Kampen om framtiden. Frontlinjer 2006. Redigert av Dag Odnes, Andreas Hompland, Arne Pape og Terje Rød Larsen. FAFO-rapport nr.

Kampen om framtiden

Kampen om framtiden Frontlinjer 2006 Redigert av Dag Odnes, Andreas Hompland, Arne Pape og Terje Rød Larsen FAFO-rapport nr. 098

Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon 1990 ISBN 82-7422-035-8 Omslag, grafisk design, illustrasjoner: Karl Rikard Nygaard Sats, repro, trykk: PDC - Printing Data Center, Aurskog Frontprosjektet er finansiert av LANDSORGANISASJONEN I NORGE og disse LO-forbundene: DEN NORSKE POSTORGANISASJON FELLESFORBUNDET HANDEL OG KONTOR I NORGE NORSK ARBEIDSMANDSFORBUND NORSK BARNEVERNPEDAGOGFORBUND NORSK ELEKTRIKER- OG KRAFTSTASJONSFORBUND NORSK FORBUND FOR ARBEIDSLEDERE OG TEKNISKE FUNKSJONÆRER NORSK GRAFISK FORBUND NORSKKJEMISK INDUSTRIARBEIDERFORBUND NORSK KOMMUNEFORBUND NORSK MUSIKERFORBUND NORSK OLJE- OG PETROKJEMISK FAGFORBUND NORSK POSTFORBUND NORSK SJØMANNSFORBUND NORSK SOSIONOMFORBUND NORSK TJENESTEMANNSLAG NORSK TRANSPORTARBEIDERFORBUND NORSK TREINDUSTRIARBEIDERFORBUND NORSK VERNEPLEIERFORBUND SKOLENES LANDSFORBUND STATSTJENESTEMANNSKARTELLET TELE- OG DATAFORBUNDET

Innhold Kampen om framtiden............. 9 Tidsbilder 19 1952: Felles mål.................. 20 1970: Enhetens oppløsning....... 30 1988: Individualismens gjennomslag............... 39 Skjebnen svinger.................. 49 Den norske svingøkonomien...... 50 Grensene faller.................. 61 Befolkningen bølger 65 Fleksibelt press.................. 69 To tanker i hodet 71 Skiftende politikker.............. 77 Regionale spenninger............ 79 Miljøet i front................... 83 Svingende bakgrunnsteppe....... 87 Frihet, likhet ogbroderskap........ 91 Frihetens utrygghet................ 95 Demningene brister 96 Fra velferd til tjenester 99 Fleksible løsninger............... 107 Verkstedoverenskomst i varehandel 110 Livskraftig og spenningsfylt...... 114 Likhetens tvang 119 Flukten fra friheten........ 120 Fra skippertak til strukturreform... 125 Industrien holder ut 129 Gjennom avtale til lov............ 135 Robust, men sårbart 140 Broderskapenes konkurranse....... 145 Det svinger mer og mer........... 146 Så samles vi om sektoren 149 Offentlig sektor som gjøkunge 154 Sammenligning gjør sterk 161 Truende framtid................. 164 Forskjeller og likheter 169 Alternative illustrasjoner........... 173 Nordostpassasjen................ 174 Solidaritet og opportunisme 176 Norge i sys og dus 178 Heller ozon enn papir 180 Tidsbilde 2006........... 183 Aldrende bekymringer........... 184 Veiene, retningen og målet......... 193 Visjoner og muligheter........... 194 Behov for trygghet 195 De to frontlinjene................ 204 Primær- og sekundærprodukter... 208 Soria Moria..................... 215 Referanser 219

1111 Forord "Kampen om framtiden" gir et perspektiv på det norske samfunnet fram mot år 2006. Boken presenterer bilder av alternative framtidssamfunn. Den diskuterer grenser og muligheter for fagbevegelsens veivalg. Den skisserer problemstillinger og dilemmaer, men gir ikke fasitsvar. Svarene har med verdier og ideologi å gjøre, og det er ikke forskeres og utrederes domene. Veivalgene må gjøres av fagbevegelsens tillitsvalgte og medlemmer. FAFOs håp er at "Kampen om framtiden" kan bidra til å gi fagbevegelsen bedre grunnlag for strategiske avgjørelser om hvor en vil hen, og hvordan en kan nå dit. Frontprosjektet startet våren 1988. Det har vært ledet av Terje Rød Larsen og Dag Odnes. Prosjektgruppen har for øvrig bestått av Tore Holm, Andreas Hompland, Arne Pape, Kjell Roland, og fra januar 1989 Eva Sarfi. De økonomiske analysene er foretatt av ECON med Harald Magnus Andreassen som hovedansvarlig. Arvid Fennefoss, Kåre Hagen, Geir Høgsnes, Ove Langeland, Knut Arild Larsen, Dag Olberg og Jonas Gahr Støre har levert trykte arbeidsnotater til prosjektet. Gudmund Hernes har bidratt med nyttige innspill og utfall. Referansegruppa for prosjektet har hatt ni møter. Deltagerne har bidratt med nyttige kommentarer og konstruktiv kritikk av utkast og skisser. Disse har vært med på møter i referansegruppa: Arve Andersen (NTL), Tor Andersen (LO), Brit-Unni Arntsen (NVF), Sidsel Bauck (HK), Bjørn Christiansen (NBF), Jan Eriksen (NM), Arne Grøttum (NKF), Gunnborg Hage (HK), Kristian Haldorsen (NSF), Jan Werner Hansen (NTL), Jan-Willi Hansen Hegg (NO PEF), Roar Helgesen (NFATF), Yngve Hågensen (LO), Thor-Ingar Jahren (NTAF), Kjellaug Kristiansen Jota (Postorg.), Tore Kjeserud (HK), Hermann Lund (NOPEF), Arne Marthinsen (Fellesforbundet), Magnus Midtbø (NFATF), Oddbjørn Møller (Fellesforbundet), Odd Arne Olafsen (NAF), Erik Olaussen (Grafisk), Evy Buverud Pedersen (LO), Gerd Reinsvollsveen (NOSO), Ernst Risan (TD), Trond Rostad (Kjemisk), Ame Semmerud (Transport), Kirsten Sivertsen (NBF), Kjell Torgeir Skjetne (SL), Kåre Syltebø

(TO), Nils Totland (Kartellet), Gerd Liv Valla (Kartellet) og Toralf Årdal (NAF). Prosjektet har trukket store veksler på FAFOs medarbeidere. Utenfor FAFO har følgende bidratt med nyttige synspunkter og innspill: Jan Balstad, Juul Bjerke, Ronald Bye, Truls Frogner, Marianne Gullestad, Frederie Hauge, Knut Kjeldstadli, Knut Kjær, Kari Moxnes, Kaare Sandegren, Tor Selstad, Reiulf Steen, Jens Stoltenberg, Anne Kristin Sydnes, Bjørn Sveen og Aud Watnebryn. Bente Bakken og Karl Rikard Nygaard har deltatt i den tekniske delen av redaksjonsarbeidet. Dag Odnes og Andreas Hompland har stått for sluttredigeringen av materialet. Grunerløkka, januar 1990 Terje Rød Larsen Daglig leder FAFO

