Okhaldhunga Times Mars 2015 Kjære venner Rett til 80 kroner per måned? For ganske lenge siden fortalte vi om en viktig nyvinning i Nepals sosial-lovgivning: Det ble vedtatt at folk med svært alvorlige handikap fikk rett til et Rødt Kort, som ga dem noen særfordeler. Det er bare for dem med aller mest alvorlig handikap, de som «ikke engang med assistanse kan utføre noen vanlige, daglige aktiviteter selv, slik som å spise, kle på seg eller toalettbesøk.» Og hvilke rettigheter var det så de fikk? Den viktigste var at de fikk et tilskudd fra det offentlige på 1 000 rupees, ca 80 kroner, per måned. Det er den første offentlige sosialstøtten i Nepal, og et stort fremskritt. Summen er ikke stor, men for mange familier kan den være grensen mellom nok mat til barna i hverdagen, og ikke nok mat. Kanskje den viktigste grenselinjen i en «velstandsutvikling». Men så opplever vi nå at selv denne tilskuddsordningen saboteres. Mange som skulle hatt slik støtte, får den ikke. Kanskje forsvinner den hos folk med store lommer, kanskje blir den borte i rotet. I alle fall når den ofte ikke fram. Det er hårreisende. Som sykehus blir vi kjent med slike problemer, men vi har ingen sterk stemme som blir hørt av makthaverne. Men det har radioen! Vi fikk med oss en god alliert, lokalradioen, og dro på besøk til noen kjenninger: Binu, vår lokale radio-reporter, intervjuer faren til de to jentene i bakgrunnen. Storesøster har en progredierende hjernesykdom. Hun er fullstendig lam, kan ikke røre armer og ben, og ikke balansere sitt eget hode. Hun er 22 år, og har blitt gradvis verre de siste 11 årene. Lillesøster har alvorlig cerebral parese. Kan ikke gå, snakke eller gjøre noen daglige aktiviteter. Begge har foreløpig blitt nektet den lille støtten de har rett på. Nå skal deres situasjon løftes fram i radioen, slik at lokal-myndighetene må møte dem.
Her intervjuer Binu mor Gita, som vi skrev om i OT for et par år siden. Hun har ene-ansvar for sin svært mentalt retarderte datter, i bakgrunnen på bildet. Fordi datterens handikap er mentalt og ikke fysisk, har en nøkkelperson nektet å gi henne det nødvendige Røde Kortet. Det er mot reglene, men Gita når ikke gjennom med sin spinkle stemme. Hun kan ikke greie å kjempe denne kampen alene. Men med radioens hjelp kan hun få sin rett... Og det fikk hun: En uke etter at radioprogrammet som ble tatt opp her hadde gått på lufta, kom utsendinger fra distriktets «Sosialkontor» på besøk til begge familiene, noe de tidligere har unnslått seg for gjennom flere år. Og denne gangen ble alle tre barna tilkjent «Rødt Kort», med umiddelbar effekt. Pressens, og radioens, makt er stor, og viktig å bruke på de smås side! Og så aller siste nytt, enda et par uker senere: Landsby-sekretæren, som også tidligere har trenert disse sakene, sier nå at barna bare vil kunne bli tatt inn i denne ordningen fra neste år, dvs fra sommeren 2016. Men reglene sier klart at en avgjørelse om rødt kort skal ha umiddelbar effekt. Så kampen fortsetter, og radioen skal ta opp saken igjen i nytt program neste uke! Den sinteste tuberkulosen Noen kamper er mot uvillige sosialkontor og sekretærer. Andre mot farlige bakterier og virus. Og nå har vi kommet et lite skritt videre i kampen mot den verste av dem alle, nemlig «Multi Resistent Tuberkulose». Det er tuberkulose-bakterier som har blitt motstandsdyktig mot alle vanlige medisiner. Slike bakterier sprer seg i hele verden, også her hos oss. Nepal har hatt tretten sentre for behandling av slike bakterier, og fra den 2. februar 2015 er Okhaldhunga Sykehus det fjortende! Så nå har vi fått både medisiner og utstyr som skal til for å diagnostisere, behandle og følge opp denne truende sykdommen.
Og staben vår har fått nødvendig innføring i dette arbeidet. Her holder lederen for Nepals program mot multiresistent tuberkulose en undervisningstime på kontoret til Direktør Tuk. Det var for denne oppgaven vi bygde den nye tuberkulose-avdelingen, så vi er klare. Sykepleier Bandana er på visitt til tuberkulosepasientene som sitter utenfor huset «sitt». Solcellepanelene på det nye sykehusbygget i bakgrunnen. To liv i pluss! Et snartenkt doktor-team kan smile sammen med en mor som har stor grunn til å glede seg. En mulighet for trygg fødsel har vært et satsningsområde de siste årene. Det trengs et sykehus i fjellene her som kan gjøre keisersnitt, gi blod, ta ut en morkake når den ikke kommer og det blør. Dette er det eneste stedet blant flere fylker som til enhver tid kan gi slike tjeneste til fødende. Den unge førstegangsmoren var heldig, og hun var snartenkt selv. Hun fikk en stor blødning og fikk med det samme tak i en bil som tok henne hit, så hun kom seg hit på en halvtime.
