annonse B BLAD RETURADRESSE: Forsvarets respons senter Bygning 12 Oslo mil/akershus NO-0015 OSLO Tips: Tlf: 23 09 20 40 Mil: 0510 2040 Annonser og abonnement: Tlf: 23 09 20 30 Mil: 0510 2030 F FORSVARETS FORUM NR 6 JUNI 2010 NR 6 10 JUNI TETT PÅ 37 timer med forsvarssjefen. SIDE 26 RETURUKE 27 INTERPRESS NORGE ISSN 0809-845X Kr. 39,- SPORT Militær grottetur SIDE 62 AKTUELT Lønnsom privatisering SIDE 22
annonser annonse 2 F JUNI 2010 99
annonse F JUNI 2010 3
«This is London» London under andre verdenskrig var Winston Churchill. «The Battle of Britain.» En by i brann. Men også historien om nordmenn som ville slåss. 70 år etter hilste Dronning Elizabeth II på fire av dem under bladet Fs veteranprogram Allied in War. 14 aktuelt Flower power Øvelsesgranat i hagen. Rødfis som vindus pynt. I vinter ble den gamle militærleiren på Skar okkupert. 36 Foto: ARNE FLAATEN Kanonpresist teknikk & viten Halvard Heimlund (t.v.) og Willy Jacobsen ved Romerike Tekniske Verksted måler kanoner med mikrometerpresisjon. 50 Foto: ARNE FLAATEN aktuelt aktuelt Soldatenes mann Det er mange småkonger og lokale høvdinger her, sier tillitsmann Ole-Kristian Berge. 40 Foto: KIT HOUGHTON/PETER NIXON Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ innhold AKTUELT 22 Lever fortsatt av Forsvaret 26 I hælene til Harald Sunde UTLAND 53 Etter opptøyene i Kirgisistan MENINGER 9 Ledelsen: Harald Sunde 10 Forsvarets mediegruppe: Harald Høiback 11 Kommentar nå: Aslak Bonde 39 Livet: Henrik Syse 52 Utsyn: Liv Tørres 58 Kronikk: Knut Werner Hagen SPORT OG FRILUFT 62 I den sorte grotte KULTUR 66 Militært mangfold FASTE SPALTER 6 Bildet 8 Nyhetsbildet 8 Kort fortalt 10 Tall 10 Fire kjappe: Elisabeth Næss 12 Klipp 13 Det skjer i juni 46 Portrett: Kate Hansen Bundt 54 Forsvaret og jeg: Kjetil Siem 56 Holdt! Hvem der? 57 Miniportrett: Vegard Ellefsen 65 Treningstipset 66 Perler fra museet 67 Språkspalten 68 Miks 70 Kryssord 71 Hodebry 73 Forsvarets informasjonssider DETTE BLADET GIKK I TRYKKEN 25. MAI Forsiden: Forsvarssjef Harald Sunde kjøper pølse på Bjerkvik på vei fra Setermoen til Harstad. Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ redaksjonelt Ny takt, ny tone? Om du ikkje er glad i soldatar, bør du finne deg eit anna yrke, sa tidlegare forsvarssjef Arne Solli ein gong om befal i Forsvaret. Soldataksjonen 2009-2010 avslutta med mange festarrangement rundt om i landet den siste månaden. «Ny takt, ny tone» har vore tema for den aksjonen. Målet har vore å betre forholdet mellom offiserar og meinige soldatar. Avtroppande landstillitsvald Steffen Rogstad seier i denne utgåva av F at det enno er mykje å gripe tak i. Første kvartal i år var det rekordmange personalsaker som vart melde inn til tillitsmannsapparatet. Ifølgje Rogstad er det mange småkongar og lokale høvdingar som følgjer sine eigne reglar. Det er difor grunn til å setje seg ned og lese rapporten frå Soldataksjonen. Handlingsplanen for haldningar, etikk og leiarskap i forsvarssektoren er tydeleg på korleis forsvarsleiinga ynskjer å ha det: «Gjennom godt lederskap og ved å styrke den kollegiale holdningen til de vernepliktige, skal vi ha som mål at hver eneste vernepliktig i førstegangstjeneste blir en god ambassadør for Forsvaret. Dagens vernepliktige har klare forventninger om en innholdsrik og meningsfull tjeneste der de får bruke sine evner og kompetanse til beste for Forsvaret. «DET ER GRUNN TIL Å SETJE SEG NED OG LESE RAPPORTEN FRÅ SOLDAT - AKSJONEN» Ungdom i dag ønsker og fortjener respekt for den jobben de gjør og den innsatsen de visere snarere enn hvilken grad de har. Dette er måten dagens ledere kan nå ut til de vernepliktige. Fornøyde vernepliktige snakker positivt om Forsvaret til venner, kolleger og familie i og etter endt tjeneste.» Slik står det i punkt 19 i haldningsplanen. For nokre år sidan vart eg kontakta på telefon og e-post av mange, også offiserar, etter at vi hadde hatt ein større artikkel om homofile sin situasjon i Forsvaret. Det eg hugsar best, er eigentleg at fleire av dei var opptekne av språkbruken i daglegtala, og at han ikkje berre råka homofile soldatar. Dei som skreiv eller snakka med meg, påpeika ofte banning og nedsetjande ord om kjønn som eit problem i omgangsforma. Det var ein måte å krenkje andre soldatar på. Eg er overtydd om at situasjonen i mange høve er betre i dag, men det er viktig å finne årsakene til dei urovekkjande høge tala som Rogstad viser til. Handlingsplanen for haldningar, etikk og leiarskap er berre eitt døme på tiltak dei siste åra for å betre kvardagen i Forsvaret for tilsette og dei som vert innkalla til teneste. Respekt for den einskilde har stått sentralt. Alle har vi krav på å verte handsama med respekt, med takt og tone. Vi har også eit ansvar for å bidra til ein god tone der vi arbeider. Difor bør vi ta signala frå dei tillitsvalde på alvor. Pressens Faglige Utvalg, Rådhusgt. 14, 0158 Oslo, Tlf.: 22 40 50 40. Ansvarlig redaktør: TOR EIGIL STORDAHL Redaktør: ERLING EIKLI Kontorleder: GUNN-HILDE KOLSTAD F er utgitt av Forsvarets forum på oppdrag fra Forsvars staben. Bladet har som oppgave å for midle informasjon og debatt. Redaksjonen har en fri og uavhengig stilling i henhold til lov om redaksjonell fridom i media og Redaktørplakaten. Innholdet behøver derfor ikke være et uttrykk for hva den politiske eller militære ledelsen måtte mene. F Forsvarets forum ønsker å rette seg etter regler for god presseskikk slik disse er nedfelt i Vær Varsom-plakaten. Den som mener seg rammet av urettmessig omtale i bladet, oppfordres til å kontakte redaksjonen. Det er også anledning å reise klage til: 4 F JUNI 2010 5 MEDLEM AV European Military Press Association
biletet I 2010 utfordrar F ti pressefotografar til å velje eitt bilete frå 1945 og fram til i dag som har betydd noko for dei og som på ein eller annan måte handlar om Forsvaret. Denne gong: Odd R. Andersen, fotosjef i Associated Press (AP). DIFOR VALDE EG BILETET: ODD R. ANDERSEN Fotosjef i Associated Press (AP), med ansvar for Europa, Afrika og Midtøsten Det er biletet frå ein historisk gladdag i Noreg. Eg tykkjer det er eit sterkt bilete. Det viser resultatet av kampane som blei kjempa under den andre verdskrigen. Det minner oss om verdien av fridom frå okkupasjon og vold, og om at nokre kampar er verd å kjempe. Biletet er frå Scanpix/NTB arkivfoto. Dei veit ikkje kven som har teke det. FRIGJERINGA: Den 13. mai 1945 kom kronprins Olav tilbake til Noreg. I open bil tek han imot hyllesta frå folket på Rådhusplassen. I forsetet sit livvakten Max Manus. 6 F JUNI 2010 7
aktuelt Krigsreisen POMP OG PRAKT: Ingvald Wahl (t.v.) og Inge Steensland legger ned krans ved det norske monumentet i Hyde Park. Gastene Pål Rye Jakobsen (t.v.) og Henrik Falck Bjånesø hilser. Fem menige fulgte fire veteraner i syv dager. Jeg har fått utrolig mye større respekt for det de gjorde, sier Bjånesø. Kjærligheten til et Spitfire-fly. Invasjonen i Normandie om bord i et britisk krigsskip. Flyalarm i London. Og marerittene som alltid kommer tilbake. Maybe it s because I m a Londoner That I think of her wherever I go (Bud Flanagan) Krigsseileren Ingvald Wahl lener seg mot stokken sin. Foten ødela han under andre verdenskrig. Båten han var på, ble torpedert i Atlanterhavet. Wahl klamret seg fast til en planke og overlevde. Jeg brakk lårhalsen i vinter. Jeg falt på isen. Da kom den gamle torpedoskaden tilbake, sier 90-åringen. Synge kan han imidlertid fortsatt. Ingvald Wahl er i London. Der er også Wilhelm Mohr, Inge Steensland og Joachim Rønneberg. Tre har krigs - korset. Som del av veteranprosjektet «Allied in War» har Forsvarets forum sendt dem tilbake i tid til Storbritannia og andre verdenskrig. På programmet: fire museer, tre kransenedleggelser, en rekke offisielle middager, to gardeoppvisninger, en militær tattoo og et dronningmøte. I tillegg: syv dager med historier noen på liv og død, andre av den mer trivielle sorten. Med på reisen er to koner og en kjæreste og fem vernepliktige inne til førstegangstjeneste. Veteranene skal fortelle soldatene skal lære. Om Winston Churchill. «The Battle of Britain». D-dagen. London i brann. Norsk regjering og kongehus i eksil. Venner for livet og venner som forsvant. Og tusenvis av nordmenn som ville slåss. OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ 14 F JUNI 2010 SE LYDBILDE- SERIE PÅ WWW. FOFO.NO 15