Frontlinjer 2006

Kampen om framtiden På slutten av 80-tallet nådde Landsorganisasjonen sitt hittil høyeste medlemstall med nær 800 000 medlemmer. I Norge er det bare Norges Idrettsforbund som kan vise til et høyere medlemstall. LO er fremdeles Norges mektigste organisasjon og en av de sterkeste og mest demokratiske institusjoner i det norske samfunnet. Det finnes imidlertid farlige skjær i sjøen ved inngangen til 90-årene. Medlemstallet har stagnert. Organisasjoner utenfor LO blir stadig farligere konkurrenter. LO-medlemskap er ikke så attraktivt lenger. LOs utfordring På oppdrag fra den forrige LOkongressen i 1985 la FAFO i mars 1988 fram en analyse av LO-forbundenes medlemsutvikling. En av konklusjonene var at under bestemte forutsetninger kan arbeidstakersammenslutninger utenfor LO til sammen være like store som LO i år 2006. De ytre frontene Konkurrentene har siden slutten av femtitallet mer enn fordoblet sin andel av de yrkesaktive som er organisert. For LO-forbundene reiser det to utfordringer: på den ene siden å fange opp det store antallet uorganiserte, og på den andre siden å ta opp kampen med konkurrerende faglige organisasjoner. LO står overfor to svært forskjellige ytre frontlinjer: på den ene flanken i grenselandet mot de uorganiserte, og på den andre flanken mot dem som i dag er organisert utenfor LO. 100 90 80 70 60 50 40 30 20 10 Lønnstakerorganisering 2006 LO AO 0--'-----------------' 1986 1996 2006

lill 10 Fagbevegelsens styrke Det er imidlertid ikke bare teoretisk mulig, men også innenfor praktisk rekkevidde for LO-forbundene å vende nedadgående kurver til oppadgående. De kan sikre at Landsorganisasjonen også i framtiden er den dominerende arbeidstakerorganisasjonen i det norske samfunn. Ressursene er der dersom de blir brukt riktig: I fagbevegelsens verdigrunnlag solidaritetstanken som ikke bare strekker seg ut over klassegrensene, men også på tvers av landegrensene. I fagbevegelsens tradisjon - innsikten om at det må løftes i flokk når det gjelder. I fagbevegelsens mannskap - det brede nett av erfarne og velskolerte tillitsvalgte. I fagbevegelsens apparat - flettverket av solide organisasjoner som er bygd opp. I den moralske tyngde - den styrke det gir at norsk fagbevegelse er ett av de sterke demokratiske elementer i det norske samfunnet. Fra monopol til konkurranse 100-r---------------, 90 80 70 60 50 40 30 20 10 0...L.- -'--..L-,-'-'"----1_.L---'L:C?... ----' AO ORGANISASJONSMEDLEMMER- NEDO TILVEKST 1970-1986 LO KAMPEN OM FRAMTIDEN I fagbevegelsens sentrale strategiske innsikt - det at samfunnsendring krever organisasjonsendring. Den indre fronten Det siste er kanskje det aller viktigste. Bare bærekraftige organisasjoner er slagkraftige. Organisasjoner må være best mulig tilpasset de omgivelsene de skal operere i. Når omgivelsene endrer seg, må også organisasjoner endre seg dersom de skal være levedyktige. Dette er den indre fronten Landsorganisasjonen må kjempe på ved siden av de to ytre. Slagene på den indre fronten må vinnes samtidig med kampen på de ytre frontene. Spørsmålet er om og eventuelt hvordan fagbevegelsens organisasjon skal bygges om. Angripe seg selv Spisst og paradoksalt formulert må en kjempe etter prinsippet: Det beste forsvar er å angripe seg selv! Hver enkelt tillitsvalgt på alle nivåer, hvert enkelt organisasjonsledd må stille seg selv spørsmålet: Hvordan kan vi bygge og ombygge organisasjonene slik at de er bedre tilpasset det samfunnet vi har i dag, og det vi vil møte i framtiden? Samlet handling Denne selvkritiske oppgaven krever også noe mer. Vi må vinne innsikt i hvilke samfunnsendringer som kan komme, og forstå hvorfor og hvordan de utvikler seg. Vi må styrke vår egen følsomhet for hvilke utviklingsbaner framtiden kan bringe oss inn i. For å kunne forbedre vår evne til å forme morgendagen, må vi ha forestillinger om hvordan den kan komme til å se ut.men vi må også ha evnen til å

KAMPEN OM FRAMTIDEN gjøre forestillingene tydelige slik at vi i fellesskap kan forholde oss til dem som et utgangspunkt for samlet handling. Bare i et slikt perspektiv kan vi besvare spørsmålet om det er nødvendig med organisatoriske ombygginger. Og hvis svaret er ja, må vi stille de neste spørsmålene: Hvordan skal organisasjonene se ut? Hva slags byggematerialer skal vi bruke? Monopol får konkurranse FAFOs organisasjonsundersøkelse ga også flere andre klare konklusjoner: Andelen uorganiserte har holdt seg nokså konstant fra slutten av 50 årene og fram til i dag. Organisasjonsgraden blant de yrkesaktive har ligget fast de siste 25 årene. LOs andel av de organiserte lønnstakerne har sunket drastisk, fra 48 prosent i 1956 til 35 prosent i 1989. Den relative tilveksten av nye medlemmer i LO er vesentlig svakere enn i de konkurrerende organisasjonene. Mens LO i perioden 1977 til 1986 bare økte sitt medlemstall med 7 prosent, økte AF med 45 prosent og YS med 59 prosent. Et skandinavisk perspektiv viser at både organisasjonsprosenten og Landsorganisasjonenes andeler av den er betydelig høyere i Sverige og Danmark enn i Norge. LOs situasjon har i løpet av etterkrigstiden endret seg fra å være en tilnærmet monopolstilling til en situasjon preget av hard konkurranse fra en rekke andre arbeidstakerorganisasjoner. LOs muligheter 11 Med utgangspunkt i medlemsutviklingen for Landsorganisasjonen og de tilsluttede forbundene slik den er skissert i FAFOs organisasjonsundersøkeise, kan LO gå ulike framtider i møte. For selv om omgivelsene endrer LOs handlingsrom, vil medlemskurvenes retning og høyde i stor grad være avhengig aven faktor: Landsorganisasjonen og de tilsluttede forbunds egne aktiviteter. Deres evne til å tilpasse seg og endre seg i skiftende omgivelser. Skråplan En mulig framtid for Landsorganisasjonen er et skråplan. Medlemstallet seiler nedover, men i en kontrollert bevegelse som ender med at arbeidstakersammenslutninger utenfor LO er like store som den samlede LO-familie i år 2006. Sklie Et like realistisk alternativer imidlertid en sklie. Medlemstallet rutsjer utfor i et dramatisk og ukontrollert fall. Gynge Men LO har også realistiske muligheter til å vende fallende kurver oppover. Det krever at en takler de utfordringene som er skapt av viktige politiske, økonomiske og kulturelle endringer. Slutten på etterkrigstiden På terskelen til 90-tallet deler alle en nær, sterk og enkel erfaring: Verden er ikke det den var, og det kommer den heller ikke til å bli. Sovjetmarxismens sammenbrudd og demonteringen av

