Det juridiske fakultet Postboks 6706 St. Olavs plass 0130 OSLO Oslo, 15. mai 2013 Erlend Haaskjold JUS 3211 FORMUERETT II VÅREN 2013: SENSORVEILEDNING (DEL I) Eksamensoppgaven er gitt i form av en praktikumsoppgave (del I), sammen med en kort teorioppgave i rettshistorie (del II). Denne veiledningen gjelder bare del I: Eksamenstiden på denne delen er anslått til fem timer. Oppgaven reiser flere sentrale problemstillinger innen fagområdene selskapsrett og pengekravsrett. Etter læringskravene skal kandidatene i fagområdet Selskapsrett ha «god forståelse» av reglene om selskapsdeltakernes ansvar for selskapets forpliktelser. I fagområdet Obligasjonsrett II skal kandidatene ha «god forståelse» av reglene om debitorskifte (gjeldsovertakelse), motregning og foreldelse. Den oppgaven som er gitt, reiser problemstillinger som står meget sentralt i kandidatenes pensum. 1 KORT OM TVISTEN OG DET KRAVET SOM ER FREMSATT Det er bare én tvist i oppgaven: Tvisten mellom Karl Berg og Peder Ås. Berg har fremsatt krav mot Ås på betaling av to fakturaer på henholdsvis 600.000 og 700.000 kroner. Det er tale om krav på vederlag for to bruktbiler som Berg på kreditt har solgt til selskapet Ås & Holm ANS. Begge de to fordringene har forfalt til betaling. Ås er en av to deltagere i selskapet. 2 SPØRSMÅLET OM KRAVET KAN GJØRES GJELDENDE MOT ÅS Det første spørsmålet som oppstår, er om kravet kan gjøres gjeldende mot Ås. Det er fremsatt to selvstendige innsigelser mot kravet. Ås har dels gjort gjeldende at det er tale om selskapsgjeld, og at kravet derfor ikke kan rettes direkte mot en deltager (punkt 2.1 nedenfor). Ås har dessuten gjort gjeldende at gjelden helt eller delvis er overtatt av Skrytebil AS med endelig virkning (punkt 2.2 nedenfor). 2.1 Deltakers ansvars for selskapsforpliktelser Ås har prinsipalt anført at det er tale om gjeld som hviler på Ås & Holm ANS, ikke på selskapets deltagere. Det rettslige grunnlaget er her selskapsloven 2-4 første ledd første punktum, som fastslår at deltagerne «svarer en for alle og alle for en for selskapsforpliktelser». Det er på det rene at de to fakturakravene er selskapsforpliktelser. Deltakerne er dermed solidarisk ansvarlige for selskapets gjeld. I selskapsloven 2-4 annet ledd presiseres utgangspunktet om solidarisk ansvar ved at det er tale om et (svakt) subsidiært solidaransvar:
«Selskapskreditor må først gjøre sitt krav gjeldende mot selskapet. Dersom kreditor ikke oppnår dekning av selskapet innen 14 dager regnet fra påkrav, kan han kreve deltakerne direkte. Det samme gjelder når selskapet åpenbart ikke kan betale, og når selskapet ikke kan finnes.» Det fremgår av oppgaveteksten at det er utstedt fakturaer for de to vederlagskravene, og disse er for lengst forfalt. Det kan ikke være tvilsomt at Berg har gjort sine krav gjeldende mot selskapet. Ås innsigelse må dermed forkastes. Ved bedømmelsen er det sentralt at kandidatene ser problemstillingen og rettsgrunnlaget, og at de raskt kommer frem til riktig løsning. Omfattende drøftelser på dette punktet må uten videre føre til trekk. 2.2 Ansvar ved gjeldsovertagelse Den andre innsigelsen knytter seg til at gjelden «helt eller delvis var overtatt av Skrytebil AS med endelig virkning». Kandidatene må her få frem at det er et spørsmål om rettsvirkningene av debitorskifte eller gjeldsovertagelse. Det fremgår av oppgaveteksten at Skrytebil AS med virkning fra 1. juni 2009 skulle «overta den gjelden som Ås & Holm ANS hadde pr denne datoen». I brev av 2. juni er Berg informert om «overdragelsen av virksomheten og om gjeldsovertakelsen». Det må her forventes at kandidatene kjenner til utgangspunktet om at en skyldner ikke kan overføre sine forpliktelser uten kreditors samtykke. Det er uten videre klart at Berg i den foreliggende saken ikke uttrykkelig har godtatt Skrytebil AS som ny debitor. Spørsmålet som må drøftes, er derfor om det av Bergs opptreden kan utledes et samtykke til