Nr. 1-2011 / Årgang 56 UTGITT AV OSLO MUSEUM avd. Bymuseet FROGNERVEIEN 67 POSTBOKS 3078 ELISENBERG 0207 OSLO TLF: 23 28 41 70 FAX: 23 28 41 71 E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no Hjemmeside: www.oslomuseum.no REDAKTØR: Anne Birgit Gran Lindaas I REDAKSJONEN: Hans Philip Einarsen Lars Emil Hansen Vegard Skuseth Knut Sprauten FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik Fredrik Birkelund UTFORMING: Terje Abrahamsen INNHOLD: Tove Solbakken Oslos forsvunne kinematografer Side 2 Lars Roede Raseringen av Kontraskjæret Side 24 Thomas Hylland Eriksen Tilhørighet i et flytende bomiljø Side 40 Olav Christensen og Tove Valmot Sølvguttene fra Oslo som ble hele Norges kor Side 48 Godt nytt år med første nummer i en ny årgang av Byminner! Flere av Oslos gamle kinoer er i tur og orden nedlagt. Bydelskinoene Rosenborg, Jarlen og Ringen er tre av flere kinoer Tove Solbakken skriver om i sin artikkel om Oslos forsvunne kinematografer. Hva kjennetegner en drabantby? Hva skaper tilhørighet i en drabantby, og eventuelt hvilke krefter motvirker en tilhørighetsfølelse? Thomas Hylland Eriksen forteller oss om ny forskning på stedstilhørighet i en drabantby i Groruddalen. I 2010 var det 40 år siden restaurant Skansen ble revet. Hva har skjedd med Kontraskjæret? Hvilke andre spor etter fortiden er fjernet i forbindelse med byggevirksomhet og terrengarbeider her? Lars Roede går velmenende antikvarer, byplanleggere og landskapsarkitekter etter i sømmene i sin artikkel om raseringen av Kontraskjæret. Sølvguttenes 70-årsjubileum i fjor ble markert med bl.a. en fotoutstilling på Bymuseet, og her i Byminner har vi med historien om Sølvguttene fra Oslo som ble hele Norges kor. 1
Oslos forsvunne kinematografer Tove Solbakken Det er 2.påskedag i 1896. I Circus Varieteteater i Tivolibygningen, der Klingenberg kino ligger i dag, gjør tyskeren Max Skladanowsky seg klar. Klokken 20.00 skal aftenforestillingen begynne, og det er Skladanowsky og hans Bioskop som er hovedattraksjonen. «En sensationel nyhed» skriver avisene. Innimellom opptredener av ulike varieteartister skal Skladanowsky og hans Bioskop vise filmbilder, et femten minutter langt program, bestående av ni korte filmer. Dette er noe publikum aldri har sett før. Skladanowsky har et mystikkens skjær rundt seg, og suksessen er sikret. Oslos første filmvisning er et faktum. 1 Det var ikke rart at publikum lot seg trollbinde av den nye oppfinnelsen, de levende bildene. Til tross for at disse første filmbildene stort sett ikke var det helt store, bare hverdagslige hendelser, som to menn som spaserte på gata, eller en eldre herre som rodde, så beveget de på seg. Da Max Skladanowsky pakket sammen og forlot Tivoli 5.mai samme år, hadde han bidratt til å starte den store kinobølgen som nå skulle skylle over hovedstaden. Overalt dukket det opp små, private kinolokaler. Som regel besto de ikke av annet enn noen harde benker, og et laken eller en hvitmalt vegg, men publikum strømmet likevel til. Også i teater- og forsamlingslokaler ble det vist film. Hvem som helst kunne åpne og drive en kino, og denne nye, billige form for forlystelse var akkurat det Kristianias befolkning trengte. Kino ble en flukt fra en grå og hard hverdag. På denne tiden var det kun stumfilm, akkompagnert av pianospill, eller til og med et eget kinoorkester. I 1904 åpnet byens første skikkelige lokale bare for filmvisning, i 2.etasje i Stortingsgata 12. Denne kinoen fikk navnet «Kinematograftheateret». Selv om den ble innredet til kino, var den ikke bygget for dette formål. Oslos første «ekte» kinobygning, Regina teater på
Palassteatret. Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum Grünerløkka, sto ikke ferdig før i 1916. På denne tiden hadde kinotettheten i sentrum nådd nye høyder, hele 21 kinoer var i drift. De fleste lå i området rundt Studenterlunden, men også bortetter Storgata og Grønlandsleiret. Kommunen fant det nødvendig å rydde opp i kinojungelen, og allerede i 1914 ble all kinodrift underlagt kommunal bevilgningsplikt. Heretter måtte man altså søke om tillatelse for å få drive, og i noen år var kommunale og private kinoer i virksomhet side om side, fram til Oslo Kinematografer ble stiftet i 1926. Da fikk kommunen fullstendig monopol. 2 Samtidig startet en storstilt forbedring av byens kinotilbud. De fleste private kinoer ble nedlagt, gamle, slitne lokaler stengt og revet, og kommunen lot oppføre nye, vakre kinematografteatre, tegnet av landets fremste arkitekter. Av de eldre kinoene overlevde Eldorado, Parkteatret og Palassteatret. Oslokinoene har siden stått overfor flere veiskiller. Fjernsynets inntog på 1960-tallet førte til at mange kinoer måtte gi tapt i kampen om publikum. På 1980-tallet begynte man å bygge om de gamle, enorme kinoene til moderne kinosentre med flere mindre saler istedenfor en stor. Å fylle rundt tusen plasser hver kveld var blitt en umulighet. 3
I skrivende stund har Oslo ni kinoer, åtte av dem med mer enn en sal. Med noen få unntak er byens eldre, verdifulle kinoarkitektur omtrent forsvunnet. Fantes det ikke vilje og interesse til å bevare, eller endres tidene så kraftig og hurtig at den omseggripende moderniseringen var uunngåelig? De fleste har i dag ingen anelse om at dagligvareforretningen de handler i, egentlig var et av byens flotteste kinolokaler. Det er på tide å se nærmere på noe av det som forsvant. Palassteatret, Victoria og Carl Johan-teatret kinoene langs byens paradegate I dag finnes det ikke mange spor etter det faktum at det var Stortingsgata som var Oslos kinogate nummer en. Her lå kinoene på rekke og rad på 1910-tallet; Boulevardteateret, Kosmorama, Kinematograftheateret, Bio-kino og Cordial. Det var likevel Karl Johans gate som huset tre av byens mest tradisjonsrike kinoer, alle med sitt særpreg, og dypt savnet da de forsvant. I nummer 41, vis-a-vis Spikersuppa, lå Palassteatret. Allerede 1914 åpnet denne staselige kinoen, med inngang inn porten mellom Aschehoug og Cammermeyers bokhandlere. Palassteateret var noe så sjeldent i Oslo som en jugendinspirert kino, selv om den også hadde mange trekk fra eldre stilarter. For å komme til vestibylen vandret man under en lang, forseggjort smijernsbaldakin med små glødepærer. Det må ha vært stemningsskapende i skumringen, nesten som et lite pust av Paris. Vestibylen var også påkostet, med gullinnrammede speil, søyler og allerede fra åpningen av - elektrisk lys. Avisen Social-Demokraten kunne melde følgende fra åpningskvelden 25.september: «Inde i salen straalte lysekronerne under det hvite, gipsede tak, og speilet seg i alt det fine polerte træverk på væggene, så det blinket høyt og lavt.» Dørene ble åpnet klokken fem, og blant de spesielt inviterte var byens fremste billedhuggere, malere, diktere og musikere. Det sies at «alles ansigter lyste med typisk premiereskjær», til tross for at programmet ble omtalt som nokså spesielt for en festforestilling: levende bilder av døde mennesker. Åpningen av Palassteatret ble tross dette betegnet som vakker og vellykket. 