12 KAMPEN OM FRAMTIDEN jernteppet markerer at etterkrigstiden definitivt er over. I et nasjonalt perspektiv var 50- og 60-årene en av de lengste og mest stabile periodene i så vel norsk som vestlig økonomis historie. Økonomi og hverdagsliv ble endret på dyptgripende måter, men langs kurver og linjer som var rettlinjede og pekte forutsigbart oppover. 80-årene var derimot preget av det uventede - av mangel på kontinuitet og stabilitet. Kurvene svingte og danset i uforutsigbare bølger. Både oljeprisene og børsindeksene falt og steg, stupte igjen og steg på ny. Linjer og bølger Både folk flest, eksperter, politikere og forståsegpåere av ulike slag satt fast i den gamle verdens forståelsesrammer: Når kurvene pekte oppover, antok en at de enten ville fortsette å stige til topps eller flate ut på behagelig høye nivåer. Når de derimot pekte nedover, ble det like sterkt og enstonig antatt at de ville synke til bunns som blylodd. Panikk Forspillet til denne vinglete virkelighetsforståelsen var oljekrisen i 1974. Den førte til panikktiltak som bensinrasjonering og tidsbegrensning av kjøretillatelser. Verdensøkonomiens sammenbrudd og varige verdenskriser toppet nyhetssendinger og ble utmalt på avisenes førstesider. Skivebom Da børskursene raste nedover i 1986, gjentok det samme seg. Både prognosemakere og massemedier framstilte en verden i dramatisk og varig sammenbrudd. Elendigheten ville bare bli verre. Glemt var den hemningsløse optimismen fra tiårets første halvdel. Neglisjert ble skråsikre prognoser og utviklingsanalyser som dannet hovedgrunnlaget for tøylesløst offentlig og privat forbruk. Det ble glemt at tendenser ikke nødvendigvis forlenges i snorrette linjer, enten de går ned eller opp. De profesjonelle prognosemakerne traff ikke engang skiva når de skjøt inn i framtiden. Framtiden er i dag Det minst interessante med prognosemakernes feilslag er at de er teoretisk pinlige. Langt alvorligere er det at de ofte blir praktisk plagsomme. Feilakti-

KAMPEN OM FRAMTIDEN ge prognoser fører til gal handling. I en stadig mer komplisert verden blir politisk handling mer avhengig av hvordan virkeligheten vil se ut i morgen. For morgendagen blir til i dag - i skjæringsfeltet mellom hvordan vi selv forestiller oss den, hvordan vi framstiller den, og hvordan vi medvirker til å forme den. Kampen om framtiden foregår ikke i morgen. Den foregår i dag. Serier av sjokk I en verden som er sterkere dominert av det uventede enn av det ventede, duger ikke lenger det tradisjonelle prognosemakeriet. Like farlig er det å forveksle sine egne håp og ønsker med det som faktisk vil hende. Målsettingen kan ikke lenger være å skape det ene "riktige" framtidsbildet. Oppgaven er umulig fordi resultatet blir ubrukelig. Et blikk på sentrale internasjonale hendelser det siste tiåret er illustrerende: Midtøsten: Den iranske revolusjon og flodbølgen av muslimsk fundamentalisme. 13 Øst-Europa: Sovjetmarxismens sammenbrudd og perestroikaens rystelser. Asia: Maoismens havari og massakrene på Den himmelske freds plass. Vesten: Liberalismens oppblomstring med voksende kløfter mellom fattig og rik, sentrum og periferi, nord og sør. Langsiktig styring Verden blir stadig mer uforutsigbar, sammensatt og ustadig. Utviklingen er preget av uventede og kvalitative brudd snarere enn av forventede og kvantitative forlengelser. Det er et paradoks at i denne omskiftelige verden øker behovet for planlegging og overgripende, langsiktig styring. Massene individualiseres "Seiren følger våre faner", heter det i en av arbeiderbevegelsens kjæreste sanger. Men det er ikke bare slik at seieren følger; den forfølger også våre faner.

14 Enhver vellykket problemløsning skaper ikke bare nye problemer, den skaper også nye typer av problemer og nye sammenhenger mellom problemene. På midten av 60-tallet kunne den gamle LO-formannen Konrad Nordahl med stolthet konstatere at norsk arbeiderbevegelse hadde nådd sitt hovedmål: å omskape Fattig-Norge til Velferds-Norge. Økonomisk vekst og rettferdig fordeling av godene var sikret gjennom kollektive fellesløsninger. Men Konrad Nordahl så også at løsningen av nasjonens fattigdoms- og rettferdighetsproblemer ville skape nye problemer og nye utfordringer for KAMPEN OM FRAMTIDEN arbeiderbevegelsen. Nordahl forsto at de kollektive fellesløsningene hadde bygd opp til det han kalte "massenes individualisering". Han fornemmet at det løftet som var tatt for å heve vanlige folks levekår, hadde skapt grunnlaget for voksende krav om flere individuelle valgmuligheter. Sin egen livsstil Utviklingen på informasjons- og mediesektoren er ett uttrykk for dette presset. Den frie tilgangen på informasjon og underholdning gir mennesker i dag mulighet til å komponere sin egen livsstil på helt andre måter enn tidligere. I går, i dag, i morgen IGÅR IDAG lill

KAMPEN OM FRAMTIDEN Valgene er ofte illusoriske, men innsatsen for å skape sin egen livsstil bidrar til å skjerme for opplevelsen av omverdenen som ugjennomsiktig, kaotisk og fremmed. Livsstilen skaper trygghet gjennom en følelse av både identitet og tilhørighet til sosiale miljøer. Marked for trygghet I løpet av de siste 25 år har massenes individualisering kommet til uttrykk på flere måter. Følelsen av å høre til en klasse er blitt svekket. Valg av livsstil i jobbsammenheng, i samlivs- og familieformer, i boformer og fritidsbruk er blitt viktigere enn tilknytning til organisasjoner og politiske bevegelser. Disse tendensene er blitt sterkere fordi flere flytter og har mulighet til å skaffe seg en annen status i samfunnet enn sine foreldre. Men de økte valgmulighetene har også ført med seg voksende individuell usikkerhet. Det har i sin tur skapt et marked for trygghet. I framtiden vil dette markedet bli preget av svært forskjellige tilbud og etterspørsler innenfor så vel politikk som arbeidsmarked, organisasjonsliv og privatsfære. Nye posisjoner Med utgangspunkt i forestillingen om et voksende marked for trygghet, kan "Kampen om framtiden" bidra til at det lages best mulige kart over de terreng Landsorganisasjonen må bevege seg i. Både for å beholde dagens styrke, og for å vinne nye posisjoner. Dette er ikke minst viktig fordi det strategiske terrenget LO manøvrerer i har endret seg dramatisk. Gjennom- 15 gripende omskiftninger skjer stadig raskere. Dersom det skal være mulig å forvalte vår felles framtid, er det et akutt behov for kart og framtidsbilder som kan bryte ned fastfrosne oppfatninger. Nøkler og porter "Kampen om framtiden" viser hvordan det norske samfunnet kan utvikle seg i tre forskjellige retninger fram mot 2006. LO må forberede seg på å møte alle tre. For å kunne påvirke og øve innflytelse i det samfunnet som omgir organisasjonen og skaper betingelsene for medlemmenes levekår, må LO ha og kunne bruke den nøkkelen som åpner porten inn til samtiden. Det finnes mange trekk av det gamle også i et samfunn som endrer seg raskt. De lever videre ved siden av dominerende samtidsformer, men også sammen med framtidsmønstre som er i ferd med å utvikle seg. Alle husmødre er ikke borte selv om toinntektsfamilien er blitt den dominerende. Samtidig ser vi tendenser til at flere lever som enslige. Selv om det blir flere private tilbud på markedet for trygghet, forsvinner verken behovet for offentlige ordninger eller den sikkerhet organisasjonene gir. Derfor er det ikke nok at LO til enhver tid har nøkkelen som åpner porten inn til det sentrale rom i samtidssamfunnet. Det er ikke lenger nok med en standardnøkkel som i det stabile samfunnet. Det kreves et knippe med ulike nøkler til forskjellige låser og porter.