gjeldsovertagelsen. Dommen i Rt. 2008 s. 969 står her sentralt, og det må antas at svært mange vil kjenne til denne. Avgjørelsen er dessuten inntatt i kandidatenes domssamling. Reglene om alternativt ansvar er i avsnitt 28 angitt på følgende måte: «I stedet for å holde seg til gjeldsovertakeren har kreditor rett til å holde seg til den opprinnelige debitor, men han kan ikke velge å holde seg til begge. Det er sikker norsk rett at kreditors valg av debitor ikke behøver skje uttrykkelig, men også kan skje ved konkludent atferd.» Spørsmålet er om Berg ved sin opptreden kan sies å ha foretatt et valg av Skrytebil AS som ny debitor. I så fall er rettsvirkningen at den opprinnelige skyldner blir fritatt for sin forpliktelse med endelig og bindende virkning. Dersom dette er tilfellet, er det ikke grunnlag for et krav mot Ås. Det kan her være naturlig å drøfte de to fakturakravene hver for seg. Det fremgår av oppgaveteksten at Berg den 15. juni 2009 sendte purring til Skrytebil AS om betaling av fakturaen på 600.000 kroner. Det er ikke uten videre opplagt at et krav på betaling rettet mot den nye debitor alltid innebærer et bindende valg som frigjør den opprinnelige debitor. I hovedlitteraturen er problemstillingen drøftet i Bergsåker, Pengekravsrett, s. 116, og Hagstrøm, Obligasjonsrett, s. 875. Det må forventes at kandidatene ser problemstillingen, og det må gis god karaktermessig uttelling for drøftelser. Et klart svar er det neppe grunnlag for, og begge løsninger må godtas. Dersom det legges til grunn at Bergs purring innebærer et valg av Skrytebil AS som ny debitor, blir det spørsmål om kreditors valgrett er utøvet bare for den aktuelle fordringen, eller om begge fordringene er omfattet. Det vil være bra om kandidatene ser problemstillingen, men vi kan neppe forvente særlig inngående drøftelser her. Det sentrale vil her være sammenhengen mellom de to kravene. 2 6
3 SPØRSMÅLET OM ANSVARETS OMFANG Under forutsetning av at Ås kan holdes ansvarlig for noe beløp overfor Berg, har Ås subsidiært gjort gjeldende at hans ansvar måtte være begrenset til ti prosent av Bergs fordringer. Hovedregelen i selskapsloven 2-4 første ledd om deltakernes solidariske ansvar er allerede behandlet i punkt 2.1 ovenfor. Spørsmålet i denne delen av oppgaven er om utgangspunktet om at deltakerne «svarer en for alle og alle for en for selskapsforpliktelser», er fraveket i selskapsavtalen, og om avtalen om annen ansvarsform i så fall kan gjøres gjeldende overfor tredjemann (Berg). 3.1 Rettsgrunnlaget Den sentrale bestemmelsen er 2-4 tredje ledd: «Første og annet ledd kan fravikes i selskapsavtalen. Avtale om annen ansvarsform enn angitt i første ledd får virkning i forhold til tredjemann først når denne ansvarsform er registrert i Foretaksregisteret, med mindre tredjemann kjente eller burde kjent avtalen. Vilkåret om registrering gjelder likevel ikke stille deltaker.» Et minstekrav må være at kandidatene finner frem til denne bestemmelsen. Kandidatene må drøfte betydningen av de bestemmelsene om ansvarsform som er inntatt i selskapsavtalen, og det som er registrert i Foretaksregisteret. Et sentralt skille går her mellom avtalen inter partes (forholdet innad) og tredjemannsvirkningen (forholdet utad). Problemstillingen står sentralt i pensum. 3.2 Partenes avtale om ansvarsform Det fremkommer klart av oppgaveteksten at meningen med partenes avtale må ha vært at Ås ikke skulle ha ansvar for mer enn ti prosent av selskapets forpliktelser, verken i forholdet innad eller i forholdet utad. I forholdet innad fremkommer dette ved den avtalefestede forutsetningen om at Ås ikke skal «bære ansvar for mer enn 10 % av selskapets forpliktelser, og Holm skal svare for resten». Slik dette er formulert, er det ikke vanskelig å se hva partene har ment. Det må derfor kunne konkluderes med at partene har fraveket 2-4 første ledd første punktum i selskapsavtalen. 