St. Joseph Søstrene av Chambéry s kongregasjon Januar - Mars År 2015 - n. 1

Fransk Engelsk Italiensk Portugisisk Norsk CSJournal St. Joseph Søstrene av Chambéry s kongregasjon Januar - Mars År 2015 - n. 1 General rådet Konstitusjonenes historiske ferd Oversikt General rådet Konstitusjonenes historiske ferd Forside Provins/Region/Misjon Nagpur: Rett til utdannelse for personer som lever med HIV/AIDS 2 São Paulo: Oppmerksomhet overfor de eldre 3 Frankrike: Misjons erfaring i Savoyen 4 Sr. Clementina Copia General råds søster Siste år, under opprydding av Generalatets arkiver, ble jeg oppmerksom på informasjoner omkring forskjellige historiske informasjoner rund de forskjellige endringer konstitusjonene har gjennomgått. Usikker på hva jeg ville finne, fant jeg en godt oppbevart eske bakerst i arkivet. Jeg forventet ikke at ved å åpne esken, ville jeg finne forskjellige utgaver av konstitusjonen helt tilbake til 19. århundre. Jeg var veldig glad over funnet. Vi kjenner alle til at våre første konstitusjoner ble skrevet av Pater Médaille mellom 1650 og 1653-54. På den tiden var St. Joseph søstrene underlagt biskopen eller en annen kirkelig person utnevnt av biskopen. Disse konstitusjonene ble først godkjent i 1665 av biskop Arman de Béthune, biskop de Maupas etterfølger. De ble for første gang trykket i Vienne i 1694 med godkjenning av biskop Henri de Villars. Denne utgaven ble integrert inn i de opprinnelige konstitusjonene med noen av Pater Médailles bemerkninger, og bemerkninger fra biskop De Maupas under hans konferanse i 1661, og andre nye begreper relatert til utviklingen av USA: Drømmen om likestilling mellom kjønnene LAC India - Styrker Karismaen Nye Helgener Mosambik: Apostolats erfaring i Mosambik Paquistan: Et angrep på et lands hjerte 5 6 6 7 8

søstrenes kommuniteter. Sammenligning med de opprinnelige konstitusjoner var vokabularet modifisert, men søylene i det åndelig og apostoliske livet var grunnleggende det samme. Utgivelsen fra 1694 ble trykker opp igjen med tillatelse av biskop de Neuville de Villeroy, av kommuniteten i Lyon i 1730, så i 1788 og i 1819. Etter den Franske Revolusjonen, i den første halvparten av 1900 ble samme utgave spredt ut til de fleste kongregasjoner i Frankrike og andre land, helt frem til det andre Vatikan konsilet. Den første kongregasjonen som tilpasset Pater Médailles konstitusjoner var St. Joseph søstrene av Chambéry. Som et resultat av at kongregasjonen var spredt rundt om i verden og vårt misjons arbeide, presenterte kongregasjonen for Den Hellige Stol nye konstitusjoner i 1856, som ble godkjent i 1861 og igjen i 1875. I 1917 med utgivelsen av den Kanoniske Rett ba Den Hellige Far om at alle kongregasjoner reviderte sin konstitusjoner i forhold til Kirkens nye lov. Vår kongregasjon reviderte teksten og utgivelsen ble godkjent av Den Hellige Stol i 1921. I løpet av årene etter den andre verdens krig, reviderte Generalpriorinnen og Rådet konstitusjonenes tekst til en mer presis, lettere forståelig versjon, gjorde kjent at det ville komme flere endringer. Denne utgaven ble godkjent av Den Hellige Stol i 1951. Med Annet Vatikan Konsils komme, ble alle kongregasjoner oppmuntret til å vende tilbake til karismaen ved kongregasjonens grunnleggelse, og til å revidere konstitusjonene i lyset av Vatikan konsilets ånd. Våre nåværende konstitusjoner ble formet og fikk Den Hellige Stols godkjenning i 1984, noen få måneder etter den nye Kanoniske Rett i 1983. Hvilke tanker gjør vi oss etter disse historiske linjer? Noen gang tenker vi kanskje at mange datoer er kjedelig og sier oss lite, men datoer