ektemannen sin. Hver tirsdag og torsdag hører hun på radio. Da går yndlingsprogrammet hennes Politi og samfunn, der kriminalitet og ulykker står på tapetet. Det er så spennende å høre om hvor de siste bil- og bussulykkene har vært. Jeg liker å holde meg oppdatert, særlig om det har skjedd noe ulovlig og kriminelt. Hvor mange som har dødd eller er skadet, forteller Masarat. Det hender også at jeg hører på andre ting, som hvordan det går med utviklingen i Etiopia.. Familien på fjellet. -Vent litt! roper Abebech Hiramos ektemann. - Jeg må skifte, jeg kan ikke representere landet mitt i arbeidsklær! Datter, sønn, mann, kone og radio.. Radiostasjonen. To ganger daglig sender Kembata comunity radio programmer om utdanning, sport, kultur, samfunn, helse. I folkeopplysningens navn.. Ekteparet. Adanech Balamo og ektemannen Araro Botara foretrekker programmer om oppdragelse og landbruk.. Frivilligjournalisten. Teddy Debebe elsker radio og leser daglig nyheter på lufta.. Kaffe og propaganda. Mens kaffen gjøres i stand hører man propaganda fra den statlige TV-kanalen fra TV-en inne i kafeen.

6 Da forteller journalistene om hvor godt landet vårt er å bo i, at det er lett å få seg en god jobb og at levestandaren er bra. Under intervjuet med Masarat kommer strømmen tilbake. Det er fire dager siden sist man kunne se på TV i kafeen, men nå skrur den seg på av seg selv. Akkompagnert av Johan Sebastian Bachs Air proklamerer en myndig og dyp stemme på engelsk at Etiopia har gjort store ting for sine innbyggere. Myndighetene utvikler landet og bryr seg om sitt folk, for myndighetene er gode og vet hva som er riktig. Sensur. Opp og ned Durames humpete gater rusler en ung mann. Han hilser til høyre og venstre. Folk som sitter på hustrappene i skyggen av stripete markiser kommer gjerne bort for å ta ham i hånden. Her kjenner jeg alle, sånn er det å jobbe i Kembata community radio, sier Teddy Debebe, frivillig journalist ved radiostasjonen. Hver dag leser han nyheter på lufta og bidrar til de andre programmene. Gratis. Da jeg var barn pleide jeg å sitte foran radioen og skrive ned alle nyhetene jeg hørte. Det var så spennende, jeg elsket å høre på radio, forteller Teddy. Han er en av seks frivillige ved radiostasjonen. Jeg leser nyheter, snakker om helse, utdanning, sport, kultur og samfunn. Jeg er spesielt opptatt av jordbruk og bekymrer meg for hvordan bøndene har det. At de ikke får oppfylt basisbehovene sine, så jeg lærer dem om hvordan de kan bruke moderne teknologi og høste best mulig. Det er en veldig meningsfull jobb. Myndighetene utarbeider strategier om hva de vil at folk skal vite. Disse strategiene leser Teddy og hans kollegaer, og legger opp programmet etter retningslinjene fra myndighetene. Vi har ingen internasjonale medier å hente informasjon og nyheter fra fordi vi ikke har internett i Durame. Derfor handler programmene om Etiopia og vårt eget lokalsamfunn. Noen ganger forteller om det vi ser, andre ganger forteller lytterne oss hva de er opptatt av, forklarer Teddy. Da skriver vi først et forslag, så skal det sensureres av en representant fra myndighetene, og så kan det sendes på lufta. Sensureres? I den etiopiske grunnloven står det jo at pressefrihet er garantert og alle former for sensur er forbudt. Er det mulig å sende noe som ikke har vært sensurert av myndighetene først? Nei. Alt sendes dit, sier Teddy. Radiosending på lånt tid. En halvtimes gåtur fra sentrum av Durame, opp en stigning som får pulsen til å banke i ørene, ligger radiostudioet til Kembata community radio. Forbi volleyballbanen der menn møtes for å spille når det blir kveld, benken med døsige politifolk, sykehuset. Klokka ETIOPIA HAR GJORT STORE TING FOR SINE INNBYGGERE. MYNDIGHETENE UTVIKLER LANDET OG BRYR SEG OM SITT FOLK, FOR MYNDIGHETENE ER GODE OG VET HVA SOM ER RIKTIG. TV-stemme i bakgrunnen er fem på seks, det skumrer. Bekmørket er i emning. Huset ligger på en gresslette og bare et gjerde skiller det fra det lokale sykehuset på nabotomten. Folkeopplysningens høyborg er blekturkis, husfargen fremheves av alt det grønne. Trærne, gresset, det massive fjellet som rammer inn byen. Strømmen har gått igjen. Kveldens radiosending er sponset av velvilligheten til et aggregat som bråker på utsiden av den svært enkelt møblerte radiostasjonen. Kun én av stolene har stolrygg. De resterende fordrer til god og rak holdning om man ikke vil treffe spikerne som står ut der det tidligere var ryggstø å lene seg mot. Klokken er seks, programmet er snart i gang, tolken og jeg lister