1111 16 Skjebne og evne Skal vi kunne påvirke vår egen framtid, er det første kravet vi må stille til oss selv at vi har realistiske forestillinger om vår egen organisasjon. Vi må også vite hvordan samspillet mellom vår organisasjon og omgivelsene kan sette skranker og åpne muligheter i dag og i morgen. Enten vi vil tilpasse oss samfunnsut- KAMPEN OM FRAMTIDEN viklingen eller gripe inn og styre den, må vi ha holdbare oppfatninger om hva som lar seg påvirke og hva som er upåvirkelig. Vi må vite hva som er tungt og hva som er lett å endre. Og vi må skille mellom det som skal stå fast og det vi kan løsne på. Eller for å bruke en litt gammelmodig formulering: Hva er det som er bestemt av skjebnen, og hva er det vi kan flytte på med våre evner og vår handlekraft? Demninger og kanaler Den italienske politiske tenker og strateg Niccolo Machiavelli har beskrevet spenningen mellom skjebne og evne som kampen mellom en elvs uregjerlige villskap og forsøkene på å temme den. Moralen er at skjebnens luner kan overlistes gjennom god planlegging og forebyggende tiltak. "Skjebnen er som en heftig svulmende flod som oversvømmer jorder, river med seg trær og bygninger. Alle flykter fra oversvømmelsen, og alt underkaster seg elvens raseri. Men selv om elver noen ganger flyter over sine bredder, er det mulig å bruke den tiden når vannstanden er lav og vannet flyter stille til å bygge diker, demninger, kanaler og forstøtninger. Flodens farligste villskap kan temmes ved å være føre var. Slik er det også med skjebnen, som først viser sin makt når det ikke er satt i gang tiltak for å kunne motstå den. Skjebnen dirigerer sitt sinne i den retning hvor den vet at det ikke er bygget opp demninger og barrierer som kan motstå den." (Niccolo Machiavelli i "Fyrsten" 1537)

KAMPEN OM FRAMTIDEN Hendelser og handlinger Samfunnsutviklingen beveger seg framover i spenningen mellom begivenheter som påvirker oss, men som vi ikke har kontroll over; og våre egne handlinger som påvirker begivenhetene i den retning vi selv ønsker. Samfunnet beveges av strukturbestemte hendelser og av individers og organisasjoners viljebestemte handlinger - i spenningsfeltet mellom makt og avmakt. Vi blir påvirket av skjebnen og det skjebnebestemte, samtidig som vi selv kan påvirke utviklingen med utgangspunkt i vår egen kunnskap og våre evner. Det løse og det faste Landsorganisasjonen og forbundene beveger seg i et landskap som er bestemt av disse to størrelsene: Det faste og skjebnebestemte, og det løse og evnebestemte. For å kunne flytte seg i dette terrennget må man ha begreper og kart som gir forestillinger om hva som står fast, og hva som kan flyttes på. Å forme virkeligheten forutsetter ikke bare innsikt i hva som bør formes, men også i hva som er mulig å utforme. Alternative framtider Med "Kampen om framtiden" ønsker FAFO å gi fagbevegelsen et redskap som kan brukes til daglig forståelse og strategisk planlegging. I bokas første del gir vi en skisse av noen av de dype endringene som har funnet sted i etterkrigsårene. Vi har endret samfunnet, og samfunnet har endret oss og våre tenkemåter. 17 I den andre delen presenterer vi trender og tendenser som vil ha skjebnetyngde: økonomiske, politiske og kulturelle rammebetingelser som med overveiende sannsynlighet vil ligge fast i årene fram mot år 2006. Størrelser som begrenser vårt handlingsrom, som vi må akseptere og ta hensyn til i våre handlingsvalg. I den tredje delen erstatter vi den rettlinjede prognosen med en framstilling av flere mulige alternative samfunn. Deretter legger vi fram noen enkle alternative illustrasjoner av andre muligheter og en skisse av noen sannsynlige trekk ved og spenninger i samfunnet i år 2006, uansett hvilket scenario vi befinner oss i. I den siste delen gir vi et riss av det mulighetsrommet de ulike scenariene åpner for fagbevegelsen. Det legger opp til en drøftig av noen av de dilemmaene og veivalgene fagbevegelsen kan stå overfor i framtiden. Godt rustet Poenget med å lage slike alternative framtidsbilder eller scenarier er ikke den samme som med prognoser. Påstanden er ikke at dette eller hint nødvendigvis vil skje. Perspektivet retter seg mot mulige framtider, slik at vi i dag kan innrette oss på måter som påvirker ønskede utviklingsforløp, motvirker uønskede og ruster oss til å møte det som viser seg å være uunngåelig. Målsetningen er å styrke beslutningstakernes følsomhet for langsiktige endringer, slik at beredskapen til møtet med framtiden er best mulig. Gode strateger er de som før andre ser hvordan omgivelsene endrer seg.

Tidsbilder Enhver tidsepoke er preget av bestemte tenkemåter blant folk flest. Disse tenkemåtene preger ikke bare hvordan,;:i oppfatter samtiden. Vi tar dem også med inn i framtiden. A være seg bevisst hvilke spor slike tidstypiske tenkemåter eller mentale kart setter, er en viktig forutsetning for å være rustet til å møte framtidens utfordringer. Det norske samfunn har vært gjennom en rivende utvikling etter annen verdenskrig. Endringene har vært preget av kontinuitet, ikke av de store brudd. Fortiden videreføres, bearbeides og endres fortløpende. Bruddstykker og private minner fra fjerne tider kan stå som spikret fast i vår bevissthet, mens sammenhengen i den nære fortid lett blir glemt. Samtidig er det inntrykk fra disse formende årene som preger vår tenkemåte og våre handlinger sterkest. Idealer, spenninger, håp, fordommer og vaner bringes videre inn i framtiden. Bedre forståelse av mulige framtidsbilder må derfor ta utgangspunkt i den nære fortid. Våre tre tidsbilder er tegnet med bred pensel. Bildene gjengir fakta og stemninger fra årene 1952, 1970 og 1988. Ved å dvele ved noen av de begivenheter og spenninger som preget disse årene, kan en bearbeide det mentale kart vi skal orientere etter fram til neste 18-årskutt - nemlig år 2006. For å øke nærheten til hvilepunktene, beskrives tidsbildene slik de kunne ha vært fortalt aven person i hver av epokene - en person med en viss nærhet til fagbevegelsen. De tre fortellerne tar for seg tre viktige områder i samfunnslivet, nemlig familien, forbruket og arbeidet. Bind for øynene "Mennesket går gjennom nåtiden med bind for øynene. Vi kan i høyden gjette oss til hva vi egentlig opplever. Først senere blir bindet tatt bort, og vi ser tilbake på fortiden og konstaterer hva vi har vært med på og hvilken mening det hadde." (Milan Kundera i "Latterlige kjærlighetshistorier")