3 Det var arkitekt Kristian Biong som hadde tegnet kinoen. Salen hadde 529 plasser og var lys og luftig, med buet balkong og blå stoler. De svungne, elegante linjene og relieffene over lerretet og i taket må ha gjort kinobesøket til en opplevelse. I perioden1929-1963 var Palassteatret Filmavisens kino. De kvarterslange nyhetsrapportene fra vårt langstrakte land gikk i reprise hele dagen, det var bare å løse billett og slå seg ned. Snorkelyder i mørket kunne tyde på at noen tok tilbudet vel bokstavelig. 4 Fra 1963 endret Palassteatret profil og fikk normalt filmrepertoar, men var fremdeles byens eneste kino som kjørte forestillinger fra morgenen av. «Film fra morgen til kveld» var Palassteatrets slagord. I 1965 gjennomgikk kinoen en skånsom ombygging under ledelse av John Birger Rønning. Man valgte å beholde det opprinnelige uttrykket, og det var Rønnings ønske å gjenskape atmosfæren fra da kinoen var ny. Blant annet ble de originale dørene med jugendhåndtak og slepent glass beholdt. 5
Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum Victoria Teater. Søsterkinoen Victoria lå bare et steinkast lenger opp, i Karl Johans gate 35. Her holdt kinoenes billettsentral til, og med sine store, rette neonbokstaver i grønt, plassert rett på fasaden uten baldakin, var Victoria nesten som et landemerke. «Alle» var innom Victoria, om ikke annet gikk man jo uansett forbi, og da kunne man benytte muligheten til å sjekke kinoprogrammet. Victoria var en gammel kino, den åpnet så tidlig som i 1915. Langs begge sider av salen, som hadde 411 plasser, gikk en rad av dominerende søyler, dekorert med felter i kontrastfarger. I 1950 ble Victoria kulturfilmkino og viste smalere produksjoner av høy kunstnerisk kvalitet. Carl Johan-teatret holdt til i nummer 39, og var mer unnselig. En liten lyskasse over fasaden opplyste at her var det «KINO». Kinoens navn sto skrevet på hver side av den lille baldakinen. Carl Johan-teatret hadde bare 239 plasser, og var blant de minste i byen. Salen var dekorert med store blomsteroppsatser og hadde lette, elegante stoler med ben og armlener i stålrør. Den ble betegnet som intim, med god beinplass, og ikke minst var stolene svært behagelige å sitte i. I vestibylen kunne kinopublikummet slå seg ned i hyggelige, myke stoler, gruppert rundt små runde bord, og innta forfriskninger fra den lille kiosken nederst i lokalet. Carl Johan-teatret var, som navnet tilsier, 5
Carl Johan-teatret. Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum opprinnelig et teater, men ble ombygget til kino i 1952. Allerede i 1963 fikk den en ansiktsløftning, og det stilrene interiøret kom på plass. Det var ikke dårlige besøkstall som gjorde at det spøkte for de tre Karl Johankinoene mot slutten av 1970-tallet. Tvert i mot, alle tre gikk godt og fylte et behov, Palassteatret og Victoria var i 1981 byens best besøkte kinoer. De ansatte uttrykte skuffelse og sorg over nedleggelsen som var forestående. De mente de tre kinoene hadde en helt spesiell atmosfære, og særlig Victoria sto i en særstilling. Her «datt» folk inn fra gata, som det ble uttrykt. Filmer gikk for fulle hus i flere uker, for deretter å komme tilbake senere, og fremdeles trekke like mange. TV og video hadde tydeligvis ennå ikke utkonkurrert sentrumskinoene. Kinostyret var også bekymret, de mente at byen trengte minst ti nye kinoer, de hadde ikke råd til å miste tre på en gang. Så mange som 51 filmer sto i kø for å bli vist. Dessverre var det ikke bare kinoene som var truet, men hele Karl Johan-
-kvartalet. Den pågående debatten rundt sanering av bygningene mellom Stortinget og Universitet hadde alt rast heftig i en årrekke. Skulle man rive hele husrekken og bygge nytt, skulle de gamle bygårdene pusses opp og få stå, eller skulle man bevare fasaden som et slags skall og oppføre nybygg på baksiden av dem? Det eneste det syntes å være enighet om, var at noe måtte gjøres, og til slutt ble det siste alternativet valgt. Ingen antikvariske myndigheter viste interesse for kinolokalenes kvaliteter, deres historiske og ikke minst miljømessige verdi, og Palassteatret og Carl Johan-teatret ble besluttet revet. Fortidsminneforeningen var den eneste instansen som engasjerte seg i bevaring av Palassteatret. De mente det ville være fullt mulig å inkorporere kinolokalet i den nye bebyggelsen. Dessverre delte ingen andre deres syn, og sterke krefter presset på fra alle kanter. 6 Siste forestilling på ærverdige Palassteatret snurret i gang 25.april 1982, og like etter startet rivingen av Oslos to siste boulevardkinoer. Victoria overlevde, men i 1983 var det slutt på kinodriften. Salen ble fullstendig ombygget og svartmalt, og åpnet som kabaret og revy-teater i 1985. Fremdeles er scenen i bruk til både teater og konserter, og Victoria-navnet lever videre i byens kulturliv. Palassteatret har derimot forsvunnet til fordel for kjøpesenteret Paleet. Med litt politisk vilje kunne man klart å bevare kinointeriøret, i Stockholm kan man se vellykkede eksempler på eldre, staslige kinosaler som har tålt overgangen til butikkvirksomhet, uten at arkitekturen har gått tapt. Dette kunne vært gjort også her, men tiden var nok dessverre ikke moden for denne type byfornyelse. Rosenborg de kongeliges kino Også i Majorstua/Frogner-området fantes flere kinoer. Colosseum ved Majorstukrysset trenger vel ingen nærmere presentasjon, og i boligstrøkene ned mot Bygdøy Allé lå Gimle og Frogner. Alle disse tre viser fortsatt film, men Frogner er overtatt av et privat foretak. Tvers over veien for Colosseum, der det nå er parkeringsplass, lå det lille, elegante filmtempelet Kino-Paleet. Disse to kinoene lå egentlig i Aker kommune fram til sammenslåingen i 1948, men Oslo Kinematografer hadde sørget for å skaffe seg aksjemajoritet i selskapene som eide kinoene. Slik unngikk de konkurranse med sine egne kinoer like i nærheten. En av disse var Rosenborg i Bogstadveien 9, med inngang mot Sporveisgata. Tidligere hadde det funtes en annen kino ved samme navn like i nærheten, i Bogstadveien 12. Den åpnet allerede i 1912, som byens første kommunale kino. Lokalene var imidlertid ikke bygget for kinodrift, men som forsamlingslokale for Kristiania vestre Arbeidersamfunn allerede i 1887. 7 Gamle Rosenborg ble lagt ned da nye Rosenborg kino åpnet 12.mars 1937, i en moderne funkisgård med forretninger og leiligheter. Den nye tid hadde inntatt hovedstaden, og enkelhet, lys og luft preget arkitekturen. Rosenborgs fasade var stilren, med en lang baldakin som strakte seg over hele inngangspartiet. Kinoens navn sto skrevet i rød neon, og skråstilte plakatkasser rammet inn de lette dørene av messing og glass. Om kvelden lyste baldakinen opp, og filmens navn kunne leses i svarte bokstaver mot den skinnende bakgrunnen. Også plakatkassene var 7
