Utgis av WWF-Norge Nr 1/2005 20. årgang Kr 38

Utgis av WWF-Norge Nr 1/2005 20. årgang Kr 38 S t o rtrappens ballongdans Villmarkingen Lars Monsen Ve rn Ve f s n a

I n n h o l d Ly s p u n k t e r side 3 L e d e r Mye prinsipp og lite ulv Lyspunkter 8 18 22 24 Miljøvernministeren som slakter ulver side 4 Ulvejakta: Hansson mot Staten side 6 Omstridt gaupejakt side 8 Et skjebneår for Ve f s n a side 12 Lars Monsen Sivilisert villman side 14 E u r o p a m e s t e r i nasjonalpark side 18 Stortrappens b a l l o n g d a n s side 20 M i o m b o l a n d side 22 G i g a n t - m a k r e l l e n ISSN-0810-633x Ansvarlig utgiver: WWF-Norge - Postboks 6784, St. Olavsplass, 0130 Oslo E-post: info@wwf.no Hjemmeside: WWF: http://www.wwf.no WWL: http://www.2wglobal.com Telefon: 22 03 65 00 Telefaks: 22 20 06 66 Besøksadresse: Kristian Augustsgt 7A som forsvant side 24 Nytt fra norsk natur side 27 WWF Panorama side 28 O rg a n i s a s j o n side 31 Bankgiro: DnB 7054.63.05489 Ansvarlig redaktør: Tom Schandy Grafisk formgivning: Zignal AS Administrasjon: Rasmus Hansson - generalsekretær Marianne Lodgaard - adm.sjef Tom Paulsen - regnskapsfører/kasserer Knut Frederik Horn - markedssjef Eivind Sørlie - fundraiser Line Cathrin Bakke - adm.rådgiver Informasjon: Tor Traasdahl - seniorrådgiver N o rge greier seg uten ulv. Den lager ufred og gjør lite nytte. Bidrar ikke til oljefondet, spiser for mye elg og gir ikke WWF fullt så mange medlemmer som vi skulle ønske. Ikke er det mangel på ulv heller, verken i Europa, Asia eller Amerika. Så godt det hadde vært å være kvitt den! W W F ville sluppet å kjeftes med skogeiere og harejegere og redde mammaer. Vi hadde ikke trengt å være landbrukets hovedfiende, og Rasmus hadde ikke vært det styggeste ordet øst for Glomma. I stedet kunne vi snakket og samarbeidet om alle sakene der naturvern og landbruk har felles utfordringer: Sunn og kortreist mat mot flybåren steroidbiff fra Belgia, ressursvennlig utmarksnæring mot industrijordbruk, tradisjon mot Dagros på data. I steden bråker vi videre. Er det klokt å pådra seg så mye leven for et skadedyr det er nok av rett over svenskegensa? Ja, mener folk. Hver ny meningsmåling bekrefter at de fleste vil ha rovdyr. Ikke engang i ulveområdene er det flertall for å utrydde ulven. Helst ikke i egen hage, men de vet nok hva de gjør når de svarer: Ja takk. De fleste skjønner at ulvesaken gjelder veldig mye mer enn ulv. Det er derfor Naturvernforbundet, Våre Rovdyr og WWF nå trekker Staten for retten for ulovlig ulvejakt. Jakta var basert på en helt vilkårlig vurdering av bestandsmål og bestandens tåleevne. Vi vil at norsk viltforvaltning skal baseres på biologiske fakta. Vi vil ikke at valgkåte politikere i Storting og departement skal bestemme fra dag til dag som de lyster om norske dyrebestanders høstbarhet og levedyktighet. Får de lov Medlemsavdelingen: Tor Traasdahl - seniorrådgiver Fagavdelingene: Andreas Tveteraas - fagsjef/rådgiver skipsfart/havmiljø Maren Esmark - koordinator havmiljø/oppdrett. Anne Beth Skrede - rådgiver havmiljø Dag Nagoda - Barentshav-koordinator Arnodd Håpnes - rådgiver skog Kristin Thorsrud Teien - rådgiver biomangfold Svein Erik Hårklau - leder program for til det, er norsk natur virkelig ute å kjøre. Dessuten vil vi ha norske politikere til å skjønne hva deres egne internasjonale festtaler betyr: Norge venter at indiske fattigfolk tar vare på bengalske tigere, enda så farlige de er. Norge mener at afrikanske bønder må sikre sunne bestander av elefanter, selv om de raserer avlinger og dreper folk. Norske ulvehatere tar det som en selvfølge at folk lever med ulv i utarmede Moldova og i de grå skogene rundt Petropavlovsk. Derfor er det en selvfølge at også erkebortskjemte vesle Norge tar ansvar for et anstendig antall ulv. Hvis ikke, hvorfor i alle dager skal slitne mennesker i andre land gjøre det? Men aller viktigst: Norsk ulv er ikke først og fremst et problem. Den er en verdi og har en funksjon i den naturen de fleste av oss er glade i. Korsnebben gjør oss lykkelige når den triller i en grantopp i vårsola. Hele livet kan vi huske en januardag da snøen føk som gullstøv over skavlene i fjellet. Og selv om de færreste av oss er så heldige å få se en gråbein lunte mellom granleggene, gleder det oss å vite at den er der. Og skal være der.! Rasmus Hansson generalsekretær miljø og utvikling Anne Martinussen - rådgiver program for miljø og utvikling Leif John Fosse - rådgiver program for miljø og utvikling Rasmus Reinvang - EU-rådgiver Æresmedlem: H.M. Kong Harald V. Medlemssatser: Livstidsmedlemsskap: 5 000 Villmarksfamilie: 500 per år Medlem: 375 per år Student/pensjonist/arbeidsledig/ pandaklubbmedl. (under 16 år): 140 per år Elitevenn: 1 000 per år Bedriftsmedlem: 10 000 per år Testamentariske gaver: Ta kontakt med adm.sjefen på telefon 22 03 65 17 eller e-post: info@wwf.no Trykk: Stavanger Offset Forsidefoto: Ulv fotografert i fangenskap ved EKT Langedrag. Foto: Tom Schandy. Papir: Munken Lynx Med loven for naturen. WWF har lenge påpekt at det norske naturvern-lovverket er gått ut på dato. Derfor er vi svært fornøyde med at det nå er lagt fram forslag til en ny naturmangfoldlov. Den nye loven skal erstatte naturvernloven og blir langt mer omfattende. Dersom dette lovforslaget vedtas går dyr, planter og landskap i Norge en lysere framtid i møte. Lovforslaget innebærer blant annet økte muligheter til å gi straff for ødeleggelser av naturverdier. Forslaget inneholder også bestemmelser for spesiell beskyttelse av utvalgte, viktige naturtyper. WWF er spesielt fornøyd med at loven også skal gjelde i Norges økonomiske sone, dvs. ut til 200 nautiske mil (370 kilometer) fra kysten, slik at korallrev, svampsamfunn og andre naturtyper i sjøen kan vernes. WWF vil selvfølgelig følge arbeidet med denne loven videre, helt til den endelig vedtas i Stortinget. Det er på høy tid at Norge får en moderne lov for naturens mangfold. Uten en god lov i ryggen, blir naturen altfor lett den tapende part i konflikter med næringsinteresser. AT WWF i vinden. Ny rekord i medieomtale ble satt i januar 2005 med vel 700 oppslag i norske lokal-, regionog nettmedier! Det betyr ca 35 oppslag per virkedag. Samlet spredning på disse mediene er nesten 20 millioner lesere - naturligvis pga at hver leser bruker flere medier. Nettmediene står for vel 500 av oppslagene, trykte lokal- og regionaviser for vel 180. Dette er tre ganger månedsgjennomsnittet i 2004. I riksmediene var det vel 40 oppslag i januar, herav vel 10 i TV. Enkeltbekkasinen og mange andre arter i norsk fauna går lysere tider i møte dersom den nye naturmangfoldloven vedtas. FOTO: TOM SCHANDY Hovedtemaet for denne medieinteressen? Ulvejakta, naturligvis, men også oljetransport i nord, uforsvarlig gaupejakt m.m. Og folk vil gjerne støtte WWF: I skrivende stund (28.2.) har over 300 personer meldt seg inn siden årsskiftet. I registeret er det imidlertid GOD plass til flere TT Naturvernet vant på Ørin Det omstridt elvedeltaet og RAM- SAR-verneområdet Ørin ligger i Verdalselvas utløp i Trondheimsfjorden. Naturområdet ble sterkt redusert da Verdal kommune i 1987 lagde en steinmolo som dekket nesten 600 dekar av deltaområdet. Naturverninteressene forlangte moloen fjernet, og i 2001 koblet WWF inn Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvalting i saken. Det førte til at kommunen måtte utvikle en ny plan for området. Her foreslo kommunen en liten reduksjon av moloområdet, men samtidig skisserte de nedbygging av viktige skjellbanker på utsiden. Etter langvarig press og dokumentasjon fra vernesida presenterte Verdal kommune i januar 2005 en helt ny planskisse. I praksis blir nå nesten hele deltaet restaurert tilbake til naturtilstand. Elvedeltaet er i dag bare 300 meter bredt. Etter den nye planen vil det øke til hele 900 meter når moloen flyttes. Dette vil skape langt bedre og mer naturlige strømforhold, noe som er av vesentlig betydning for det svært rike fuglelivet i området. Moloen reduseres til 200 dekar. Flere andre tiltak skal også bidra til å sikre naturverdiene, samtidig som det tilrettelegges for fuglekikking. I 2002 fikk Halvor Sørhuus i Norsk Ornitologisk Forening WWFs naturvernpris for sin utrettelige innsats for Ørin. Nå er hans og andres innsats kronet med tilnærmet full seier. AH Miljøløft over all forventing! Stortinget hørte på WWFs tunge kritikk mot norsk miljøbistand, og vedtok, helt i tråd med WWFs forslag, at det skal utarbeides en mil- jøhandlingsplan i bistanden og at miljø fortsatt skal være et hovedelement i norsk bistand. Dette skjedde på tross av at Regjeringen hadde foreslått å degradere miljø som hovedmål i bistanden og ikke ville utarbeide noen handlingsplan for å sikre en mer målrettet innsats. Regjeringen måtte til slutt gi seg. Et omfattende og planmessig arbeid fra WWFs program for miljø og utvikling, i tett samarbeid med andre naturvern- og miljøorganisasjoner, ga resultater. Det er ikke hver dag man nedkjemper regjeringen i Stortinget! Et skritt i riktig retning for verdens fattige og vårt felles miljø, sier WWFs generalsekretær Rasmus Hansson. Stortinget vektla også viktigheten av miljøet for stabilitet, sikkerhet og forebygging av naturkatastrofer. En av de beste måtene å forebygge framtidige katastrofer som flom, tørke og konsekvenser av ekstreme værsituasjoner på, er å satse offensivt på miljøet i bistanden. Naturen er også livsgrunnlaget og utviklingsmulighetene for flere hundre millioner fattige i verden. Uten et krafttak for miljø i internasjonal bistand risikerer man at ytterligere millioner av mennesker blir kastet ut i fattigdom når livsgrunnlaget ødelegges av naturkatastrofer eller klimaendringer.! HJERTELIG TAKK til alle som støttet arbeidet vårt med skattefrie gaver i 2004! Det kommer godt med i disse ulvetider!! Beste hilsen Marianne Lodgaard administrasjonssjef 2 Ve rdens Natur - nr. 4 2004 Ve rdens Natur - nr. 1 2005 3