3.3 Rettsvirkningen i forhold til tredjemann Spørsmålet er om denne forutsetningen er gjennomført på en slik måte at den kan gjøres gjeldende i forholdet utad. Kandidatene må her presisere problemstillingen. Etter selskapsloven 2-4 tredje ledd annet punktum får en avtale om annen ansvarsform enn angitt i første ledd «virkning i forhold til tredjemann først når denne ansvarsform er registrert i Foretaksregisteret, med mindre tredjemann kjente eller burde kjent avtalen». Spørsmålet er lovens vilkår er oppfylt. Kandidatene kan uten videre slå fast at oppgaveteksten ikke gir holdepunkter for at Berg kjente til eller burde ha kjent til selskapsavtalen. Spørsmålet blir dermed om det i Foretaksregisteret er registrert opplysninger om en annen ansvarsform enn den som følger av første ledd. Det må her tas utgangspunkt i det som er registrert. Kandidatene bør få frem at det i det registrerte dokumentet er benyttet en ordlyd som avviker fra den avtalen som er inngått, og som er referert i punkt 3.2 ovenfor. Det kan for øvrig bemerkes at deltagerne har utarbeidet «selskapsvedtekter», og at det er disse som er registrert. Ettersom det vanlige i ansvarlige selskaper er en «selskapsavtale», vil jeg anta at noen kan bli forvirret. Selskapsloven inneholder som kjent ingen bestemmelser om «vedtekter». Dersom kandidatene får frem at det i denne sammenhengen er uten betydning hva dokumentet kalles, må dette betinge et pluss. Det fremgår av loven at det er «ansvarsformen» som skal registreres. Om denne 3 6
kommer til uttrykk i selskapsavtalen, eller i et dokument som kalles «selskapsvedtekter», må i denne forbindelse være uten betydning. Etter det som er registrert, hefter deltakerne proratarisk «seg i mellom». Spørsmålet blir om dette skal forstås som en regulering bare av det interne ansvar, eller om det også gir anvisning på ansvarsformen utad. Kandidatene må få frem at dette beror på en tolking av den formuleringen som er registrert. Noen kandidater vil sikkert vise til bestemmelsen i foretaksnavneloven 2-2 annet ledd, som fastsetter at dersom deltakerne i det ansvarlige selskap har delt ansvar for selskapets forpliktelser, skal foretaksnavnet inneholde ordene «selskap med delt ansvar eller forkortelsen DA». At selskapet i det foreliggende tilfellet opptrer utad som et ANS, må i alle fall kunne trekkes frem som et tolkingsmoment. Ved vurderingen vil det sentrale være at kandidatene får frem rettsgrunnlaget og skillet mellom deltagernes ansvar innad og utad. Det må gis god uttelling til de kandidatene som klarer å drøfte spørsmålet på en fornuftig måte. Det bør legges mindre vekt på det resultatet kandidatene kommer frem til. 4 MOTREGNING Under forutsetning av at Berg kan kreve hele eller deler av sine utestående fordringer av Ås, må det tas stilling til om Ås kan motregne med 50.000 kroner. Det er i oppgaveteksten opplyst at dette kravet har sitt grunnlag i et krav på prisavslag som Ås & Holm ANS utbetalte høsten 2008. Kandidatene har ingen oppfordring til å gå inn på en nærmere drøftelse av det rettslige grunnlaget for dette kravet, herunder spørsmålet om en selger uten videre kan sende et slikt krav videre til sin hjemmelsmann. Spørsmålet om motregning kan finne sted må ta utgangspunkt i pretensjonen om at det eksisterer et krav på 50.000. 4.1 De alminnelige vilkår for motregning Kandidatene vil nok innledningsvis slå fast de alminnelige vilkår for motregning. Ettersom det er tale om to pengekrav, er vilkåret om komputabilitet åpenbart oppfylt. Begge fordringene er forfalt. Spørsmålet blir derfor om gjensidighetskravet er oppfylt. Det kan her drøftes om gjensidighetsvilkåret er oppfylt når Ås ønsker å motregne med et krav som tilkommer As & Holm ANS. Det må gis god uttelling til de kandidatene som vurderer om konneksitet mellom hovedkrav og motkrav kan reparere manglende gjensidighet. Se for eksempel Bergsåker, Pengekravsrett, s. 248-249. Det er imidlertid neppe grunn til å ha store forventninger til drøftelsene her. 4.2 Betydningen