Rosenborg kino. Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum stemningsfullt opplyst av vertikale lysrør. Arkitekter for kinoen var Wollebæk & Skraastad, og inne i salen var veggene dekorert med fresker av Lars Backer. Han hadde også stått for den fantastiske innredningen av Frogner kino noen år tidligere, med stjerner, skyer, himmelhvelving og åskammer i det fjerne. Jeg våger påstanden om at det ikke har funtes et lignende kinointeriør i Oslo, og det er en tragedie at det gjennom ombygninger har gått tapt for ettertiden. På Rosenborg valgte Backer motiver fra det gamle Hegdehaugen og områdene rundt. Folk ble glad i freskene hans, og da kinoen i 1960 ble pusset opp og bildene fjernet, kom det spredte protester, blant annet i form av leserinnlegg i avisene. Kritikerne mente at Rosenborg hadde mistet sin særegenhet, den var blitt kald og steril. Men de fleste var fornøyd. Backers bilder var heldigvis ikke malt rett på veggen, men på plater, som ble skrudd ned og bevart. En ny utsmykning kom på plass; fargerike mosaikker av Finn Nielsen, inspirert av italiensk Commedia dell Arte. Salen fikk nye, røde stoler, lerretet ble gjort større, og Finn Nielsen applikerte også en festlig Chaplin-figur på sceneteppet. 8 Optimismen rådet da Rolf Stranger åpnet nyoppussede Rosenborg med 19-forestillingen i august 1960. Man ønsket å møte konkurransen fra fjernsynet, og nettopp derfor ble de eldre kinoene rustet opp. I denne perioden
Rosenborg kino. Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum fikk et antall av byens kinoer hver sommer en ansiktsløftning. Rosenborgs repertoar var på 1960-tallet en blanding av premierefilmer og reprisefilmer, men etter hvert syntes det som kinoens profil var blitt mer usikker. Det ble sagt at Rosenborgs spesialitet var tårevåte melodramaer, og Oslo Kinematografer ønsket en nivåhevning. Man ville vise kvalitetsfilm, for eksempel den vest-tyske filmen «Katharina Blums tapte ære». Rosenborg var en typisk nærkino, beboerne rundt Hegdehaugen, Fagerborg, Homansbyen og Briskeby satte pris på kinoen sin, og den var godt besøkt. Åpningsfilmen «Intermezzo», med Ingrid Bergman og Gösta Ekman, gikk for fulle hus i 12 uker, og folk sto i kø langt nedover Bogstadveien til alle forestillingene. Rosenborg hadde også faste celebre gjester. Oscar Mathiesen med frue kom på Filmavisen hver eneste søndag. Dit kom også kronprinsparet Olav og Märtha, med barna. Når kong Haakon og dronning Maud ønsket å se film, var det Rosenborg som var deres kino. De kom ikke ofte, men enkelte ganger ble det ringt fra Slottet, og kinokontrollør Ivar Auraas sperret av det ønskede antall plasser. De kongelige satt alltid midt i salen, på de ytterste setene. De sørget for å ankomme akkurat idet lysene i salen var blitt slukket, og kongen sa så til Auraas: «Dronningen må ta Dem i armen, for De er meget støere enn meg». Så gikk kinokontrolløren arm i arm med dronningen ned til plassen hennes. 9 9
Rosenborg kino. Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum Det var ikke Oslo Kinematografers ønske å legge ned Rosenborg, men fordi de bare leide lokalene, oppsto det problemer. Allerede i 1977 meldte gårdeier at husleien ville øke med 250 %. Kinostyret klaget til prismyndighetene, men gårdeier fikk medhold. Bydelsutvalget i bydel 2 ønsket også at kinodriften skulle fortsette. De forsøkte å kjempe for kinoen sin, men det hele kokte ned til et spørsmål om økonomi. Oslo Kommune hadde rett og slett ikke råd til å betale den dyre leien gårdeier krevde, og etter diverse forsøk på forhandlinger, ble leiekontrakten sagt opp. Det betydde slutten for Rosenborg kino. 10 Siste film ble vist 15.juni 1980, den svenske komedien «Jeg er med barn». Ingen plakater eller oppslag opplyste om at dette var siste forestilling. Oslo Kinematografer valgte å la det hele passere i stillhet. Utenfor kinoen hadde likevel en liten gruppe entusiaster stilt seg opp, med sørgeflor og plakater der det blant annet sto «Nei til stenging av Rosenborg kino». Rosenborg var en middels stor kino med 516 plasser, men allikevel intim og stemningsfull, og mange uttrykte skuffelse og vemod over at de nå måtte til sentrum for å se film. Det var noe eget med å ha et kinotilbud i nærmiljøet. Allerede dagen etter siste forestilling begynte demonteringsarbeidene inne i salen. Sceneteppet og lerretet forsvant først, deretter bildene og sofaene i vestibylen. Kinostolene ble stående ennå en stund, dem ville gårdeier overta. I dag har et treningssenter flyttet inn i de gamle kinolokalene. Likevel er det ikke vanskelig å finne spor etter Rosenborg. Fasaden er i dag i det store og hele uforandret, baldakinen og de opprinnelige dørene er bevart, kun kinonavnet mangler. Også plakatkassene henger der fremdeles, selv om de nå reklamerer for helt andre ting enn film. Jarlen og Ringen - bydelskinoene Rosenborg var bare en av mange lokale kinoer som ble bygget i Oslo på 1930-tallet. Man ønsket at folk skulle ha et kinotilbud der de bodde, også øst i byen. På Grünerløkka hadde Parkteatret avløst Regina teater, som ble nedlagt så tidlig som i 1928, samtidig som Soria Moria åpnet på Torshov. I Gamlebyen, antagelig oppkalt etter Jarlegata like nedenfor, 10