lill --- 20 1952: Felles mål TIDSBILDER Norge sto i gjenreisningens tegn de første etterkrigsårene. Det løftet er langt på vei gjennomført i 1952. Nå står landet foran nye oppgaver der utfordringene er mange og konkrete. Hardt arbeid skal sikre rask forbedring av levekårene for de brede folkegruppene. Fellesskapstanken står sterkt. Mottoet er å løfte i flokk. Det norske samfunn er preget av entydige mål som har allmenn oppslutning. Kjernefamiliens glanstid Familien Gulbrandsen er en typisk norsk familie. Den er til og med kåret til årets gjennomsnittsfamilie av billedbladet"aktuell". Eva Gulbrandsen er husmor. Torbjørn Gulbrandsen jobber som grunderer ved Drammen Guldlistefabriker og er familiens hovedforsørger. Familien på fire bor i en toroms leilighet i Drammen. Medlemmene i den norske gjennomsnittsfamilien i 1952 er svært heimekjære og barnekjære. Familielivet har en sentral plass i deres liv. Husmorverdighet Kvinnens viktigste oppgave i den moderne familien er å ta vare på hjemmet. Vi er nå kommet så langt at de fleste gifte kvinner er blitt bestyrer av eget hjem. De er ikke lenger nødt til å ta tjeneste i andres husholdning eller jobbe utenfor hjemmet for å bidra til familiens overlevelse. Dagens gifte

TIDSBILDER 21 PROSENT 75 70 o KVINNER MENN Gifte over 20 år tens betydning for helse og trivsel. Offentlige opplysningskampanjer understreker hygienens betydning for å utrydde de smittsomme folkesykdommene tuberkulose og poliomyelitt. 65 60 55 50 II I 1900 1930 1950 1960 1970 1975 1980 1985 kvinner har et privilegium som tidligere var få forunt: De er husmødre. Husmoras arbeid er atskillig forenklet i forhold til før krigen. Mange flere har fått lettstelte leiligheter med linoleumsgulv og innlagt bad. Enhver moderne husmor er klar over renslighe- Husmorideologiens gjennombrudd I 1950 ble det gjort en gallupundersøkelse av kvinners yrkesinteresser. På spørsmål om hva slags arbeid som interesserte mest, husarbeid eller arbeid utenfor hjemmet, svarte 73 prosent av de spurte kvinnene at det var husarbeid. Et like stort flertall ønsket ikke å søke arbeid utenfor hjemmet, heller ikke hvis de kunne få deltidsarbeid..- Det moderne ekteskap Mannen er familiens hovedforsørger. Mulighetene for sikker jobb er gode, og lønningene akseptable. Fabrikkene i byene ligger langt fra de nye boligområdene. Derfor har mange menn lengre vei til jobb enn før. De som spiser hjemme midt på dagen, må ta den lange turen til og fra jobb to ganger daglig. Mange av de nye arbeidsplassene er nok svært upersonlige. Mennene har sin spesialiserte oppgave, som de utfører alene i fabrikken eller på kontoret. Kvinner arbeider alene i hjemmet, uten hjelp fra naboer og slektninger. For å oppveie stadig mer upersonlige arbeidssituasjoner har familielivet blitt viktigere som arnested for det nære og varme, for det rike følelseslivet og den personlige utfoldelsen. Ektefeller har ikke lenger så mange felles oppgaver å dele, men til gjengjeld har nærhet og omsorg fått en mer sentral plass i ekteskapet. På grunn av bedret levestandard og minimal fare for arbeidsledighet, tør stadig flere unge satse på ekteskapet. rviange av de "eldre unge" som har utsatt å gifte seg, er dessuten klare for å stifte familie. Det er ingen tilfeldighet at antall ekteskap har gått sterkt opp etter krigen. Antall inngåtte ekteskap steg fra 19 000 i 1945 til 24 000 i 1950, og er fortsatt på vei opp. Et lite tankekors er det at så mange unge,gifter seg fordi de "må". Av ekteskapene som

I Ilt 22 blir inngått, får omtrent halvparten av alle parene sitt første barn før det er gått åtte måneder. Barn og tenåringer Barnas livsvilkår har også gjennomgått store forandringer. Da primærnæringene dominerte, måtte barn flest ta del i arbeidet. Når det blir færre gårdsbruk, blir stadig flere barn trukket ut av det produktive arbeid. Det samme skjer i byene. I dag kan barna vie seg lek og læring under kyndig overvåkning av mødrene. Det er en allmenn oppfatning at mødre er best egnet til å oppdra egne barn så lenge de er små. Denne oppgaven bør ikke overlates det offentlige. Bare vanskeligstilte barn går i barnehage eller daghjem. For de større barna står skolen sentralt i oppdragelsen. Skolens oppgave er å formidle den nasjonale basiskunnskap og sikre de brede befolkningslag et godt kunnskapsmessig fundament for å møte det moderne samfunn. Målsettingen om at alle barn skal gå i samme skole, er i ferd med å bli realisert. Dette er et viktig ledd i arbeidet med å skape et rettferdig samfunn med like sjanser for alle. Men fremdeles er det store forskjeller mellom byog bygdeskoier, og høyere utdanning er forbeholdt en liten elite. Det er i overkant av 5000 studenter, og de fleste kommer fra såkalt bedrestilte hjem.. Blant yrkesaktiv ungdom er det tegn til at det vokser fram en kultur som virker fremmed og provoserende for de fleste. De henter sine idealer fra Amerika, og samler seg i flokker på gatehjørnene. Aldri før har vi opplevd en ungdomsgenerasjon som utvikler TIDSBILDER idealer som er så forskjellig fra foreldrenes, men det er forhåpentligvis et forbigående fenomen. En nymotens betegnelse for denne gruppen er "tenåringer". Eldreomsorg i familien Økt industrialisering og endringene i jordbruket har ført med seg at stadig flere unge flytter fra landsbygda, mens de gamle blir værende igjen på landet. Men flukten fra landsbygda er ennå ikke gått så langt at den barnerike eldre generasjon ikke har noen slektninger igjen i nærheten av der de bor. I byene er bolignøden stor. Den tvinger mange unge familier til å bo midlertidig hos foreldre eller eldre slektninger. Så snart den ene unge familien flytter ut, kommer andre sønner, døtre eller slektninger inn i de gamles hjem. Selv om denne trangboddheten kan være en belastning for alle parter, er fordelen at den sikrer de eldre nødvendig hjelp og støtte. Kamp mot familielønna Landsorganisasjonen går inn for at kjernefamiliens velferd skal sikres. Det kan best gjøres ved at alle familier får trygd gjennom samfunnsapparatet. Nylig foreslo regjeringen å innføre et nytt prinsipp i lønnsfastsettelsen, nemlig lønn etter familieforsørgelsesbyrde - eller familielønn, som det også kalles. Tanken er at en vesentlig del av lønnsøkningen skal gis som forsørgertillegg. LO mener imidlertid at en lønnstaker prinsipielt bør lønnes etter kvalifikasjoner og innsats, ikke etter forsørgelsesbyrde. Ordningen kan dessuten føre til at lønnstakere med familielønn, altså den dyreste arbeidskraften,