viser ofte dynamismen som ligger til grunn og bevegelsene de har ført til. Dynamisme og åndens bevegelser er to realiteter som har fulgt den historiske utviklingen av våre konstitusjoner, de har definert og opprettholder vår identitet opp gjennom tidene. Konstitusjonene er med på vår ferd. De er ikke fikserte heller ikke en lovbok skrevet engang for alle, med evig verdi. De inneholder vår spiritualitets og vår karismas visjon og dynamisme, samtidig som de utforsker tidens tegn, reflekterer tidens forskjellige realiteter og de forskjellige apostoliske og misjonskall. Provins/Region/Misjon Rett til utdannelse for personer som lever med HIV/ AIDS Sr. Philomena Pichapilly Nagpur provinsen, India Den 10.desember feiret vi HIV/AIDS dagen. I hele verden undervises det om hvordan vi kan forebygge denne dødelige sykdommen. Unge personer, kvinner og menn opplyses om nødvendigheten og å være bevisste at man kan få HIV viruset ved å være uforsiktig eller ved å være for uskyldig. Dette året bestemte vi oss for å kontakte mennesker som hadde HIV/AIDS i forskjellige landsbyer og slumområder i Nagpur. Sr. Philomena, advokat og sosionom Sr.Philomena forteller gruppen om deres rettigheter sammen med den protestantiske kirken som arbeider med å pleie personer som lever med HIV/AIDS, organiserte et tre timers kurs sammen med dem den 10. desember 2014. Om lag 300 personer som lever med HIV/AIDS var samlet til kurset. Alle levde i samfunnets utkantstrøk, de 2 CSJournal Januar - Mars

livnærte seg daglig ved å arbeide med hendene. De delte med oss sin frykt og følelse av hjelpeløshet og avsky da de fikk diagnosen HIV/AIDS. En kvinne fortalte hvordan hun ble utstøtt fra sitt ekteskapelige hjem av svigerforeldrene, selv om både hennes mann og hun var smittet av HIV viruset. Hennes svigermor anklaget henne for å være opphavet til sykdommen og ved det ødela sin mann. Hennes mann, en lastebilsjåfør, visste han var smittet av det dødelige viruset men skjulte det og giftet seg med henne. En middelaldrende mann, fortalte hvor lei seg han var for sitt ut svevende liv, han hadde hatt flere partnere på forskjellige steder for dekke sitt seksuelle behov, og nå hadde også hans kone blitt smittet av HIV/ AIDS. En unge kvinne sto frem og delte med oss at hun var blitt oppsagt av sin arbeidsgiver fordi hun hadde innrømmet at hun var en HIV/AIDS pasient. En familie var ikke villig til å bo sammen med sønnen som hadde HIV/AIDS, selv om loven sier at alle i familien har rett til å bo i foreldrehjemmet. Sr. Philo og de andre advokatene som Kvinner lytter oppmerksomt til fremleggene var tilstede, fortalte at personer som lever med HIV/AIDS har rettigheter ved forskjellige lover og forskrifter som kan være en hjelp for dem. Barn som lever med HIV/AIDS har rett til å gå på skolen. De har rett til «Fri og obligatorisk skolegang». Som alle barn har de samme rett til å få et måltid midt på dagen. Retten til et verdig liv er grunnleggende for alle personer, også de som lever med HIV/AIDS. De har den samme retten til liv, til frihet og medisinsk hjelp og rett til fri retts hjelp ved behov. Retten, Megling, eller Retts tvister. De må bare henvende seg til Distriktes Lov tjeneste med sine krav. De fikk hjelp og svar på alle spørsmål. De var glade og en ga uttrykk for at hun var overveldet over holdningene de ble møtt med. Det var første gang hun hørte om Frie Rettshjelp et tilbud, som hun vil benytte seg av og gjøre kjent for andre. Oppmerksomhet overfor de eldre Sr. Maria Goreti Gonçalves São Paulo provinsen,brasil Det økende antall av eldre personer som er svake, trenger