Miljøverministeren som slakter ulver Tekst: Tom Tschandy - tschandy@online.no Ulven er hundens stamfar, men langt fra menneskets beste venn. Gjennom alle tider har den blitt slaktet ned for fote og er i dag en av nasjonens mest truede arter. Likevel tillater miljøverminister Knut Arild Hareide at det skytes fem ulver. Det skaper internasjonale reaksjoner For litt over et år siden kom Stortingsmelding nr. 15 (2003-2004) om Rovvilt i norsk natur. I den forrige planen skulle ulven få lov til å bevege seg fritt over store deler av Østlandet, men i den nye meldingen er ulvens leveområde skrumpet inn til de sørlige delene av Hedmark, Oslo/Akershus, samt Østfold. Utenfor disse områdene skal ulven ikke få lov til å etablere seg. Det gjelder blant annet kommunene S ø r-elvdal, Rendalen og Engerdal kommune nord i Hedmark som er noe av det beste ulveterrenget i Norg e. I følge meldingen er målet å opprettholde en levedyktig bestand på norsk jord. Stikk i strid med forskernes råd, har politikerne sagt at levedyktig bestand er 15-20 dyr, det vil si 2-3 fam i l i e g r u p p e r. Til sammenlikning er det svenske målet rundt 20 ynglinger i året, noe som tilsvarer 200 individer. Ulveslakten I fjor høst var bestandsmålet nådd: Det ble registrert tre ynglinger i Norg e. Hva skjer så? Jo, ulvebestanden er plutselig for stor. Truet eller ikke - ulvebestanden må desimeres. Miljøvernminister Knut Arild Hareide bestemmer at fem ulver skal skytes, og en omfattende lisensjakt med ca 400 lokale jegere starter. De dødsdømte ulvene har tilhold utenfor det stortingsvedtatte ulvereviret, så slik sett er ulvejakta lovlig. Stortinget har gitt klare føringer om at det utenfor forvaltningsområdet for ulv raskt skal iverksettes felling dersom bestandssituasjonen tillater dette. Ulven representerer et skadepotensial for husdyr i de aktuelle områdene. Bestandssituasjonen for ulv er nå slik at det er mulig å ta ut fem ulv uten å true bestandens overlevelse, sa Hareide i en pressemelding før jakta startet. Det var imidlertid ikke lagt frem noen nye analyser som kunne understøtte hans arg u m e n t e r. Hareide la til grunn at Sverige har en mye større ulvebestand enn Norg e, og at vi derfor kan skyte vår bestand ned til et minimum. Bernkonvensjonen, som er en internasjonal avtale som skal beskytte arter og områder, sier klart at dersom to land deler en bestand av en art, kan ikke et av landene skyve alt ansvaret over på det andre. Alle land er altså forpliktet til å opprettholde en egen bestand for sine a r t e r. Når Hareide argumenterer for jakt med at Sverige har mer ulv enn N o rge, er dette direkte i strid med Bernkonvensjonen. Stortinget slår for øvrig fast i Stortingsmeldingen at N o rge er forpliktet til å ivareta Bernkonvensjonen. Fredag 21. januar gjør en av jegerne en fatal feil: Han skyter alfatispen i Gråfjellsgruppen - den reproduserende hunnen i en flokk som skulle være bevart. Dette var en av Norges viktigste ulvetisper i tillegg var den en av landets fredeligste ulver. Ulvetispa og hannen i Gråfjellflokken har verken skadet eller drept hund, sau eller storfe på tre år. Den tispa og det reviret den h a r, har vært det minst konfliktfylte ulveområdet til nå i Norge. Dessverre beveget denne ulven seg utenfor det fredlyste området, og dermed er familiegruppen nå ødelagt. Det samme gjelder Koppangsflokken. Jakta har dermed tatt knekken på to ulvefamilier. Nå er det bare en helnorsk ulvefamilie igjen i Norge - den såkalte Julussaf l o k k e n. Koppangsflokken, hvor nå begge lederdyrene er skutt, har alltid hatt tilhold utenfor gjeldende forvatningsområde for ulv, men den har hittil blitt spart for jakt fordi de har tatt lite sau og har tilhold langt fra folk. Koppangsflokken var for øvrig Norges eldste ulveflokk. Den ble sannsynligvis etablert i 1997. Norges ulveslakt vekker reaksjone Her i Norge vil WWF Verdens Naturfond og Norges Naturvernforbund bringe Hareides avgjørelse inn for domstolene, mens den svenske miljøvernministeren, Lena Sommerstad, fordømmer ulvejakten. Det finnes ikke et eneste EU-land som er villig til å akseptere Norges rovviltpolitikk, sier hun og legger til: Begge land har underskrevet de samme internasjonale forpliktelsene. Likevel opplever vi at Norge velter nå alt ansvar over på oss. Ulvejakta har fått mediaomtale i hele verden. Alt fra New York Times til New Scientist har omtalt den kontroversielle ulvejakten. Norge skal drepe 25 prosent av ulvene sine, het det i melding på BBC.! F A K T A DEN SKANDINAVISKE ULVEN Ulven i Norge og Sverige hører til en felles skandinavisk bestand med utbredelse på tvers av riksgrensa. De fleste ulvene oppholder seg i Sverige. I fjor vinter var det totalt mellom 101 og 118 ulver i hele Skandinavia, men bare mellom 22 og 26 av disse befant seg kun i N o rge. 20 av ulvene holdt til på tvers av riksgrensa, og mellom 59 og 70 ulver holdt til i Sverige. Det ble re g i s t re rt 11 familigru p p e r blant de skandinaviske ulvene i fjor vinter. To av disse oppholdt seg kun i Norge. Tre hadde re v i r på tvers av riksgrensa, og seks hadde tilhold bare i Sverige. I tillegg til familiegruppene ble det re g i s t re rt 11 ulvepar. To av disse hadde tilhold i Norge, to par hadde revir på tvers av riksgre n s a, og de sju re s t e rende hadde kun tilhold i Sverige. Det er altså b a re re g i s t re rt to helnorske famil i e g ru p p e r, og to helnorske par. Hos tre av disse ble det dokument e rt yngling i fjor. Ulven ligger død, mens blodet flyter. Ikke krypskyting, men rett og slett norsk ulveforevatning igangsatt av selveste miljøvernministeren. Dyret på bildet ble skutt lørdag 22.1.05 i Rendalen og er lederhannen (alfahannen) i den såkalte Koppangflokken. Ulven var blitt utstyrt med radiohalsbånd (GPS) av forskere i Skandulv (med deltakelse fra Høgskolen i Hedmark). FOTO: ARNE NÆVRA / SCANPIX 4 Ve rdens Natur - nr. 1 2005 Ve rdens Natur - nr. 1 2005 5

Ulvejakta: Hansson mot Staten Tekst: Tor Traasdahl - ttraasdahl@wwf.no De fem ulvene er nå skutt. WWF forfølger saken med privat søksmål mot staten for å prøve om fellinga var lovlig. Man kan ikke drive jakt på en bestand på 20 dyr, og som i tillegg er registrert som direkte truet og samtidig hevde at felling av fem dyr IKKE truer bestanden! Dessuten: Norsk viltforvaltning er basert på to gode og helt elementære prinsipper: Det kan høstes, men bare av bestander som har et overskudd. Og: Ingen andre enn Norge har ansvaret for Norges arter. Derfor er årets ulvejakt, prinsipielt sett, et dundrende selvskudd! sier generalsekretær Rasmus Hansson i WWF. I en fersk rapport fra Skandulvprosjektet konkluderer forskerne med at den sørskandinaviske ulvestammen allerede er svekket av innavl. Et utslag av dette er at hvalpe- kullene har gått ned fra seks til fire dyr, og at dyrene generelt har svekket overlevelsesevne. Har dette noen betydning for den norske bestanden? Ja, det gjør den norske bestanden enda mer verdifull. En knøttliten bestand i kombinasjon med innavl er jo ikke helt sunt Det er 15 år siden det kom inn ny ulv utenfra til den sørskandinaviske bestanden derfor er det viktigste nå å holde bestanden så stor som mulig og spesielt: Unngå å skyte avlstisper. Hva er det juridiske grunnlaget for søksmålet? Viltloven er meget klar: Den forutsetter at jakt ikke skal true en bestands overlevelse. Forskriften for lisensjakt på ulv sier det samme. Konsekvensene av det motsatte vil bli dramatiske: Hvis det godtas at felling av fem dyr i en bestand på bare 20 dyr IKKE truer bestandens overlevelse, så oppheves det faglige fundamentet for biologisk basert viltforvaltning. Dette har naturligvis betydning for alle arter i Norge: Du vil ikke finne en eneste biolog som vil si at denne jakta er faglig forsvarlig! Den andre delen av det juridiske grunnlaget er selve grunnprinsippet i internasjonale konvensjoner om natur: Det forutsetter at alle land tar ansvar for sine arter og egen virksomhet som kan skade dem. Dette er helt avgjørende for at slike konvensjoner skal virke i praksis. Kyotoprotokollen er et eksempel som viser hva som skjer når enkeltland ikke tar ansvar: Blant annet har USA og Australia nektet å sluttet seg til, og dette svekker protokollen betydelig. Norge har vært en kraftig pådriver for dette prinsippet naturligvis gjelder det også arter som enkelte vil utrydde. Politisk jakt Vi skal vinne denne saken! sier Hansson entusiastisk. Jeg har - tiltro til norsk rettsvesen og vi VET at vi har all faglighet på vår side. Vi VET at Direktoratet for naturforvaltning egentlig har samme faglige holdning som oss, men er blitt totalt overkjørt av miljøvernminister Hareide i denne saken. Dette er en rent politisk jakt som ikke har noe med faglig forsvarlig forvaltning å gjøre. Hvilke argumenter kan Staten finne på å kjøre fram? Jeg tror motparten vil prøve å skape usikkerhet om det faglige grunnlaget basert på at kunnskap om naturen sjelden er helt eksakt og derigjennom gjøre det så vanskelig som mulig å bevise at jakta truer bestanden. Og så vil de nok henvise til den sørskandinaviske bestanden på rundt 100 dyr; å ta fem av hundre vil være en mindre trussel enn fem av tjue. Imidlertid mener vi det ikke er relevant å argumentere med svenskeulven, fordi Stortinget har vedtatt at vi skal ha en norsk bestand med tre årlige ynglinger og utrykkelig sagt at grenseulven ikke skal regnes med. Bernkonvensjonen sier for øvrig at dersom flere land skal forvalte en bestand de deler, må det foreligge en avtale om dette. Det gjør det ikke. Derfor er det heller ikke rart at den svenske miljøvernministeren er forbanna det er verken juridisk eller biologisk grunnlag for å skyte norsk ulv og henvise til at det finnes mer i nabolandet! Flere Stortingspolitikere har reagert negativt på den svenske miljøvernministerens kritikk av norsk ulvejakt man skal ha seg frabedt norsk innblanding. Dette prinsippet om hvert lands ansvar gjelder imidlertid begge veier, mener Hansson: Da kan vi ikke felle dyr i Norge under henvisning til sterkere bestander i andre land. Makt Makt er en klassisk mangelvare for naturvernere. Hvilken makt kan en seier gi norske naturvernere? Rettsapparatet eksisterer jo bl.a. for at også svake parter skal få sin rett. Får vi medhold, gir det oss et styrket grunnlag for å hevde at norsk natur skal forvaltes på et faglig-biologisk grunnlag og ikke være gjenstand for politisk hestehandel. Tolkning av loven er rettsapparatets domene og skal ikke så lett kunne settes til side av politikerne. Kanskje vil det også føre til at Norge må inngå en samarbeidsavtale med Sverige om forvaltning av ulv. Da vil Norge møte en ny lovverden, for her gjelder EUs prinsipper og direktiver. En slik avtale vil kunne få betydning for hva vi kan tillate oss ved konflikt f eks mellom oppdrett og villaksstammer, arealinngrep og hekkeplasser for fugl osv. Rettsak mot Staten er et dristig grep. Så dristig skal WWF være, mener generalsekretæren. Han har Norges Naturvernforbund og Foreningen Våre Rovdyr med seg i oppgjøret med Staten. Om ikke lenge braker det sammen i rettssalen. Vi krysser fingrene.! Bilder tatt i fangenskap på EKT Langedragi Buskerud. FOTO: TOM SCHANDY. 6 Ve rdens Natur - nr. 1 2005

Omstridt gaupejakt Tekst: Amodd Håpnes - ahaapnes@wwf.no og Frode Johansen - Foto: Tom Tschandy - tschandy@online.no Ved jaktstart er gaupebestanden lavere enn på mange år, men kvoten er likevel satt til 51 dyr. En fersk rapport fra WWF viser at dersom det blir skutt mer enn 35 gauper, vil bestanden fortsette å gå ned dette til tross for at Stortinget har bestemt at bestanden skal økes med 50 prosent. Gaupa er Norges eneste viltlevende katt e d y r. Den er territoriell, og det betyr at gaupebestanden er spredt utover store o m r å d e r. Paringen foregår i februarapril, og hunngaupene føder som regel to-tre unger i mai-juni. Gaupa er hovedsaklig et skogsdyr som i skjul sniker seg inn på byttedyr. Det går mest i råd y r, men den tar også hare og tamrein. I sommersesongen kan gaupa i tillegg ta en god del sau på utmarksbeite. De siste årene er det utbetalt årlige erstatninger for omkring 2000 tamrein og 6-7000 sau. Det ser ut til at effekten på rådyrbestanden er relativt liten når rådyrtettheten er høy, mens gaupa kan ha stor e ffekt på bestanden i områder med lav tetthet. I 1845 ble det innført skuddpremie på gaupe, og denne sto ved lag helt fram til 1980 da en internasjonal konvensjon forbød statlige skuddpremier. Siden 1984 har det vært kvotejakt fra 1. februar til 30. april. En undersøkelse utført av Norsk institutt for naturforsk- Gaupa er vårt eneste ville kattedyr og en estetisk nytelse. ning (NINA) i 2002 viser at hele 88 prosent av de spurte mener at gaupe har rett til å leve i norsk natur. Selv i rovviltkommuner vil 82 prosent ha gaupe. Gaupa er altså en art veldig mange ønsker skal være tilstede i naturen. En forvaltning som legger opp til en videre bestandsnedgang, er dermed stikk i strid med hva den norske befolkningen ø n s k e r. Halvert bestand Gaupebestanden er nesten halvert siden 1997. Den gang fantes det 82 familiegrupper (ca 475 gauper) i Norge, mens det i dag sannsynligvis bare er 42-44 familiegrupper igjen ca. 250 gauper. Grunnen til dette er en systematisk overbeskatning av bestanden under jakta i perioden 1997-2003. De siste 10 årene er det felt hele 803 gauper gjennom kvotejakt i Norge. I tillegg til ulovlig jakt og annen avgang har dette ført til en betydelig bestandsreduksjon. I år er jaktkvoten satt til 51 dyr. Dersom hele kvoten felles, vil bestanden bli ytterligere redusert. Om uttaket blir som i fjor (da skjøt man 35 dyr av en kvote på 50) vil bestanden holde seg stabilt lavt til tross for Stortingets klare vedtak. WWF har påklaget fellingskvotene i Hedmark og Nord Tr ø n - delag til Direktoratet for naturforvalting, men klagene er ikke blitt tatt til følge. Nok en gang er vi vitne til at fylkesmenn og gaupenemnder setter kvotene høyere enn det som er forsvarlig. Hareide står i fare for å bli husket som den miljøvernministeren som har redusert rovdyrbestandene kraftigst i nyere tid, sier generalsekretær Rasmus Hansson i W W F. WWF foreslår en samlet kvote på maksimum 15-20 dyr. Disse dyrene bør hovedsakelig tas ut i Hedmark og N o r d - Trøndelag, som er de eneste fylkene hvor det fortsatt er en del gaupe igjen, men også her begynner det å tynnes ut. Vi bør stanse jakta helt i resten av landet slik at bestanden kan bygge seg opp som Stortinget har bestemt, og vi fortsatt kan ha en jaktbar gaupebestand i fremtiden, sier Rasmus H a n s s o n. Stortinget har vedtatt minst 65 familigrupper I mai 2004 behandlet Stortinget Rovviltmeldinga (St.Meld. nr. 15, 2003-2004) og vedtok at vi skal ha en gaupebestand på 65 årlige ynglinger. Stortingsvedtaket slår innledningsvis fast at Norge etter Bernkonvensjonen har en forpliktelse til å sikre overlevelsen av alle de store rovviltartene i norsk natur, Stortings-flertallet mener derfor at det ikke er et spørsmål om vi skal ha rovvilt i norsk natur, men hvor vi skal forvalte det og hvordan. WWF mener Norge bør ha en vesentlig større bestand enn 65 familieg r u p p e r, men vi ser samtidig at dette vedtaket er et viktig første skritt for å etablere en levedyktig og økologisk stabil minimumsbestand av gaupe basert på en nasjonal og helhetlig forvaltning. Til sammenlikning er bestanden i Sverige på ca 1500 dyr. Sverige har vedtatt et bestandsmål på 300 familieg r u p p e r. Gaupebestanden må økes De siste åtte årene har kvotene vært svært høye, men de er heldigvis ikke fylt. Likevel har avskytingen vært svært hard de siste åra, og tilbakegangen for gaupa har vært dramatisk. I januar 2004 advarte WWF mot at forvaltningen hadde satt for høye bestandsestimater og dermed ble også jaktkvotene satt for høyt. Fjorårets fylkesvise kvoter på til sammen 50 dyr ville ført til et uttak på nærmere 20 prosent av bestanden hvis hele kvota ble tatt. Siden bestanden er lav ble kun 35 dyr felt. Under jakta i 2003 ble det skutt 62 dyr av en kvote på 85. De siste årene har en egen hunndyrkvote berget noe av situasjonen, men dette har langt fra har vært nok. Når hunndyrkvoten er nådd, er jakta blitt stanset fordi et uttak av hunndyr ofte er ensbetydende med større dødelighet enn bare hunndyr et selv. Dette fordi ungene 8 Ve rdens Natur - nr. 1 2005 Ve rdens Natur - nr. 1 2005 9