VETERANER I LONDON aktuelt Wilhelm Mohr (92) Fra: Bergen Under krigen: Jagerflypilot/skvadronssjef Etter krigen: Generalløytnant, sjef for Flyvåpenet Inge Steensland (87) Fra: Stavanger Under krigen: Den britiske marinen, del av Kompani Linge Etter krigen: Skipsmegler Ja, det går an å elske et fly. Bare spør Wilhelm Mohr. Inge Steensland var bare 17 år da han flyktet til Storbritannia for å slåss. Se på de vingene, sier Wilhelm Mohr, og letter nesten selv der han peker og gestikulerer med armene. Han er rett og slett gira. 92-åringen har klatret opp en gardintrapp på krigsmuseet i Duxford, nordvest for London. Bak seg har han et Spitfire-fly fra andre verdenskrig. Det er det vakreste flyet du kan tenke deg. Se på den kroppen, da, sier Mohr. Han forteller om forberedelsene før avreise. Den siste samtalen med mekanikeren. Testen av elektronikken. Følelsen av å ha alle flyene på rekke klare til å dra. Ja, selv lukten er vidunderlig. Den herlige blandingen av olje og bensin den fester seg i neseborene, forteller Mohr. Vi pleide å si «press the tits» når vi skulle trykke på de to knappene foran i flyet som vi brukte til å starte flyet. Hehe. De som kan litt engelsk skjønner at det var litt morsomt. Wilhelm Mohr var bare 24 år gammel da han ble sjef for 332- skvadronen i North Weald, litt øst for Duxford. Skvadronen fløy over den engelske kanal og store deler av Europa. Mohr deltok selv på 40 offensive raid, og skvadronen bidro med luftstøtte under invasjonen i Normandie. På museet ved den gamle flystripa finner han et bilde av seg selv. Og får en liten overraskelse. Den her har jo jeg laget, sier Mohr, og viser kjæresten Fanny Platou og menig Thomas Walarnet Horgen (se bildet) et Spitfire-fly i miniatyr laget av en marme - ladeboks, en tennplugg og litt lim. Han har mange sånne hjemme, sier Platou. Tre ganger møtte han Winston Churchill. En gang under krigen, to ganger etterpå. Han kom for å møte styrkene. Vi hadde kanskje forventet en lang politisk tale, men Churchill tok hver og en i hånda. Så sa han: «You all have a job to do, I guess I have one too.» Mohr humrer. Han hadde sans for Churchill. Han forteller om da den britiske statsministeren ble tilbudt en sigar men tok opp en av sine egne i stedet. Etter krigen var Mohr adjutant hos kong Haakon. Churchill kom for å gi medaljer til Rønneberg og de andre motstandsmennene fra Tungtvannsaksjonen. Churchill snudde seg mot konene deres, så til bake til mennene og sa: «You ve got yourselves good looking wives.» De andre i Kompani Linge kalte meg bare «Baby», sier han. 9. april 1940 sto han på verandaen hjemme i Stavanger og så tyske bombefly angripe havna. Da var han 16 år gammel. Året etter rømte han og tre andre unge menn over Nordsjøen i en motorbåt. I London ble han først rekruttert til Kompani Linge, men var så ung at han måtte ha spesialtillatelse for å få lov til å være med. Så vervet han seg til den britiske marinen. 86-åringen blir liten foran det enorme operasjonskartet i South wick House. Vi er like utenfor Portsmouth, helt sør i Storbritannia. Kartet dekker en hel vegg. Her planla Dwight Eisenhower D-dagen. To ansatte hos en leketøysfabrikant fikk vinteren 1944 ordre om å lage kart over hele Europa. Så ble de låst inne i det som den gang var den britiske sjøkrigsskolen. Oppdraget var å henge opp den delen som viste sørkysten av England og nordkysten av Frankrike. Tyskerne skulle ikke vite hvor de allierte hadde tenkt å angripe. Syv måneder senere etter selve D-dagen ble de sluppet fri. Det er rart å være her, sier Steensland. Jeg var på krigsskipet HMS Brissinden under invasjonen i Normandie. Vi dro ut fra Devonport i Plymouth. Jeg husker at det var dårlig vær. Steensland forteller menig Henrik Falck Bjånesø om D-dagen (se bildet). Fra Plymouth dro de til møtepunktet midt i den engelske kanal. Så måtte de snu. 24 timer senere prøvde de på nytt. Det var mye som skulle klaffe. Operasjonen telte 250 krigsskip og 4000 landgangs båter. Dit dro vi, sier Steensland, og peker på Omaha Beach. På veggen henger et brev signert Eisenhower. Det begynner slik: «You are about to embark upon the Great Crusade.» Det brevet fikk jeg også. Visste dere hvor stor operasjonen ville være? Jaja. Absolutt. 16 F JUNI 2010 17
VETERANER I LONDON aktuelt Joachim Rønneberg (90) Fra: Ålesund Under krigen: Del av Kompani Linge Etter krigen: Programsekretær i NRK Ingvald Wahl (90) Fra: Hammerfest Under krigen: Krigsseiler Etter krigen: Fangstleder i Barentshavet Joachim Rønneberg satt ved Themsen da freden kom i 1945. Ingvald Wahl har vært veldig plaget av mareritt. Hvor er han fra «Heroes of Telemark»? Vi er på restaurant. Servitøren spør litt diskret. Krigsinteresserte briter glemmer ikke sprengningen av tungtvannsanlegget på Vemork, det som av mange har blitt beskrevet som «kanskje den viktigste og mest vellykkede sabotasjeaksjonen under hele andre verdenskrig». Vi nikker bort mot han som mest av alt ligner på Clint Eastwood: Joachim Rønneberg. Hvem da? Spør en annen servitør. Du vet, han som Kirk Douglas spiller i den filmen de viser på TV hver jul, sier den første servitøren. I mars 1941 flyktet Rønneberg fra Ålesund. Da hadde han fått nok av tysk okkupasjon. I den engelske hovedstaden ble sunnmøringen del av Kompani Linge. Noen måneder senere var London krigssone. Jeg husker det godt. Jeg hadde permisjon den dagen bombingen startet. Flyalarmen ble slått av klokken ti om kvelden. Klokka seks neste morgen var den tilbake, forteller han. Det var starten på «The Battle of Britain», og London by ble satt i brann. Rønneberg forteller om de mange tusen som søkte tilflukt i undergrunnstunnelene. Det gjorde inntrykk. Men flyalarmer og bombeangrep ble en del av folks hverdag, det også, sier Rønneberg. Livet gikk videre. Vi kunne være på kino og plutselig gikk skjermen i svart. Vi fikk beskjed om at det kom bombeangrep, og så var det bare å vente. Dere søkte ikke tilflukt? Nei, vi bare ventet. Det var det samme på restaurantene. Orkesteret spilte en fanfare og fortalte gjestene at nå gikk flyalarmen. Så ventet vi. Joachim Rønneberg skal legge en krans foran SOE-monumentet midt i London (se bildet). Menig Robin James Hansen Kjernet holder kransen. En egen plate handler om Tungtvanns aksjonen. Rønneberg forteller om betydningen av norsk motstandsarbeid. Vi ville noe, vi ville delta i krigen. Andre skulle ikke kjempe for oss. Han ledet operasjon Gunnerside, en av to avdelinger som gjennomførte Tungtvanns - aksjonen. Det var først etter at den første atombomben falt i august 1945 at vi skjønte hva vi hadde vært med på, sier han. Monumentet står ved Themsen, på den andre siden av parlamentet. Her var også Rønneberg i maidagene i 1945, da Norge ble fritt. Det var sent på kvelden, like før midnatt. Han beskriver det som «en fantastisk fin vårkveld». Rønneberg satt ved elva og hørte på jubelen i byen. De feiret freden. London var svart, men plutselig så han konturene av det britiske flagget som vaiet over parlamentsbygningen. Tankene mine gikk til de millioner bønnene som hadde gått om at vi måtte vinne det siste slaget. Nå hadde vi vunnet. De første årene var et helvete, forteller han. 90-åringen snakker om tiden etter 1945. Om hvordan det var å leve med minnene fra andre verdenskrig. Jeg var veldig opptatt av at ingen skulle merke noe jeg ville være et normalt menneske. Men jeg lurte aldri min mor. Nei, Ingvald gutten min, krigen har ødelagt deg helt, sa hun. Jeg kjenner deg ikke igjen. Wahl var bare 14 år da han dro ut til sjøs. Fem år senere brøt krigen ut. Han fraktet forsyninger først over