Jarlen kino. Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum hadde Jarlen kino sin åpningsforestilling 11.januar 1938. Premierefilmen var det amerikanske dramaet «The big city» med Spencer Tracy i hovedrollen. Billettprisen var den samme som på alle utkantkinoene, 1kr og 25 øre for billetten. I sentrum kostet det noe mer 11. «Jalla» som kinoen ble kalt på folkemunne, ble oppført i funksjonalistisk stil i Åkerbergveien 56, inkorporert i en bygård som fylte alle behov; boliger, forretninger og forlystelse. Dette var et tidstypisk trekk. Oslo fikk ingen nye, frittliggende kinobygninger, kinoen skulle være en del av folks dagligliv. Jarlens arkitekt var Knut Knutsen, og han hadde virkelig gitt østkanten et usedvanlig stilig og særpreget kinolokale, som ikke lignet mye på de provisoriske etablissementene langs Grønlandsleiret som hadde rådet grunnen bare et par tiår tidligere. Selve salen, med 449 sitteplasser, hadde en egenartet form: bred bakerst, deretter smalnet den fremover mot lerretet. Stolradene buet svakt. Taket var luftig og skrånet innover, nesten som i et kirkerom, og skaffet kinoen økenavnet «Likkista». Fargevalgene var også nøye 11
Jarlen kino. Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum gjennomtenkt: ved inngangspartiet var koloreringen mørk og tett, så noe lysere i vestibylen, før man inne i salen møtte det lyse grønnmalte, nesten hvite taket. Man ønsket at himlingen skulle virke fjern, slik at rommet framsto større. I 1960 ledet Knut Knutsen oppussingen av kinoen, og til kontrast fra det nesten fargeløse taket, fikk Jarlen nå et nytt sceneteppe, mellomblått med fire hvite duer. Sammen med de røde stolene og den mørke brystningen med indirekte belysning, ble det skapt en helt spesiell atmosfære. Knutsen hadde samarbeidet med brukskunstneren Hjørdis Knutsen om nettopp farger og utstyr. 12 Vestibylen var også en liten funkisperle, med sin ovale billettkiosk i mørkt treverk, gulvet med kontraststriper, og elegante stålrørsstoler langs veggene. Taket var et særlig blikkfang, dekorert med tynne lysrør som dannet et stort sirkelmønster. Den smakfulle innredningen gjorde at Jarlen ikke lignet noen annen kino. Man hadde virkelig gått inn for å gi publikum en stemningsfull og annerledes opplevelse, noe som nok særlig ble satt pris på i arbeiderstrøkene. På fasaden utenfor sto «Jarlen» skrevet i stor løkkeskrift-neon. Denne ble senere fjernet da bygningen ble renovert og dekket med metallplater på 1970-tallet. Vi har sett at nedleggelsen av Rosenborg og kinoene på Karl Johan skyltes uheldige omstendigheter. De forsvant, til tross for gode besøkstall. For de mindre utkantkinoene ble tilværelsen langt tøffere. De strevde med å holde besøkstallene 12
oppe da fjernsynet bredte om seg, og folks krav til fasiliteter og underholdningstilbud økte. På 1960-tallet la Oslo Kinematografer ned både Ullevål, Nordstrand og Sinsen, disse kinoene var rett og slett ikke lønnsomme lenger. Også Jarlen slet tungt i denne perioden. Oslo Kinematografer ønsket likevel ikke nedleggelse, da de anså det som viktig å gi et tilbud til publikum også utenfor sentrum. I stedet ble det satt i gang ulike tiltak for å øke publikumstilstrømningen. Et av problemene var at Jarlen var en såkalt «reprisekino», en kino som fikk filmene når de allerede hadde gått en stund på de større premierekinoene. Det sier seg selv at dette ikke var optimalt for en kino beliggende i utkanten. For Jarlen gikk det opp og ned. I 1972 skrev Arbeiderbladet: «Dødsdømte Jarlen har doblet besøket. Ikke lenger snakk om nedleggelse» 13, men i 1974 var Jarlen den kinoen i Oslo som gikk desidert dårligst. Det ble forsøkt å gi Jarlen faste månedsprogram, som ble annonsert i god tid og ga publikum mulighet til å planlegge kinobesøket. Brosjyrer med filmprogrammet ble også distribuert til husstander i strøket, og dette hjalp noe på besøkstallene. I tillegg ble Jarlen også tatt i bruk som skolekino - et populært tiltak. I 1980 uttalte Oslo Kinematografer at det uansett ikke var aktuelt å legge ned flere kinoer; Rosenborg hadde vært et særtilfelle. I stedet ville man gi Jarlen en ny profil, ved å vise gamle klassikere som for eksempel «Tatt av vinden». Dette ble en suksess, og besøkstallene steg med 60% det påfølgende år. Dessverre skulle den positive trenden igjen vise seg å være forbigående. Gamlebyen slet med fraflytting og forslumming, det var nesten bare eldre igjen i bydelen, bygningsmassen forfalt og skolen stengte. Publikumsgrunnlaget var ikke hva det engang var. Det var dessuten dårlige parkeringsmuligheter ved kinoen, og i 1987 klaget byhistoriker Erik Melvold på at Jarlens repertoar viste lite mangfold. Action, kriminal, western og krig var ikke egnet til å trekke et bredt publikum. 14 Det virket som tiden hadde løpt fra den gamle kinoen. De få barna som var igjen i strøket brukte imidlertid Jarlen til siste slutt. De pantet flasker for å se åttitallsklassikeren «Dirty Dancing», så ofte de klarte å skrape sammen nok penger til barnebilletten, som kostet tjue kroner. Dessverre var det ingen vei tilbake for Jarlen kino. Besøkstallene var og ble for lave, og Oslo Kinematografer ønsket ikke lenger å subsidiere reprisekinoene med premierekinoene, og i desember 1988 ble siste film vist på Jarlen, komedien «Buster» med Phil Collins. I noen år etterpå ble salen benyttet som innvandrerkino, og et janitsjarorkester leide lokalene som konsertscene fram til 1997. Deretter ble bygningen totalrenovert, fasadeplatene ble fjernet og eksteriøret tilbakeført til det opprinnelige, med lyseblå funkispuss og tidsriktige vinduer. Samtidig ble dessverre også kinosalen revet og bygget om til leiligheter. I dag finnes det ingen spor etter Jarlen kino, annet enn filmplakatene som henger i trappeoppgangene. Et lyspunkt er det likevel. På eldresenteret på Vålerenga vises det film i kinorommet, som går under navnet «Nye Jarlen». «Østkantens Gimle» lever på sett og vis videre. Et lignende livsløp hadde også Ringen kino på Carl Berners plass. Året etter Jarlen, altså i 1939, åpnet den i 13