ofte er avhengige av mora hele den første vinteren. Selv om ungene ikke er skutt, har mange likevel med stor sannsynlighet dødd når mora er blitt skutt. Derfor er også statistikken for kvotejakt beheftet med mørketall. I tillegg kommer avgang gjennom ulovlig jakt. Dagens bestand er lavere enn på lenge I 1996 trodde man det var mellom 500 og 600 gauper i Norge. Dette viste seg å være feil. Estimatet ble først korrigert til 400-500 gauper, og senere til 370-410. Nytt bestandsestimat ble gjennomført før jakta i 2002, og da var bestanden nede i 300-350 dyr. WWF ropte et varsku før jakta i 2003 og mente be- Regionale bestandsmål forslag fra Miljøverndepartementet standen sannsynligvis var under 30 dyr. Dette viste seg å stemme meget bra. Forskerne fra NINA kom fram til at det før jakta i 2003 var mellom 250 og 270 gauper i Norg e. På basis av Stortingsvedtaket om minst 65 familiegrupper har Miljøverndepartementet foreslått regionale bestandsmål gjennom sitt forslag til forskrift om forvaltning av rovvilt (av 14. september 2004). Følgende ynglingsmål er foreslått: Region 1: Region 2: Region 3: Region 4: Region 5: Region 6: Region 7: Region 8: Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane: Ingen nasjonale mål Vestfold, Buskerud, Telemark og Aust-Agder: 12 ynglinger av gaupe Oppland: 6 ynglinger av gaupe Østfold, Akershus og Oslo: 5 ynglinger av gaupe Hedmark: 10 ynglinger av gaupe Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag: 12 ynglinger av gaupe Nordland: 10 ynglinger av gaupe Troms og Finnmark: 10 ynglinger av gaupe, hvorav fire i Finnmark F i g u ren viser utviklingen av gaupebestanden fra 1996 til 2005, samt tre forskjellige scenarier for h v o rdan bestandsutviklingen kan bli frem mot 2006, avhengig av utfallet av årets jakt. Dersom det felles 20 gauper under jakta vil bestanden øke (alternativ 1), dersom det felles 35 gauper vil bestanden være stabil (alternativ 2) og dersom det felles 50 gauper vil bestanden gå ned (alternativ 3). Den sorte, horisontale linjen viser S t o rtingets vedtatte bestandsmål. Før jakta i 2004 var det estimert en bestand på 42-44 familiegrupper av gaupe i Norge og en anslått minimumsbestand på ca 250 dyr. Det ble under jakta skutt 35 dyr, hvorav 12 var hunnd y r. I tillegg er det kjent at flere er drept i bilpåkjørsler, blant annet to individer på Høylandet i Nord-Trøndelag høsten 2004 og ett dyr i Hedmark. I Oslo og Akershus er to voksne, radiomerka hunngauper med all sannsynlighet skutt ulovlig. På bakgrunn av tall for jaktuttak og unaturlig avgang samt enkle, teoretiske beregninger mener WWF at bestanden også i år ligger på om lag 250 g a u p e r. Det er heller ikke i år gjennomført grundige tellinger før årets jaktkvote er satt, siden dette må gjøres på god sporingssnø. Dette i seg selv betyr at grunnlaget for å fastsette kvoter er dårlig. Kvotene er satt til 51 dyr for vinteren 2005. Foreløpige tall fra de ulike fylkene viste at det var registrert svært få familiegrupper før kvotefastsettelsen. Følgende eksempler viser dette: I Oppland var det per 01.12 2004 bare påvist en familiegruppe, mens bestandsmålet er seks. I Buske-rud var det per 09.12. 2004 bare påvist to familie-grupper, mens det i forvaltningsplanen er foreslått 5-7 familieg r u p p e r. I Oslo og Akers hus var det per 05.12 2004 bare påvist to familiegrupper, mens regionen som inkluderer Øst-fold, skal ha minst fem familie-grupper. Jaktas påvirkning på videre bestandsutvikling Årets kvoter ble satt til 51 gauper på landsbasis. På grunn av hunndyrkvoter i en del fylker vil neppe hele kvoten bli fylt. Beregninger gjort av WWF viser tre forskjellige scenarier for utviklingen av bestanden fram mot 2006, avhengig av utfallet av årets jakt. WWF anbefaler et uttak på 12-16 dyr. Dette vil føre til bestandsvekst frem mot 2006. Dersom det felles i underkant av 20 dyr vinteren 2005, vil bestanden øke forsiktig frem mot 2006.Dersom det felles 35 gauper vil bestanden holde seg stabil. Denne situasjonen fikk vi i 2004. Da var bestanden tilsvarende det den er i dag, og det ble felt 35 gauper på landsbasis. Dersom tilnærmelsesvis hele kvoten skulle bli fylt, og det felles om lag 50 dyr, vil bestanden fortsette nedgangen frem mot 2006. Siste nytt: Når manusfristen gikk ut den 20 februar var det felt 31 gauper. Åtte av disse var hunndyr. Jakta er stanset i Hedmark og Oppland fordi maksimalkvotene på henholdsvis tolv og ett dyr er fylt. Jakta er også stanset i Nord-Trøndelag fordi hunndyrkvoten på fire er fylt, og 14 av totalt 16 dyr ble felt. I Østfold er ett dyr skutt og i Oslo/Akershus, er tre dyr skutt. Også her er jakta avblåst fordi hunndyrkvotene på henholdsvis ett og to dyr er fylt. I de øvrige fylkene kan gaupejakta fortsette fram til 30. april eller til kvotene fylles.! Bildene av gaupe i denne artikkelen er tatt i fangenskap på EKT Langedrag. WWF ber Miljøvern - m i n i s t e ren ta ansvar Det kan bare aksepteres et uttak av et fåtalls dyr hvis bestandsutviklinga skal snus og hvis Stortingets vedtatte bestandsmålsettinger på 65 familiegrupper skal kunne nås. Det må innføres totalfredning (jaktforbud) på hunngauper med unger. Reproduserende hunner er viktige fordi de er en begrensende faktor for bestanden. Dessuten er det uetisk å skyte hunngauper med unger fordi det er liten sannsynlighet for at ungene klarer seg på egenhånd etter at mora er skutt. Signalene fra den nye Stortingsmeldingen om rovvilt må etterkommes slik at den ønskede bestandsveksten kan starte allerede nå. Miljømyndighetene må derfor utarbeide en helhetlig forvaltningsplan for den norske gaupebestanden. WWF mener minimums bestandsmål må nås innen tre år. 10 Ve rdens Natur - nr. 1 2005

Til venstre: En buldrende Laksforsen i verneverdige Vefsna, men vil de folkevalgte la vannkreftene fortsatt være utemmet? FOTO: VERN VEFSNA. Et skjebneår for Vefsna Tekst: Rasmus Reinvang - rreinvang@wwf.no Vefsna renner tung og mektig forbi fru Haugans hotell i Mosjøen. Hotellet er over 200 år gammelt og Nord-Norges eldste. Veggene vitner om vassdragets lange tradisjoner for turisme og fiske. Driftige kvinnfolk og, etter sigende ett giftmord, er en del av hotellets fargerike historie. Men hva hjelper det hvis man årelater livsstrømmen Vefsna? Vefsna maksimal verneverdi innenfor alle kategorier: Dyre- og planteliv, kulturlandskap, friluftsliv, samiske interesser, landbruk og geologi. Vefsna er blant de 14 vassdragene som Nordisk Ministerråd mener er de mest verneverdige i Norden. De 13 andre er vernet. Kun tre av N o rges største vassdrag er tilnærmet urørte. Av disse er det kun Vefsna som ikke er vernet. På svensk side av grensa er Vefsna dessuten vernet som en av Europas mest truede naturtyper. Vi kjører opp langs Auster- Vefsna, hvor Statkraft vil ta ut 25 prosent av vannføringen, og til Hattfjelldal. Naturen ligger i krystallklar vinterdvale. Det er her fra Hattfjelldal og til svenskegrensa inngrepene vil bli størst hvis utbyggeren får viljen sin. Statkraft vil bore 49 kilometer tunnel, ta ut seks millioner kubikkmeter tunnelmasse og fjerne 89 prosent av elva oppe i Skardmodal. Fra Skardmodal går Vefsna over grensa til Sverige. Grensa trekker en rett nordsørgående linje gjennom et felles norsk-svensk landskap. På svenskesida er Vefsna og naturen rundt vernet i henhold til EU-lovgiving for beskyttelse av Europas mest truede natur. På norsk side av grensa vil Statkraft deponere en halv million lastebillas med tunnelmasse. Har vi det for bra i Norge? Glemmer vi å ta vare på de unike verdiene vi har igjen? Noe kan tyde på det. Snorre er entusiastisk fisker. På vei nedover mot Mosjøen faller praten på fiskeparadiset Vefsna. Jeg hører om en laks på 16,5 kilo og tenker mitt helt til jeg får tilsendt bilde per e-post noen dager senere! - Blir vi kvitt lakseparasitten, kan Vefsna igjen bli en av Norges aller beste lakseelver, som den gang engelske aristokrater valfartet til fru Haugan, sier Snorre. Utallige turer og myggstikk ligger innleiret i Snorres beskrivelser av Vefsnas store rekreasjonsverdier. I dag er det sjøørreten som rår. På sjøørretfiske er Vefsna nummer én i Norge, og lokal turistnæring er i vekst. Både nord og sør for Vefsna er norsk vassdragsnatur sterkt påvirket av kraftutbygging. Hvis Vefsna vernes, vil man få et sammenhengende belte av tilnærmet urørt vassdragsnatur fra Atlanterhavet til Bottenviken! En levende og mektig elv; uforutsigelig, lunefull og rik. Denne typen naturopplevelser blir stadig mer ettertraktet og verdsatt. Her ligger det store muligheter for en utvikling og arbeidsplasser - i harmoni med naturen. Og spørsmålet er om Vefsna vil bli vernet. Flertallet i Vefsn kommune er mot utbygging og usikre på vern. På Stortinget vil innstillingen til Arbeiderpartiet bli avgjørende. Og kan EØS-avtalen og ny EØSlovgiving som vanndirektivet avgjøre saken til fordel for vern? Strategi og politikk! Stortinget utsetter Verneplan V for norske vassdrag ble vedtatt av Stortinget 15 februar. Vefsna ble ikke vernet. Istedet sparket Stortinget ballen til korner: Regjeringen vil fremme egen vernesak senere, etter å ha konsekvensutredet Statkrafts utbyggingsforslag. Det store spørsmålet blir dermed om Statkrafts planer vil kunne kalles miljøvennlige eller ikke. Hvis stortingsflertallet mener ja, vil Vefsna bli bygget ut. Vefsna blir den store vassdragssaken fremover. Tiden for de store vannkraftutbygginger i Norge er over, sa statsminister Jens Stoltenberg i sin nyttårstale 2001. WWF skal hjelpe Jens å være en ordholden mann. Det endelige slaget vil nok stå etter stortingsvalget. Snorre kjører meg ut til flyplassen. Jeg tenker på øyeblikk hvor jeg får satt meg selv og min egen lille verden i perspektiv. Nord-landsnaturen har gjort inntrykk. Hva er verdien av at Laksforsen dundrer fritt og uhemmet i vårløysinga? Det er et helt vassdrag som konsentrerer kreftene i denne fossen, på noen få titalls meter! Vi kan bare forundret bevitne fenomenet. Laksforsen minner oss om at det alltid vil være krefter som er større og mektigere enn mennesket og at livet her på jorden er en gave. Hva er verdien av den påminnelsen?! I n t e rnasjonal kampanje WWF startet i november 2004 en i n t e rnasjonal kampanje med fokus på Vefsna og Statkrafts planer for utbygging. Responsen var enorm : Svenske miljøvern m y n d i g h e t e r sendte bekymret brev til norske m y n d i g h e t e r. En svensk EU-parlamentariker har bedt EU-kommisjonen undersøke om planene er i strid med samarbeidet innenfor EØS. I tillegg ble ca 15 000 e-poster sendt til Statkraft og S t o rtinget fra hele verden, med bønn om å spare Ve f s n a! Det er kaldt i Nordland i november, men vakkert. Et gråblått skjær brer seg over fjell, by og elv. Konturene glir taust over i hverandre i det duse morgenlyset. Nordland puster med hvallange åndedrag. Vefsna flyter, slik den har gjort siden tidenes morgen. Det kan ikke være annerledes. Dette er Nordland! Brått rauter Volvoen til Snorre fra den lokale vernegruppen VernVefsna. Jeg rives tilbake til denne verden, til vår tid, til jobb og problemer. Jeg skal på befaring langs elva. Hvorfor? Ting er ikke som de burde være: Statkraft har planer om en utbygging to og en halv gang så stor som Altautbyggingen stikk i strid med miljøfaglige vurderinger. Det er ikke langt å kjøre til mektige Laksforsen, en langstrakt, vertikal vanneksplosjon og et av de mest populære turistmålene i Nordland. Statkrafts plan er å røve 15 prosent av den årlige vannføringen til dette naturfenomenet ved inngrep lenger opp. Det vil være en miljøvennlig utbygging, fremhever Statkraft. Selskapet skal høste av elvas oveskudd. Overskudd? Har Vårherre tildelt dette vassdraget for mye vann? Statkraft fremhever at de vil kunne justere vannuttaket etter fiskens behov og rytme. Man får inntrykk av at en utbygging vil være til det bedre for fisken. Statkraft vil kjøre elva på en måte som sikrer maksimalt ressursuttak. Jeg får frysninger av den holdningen som ligger skjult i denne typen utsagn: Vefsna skal gjøres til en ki-lowattmaskin med maksimal produksjon av energi og biologiske ressurser (les: fisk) til en løpsk markedsøkonomi som ignorerer vedtatte målsettinger om bærekraftig ressursbruk. Vi skal naturligvis bruke og utnytte naturen, men med måte og i respekt for de sjeldne perlene vi har igjen. Vefsna er en slik perle! Svært verneverdig Alle faginstanser har nylig gitt 12 Ve rdens Natur - nr. 1 2005 Ve rdens Natur - nr. 1 2005 13