av manglende reklamasjon Et særlig spørsmål er om kravet på de 50.000 er bortfalt som følge av manglende reklamasjon. Kandidatene bør få frem at forutsetningen for dette spørsmålet er at vilkårene for motregning er oppfylt. Det fremgår av oppgaveteksten at det er tale om en bil som ble levert av Berg sommeren 2008. Kunden som hadde kjøpt bilen, krevet og fikk prisavslag høsten 2008. Kandidatene må her uten videre kunne legge til grunn at det er reklamert for sent. Dersom manglende reklamasjon medfører at motkravet er falt bort, blir det spørsmål om betydningen for adgangen til å motregne. 5 FORELDELSE Det siste spørsmålet som må drøftes, er om eventuelle krav mot Ås er foreldet. Det må her kunne forventes at kandidatene får frem de relevante reglene om foreldelsesfristens utgangspunkt, lengde og avbrudd. Reglene om foreldelse er særlig viktige, og sensorene må her kreve presisjon i kandidatenes fremstilling og drøftelse. 4 6
5.1 De alminnelige regler om foreldelse Det er opplyst at søksmål ble uttatt den 1. juni 2012. Etter foreldelsesloven 15 nr. 1 avbrytes foreldelse når «fordringshaveren tar rettslig skritt mot skyldneren for å få dom, skjønn, voldgiftsdom eller tilsvarende avgjørelse». Det vil være et pluss om kandidatene også får frem at når fordringen blir gjort gjeldende ved domstol, skjer avbrudd ved forliksklage eller stevning ( 15 nr. 2 bokstav a). Etter loven 2 er den alminnelige foreldelsesfrist 3 år. Hovedregelen om fristens utgangspunkt er fastsatt i foreldelsesloven 3. Det følger av 3 nr. 1 at foreldelsesfristen «regnes fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse». Det fremkommer av oppgaveteksten at de to fakturaene hadde forfall henholdsvis 15. april og 15. mai 2009. Fakturaens forfallsdato må i denne sammenhengen klart nok være den tidligste dagen det kan kreves betaling. Etter lovens hovedregel foreldes de to fordringene henholdsvis 15. april og 15. mai 2012. Når søksmål ikke er uttatt før 1. juni 2012, er kravene foreldet. 5.2 Særskilte foreldelsesfrister En del kandidater vil nok bruke både tid og ressurser på nærmere undersøkelser av om noen av lovens særskilte foreldelsesfrister ( 4 til 9) eller tilleggsfrister ( 10 til 13) kan komme til anvendelse. Her er det nok lite å hente. Dersom slike drøftelser gjøres vidløftige, må det lede til trekk. 5.3 Avbrudd av foreldelse Det må antas at en del kandidater vil drøfte om det kan være grunnlag for avbrudd av foreldelse som følge av gjeldsovertagelsen. Det er på det rene at gjeldsovertagelsen i seg selv ikke får noen betydning for spørsmålet om foreldelse. Derimot kan det med fordel undersøkes om det er andre forhold som kan lede til avbrudd av foreldelsesfristen. Av foreldelseslovens regler om avbrudd ( 14 til 19) er det her bare 14 om erkjennelse som kan være av interesse. Det må her kunne spørres om det kan ligge en erkjennelse av forpliktelsene i det brevet Peder Ås på vegne av Ås & Holm ANS sender til Berg den 2. juni 2009. Av oppgaveteksten fremkommer at han informerer om overdragelsen av virksomheten og om gjeldsovertagelsen. Den rettslige problemstillingen er om selskapet herved erkjenner sine forpliktelser, slik at foreldelse avbrytes. Etter foreldelsesloven 20 løper det da en ny frist (3 år) fra erkjennelsen. I så fall er kravet ikke foreldet. Det bør gis god uttelling til de kandidatene som ser problemstillingen. Det mest nærliggende må her være at det ikke foreligger en erkjennelse. Det som skal honoreres, er imidlertid drøftelsene, ikke den løsningen kandidatene kommer frem til. Bestemmelsen i foreldelsesloven 14 er en av de mest sentrale bestemmelsene i loven, og det foreligger her en del materiale kandidatene antagelig vil kjenne. I forarbeidene til bestemmelsen Ot.prp. nr. 38 (1977-1978) s. 67 gis det følgende veiledning: «Erkjennelsen må i samsvar med vanlige regler være avgitt av skyldneren selv eller av noen som kan forplikte ham, og den må være avgitt