hjelp for å ha et verdig og uavhengig liv leder samfunnet til å gi flere og bedre leveforhold for de eldre med mulighet for å leve et verdig liv. Når vi ser på det økende tallet av mennesker over 60 år, på steder i Brasil som i løpet av 25 år har fått den 6.største mengden av eldre i verden. Det begynner å haste med å finne frem til hva som må gjøres for å møte dette behovet. Vi vet at regjeringen i Sâo Paulo staten siden 2004 har Gruppe i Samfunns delen Søster Maria Goreti til høyre utviklet et program for å møte de eldres behov. På nasjonal nivå, kjenner vi til andre lignende initiativer. Personlig følte jeg meg utfordret og engasjert meg på dette området. Det arbeidet om må gjøres er å samarbeide med Kongregasjonen av Claretian Misjonærer av Marias Immakulatas hjerte, ved å følge deres karisma som er «oppmerksomhet overfor de eldre». CSJournal År 2015 - n. 1 3

Med den faste beslutning å være et aktivt nærvær i denne oppgaven, lot jeg meg utdanne i sykepleieskolen ved Sâo Paulo Universitetet, og i tillegg var jeg observatør ved det første kurset gitt til pleie av eldre, det var en klasse på 15 studenter. Jeg benyttet meg av St. Joseph sykepleieskole i vår provins og fikk hjelp av en lærer fra universitetet. Det var et utfordrende arbeide med perioder av krav fra pensum. IEttertid har jeg gjennomgått kurs som koordinator,sponset av Claretianerne sammen med andre profesjonelle i området. Det første kurset ble holdt i 2010. Etter den tid har flere søkt å ta kurs for å pleie eldre. Alderen for de som søker kurset er mellom18-65 år. Det er interessant å se at selv eldre personer tar kurset. Klassene er i størrelsen mellom 35 til 40 studenter, kvinner er i er flertall. Kursets fokus er utvikling av ferdigheter som er nødvendige for å gi pleie til eldre i forskjellige situasjoner. I løpet av 5 års aktivitet er 16 grupper av eldre pleiere utdannet, og de fleste arbeider på området. Den 23. februar 2015 startet et nytt kurs med 45 studenter. Kurset varer fra 17.30 til 21.20 om kvelden, tre dager pr. uke i 3 mnd. Våre forventninger er at dette arbeidet med faglig utdannelse, sørger ikke bare for praktiske kunnskaper som er nødvendig for å gi god pleie til de eldre, men vil også fremme flere gode leveår for de eldre. Misjons erfaring i Savoyen S. Deepa Dung Dung og S. Pooja Swami Frankrike Som et svar på kallet å være et misjons nærvær i Savoyen, dro vi, søstrene Pooja og Deepa fra vårt hjemland India, for i løpet av seks måneder å erfare hvordan det er å leve i Frankrike. Den første måneden tilbrakte vi i en kommunitet i Bois Joli, derfra ble vi «utsendt» til forskjellige små kommuniteter for å se, erfare, lære og oppdage realitetene og oppgavene til våre søstre i Savoyen. Vi ble dypt inspirert av å se våre eldre søstre i store kommuniteter, som, selv om de ikke hadde en oppgave, levde meget aktivt, levende og dynamisk vår karisma og ifølge vår grunnleggers ånd, både i og utenfor kommunitetens vegger. De er misjonærer ved sin bønn og ved sitt nærvær. Deres kommuniteter er åpne, de hjelper de fattige ved å lage håndarbeider, som kan selges og forbereder postkort for fanger. Sr. Agnes Moussière (91 år gammel) underviste oss med stort tålmod i språk. Søstrene hjalp oss med fransken og gjorde alt de kunne for at v i skulle føle oss hjemme. Utvekslingene og måten de fortalte oss om Kongregasjonens og den Franske provinsens historie, om tradisjonene og den Franske kulturen hjalp oss til å føle oss hjemme. I de små kommunitetene kunne vi se hvordan søstrene arbeidet med legfolk i ulike assosiasjoner som Caritas og «Resto du Coeur» (Hjertets