Sivilisert villmann Tekst: Elizabeth B. Kjønø - Foto: Lars Monsen Han har sovet 3400 netter i telt, gått Norge på langs og Canada på tvers. Få nordmenn er villere enn Lars Monsen som gjennom en rekke TV-programmer har tatt oss med på ekspedisjon gjennom Canada. En tur som tok tre år Som forventet bor ikke Lars Monsen (41) i et rekkehus med en liten hage og med naboer som årvåkent følger med for å se hva villmannen finner på. Han bor avsidesliggende til, utenfor et lite tettsted, på en liten husmannsplass hvor trærne står mye tettere enn husene og ingen tobente har innsyn. Selv om Monsen er asosial, er han overhodet ikke folkesky og bygger ingen kunstige hinder. Og om han liker firbente best, har han likevel ingenting imot tobente. Det beviser den hjertelige mottakelsen journalisten får når hun inviteres til et innbydende frokostbord. Mens vi inntar maten, som Monsen sier at han kunne overlevd på i en uke ute i villmarka, er det rovdyrjakt, villmark og ensomhet som skal diskuteres. Dette er emner Monsen slett ikke er ukjent med etter bragder som Canada på tvers, Alaska til fots, Norge på langs og utallige andre ekspedisjoner - utfordringer som har ført til at han til sammen har tilbrakt nærmere ti år i telt. Ulvejakt For Monsen har opplevd det meste på turene sine, og ulvejakt i Canada er en av opplevelsene han ikke glemmer så lett. Men den nor- I Canada var Monsen med en profesjonell ulvejeger på jakt. Her viser han fram skinnet. Bildet til venstre: Lars Monsen feirer jul i den canadiske villmarka med rim i barten, skinnlue og marsipangris ske ulvejakta har han ikke noe godt å si om: Jeg er for ulvejakt, men stammen må opp på et akseptabelt nivå først. Derfor er jeg i mot det som skjer her hjemme. Norske myndigheter gjør mye bra på miljøfronten, men når det gjelder ulv, har de tråkka i salaten. De vil at alle skal like dem, men det er jo ikke mulig. Enten må de utrydde all ulven eller så må de gjøre noe drastisk med saueholdet. Hva er alternativet til ulvejakt? I Norge må vi bare frede ulven. Få opp antallet til for eksempel 400 dyr. (Monsen understreker at dette bare er et løst tall. Red anm.). Og vi må gjerne få ulv i Nordmarka også. Byfolk må gjerne møte ulv. Herlig! Da vil de se at ulven stikker avgårde når den møter folk, og de vil ha fått en fantastisk naturopplevelse. Sauen må gjerdes inn og gjetes. Hvorfor ikke av skoleungdom som en del av skoletida? Det som kjennetegner hodet mitt, er det å være løsningsorientert. Et arg u- ment jeg ofte møter mot organisert ulvejakt, er at vi ikke har tradisjon for dette i N o rge. Vi er så opphengt i dette med tradisjon. Man må jo prøve nye ting! Hvis vi freder ulven nå, så kan vi ha org a n i- sert ulvejakt om ti år, så fremt vi trapper ned sauenæringa i samme periode. Godkjente jegere fra hele verden vil være mer enn villige til å betale 80 000 kroner for å jakte ulv. Sauebonden kan sitte igjen med halvparten av denne summen. Jeg har vært i en del slike camper i Alaska og sett at det fungerer. Men først må ulvebestanden opp på et akseptabelt nivå slik at den kan reprodusere seg. I Canada møtte Monsen verdens mest erfarne ulvejeger, Roger Catling. Catling har skutt mer enn 3000 ulv. Han bor i et lite hus i skogen med sin kone og to barn, langt fra andre mennesker. Under møtet fikk Monsen fikk tilbud om å være med på ulvejakt, for å se hvordan det hele gikk for seg. Det var en sjanse han ikke lot gå fra seg. Hva synes du om levebrødet til Catling, og hvilke vesensforskjeller er det på den kanadiske og den norske ulvejakta? Det var ikke noe problem å bli med Roger Catling på ulvejakt. For Catling var det å jakte levebrødet hans. Det er slik han livnærer seg og familien sin. Det gjør det helt annerledes. Her hjemme er det ikke snakk om jakt. Det er slakting! Ulvens blod er det sauebøndene som har på hendene sine. Sorry altså, men det mener jeg. Sauebønder skråstrek svake myndigheter. Den canadiske jakta kan ikke sammenliknes med den norske. Det er mye mer ulv i Canada enn i Norge, mellom 40 000 og 60 000. Da blir det slike mengder at det eneste naturlige er å ta ut noen dyr. I Canada tar ulven landsbyhunder. Hvis den nærmer seg landsbyen så skytes den. Det må vi få lov til her hjemme også. Jeg skjønner jo at folk kan være redd for ulv, men når mødre i Østfold danner husmorforening fordi de er redde for å la barna gå til skolen, da blir det tragikomisk. Kanskje en eller to av mødrene har sett en ulv på avstand én gang. Da tror jeg heller at noe annet ligger bak. Kanskje er mannen deres sauebonde? Hva med norsk gaupejakt? Jeg mener at det er for tidlig å jakte gaupe. Jeg møter negative reaksjoner fra folk fra andre land når det gjelder den norske rovdyrjakta. Når de får høre hvor få dyr vi har av hver av de fire store, lurer de på hvorfor vi i det hele tatt jakter. Telt-rekord Med sine 3400 netter i telt må vel Monsen inneha en slags rekord. Et raskt regnestykke viser at han faktisk har tilbragt 20-25 prosent av alle nettene han har levd, ute i naturen. Hvor asosial er denne mannen egentlig? Jeg er nok litt asosial. Jeg er født og oppvokst i Oslo, men min mor var fra Beiarn kommune, sør for Bodø. Der tilbragte jeg hele sommerferiene da jeg gikk på skolen. Det var helt fan- Leirbålet er livsviktig for Lars Monsen. Han har ikke tall på hvor mange ganger han har fyrt opp et bål med kun én fyrstikk. 14 Ve rdens Natur - nr. 1 2005 Ve rdens Natur - nr. 1 2005 15

tastisk for en guttunge å gå i fjellet, fyre bål og dra garn sammen med morf a r. I tillegg hadde jeg de store granskogene rundt Oslo. Jeg tror jeg har tatt med meg noe fra tidligere liv. At jeg har levd ute i naturen før, kanskje som same eller indianer. Jeg kan ikke forklare det annerledes. Du har fortalt at du opplevde å v æ re redd på turene dine, men mener likevel at det er viktig at folk kommer seg alene ut i naturen for å oppleve stillheten. For de fleste mennesker er det svært s k remmende å oppholde seg i nature n når natten kryper på. Hvordan kan man o v e rvinne denne redselen? Hvord a n o v e rvant du den? Man må rett og slett tenkte over hva man i praksis har å være redd for: En sint elg med kalv, eller bjørn enkelte sted e r. Ulven er ikke tema. Den stikker av. Ditt beste våpen mot dyr i villmarka er kroppslukta di. Alle dyra foran deg vil lukte deg og stikke av. Det gjelder om du har vaska deg med såpe eller ikke. Og så gjelder det å gi seg til kjenne. Da jeg kryssa Kodiak, den øya i verden med flest grizzlybjørner, lagde jeg lyder hver femte meter. Jeg ropte, klappet og hadde på meg klær som lagde masse svisje-lyd e r. Det funka, det. Jeg tok tak i min redsel allerede som niåring. Da ville jeg overnatte under åpen himmel ved et vann 2,5 kilometer oppi lia, i enden av en grusvei. Mor nekta, men min far lot meg få lov. Jeg var så redd. Jeg husker at jeg lå og sang for meg selv og turte knapt å titte ut fra soveposen. Etterpå skjønte jeg at dette klarer jeg. Så dro jeg på flere turer. Jeg opplevde ubehag flere ganger, men etter hvert prøvde jeg meg mer og mer. Jeg gikk langs grusveien om natta, så etter hvert ute i terrenget, og til slutt begynte jeg å klatre i de høyeste trærne slik at jeg kunne se utover. En av disse nettene trodde jeg at jeg skulle dø av skrekk. Under en av disse grantrærne tråkka jeg på enten ei røy eller tiur som spratt opp. Da sto jeg med bankende hjerte lenge. Det husker jeg godt. Hva med sorg? Du mistet jo tre - f i re hunder på Canada-turen. Disse var dine nærmeste kompanjonger. Gråt du? Følte du deg skyldig for å ha utsatt hundene for dette de ble jo ikke med frivillig? Helt ærlig så følte jeg ikke skyld. Den turen var ikke en helgetur i Nordmarka, og jeg kjørte meg selv mye hardere enn bikkjene mange ganger. Te n k på det livet de hadde inntil de døde. De hadde en som var rundt dem konstant. De logret med halen hele tida. Jeg starta hver dag med å gå fra hund til hund og kose med dem i flere minutter. Jeg kjefta aldri på dem. På store Bjørne-sjø, i 25 kuldeg r a d e r, begynte lederbikkja å surre slik at det ble floke på linja. Da gikk jeg fram til den og koste i flere minutter. Da ble det orden i sakene. Hva og hvem savnet du mest? Jeg savnet familie og venner. Og så savnet jeg hamburgere, cola og sjokolade, samt det å være mett og tørr. Lærte ydmykhet Hva er det viktigste du lærte av de innfødte i Canada av praktiske ting og livsverdier? Ser du på deres levemåte som bedre eller verre enn vår egen? Det viktigste jeg lærte, var ydmykhet overfor naturen og hverandre. Måten de snakker om naturen og om døde dyr på. Når de gjør opp karibuen, (det canadiske reinsdyret) så skrever de ikke over den, men går heller rundt dyret. Så takker de karibuen for at de fikk skyte den. Måten de behandler sine eldre på, er også fantastisk. De ser på dem som en ressurs, ikke en byrde. Jeg er jo veldig glad i bjørn og spurte derfor de gamle om dette dyret. Men jeg fikk ikke svar. Om kvelden leste jeg i en av bøkene mine at de snakker ikke om bjørnen fordi tror at den hører alt de sier. Inuittene lever mye nærmere naturen enn oss. Jeg synes det er herlig å se barn med blod på hendene. Småunger som gjør opp fisken eller endene. Ingenting er jo mer naturlig enn det. Så har du dyrevernere her hjemme som mener det er feil å drepe. Det er en tåpelig holdning. Over isen med hundespannet. Hvordan var det å selv skyte sin første bjørn etter å ha møtt 182 bjørner som fikk gå videre med livet i behold? For meg var det veldig trist. Jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå det, men jeg eier ikke skyld for at jeg drepte den. Det var siste utvei. Den hadde spist meg hvis jeg ikke hadde gjort det. To år før denne hendelsen ble en dame spist av en isbjørn midt på gata der. Har den norske naturen like mange utfordringar å by på som den kanadiske? Vi har ikke så mye villdyr og ikke like godt fiske. Her i Norge er det mye kortere avstander mellom menneskelige inngrep, bare 5-10 kilometer. I Canada har du 30 mil uansett himmelretning. Da blir det helt andre dimensjoner, og man må virkelig ta fram det man har av k r e f t e r. Men man har så absolutt sjans til å få de store naturopplevelsene i N o rge også. Hvilket forhold har du til sivilisasjonen etter å ha levd som en villmann så lenge? Hva med forholdet til din egen sivilisasjon? Jeg setter mer enn noensinne pris på å stå opp om morgenen og tusle barbeint over gulvet bort til kjøleskapet som er fullt av mat. Det er et utrolig godt liv. Bare se på det matbordet foran oss - det kunne jeg overlevd på ei uke. I villmarka ville det vært en fantastisk skatt. B ø rgefjell er et av Monsens favorittområder i Norge, og utbygginga av Vefsna-vassdraget er en sak som faller ham tungt for hjertet. Kan vi ikke la det være i fred? Må vi på død og liv ødelegge det vi har? Må vi absolutt borti med pengefingrene våre igjen? Vefsna er en fantastisk elv. De kan si hva de vil, om at det er behov og så videre, men det bunner rett og slett i ønsket om å tjene mer penger. Tall på papiret. Det er dét det er. Bjørgefjell er absolutt et av mine favorittområder. Jeg storkoste meg da jeg bodde i Hattfjelldal. De har villmark så det holder. De kan heller utnytte det kommersielt. Om 20 år kommer villmarksturisme til å bli stort i Norge. De som ser det nå, kan gjøre det bra. Og hva er den neste utford r i n g e n for Norges store villmarkssønn? Og her har første gang Monsen ikke et kontant svar. Eller han sier som til alle andre journalister: Jeg vet ikke ennå. Jeg forteller ikke om en ekspedisjon før den er helt planlagt. Men at det blir flere turer, kan det umulig være tvil om. Energien og kraften ligger som en kappe utenpå Naturmannen. Villmannen. Og den så absolutt Siviliserte Mannen som til og med trekker i finskjorta si til ære for fotografen, for å vise at han også setter pris på det vi kaller kultur og moderne sivilisasjon. For Monsen er det viktig å få det beste ut av begge verdener. Både den ville og den siviliserte. Selv om han innrømmer at den ville verden til tider er mye mer sivilisert enn den siviliserte.! 16 Ve rdens Natur - nr. 1 2005

