De skjulte straffede Konsekvenser og helseplager hos fangers pårørende Av Hanne L. Hamsund, daglig leder i Foreningen for Fangers Pårørende Når en person begår et lovbrudd og skal sone en fengselsstraff, straffes ikke bare den som har begått lovbruddet, men også de som står vedkommende nær. Mange pårørende opplever at deres livssituasjon endres dramatisk. Foruten savnet og tapet over den som for en periode er borte, opplever mange skam, skyldfølelse og uvisshet om fremtiden. I møtet med fengselet føler pårørende seg ofte mistenkeliggjort og maktesløse. For noen blir fengslingen den store hemmeligheten som for enhver pris ikke må røpes. Det er kanskje ikke så overraskende at mange pårørende blir syke. Foreningen for Fangers Pårørende (FFP) har siden 1992 gitt støtte og veiledning til pårørende og jobbet for deres rettigheter overfor kriminalomsorgen og myndigheter forøvrig. I møtet med pårørende ser vi hvordan fengslingens konsekvenser også rammer familiemedlemmer på utsiden av muren. FFPs erfaring viser at de ulike belastningsfaktorene som rammer pårørende kan føre til dårligere helse. FFP har nylig gjennomført en større spørreundersøkelse blant pårørende. Et oppsiktsvekkende resultat er at hele 40 % av de pårørende får dårligere helse som følge av fengslingen. Helsen endres både psykisk og somatisk. De mest vanlige reaksjonene er hode- og nakkesmerter, muskelsmerter/spenninger, leddsmerter, hudreaksjoner, redusert matlyst og magesmerter. Mange sliter med søvnproblemer, depresjoner og angst. Årsakene til helseproblemene kan være mange og sammensatte. Mange pårørende som får helseplager synes det er vanskelig å ta dette opp med lege og hjelpeapparatet for øvrig, fordi det å være pårørende til en innsatt er tabubelagt og stigmatisert. De endelige resultatene fra undersøkelsen Pårørendes helse og livskvalitet vil foreligge i løpet av høsten 2006. Denne artikkelen baserer seg først og fremst på FFPs generelle erfaringer fra vårt arbeid med pårørende. Sorg og savn For de fleste pårørende betyr fengslingen av et familiemedlem en krise. Hvilken relasjon man har med den fengslede er av betydning, og forandringene vil oftest være størst for de som tidligere bodde sammen med den fengslede. En familiefar som brått blir borte fra familien vil selvsagt oppleves som dramatisk, ikke minst for barna. Det oppleves som et tap, plutselig forsvinner en du er glad i ut av livet ditt for kortere eller lenger tid. De pårørende blir sittende igjen med et savn kombinert med følelsen av å ha blitt sviktet. Følelsen av skyld kan også være sterk. Hva gjorde jeg feil? Kunne jeg gjort noe annerledes? De pårørende preges også av uvisshet om dom, kriminaliteten som førte til fengslingen og om fengsler som for de fleste er en ukjent og fremmed verden. Stigmatisering og hemmeligholdelse Til tross for at den pårørende ikke selv har begått den kriminelle handlingen, opplever allikevel mange pårørende at de selv blir stigmatisert. Den innsatte er på mange måter skjermet bak murene, mens de pårørende må møte samfunnets reaksjoner. De må stå til rette for skammen og må tåle fordømmelse og sosial avvisning. I saker der media viser stor interesse vil situasjonen kunne oppleves som ekstra belastende.
Det er knyttet mye tabu til det å være pårørende til en som sitter i fengsel. Mange pårørende velger derfor å ikke være åpen om situasjonen. Redselen for reaksjoner fra andre fører til at mange velger å holde på den store hemmeligheten om at en de er glad i er fengslet. Det er tøft å hele tiden føle at man må forklare seg og stå til ansvar for det som har skjedd. Selv om de pårørende ikke selv har gjort noe galt, bærer de byrden av den innsattes handlinger på sine skuldre. Mange pårørende opplever at de står svært alene i sin situasjon. Selv om det er mange som opplever å få mye støtte av sine omgivelser, opplever også mange at mennesker rundt dem ikke forstår. Noen blir fordømt for det valget man har tatt ved å stå ved den innsattes side. I frykt for andres reaksjoner velger mange pårørende å isolere seg i større grad enn før de ble pårørende. Økonomi Mange pårørende får dårligere økonomi som et resultat av fengslingen. Pårørende får økte utgifter direkte knyttet til det å ha en av sine nærmeste i fengsel, for eksempel reiseutgifter i forbindelse med besøk. I tillegg må den pårørende ofte bidra økonomisk fordi den innsattes dagpenger ikke dekker utgifter til for eksempel klær og toalettartikler i tilstrekkelig grad. De pårørende som i særlig grad rammes økonomisk er de som tidligere bodde sammen med den fengslede. Dersom man er gift med en innsatt og blir alene med omsorgen for barn, regnes man etter dagens lovverk ikke som enslig forsørger. Dette innebærer at man ekskluderes fra støtteordninger som overgangsstønad og forsørgerbidrag. Dette skaper for mange en svært vanskelig situasjon, og flere ser seg tvunget til å ta ut separasjon av økonomiske grunner. Dårlig