restauranter). De gikk med den Hellige kommunion til dem som ikke kom seg ut og til syke som var hospitalisert. Noen søstre var engasjerte i Pastoralt arbeide og hadde Bibel grupper. Flere søstre hjalp innvandrere med papirer og noen ga dem Fransk timer. Vi bodde i forskjellige kommuniteter i løpet av de seks månedene, det var en velsignelse! Det var å dele livet, misjonen, kulturen og tidens utfordringer. Vi ble godtatte og godt mottatt av alle både utenfor kommunitetene og i kommuniteten. Gjennom dette ble vi klare over over hvor viktig det er med søstrenes nærvær blant folket. De var et vitnesbyrd om Evangeliets verdier og ved å leve enkelt konkretiserte de vår karisma. Fra dag en, var alt en ny erfaring. Noen ganger var det vanskelig med et nytt språk, og stor forskjell i mat og klima. Noen gager måtte vi virkelig kjempe for å kunne si et ord eller en setning for å gi en forklaring. Disse erfaringene gjorde oss motløse og fikk oss til å føle oss isolerte og ga oss hjemlengsel. Men ved personlig bønn og søstrenes oppmuntring fikk vi kraft til å gå videre. Vi fikk anledning til å følge et kurs på tyve dager i Lyon. Der var vi sammen med flere studenter fra andre nasjoner. Det var meget interessant å bli kjent med deres kultur, vaner og fester. Vi hadde stort utbytte av dette kurset, det var en spesiell erfaring. Nå reiser vi hjem til India, her skal vi fortsette med å finne ut hvor Gud kaller oss til å være. 4 CSJournal Januar - Mars

Drømmen om likestilling mellom kjønnene Sr. Barbara Bozak USA Over 9000 kvinner fra hele verden var samlet i FNs Hovedkvarter i New York i tiden 9.- 20.mars 2015, til det 59. møtet om Kommisjonen om Kvinnenes Status. Dette årets tema var» Beijing +20» eller «Iverksettelsen av Beijing handlings program» som besto av to viktige anliggender: likestilling mellom kjønnene og fremme kvinnenes rett. For å oppnå disse to målene ba Handlings plattformen alle land om å nevne tolv bekymrings områder der iblant vold mot kvinner, kvinner med makt og beslutningsmyndighet, fattige kvinner, utdannelse og økonomi. Mens ministre ga offisielle rapporter i Hovedforsamlingens hall over det deres regjeringer hadde gjort de siste 20 årene for å forbedre kvinners situasjon, meddelte grasrot organisasjoner ikke bare hva som er gjort men også hva som er nødvendig å gjøre. Lytter til hvordan EU medlemmer behandler vold mot kvinner Medlemmer av Afghanske kvinners nettverk taler om kvinners rolle Det var interessant å se at fordi så mange menn var drept i Rwanda har kvinner en viktig rolle i regjeringen, i økonomien og som arbeidskraft. På den andre siden, følte kvinner i Irak og Afghanistan at de tapte de rettigheter de hadde vunnet tidligere på grunn av den økte styrken hos grupper som har som mål å kontrollere kvinner. Intet land hadde oppnådd de målene som ble bestemt i Beijing Deklarasjonen og Handlings programmet. Giovanna Martelli minister for likestilling i Italia, bemerket stadig vold mot kvinner i Italia, og anerkjente at ikke et eneste land kan få slutt på denne situasjonen. Det er nødvendig med et globalt svar. Det emnet som de fleste grupper fremmet var vold mot kvinner både vold i hjemmet og vold ved trafficking. Hvert land står over for disse utfordringene, til og med de som har strenge krav i forhold til vold mot kvinner.. Det som mangler mange steder er en politisk vilje til å håndheve loven. Dessuten er det ofte en kultur som godtar vold og oppmuntrer til taushet. Det er interessant at Norge, som er et land med likestilling av kjønnene nedskrevet i lov, rapporterer innvandrings kvinner at de er mer