TIDSBILDER 23 blir sagt opp først i økonomiske nedgangstider. Videre mener LO at alle må stilles likt med hensyn til sosial trygd, uansett om de er lønnstakere eller ikke. Bønder og fiskere må ha samme rettigheter som lønnstakere. Bare slik kan familien sikres trygge kår. Nødvendige goder For å få produksjonen i gang har investeringer i flere år vært prioritert høyere enn forbruk. Det har vært rasjonering på de fleste importvarer. Tiden er nå inne for å høste fruktene av gjenreisningsslitet. Varetilbudet har økt, og rasjoneringen på de fleste varer er opphevet. Veksten i forbruket er likevel ikke så stor. Folk flest kjøper bare de mest nødvendige goder, som bolig, klær og mat. En av grunnene til moderasjonen er den sterke prisstigningen de siste tre årene. Det er fremdeles stor knapphet på en mengde forbruksvarer. En annen årsak til det forsiktige forbruket er at nøysomheten fra krigen og fra nødsårene før krigen fremdeles sitter igjen hos folk flest. De aller fleste opplever likevel større materiell trygghet enn noen gang før og har stor tro på at framskrittet kommer til å fortsette. Det er ingenting som tyder på at det er økonomiske nedgangstider i vente. Den store bolignøden I en stemning preget av optimisme er bolignøden et mørkt kapittel. Rett etter krigen var det behov for mer enn 100000 nye boliger for de husløse. I tillegg ønsket titusener en mer tidsmessig bolig. Men boligbyggingen er ikke kommet skikkelig i gang før de siste par årene. Materialtilgangen har vært dårlig, og det har vært vanskelig å skaffe sanitær- og elektrisk utstyr. Norge er avhengig av import fra andre land der husmangelen er minst like stor eller enda større. Men mange mener bolignøden kunne ha vært løst med mer handlekraft og mindre byråkrati. I år har folk fra hele landet stømmet til Oslo for å gå i demonstrasjonstog mot bolignøden. En demonstrant fortalte hvordan han i fire år sammen med 21 andre familier har bodd i det gamle Gestapo-fengselet i Trondheim. To av familiene holder til i mørkecel-

-- lill 24 ler, fortalte han. En annen familie bor i telt med et barn på fire år som to ganger har vært på sykehus med lungebetennelse. Andre eksempler er familien som bor i et hønsehus, eller de som bor med to barn på fem kvadratmeter uten ovn. Utallige lignende historier kan ramses opp. Boligproblemene opptar alle. Til og med Kong Haakon har engasjert seg. Praktiske boliger For å skaffe flest mulig husvære på kortest mulig tid, blir det satset på små, praktiske leiligheter, gjerne i mindre blokker på 3-4 etasjer. Stat og kommune står sentralt i boligbyggingen. Myndighetene driver ingen detaljregulering av boligbyggingen. Deres oppgave er i første rekke å utarbeide regler for tildeling av husbanklån. Videre står de for utdeling av byggeløyve, og sikrer på den måten rettferdig fordeling av knappe byggematerialer. De som utfører en del av byggearbeidet selv, gjør en ekstra innsats i skogshogsten eller jobber overtid i eksportindustrien, blir begunstiget ved tildeling av løyve. Det er forbudt å bygge eneboliger i de større byene, og det er ulovlig å overskride maksimalstørrelsen på boarealet. På grunn av disse bestemmelsene er det blitt dannet mange selvbyggerlag, eller familier går sammen om å bygge tomannsbolig. Til tross for alle vanskene har man ikke gitt opp håpet om at alle snart skal kunne avhjelpes med en tidsmessig bolig. Delikatesser og luksusvarer På andre områder er situasjonen mindre presserende. Den 8. september TIDSBILDER Kongens budskap til sittfolk På sin 80-årsdag den 4.8.1952 sa Kong Haakon i sin tale på Rådhus plassen:."jeg har siden krigen fått mange brev fra folk rundt i landet hvor de har spurt om det ikke var mulig for meg å skaffe dem bolig. Dessverre er det ikke lykkedes. Men jeg føler meg ganske sikker på at vi må ta det spørsmål opp fordi det er så mange landsmenn som lider. Hvis jegi dag kunne uttale et ønske, så skulle det bli at vi innen altfor lang tid skulle få bygget tilstrekkelig så hver norsk kan få sitt eget hjem. Jeg vil slutte med å ønske at hver nordmann skal kunne få sitt eget hjem, således at vi alle sammen kan si at Norge er et lykkelig land." i år ble de siste rasjonerte matvarer, nemlig sukker og kaffe, frigitt. Nå kan man i prinsippet kjøpe alle vanlige matvarer fritt hos kjøpmannen på hjørnet. Men forsyningsproblemene er ikke helt løst, i hvert fall ikke i utkantstrøk. Luksusvarer som bananer og appelsiner får man sjelden tak i. Kostholdseksperter anbefaler i stedet kålrot - Nordens appelsin. En vanlig familie bruker om lag en tredjedel av inntekten til matvarer. Kjøtt og flesk er dyrt. Det samme gjelder frukt og grønnsaker. Folk spiser god, enkel hverdagskost, tilberedt med omhu og fantasi i hjemmet. Pågangen er også stor innenfor tekstil- og skotøybransjen. Damene vil ha nye kjoler, kåper og bukser, ja, for nå kan også anstendige damer gå i

TIDSBILDER bukser - gulrotbukser med glidelås i siden. Herrene går med cap til hverdagsbruk, hatt til festbruk. Om klærne er utilgjengelige i butikken, tar kvinnene fantasien til hjelp. De forandrer snitt og størrelse på gamle plagg, eller syr nye, inspirert av ukebladenes mønstre og motesider. Det er kommet en rekke nye, spennende varer på markedet den senere tid. De mest oppsiktsvekkende er de som er laget av det nye kunststoffet "plastic". Det erstatter en rekke andre produkter og er langt rimeligere. Det er utrolig hva som kan produseres av plast: nylonstrømper og strykefrie nylonskjorter, plastleketøy, plastutstyr til kjøkkenet og redskaper i plast - alt kan lages av dette nye vidunderstoffet, som kan være både hardt og bløtt, fast og flytende. Nye fritidsvaner Nordmenns fritidsvaner har forandret seg kraftig. Det skyldes økt fritid etter den generelle arbeidstidsforkortelsen i 1950. I dag har folk flest fast ferie på tre uker, og det blir anbefalt å ta den ut. Arbeidstakeren trenger hvile og atspredelse. Men ikke alle innser nytten av å ta ferie. Det er nylig blitt oppdaget at enkelte arbeidstakere forsøker å selge feriekupongene sine for å tjene en ekstra slant. Mange reiser til venner og slektninger i ferien. Det er også populært å dra til de fine bedriftshyttene. Husmødrene kan slappe av fra det daglige slit på husmorferie. Andre tar på seg spanderbuksene og drar til G6teborg eller København. Aldri før har turer med danskebåten vært så populære. Kommunen tilbyr opphold på feriekoloni for barna, mens ungdommen fore- 25 trekker sykkeltur med overnatting i moderne firemannstelt. Radioen er svært populær i de tusen hjem. Overalt har den fått hedersplassen i stua. Ungene sitter klistret til apparatet når Torbjørn Egner og Alf Prøysen har Barnetimen for de minste. Hver mandag samles familien rundt radioen for å høre Ønskekonserten. Lørdagskvelden tilbringes med Rundtomkring fra Store studio. Gater og veier i landet ligger øde når det programmet, eller en av Rolf Kirkvaags spørretevlinger, er på lufta. Etter at barna er i seng, lytter de voksne til kriminalhørespillet. Den store OL-festen Både i og utenom ferietiden er nordmenn aktive idrettsfolk. Selv om utstyr og anlegg er enkelt, er idrettsgleden stor, og dugnadsånden i lagene overveldende. Idrettsforbundet har over 350 000 medlemmer. Årets største sportsbegivenhet var vinter-ol i asro. Vi fikk bekreftet at