Atlanterhavet, så til Murmansk. Han forteller om det gode forholdet til britene, om hvor avhengige de var av forsyningene. Flere ganger opplevde han at båter han mønstret av, ble torpedert. I mars 1942 var han ikke like heldig. To torpedoer traff og skuta sank på to minutter. Wahl og to andre nordmenn fikk tak i en planke og klamret seg fast til den. Vi kunne høre skipskamerater rope om hjelp. De gikk under en etter en. Vi kunne ikke hjelpe dem. Det var iskaldt. Vi var hardt skadet alle tre. Jeg hadde knust venstre fotblad, sprukket en ryggvirvel og hele den venstre siden var lam. Noen av mannskapene hadde kommet seg over i en livbåt. De plukket til slutt opp de tre på planken. Det var flaks, sier han. Ingvald Wahl står ved Themsen sammen med menig Eirik Kaasen Rivedal og Liv Rønneberg, kona til Joachim (se bildet). Wahl har mange minner fra krigen og han var ofte i Storbritannia. Han forteller om store påkjenninger. For mange av krigsseilerne ble de for store. Wahl kjenner flere som ble sinnssyke. For å være ærlig så var det noen ganger jeg lurte på om jeg hadde forstanden i behold selv. Det tok mange år før han klarte å prate om krigen. Da barna mine ble voksne, bebreidet de meg for at jeg ikke hadde gjort det, men jeg sa at det var en umulighet. De ville ikke ha forstått. Jeg har vært veldig plaget av mareritt, sier han. Hun (Ellinor, kona) var veldig flink til å dekke over. Vi innrettet oss slik at barna lå langt unna soverommet mitt. Har du fortsatt mareritt? Ja, det var en natt for to tre uker siden. Hvis jeg leser om folk fra krigen eller hører om folk jeg en gang kjente hender det at marerittene kommer tilbake. Du fikk aldri hjelp? Under krigen var det en umulighet. Etter krigen ja, jeg har fått en gammeldags oppdragelse, men den innebar at uansett hvor galt det måtte være, så måtte jeg klare meg selv, sier han. Jaja. Nå snakker vi ikke mer om krigen. 18 F JUNI 2010 19
VETERANER I LONDON annonse Fakta OM KRIGEN: Grete Faremo avsluttet veteransymposiumet i den nesten 600 år gamle salen på Windsor slott. Historieleksjonen Vi marinefolk sier ofte at det var slaget i Narvik som reddet Storbritannia. Det sier Eric Grove, som er britisk professor i marinehistorie. Det virker kanskje som om vi ga fra oss Narvik. De allierte styrkene trakk seg da de egentlig hadde vunnet. Men de tapene som den tyske marinen ble påført og da tenker jeg spesielt på de ti krigsskipene som ble senket utenfor Narvik førte til at da Hitler skulle vurdere om invasjonen av Stor - britannia skulle finne sted til sjøs eller i lufta, så hadde han ikke noe valg. Den tyske marinen var rett og slett for dårlig, forteller Grove (bildet). Etter kampene i Narvik kalte tyskerne sin egen marine bare cruiseskvadronen. Som del av veteranprogrammet inviterte Forsvarets forum til veteransymposium i ærverdige Vicar s Hall på Windsor slott. På timeplanen: forsvarssjef Harald Sunde, forsvarsminister Grete Faremo, fire veteraner og fem historikere. Symposiet ble ledet av professor Bernt Hagtvet. Det ga litt av en historieleksjon. Grove forteller om det gode samarbeidet mellom Norge og Storbritannia. Om hvordan Norge etter hvert fungerte som en strategisk svamp en bekymret Hitler sendte flere hundre tusen soldater dit. Tenk hva de soldatene kunne gjort andre steder, sier han. Og så var det handelsflåten, da. Det var en «mega asset» for oss at vi fikk lov til å bruke den norske handels - flåten, sier Grove. 40 prosent av all oljen som kom til Storbritannia under andre verdenskrig kom med norske fartøy. Under krigen etablerte det norske kongehus og regjering base i London. Vi nordmenn vil alltid være takknemlige for den støtten vi fikk fra Storbritannia, sier forsvarsminister Grete Faremo. Norske soldater kjempet sammen med britiske soldater for de samme verdiene: verdighet og frihet. Det er verdier som er like relevante den dag i dag, sier hun. Derfor må vi fortsette å fortelle om det som skjedde under andre verdenskrig. Og vi må fortelle det til ungdommen. Derfor er anledninger som denne så utrolig viktige. Se også forsvarssjef Harald Sundes kommentar om veteraner og veteranprogrammet på side 9 og Knut Werner Hagens kronikk om Hæren under andre verdenskrig på side 58-59. Forsvarets forums veteranprogram 2010, «Allied in War». Fire veteraner: Wilhelm Mohr, Joachim Rønneberg, Inge Steensland og Ing - vald Wahl. Fem vernepliktige: Eirik Kaasen Rivedal (Bardufoss), Robin James Hansen Kjernet (Skjold), Henrik Falck Bjånesø (Haakonsvern), Pål Rye Jakobsen (KV Ålesund) og Thomas Walarnet Horgen (Måge - rø). Fem historikere: Professor Guri Hjeltnes, kommandørkaptein Hans Christian Kjelstrup, museumsdirektør Arnfinn Moland, forfatter Cato Guhnfeldt og professor Eric Grove. Dronningmøtet. De fire norske vete - ranene fikk hilse på dronning Elizabeth II. Jeg fortalte at jeg var i bryllupet hennes. Var du virkelig det? Det er jo så lenge siden, svarte dronningen, sier Wilhelm Mohr (se bildet), som var adjutant for kong Haakon og som derfor var til stede i bryllupet i 1953. Veteranene fikk hver sin gave fra dronningen en brevåpner som var en miniatyr av en mer enn 350 år gammel sabel. Møtet fant sted etter den siste forestillingen av Windsor Castle Royal Tattoo. De fire veteranene ble presentert på storskjerm under programmet hvor Hans Majestet Kongens Garde var eneste utenlandske avdeling som deltok. Foto: KIT HOUGHTON/PETER NIXON 20 F JUNI 2010 21
Prosjekt Bortsetting Ble drevet fram av ideen om at det jobbes mer effektivt i en spesialisert privat bedrift enn i den offentlige sektor. Resultatet skulle bli totaløkonomisk fordelaktig for Forsvaret. Flere tjenester ble planlagt satt ut til private, men med nye politiske koster i Forsvarsdepartementet ble programmet avbrutt. Verken kjøretøyvedlikeholdet eller fasevedlikeholdet på F-16 var «outsourcet» da stopp - ordren kom tidlig i 2006. Jobben til Målfrid Elverum ble ikke nødvendigvis billigere i privat regi. Forsvaret kvittet seg i «Prosjekt Bortsetting» med flere avdelinger for fem år siden. De som ble med på «outsourcingen», tok en sjanse og startet for seg selv. Det har de så langt ikke angret på. Bedrifter F har snakket med, går så det suser. God økonomi. Pensjonert major Kjell- Petter Kolberg jobber deltid og har spesialisert seg på ryggsekkreparasjoner. Sammen med tidligere Flo-ansatt Målfrid Elverum skryter de av arbeidsplassen, Fagsøm A/S. Bedriften ble etablert da Forsvaret kvittet seg med salmakeriet på Elverumskrysset i Bardu for fem år siden: Et fantastisk miljø og allsidig arbeid, sier de. Våre regnskaper viser at mengden utstyr som repareres, har økt. Det er god økonomi, sier salgsleder i Fagsøm på Setermoen, Bernt Lamøy. Da bedriften ble etablert, fulgte oppdragene for to personer i tre år. Maskinparken fikk bedriften overta til takst. Det viktigste med «Prosjekt Bortsetting» var å ta for seg aktuelle Lønnsømt? SYDAME: Målfrid Elverum ved sy maskinen i Fagsøm. Foto: TORBJØRN LØVLAND områder og gjennom en metodisk prosess få vurdert om det var lønnsomt å fortsatt beholde virksomheten eller sette den ut. Det var svært viktig å kunne synliggjøre hva som var mest totaløkonomisk lønnsomt for Forsvaret. Vi fikk jo aldri gjennomført hele prosjektet, som hadde vært jobbet med i fire år. Om tjenestene ble billigere for Forsvaret i privat regi, vet vi ikke, for innføringen av husleie og horisontal samhandel gjør en sammenlikning svært vanskelig. Men jeg har ingen grunn til å tvile på at de valg som ble gjort, var gode ut fra de analyser som lå bak, sier daværende prosjektleder Stig Olav Hauge. Ryggsekk-omsorg. I Fagsøm A/S mener de at privatiseringen av vedlikeholdet har vært vellykket, fordi utstyret nå vedlikeholdes bedre og dermed varer lengre. For eksempel har bedriften lagd en jernpropp som settes inn nederst i ryggsekkmeisen for å motvirke slitasje som følge av at mange sekker blir dratt bortover marka. Forsterkningen fører til økt levetid, i snitt varer en ryggsekk til 1200 kroner