utsatte for vold i hjemmet enn Norske kvinner. Innvandre kvinner både i eget land og fra andre land, til og med de som er inviterte til å arbeide innen helsevesenet møter flere sperringer i innsatsen for å oppnå likestilling. De mangler tilgang til informasjoner og tjenester som gis til andre. Et stort antall innvandringskvinner arbeider i servise ernæringen, og har minstelønns jobber, og noen blir rett og slett benyttet som slavearbeider av arbeidsgiverne. Intet land har oppnådd lik lønn for kjønnene. Til og med i de mest utviklede landene er kvinners lønn lavere enn mannens i samme arbeidsområde. Målet om full likestilling i regjering og stillinger med beslutningsmyndighet er ennå ikke oppnådd. Mye er oppnådd, men det er fortsatt mye som må gjøres. Lover er viktige for å fremme endring, men inntil alle mennesker står for de verdier Beijing Erklæringen fremmer, vil kjønnenes likestilling forbli en drøm. CSJournal År 2015 - n. 1 5

LAC India - Styrker Karismaen S. Prashanti Janagam Nagpur provinsen, India LAC (Lyon-Annecy-Chambéry) kommunitetene samlet junioratsøstrene i Snehalaya, Nagpur India til et 5 dagers seminar i tiden 28.desember 2014-1. januar 2015. Dette året er viet Det Gud-viede liv, og tema var: «Vekk opp verden»! Styrket av referanser til Pave Frans apostoliske brev til kvinnelig og mannlige ordenspersoner i hele verden, og til minne om 50 års jubileet For Den Dogmatiske konstitusjonen om Kirken «Lumen Gentium, som omtaler ordenslivet i det sjette kapittelet og om Dekretet Perfectae Caritatis om fornyelse av ordenslivet. Sr. David Delaney, var ressurs personen som inviterte oss til å betrakte fortiden med takknemlighet, nåtiden med glød og fremtiden med håp. Vi ble alle utfordret som Pater Médailles døtre i 21 århundre til å «Vekke verden «. Vi unge junioratssøstre, kvinnelige ordenspersoner,ble utfordret gjennom hele seminaret til å levendegjøre vårt engasjement ved å holde vår karisma, spiritualitet og vår opprinnelse levende og aktuell i dag. Pave Frans forteller oss unge ordenspersoner, som er våre Kongregasjoners fremtid, til å gi vårt JA til Gud med friskhet og sjenerøsitet ved å styrke vår egen væremåte og dialog med tidligere generasjoner for å bli beriket av deres visdom og erfaring. Gjennom dette å finne nye veier å leve Evangeliet på, for på en effektiv måte kunne være et levende vitne i dag. Emnene som vi arbeidet med «Vekke opp verden» var dype og tankevekkende og praktiske. Vi hadde utveksling, gruppe diskusjoner, personlige vitnesbyrd. Vi hadde fremlegg om indre frihet og omvendelse, som er en hjelp til å bli fornyet og være gjennomskuelig,som fremmer kvalitet, mellom menneskelige relasjoner, nærer vår karisma og styrker vår forening med Gud, vår kjære neste i og utenfor kommuniteten. Å gå i Pater Médailles fotspor; leve våre løfter så overbevisende og fryktesløst at vi med glød kan påta oss oppgaver for å nå frem til utkantområdene av vår splittede verden.vi styrket vårt ungdommelige engasjement, var kreative, nyskapende og gikk inn for å være tillitvekkende i komuniteten og oppgavene våre. General og Provinsial kapitlenes støtte ble også fremhevet. En kveld så vi på Chambéry dokumentet «Reisen» som viste hvordan kongregasjonen begynte i Kamptee, India i 1854. Hyggelige perioder med utveksling i spisestuen og en hjertelig rekreasjon den 30.desember, samlet oss alle i hygge, latter, lek spill og sang. Nye Helgener Sr. Marie Clara Pille (94) Danmark 21/12/2014 Sr. Peter Damian Puliallil (83) Nirmala 27/12/2014 Sr. Marie Raphaël Germain (89) Frankrike 31/12/2014 Sr. Marie Clotilde Longeret (92) Frankrike 