Repetisjonshefte om norrøn litteratur

Repetisjonshefte om norrøn litteratur - Diktet i vikingtiden (793-1050) - Skrevet ned på 1200-tallet 1

Fem viktige ting å vite om norrøn litteratur: 1. Norrøn litteratur ble skrevet ned på 1200-tallet, men det meste har oppstått 200 år tidligere, i vikingtiden (ca. 800-1050). Vikingtiden og 1200-tallet tilhører det vi kaller middelalderen (500-1500) 2. Norrøn litteratur ble muntlig overlevert, fortalt muntlig fra generasjon til generasjon, før noen til slutt skrev den ned på 1200-tallet. 3. De som skapte norrøn litteratur var ofte hedenske (de trodde på Tor og Odin), mens de som skrev den ned mange år senere var kristne og trodde på Gud vanligvis prester og munker. 4. Mesteparten av norrøn litteratur ble skrevet ned på Island 5. Alle tekstene er skrevet på er norrønt, et språk man snakket i Norge frem til ca. 1350, men bokstavene man brukte er de samme som vi bruker i dag det latinske alfabetet (A,B,C,D, og så videre). Vikingenes runealfabet, norrøn litteratur.,ble ikke brukt til å skrive ned De tre viktigste sjangrene i norrøn litteratur: (du bør fokusere på disse på eksamen) 1) Eddadikt 2) Skaldekvad 3) Sagalitteratur 1) Eddadikt (poesi) - Eddadikt finnes i diktsamlingen som kalles den eldre edda. Det finnes et par ulike eksemplarer av denne samlingen. Det mest kjente eksemplaret kalles Codex regius. Det ble skrevet ned på 1270- tallet, forsvant, og ble så oppdaget igjen på 1600-tallet på Island. Ingen vet hvem som har skapt eddadiktene. - Samlingen består av to typer dikt: 13 Gudedikt, som handler om, eller fokuserer på, guder, og 23 heltedikt, som handler om legender folk pleide å fortelle i vikingtiden, om store og berømte helter i en fjern, mytisk, fortid. Vi har ikke sett noe særlig på heltedikt, men har i stedet undersøkt to gudedikt: Voluspå og Håvamål. Men først: Litt om rim på norrønt: - Rim i norrøn litteratur 1) Man har ikke enderim på norrønt (hjerte smerte, vill snill, og så videre). I stedet bruker man allitterasjon (bokstavrim) - Konsonanter (p,t,k,b,d,g,s,v,r, og så videre), skal være like: Vred var Ving-Tor da han våknet. - Vokaler (a,e,o,u,i,å,ø) skal være ulike (I opphavs alder var ingen ting) 2) Når to verselinjer bindes sammen ved hjelp av allitterasjon, kaller vi det stavrim: Bror skal gi bror sin banesår i kampen, søskenbarn skal slite blodsband Ett stavrim Et nytt stavrim Stavrim er typisk for all norrøn poesi, selv om det kan brukes på forskjellige måter. Noen ganger rimer to ord i løpet av to linjer, andre ganger tre, som i eksemplene ovenfor. 2

Voluspå (Tekst 1): Betyr volvens [spåkvinnens] spådom : Består av 66 strofer (vi har sett på noen få). Handler om verdens skapelse og undergang (ragnarok). Diktet bruker få ord, men skaper storslagne, visuelle bilder av jordens skapelse og ende, og av norrøne guder. Mye av det vi vet om Norrøn mytologi vet vi på grunn av dette diktet. Strofeformen er i Voluspå er fornyrdislag. Det vil si at to og to verselinjer rimer på hverandre ved hjelp av stavrim. Her er strofe 44 og 55 fra «Voluspå». Rimet er markert. De to strofene handler om tiden rett før verdens undergang (ragnarok). Først mister menneskene all moral i 44, og så går verden under i flammer i strofe 55. Bror skal gi bror sin banesår i kampen, søskenbarn skal slite slektsbånd; hardt er det i heimen, hór skal rå der, økstid, sverdtid, skjold blir splintret, vindtid, vargtid før verden går under; ingen skåner en annens liv. 44. Sola svartner, jord siger i hav, fra himlen kverver klare stjerner; røyken velter fra veldige bål, høyt leiker flammen, mot himlen sjøl. [Banesår=sår man dør av; varg=ulv; skåne: la være å drepe, siger=synker; kverver=går i oppløsning] Merk deg at vikingene trodde at menneskenes, gudenes og verdens skjebne var bestemt. Det er forutbestemt hvordan verden skal ende, og derfor kan spåkvinnen, volven, fortelle oss hvordan alt vil skje. Håvamål (tekst 2): Betyr Den høyes [Odin sin] tale. Består av 164 strofer (vi har bare sett på noen). I disse får vi moralske råd av en som vi tror er Guden Odin. Diktet gir oss mulighet til å se hva folk i Norden tenkte om moral før kristendommen kom på 1000-tallet. For eksempel er det viktig å være gjestfri: Eld trenger han Som inn er kommet, Og er kald om kne; Mat og klær Kan mannen trenge, Som kommer fra ferd over fjell. Norge er et enormt land, og det var langt mellom husene (og ingen skikkelige byer) i vikingtiden. Derfor var det helt nødvendig at reisende kunne regne med hjelp når de kom til et hus. All handel og rikdom i samfunnet var avhengig av dette. Legg merke til at det i Gunnlaug Ormstunge alltid fortelles og han ble tatt godt imot. Bra folk sørger for gjestene sine. Et annet råd vi får høre er at alt skal dø, bortsett fra én ting ettermælet ditt, altså hva folk sier om deg når du er død: 55. 3