Europamester i nasjonalpark Tekst: Tor Traasdahl - ttraasdahl@wwf.no Hvem kan ha plass til Europas største nasjonalpark? Islendingene, naturligvis. Nå skal ti prosent av sagaøya bli til Jökulsá á Fjöllum nasjonalpark. Parken blir på hele 10 000 kvadratkilometer. Det er tre ganger mer enn Norges største nasjonalpark, Hardangervidda. Men parken kom ikke helt av seg selv... Direktør Samantha Smith i WWF Arktisprogrammet er et digert smil der hun tar oss i mot på sitt kontor i strålende februarsol. Verdens natur: Gratulerer med parken! Men hva er det egentlig som er så spesielt med Jökulsá á Fjöllum? Det er Island som skal gratuleres, men WWF er selvfølgelig veldig fornøyd, vi også. Vi har jobbet for vern av området med islandske organisasjoner i snart to år. Det er mye som er spesielt med Jökulsá á Fjöllum. Nasjonalparken vil ikke bare omfatte Islands største foss, Dettifoss på 44 meter, men hele nedbørsfeltet knyttet til elva. At en slik breelv, med hele sitt økosystem, blir vernet, er ganske unikt. Her finner vi enestående geologiske formasjoner, noen fra istiden, i de øvre delene. Elveløpet fra kilden til deltaet er 206 km og dermed Islands neste lengste. Vegetasjonen langs den midterste delen er variert og forholdsvis frodig. Nedslagsfeltet er den største i Island, og deltaet i nord er et internasjonalt viktig hekkeområde for horndykker, grågås og storjo. Men det er ikke bare naturelskere som har oppdaget verdiene i dette elvesystemet, som går fra Dyngjujökull and Brúarjökull og rett nordover til havet. Island er svært opptatt av å skaffe seg flere bein å stå på enn fiske, som alene utgjør det aller meste av landets nasjonalprodukt. Ikke ulikt andre nasjoner har valget falt på aluminiumsproduksjon, som krever store mengder kraft. På Vest-Island finnes det allerede flere smelteverk. Islandske naturvernorganisasjoner har derfor fryktet at Jökulsá á Fjöllum kunne bli ofret, siden den representerer betydelig mengder energi. Hva har WWF gjort for å komme mulige utbyggerne i forkjøpet? Vi har hatt en rekke møter med Altingis medlemmer, Islands miljøvernminister og andre regjeringsfolk, og vi har samarbeidet tett med islandske naturvernorganisasjoner for å overbevise politikerne om at dette området har helt spesielle naturverdier som er uforenlige med vannkraftutbygging. Vi har også støttet Islands Naturvernforbund økonomisk. En tverrpolitisk arbeidsgruppe under miløvernministeren ble dannet, og i januar bestemte regjeringen til slutt at Jökulsá á Fjöllum skal bli nasjonalpark. Men uten iherdig innsats fra Islands egne naturvernorganisasjoner hadde dette aldri gått. Det gjenstår nå litt mer formell prosess, pluss finansering av parken, før Europas største nasjonalpark er et faktum. Dette kan ta så mye som fem år. I de to andre store vassdragene, Jökulsá á Dal og Jökulsá á Fljotsdalur på Øst-Island, har det ikke gått så bra med vernebestrebelsene: Etter en lang dragkamp besluttet regjeringen for to år siden at de skal bli til dammer og kraftverk, som skal fyre for smelteverk. WWF sammen med islandske naturvernorganisasjoner sloss for å stoppe vannkraftprosjektet og verne området, men måtte gi tapt. Prosjektet var veldig kontroversielt på Island, med en solid mindretall som gikk imot utbyggingen. Hvilke lærdommer trekker du av disse sakene? Det er viktig å jobbe med de underliggende grunner til naturødeleggelser, ellers kjemper miljøinteressene en forgjeves kamp. På Island har utbygging av vannkraft lenge vært et industripolitisk mål. Det har betydd at myndighetene har bygget ut i økende tempo, samt at miljøorganisasjonene har måttet kjempe på mange fronter samtidig. At det ble vern isteden for vannkraft denne gangen, var utrolig bra. Men det er fortsatt behov for en samlet islandsk plan som kan balansere vern av Islands fantastiske elver og våtmarker, og en fornuftig og skånsom utbygging som ikke ødelegger naturverdier.! Dettifossen er Europas største foss med sin enorme vannføring. FOTO: TOM SCHANDY. 18 Ve rdens Natur - nr. 1 2005 Ve rdens Natur - nr. 1 2005 19

Spanias svar på tiurleiken: Stortrappens ballongdans Tekst og foto: Tom Tschandy - tschandy@online.no Den er blant verdens tyngste flygende fugler og den har en spektakulær paringdans på de spanske stepper i april. Stortrappens ballongdans er Spanias svar på tiurleiken Jeg sitter i ei lita steinbu midt ute på de spanske steppene. Rundt meg er det flere kilometer med bølgende og åpent gre s s t e r reng. Et stykke unna s e r jeg en bondegård med et stort t u n t re og klaprende storker, og enda l e n g e r unna skimter jeg rødhvite byer og karrige fjell. Det er g rytidlig morgen, og jeg har på stillongs, lue og votter d e r jeg sitt e r. A p r i l m o r g e n e r e r ikke bare kjølige hjemme i Norge, men også i Spania. Jeg er f o r b e redt på at det skal bli en lang dag. Klokka seks var jeg inne i steinbua, og her skal jeg bli inntil mørket senker seg ved ni-tiden på kvelden. Jeg skal forsøke å fotog r a f e re den svært sky og truede stortrappen som har sitt kjerneområde akkurat på disse steppene i Extre m a - dura i det sentrale Spania et par t i- mers kjøre t u r sørvest for M a d r i d. Det blir mange timers speiding uto v e r åpent landskap, men det er v å r og masse fuglesang i lufta. Her f re m- f ø re r k a l a n d e r l e r k e r og kornspurver sin vårhyllest, et rødhønepar g i r f r a seg noen rop, og under noen steiner b a re 10-15 meter fra hytta har e t h æ r f u g l p a r re i r med unger. Når h a n- nen tar seg en pust i bakken, spre r han ut den flotte toppen på hodet. Hærfuglen er uten tvil en av de aller v a k reste og mest særegne fuglene rundt Middelhavet. Tyngst S t o rtrappene er s t o re ja, faktisk blant de aller største flygedyktige fuglene i verden. En voksen hann b l i r o v e r m e t e ren lang og veier opp til 18 kg! Det er m e r enn ei knoppsvane og helt på grensen av h v o r mye en fugl kan klare å ta med seg opp i luften. Bare dens afrikanske slektning, koritrappen, e r t y n g re i klassen for f l y g e d y k t i g e f u g l e r. Den kan veie opptil 19 kg. Trappene er en egen familie med mange art e r som først og f remst fore k o m m e r på vide, åpne s l e t t e r enten stepper, halvørken e r e l l e r s a v a n n e r i Asia, Afrika og E u ropa. Systematisk står de nærmest tranene, men de likner k a n- skje mest på små strutser. De har lange bein, lang hals og kraftig, kompakt kro p p. I kikkerten ser jeg stort r a p p e n e 32 i alt men de er d e s s v e r re på alt for langt hold. Avstanden er s i k k e rt et par k i l o m e t e r, og jeg lure r på hvor s t o r sjansen egentlig er f o r at stortrappene skal passere min lille kamuflasje. I utgangspunktet trodde jeg at stort r a p p e n e o p p f ø rte seg som våre egne tiure r det vil si at de hadde sine faste s p i l l p l a s s e r. Men virkeligheten er d e s s v e r re en annen: Stort r a p p e n e h a r ikke definerte territorier o g s p i l l e r tilfeldig rundt omkring på steppene, fortrinnvis i nærh e t e n av hunner. Skal hele Spaniap rosjektet bli mislykket? Kanskje jeg heller burde dra hjem og satse på tiurleiken? Selv om t i u ren også kan være ubere g n e l i g, h o l d e r den seg i hvert fall innenfor et lite område. Stortrappen i full gang med ballongdansen. Denne fjærballen er synlig på flere kilometers hold. Stortrappen går med stjerten i været og har pumpet opp halsen et par hakk, men det er langt igjen til klimaks. A b s u rd paringsdans Timene går. Klokka halvelleve på formiddagen letter en del av stortrappene og flyr en kilometer bortover på steppene, men uten å komme nærmere meg. Tiden fortsetter å snirkle seg avgårde, men så plutselig klokka halvto på ettermiddagen: To stortrapper kommer til syne over en haug og passerer hytta på femti meters hold. Endelig får jeg sjansen til å ta trappen i nærmere øyesyn. Den går majestetisk som en tiur - med stjerten oppslått. Selve kroppen er rødfarget med brune og svarte mønstre. Hodet og halsen er grå med hvite barter som flagrer i vinden. Selv om den i antall centimeter ikke er noe større enn tiuren, er vekten totalt forskjellig. Mens en tiur veier maks 5 kg, veier altså en fullvoksen stortrappehann opp mot 18 kg. Og fullvoksen blir den først i seksårs alderen. Det betyr at stortrappene kan bli relativt gamle - opptil 25 år! Det blir ikke mer nærkontakt enn 50 meter i denne omgang, men klokka halvsju på kvelden blir tålmodigheten endelig premiert. En hann kommer forbi og stiller seg i full spillpositur bare 20 meter unna steinhytta. I løpet av få sekunder gjennomgår stortrappen en fullstendig forvandling. Halsen pumpes opp med luft og blir mange ganger større enn vanlig. Det lille hodet nærmest drukner i halsen, og jeg ser bare to barter som stikker opp på hver side av nebbet. Stjerten bøyes helt tilbake på ryggen, vingene senkes og bøyes. Alle de hvite underfjærene kommer til syne, så til slutt ser fuglen ut som en gigantisk fjærball eller en hvit ballong som er synlig på flere kilometers hold. Det er derfor ikke grunn at seriøse fugleforskere kaller denne atferden for ballongdansen eller ballongspillet. Den bisarre atferden foregår uten at en eneste hunn er i nærheten. Fuglen er tydeligvis så full av hormoner at den går i full spillpositur hvor enn det måtte være selv om det vanligvis er én eller smekre hunner i nærheten. Hunnene er betydelig mindre og veier bare rundt fem kg. Utseendemessig er de også svært anonyme og kjedelige i forhold til hannene. Spania den siste bastion Stortrappe på så nært hold er et sjeldent syn. Den er nemlig så sky at det sies at den må ha en radius på en kilometer med åpent terreng rundt seg for å være trygg. Dernest er de svært truet, og det er bare her i Spania i Europa at stortrappen fortsatt finnes i anstendig antall rundt 13.000-14.000 individer. Det finnes gode bestander i Russland med over 10.000 individer, og i Tyrkia finnes 4000. I tidligere Øst-Tyskland derimot finnes bare 150 individer, i Portugal 500-700 og Ungarn 1000-1200. I løpet av de siste 50 årene har den forsvunnet fra Ve s t - Tyskland, Polen, tidligere Jugoslavia og Bulgaria, og bare små restbestander finnes fortsatt i Østerrike, Tsjekkia, Slovakia og Romania. For hundre år siden fantes den til og med hekkende i både England og Sverige, og faktisk er det til og med én observasjon fra Norge. Men da skal vi langt tilbake i tid til 1771 da det ble funnet et dødt individ i Trøndelag. Endringer av steppe- og gresslandskapet er de viktigste grunnene til disse dramatiske endringene i utbredelse og bestand. Omfattende oppdyrking har ødelagt leveområdene i tillegg til at bruk av miljøgifter har hatt negativ effekt. Mange steder er dessuten den gjenværende steppevegetasjonen overbeitet og degradert. Tyrkia har for eksempel mer enn 50 million sauer, så alt beiteland utnyttes intensivt. Jakt har også vært en trussel, og inntil 1980 var det jakt på stortrapper her i Extremadura. Da kunne man få servert stortrappe-pølser og stortrappeegg-omelett. Heldigvis er stortrappene fredet mot både jakt og fysiske inngrep her på steppene i Extremadura. For å kunne fotografere stortrappene, har jeg derfor fått spesialtillatelse. Stortrappene har blitt et naturvernsymbol i Spania, og det gjøres mye arbeid for å sikre deres f r e m t i d. Etter at stortrappen har spilt seg ferdig foran steinhytta, kommer andre trapper fram til ei eng full av gule blomster noen hundre meter unna. Der spiser de seg gode og mette, men rett før soloppgang letter de én etter én. Som store Herkules`er flyr de med tunge vingeslag mot et trygt overnattingssted et annet sted på steppene. Da har klokka blitt over ni på kvelden, og jeg kan endelig krype ut av steinbua etter 15 timers tålmodighetsprøve. Det kjennes deilig! 20 Ve rdens Natur - nr. 1 2005 Ve rdens Natur - nr. 1 2005 21