10/01/2015 Sr. Maria São Clemente A. de França (94) São Paulo 19/01/2015 Sr. Rosalia Theresa Pegoraro (89) Caxias do Sul 21/01/2015 Sr. Mary Rosita Francis (79) Nirmala 22/01/2015 Sr. Thérése Degiron (95) Frankrike 22/01/2015 Sr. Francisca Marcondes Gil (96) São Paulo 04/02/2015 Sr. Aidee Fernandez (89) Caxias do Sul 06/02/2015 Sr. Elisa Maria Lermen (96) Lagoa Vermelha 09/02/2015 Sr. Luiza Celeste Biazus (87) Porto Alegre 20/02/2015 Sr. Marie Paul Perrier (95) Frankrike 20/02/2015 Sr. Marita Gestelkamp (89) Danmark 27/02/2015 Sr. Iracema Maria Bianchi (93) Porto Alegre 23/03/2015 Sr. Aurea Maria de Arruda Mello (93) São Paulo 25/03/2015 6 CSJournal Januar - Mars

Apostolats erfaring i Mosambik Sr. Severina Lucia Brogliato Mosambik Søster Severina, brasilianer fra N/NØ Regionen i Brasil, en dyktig misjonær. Hun kom tilbake til Brasil i 2015. Søstrene i kommuniteten sier hun er et vitnesbyrd om dyp bønn, hun deltar ofte i den Eukaristiske feiringen. Hun har en dyp kjærlighet for de fattigste og mest utstøtte, og har stor hengivenhet for dem. Det er mange minner jeg har bevart i hjertet og har med meg fra min tid i Mosambik. Jeg husker hvilket ønske jeg hadde for å reise ut i misjons oppdrag,»ad gentes» men det viktigste kallet kom under en retrett i 2007. På retrett huset var det en setning på Italiensk som slo meg «Cosa farò per Christo?» ( Hva vil jeg gjøre for Kristus?). Det var som svar på dette kallet at jeg ved tilbakekomst til min kommunitet, skrev til Koordinatoren for N/NØ Regionen i Brasil og meddelte henne mitt ønske. Etter å ha ordnet alt med Sâo Paulo provinsen, som er ansvarlig for Misjonen i Mosambik, mottok jeg tre måneder senere svaret på at jeg kunne bli en del av kommuniteten Mocimboa da Praia. Min ankomst i Mocimboa da Praia i 2008 var virkeliggjøringen av «noe stort» og det var som å ankomme til en ny verden, en ny kultur og en annen måte å leve på. Landets offisielle språk var Portugisisk, mens folket hjemme og i landsbyene snakket deres innfødte språk. Liturgien var meget levende med sang og dans. Liturgien er nokså lange, med feiringer som kan ta timer. Kvinner, særlig de fattigste, er de som tar seg av huset, de sår og de sørger for innhøstingen av egne avlinger. De er meget underdanige overfor mannen, særlig på grunn av at mange tidlige og unge ekteskap ble organisert av familiene. Det er en kultur som fortsatt har mange autoritære systemer hvor makten ligger hos sjefen. Imidlertid er det tydelige tegn på at kvinner er i ferd å bevege seg ut av denne situasjonen, og har fått mer plass innen politikken og samfunnet. Størrelsen på barne dødelighet og sykdommer som malaria og HIV/AIDS er høye. Fattigdom og sult forverrer situasjonen, og forårsaker at mange mennesker har få forhåpninger til fremtiden. I løpet av tiden erfarte jeg hva det virkelig betyr å være misjonær blant et folk, som,selv om de er omringet av fattigdom og sykdom er fascinerende. De er enkle, varme, glade mennesker, som evangeliserte meg ved deres enkelhet og åpne hjerte, og som var villige til å dele sin tro på Jesus Kristus. Dette var berikende for meg, et vakkert tegn på Kongeriket, Misjons ånden fikk meg til å lytte, til å akseptere av hele hjerte følelsene, ønskene og håpet til dette folket. Min misjons oppgave var å være et vitnesbyrd om Guds kjærlighet. Erfaringene jeg hadde i Mosambik i løpet av disse seks og halvt årene, ved å besøke syke, følge mennesker til hospitalet, dele kjennskapet til hjemlaget medisiner, verdsette og oppmuntre et hvert tegn som kunne øke selvfølelsen, og besøke kommuniteter i byen og på landet, lærte meg til å leve Evangeliet og å være Guds åsyn for de som krysset min vei. Søster Severina tar del i barnehage prosjektet Søster Severina i São José kommuniteten CSJournal År 2015 - n. 1 7