lill 26 Norge er en ledende idrettsnasjon: Hjallis vant både 1500 m, 5000 m og 10 000 m, Simon Slåttvik tok gull i kombinert, Hallgeir Brenden var raskest på 18 km, og OL-festen ble avsluttet med gull til Arnfinn Bergmann i Holmenkollen. Arrangementet var en kjempesuksess, både sportslig og sosialt. Norge har all grunn til å være stolt. Vi viste verden vinterveien. LOs samarbeidsstrategi Landsorganisasjonen arbeider for at enhver arbeidstaker skal ha en lønn som sikrer verdig levestandard og meningsfylt fritid. Dette kan best oppnås ved å sette hensynet til landet i forgrunnen, avstå fra streik og stille forsiktige krav ved tariffrevisjonene. Det har imidlertid vært vanskelig å stille moderate lønnskrav de siste tre årene. Etter at regjeringen oppga stabiliseringslinjen og skar ned på matvaresubsidiene, har lønnskravene økt. Likevel har ikke reallønnen oversteget nivået fra 1949. Lønnsutviklingen er imidlertid ikke lik for alle grupper. Utjevningspolitikken står sterkt. Det har skjedd en utjevning mellom industriarbeidere og bygdearbeidere. Rett etter krigen fikk de lavest lønte større lønnsøkning enn de som tjente godt. Men den solidariske lønnspolitikk må ikke drives for langt, mener mange i Landsorganisasjonen. Det har ingen hensikt å ta en krevende lærlingutdanning uten å få noe igjen for det. Utdanning og kvalifikasjoner må ikke undervurderes. Dette var begrunnelsen for at de faglærte fikk større lønnstillegg enn de ufaglærte ved årets tariffoppgjør. Økt produktivitet TIDSBILDER Ønsket om å skape høyere velstand er den sentrale målsettingen i norsk arbeidsliv i dag. Drømmen om et bedre liv må realiseres gjennom økonomisk vekst og økt produktivitet. Industrien må spille en nøkkelrolle for å oppnå det etterlengtede velstandsløftet. Disse konkrete mål har bred oppslutning i befolkningen. Produktivitetskampanjer Med effektivitet og vekst som overordnet mål har det skjedd store forandringer innad i industribedriftene. Maskinene har fått stadig større innpass i produksjonslivet. Samlebåndene er blitt mer og mer vanlige. Protestene mot moderne tekniske løsninger er få. Tvert imot mener man

TIDSBILDER 27 at maskinene er et stort framskritt fordi mange nå slipper mye av det fysiske tungarbeidet. Dermed kan arbeideren konsentrere seg om å jobbe bedre og mer, uten at dette går ut over helse og trivsel. Den ukentlige arbeidstid for ordinært dagsarbeid er 48 timer, mens skiftarbeidere og gruvearbeidere har en lovfestet normalarbeidstid på 40 timer. En vanlig arbeidstaker jobber 49 uker i året. I dagens situasjon er det ikke noe grunnlag for å redusere arbeidstiden. Landet trenger høy produktivitet, og arbeidstakere jobber gjeme mye for å få høyere lønn. Latskap og snylting på arbeidsplassen er bannlyst. Gjennom store kampanjer minnes arbeidstakeren på at det er effektiv jobbing landet trenger. Forbruksvarer ogvannkraft De nye produktivitetskampanjene har gitt gode resultater. Etter krigen har produksjonen av forbruksvarer økt raskest. Det er blitt etablert en rekke nye, ofte mindre bedrifter innen bransjer som skotøy, bekledning, næringsmidler, innredning og trevarer. Over halvparten av alle nye arbeidsplasser er kommet i disse bransjene. De sysselsetter om lag 20 prosent av den totale arbeidsstokken. Forbruksvareindustriens hovedmålsetting er å dekke den hjemlige etterspørselen. Men enda viktigere er utviklingen i eksportbransjene. Det er disse som skal sikre landet valutainntekter. Som et ledd i den internasjonale arbeidsdelingen må Norge utnytte de naturressursene som gir landet særlige fortrinn. Det er først og fremst vannkraften. Det er satt i gang en storstilt kraftutbygging over hele landet. Marshallhjelpen kom godt med til de store investeringene i denne sektoren. En stor del av den norske vannkraften går til kraftkrevende storindustri som elektrometallurgisk og elektrokjemisk. Mange bedrifter bygges ut med

-- lilt 28 TIDSBILDER Arbeidsdager tapt på grunn av streik og lockout 1.200,..------------------, 1.000+---------------1----1 800+--._-------------.---1 6OO-+------1ft-------------H----I 4OO-+---lA---1-----------A---I Norge et pionerland i distriktspolitikken. Også andre deler av den økonomiske politikk stimulerer industriveksten. I årene etter krigen var næringslivet pålagt sterke restriksjoner, men nå er tiden inne for å oppheve mange av reguleringene. Det vil stimulere til økt produksjon. Pris- og rasjoneringslovene er allerede under omarbeiding, og andre vil følge etter. 200 -t------i-'+----j"t-jr------jfi---jll- 1952 1960 1970 1980 sterk statlig deltagelse. Men de internasjonale konsernene får også stort rom, fordi de kan skaffe kapital, teknisk innsikt og adgang til markeder hurtigere enn norske interesser kan klare på egen hånd. Skipsfarten sikrer også landet valu 1988 Gradvis innlemming i den internasjonale økonomi er et annet tiltak som skal få sving på hjulene i landet. Siden 1948 er Norge med i Marshallhjelpsystemet, og vi deltar i det europeiske økonomiske samarbeidet OEED. Mange industriledere er skeptiske til å åpne økonomien. De frykter særlig konkurransen fra svenskene. Dette ar er en av grunnene til at Norge sa nei til en nordisk tollunion i år. Skepsisen forsterkes av den sterke prisstigningen i landet. Likevel er det politisk flertall for å fortsette en politikk som går ut på en gradvis åpning av norsk økonomi. tainntekter og gir mange gode beidsplasser. Gjenoppbyggingen av den norske flåten gikk svært raskt etter krigen, og skipsfarten går nå med betydelige overskudd. På grunn av Korea-krigen er prisene for frakt med skip høye på verdensmarkedet. Dette er en gunstig situasjon for Norge. Industrivekst stimuleres Myndighetene har lansert ulike tiltak for å sikre vekst også i næringssvake distrikter. Bedrifter i utkantstrøk får skattelettelser og gunstige lånevilkår, og yrkesopplæringen stimuleres. Det er blitt lansert en spesiell Nord-Norgeplan som foreslår å opprette et Nord Norge-fond på 200 millioner kroner. Fondet skal brukes til å støtte utbyggingen av næringslivet i de tre nordligste fylkene. Med disse tiltakene er Åpning av økonomien Flukten fra landsbygda Kravet om økt produktivitet har også fått gjennomslag i landbruket. Målsettingen er å legge om driften i retning av lønnsomme og inntektsbringende bruk. Det er mulig gjennom økt mekanisering. Hesten må vike plass for traktorer, skurtreskere, potetopptakere og bulldozere. Moderne kjemikalier tar knekken på ugras, skadedyr og plantesykdommer. En rekke ulønnsomme bruk nedlegges, de som blir igjen er større og mer spesialiserte enn før. Det er blitt slutt