økonomi kan få mange konsekvenser. Det er tungt å slite med bekymringer for om man klarer å betale regninger og nødvendige utgifter. I noen tilfeller får pårørende problemer med å opprettholde sin tilvante levestandard. Noen blir nødt til å selge bil og andre materielle gjenstander eller flytte til rimeligere bolig. Dårlig økonomi får også konsekvenser i forhold til pårørendes sosiale deltakelse. Det viser seg at det er ferie og fritid det først spares inn på når økonomien blir dårligere. Dette rammer også barnas sosiale liv. Det å ikke ha råd til å være med på aktiviteter som de opplever at svært mange andre kan delta i, kan oppleves som svært vanskelig for et barn. I rapporten Fattigdom blant barn, unge og familier et kunnskaps- og erfaringshefte utgitt av Barne- og likestillingsdepartementet (2006) fremheves det at sosiale begrensninger og utestenging fra sosiale sammenhenger er en viktig del av dagens fattigdomsbilde. Barn med foreldre i fengsel Omlag halvparten av alle innsatte har barn. Dette innebærer at det i løpet av et år er ca. 5000 barn som opplever å ha en av foreldrene i fengsel. Barn vil kunne reagere på fengslingen på ulike måter. Noen barn kan bli triste, mens andre kan for eksempel reagere med sinne og fortvilelse. For noen blir fengslingen en forklaring på en situasjon de ikke har forstått. Barnets reaksjoner kan variere i forhold til barnets alder, utviklingsnivå, tilknytning til den fengslede, lengde på dom og type kriminalitet samt muligheten for kontakt med den fengslede. I undersøkelsen Pårørendes helse og livskvalitet fant FFP at også barna får helsemessige konsekvenser som følge av situasjonen som pårørende. Barna kan blant annet få magesmerter,
hode- og nakkesmerter, søvnproblemer, redusert matlyst, konsentrasjonsproblemer og de kan bli redde for å være alene. Den franske psykiateren Alain Bouregba er en av svært få som har forsket på fengslingens konsekvenser for fangers barn. Han vektlegger at barna utsettes for en rekke risikofaktorer og vil blant annet kunne få problemer i forhold til egen identitet, nære relasjoner og integrering i storsamfunnet (Foredrag, Paris, mai 2005). FFP har erfart at det er av stor betydning for barnet hvilken støtte barnet får av sine omgivelser. I de fleste tilfeller vil det være viktig å inkludere barnet i det som har skjedd. Åpenhet og sannhet skaper trygghet. Ved å være åpen forteller du barnet at det er lov å snakke om det som har skjedd. Får barnet anledning til å spørre om alt det lurer på, kan det også bremse en løpsk fantasi. Når barnet får en forklaring på det som har skjedd, vil det også i mindre grad selv ta på seg skyld. Til tross for at åpenhet er viktig, har FFP erfart at mange synes det er veldig vanskelig å fortelle at mamma eller pappa er i fengsel. Mange foreldre ønsker å beskytte barna sine ved ikke å fortelle. I begynnelsen av fengslingen vet de pårørende ofte selv så lite om hva som har skjedd at fraværet heller forklares med utenlandsreiser eller jobb et annet sted. Men den forklaringen barnet får stemmer kanskje ikke med virkeligheten barnet opplever. For selv om pappa jobber i en annen by kunne han vel ha kommet hjem til bursdagen, eller ringt hjem på første skoledag? Og hvorfor er mamma så lei seg? Mange pårørende erfarer at det går langt bedre å fortelle barnet sannheten enn det de fryktet. Det kan være en lettelse både for de som forteller, og også for barnet som nå skjønner grunnen til at den de er glad i ikke lenger kan være sammen med dem. Møtet med fengselet Møte med fengselet er ikke noe du venner deg til. Det er like tungt hver gang. Møte med høye murer og sluser tar på. Du lever med en sorg som ingen forstår (Kvinne, sønn i fengsel, fra undersøkelsen Pårørendes helse og livskvalitet ). Kontaktmulighetene de pårørende har med den som sitter i fengsel er svært begrenset. Kontaktmulighetene varierer fra fengsel til fengsel og avhenger blant annet av sikkerhetsnivået i det enkelte fengsel. I et fengsel med høyt sikkerhetsnivå kan pårørende normalt besøke den innsatte en time en gang i uka, noen fengsler tillater mer. Besøkene skjer i egne besøksrom, oftest enkelt innredet med to stoler, en sofa og et bord. Til tross for at fengslene gjennom straffegjennomføringsloven er forpliktet til å legge til rette for barn, er en slik tilrettelegging ofte mangelfull. En times besøk i uka er ikke mye og legger et dårlig grunnlag for opprettholdelse av familienettverket. Spesielt for barn er det alt for lite. Selv om straffegjennomføringsloven tillater utvidede kontaktmuligheter for innsatte med barn, har ofte ikke fengslene kapasitet til å tilby dette. Rammene rundt besøket er ofte stresset, unaturlig og preget av kontrollsituasjonen. Grunnlaget for en naturlig kontakt er dårlig, muligheten for å gjøre vanlige ting sammen er liten. På en time skal kjærlighetsforhold pleies, barna skal ha oppmerksomhet og det skal kanskje løses opp i livskriser.