Det viste seg at barnet lå i seteleie og at morkaken var løsnet. Det ble hastekeisersnitt med det samme, og ut av en blodfylt livmor kunne de løfte et ennå levende barn! Det var seiersstemning på legevisitten dagen etter. Men bare i løpet av de to siste månedene har to kvinner dødd under hjemmefødsel helt øst i fylket. For å unngå slike hendelser har vi et Ventehjem på sykehusets område for de gravide som kommer langveisfra. Der bor det kvinner fra fem fylker, som er kommet hit for å kunne føde trygt. Det nye sykehuset vil gi sikkerhet for mange kvinner i tiden framover, med en flott føde- og barselavdeling! Det graves og bygges Nå som broa er på plass og vi får inn alt nødvendig utstyr, går byggearbeidene med god fart. Det skal bygges støttemurer, ramper og broer mellom de nye og de gamle sykehusbygningene. Her er det trangt, og han som styrer grabben trenger en fin hånd. Vi er i en fase hvor daglig sykehusarbeid og byggearbeider må tilpasse seg til hverandre. Utvendig muring pågår for fullt. Sikkerhetsseler er obligatorisk til slikt arbeid. Bambusstillaser er enkle å sette opp, men krevende å arbeide på. Her jobbes det med vinduer til barselavdelingen. Julestjernene rykker ut. En landsby er i forvandling. Tre karer er avruset. Mange håp er tent hos dem, og ellers i landsbyen, om bedre tider. Det skal bli mindre slåssing og bråk, og kanskje mat nok til
kvelden uten å måtte låne penger til ris. Men det var en som ikke var begeistret, og det var hun som solgte brennevinet! Hun satte ut rykter om at de som spiser avrusingsmedisiner blir gale av det. Ryktene nådde oss raskt, og vi rykket ut sammen med to nylig avrusede fra landsbyen. Kvinnen måtte avkrefte alt hun hadde sagt overfor landsbyen som hadde samlet seg rundt hotellet. Deretter ble det fest, vi kjøpt alle de 24 flaskene med brennevin hun hadde i butikken. Julestjerneklubben fikk gleden av å helle dem ut på gårdsplassen. En feststund i landsbyen for nylig avrusede julestjerner! Hun solgte uten lisens, så hun fikk klar melding om at det var siste gang vi kjøpte, neste gang vil de overlate saken til politiet. Grimstad Bibelskole på besøk Tjuefem ungdommer, fulle av latter og brøl som fylte hele dalen, inntok sykehuset. Alle hadde en dag på sykehuset, og en dag i arbeid. De malte, dro ledninger og satte opp vegger. Tjuefem fulle dagsverk ga de til sykehuset!
Den siste kvelden hadde vi leirbål og fellesskap med mange fra kirken. Vi hadde en liten teologisk quiz, som nepaliteamet vant overlegent. Det ble så mye moro, sang og dans at alle ler når vi snakker om den kvelden. En god vitamininnsprøytning for livet her. Hvordan kan dere bevare troen i møte med alle de vanskelighetene dere har hatt?. Det var det store spørsmålet middagsgjestene fra Norge hadde. De sitter hos familien som først hadde opplevd at huset og alt de eide brant ned. Så fikk sønnen en nyresykdom og ble helbredet, og kom seg på beina igjen. Da møtte de den kristne tro. Så ble datteren i huset kidnappet. Igjen kom de seg på bena, og fikk kjøpt seg hus og grunn. For kort tid siden kjørte sønnen i huset på vår gamle bestemor i landsbyen med sin nye motorsykkel. Nå er han i rettsak, beskyldt for uaktsomt drap. All jord og grunn er pantsatt som ledd i rettsaken. Midt oppi dette dukket plutselig datteren opp igjen, etter 7 år! Alt dette ble studentene fortalt om, med en flammende tro på Guds nærvær og undere. Studentene fikk svar. Nøden hadde foredlet troen, fordi de alltid hadde gått til Ham med sin nød, og han har hørt deres bønn. Også i den krisen de nå er i, har de fått mange håndtrykk fra sin Herre. Nød og fattigdom har mange ansikter, og alle kan berøres av Guds rikes krefter. Da kan det umulige skje. Ut på tur Vi forlot Okhaldhunga en tidlig morgen. Klokka halv seks skulle vi reise, og var så vidt innom et barselrom for å se hvordan det sto til:
Her er det trangt. Ingen senger rommer mindre enn to sovende mennesker, og pårørende sover på benker ved siden av sengene. Noen har så vidt åpnet øynene for å hilse på dagen. Vi kommer snart igjen. Amerikansk fotvasking I Katmandu, på vei ut av landet, var vi med på en samling av alle utsendingene fra Normisjon og HimalPartner til Nepal. Der introduserte Fred og Cyndi oss til en gest de er vant med fra sin egen kirke-bakgrunn: De vasket føttene på oss alle under gudstjenesten. Hva vi gjør er viktigere enn hva vi sier.
Til slutt en hilsen fra konferansen her i Thailand: Når en ikke kommer til for å gi væske intravenøst til kritisk syke småbarn, er det et alternativ å sette en nål «intra ossøst», altså i benet. Det kan være vanskelig. Her trener vi på det, på kyllingben etter lunsj! God, praktisk trening med gode kolleger. God middag! Hilsen Kristin og Erik Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354