Miomboland Tekst: Anne Martinussen - amartinussen@wwf.no Miombo er betegnelsen på en økoregion i det sørlige Afrika. Den er ti ganger så stor som Norge. Hit kom jeg. Varmen slår mot meg idet jeg stiger ut av den halvkjølige bilen etter to dager på veien nordover fra hovedstaden Maputo i Mosambik, og svetten pipler umiddelbart frem. Det føles som en hårføner rett i ansiktet, og lydene og luktene av tørr savanne og bush velter over meg. Ei due lager den litt triste kooo-lyden sin, to meter høyt elefantgress suser sakte, og inne i buskene kommer det som alltid utallige lyder fra ting som beveger seg - glidende, krypende, med lette hopp eller som majestetiske, grå høyhus mellom trærne. Det slutter aldri å fascinere meg hvor stille en elefant kan være, selv når den beveger seg gjennom kratt og skog. Jeg har sett flere av dem før jeg har hørt dem. Svarte neshorn derimot; det har jeg ikke ennå sett. Denne gangen er jeg litt ekstra spent - det går rykter om at de er på vei tilbake til Niassa etter at krypskyttere skjøt den siste av dem på åttitallet. Stor villmark Niassa helt nord i Mosambik er en av Afrikas siste store villmarker. Her ligger et vernet skogsreservat på omlag 23 000 kvadratkilometer, og i tillegg kommer buffersonen på ca 19 000 kvadratkilometer som omgir kjerneområdet. Det betyr at området er like stort som Danmark og mer enn tolv ganger større enn Norges største nasjonalpark, Hardangervidda. Dette er, om ikke hjertet, så i hvert fall lungene i afrikansk villmark, med miomboskog så langt øyet kan se. Her er et rikt fugle- og dyreliv - med sebra, gnu, flodhest, vortesvin, løve, leopard, hyene, flere tusen bøfler og mange arter antilope, deriblant kuantilope, elgantilope, buskbukk, impala, sabelantilope, vannbukk og rørbukk. På vei gjennom bushen kikker vi litt ekstra etter noen av de endemiske artene, det vil si dyr som ikke lever andre steder i verden, slike som Johnstons impala, Nyassa-gnu og Bohms sebra. Rundt 13 000 elefanter finnes i reservatet. Blant dem finnes innehaverne av kontinentets største støttenner. Isolasjonen i dette enorme området har reddet flere av dem fra krypskytterne enn andre steder på kontinentet. Rovumaelven, som renner langs reservatets nordlige grense mot Tanzania, er et viktig fugleområde og over 370 fuglearter er så langt observert her. I tillegg finnes en liten bestand av den afrikanske villhunden, som nå er kommet opp i omlag 200 individer. Niassa er et av de siste tilfluktsstedene for denne utrydningstruede arten. Fra Niassa er det to dagers kjøring til nærmeste bank, én til nærmeste telefon, og mobilen din er selvfølgelig uten dekning. Likevel står denne villmarken overfor alvorlige trusler som følge av overutnyttelse av naturressursene. Kommersiell krypskyting av elefanter og annen ulovlig jakt, giftfiske i elvene, hyppige og ukontrollerte branner, utarmende jordbruk og ukontrollert bosetting kan i verste fall ødelegge et av de største og best bevarte miombo-økosystemene i verden. Miombo Miombo er betegnelsen på en svær økoregion i det sørlige Afrika på omlag 3,6 millioner kvadratkilometer, fra Tanzania og den Demokratiske Republikken Kongo i nord til Zimbabwe i s ø r, og fra Mosambik på østkysten til Angola på vestkysten. Miombo er en lavproduktiv type skog som hovedsaklig består av tre forskjellige treslekter og finnes på næringsfattig og sandete jord. Det aller meste av biomassen er bundet i trær og planter, ikke i jordsmonnet. En vegetasjon som domineres av så få tretyper. høres kanskje monoton ut, men rundt 8500 karplanter finnes i regionen, hvorav mer enn halvparten er endemiske. Dette gir miombo en artsrikdom som er like stor som i enkelte lavlandsregnskoger. Skoglandskapet i Niassa brytes opp av åpen gresskledd savanne, frodigere skog langs elvene, og utallige store granittfjell som kneiser bratt i landskapet og gir mikrohabitater for dyr og planter. Her og der finnes dambos eller vleis, avhengig av hvilket språk du snakker. Det er våtmarker som beholder fuktigheten gjennom det meste av den sju måneder lange tørketiden og trekker til seg tørste villdyr av alle størrelser. I denne perioden slipper trærne bladene for å spare på vannet, og landskapet blir brunsvidd og tørt. I regntiden blir alt intenst grønt igjen, og sopp skyter opp over alt og utgjør et godt kosttilskudd for menneskene som bor her. Millioner av afrikanere i det sørlige Afrika er avhengige av produktene fra et velfungerende miombo-økosystem, som medisinplanter, frukt, honning, spiselige insekter og dyr, byggematerialer og ved. Tross artsrikdommen og skjønnheten i miombo er det et trist syn som møter meg når vi kjører langs smale grusveier. På store områder er det forkullede trær og sot, og vi ser mange nye bosettinger og hogstflater ryddet for jordbruk langs veien. Dypere inn i skogen er det færre mennesker og mer vilt å se, men også her er det tydelige merker etter sterke branner som har feid over store områder. I Mosambik er systemet for verneområder annerledes enn det norske, og folk har lov til å bosette seg inne i naturres e r v a t e r. Omkring 25 000 mennesker bor i Niassa, 14 000 av dem inne i kjerneområdet og resten i buffersonen utenf o r. Det er ikke mange mennesker, men likevel er problemene store. Niassa fikk status som verneområde i 1954, men noen skikkelig forvaltning kom ikke i gang før i 1999. I mellomtiden var mye av reservatets naturrikdom allerede forsvunnet. Særlig ble ødeleggelsene store i løpet av de 30 årene med krig som herjet Mosambik fra 1964 til 1992. Soldatene i området, trengte store mengder vilt og ved. Krig og kulturelle endringer har over tid ført til at tradisjonelle forvaltningssystemer har brutt sammen, og folk har i dag begrenset interesse for og kunnskap om bærekraftig bruk av naturressursene. WWF hjelper Tidligere drev folk skiftejordbruk, det P ro s j e k t k o o rdinator Helena Motta fra Mosambik-kontoret og en parkvakt viser frem en av de mange støttennene som er beslaglagt fra kry p s k y t t e re i området. Alternative inntektskilder og bedre patruljering gjør at viltbestandene nå er i ferd med å ta seg opp. vil si at de bodde i et område en kort stund før de flyttet videre og lot de gamle åkerlappene vokse igjen. Nå er de mer bofaste, og jorda får ikke mulighet til å ta seg inn igjen med jevne mellomrom. Flere mennesker flytter til Niassa, områder avskoges, og mange trær ender som vedstabler før lastebiler frakter dem til nærmeste by. Og mens brann er en naturlig del av alle miomboog savanneøkosystemene, forekommer branner i dag for ofte og er for intense. Store områder antennes hvert eneste år, og da særlig i slutten av tørketiden når alt er som tørrest. Ingen planter eller trær tåler det, uansett hvor godt de er tilpasset brann. Derfor er det viktig å finne fram til bærekraftige høstingsmetoder som gir de fastboende muligheter til bruke naturen i lang tid fremover, og som kanskje til og med sikrer dem en stabil inntekt. I reservatets kjerneområde besøker jeg én av de tre landsbyene som deltar i WWFs Noradstøttede prosjekt som forsøker å løse noen av problemene. Vi møter teamet av prosjektmedarbeidere som tilbringer store deler av året i landsbyene for å snakke med folk om hva som er god og dårlig naturforvaltning. Hvordan man kan bruke områder og naturressurser på en bærekraftig måte, hvordan man kan skape et levebrød og inntekt ved å tenke nytt, og hvordan man kan sikre at alle får tilgang til godene Prosjektfolkene samarbeider også med forvaltningsmyndighetene om mulighetene for kontrollert jakt utenfor reservatets kjerneområde. Dette kan trekke flere turister til Niassa og gi inntekt for både lokalbefolkning og forvaltning. Et viktig innsatsområde er også å legge til rette for at folk kan organisere seg i ulike brukergrupper og dermed trekkes med i beslutningsprosesser i reservatet. På den måten kan de bli hørt og deres behov bli tatt hensyn til. Slik får folk økt interesse av å ta vare på miomboskogen og naturressursene i den. En av de mange brukerforeningene består av honningssankere. På tur med dem får jeg høre at man tidligere sanket honningen fra bikuber høyt oppe i tretoppene gjennom å tenne på treet nede ved rota. Etter en stund var biene jagd vekk av røyken, og treet falt i bakken slik at man slapp å klatre opp etter h o n n i n g e n. Ofte spredte ilden seg, men ettersom det stadig brenner her i bushen, trodde man ikke at det hadde så mye å si. Så snakker vi om hvilke planter de brukte før og hvilke de bruker nå. Det er ikke de samme. En del av de plantene vi brukte før, er borte nå, og de ville fruktene jeg samlet i skogen da vi var små, er vanskeligere å finne, forteller en av mennene. Dette har honningssankerne diskutert mye seg imellom, og de har lenge hatt en mistanke om at det kan ha noe å gjøre med de mange brannene. Nå håper de at de nye og mer bærekraftige metodene vil føre til at noen av planteartene dukker opp i g j e n. En umiddelbar forbedring er i hvert fall at honningen nå smaker renere og oppnår bedre pris på markedet. Ettersom de husker at faren min er glad i honning får jeg med en smaksprøve og en hilsen hjem denne gangen også. På vei tilbake til leiren en kveld møter vi en av skogvokterne. Han lener seg inn i bilen og hvisker noe i parksjefens øre. Jeg ser på ansiktet hans at det er spennende nyheter, men klarer ikke avgjøre om de er gode eller dårlige. I det vi kjører videre, snur han seg plutselig mot meg med et bredt smil. De svarte neshornene er observert, sier han. Skogvokteren har i fire dager nå fulgt etter en liten familiegruppe på tre som ser ut til å ha slått seg til i et område av parken - han vil ikke si meg nøyaktig hvor. Krypskyttere er fortsatt en reell fare, og jo færre som vet detaljene, jo bedre. Men hvis neshornene er på vei tilbake, er det virkelig håp for Niassa, sier han.! 22 Ve rdens Natur - nr. 1 2005 Ve rdens Natur - nr. 1 2005 23