Ringen kino. Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum Trondheimsveien 110. Ringen var nok et eksempel på at Oslo kommune virkelig ønsket arkitektur av høyeste kvalitet. Aftenposten kunne melde at «kinostyrets bestrebelser for å skaffe byen vakre kinoteatere er både prisverdige og vellykkede». Ringens salong hadde grønne vegger og hypermoderne belysning, trefarget tak og rødt forteppe. Akustikken var utmerket. 15 På baldakinen utenfor kunne man lese kinoens navn i store, svungne neonbokstaver. G en var formet som en sirkel med hale, og var plassert helt i midten, som et blikkfang med henspill på kinoens navn. Inngangsdørene var flankert av to plakatkasser i messing. Da Ringen åpnet, som Oslos 19. kino, var den siste planlagte reprisekino ferdig bygget. Til tross for at også denne kinoen lå i en større forretningsgård, var salens buede himling fullt synlig fra utsiden. Med sitt egenartede utseende tiltrakk Ringen seg mange skuelystne under byggeperioden. De som ikke visste hva bygningen skulle brukes til gjettet på ulike formål, luftskipshall var et av forslagene. Også navnet skapte diskusjon. Engelsborg, Ola Narr (etter friområdet like ved), Rosenhof og 1905 ble foreslått, men til slutt landet altså kinostyret på Ringen. At kinoen var vakker kan ingen bestride. I 1965 ble den ny fra innerst til ytterst, men det elegante, stilrene uttrykket ble beholdt. Arkitekt F.S.Platou, som hadde tegnet kinoen seksogtjue år tidligere, 14
Ringen kino. Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum ledet arbeidene. Baldakinen fikk ny neon, der rettvinklede, modernistiske bokstaver stavet kinoens navn. Like under sto den aktuelle filmens navn, og på hver av kortsidene på baldakinen lyste en sirkel. De gamle tredørene ble byttet ut med nye av metall, og inngangspartiet ble flislagt og fikk kvadratiske lamper. Uttrykket fra fasaden ble tatt opp igjen i vestibylen, der fondveggen var dekket av små, firkantede keramikkfliser i vakre farger. Bak en spennende avlang søyle, lekent dekorert av Sigurd Winge, sto en bitteliten kiosk i lyst treverk. De lange sofaene langs veggen var trukket med kalveskinnsimitasjon. Inne i salen ble derimot de rette vinklene avløst av myke linjer. Antall plasser var minket fra 530 til 463 slik at de besøkende fikk bedre plass til bena. Teakbrystningen var pusset opp, likeså det egenartede taket i naturtre. Veggene ble kledd med glassfibertøy i lys blått. Forteppet gikk i dristig oransje og fiolett, stolene i rødt. Lerretet var også utvidet, slik at man kunne vise filmer i bredere format. 16 Den påkostede oppussingen, der ingenting var overlatt til tilfeldighetene, viser at det på 1960-tallet ble satset for fullt på de små utkantkinoene. Ringen var også på dette tidspunkt blitt premierekino, og selv om publikumstilstrømningen på Ringen var bedre enn på Jarlen, Sinsen og de andre tidligere omtalte «problembarna», var ikke besøket utover 1970-tallet så godt 15
Ringen kino. Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum som Oslo Kinematografer skulle ønske. En ny taktikk ble forsøkt. Ringen skulle bli en kino for «etternølere», det skulle altså vises relativt ny kvalitetsfilm som folk ikke hadde rukket å få med seg, for eksempel «Gjøkeredet», «Bugsy Malone» og Monty Python-filmene. Dette til tross måtte også Ringen til slutt gi tapt. Den gode beliggenheten midt i Carl Bernerkrysset hjalp ikke på besøkstallene og i 1988 ble også Ringen lagt ned. I dag er lokalene bygget om til dagligvareforretning, men hvis man tar turen, er det overraskende mange spor å finne etter fordums kinodrift. Baldakinen er riktignok fjernet, men plakatkassene både ute og innenfor er intakte, likeså messingrekkverket og den lille helningen i gulvet ned mot vestibylen. Ved kassaområdet står faktisk ennå Sigurd Winges søyle, dessverre overmalt i hvitt, men med mosaikkdekorasjonens former godt synlig gjennom malingen. Det mest fascinerende er likevel når man trår inn i det som engang var kinosalen. Her er alt inntakt; tak, buer, vegger, vinduet inn til maskinrommet, selv åpningen der lerretet engang hang er lett å få øye på. Gulvet heller ikke lenger og hele interiøret er nå hvitmalt, ellers er det bare hyllene med matvarer som forstyrrer bildet av min barndoms kino. Det er ikke sikkert de ansatte tror jeg er helt vel bevart, der jeg vandrer rundt blant blomkål og grillribbe 16
og kikker salig opp i taket. For øvrig kan salen også beskues utenfra, den har en karakteristisk form som skiller seg ut fra den øvrige bygningsmassen. Det er også rørende å konstatere hvor liten Ringen kino egentlig var, der den lå inneklemt i fasaden mellom et bingolokale og ulike forretninger, ganske annerledes enn dagens store kinosentre. I Sverige finnes fremdeles noen slike «kvarters-biografer» som tar oss tilbake til en svunnen tid. I Oslo har vi nå kun Gimle tilbake. Kanskje var det umulig å drive lønnsom nærkino på østkanten, men med tanke på gentrifiseringen områdene rundt Carl Berner har gjennomgått, og den påfølgende befolkningsveksten, ville det vært interessant å se om en kino som Ringen i dag ville hatt livets rett. Det får vi aldri vite. Derimot har et nytt kinosenter i Sannergata ikke langt unna overtatt Ringen-navnet, og her går virksomheten så det suser, med gode besøkstall. Det finnes igjen en Ringen kino i hovedstaden! Sentrum kino funkis på sitt beste Da Samfunnshuset, tegnet av Ove Bang, reiste seg på Arbeidersamfunnets plass 1934-41, fikk Oslo et av byens fineste funksjonalistiske bygg. I tillegg til butikker, kontorer og mindre møterom, fantes den store samfunnssalen, og under den, med inngang fra gateplan, Sentrum kino. Sentrum var ment å skulle avløse Verdenstheateret, som kommunen hadde leiekontrakt med ut året 1940, og var nok et ledd i Oslo Kinematografers fornyelsesprosess av Oslokinoene. «Et kinoteater i blått» ble Sentrum kalt i Aftenposten i mars samme år 17, og denne poetiske beskrivelsen passer godt på Oslos kanskje flotteste funkiskino, med unntak av Klingenberg. Hele 1206 plasser hadde salen, balkong inkludert. Stolradene i lyst treverk buet svakt og fargesettingen var utsøkt. Annethvert sete var trukket i rødt, annethvert i svakt mosegrønt. Veggene gikk i mørkeblått og hvitt, og sceneteppet tok opp igjen denne blåfargen, blandet med vertikale striper i grønnfargen fra stoltrekkene. De avrundede hjørnene rundt scenekantene harmonerte med de grasiøse linjene langs veggens brystning, balkongens svungne avslutning og de sirkulære lampene som kastet et mykt lys oppover. Salens oppbygning var så gjennomført at man nesten ikke kunne si hvor taket begynte og veggene sluttet - det hele fløt perfekt sammen. Det var Ove Bang selv som sto for all innredning av Samfunnshuset: både fargevalg, armatur, lamper o.l., og Sentrum var virkelig en spektakulær kino, som ga et overveldende inntrykk. Over inngangen fantes en lang baldakin med «Sentrum» i stor, rød neon. Vestibylen var like smakfull som kinosalen, med åpne flater og innbydende materialer. Det var ikke rart man gledet seg til kinoen skulle åpne 2.påskedag 1940, med filmen «Ninotschka» med Greta Garbo i hovedrollen. Det var sendt ut invitasjoner, og det ble arbeidet natt og dag for å få kinoen klar til åpningen. Så kom krigen. Sentrum kino og Samfunnshuset for øvrig ble tatt i bruk av tyskerne, og Oslos innbyggere måtte se langt etter sin nyeste kino. Ikke før 26.desember 1945 kunne den endelig tas i bruk igjen. Heldigvis hadde de tyske okkupantene stelt pent med interiøret, og den framsto snart i sin opprinnelige prakt. 17