i fem-seks år. Kolberg og Elverum er enige om hvor slitasjen på utstyret er hardest: Utvilsomt på GSV. På Bardufoss virker de å være snillest med utstyret, sier Kolberg. Og glidelåser er det som ødelegges mest, fastslår Elverum. Fagsøm-lederne ser et gigantisk sivilt marked, men har så langt ikke brukt store ressurser på det. Derimot har de mange spesialoppdrag for Forsvaret. Som å lage trekk for lagring av stridsvogner, brannsikre setetrekk for helikoptre og mapper til å henge inne i kjøretøyer. Vil vinne anbud. Av de fem som forlot den militære arbeidsplassen, valgte to å gå inn i den nyetablerte bedriften. Vi fikk beskjed om at arbeidsplassene våre var i fare. Med i alt 23 år i Forsvaret kunne jeg nok konkurrert meg til en annen stilling, men jeg så muligheten til å realisere en gammel drøm om egen bedrift. Og jeg har ikke angret, sier Odd Arne Jacobsen, som er daglig leder i Fagsøm. LAKENSTRYK: Vaskeriarbeider Rigmor Svendsen ved den såkalte rullegata i Sørreisa. Med arbeidskontraktene ble det ingen sluttpakke for Fagsøm-gründeren. I år vil omsetningen passere fire millioner kroner. De militære oppdragen utgjør 80 prosent. Etter fem år skal denne type arbeid nå ut på anbud, og den lille Bardu-bedriften er slett ikke alene på markedet. Men det er ikke så mange som har kompetanse på militært utstyr, det brukes mye tøffere enn sivilt fritidsutstyr. Vi har også mange oppdrag fra Østlandet, selv om Flo beholdt sitt salmakeri på Nordkisa. Og haler vi i land en ny avtale med Forsvaret, blir det nybygg for bedriften vår, påstår Jacobsen. Foto: TORBJØRN LØVLAND 22 F JUNI 2010 23
PRIVATISERT SIVILISERT: Mekanikerne Stein Roar Kjesbu og Arne Kihl (til høyre) på Ritek A/S har begge militær verkstedbakgrunn. Foto: PRIVAT Mer effektiv vask. Det militære vaskeriet i Sørreisa fikk ny giv som sivil bedrift. De gikk fra 30 årsverk til 18 årsverk. Mengden oppdrag fra Forsvaret har økt siden vi tok over i 2005. I fjor vasket vi 410 tonn tøy, forteller daglig leder Tor O. Jensen i Sørreisa Vask og Søm A/S. Bare en håndfull av de tidligere forsvarsansatte er i jobb i dag. De som gikk inn som eiere, fikk ikke avgangspakke, men en oppdragsportefølje. I tillegg til å oppfylle kalkylene, har de også klart å senke prisene. Tjenesten er minst like god som da de var en militær avdeling. Men vasken har blitt dyrere for avdelingene, sier oberstløytnant Steinar Strand. Flo forsyningsenhets avdelingssjef i Midt-Troms kan ikke tallfeste kostnadsøkningene, fordi faktorer som husleie, avskrivninger og arbeidsgiveravgift ikke var med da det militære vaskeriet var en nullbedrift. Vi kunne nok omstilt vaskeriet og beholdt det i militær regi, mener Strand. Har vokst. Rinnleiret tekniske verksted var pilotprosjekt da driften ble privatisert i 2003. Nå er det flere som skrur enn for sju år siden, selv om den militære oppdragsmengden har sunket til 30 prosent av totalen. Vi var sju ansatte som valgte å ta over verkstedet og starte Ritek AS, forteller Harald Hemb. Etter 17 år som mekaniker og verksmester i Forsvaret måtte han og flere andre si fra seg retten til sluttpakker da Forsvaret inngikk avtaler om arbeidsoppdrag i tre år. PS! Ritek omsetter i år for rundt 25 millioner kroner. Takket være flere sivile oppdrag er arbeidsmengden økt betraktelig og vi har økt fra 12 til 25 ansatte, sier Hemb, som likevel vegrer seg for å kalle det en suksesshistorie: Vi bør nok vente 10-15 år. Men så langt ser det lyst ut, selv om jeg tror den militære oppdragsmengden blir mindre i fortsettelsen, sier han. Ritek vant nylig et anbud for Bjerkvik tekniske verksted. I tillegg er tungtransporten, forsikringsbransjen og industrien viktige kunder. Jeg har ikke angret på at jeg ble med på dette. Vi var den første såkalte «outsourcingen» og gikk opp en sti ingen andre hadde gått før, sier Hemb. Ritek kjøpte verkstedbygget av Levanger kommune, som hadde forkjøpsrett og overtok hele leiren. Verktøy ble også overtatt etter en verditakst. aktuelt Ikke sikre tall. Også langtransporten, sanitetsforsyninger og administrative kjøretøyer ble privatisert. I ettertid har Forsvaret ikke satt noen diagnose på Prosjekt Bortsetting. Men det ble i ettertid gjort en evaluering på de kriterier og parametere som lå til grunn. Og oberstløytnant Hans Blundell i Flo forsyning sier at hovedkonklusjonen var positiv, men at noen ting kunne vært gjort bedre, blant annet en profesjonell bestillerorganisasjon for å vite hva man skal ha, samt oppfølging og kvalitetssikring. Dette ble bare delvis gjennomført. Jeg tror ikke vi med 100 prosent sikkerhet kan si at det som skjedde var totaløkonomisk fordelaktig for Forsvaret. Til det har vi for vagt tallgrunnlag, fastslår Blundell. TORBJØRN LØVLAND tl@fofo.no I denne spalten slipper vi til skribenter som jobber i Forsvaret eller har forsvarsbakgrunn. Noen skriver med pseudonym, noen uten. Denne gang: Spørringsagenten. Flyttemelding Et mobilt forsvar har alltid hatt vital be tydning. Troppene må forflyttes, flankene beskyttes, en må ikke bli offer for verken bakholdsangrep eller knipetangsmanøvre fra fienden. Men gjelder dette også kontorpersonell? Samtidig som det selges unna overflødige militærleirer, befalsboliger og annet forefallende, skal en del kontorstaber fremdeles ha plass i hovedstaden. Jeg tror det må være del av en større ondskapsfull plan at personalet reduseres til brikker i et brettspill og flyttes frem, tilbake og rundt omkring i Stor-Oslo. Når en stab forflyttes fra bygning A til B, flytter likevel andre inn i bygning A for en stund. Deretter må de igjen flytte til bygning D, for å gi plass til noen andre som også skal flyttes på og siden skal til bygning C. Det er ikke bare fienden som kan forvirres av dette, hvem det til enhver tid måtte være. Bakholdsangrepene kommer innenfra, fra alle kanter. Det som betyr uro for enkelte, betyr euro til innleide arbeidsfolk fra kontinentet. Forandring fryder, og når de skal i gang med å røske bort gammel linoleum og fjerne kråslige gipsvegger, er det jo greit å få klar bane for kontorrottene. Så mens noen blir husvill, er Forsvarsbygg og deres medsammensvorne aldri rådville. Vegger rives ned, andre settes opp. «Hamrene hamrer, og sleggene slår», som det heter i sangen. Husville «papirtigre» må selvsagt kvitte seg med gammelt tankegods de har samlet i permer og hengemapper, og en slags loftsrydding kommer ut av det. Så trenger de mindre plass neste sted de kommer. Kanskje de til og med kan klare seg uten eget kontor? Eller fast kontorplass til og med? Noen er effektive, andre mer motstrebende til å kaste petit på dynga. Men det papirløse kontor blir ikke innført dette år heller. Det ryktes at enkelte ikke får åpnet pappeskene før de skal videre til andre lokaler. «Living in a box» blir gjennomgangs - melodien. Mens det graves og kables og ryddes og flyttes, og Akershus festning ser verre ut enn under krigen, ja nettopp DEN krigen, tutler turistene usikkert utenom gjerder, gravemaskiner og antikke brosteinshauger som venter på relokering. Lykkelig uvitende om den rastløse nomadetil - værelsen som utspiller seg rundt i området. Sivile tjenesteleverandører, så vel som interne samarbeidspartnere spør seg hvor de får tak i folk. Om vedkommende de skal ha tak ikke har byttet grad, blitt omorganisert eller har sluttet, så er det stor sjanse for at han eller hun har flyttet. Rokert, rett og slett. Slik gjør man seg usynlig for venner så vel som fiender. Og hvis ingen finner dem, får de vel mindre å gjøre? Her er det straks mulig å gjøre et nedtrekk i stillingshjemler, noe som vil frigjøre mer plass. Så kan en flytte videre på de restene av staben som blir igjen. De eneste som får mer å gjøre, er Forsvars bygg. Dem får man heller ikke tak i. Hvor holder de til igjen? Er de ikke på kontoret, er de vel garantert å finne i eplehagen sin, eller hva? Illustrasjon: ODD KLAUDIUSSEN 24 F JUNI 2010 25