Et angrep på et lands hjerte Sr. Sadaf Patras Pakistan Pakistan er et land som ble grunnlagt for 68 år siden med det håpet at landet ville bli et fredens og fremgangs land. I flere ti år har landet hatt glede av denne grunnleggelsen, oppriktigheten regjerte og landet ble en stabil Islamsk stat. I løpet av tiden gikk den opprinnelige meningen med grunnleggelsen tapt. Nå lider landet under influering av korrupsjon, negative politiske strategier, fordommer og urettferdige lover overfor minoritetene og de fattige. Samtidig har landet lidt under alvorlige terroristiske trusler de siste tyve årene. Praktisk talt hver dag blir noen myrdet, skutt,døde ved selvmords angrep, bombardementer og andre former for terrorisme. Daglig blir mange uskyldige mennesker offer for brutalitet. Observasjonen av denne svekkede situasjonen førte til at Armeen tok over og gikk inn for drøftinger med regjeringen og begynte med motstand mot terrorister. Det har vært flere rykter om kring så som :» det kommer til å skje alvorlige reaksjoner fra terroristene». Sant nok, når alt var fredelig og stille, den 16. desember 2014, ble en mørk dag for landet vårt. Syv armerte menn som var knyttet til Taliban, var ansvarlige for et terrorist angrep på Folkeskolen drevet av hæren, i nord vest Pakistan, i byen Peshawar. De gikk inn på skolen,åpnet ild mot skolens ansatte og barn. De drepte 145 mennesker, blant disse 132 elever, alle gutter i alderen åtte til atten år. En rednings aksjon ble lansert av Den Pakistanske Armes Spesial Tjeneste Gruppe, Spesiell Styrke som drepte alle syv terrorister og reddet 960 mennesker. Blant disse var mist 130 sårede personer. Nyhetene spredte seg som en brann gjennom hel landet. Alle borgerne var sorgfulle over det som hadde skjedd. Det var flere dager med sorg og gråt, ikke bare foreldrene og slektningene til ofrene. Hele lande følte seg dypt såret. Denne gangen hadde terroristen klart å angripe Pakistans hjerte. Alle gråt og var sjokkerte over disse forferdelige nyhetene. På alle gater var det blomster som minnet om begravelsene, og tusener av Pakistanere tok del i begravelsene uten hensyn til kaste eller trossamfunn. Elevene i Hærens folkeskole ble ansett som Pakistans fremtid med store drømmer for elevenes fremtid. I måneder viste de dokumentarfilmer på alle TV kanaler hvor de fortalte historier om disse elevenes drømmer. I løpet av få timer ble ikke bare drømmer ødelagt, men verdifulle liv gikk tapt. Daglig gir alle uttrykk for at en slik grusom hendelse ikke må skje igjen. Pakistans sikkerhetsstyrke har sørget for at alle skoler har alarm og denne tjenesten har blitt mer effektiv for alle offentlige og private skoler har fått mer støtte. Allikevel er det mye frykt og usikkerhet blant barn,foreldre og skole ledere. Alle skoler følger meget nøye sikkerhets forskriftene for hvordan de skal forholde seg i lignende situasjoner. Ofrenes mødre ber om at denne tragiske hendelsen aldri må skje andre mødre. Alle borgere i Pakistan ber om sikkerhet for sine barn og deres kjære slektninger, at Gud må eskytte landets frentid mot slike ekstremister. Redaktør Barbara Bozak Andréia Pires Grafisk design Andréia Pires Oversettelser Agnès Moussière Cristina Gavazzi Joyce Baker Margherita Corsino Maria Elisabete Reis Marie-Kristin Riosianu Marie-Pierre Ruche Distribusjon Rosalia Armillotta www.csjchambery.org E-post icc@csjchambery.org 8 CSJournal Januar - Mars