Fe dør, frender dør, en sjøl dør på samme vis; jeg vet ett som aldri dør, dom over hver en død [Fe=dyrene dine, eller alt du eier; frender=venner, dom over hver en død=ryktet til den som er død] Denne strofen viser det norrøne verdisystemet på en god måte. Det viktig å vinne ære mens du lever. Det er bedre å dø ærefullt som 25-åring, enn å dø som en gammel mann ingen bryr seg om. Dette ser vi ofte at påvirker hvordan folk handler i sagalitteraturen, for eksempel i Gunnlaug Ormstunge. Ære er det alle store folk streber etter i sagaene. Ettermæle er noe folk er veldig opptatt av. Strofemålet (diktemåten) i Håvamål kalles Ljodahått, og er litt annerledes enn fornyrdislag, som vi så i Voluspå. I Ljodahått får vi først to linjer rimer på hverandre. Så får vi én linje som rimer på seg selv. Deretter to nye linjer som rimer på hverandre, og så én som rimer på seg selv igjen: Fe dør, frender dør, en sjøl dør på samme vis; jeg vet ett som aldri dør, dom over hver en død Vers 1 og 2 rimer på hverandre 3. vers rimer på seg selv 4. og 5. vers rimer på hverandre 6. vers rimer på seg selv Forskjellen på strofeformene fornyrdislag og ljodahått (for de som går for karakteren 6) Fornyrdislag Ljodahått Brukes i fortellende tekster Brukes i dialoger og monologer To og to vers rimer på hverandre To vers rimer, så ett som rimer på seg selv, osv. Brukes i Voluspå og Trymskvadet Brukes i Håvamål I Teksthefte 1 finner du i tillegg gudediktet Trymskvadet, som er et komisk dikt om Tor som mister hammeren sin, og må kle seg ut som brud for å få den tilbake. Denne snakker vi ikke om her, men du kan bruke den på eksamen hvis du vil. 2) Skaldekvad (poesi) Skaldekvadene (dikt av laget av skalder diktere i vikingtiden) handler om sin egen samtid. Ofte vet vi akkurat hvem som har diktet de ulike skaldekvadene, og når de ble diktet. Vi kjenner navnet på over 250 skalder. 7 av disse er kvinner. Det du må vite om skaldekvad er: - At skaldene hadde høy status i samfunnet - At de var viktige for å bevare minnet om viktige personer - At de var svært kompliserte - To virkemidler, heiti og kenning - Forskjellen på flokk og dråpe 4