overfor fordringshaveren eller en som representerer denne. Istedenfor uttrykket «stilltiende» som nyttes i gjeldende lov og de tidligere lovutkast, har man foreslått formuleringen «ved sin handlemåte». Man antar at dette uttrykk gir bedre uttrykk for det som kreves for at det foreligger en erkjennelse...» Det foreligger dessuten en del rettspraksis som kandidatene nok kjenner til. En ofte sitert uttalelse er Rt. 1997 s. 920, hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke kunne se at det var uriktig lovtolking når lagmannsrettens mindretall hadde uttalt at «...til erkjennelse som skal ha virkning efter foreldelsesloven er det ikke nok å ikke bestride kravet, det skal positivt og noenlunde klart erkjennes, i ord eller 5 6
handling» (på s. 923). Dommen i Rt. 1962 s. 464, som knytter seg til den tidligere foreldelsesloven, og som dessuten gjelder et noe spesielt faktum, utlegges gjerne som at det er tilstrekkelig at skyldneren erkjenner grunnlaget for forpliktelsen. Det kan være problematisk å sammenholde dette med forarbeidenes uttalelse om at det «ikke i seg selv [vil] avbryte foreldingen at skyldneren innlater seg i forhandling med fordringshaveren om skyldforholdets eksistens». Dersom kandidatene får noe fornuftig ut av dette, må de gis god uttelling. Det legges for ordens skyld til at de to nevnte avgjørelsene ikke er inntatt i kandidatenes domssamling. Etter min oppfatning må man her kunne godta begge løsninger. 5.4 Særlig om foreldelsesloven 26 Berg har uttrykkelig vist til foreldelsesloven 26. Etter denne bestemmelsen medfører foreldelse av en fordring ikke at fordringshaveren «taper motregningsrett» dersom a) denne rett er avtalt, eller b) det krav som det motregnes mot, springer ut av samme rettsforhold som den foreldede fordring og er oppstått for denne fordring ble foreldet. Et minimumskrav må her være at kandidatene finner frem til bokstav b: Det må gjøres rede for rettsregelens innhold, og oppgavens faktum må holdes opp mot vilkårene i lovbestemmelsen. Det må gis god uttelling til de kandidatene som ser at Berg ikke har erklært motregning, og at bestemmelsen dermed ikke er direkte anvendelig. Spørsmålet blir om Berg kan benytte 26 for å komme utenom foreldelse av sitt eget krav. Her vil det være tilstrekkelig til å oppnå full karaktermessig uttelling at man ser problemstillingen. Mer inngående drøftelser kan naturlig nok ikke forventes. 6 KORT OM VURDERINGEN Oppgaven må karakteriseres som forholdsvis enkel. De problemstillingene som reises, er fra sentrale deler av kandidatenes pensum, og stoffet er godt behandlet både i litteraturen og i undervisningen. Utfordringen for kandidatene er på en effektiv måte å behandle samtlige spørsmål som reises, innenfor den gitte tidsrammen. Det avgjørende for å få en ståkarakter, må være at kandidatene identifiserer og presenterer de mest sentrale spørsmålene og rettsgrunnlagene for disse. En laudabel besvarelse vil måtte gå nærmere inn på de enkelte vurderingene med drøftelser og mer aktiv kildebruk. En toppkarakter betinger at kandidatene klart skiller mellom de spørsmålene som kan avgjøres uten nærmere drøftelser og vurderinger, og de spørsmålene som byr på tvil og hvor løsningen kan være usikker. Kandidater som gir uttrykk for tvil på punkter hvor det er grunnlag for tvil, skal honoreres for det. Ellers vil sensorene ved vurderingen måtte se hen til alminnelige kriterier, slik som ryddighet og stringens i disposisjonen, struktur over anførsler og innsigelser, samt språkføring og presentasjonsteknikk. Kandidater som klart presenterer forutsetningene for subsidiære drøftelser, gis som alltid pluss for det. En aktiv bruk av det rettslige kildematerialet (lovtekst, forarbeider, rettspraksis og reelle hensyn) må som ellers gi god uttelling. Det skal gis trekk for unødig vidløftiggjøring, drøftelse av irrelevante spørsmål og forhold som åpenbart ligger utenfor det oppgaven spør etter. Erlend Haaskjold 6 6