I 1956 ble vestibylen i tilegg utsmykket med nonfigurative veggmalerier av Inger Sitter og Carl Nesjar. Nå begynte en aktiv periode for Sentrum. I tillegg til å være kino, ble den brukt til bl.a. konserter, boksestevner, streikemøter og barneforestillinger. I 1965 spilte selveste Leonard Cohen på Sentrum kino. Den mest kjente hendelsen kinoen var midtpunkt i, var nok likevel premieren på filmen «Rock around the clock» i 1956. Mange mener at det var denne kvelden Oslo mistet sin uskyld. Det som i alle fall er sikkert, er at rockemusikken inntok byen, og at ungdomskulturen ble aldri helt den samme etterpå. Under selve forestillingen klokken 21.00 hadde det meste gått rolig for seg. Noen par danset litt utenfor kinoen, noen hylte og skrek litt, men alt var under kontroll. Så, etter filmen, brøt tumultene ut. Ungdom strømmet ut fra kinosalen, og oppildnet av stemningen og gleden over musikken, inntok de gatene omkring. De ropte på «mere rock, mere rock» og etter hvert utartet opptøyene til den grad at ruter ble knust, trafikkskilt veltet overende, og en ung bilist ble slått ned da han forsøkte å roe gemyttene. Kinodirektøren tok det hele med ro. Han mente at ungdom er og blir ungdom, han så ingen grunn til å overdramatisere og ta filmen av plakaten. Dette skjedde da heller ikke. Selv hadde han klart å holde seg fra å «rokke og rolle», selv om han måtte innrømme at rytmene var svært smittende. 18 Utover på 1970-tallet gikk det ikke like bra for Sentrum. Den nedadgående besøkstrenden gjorde seg gjeldende også på denne kinoen, og Oslo Kinematografer tenkte nå helt nytt. De ønsket i 1979 å bygge sitt første kinosenter. Valget sto mellom Sentrum og Eldorado, og Sentrum ble sett på som best egnet, ettersom Eldorado var gammel, brannsikkerheten var dårlig, og de to kinoene lå svært nær hverandre. Det var ingen vits i å satse på dem begge. På Sentrum var planen å bygge om den enorme salen til seks mindre saler. Den største, som skulle plasseres på den daværende parkett, skulle få 510 plasser. I planet over denne var det planlagt to saler med henholdsvis 140 og 150 plasser, og balkongen skulle bygges om til to saler, med 50 og 90 plasser. I tillegg skulle det komme en sal med 75 plasser i mellometasjen, og en videokino i underetasjen. Det er god grunn til å være takknemmelige for at disse planene aldri ble gjennomført og at man i stedet klarte å bevare salen relativt inntakt. Med tanke på bygningens unike kvaliteter, ville en slik ombygging og oppdeling i mindre enheter vært en katastrofe. I stedet ble det Eldorado som ble kinosenter. Etter nøye vurdering kom Oslo Kinematografer fram til at det ville bli enklere å gjennomføre planene der. På Eldorado eide de lokalene selv og sto dermed helt fritt i forhold til hvordan de ville utforme de nye kinoene. Sentrum havnet derimot i en bakevje. Det var umulig å fylle den store salen hver kveld, og det ble satset på utleievirksomhet; blant annet gikk Tramteaterets høstrevy av stabelen på Sentrum i 1985. Det gikk allikevel mot slutten for Sentrum kino. Sammen med Ringen og Jarlen ble den nedlagt 7.desember 1988. Disse tre kinoene hadde samme år hatt et samlet underskudd på åtte millioner kroner og et publikumsbelegg på kun 7-8%. Kinomaskinist Sture Jansson på Sentrum 18
Sentrum kino. Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum var med på å stenge sin tredje kino, tidligere hadde han arbeidet på Palassteateret og Victoria. Siste spilledag på Sentrum viste han to forestillinger med Poltergeist III for et svært fåtallig publikum, deretter var det kroken på døra. Likevel skulle det vise seg at Sentrum ikke var død. Det varte ikke lenge før lokalene gjenoppsto som Sentrum scene, en rockeklubb med konserter, og etter hvert også egen filmklubb. I 1993 startet «Underdog Kino Klub» opp, og kunne med glede konstatere at den gamle kinokiosken fremdeles sto der og at de gamle stolradene på balkongen var inntakt med askebeger og det hele. I vestibylen hang en gammel plakat med 80-tallets billettpriser. Dem hadde filmklubben tenkt å videreføre. Underdog kjørte film tre til fire dager i uka, fra søndag til onsdag, og viste seg å være levedyktige. Filmen hadde gjenoppstått på Sentrum, om enn for en stakket stund. 19 I 1997 kjøpte Olav Thon kjøpte hele Samfunnshuset av Oslo Arbeiderforening. Det var snakk om å gjøre om kinosalen til dagligvarebutikk, men dette ble heldigvis avverget. Thon klarte istedet å ødelegge utsmykningen i vestibylen, ved å sage ned deler av Inger Sitters veggmaleri og føre en dør tvers igjennom kunstverket. Resten ble dekket av gipsplater. Thon 19
forsvarte seg med at arbeidet var i dårlig forfatning og påsto at han ikke hadde gjort noe galt. Enhver med kulturhistorisk interesse vil nok være dypt uenig. Heldigvis slapp kinosalen unna, og er ennå i god stand. Fra 2006 er Sentrum igjen konsertscene. Stolene i parkett er fjernet, likeså sceneteppet, men i det store og hele er det opprinnelige interiøret godt bevart. På baldakinen lyser fortsatt de røde neonbokstavene, og det er mulig å oppleve gamle Sentrum kino nesten som den engang var. Edda drabantbykinoen på Kalbakken Med Jarlen, Ringen og Sentrum var mellomkrigstidens optimistiske kinobygging over. Til tross for at det etter krigen var nok av andre problemer å ta tak i, foreslo kinodirektør Arnljot Engh allerede i 1946 at byen måtte få åtte nye kinoer, som skulle stå ferdig mellom 1949 og 1953. Dessverre ble ingen av planene realisert. Fram til midten av 1960-tallet ble det ikke åpnet en eneste ny kino i Oslo. Det var vanskelig nok å fylle de store salene som allerede fantes, og skulle en kino drives lønnsomt, måtte den ha den beste lyd- og bildeteknologi, de nyeste filmene, god komfort - kort sagt, den måtte gi folk en underholdningsopplevelse de ikke kunne få noe annet sted. Fjernsynet var som kjent blitt kinoens farligste konkurrent. Vi har sett at det var tøffe tider for bydelskinoene, med nedleggelser og lave besøkstall, men i de nye drabantbyene virket kinogrunnlaget å være annerledes. Mens indre by ble fraflyttet, fikk drabantbyområdene et innbyggertall tilsvarende en vanlig norsk småby. Kinostyret begynte så smått å se på muligheten for et kinotilbud i disse delene av Oslo, og de to områdene som var mest aktuelle, var Lambertseter og Groruddalen. Det ble uttalt at hvis det ikke var mulig å drive lønnsom kino i Groruddalen, der befolkningsgrunnlaget var på ca.65 000 mennesker, kunne man like gjerne slutte å bygge kinoer i Norge. 