Besøkstiden er alt for kort, man trenger tid til å åpne seg, og når man mykner opp er tiden slutt. Det er for kort tid til å ta opp ting, bli enige og bli venner igjen. (Kvinne, gift med innsatt, fra undersøkelsen Pårørendes helse og livskvalitet ). Mange pårørende forteller at de ikke ønsker å ta opp ubehagligheter for ikke å ødelegge det dyrebare besøket. I møtet med fengslet føler pårørende seg ofte mistenkeliggjort. Den lange listen av kontrolltiltak den pårørende må gjennom bekrefter dette. Den dagen du får status som pårørende får du også status som potensiell narkotikasmugler. Kontrollen skal forhindre innsmugling av narkotika, og de fleste pårørende har forståelse for dette. Allikevel preger kontrollen kvaliteten på kontakten, og mange føler seg ydmyket og mistenkeliggjort. Møte med hjelpeapparat For mange pårørende er den støtten og hjelpen de får i helsevesenet og hjelpapparatet for øvrig svært verdifull og av stor betydning for mestringen av en vanskelig livssituasjon. Likevel er det mange pårørende som opplever møtet med hjelpeapparatet som vanskelig: Veien mot sosialkontoret var et vanskelig skritt å gå. De dømte mannen min nedenom og hjem. Jeg følte meg som en kriminell selv. (Kvinne, gift med innsatt, fra undersøkelsen Pårørendes helse og livskvalitet ). Pårørende har fortalt at den skammen de føler som pårørende har blitt bekreftet i møtet med hjelpeapparatet. Noen føler seg så sterkt stigmatisert at de helt unnlater å oppsøke hjelp. Samtidig er det mange som har behov for økonomisk eller helsemessig bistand. Mange av de som tar kontakt med helsevesenet og hjelpeapparatet for øvrig er så skamfulle at de kun presenterer symptomene, og da er det også bare symptomene som blir behandlet. Det er også noen pårørende som ikke selv relaterer sine fysiske eller psykiske plager til det å være pårørende og som derfor ikke gir tilstrekkelig informasjon til at hjelpapparatet kan gjøre en helhetlig vurdering og gi tilstrekkelig hjelp. Lavere grad av deltakelse på sosiale arenaer De mange og sammensatte belastningene mange pårørende opplever kan sees som en medvirkende årsak til pårørendes dårlige helse. En ikke uvanlig konsekvens av den vanskelige livssituasjonen er at pårørende trekker seg tilbake fra ulike sosiale arenaer. Mange opplever lange eller gjentatte sykemeldingsperioder. Pårørende opplever ofte at det er vanskeligere å delta også i andre sosiale sammenhenger. I redsel for andres reaksjoner velger pårørende å isolere seg i større grad enn tidligere. Også de økonomiske problemene mange opplever kan føre til mindre grad av sosial deltakelse, blant annet fordi muligheten til å delta i ferie og fritidsaktiviteter minskes. FFP har erfart at pårørende takler sin livssituasjon bedre dersom de får hjelp til å håndtere og bearbeide situasjonen. Skamfølelsen og opplevelsen av å bli stigmatisert kan gjøre møtet med helsevesenet og hjelpeapparatet vanskelig. Langt flere enn de som tar kontakt med hjelpeapparatet ville hatt stor nytte av hjelp og støtte. Det er derfor viktig å senke terskelen for å oppsøke hjelpeapparatet.
Økt innsikt gir økt forståelse For å i større grad å forhindre at pårørende blir syke er det mange og sammensatte tiltak som bør iverksettes. Bedre økonomiske og sosiale rettigheter, bedre muligheter for ivaretakelse av familienettverket under soningen, større anerkjennelse av pårørende som en ressurs og mer kunnskap om fengslingens konsekvenser vil bidra til å bedre pårørendes situasjon. Økt kunnskap i helsevesenet og hjelpeapparatet for øvrig vil gjøre det lettere for pårørende å oppsøke hjelpeapparatet og få den hjelpen de har behov for. Basert på de resultatene som snart vil foreligge fra undersøkelsen Pårørendes helse og livskvalitet vil FFP utvikle et informasjonshefte om de helsemessige konsekvensene som kan ramme den pårørende når et familiemedlem fengsles. Vi tror dette vil være et viktig bidrag for å øke kunnskap og forståelse til de problemene pårørende ofte sliter med..