aktuelt Sunde hele tida Etter 17 timer på jobb spør vi Harald Sunde om han er sliten. Sliten? Jeg har da ikke båret stein? På kjøkkenet i en enebolig på Jessheim slukkes lyset. Noen sekunder senere kommer general Harald Sunde ut på trappa feltjakka er i den ene hånda, dokumentmappa i den andre. Sjåføren står i rett. Bilen er nyvasket. Månen og sola har så vidt rukket å bytte plass, men det plager neppe forsvarssjefen. Dette gjør han hver dag. Klokka er halv syv. Han setter seg på den faste plassen sin. Det lukter fersk kaffe. Foran ham henger markørpenner og notatblokker, og dokumentmappa er fylt med lesestoff. Ti over syv kjører Skodaen gjennom porten til ledelsesbygget. På kontoret venter Team Sunde: to militær assistenter, en adjutant og en sekretær. Sunde får en ny kaffe og dagens aviser. På pulten står en skål med Twist. Så går det i ett. 07.15: Brif med egen stab. 07.30: Brif med sjefen for Forsvarsstaben. 07.45: Møte med Forsvarets ledelse. 08.15: Videomøte med generalinspektørene. Alt er gradert, og F må på gangen. En helt vanlig dag på jobben, sier Sunde. Utenfor kontoret henger tidligere forsvarssjefer på veggen. Øverst til venstre er kronprins Olav, nederst til høyre er Sverre Diesen. En dag skal også Harald Sunde være her, men han har mye han skal gjøre før han blir veggpryd. Han er fortsatt bare på første året som forsvarssjef. Adjutant Lars William Lilleby viser frem av - taleboka til Sunde. Den ligner et lappeteppe. Lars er min høyre hånd, sier Sunde. Og Ellen (Kolloen, sekretær) er min venstre. Og jeg er kakepynten, sier militærassistent Jostein Grøn flaten. Haha. Ta et bilde av meg og kakepynten, sier Sunde til fotografen. I ledelsesbygget venter pressen. Ny instruks deles ut. FOST Forsvarets sikkerhetstjeneste blir til FSA Forsvarets sikkerhetsavdeling og forsvarsminister Grete Faremo og Sunde må svare så godt de kan. Dette er nesten som å være hos tannlegen, sier Sunde, og reiser seg fra den røde, dype stolen. Kanskje de finner en verkebyll snart. Han ler og ber om å få litt vann. To intervjuer er unnagjort. Tre gjenstår. Nå skal TV2 filme ham. Han fester en mikrofon på uniformen. Det er dagen etter Gordon Browns mikrofon - fadese. Militærassistentene fleiper med at nå må han passe seg så han ikke «tar en Brown». Sunde ler. Så er det alvor. Sunde sier det er en misforståelse at sikkerhetsarbeidet i Forsvaret har blitt fremstilt som om det er hemmelig. Det skal det ikke være. Han snakker om at reglene ikke har vært klare nok og mener at Forsvaret er nødt til å være en aktør i den elektroniske verden. Vi må erobre cyber-domenet, sier han. MORGENKAFFE: Hver morgen hentes Harald Sunde på Jessheim. Sjåføren fyller på med fersk kaffe. Bilturen inn til Akershus festning bruker han til å jobbe. 26 F JUNI 2010 27
SUNDE I HUNDRE aktuelt PÅ VEI NED: Sunde starter dagen med fire brifer. Til høyre, adjutant Lars William Lilleby. Så er det pressekonferanse og TV2 skal gjøre opptak. AFGHANSK TWIST: Sjokoladen starter på pulten. I løpet av dagen flyttes den over på bordet. Halv ti på kvelden lander Sunde på Bardufoss. NRK Dagsrevyen spør om noe helt annet om informasjon om etterretningstjenesten som er tilgjengelig gjennom et NAV-register. Sunde sier at det er uheldig. NRK-journalisten vil ha ham til å kalle det et sikkerhetsbrudd. Det gjør ikke Sunde. Klokka har for lengst passert tolv. Forsvarssjefen tar trappene de fire etasjene ned til kantina. Han kjøper et rundstykke med brunost. Og et glass melk. Brunost er noe av det aller beste jeg vet, sier han, og forteller om USA. Om den gang han var like tynn og godt trent som han er på et bilde han har på kontoret. Da kunne han også spise mer. Han var i Fort Ruckerdalei Alabama, Forsvaret utdanner helikopterpiloter der. Inne i leiren var det en barbecuerestaurant som delte ut pris til den som spiste mest. Sunde vant. Kosten virker å være en litt annen nå. «An apple a day, keeps the doctor away», sier Sunde, og tar et eple fra fruktkurven utenfor kontoret sitt. Lunsjpausen var kort. Tid er kostbart, sier Sunde. Jeg har ingen tid å miste. Jeg har hele tiden nye ting jeg må gjøre. Nå skal han i nye møter. Først er det fast ukentlig møte med departementsråden. Så et videomøte med Brüssel. Også disse møtene er graderte, og F må på gangen. En marineoffiser spør hvem vi er. Sunde forklarer. Jeg gleder meg til å se deg i pysjamas i F, sier marineoffiseren til Sunde. I Hæren kalles det festantrekk, kontrer forsvarssjefen. Festantrekk hadde han i alle fall på seg da han skulle åpne det nordiske kadettstevnet på Krigsskolen i 1978. Fallskjermjegeren Harald Sunde skulle holde prologen. Hvorfor ikke komme fra oven, tenkte den unge kadetten, og landet i fallskjerm og mørk uniform. I reneste James Bondstil, har det siden blitt sagt. Er du fan av James Bond? Nei. James Bond er film. Det vi jobber med hver dag, er realiteter. På kontoret har han brettet ut en duk som også er et kart over Gohrmach-provinsen i Afghanistan. Twistskålen står oppå kartet. Sunde forteller at han hele tiden har tankene sine hos soldatene i Afghanistan og det krevende oppdraget de er satt til å gjøre. Jeg var i Gohrmach før vi begynte å operere der. Og jeg har vært der etterpå. Kontrastene er enorme. Du var også en av de første norske offiserene som reiste til Meymaneh? Ja, det er det samme der. Det skjer så mye. I Meymaneh bygges det nye veier og hus. Landet utvikler seg hele tiden og de norske styrkene bidrar til denne utviklingen ved å skape sikkerhet for afghanerne. Egentlig skulle han bli geolog. Harald Sunde gikk naturfaglinje i Lillehammer og så for seg et langt liv med feltarbeid med bergarter og mineraler. Jeg skulle inn til førstegangstjeneste og tenkte: Jaja, jeg kan jo ta befalsskole. Det er bare to år. Da får jeg lederutdanning. Og jeg kan lære mest mulig om kart og kompass før jeg skal bli geolog. To år senere var Harald Sunde usikker. Skulle han bli militær i stedet? Han tok et friår og reiste jorda rundt. Han jobbet på båter, sammen med en kamerat, og reiste via USA til Japan og tilbake til Europa igjen gjennom Midtøsten. Vi lærte mye. Blant annet om å klare seg på det mest primitive. Vi sto ofte uten billett eller overnatting. Vi sov på tepper på gulv eller på enkle herberger. Det var spennende. Da han kom hjem, hadde han bestemt seg. Hobbygeolog er han imidlertid fortsatt. Han forteller om formasjoner og overflater. Og om verdien i å kunne lese terrenget. Det handler om å forstå. Har du steinsamling? Nei. Jeg hadde, men jeg fant ut at det ikke er noe man kan dra med seg når man skal flytte. 19 ganger har han flyttet. 16 ganger med fullt flyttelass. Det er strevsomt, sier han. Han er egentlig hedmarking, fra Ringsaker ved Mjøsa, men i 1991 flyttet han til Jessheim. Det var praktisk den gang Gardermoen var like ved, Oslo en kort kjøretur unna. Og kort vei til Hærens jegerskole på Trandum, hvor Sunde ble sjef i 1992. Men også etter at han slo rot på Jessheim har Sunde vært på flyttefot. Tre ganger har han flyttet derfra, to ganger har han pendlet. Til sommeren skal han flytte på nytt. Forsvarssjefen har boplikt på Akershus festning. Det er prisen man må betale for å jobbe i Forsvaret å flytte fra et sted til et annet, fra et miljø til et annet, sier han. Det er vanskeligst for barna. De har behov for trygge, kjente omgivelser. I ettertid, og det er jeg glad for, har de sagt at de aldri ville vært det foruten. De har fått oppleve så utrolig mye også. Datteren min gikk tysk grunnskole og amerikansk «high school». Da får du mye gratis. På kontoret henger rifler og sabler og øks og stakevåpen helt tilbake til 1600-tallets bondebevæpning. Det er ikke Sunde som har hengt dem opp, men han forteller gjerne om dem. Han har nemlig ikke bare samlet på stein. Jeg har noen våpen fra tidligere, sier han. Men jeg samler ikke nå lenger. De jeg har er fra 1700-tallet. Og så har jeg noen gamle kokekar og møbler. Det må være fra riktig gammel tid hvis jeg skal ha interesse av det. Står det i kjelleren? Nei, i stua. Det får du lov til? Ja, det er jo ikke til