oss inn, vi vil ikke forstyrre. Det gjør ikke noe om dere bråker, og vær så snill og ikke forvent dere så mye, er åpningsreplikken til Kembata community radios eneste ansatte journalist. Vi setter oss ned. Rake i ryggen. Mulatu Mohammed starter sendingen. Rommet fylles av tradisjonell etiopisk musikk, han nynner og holder takten med foten. Fader ned mens han finner fram det myndighetsstemplede arket med det som kan sies på lufta. Han leser nyheter. På kambatynia, ett av Etiopias vel 80 språk. Funksjonshemmede, hjelpeløse eldre og foreldreløse har fått finansiell hjelp av myndighetene, leser Mulatu Mohammed med en mørk stemme som tidvis er mer sensuell enn nyhetsnøytral. De beige mokasinene går små skritt bak pulten der pcen står. Gul skjorte kneppet opp til brystbenet. Skjermbilde av Manchester Uniteds Wayne Rooney. Nyhetene er ferdige, foten holder takten. Strømmen har gått. Heldigvis har lytterne i de mest rurale områdene radio med batterier. De fleste har også mobiltelefon som fanger opp FM-signaler, så det er nok noen som hører på oss, sier Mulatu. Jeg håper aggregatet holder, kanskje blir sendingen en halv time lang, kanskje rekker vi hele programmet. Bryllup, trafikkulykker og en kneblet presse. Fra Mulatus mikrofon gjennom kabelen til det store miksebordet foran ham og ut av senderen på taket, får lytterne servert informasjon, utdanning og underholdning. 7 prosent av det vi sender er utdanningsprogrammer, men vi vet at lytterne elsker underholdning. Derfor har det handlet mye om bryllup og bryllupssermonier i det siste. Lytterne ringer inn eller kommer hit for å fortelle om bryllupene de har vært i, hvilke fester som var morsomme og hvilke som ikke var det. Og så gir de råd til andre som skal gifte seg, forteller Mulatu Mohammed. Og tilbakemeldingene? Vi får veldig mange tilbakemeldinger! På søndager kommer folk for å besøke meg. Unge, gamle, alle mulige. De vil gjerne fortelle hva. Journalisten. Hver søndag får Mulatu Mohamed besøk av lyttere som vil fortelle hva de synes om programmene han lager.. Durame. Landsbyen ligger 00 meter over havet sør i Etiopia. Her dyrkes det blant annet bananer, mango, avokado og sukkerrør.. Sensur. Før hver sending får journalistene håndskrevne ark med nyheter de må lese ordrett på lufta. Avsender er myndighetene.. Kafeeier Masarat Alamajho. På tirsdager og torsdager sendes Masarats yndlingsprogram Politi og samfunn om kriminalitet og ulykker.. Radio. Radioapparatene pyntes og får ofte stå på en viktig plass i huset, slik som hjemme hos ekteparet Adanech Balamo og Araro Botara. 7

8 9. Frisørsalongen. Når klokka er seks møtes folk for å høre på radio sammen. Noen spiller dam samtidig.. Barbereren. Meteku Munes friserer mens åtte andre radiolyttere sitter på benker langs veggen i frisørsalongen hans.. Folkeopplysning. En ung gutt leter etter riktig frekvens for Kembata community radio. de synes om programmene, og så gir de meg tips og råd. Når 7 prosent av sendingene handler om kunnskap lytterne kan bruke i egne liv, er det lett å se for seg at det har skjedd store forandringer i samfunnet. Men Mulatu trekker på det. Det er vanskelig å se forandring hos folk direkte. Alle er så redde for å prate om ting som kan bli tatt ille opp av myndighetene, slik som korrupsjon. De er redde for hva som kan skje med dem, så det er vanskelig å undersøke om holdningene forandrer seg når ingen sier noe. Noe må det vel være mulig å se? I forbindelse med bryllupssendingene snakket Mulatu om sparingstiltak for ikke å gå personlig konkurs når noen i familien gifter seg. Sparingsmønsteret har forandret seg. Folk har lært seg å spare og ikke være så ekstravagante. Før brukte folk i Durame ekstremt mye penger på bryllup. Etter jeg snakket om det på radioen ser VI VET AT LYTTERNE ELSKER UNDERHOLDNING. DERFOR HAR DET HANDLET MYE OM BRYLLUP OG BRYLLUPSSERMONIER I DET SISTE. Mulatu Muhammed journalist jeg folk har blitt flinkere til å spare og at de selv ser hvor lurt det er. Trafikkulykkene har også minket, i fjor var det beste året noen sinne, vi har aldri hatt så lave dødstall. Hvordan fikk dere til det? Ved å snakke om at man ikke skal drikke alkohol eller tygge khat før man kjører. Ikke være flere enn tillatt i bilen. Om man råker utfor en dødsulykke med for mange i bilen blir det også flere ofre. Og så har jeg sagt at alle bør gå på venstre side av veien for ikke å bli overkjørt. Vi har fått religiøse ledere og lærere på skolene til å fortelle dette også. Og folk hører etter, de gjør det de blir fortalt. Det er igjen