En gigantisk blåfinnet makrellstørje som har satt seg fast i et garn utenfor Sicilia, inspiseres av en dykker. FOTO: JEFFREY ROTMAN/SCANPIX. Gigant-makrellen som forsvant Tekst: Maren Esmark - mesmark@wwf.no Markrellstørje, også kjent som blåfinnet tunfisk, var en gang svært så vanlig langs norskekysten. Men på grunn av sitt ekslusive, mørkerøde kjøtt, er bestanden nå nedfisket, og makrellstjørja vandrer ikke lenger til norske farvann... I 1940- og 1950-årene forekom makrellstørja (Thunnus thynnus) i så store mengder at det ble drevet inntektsbringende fiske etter den så langt nord som til Nordland og Troms. I 1950-årene var den norske fangsten på ca. 9000 tonn årlig, og det var stor stas når flere hundre slike giganter kom svømmen-de inn Oslofjorden på sensommeren. Denne gigantiske tunfisken hører faktisk til i makrellfamilien og er derfor en stimfisk i likhet med makrell og sild. Fisken er varmblodig, og det røde kjøttet er svært ettertraktet. Det hevdes at en fisk på rundt 350 kilo kan selges for svimlende 80 000 dollar på det japanske markedet. Det vil si over 1500 kroner kiloen. Makrellstørja er kjent for sine lange vandringer i Atlanterhavet. Fisk merket i Norge er funnet igjen på Bahamas. Dette er en av de aller største, ekte beinfiskene og kan bli opptil 750 kilo og 2-3 meter lang. Når tunfisk jakter, kan farten komme opp i nærmere 60 kilometer i timen, og den kan dykke mer enn 1000 meter ned. Blåfinnet tunfisk kan bli opptil 40 år gammel og blir ikke kjønnsmoden før i seksårsaldreren. Gyteområdene er i Middelhavet, men ellers er arten naturlig utbredt over store deler av Atlanteren. En global konspirasjonsteori Siden 70-tallet har det eksistert en egen organisasjon som skal sikre en bærekraftig forvaltning av tunfisk i Atlanterhavet, kalt ICCAT (International Commission for the Conservation of Atlantic Tuna). Men ICCAT har ikke greid sin oppgave, og bestanden av makrellstørje i Atlanteren går stadig nedover. I dag regner man med at bestanden er redusert med nærmere 90 prosent siden 60-tallet. På grunn av ICCATs manglende evne til å forvalte tunfisk har organisasjonen fått et relativt godt kjent kallenavn: International Conspiracy to Catch All the Tuna. Selv om forskerne i ICCAT g a n g på gang har ropt advarsler om at bestander er på vei nedover, fortsetter dagens vanvittige overfiske. Kvotene for 2005 er igjen satt alt for høyt og i tillegg regnes det med at det foregår et omfattende ulovlig fiske. Et annet stort problem er at dagens minstemål er alt for lite, og dermed rekker tunfisken i mange tilfeller ikke å bli kjønnsmoden før den fanges. Desverre er det slik at ingenting er så effektivt for å utslette en art som å ta ut individene før de rekker å reprodusere seg. WWF sitter som observatør i IC- C AT og kjemper en hard kamp for lavere kvoter, inspektører ombord i fartøyene, høyere minstemål og ikke minst for å redusere omfanget av såkalt tuna-ranching oppdrett av vill tunfisk i fangenskap. Tunfisk på beite De siste ti årene har en enormt lukrativ næring etablert seg i Middelhavet. Oppdrett av makrellstørje har eksplodert i land som Tyrkia, Spania og Kroatsia. Metoden er like enkel som den er spektakulær: Speiderfly brukes for å oppdage fiskestimene ute på åpent hav. Når stimen er lokalisert, kommer en båt med en enorm trål som forsiktig snøres igjen rundt fiskestimen. Så starter en langsom reise innover mot land, en reise som kan ta flere måneder. På slep er nettet med den levende tunfisken. Ved kysten settes tunfisken i oppdrettsanlegg av store dimensjoner og de fôres med småfisk som gjerne er fisket lokalt. Når strørrelsen er riktig for å oppnå best mulig pris, slaktes fisken og sendes til markedet i Japan. Rundt i verden foregår det i dag en intens forskning for å forsøke å få blåfinnet tunfisk til å gyte i fangenskap. Kanskje kan det i fremtiden redusere noe av overfisket. Dessverre er tunfiskoppdrett så lukrativt at omfattende ulovlig fangst foregår. Dette er særlig skadelig for bestanden fordi tunfisk til oppdrett gjerne fanges før den rekker å bli gytemoden. Et annet moment er at en så stor fisk trenger mye mat. Flere steder meldes det om at lokale fiskebestander blir borte fordi de fiskes opp og brukes til å mate tunfisk. W W F s Middelhavskontor har i mange år jobbet for bedre kontroll med denne raskt voksende, men svært så ødeleggende næringen. N o rge vil igjen fiske m a k re l l s t ø r j e Høsten 2004 ble Norge formelt tatt opp som medlem av ICCAT og har nå fått tildelt en kvote på 100 tonn tunfisk som kan tas i norske farvann. Nå er det jo svært sjelden at tunfisken kommer vår vei, og WWF håper Norge vil bruke sitt medlemskap i ICCAT for å kjempe tunfiskens sak og at Norge IKKE starter noe fiske på en art som allerede er sterkt truet. Tunfisk er sunt og godt, men skal du spise en filét, så spør hva slags tunfisk det er, og unngå å spise den blåfinnede.! VISSTE DU AT Tunfisken vi får kjøpt på boks, stort sett er såkalt skipjack tuna. Tunfiskfileter i norske fiskedisker som oftest er yellowfin tuna. Makrellstørjen i norske farvann var større enn sine artsfrender lengre sørvest på grunn av de gunstige mat- og oppvekstforholdene. Amerikanerne forvalter sin del av bestanden av blåfinnet tunfisk relativt godt, men dette hjelper lite når den fiskes opp så raskt den n æ rmer seg europeiske farv a n n. Forskerne fortsatt ikke er enige om det finnes en egen vestlig bestand. 24 Ve rdens Natur - nr. 1 2005 Ve rdens Natur - nr. 1 2005 25

Nytt fra norsk natur Blåfjella-Skjækerfjella og Lierne nasjonalparker opprettet Kongen har i statsråd opprettet Norges tredje største nasjonalpark, Blåfjella-Skjækerfjella i Nord-Tr ø n d e - lag. I tillegg er Lierne nasjonalpark og to andre verneområder vedtatt. Vernet sikrer at et av Sør- N o rg e s største sammenhengende villmarkspregete områder bevares for fremtiden. N o rge har med dette fått økt sitt verneareal med over 2100 km 2. Sammen med tilgrensende verneområder på svensk side utgjør de nye verneområdene viktige leveområder for mange sårbare art e r. Disse artene har nå fått beskyttelse ved at dette villmarkspregete området sikres mot inngrep som kan skade eller ødelegge naturkvalitetene. Vernet vil også bidra til å opprettholde samisk kultur, bosetting og næringsutøvelse. I tillegg til de to nye nasjonalparkene er Skjækra landskapsvernområde og Berglimyra og Klumplifjellet naturreservat opprettet. I de nye verneområdene yngler fjellreven, samtidig som de botanisk sett er møtested for kyst- og fjellplanter, sørlige, østlige og nordlige arter. Dette er også sentrale sørsamiske bruks- og bosettingsområder hvor det er drevet reindrift i mer enn 500 år. Verneforskriftene avspeiler derfor reindriftens betydning og vektlegger at denne skal kunne opprettholdes. Den tidligere etablerte Gressåmoen nasjonalpark utgjør nå en sone innenfor den nye Blå-fjella-Skjækerfjella nasjonalpark. Berglimyra naturreservat er utvidet med cirka 10 km 2 og utgjør nå det nye Berglimyra og Klumplifjellet naturreservat. Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark er ett av tre forsøksområder der Stortinget ønsker å prøve ulike forvaltningsmodeller for nasjonalparker. Forvaltning-en skal skje med stor grad av lokal medvirkning gjennom et bredt sammensatt nasjonalparkråd. Det vil også bli vurdert om Lierne nasjonalpark bør kobles opp mot dette forsøksprosjektet. Dronning Sonja åpnet Friluftslivets År 2005 HM Dronning Sonja sto for den offisielle åpningen av Friluftslivets År 2005 i januar. Selve åpningsmarkeringen skjedde ved Semsvann i Asker kommune der Dronningen tente et stort leirbål. Her var det for anledningen reist en stor friluftsleir som en markering av at 2005 vil bli et år med mye friluftsliv for det norske folk. Også mange andre steder i landet ble det gjennomført markeringer i forbindelse med oppstarten av Friluftslivets År 2005. HM Dronning Sonja er den høye beskytter av Friluftslivets År i 2005. Hensikten med å arrangere et år i friluftslivets tegn er å stimulere og ikke minst motivere barn og unge til et mer aktivt liv utendørs og i naturen. Friluftsliv er antakelig den mest helsebringende aktivitet som finnes. Og ettersom det er opplevelse som er selve drivkraften, gir friluftslivet bare vinnere, sier Øystein Dahle, styreleder i FRIFO (Friluftslivets fellesorganisasjon). FRIFO har ansvar for gjennomføring av året, men mange andre lag og organisasjoner vil også bidra. 10 nasjonale laksefjorder og 16 nasjonale laksevassdrag foreslås etablert Direktoratet for naturforvaltning (DN) foreslår å etablere 16 nye nasjonale laksevassdrag og ti nasjonale laksefjorder i sin anbefaling som nå er oversendt Miljøverndepartementet. DN har oppsummert høringsuttalelsene til Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder - ferdigstilling av ordningen. Stortinget vedtok 25. februar 2003 å gi 37 vassdrag og 21 fjorder/havområder status som henholdsvis nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder. Det ble samtidig lagt til grunn at ordningen skulle suppleres. Stortinget har forutsatt at ordningen skal omfatte omlag 50 vassdrag med tilhørende nasjonale laksefjord e r. Selv om alle de 27 utredede vassdragene tilfredsstiller ett eller flere av kriteriene for status som nasjonale laksevassdrag, er det relativ stor forskjell på lakseforekomstens størrelse og produktivitet/produksjonspotensiale vassdragene imellom. Direktoratet har derfor valgt å prioritere 16 av de vassdragene som er utredet, i tillegg til de 37 som allerede er vedtatt. Det fremgår av høringsnotatet at DN anser laksebestandene i Bjerkreimselva, Lærdalselva, Orkla, Verdalselva, Namsen og Vefsna for å være spesielt viktige. I tillegg til disse prioriterer direktoratet følgende vassdrag: Mandalselva i Vest-Agder Suldalslågen i Rogaland Vosso i Hordaland Nausta i Sogn og Fjordane Bondalselva og Storelva(Strandaelva) i Møre og Romsdal Ranaelva, Beiarelva og Salt-dalselva i Nordland Laukhelle-Lakselv i Tr o m s. Miljøvernministeren vil forby farlig miljøgift Miljøvernminister Knut Arild Hareide foreslår å forby bruk av miljøgiften deka-bde. Med dette går Norge foran EU i regulering av stoffet. Miljøgiften er blant annet påvist i arktiske områder i isbjørn og polarmåke. Miljøgiften deka-bde hører til i gruppen bromerte flammehemmere, som er alvorlige miljøgifter brukt i en rekke produkter som senere havner i miljøet, mennesker og dyr. Regjeringen har allerede innført virkemidler mot to av de tre farligste stoffene i denne gruppen. Nå vil altså miljøvernminister Knut Arild Hareide be Statens forurensningstilsyn om å sende forslag om forbud av det tredje stoffet på høring. EU har vurdert stoffet, men innfører ikke regulering nå. De vil først avvente frivillige utslippsreduksjoner fra industriens side. Norge legger imidlertid stor vekt på føre-varprinisppet som tilsier at man må regulere dette stoff e t strengere. Norge bør derfor gå foran EU med å innføre et forbud, sier miljøvernministeren. Det foreslås å innføre et generelt forbud mot miljøgiften med unntak av transportområdet hvor et eventuelt forbud ville få store konsekvenser.! Polarmåka på Svalbard er utsatt for milgøgiften Deka-BDE som nå skal forbys. FOTO: TOM SCHANDY. Ve rdens Natur - nr. 1 2005 27