skjensel. Men jeg har en veldig tålmodig kone. Sunde spiser middag og tar et nytt eple. Så intervjues han av HMS-bladet. Snart skal han fly til Bardufoss. «Å reise «hjem», kaller han det. Selv om han «bare» bodde der i tre år. Jeg er så godt kjent der at det føles nesten som om jeg vokste opp der. Vi bodde på Maukstadmoen det var på 80-tallet, og det var langt til butikken. Skulle du ha noe utover melk og brød, så måtte du til Tromsø og dit var det tolv mil. Noen minutter før klokka ti på kvelden kommer Sunde og adjutanten til Kongehytta i Heggelia. Istind ruver i kulissene. Sunde har et maleri av fjelltoppen hjemme på Jessheim. Han tar frem dokumentmappa. Han har lest på flyet, men er på langt nær ferdig. Han må lese litt mer før han tar kvelden. Det er noen møter han må forberede i uka som kommer. Det har gått 17 timer siden han ble hentet på Jessheim. Han har vært i seks møter, en pressekonferanse og et intervju og har for lengst mistet tellingen på antall kaffekopper. Er du sliten? Sliten? Jeg har da ikke båret stein? Dette er bare moro. Sier Sunde og virker som om han oppriktig mener det. «JEG SKULLE INN TIL FØRSTEGANGSTJENESTE OG TENKTE: JAJA, JEG KAN JO TA BEFALSSKOLE» 28 F JUNI 2010 29
SUNDE I HUNDRE aktuelt NORD-NORGE: De står i rett, soldatene på Setermoen sjefen har kommet. Noen timer senere er Sunde på vei til Harstad. SJEFSPUSSEN: Før klokken syv neste morgen har Sunde allerede gjennomført dagens første møte. Grytidlig neste morgen er dagens første møte allerede i gang. Generalmajor Per Sverre Opedal og Sunde sitter i sofaen i Kongehytta med hver sin kaffekopp. Klokka er ennå ikke syv. På fjernsynet kan Sunde se seg selv klippene fra gårsdagens dagsrevy sendes på nytt. Nå har han imidlertid noe annet å tenke på. Han skal åpne Soldataksjonen. Det gleder han seg til. Dette blir en stor militær dag, sier Sunde. Jeg prøver å stoppe opp og prate med soldater så ofte jeg kan. På flystasjonen på Bardufoss møtte jeg noen soldater fra Skjold. Jeg lovet å besøke dem neste gang jeg var i Indre Troms. På Setermoen viser vaktsoldatene frem våpnene sine. Sunde hilser. Han tar seg god tid. Spør hvor de kommer fra. Hvilket kompani de tilhører. Når de blir dimittert. Om de har hatt tid til å utnytte den flotte naturen i Nord-Norge. Har du noe å klage på? Spør Sunde. Thomas Kloster fra Kløfta sier nei. Husk at det er nå du har sjansen. Nei, jeg trives jeg, sier Kloster. Vi kunne kanskje fått mer lønn? Spør en av de andre soldatene. Ja, det spørsmålet stilles også i Stortinget i dag, svarer Sunde. Utenfor messa står soldatene i flokk, men smetter raskt ut på linje når de ser at det er sjefen selv som kommer. Har dere vært i Tromsø? Spør Sunde. Vi skal dit i helga, sier en av soldatene. Vær forsiktige, sier Sunde. Tromsø er Nordens Paris og det kan være skummelt å komme til Paris om våren. Og så ler både soldater og forsvarssjef. Sunde fortsetter å grave. Han vil vite om de har noe å utsette på tjenesten. Mer skyting, sier en. Kveldsmat, sier en annen. Har dere for lite mat? Vi trenger et senere måltid. Det blir fort godis i stedet, sier en av soldatene. Det er skummelt. Godis og så brakkesyke, sier Sunde. Jeg har hatt soldater i 35 år jeg kjenner til de tegnene der. Litt god mat på kvelden er viktig. Halvannen time senere er forsvarssjefen på farten igjen. Neste stopp: Harstad. Sunde er fornøyd. Han mener at god kontakt med de vernepliktige er viktig. Uten denne kontakten kan du ikke være forsvarssjef. Så enkelt er det. Han stopper og kjøper pølse i Bjerkvik. Kontrastene er enorme. Han kommer fra den leiren hvor det er flest vernepliktige mer enn 800 hørte Sunde åpne Soldataksjonen på Seter - moen. Nå skal den tidligere fallskjermjegeren 16 mil mot sørvest til en av Forsvarets profesjonelle avdelinger: Kystjegerkommandoen på Trondenes. Se, så vakkert det er her, sier Sunde idet han nærmer seg Harstad. Denne tida er den flotteste. Et par dager til så har du den vakre mørkeblå fjorden, de hvite fjelltoppene og de grønne bjørketrærne alt på én gang. Da må det være godt å være soldat i Harstad. Boom. Boom. Boom. Det rister i landcruiseren Sunde sitter i. Bilen svinger opp mot Trondenes. Forsvarssjefen møtes med salutt og fanfare. Musikere fra Forsvarets musikk og vaktsoldater står i rett. «DET BLIR LANGE DAGER, OG VIKTIG MED FRIKVARTER» 30 F JUNI 2010 31
SUNDE I HUNDRE aktuelt 32 «JEG PRØVER Å STOPPE OPP OG PRATE MED SOLDATER SÅ OFTE JEG KAN» Harald Sunde før han åpner Soldataksjonen på Setermoen F JUNI 2010 33
SUNDE I HUNDRE aktuelt annonse HUNDEVENN: Sunde får omvisning på Trondenes. Han er utdannet fallskjerminstruktør for hopp med hund. Sent fredag kveld kommer han hjem. Det er første gang jeg har blitt ønsket velkommen med salutt mens jeg har vært forsvarssjef, sier Sunde. Hvordan er stemningen i musikkkorpset? For å være helt ærlig, så er det litt dystert, svarer en av musikerne. Det sier Sunde at han skjønner. Han forklarer at det har vært mange harde ord i mediene, men at han lover å kjempe for militærmusikken. Så lenge jeg er forsvarssjef, har dere en venn i meg. Det høres kanskje ikke sånn ut når dere leser avisen, men det skal dere være trygge på, sier han. Sunde får brif og omvisning i Kyst - jegerkommandoen og en innføring i noe av det materiellet som brukes i Afghanistan. De har stelt i stand en liten demonstrasjon for å vise hvordan de bruker hund for å avdekke eksplosiver. Så er det allmøte. Sunde bruker fire fingre. Han sier at Forsvaret må være like gode på alle fire: Omstilling. Fornyelse. Operasjoner. Forvaltning. Forsvaret kan ikke satse alt på én finger. Hvor lenge blir vi i Afghanistan? En i salen spør. Sunde svarer med et bilde. Det er som å løpe stafett. Men vi aner ikke hvor mange etapper det er. Det nærmer seg hjemreise for Sunde og hans adjutant. I helgen skal han jobbe litt i hagen han liker å reparere og bygge ting. Så skal han besøke sin far på Ring. Han vurderer å hente båten han har nettopp kjøpt ny nordlandsbåt, den står ved Mjøsa og det kan fort bli en tur på hest også. På Jessheim står nemlig den ti år gamle tyske alpehesten Marco. Den er først og fremst konas, men Sunde fester gjerne vogn til og drar på tur i «skauen» på Jessheim han også. Marco har bodd i både Nederland og Belgia. Han har vært med på mange flyttelass, forteller Sunde. Har hester pass? Ja, de har både vaksinasjonspass og identifikasjonspass. Hehe. Det er akkurat som å dra i internasjonale operasjoner. Rett før klokka syv på kvelden lander Harald Sunde på Gardermoen. Nå skal han hjem til kone, hest og kongepuddelen Tilla. Det har gått snart 37 timer siden han ble hentet SE LYDBILDE- SERIE PÅ WWW. FOFO.NO på Jessheim. Dag én handlet om møter, dag to har vært ute hos soldatene enten de er vernepliktige eller vervede. Han sier at det er typisk hver dag er fylt med nye utfordringer og nytt innhold. Sånn blir det i uka som kommer også. Da venter møter med generalinspektørene. Forsvarssjefsmøte i Brussel. Og militær tattoo i Oslo Spektrum. For å nevne noe. Militærlivet har gitt meg mange utrolige opplevelser og brakt meg til mange steder i verden hvor du ikke kan komme ved å kjøpe billetter på et reisebyrå. Når jeg blir pensjonist, vil jeg heller gjøre ting her hjemme. Inntil videre har han i alle fall nok å henge fingrene i. Det blir lange dager, innrømmer Sunde. Derfor prøver han også å skjerme helgene. Det er viktig å ha frikvarter, sier han. Sjåføren spør om han trenger å handle. Dagen derpå er rød. 1. mai. Det slipper heldigvis Harald Sunde å tenke på. Hjemme er det nemlig kona som er sjefen. OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ «MUSIKKEN HAR EN VENN I MEG» 34 F JUNI 2010 35