tid for nyheter. Mens Mulatu leser ordrett fra det sensurerte papiret vokser et av punktene på blokken min seg større og større. Pressefriheten. Etiopia har det så fint på papiret. Alle har rett til ytringsfrihet uten innblanding, til å søke, motta og formidle informasjon. Pressefrihet er garantert og alle former for sensur er forbudt. Det står i artikkel 9 i grunnloven. Du lærer deg raskt å snakke om været i Etiopia, om kulturen, folket, maten, kaffe, det hyggelige. Jeg vil spørre om hvordan det er å være talerør for et regime som er demokratiske bare på papiret. Hvordan det som står på nyhetsarket ikke samsvarer med alt du ser når du slår av lyset i studioet og går hjem. At Etiopia kommer på åttende plass på verdenslisten over antall fengslede journalister. Syv bak lås og slå og langt flere er i eksil. Jeg starter forsiktig. Hva får deg til å ville fortsette som journalist? Folks tilbakemeldinger. Vi har ikke særlig lukrativt materiell å jobbe med, bare ødelagte stoler. Pressen er underlagt myndighetene og kan ikke si det den vil, vi trenger flere PCer og vi har bare én antenne. Om antennen går i stykker har vi ingen i reserve. Da blir det ingen radio. Miksebordet vårt tok fyr for tre måneder siden. Da var det stille på lufta i to uker. Det hadde vært så fint å ha utstyr som er i orden. Er det noe du aldri snakker om på radio? Ja. Om det kan skape gnisninger med myndighetene lar vi være. Hvis vi ikke er enige i at det er så mye utvikling som vi blir fortalt at vi har, for eksempel. Og så har vi mange tabuer, det er eksempelvis forbudt å si ordet «penis» og andre underlivsord. Men mest av alt er det det å stille spørsmål ved myndighetene. Det gjør ikke jeg. Straff for ikke å stemme. Over gressletten, forbi sykehuset, politibenken og volleyballbanen. Nede i byen er det en mann som vil snakke. Vil du vite hvorfor vi ikke har strøm? Regionen vår stemte ikke ved valget. Ingen så poenget i det. Derfor er vi ikke prioritert - ikke strøm, ikke vann, ikke private medier og veldig dårlige veier. Men slike ting skal vi ikke snakke om, sier han. Påstanden hans er vanskelig å bekrefte. Det er uansett verdt å merke seg at den sittende regjeringen vant med 9, prosent av stemmene ved forrige valg i 00. Dagen etter kommer strømmen tilbake. Det går et jubelrop gjennom gatene. Musikk siver ut av husvinduer og lyspærer gir Durame nye farger i skumringen. Når det er strøm samles folk i byen som vil høre på radio sammen. I frisørsalongen til Meteku Mune er det ti stykker. Rommet er lite, men på benker langs veggene er det plass til alle som vil høre. Lyden fra barbermaskinen blander seg med sprakende radiosignaler og den mørke, sensuelle stemmen. Det er Mulatu Mohammed. Mannen i frisørstolen forklarer hva slags frisyre han ønsker, noen spiller dam mens andre bare lytter innenfor eller utenfor salongens åpne vindu. Halvklippet i sveisen går strømmen og jubelen som gikk gjennom Durames gater i sted blir byttet ut med et kollektivt sukk. minutter av dagens sending og en noe uplanlagt frisyre. Frisør Meteku Mune trekker på skuldrene og finner frem saksa.

0 FAKTA Etiopia w Etiopia er sammen med Liberia de eneste landene på det afrikanske kontinentet som aldri har vært kolonisert. w Landets vel 90 millioner innbyggere består av over 80 ulike folkegrupper som til sammen snakker mer enn 80 forskjellige språk. Det ofisielle språket amharisk er førstespråket til 9 prosent av befolkningen. w Etiopia styres i dag av EPRDF (Ethiopian People s Revolutionary Democratic Front). Partiet har hatt makten siden de styrtet den marxist-leninistiske militærjuntaen Dergen i 99. Etter det siste valget i 00 har regjeringen 6 av 7 seter i nasjonalforsamlingen. w 80-8 prosent av befolkningen i Etiopia bor på landsbygda og 9 prosent er analfabeter. Derfor har radio, særlig community radio, en spesielt viktig rolle med å fylle informasjonshullet i de geografiske områdene der det ikke finnes andre typer media. Etiopia har community radiostasjoner plassert i ulike deler av landet. w I motsetning til komersielle og nasjonale radiokanaler er community radio laget for et spesielt geografisk område. Programmene handler om temaer som er relevante for lokale lyttere og som sjeldent snakkes om i større radiokanaler. Det er lokalsamfunnet som driver radiostasjonen, og skal i teorien kunne bestemme innholdet selv. w Kembata Community radio startet radiosendingene sine i 0 og har siden den tid vært en viktig informasjonskilde for de vel en million lytterne som nås av radiosignalene i regionen.