20 Likevel fikk drabantbykinoene en trang fødsel. Kinodirektøren var usikker på prosjektet. Det bodde flest ungdommer i drabantbyene mente han, og disse vil heller trekke ned mot sentrum for å gå på kino. I stedet kom han med forslag om å bygge en ny kino ved Konserthuset, og likeledes en på tomten til Hotell Viking (nå Royal Christiania), men det ble med planene. De påtenkte prosjektene trakk i langdrag, og mens drabantbybeboerne ventet, fantes det flere små, private lokalkinoer som, til tross for kinomonopolet i hovedstaden, hadde konsesjon til å vise film noen dager i uka. Blant disse var Folkvang på Høybråten, Furuset kino og Godlia i Godlia velhus, sistnevnte er fremdeles i drift. På Lambertseter var det imidlertid langt til nærmeste tildbud. Allerede på midten av 1950-tallet var drabantbyen ferdig utbygget, men beboerne måtte vente nesten ti år på kinoen sin. Først etter en langvarig krangel om kostnader og en til tider stillestående byggeprosess, kunne Symra åpne 2.juledag 1965. Oslos første kino etter krigen var et faktum og lokalbefolkningen elsket Symra fra første dag. Både barne- og voksenforestillingene ble godt besøkt, noe som for alvor satte fart i siste innspurt av kinoplanene i Groruddalen. 20
Symra kino. Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum Allerede i 1961 hadde Oslo Kinematografer fått tilbud om å leie lokaler i det nye Høyres Hus på Kalbakken, som i tillegg til kino skulle inneholde et større varehus, flere mindre butikker, samfunnshus, restaurant, møtelokaler, konferanserom og kontorer. Året etter gikk arkitektene Torp, Torp & Gjestvang så smått i gang med tegningene, men ikke før i mai 1965 kunne byggingen starte. Sluttresultatet ble imidlertid bemerkelsesverdig. Edda ble ikke finansiert av skattemidler, men med billettinntekter fra andre kinoer. Likevel sparte man ikke på noe. Man ønsket at den nye kinoen skulle tilfredsstille den mest kresne kinogjenger. Edda fikk 441 plasser, utstyr for å vise både cinemascope (et spesielt bredfilmformat), widescreen og normalfilm, og det var en helt særegen kino som åpnet 2.juledag 1966, nøyaktig ett år etter Symra. Interiør og materialer var i tidens farger; dyp gråblå bak i salen, vekslende til mørk ask nedover langs sideveggene. Også taket gikk i bruntoner. Gulvteppet og kinostolene var i mørkerødt, mens de to forteppene hadde en gyllen farge. Den diagonale midtgangen ga salen et originalt uttrykk. Belysningen kom fra kvadratiske lamper i ulik høyde, spredt asymmetrisk rundt i taket. På fasaden mot Trondheimsveien kunne man lese kinoens navn i rød neon, med vikinginspirert font. Avisene kalte 21
22 den nye kinoen «smakfull» og «nydelig», den ble rett og slett beskrevet som «ikke dagligdags». 21 På åpningsdagen var både ordfører Rolf Stranger og kinodirektør Engh tilstede for å kaste glans over begivenheten. Røde julestjerner og hvite krysantemer flankerte lerretet, og Edda hadde til og med et eget kinoorgel, som ga en hel liten konsert mens de innbudte ventet. Åpningsfilmen var «Russerne kommer, russerne kommer», hvilket gledet formannen i Grorudvelenes forening; han håpet at Edda kunne vise moderne filmer, egnet til å skape debatt. Det tok litt tid før besøkstallene på Edda tok seg opp. Det var naturlig å sammenligne med Symra, og i 1969 gikk Edda fortsatt ikke så godt som man hadde håpet. Etter hvert ble Edda bedre innarbeidet i folks bevissthet, man begynte kino i nærmiljøet, og besøkstallene steg, men kinoen slet hele tiden med de samme problemene vi har sett hos andre bydelskinoer ved inngangen til 1970-tallet. Man kan kanskje si det var dristig å satse på en ny utkantkino når tidene var så vanskelige. Edda, Jarlen og Parkteatret gikk med store underskudd og var kinostyrets hodepine. Hva kunne man gjøre for å bedre besøkstallene? Det var imidlertid aldri snakk om å legge ned Edda. Man ønsket å opprettholde et tilbud i drabantbyene, og barneforestillingene om formiddagen var alltid smekkfulle og svært populære. I 1975 hadde Groruddalen fått enda en nærkino, Stovner Amfi, som viste film onsdager og torsdager. Begynnelsen av 1980-tallet var gullårene for denne kinoen, som hadde en egen filmklubb, og også her stappfulle hus på barneforestillingene. Kinoene i Groruddalen gikk lysere tider i møtet, om enn for en stakket stund. Oslo Kinematografer gjorde nemlig det de burde gjort mye tidligere, og oppgraderte i 1986 Edda til premierekino. Det var det som skulle til. Besøkstallene steg umiddelbart, med 36,5% i forhold til året før, og i 1989 slo de alle rekorder: Edda kunne vise til en publikumsøkning på hele 116%. Suksesskomedien «En fisk ved navn Wanda» var en medvirkende årsak, men like viktig var det faktum at Edda nå fikk storfilmene samtidig som kinoene i sentrum. Dengang assisterende kinosjef Ingeborg Moræus Hanssen uttalte at det var viktig å satse på lokalkinoene, de spilte en sentral rolle i folks kulturelle nærmiljø, men til tross for den evige debatten om hvordan man kunne skape liv og interesse rundt utkantkinoene, var ikke Moræus Hanssen åpen for at Edda skulle kunne brukes til kafévirksomhet, utstillinger og lignende. På Kalbakken skulle det kun være kino. 22 Det forelå imidlertid planer om å bygge om Edda til kinosenter; en stor sal med 200 plasser, og en mindre med 60 plasser. Dermed kunne man gi publikum et bredere tilbud, og det ville være lettere å fylle forestillingene. Det er umulig å si om dette ville hjulpet Edda til å overleve. Ombyggingen ble nemlig ikke noe av, og 1990-tallet snudde den positive bølgen. Moræus Hanssen var i mellomtiden rykket opp til kinosjef og talte ikke lenger drabantbykinoens sak, hun var mer opptatt av det nye kinosenteret i Vika. I 1989 hadde avisoverskriftene vært «Satser på Edda», i 1997 sto det «Edda legges ned». I stedet for å se på mulighetene for å skape et kultursentrum rundt Edda, gikk Oslo Kinematografer enstemmig inn for nedleggelse. De mente det ikke lenger