aktuelt 36 Skar leir 1861: Forsvaret overtar som forpakter av Skar kruttverk. Driften varer frem til århundreskiftet. 1910-40: Leiren benyttes som oppsettingsområde og til øvelser for militære skoler i Osloområdet. 1940-45: Tysk okkupasjon. Bygninger oppført for reparasjon og vedlikehold av luftvernskyts. 1945-85: Luftforsvaret overtar det tyske materiellet og bygningene. 1985-1998: Hærens våpentekniske bataljon Skar og Forsvarets teleog datatjeneste bruker leiren. Forsvarsmuseet og Forsvarets bygningstjeneste har lager på området. 2007: Oslo kommune kjøper Skar leir fra Forsvars - bygg. BLE FJERNET: Okkupantene i gamle Skar leir ble til slutt fjernet med makt av namsfogd og politi. Okkupantene Når gamle forsvarsleirer blir solgt, er det et mål å få aktivitet der. Ikke alltid er det like vellykket. De siste årene har det blitt solgt bygningsmasse fra Forsvaret tilsvarende 2,2 millioner kvadratmeter. De største salgene omfatter flere nedlagte og gamle forsvarsleirer, som Lahaugmoen, Evjemoen og Haslemoen. Flere steder er det skapt ny virksomhet og aktivitet. Skifte eiendom har ikke noe ansvar for hva en gammel militærleir brukes til når den er solgt. Men vi gjør en rekke grep for å legge til rette for sivilt etterbruk. Blant annet ved miljøopprydding, rehabilitering av historiske bygninger og sikring av festningsverk, forteller kommunikasjonssjef Ivan Fjeldheim-Pettersen. Han understreker at Forsvarsbyggs enhet for salg av eiendommer samarbeider tett med lokalmiljøet og næringslivet når bygningsmasse eller store militærleirer legges ut for salg. Vi har arrangert idédugnader hvor man kan komme med forslag til hvordan leiren skal brukes, sier Fjeldheim-Pettersen. Men det er ikke alltid Skifte Eiendom lykkes med sine ønsker om ny aktivitet for stedet som selges. Noen steder står bygninger som er solgt fremdeles tomme. Tidligere i år ble gamle Skar leir i Maridalen kjøpt av Oslo kommune i 2007 - inntatt av husokkupanter i tre måneder. Bygningene var tomme, leieren lå øde. Inntok Skar leir. Vi skrur tiden én måned tilbake. F står på tunet midt i leiren da noe kommer flygende gjennom luften og lander foran føttene våre. Det er en håndgranat! Heldigvis av den harmløse typen som brukes ved øvelser. Den blasse blåfargen avslører at den har ligget flere år under åpen himmel. Nærmere bestemt bak en solbærbusk i den gamle militærleiren. Det finnes mange slike rundt på området, forklarer økobonde Tor Paulsen. Han klør seg i det buskete skjegget. Så tar han granaten og slynger den i en nydelig bue over sletta. Det begynner å bli lenge siden rekruttskolen nå. Men teknikken sitter fortsatt, sier han fornøyd. Forsvarshistorie. I mange år var porten til Skar leir stengt med en solid hengelås. Et falmet gult skilt fortalte at området var militært. Forsvaret har vært tilknyttet leiren i over 100 år før den ble solgt. Men fortsatt er sporene etter gammel aktivitet tydelige. Utenfor et av husene står et par godt brukte Natoplanker og inne på soverommet henger et europakart som lå igjen etter de gamle brukerne. «Department of Defence», står det skrevet med store bokstaver. I vinduet på et annet hus har noen laget et enkelt kunstverk bestående «VI FLYTTET HIT I VINTER FOR Å SETTE SØKELYSET PÅ AT DET IKKE FINNES NOK BILLIGE BOLIGER» ANINE NONSHAUGEN av tre rosa blomster dandert på en haug med rødfis. Et passende symbol på den nye tiden i Skar leir. Etter 2007 har de store bygningene og området stort sett vært overlatt til seg selv. Men da vi ankommer i slutten av april, står porten på vidt gap, og en stein med påskriften «Skar økobo» har erstattet «Adgang forbudt». Uten vann og strøm. Vi flyttet inn i vinter, forteller Anine Nonshaugen, (27) og serverer kaffe. Til daglig jobber hun på Nationaltheateret. Hun fungerer for anledningen som talskvinne for beboerne og er vår guide i den nedlagte militærleiren. Ute trasker en spanjol forbi med et vennlig smil og rufsete skulderlangt hår. Med en stor plastbeholder på skuldrene er han på vei til bekken for å hente drikkevann. Uten elektrisitet eller innlagt vann må beboerne klare seg på gamlemåten. De er 18 35 år gamle og har valgt en livsstil som belaster miljøet i minst mulig grad. Jeg er nok en av få her som har gjennomført førstegangstjenesten. Jeg søkte også sersjantkurs, men fant raskt ut at det ikke var noe for meg, forteller, Paulsen. Anine Nonshaugen understreker at det ikke er noen symbolsk markering at de har inntatt en tidligere militærleir. Bygningene har stått tomme i flere år. Vi flyttet hit i vinter for å sette søke - lyset på at det ikke finnes nok billige boliger, forteller hun. Målet til okkupantene var å skaffe en sosial møteplass og ha aktiviteter og kafé. Ble tømt. I mai fikk drømmen en brå slutt. Namsfogden dukket opp sammen med politiet. Okkupantene ble fjernet. F JUNI 2010 37
TOMME LEIRER aktuelt I denne spalten inviterer vi ulike bidragsytere til å skrive om det å være menneske. Har du spørsmål om tro, etikk, filosofi eller andre områder, send dem gjerne til oss. E-post: desken@fofo.no eller: F Forsvarets forum, Oslo mil/akershus. 0015 Oslo. livet HENRIK SYSE OM: MÅTEHOLD Henrik Syse er filosof, forfatter og forsker Full pinne eller? GRANATKAST: Økobonde Tor Paulsen viser at han fortsatt mestrer gamle kunster idet han slynger en øvelsesgranat over tunet. «GÅ NED FRIVILLIG, ELLER BLI BÅRET NED AV MEG» POLITIBETJENT TIL OKKUPANT PÅ TAKET Nå har du to valg, sier en politibetjent til de som sitter på taket til en av bygningene: «Gå ned frivillig, eller så kan du bli båret ned av meg.» Snart forsvinner to føtter over mønet idet førstemann dras ned. Like etter kjøres de tidligere beboerne vekk. Tolv av dem kan vente seg bøter, ifølge innsatslederen for politiet. Imens går ryddegjengen i gang. Vinduene forsegles med treplater, og alle møbler dras ut og legges i en stabel utenfor husene. Tilbake står bygningene nakne og forlatte. Overlatt til seg selv. Forkjøpsrett. I Skifte Eiendom er problemstillingen ny. De har aldri før opplevd at eiendommer de har solgt, er blitt utsatt for okkupanter. Men de har opplevd at Skar leir ble okkupert i kort tid også i 2005 to år før leieren ble solgt til kommunen. Dette er problemstillinger som vi håndterer dersom de skulle dukke opp, forteller informasjonssjefen OKKUPERT: Beboer Anine Nonshaugen i fellesrommet hvor egenprodusert kunst pryder veggene. Når selskapet legger ut eiendommer for salg, er det kommunene og fylkeskommunene som har forkjøpsrett, men privatkunder står for en stor del av tomt- og boligkjøpene. Bygningsmassen som er solgt de siste åtte årene ville i 2010 kostet Forsvaret 570 millioner i årlig leie. Dermed gir ikke bare salgene inntekter, men også besparelser på leie. SVEIN ARSTAD sa@fofo.no Foto: ARNE FLAATEN Skifte eiendom Skifte Eiendom er ansvarlig for avhending av militære eiendommer. Kommuner og fylkeskommuner har forkjøpsrett til forsvarseiendom, men private står for en stor del av tomt- og boligkjøpene. Skifte Eiendom har fortsatt over 450 000 kvadratmeter bygningsmasse fra Forsvaret som skal selges. Kan bli barnehage. Eiendoms- og byfornyelsesetaten i Oslo kommune har laget en mulighetsstudie for fremtidig bruk av Skar leir. En av planene som foreligger er å bygge en barnehage med stor kapasitet. Saken er blitt oversendt Rådhuset for videre behandling. Men bortsett fra dette er det foreløpig ingen konkrete planer, forteller kommunikasjonsråd - giver Lena Nesset i kommunen. Hvorfor i all verden er «måtehold» en av menneskets viktigste kvaliteter? Da jeg startet mine filosofistudier på Universitetet en gang i det forrige årtusen lærte jeg om det som ofte kalles de fire kardinaldyder. Tre av disse hadde jeg lett for å forstå verdien av: mot, visdom og rettferdighet. Men den fjerde slet jeg mer med: måtehold! Det hørtes ut som selve festbrems-dyden. Riktignok var jeg langt fra den store partyelskeren. Men jeg syntes nå likevel det fikk være grenser til prippenhet. Skal man ikke få ha det godt, da? Skal man si til sin kjære: «Jeg elsker deg, men bare sånn passelig moderat»? Og skal man endog kunne gjøre direkte gale ting, bare man gjør dem med måte? Nei, dette hørtes underlig ut. Men gradvis har jeg skjønt hva «måtehold» betyr, og jeg ser at det slett ikke handler om det som er halvveis eller