TIDSBILDER på den leide arbeidskraften i jordbruket. Familiebruket har overtatt. Den frigjorte arbeidskraften fra landbruket overføres til industrien, der det finnes rikelig med oppgaver og arbeidsplasser. Også fiskerinæringen gjennomgår en dyptgripende rasjonalisering. Mange har sluttet i fiskeryrket i de senere år. Særlig gjelder dette fiskere i utværene. Stadig flere trålere med moderne utstyr som snurpenot og ekkolodd får konsesjon. Fangsten blir større enn tidligere med langt færre mann. Fisket er i ferd med å bli et helårsyrke, ikke sesongarbeid i kombinasjon med jordbruk som før. Den nye fiskeforedlingsindustrien på land støtter opp om helårsfisket fordi den er avhengig av regelmessig tilførsel av ressurser. Mange fiskere blir lønnsarbeidere og får mer ordnede eniske forhold i bedriften og andre forhold som 29 tar sikte på å øke produktiviteten ved å bedre arbeidernes og funksjonærenes sikkerhet og trivsel på arbeidsplassen. Hittil har det ikke alltid vært like lett for utvalgene å vinne gehør blant arbeidsgiverne. Fagforeningene har få medlemmer som er skolerte nok til å overbevise ledelsen om at arbeidernes forslag er gode. For å oppveie mangelen på kunnskap blant sine medlemmer har Landsorganisasjonen i samarbeid med Arbeiderpartiet startet et omfattende opplæringsarbeid. Det utgis aviser og brosjyrer, og studieinstruktører i heltidsstilling holder såkalte "TWI-kurs" (Training within Industry) i emner som "Praktisk produksjonsutvalgsarbeid", "Arbeidsinstruksjon", "Forenkling av arbeidsmetoder", tidsstudier og så videre. Virksomheten får økonomisk støtte av Marshallhjelpen.

1111 30 1970: Enhetens oppløsning TIDSBILDER Norge er et velstående samfunn ved inngangen til 70-årene. Den norske mann og kvinne tar det for gitt å ha tilgang til et bredt spekter av materielle goder. Velferdsstaten skal ta hånd om alle. Samtidig med den store rikdommen, øker kritikken mot velferdsstatens tjenester, overflodssamfunnets sløsementalitet og industrialiseringens konsekvenser. Men kritikken er tvetydig og kommer fra to kanter. Den går delvis i retning av å bryte med det eksisterende, og også mot å bygge ut alle eksisterende ordninger og gjøre dem mer tilgjengelig for alle. Kjernefamilien brister Familien Strand bor på Manglerud i Oslo i en fireroms blokkleilighet. Bjørn Strand jobber som sveiser ved Kværner Brug, mens kona Marit er husmor. Tanken om å begynne i lønnet arbeid har så vidt streifet henne i det siste, særlig etter at hun snakket med en venninne som har begynt å jobbe. Alle de tre barna klarer seg godt på skolen, men foreldrene er svært forarget over eldstemanns lange hår, sjuskete klesdrakt og stadige opposisjon mot foreldrene i ett og alt. Kvinnene rører på seg Familien Strand ligner på svært mange andre norske familier. Kvinnens oppgave i familien er å ta seg av hjemmearbeid og barneoppdragelse. Mannens viktigste ansvar er å skaffe familien inntekter. Men mye tyder på at disse verdiene ikke lenger har like solid forankring som tidligere. Det er motstand å spore blant kvinnene, og sterkest blant ungdom. Fra midten av 60-tallet har helsevesenet, utdanningsvesenet og andre offentlige tilbud blitt sterkt utbygd. Servicenæringene er også i vekst. Dette har ført til stort behov for arbeidskraft innen offentlig sektor og privat tjenesteyting. Da det er nærmest full sysselsetting blant menn, er det nærliggen-

TIDSBILDER 31 de å rekruttere kvinner til arbeidsmarkedet. Ut i arbeidslivet De nye stillingene krever arbeidskraft som kan tilpasse seg servicenæringenes sesongsvingninger, omsorgsyrkenes vaktordninger og kommunenes skiftende økonomi. For kvinner uten små barn å passe og med familiearbeid som hovedbeskjeftigelse, passer de nye arbeidsplassene godt. Som et ledd i den store utdanningseksplosjonen får stadig flere yngre kvinner høyere utdanning. Det viser seg at disse kvinnene ønsker å bruke sin utdanning framfor å bli husmødre. Enda viktigere er imidlertid endringen i husmorarbeidet. Husholdningen er blitt stadig enklere på grunn av tidsbesparende maskiner. Ved å bruke vaskemaskin, kjøleskap, fryser, mixmaster og ferdigmat kan husmora utføre arbeidet langt hurtigere enn før. Hennes ledige tid øker, og stadig flere hjemmeværende kvinner ser muligheten til å innpasse deltidsarbeid i hver- Giftemålsalder 30,..-------------------, 29 28 27 26 25 24 23 22 21 " " " " *............ KVINNER MENN *. " *. * " 1952 1957 1962 1967 1972 1977 1982 1987 dagen uten at det går ut over barna eller pliktene i husholdningen. Valget står ikke mellom å være husmor eller yrkesaktiv. Man kan være begge deler. P-pille og abort De nye holdningene har foreløpig ikke hatt noen innvirkning på familiemønsteret. Helt siden krigen har folk giftet seg og fått barn som aldri før. Trygghet på arbeidsmarkedet og økende trygghet på boligmarkedet har sammen med en jevnt stigende velstand ført til at stadig flere gifter seg, og det i stadig yngre alder. En annen tendens er at stadig flere av kvinnene får barn, og at mødrene blir yngre. Først i de aller siste årene har det vært tegn til at barnetallene faller. Mange ser det i sammenheng med at P-pillen er blitt vanlig. Abortspørsmålet er igjen blitt aktuelt etter at Arbeiderpartiet på sitt landsmøte i fjor vedtok et benkeforslag om å avskaffe nemndene og gå inn for fri abort. Ungdommen protesterer Materielt sett har dagens barn og unge det så godt som aldri før. De får moderne leker, sykler og sportsutstyr, og de vokser opp i moderne leiligheter med en hjemmeværende mor som har tid til å ta seg av dem. De går i velutstyrte skoler og spiser sunnere mat enn tidligere barnegenerasjoner. Dagens ungdom er den første generasjon som har vokst opp i en tid med varig og stor framgang på alle områder. Men det utrolige har skjedd: Etter at tusener av foreldre har gjort alt for å bedre familiens levestandard, opplever de at ungdommen ikke er det spor takknemlig. Både gutter og jenter