var driftsgrunnlag på Kalbakken og at det kun var i sentrum folk gikk på kino, dette til tross for at filmen om Mr.Bean gikk godt på Edda høsten 1997. Bydel Grorud gikk imot stenging av kinoen, men det var for sent. Som et siste desperat forsøk ble vedtaket om nedleggelse utsatt til etter bydelsutvalgsmøtet «Redd Edda» var blitt holdt. Et hurtigarbeidende utvalg var blitt satt ned, men de klarte ikke komme med de konkrete forslag Oslo Kinematografer krevde. Det fantes verken økonomi eller ressurser i bydelen til å redde Edda. 23 I begynnelsen av desember 1997 gikk siste forestilling på Groruddalens eneste kino, samme dag som det nye kinosenteret i Vika åpnet. De ansatte ble overført dit, og Edda forsvant i stillhet. Stovner Amfi var på dette tidspunkt for lengst forsvunnet. Nå finnes det få spor etter kinodrift i Høyres Hus og kinolokalene er bygget om til dagligvareforretning. Det må være lov å sette spørsmålstegn ved det faktum at det ikke er mulig å drive kino i et så folkerikt område som Groruddalen. Kanskje var beliggenheten feil; Kalbakken er ikke det store butikksentrum man reiser til, det er definitivt ikke der ting skjer. Kanskje ble heller ikke kinoen drevet riktig i forhold til hvilke filmer den fikk, og når. Heldigvis finnes det fortsatt en drabantbykino i Oslo. På Lambertseter blir Symra nå satset på for fullt, den rustes opp og blir en del av et stort forretningssenter. Fremtiden burde være sikret. Noter 1 Dahl, Gripsrud, Iversen, Skretting, Sørensen: Kinoens mørke-fjernsynets lys 1996 2 Stensby, Petter: Oslo Kinematografer gjennom 60 år. Kulturbedrift med ny giv St.Hallvard 4/86 3 Social-Demokraten 26.08.1914 4 Da jeg var på kino i Oslo, Oslo Kinematografer 2001 5 Aftenposten 14.01.82 6 Christensen, Arne Lie: Karl Johans fasader 2007 7 St.Hallvard 4/86 8 Aftenposten 03.08.60 9 «Et liv på kino kinobetjent Ivar Auraas forteller» Stensby, Petter St.Halvard 4/86 10 Aftenposten 30.04.80 11 Jan Erik Nielsen, Kampen Historielag 12 Arbeiderbladet 03.08.1960, Aftenposten 09.08.60 13 Arbeiderbladet 04.11.72 14 Arbeiderbladet 02.10.87 15 Aftenposten 04.11.39 16 Arbeiderbladet 30.08.65 17 Aftenposten 02.03.40 18 Arbeiderbladet 20.09.55 & 21.09.56 19 Aftenposten 09.08.93 20 Arbeiderbladet 07.03.63 21 Aftenposten 27.12.66, Arbeiderbladet 27.12.66 22 Akers Avis Groruddalen 20.08.86 23 Aftenposten 07.10.97 & 16.10.97 Annen litteratur: Blakstad, Gudleif & Munthe-Kaas, Herman: Arkitekt Ove Bang hans læreår og virke 1943 Furberg, Kjell: Svenska Biografer 2000 Oslo Byleksikon Oslo Kinematografer gjennom 25 år, 1926-1951 Oslo Kinematografer 40 år, 1926-1966 Oslo Kinematografer 1926-1986 Bilder fra Oslos kinohistorie Diverse aviser og klipparkiv Tove Solbakken har mastergrad i kulturhistorie ved UiO og er for tiden formidler ved Oslo Museum. 23
Raseringen av Kontraskjæret Lars Roede I 2010 var det 40 år siden Skansen ble revet for å gjøre Akershus mer synlig i bybildet. Lotte Sandberg markerte åremålet i Aftenposten 29. juli i fjor og kalte det et feilgrep, men unnlot å nevne det mer massive feilgrepet som fulgte da hele Kontraskjæret ble sprengt i filler. Siden forgjengernes handlinger bør bedømmes etter datidens normer, er det forståelig at en riksantikvar med forankring i mellomkrigstidens verdisyn ønsket funkisbygget bort for å gi riksklenodiet verdigere omgivelser. Mindre forståelig er det at han ville fjerne et anerkjent kulturminne terrenget med spor av festningens contrescarpe og glacis for å lage en uhistorisk rekonstruksjon av det samme terrenget. Skansen Da Skansen ble revet, var restauranten 43 år gammel en vanskelig alder for byggverk. Omdømmet er gjerne på et lavmål når de runder førti, og da er de spesielt utsatt for rivning eller radikal modernisering. Men overlever de kriseårene, er prognosene for et langt liv gode. Modernismen er nå så vel ansett at Norges første funksjonalistiske monumentalbygg ville ha vært et fredet kulturminne om det hadde overlevd midtlivskrisen. Slik ble Skansen omtalt av Aftenposten 4. mai 1927, like før åpningen: «Om Skansens arkitektoniske utformning vil der sikkert opstaa strid og diskussion. Paa mange virker den irriterende enkel. Det litt haarde, kjølige præg vil imidler- tid nok bli dæmpet eller forsvinde, naar farvene, løvet og blomstervældet utfolder sig». Men bygningen ble godt mottatt, og folkeopinionen aksepterte raskt denne banebryteren for funksjonalismen. Førti år senere var begeistringen kjølnet. Skansen hadde fått mange konkurrenter, og tiden hadde løpt fra danserestauranter av denne typen. I 1960- årene ble den til ungdomsrestauranten Rondo. Den ble aldri noen helt stor suksess, alkoholfri som den måtte være når kommunen sto bak. Uterestauranten forsøkte enda en ny giv ved å introdusere pizza og scampi fritti på sin italienske avdeling. Mens restauratørene strevde for å holde Skansen, arbeidet sterke krefter for å få den bort. 24
Foto: Mittet, ca 1930 / oslo museum Skansen og Rådhusgaten ca. 1930. Kontraskjæret er intakt som østvegg i Rådhusplassen. Stormen på Skansen Rivningsplanen ble modnet i lukkede rom, og hverken Bymuseets klipparkiv eller Riksantikvarens korrespondansearkiv kaster fullt lys over prosessen. Men 15. februar 1962 varslet Aftenposten: «Akershus Nu er det Skansen det gjelder». Formannen i Akershus slotts venners terrengkomité fortalte at «nu gjelder det Skansen. Terrenget her er et utpreget forterreng for Akershus, og det har lenge vært planer om å rive Skansen». Riksantikvar Roar Hauglid sa seg helt enig: «her har man virkelig en anledning til å få frigjort den eneste bevarte rest av festningens forterreng. Med et grøntanlegg her vil murene komme helt og fullt til sin rett og først da vil Akershus komme inn i bybildet igjen fra denne side. Nu skjules borgen først og fremst av Skansen og dernest av den sterkt skjemmende forstøtningsmur nederst i Rådhusgaten. Herfra skulle terrenget gli mykt og naturlig, med et grønt gressteppe opp mot Akershus. Da, og først da vil den gamle festning bli det i bybildet som den bør være, nu er jo Akershus stengt ute fra byen nær sagt på enhver tenkelig måte». Hauglid utdypet rivningsønsket i et innlegg han sendte til alle Oslo-aviser 17.10.1964 for å protestere mot et foreslått tivoli på Kontraskjæret. «Kontraskjæret vil sammen med Skansen-området bli utlagt til et sammenhengende grønt-areal som skal stige opp mot festningsmurene fra Rådhusplassen og fra Rådhusgaten; en 25