gledesdempende. Tvert om handler det om forutsetningene for livsglede: grenser og selverkjennelse. Det er med nettopp selverkjennelse filosofen Platon starter når han skal forklare hva måtehold er. Dersom vi skal tilpasse hans budskap til vår tid, kan vi si det slik: Vet du at du ikke helt har kontroll når det gjelder alkohol, er det lurt å erkjenne sine grenser før det er for sent. Har du en hang til å shoppe mer enn du har råd til, er det neppe lurt å få seg det tredje kredittkortet. Det kan høres banalt ut, men sunt måtehold starter der: i å vite når nok er nok, og innse når vi kommer til det punkt der vi bare vil skade oss selv eller andre dersom vi går for langt. Slike grenser skaper også trygghet. Sex innenfor trygge rammer skaper langt større glede enn den sex som er forbundet med skam, sjalusi, tvang eller utnyttelse. Derfor er ikke budskapet om måtehold et budskap om at vi skal holde igjen på gleden, men at vi skal gi den trygge rom. Hvorfor? For det første handler det om å bevare en sunn og balansert sjel. Sofrosyne på klassisk gresk det vi ofte oversetter med måtehold eller moderasjon har nettopp grunnbetydningen «et sunt sinn». Men det handler også om vårt forhold til andre. Den som ikke kan vise måtehold, er også en som tar opp den plass og den tid andre hadde fortjent å ha. Paul Otto Brunstad har i sin kloke bok om de store dydene påpekt dette. Et godt liv er et liv der det er plass til menneskene. Da må vi også være i stand til å holde igjen av og til, lytte til hva den andre har å si, gi den andre plass til å tenke, være, elske. Og så henger måtehold selvsagt sammen med vårt livsmiljø. Vi kan kjøre bil og forbruke olje, men ikke i uendelige mengder. Vi kan utnytte havressurser eller kutte skog, men bare inntil en grense. Noen mener en del grenser allerede er overskredet. Likevel handler ikke dette om livsfornektelse, men om å kunne holde igjen. Vi må innse når vi har nådd «nokpunktet», som Per Fugelli sier det. Hva med det militære? Antagelig er det få institusjoner der måteholdet har så stor verdi. For riktignok er mot, ikke måtehold, den klassiske dyden vi forbinder med militærmakt. Men hva er mot uten måtehold? Om man ikke kan holde igjen og innse når et slag er tapt, en behandling er for brutal, eller en strategi for kostbar, er man dømt til å begå feil som militærhistorien inneholder altfor mange av. Måtehold kan fremstå som en lite tidsriktig kvalitet. I dag skal helst alt være «rått», «enormt», «sykt», ja, «sinnssykt». Det er ikke grensene som skal dyrkes, men deres overskridelse. Men kanskje er det nettopp i en slik tid at vi mer enn noen gang trenger måteholdet? Illustrasjonsfoto: NASA 38 F JUNI 2010 39
SOLDAT STEMMEN aktuelt Tillitsmannsordningen (TMO) TMO er en samarbeidsordning for vernepliktige og ansatte i Forsvaret. Det er mellom 400-450 tillitsvalgte for vernepliktige i Forsvaret. Alle vernepliktige skal ha en tillitsmann de kan snakke med, i hver tropp, hvert kompani eller avdeling. Ifølge TMO har de en målsetting om å løse eventuelle problemer på lavest mulig nivå. Det vil si at de involverte og de som er nærmest sakens kjerne, er best egnet til å løse problemet. Dersom et problem eller en sak ikke lar seg løse, kan den i noen tilfeller fremmes for TMOs øverste organ: Landskonferansen for tillitsvalgte i Forsvaret. Kilde: www.mil.no Flere hundre tillitsvalgte forsvarer de vernepliktiges interesser. 40 F JUNI 2010 41
TILLITSMANNEN Ps! Ole-Kristian Berge tiltrådte som områdetillitsvalgt i Bergen 15. november. aktuelt KONTORET: Etter flere måneder med forberedelser er Ole-Kristian Berge og Iselin Mundheim klare for å få gjennomført Solda t - aksjonen. Pølsene svinger i takt med soldatmassen som rytmisk bølger og snirkler seg sakte framover i matkøen. Potetsalat fyller papptallerkener til sultne menige, og titalls vernepliktige ligger og står om hverandre på den nyklipte grønne matten som spirer i vårsolen. Lukten av grillmat blander seg med en frisk duft av nyslått plen. Midt i mengden er Ole-Kristian Berge, tydelig stolt, skuende ut over Haakons vern med armene godt plantet ved hoftene. Flott gjennomført! Veldig bra opplegg så langt, Ole- Kristian. Områdetillitsvalgt ved Base Bergen står med stoisk ro og tar i mot rosen fra medsoldater. Det kan vanskelig bli noe bedre enn dette, førstegangstjeneste i solskinnet og gratis grillmat for alle. Med ett stivner han til, går opp i rett og ser med fast blikk ut i luften. Du kan slappe helt av, formaner generalinspektør for Sjøforsvaret (GIS), Haakon Bruun-Hanssen, som prøver å berolige en helspent tillitsvalgt. «TMO ER SOLDA- TENES TALERØR OPP MOT LEDELSEN. SÅ KORT SAGT ER JO DET MIN JOBB» OLE KRISTIAN BERGE HOVEDTILLITSVALGT GIS har nettopp gjennomført en hilserunde og pratet med forbipasserende vernepliktige før han stoppet ved Berge. Et par timer tidligere skrøt kontreadmiral Bruun-Hanssen av de tillitsvalgte foran en fullsatt kinosal i velferden på Haakonsvern. Det var ekstra gøy at han nevnte oss ved fornavn, stråler Berge i solskinnet. Avslutningen. I et halvt år har Berge jobbet fram mot denne dagen, avslutningen på soldataksjonen 2009/2010: «Ny takt, ny tone». Hedersord fra gene- ralinspektøren og medsoldater gjør at arbeidet de la ned i arrangementet, smaker ekstra godt. I militærleire over hele landet har aksjonen, som har til målsetting å bedre forholdet mellom befal og soldater, blitt behørig feiret i mai. Men kanskje ikke like storslått som på Haakonsvern: Forelesning av tidligere brannmann Lasse Gustavsson, grilling i solsteika og show med «Kjetil & Kjartan» med en pris på rundt 100 000 kroner, slo godt an hos yngre og eldre soldater. Det er mange som har trodd at soldataksjonen er en bøssebæreraksjon. Så når de har blitt fortalt at de bare kan møte opp, hjelper det veldig på deltakelsen. Det har aldri vært så mange tilstede på tidligere aksjoner som det er i dag, sier Berge. Sammen med hovedtillitsvalgt ved Haakonsvern, Iselin Mundheim, håper Berge at deres arbeid skal gi resultat og skape et bedre miljø mellom soldater og befal. Ta tak. Fortsatt er det mye å ta tak i, og det jo en del befal som er frekke i munnen når de snakker med soldater MOBIL BARISTA: Tillitsvalgte må også koke kaffe, her er det kokt til foredrags - holder Lasse Gustavsson. «NÅR DU FØRST HAR RUKKET Å BLI DRITGOD I JOBBEN, DA BLIR DU BYTTET UT» ISELIN MUNDHEIM, HOVEDTILLITSVALGT i førstegangstjenesten. Det er vanskelig å endre atferd, sier Berge. Landstillitsvalgt og øverst i tillits - valgt hierarkiet for vernepliktige, Steffen Rogstad, bekrefter at det fortsatt er mye å ta tak i Forsvaret. Til tross for at GIS formante og talte om en ny tid, hvor befal og offiserer skal lede som eksempel og ikke på bakgrunn av striper og stjerner, har det vært en stor vekst i antall personalsaker som er rapportert til tillitsmannsapparatet. Første kvartal i 2010 var det rekord i antall innmeldte saker. Det er mange småkonger og lokale høvdinger som følger sine egne regler. Så det at alt er så mye bedre enn tidligere, det tror jeg ikke på, sier Rogstad. Trivselsfaktoren. Vår mann i Bergen er imidlertid ikke bekymret for trivselen til sine vernepliktige for øyeblikket. Mellom ballspill og andre fritidsaktiviteter koser samtlige frammøtte seg. Regnskyene som vanligvis dekker himmelen over Bergen, som et mørkt truende teppe, har forsvunnet som dugg for solen. Vi følger i fotsporene til Berge. Han elsker å prate om jobben, om det å være bindeleddet mellom ledelse og vernepliktige i Bergen. Om å stille opp. Om å være tilgjenglig døgnet rundt, holde seg oppdatert på hva som rører seg på grasrota. Tillitsmannsordningen (TMO) er soldatenes talerør opp mot ledelsen. Så kort sagt er jo det min jobb, forklarer Berge. Berge er alltid tastende på to mobil - telefoner. Én for jobben og den andre til private formål. Han er spent på hvordan kvelden vil forløpe videre; om befal og vernepliktige vil stille opp til avslutningen med Kjetil og 42 F JUNI 2010 43