W W F panorama DEN NORSK-RUSSISKE ISBJØRN- BESTANDEN TELLER 3000 DYR Den første tellingen av isbjørn som noen gang er gjort i hele Barentsområdet, er nå avsluttet. Resultatet viser at isbjørnbestanden i norsk-russisk område er på rundt 3000 dyr. Norsk Polarinstitutt i samarbeid med Universitetet i Oslo, University of St. Andrews, Skottland og V N I I - P R I R O D A i Moskva står bak tellingen. Barentshavbestanden av isbjørn vandrer over hele Svalbard rundt iskanten, østover til Frans Josef land og nord-østover langs iskanten på russisk side. Tidligere har forskere anslått at denne norsk-russiske bestanden var på mellom 3000 og 5000 isbjørn, men dette var ikke basert på systematisk telling. En bestand på 3000 dyr er relativ stor i biologisk forstand. Dette betyr blant annet at isbjørn på Svalbard ikke er spesielt utsatt på kort sikt, men påvirkninger som bl.a. klimaendringer og miljøgifter kan over tid innvirke på bestandsstørrelsen. Norges forpliktelser Den internasjonale isbjørnavtalen fra 1973 forplikter Norge til å overvåke isbjørnbestanden. Tellingen som nå er gjennomført, gir oss et godt utgangspunkt for videre forvaltning av dette dyret. Vi vet at isbjørnen er utsatt for miljøgifter og klimaendringer i Arktis. Ved å gjennomføre systematiske tellinger med noen års mellomrom vil vi kunne følge med utviklingen av bestanden på en helt annen måte enn tidligere, sier miljøvernminister Knut Arild Hareide. Isbjørnen i Barentshavet er nå innført i manntall. FOTO: TOM SCHANDY. Ulike tellemetoder I flere av fjordene på Spitsbergen og på noen av de små øyene på Svalbard har forskerne foretatt en såkalt totaltelling. Dette er områder med flekkvis store konsentrasjoner av isbjørn, og her telles dyrene fra helikopter. Disse tellingene er utelukkende gjort på norsk side. Den andre metoden forskerne har benyttet seg av, er å gjøre matematiske beregninger med utgangspunkt i antall bjørn som er blitt observert over store områder. På kartet er disse områdene delt opp i nett, såkalte transekter. På denne måten har forskerne dekket hele Frans Josef Land på russisk side og de større øyene på Svalbard (unntatt Spitsbergen), samt iskanten nord for øygruppene. Dårlig vær samt sikkerhetshensyn hindret forskerne i å komme så langt nord fra iskanten som de hadde håpet på. Imidlertid har forskerne fått utfyllende data fra halsbånd med radiotelemetri-sendere på binner som vandrer i området. Det er Miljøvern-departementet som har finansiert telletoktet. 12 prosent av totalbestanden I august var de aller fleste isbjørnene i Barentshavbestanden på russisk område, men dette varierer i løpet av året. Totalt regner man med at det er rundt 25 000 isbjørn i Arktis. Den norskrussiske bestanden utgjør 12 prosent av alle verdens isbjørner. Jeg er svært fornøyd med det internasjonale samarbeidet i forbindelse med telletoktet. Spesielt gledelig er samarbeidet med russerne, som vi deler bestanden med, sier miljøvernminister Hareide. Antarktis er viet fred og forskning. Ikke minst er kontinentet viktig for å studere klimaendringer. FOTO: TOM SCHANDY. NORGE STYRKER SIN POSISJON I ANTA R K T I S H.M. Dronning Sonja åpnet i februar en norsk helårsstasjon i Dronning Maud Land, A n t a r k t i s. Etableringen av stasjonen vil gi Norge større tyngde i samarbeidet under A n t a r k t i s t r a k t a t e n. Dette er viktig, ikke minst fordi Norge nå i sterkere grad kan bidra til klimaforskningen ved at forskerne kan oppholde seg på Troll-stasjonen året rundt. I tillegg ferdigstilles en flystripe i tilknytning til basen. Flystripen vil forenkle forskernes adgang til kontinentet, sier miljøvernminister Knut Arild Hareide. Miljøvernministeren var vert for et følge på 38 personer som deltok på åpningen av helårsstasjonen. Foruten H.M. Dronningen var også den svenske miljøvernministeren Lena Sommestad, samt representanter for den sørafrikanske regjeringen, Stortinget og Utenriksdepartementet tilstede. Statsbygg, som har stått for utvidelsen av den gamle stasjonen, samt Norsk Polarinstitutt som skal drifte stasjonen, var også være representert under åpningen. Det er særlig i tilknytning til det europeiske isboreprogrammet EPICA at Norge deltar i klimaforskning. EPICA har fått opp iskjerner som er mer enn 900 000 år gammel. Iskjernene fungerer som arkiv over fortidens klima, og er særlig viktig for forståelsen av naturlige klimavariasjoner når prognoser for framtidens klima skal lages. I tillegg til EPICA-prosjektet vil Troll også gi bedre muligheter til forskning på drivhusgasser, meterologi og uv-stråling, samt isbreer og dyreliv. Vedtaket om helårs bemanning av Tr o l l - s t a s j o- nen ble tatt i 2003 av daværende miljøvernminister Børge Brende. Det er Statsbygg som har stått for utbyggingen. Det nye tilbygget er på 300m 2, og skal være isolert for å kunne tåle 60 minusgrader og vindstyrker på 60 sekundmeter. Bygningsmodulene ble fraktet inn til Troll i des e m b e r, og er innflytningsklare i disse dager. Stasjonen vil kunne huse åtte til ti personer. De første som overvintrer, en gruppe på sju personer, skal ferdigstille stasjonen. Norsk Polarinsitutt, som er et direktorat under Miljøverndepartementet, drifter stasjonen. Norge har en historisk posisjon å ta vare på både gjennom vår forskningsinnsats og ved vårt forvalteransvar gjennom Antarktistraktaten fra 1959. Målet er å opprettholde samarbeidet innen traktaten slik at området kan sikres som verneområde viet fred og vitenskap. Norsk tilstedeværelse er viktig i forhold til samarbeidet under traktaten. Vi vil gjøre vårt for å verne et unikt og sårbart miljø, sa miljøvernministeren under åpningen. En rekke land har betydelig større kapasitet og aktivitet på sine stasjoner i Dronning Maud Land, herunder Russland, Tyskland, Sør-Afrika og India. Med denne satsningen vil Norge bli en aktør i Antarktis som også tar sin del av nødvendig kunnskapsinnhenting på vegne av fellessamfunnet. N o rge er nå det siste av kravhaverlandene som får helårsstasjon. «GRØNN GJENOPPBYGGING» ETTER TSUNAMI-KATASTROFEN WWF i India, Malaysia, Indonesia og Thailand har opprettet et program som skal bidra til såkalt grønn gjenoppbygging etter flodbølgekatastrofen i Asia. Programmet skal jobbe tett med nasjonale m y n d i g h e t e r, men også forsøke å legge retningslinjer for hjelp fra de store utviklingsorg a n i s a s j o n e n e. I tillegg sitter WWF i styret for FNs miljøprograms arbeidsgruppe for tsunami-oppfølging. Gjenoppbyggingen kommer til å trenge store mengder tømmer. Bare i Aceh estimerer en W W F - rapport at 4 8 millioner kubikk tømmer trengs de neste årene. Indonesia har allerede et stort problem med nedhogging som fører til skred, jordras og flom, samt tap av biologisk mangfold. WWF jobber nå aktivt sammen med blant annet Indonesiske myndigheter for forsøke å få utenlandsk tømmer, som er bærekraftig høstet, til gjenoppbyggingen. Korallrev og mangroveskog må vernes Naturen har sine egne forsvarsmekanismer som fungerer som flombarrierer i kystområder, men det er først når katastrofen treffer, at dette blir synliggjort: Områder som hadde intakte korallrev eller mangroveskoger, fikk langt mindre skader av flodbølgen. På grunn av en voksende turistindustri og annen næringsvirksomhet i kystområder har land som India og Thailand fått ødelagt store deler av sine korallrev og mangroveskoger. WWF ser allerede tegn til at regjeringer i de rammede landene nå har en økt vilje til å beskytte kystområder. Fiskeriflåten må gjennoppbygges WWF anbefaler at gjenoppbyggingen av fiskeflåten i de rammede områdene gis høy prioritet. Fisk er en viktig proteinkilde og fiskere, og utstyrsleverandører er avhengige av inntekter. Det er nå en viss fare for at fiskeflåter fra andre land kan komme til å ta over fiskerressurser i Det indiske hav dersom ikke lokalsamfunnenes flåter blir prioritert. EU ønsker å sende utrangerte fiskebåter fra Europa til Asia WWF har gått hardt ut mot dette, da båtene ikke er egnet for lokale forhold og kan bidra til å undergrave den lokale økonomien som nå trenger å få oppdrag med å bygge nye båter.! WWF bidrar til grønn gjenoppbygging etter flodbølgen i Asia. Den smadrete fiskeflåten står høyt på agendaen. FOTO: FREDRIK NAUMANN/SAMFOTO. 28 Ve rdens Natur - nr. 1 2005 Ve rdens Natur - nr. 1 2005 29

Organisasjon FOTOMONTASJE: THOMAS MARTINSEN Maritim Kon-Tiki-søndag i samarbeid med WWF 29. mai K o n - Tiki Museet og WWF arrangerer i samarbeid med Oslo Sporveier, Pals, Select Service Partner og KNS maritim søndag på Kon-Tiki Museet den 29 mai 2005. Medlemmene og ansatte av de nevnte foreninger og bedrifter får inngang til Kon-Tiki Museet for kr. 25. Ordinær voksenbillett er kr. 40. Arrangementet varer fra 11.00 16.00. I tillegg til å friske opp kunnskapen om Thor Heyerdahl og hans ekspedisjoner kan du også være med på: Omvisning på Kon-Tiki Museet Naturrebus med fine premier blant annet kan du vinne tre rufuskort. Selveste Rufus kommer på besøk. Demonstrasjon av en Optimistjolle med instruktør fra Seilforeningen. Demonstrasjon, grilling smaksprøver og salg av Kon-Tiki fiskegryte (svært billig). Demonstrasjon av Pandabrød med mer fra Pals. WWF og andre partnere i Maritim Kon-Tiki-søndag vil også ha stands på museet denne dagen. I tillegg vil Norsk Sjøfartsmuseum også ha aktiviteter på sitt museum og på området. Mulighet til å gå om bord i ulike farkoster etc. Kon-Tiki Museet ligger på Bygdøy, Bygdøynesveien 36. Adkomst: Ferje fra Aker brygge, eller buss nummer 30 fra Oslo sentrum. Se programmet på www.kon-tiki.no/events. Velkommen!) Barn tar miljøet i egne hender I 2004 startet WWF og Norsk Gjenvinning/Onyx et samarbeid med sikte på å få barn til å engasjere seg i praktisk miljøarbeid. Over 6000 barnehaver over hele landet, inkludert Svalbard, ble invitert til å konkurrere om det beste miljøtiltaket. Over 380 prosjektforslag kom inn, og en fagjury med Vegard Ulvang og representanter fra Norsk Gjenvinning og WWF trakk ut ti barnehager, som gikk til finalen og hver fikk 5000 kroner til å gjennomføre prosjektet. I desember ble vinneren kåret: Det ble Rosenlund Barnehage i Ski som tok prisen på 10 000 kroner for Miljøvogna : Ungene laget en trillevogn som de rullet rundt i barnehaven og hentet inn søppel til gjenvinning papir, flasker og glass. Norsk Gjenvinning tok ressursene til videre behandling. Blant de ni andre finalistene var det flere som hadde tent på kompost, andre laget papirfabrikk der man med enkle midler resirkulerer papir til ny bruk. Straitunet barnehage i Kristiansand rensket opp i bekken sin som de voksne hadde griset til med søppel og skrot. Og så opplevde de gleden av å se beveren vende tilbake! Nå heter det ikke Straisbekken lenger der i gården; det heter Beverbekken. Nåde den som nå forsøpler i bekken! Ny konkurranse kommer i 2005, innbydelsen går ut i april. Dersom du har noe med barnehage å gjøre og vil få den med på en miljøinnsats, ta kontakt med vår mann Knut Frederik Horn, på telefon 22036509 eller kfhorn@wwf.no! www.wwf.no Vil du vil følge med i WWF-Norges arbeid - bru k hjemmesida, den oppdateres omtrent daglig. Vi l du ha tilsendt elektronisk nyhetsbrev ca to ganger per måned - send beskjed til: medlem@wwf.no Tor Tr a a s d a h l Ve rdens Natur - nr. 4 2004 31

B-BLAD Retur WWF-Norge Postboks 6784 St. Olavs plass, 0130 Oslo Adresseendring? Hjemmesideadressen: www.wwf.no Hvert år er det flere hundre av våre lesere som flytter uten å melde adresseendring. Dermed går de glipp av bladet og vi får merarbeid med returpost. Derfor: Flytter du? Send oss melding enten på epost til: medlem@wwf.no - husk å oppgi både ny og gammel adresse. Du kan også bruke denne slippen. Navn:... Gammel adresse:... Postnr.:... Poststed:... Ny adresse:... Postnr.:... Poststed:... Evt. e-post... WWF-Norge Svarsending 0452 0090 Oslo Hvis du vil unngå å klippe i bladet, kopiér og send inn. Norges rovdyr trenger deg! WWF forbereder nå rettssak mot Staten for å få prøvd om ulvejakta i år var lovlig. Ulven i Norge står på den offisielle rødlista som «direkte truet» likevel ble bestanden skutt ned fra ca 20 til 15 dyr. Vi mener det er svært gode muligheter for å vinne fram og dermed sikre Norges rovdyr et try g g e re liv i framtida. Men dette arbeidet krever bl.a. juridisk bistand noe som ikke er billig. Jeg håper derfor du vil støtte arbeidet vårt ved å bli fast månedlig bidragsyter. Du kan øremerke bidraget til ro v- dyrarbeidet om du vil. Støtten inkluderer framtidig kontingent, noe som sparer arbeid for oss og re d u s e rer portoutgiftene. Naturvennlig hilsen! Rasmus Hansson - generalsekretær Ja, jeg vil støtte WWFs arbeid med månedlige bidrag. De inkluderer framtidig kontingent. Send meg avtalegiro på: kr. 50.- " kr. 100.- " kr. 150.- " kr. 200.- " Annet beløp per måned: " Støtten skal øremerkes WWFs arbeid med rovdyr. Navn:... Adresse:... Postnr.:... Poststed:... Evt. e-post... WWF-Norge Svarsending 0452 0090 Oslo Hvis du vil unngå å klippe i bladet, kopiér og send inn.