Høy status: Skaldene hadde høy status, og vi vet at de beste skaldene fikk godt betalt. (Gunnlaug Ormstunge får mange gaver på sine reiser, fordi han lager gode kvad (dikt) til konger og høvdinger. Én konge vil til og med gi ham to skip). En grunn til den høye statusen kan være at vikingene ikke skrev ned fortellinger. Måten en viktig person ble husket på var at noen lagde et godt dikt om ham. Dette diktet kunne folk huske utenat og fremføre. Skaldekvad kunne dermed sikre at konger og stormenn ikke ble glemt at deres ettermæle ble sikret. Islendinger ble i løpet av vikingtiden veldig berømte fordi de var så gode skalder. Kongene i Norge importerte derfor ofte skalder fra Island, slik at de kunne ha dem rundt seg. Kompliserte dikt: Skaldekvad er veldig kompliserte og tekniske så vanskelige at det blir meningsløst å prøve å oversette til norsk. Rimet er vanskelig å få til, og innholdet er ofte vanskelig å forstå. I Gunnlaug Ormstunge i Teksthefte 1 har oversetteren gjendiktet kvadene til Gunnlaug og Ravn til moderne norsk, men kvadene du får lese er veldig forenklede versjoner, med enderim noe som slett ikke fantes på norrønt. Det at skaldekvadene var så kompliserte gjør at de var vanskelig å forandre på. Derfor stoler vi mer på disse som historiske kilder enn på noen andre tekster fra middelalderen i Norden. To typer poetiske virkemidler å kjenne til: heiti og kenning. - Heiti: en metafortype. Man bytter ut et ord med et annet ord, eller en frase (noen få ord). For eksempel: Odin den høye. Vi kjenner til 169 heitier for Odin. Heitiene har en utsmykkende funksjon. Ord som «mann», «kvinne», «sverd», «Odin», og så videre, går igjen så ofte i skaldekvad, at man trenger å skape variasjon. Heitier fungerer godt, slik sett. De skal gjøre språket vakrere og mer variert. - Kenning: metafor, poetiske omskrivninger: kriger: sverdets drager. Båt: havbukk. Alle slags dyr kan brukes: fjordens elg, for eksempel. Kamel: ørkenens skip. Kenning kan i skaldekvadene være veldig kompliserte. Da ligner de på vanskelige rebuser, som er vanskelige å skjønne: der sto krigeren rank som et tre der sto sverdtreet «der stod sårild-treet» der sto sårild-odinsgalgen. Dette var ikke umiddelbart forståelig den gang heller. Det krevde mye trening og stor dannelse for å forstå dette på den tiden også. To typer skaldekvad: - Flokk: Dikt til store menn og høvdinger - Dråpe: Dikt til konger. Merk deg at konflikten i sagaen om Gunnlaug Ormstunge starter med at Ravn glemmer seg bort, og dikter en flokk til Kongen av Sverige, istedenfor en dråpe. Gunnlaug påpeker dette, og dummer derfor ut Ravn mens kongen ser på. Da krenker han Ravns ære. Derfor prøver Ravn å ta hevn ved å gifte seg med Helga. Drottkvætt Dette er berømt dikttype innen skaldediktningen. Det er enkelt sagt fornyrdislag-vers (Som i Voluspå ) med tre trykktungestavelser per linje, istedenfor to. I drottkvett-kvadene bruker man gjerne en vrimmel av kompliserte kenninger, og språket følger strenge regler for rim. Setningene er ofte snudd på hodet, og rekkefølgen på ordene er byttet om for å få reglene for rim til å gå opp. Skaldene omtales stadig i sagaene, og vi har også en del skaldesagaer, altså sagaer med kjente skalder som hovedperson. Sagaen om Gunnlaug Ormstunge er ett eksempel. En annen kjent skald som har sin egen saga er Egil Skallagrimsson 5

3) Sagalitteratur (prosa) 1. Sagaene er de mest berømte tekstene i norrøn litteratur. De leses mye i dag, av litteraturinteresserte over hele verden. Det finnes to hovedtyper av sagaer: Kongesagaer, som handler om norske konger. Mest kjent av disse er Snorres Kongesagaer, også kalt Heimskringla. Islendingesagaer også kalt ættesagaer (slektssagaer). Disse sagaene handler om islandske slekter. Vi har lest islendingesagaen Sagaen om Gunnlaug Ormstunge. De to sagatypene er ganske like i stilen. På eksamen trenger du å vite noe om hva som er typisk for sagastilen. Kjennetegn på sagastilen: 1. Oppramsing av slekt 2. Norrøn skjebnetro vises gjennom drømmer 3. Fortellertypen er autoral, refererende 4. Ingen overflødige detaljer 5. Det veksles mellom referat og dialog (+ skaldekvad i noen sagaer) 6. Underdreven tone, enkelt språk. 7. Handler alltid om en konflikt mellom to eller flere personer (og familier). Konflikten dreier seg om ære 8. Vi får lese om fenomener fra vikingtiden: Blodhevn, holmgang, osv.) 9. Heltene er store, sterke, og egenrådige (de gir seg ikke så lett) 10. Ofte finner man spor av kristendom også. Sagaen Gunnlaug Ormstunge For å kunne snakke ordentlig om denne sagaen, er det helt nødvendig at du faktisk har lest den. På eksamen skal du imidlertid ikke gi noe handlingsreferat, men bruke eksempler fra handlingen til å forklare hva som er typisk for sagasjangeren. Det er som typisk for sagaer, og som du burde snakke om, er disse momentene: 1. Oppramsing av slekt Når vi blir kjent med personer i sagaene, får vi som regel også høre om familiene deres. Torstein het en mann. Han var sønn av Egil, sønn av Skallagrim, sønn av Kveldulf herse fra Norge. Mora til Torstein het Åsgerd Bjørnsdatter. (s.5 i tekstheftet) Slektsoppramsingen viser to ting: 1) Det viser at familien er viktig for identiteten din i det norrøne samfunnet. Norrøne folk følte at de måtte vite familiebakgrunnen til en personen for å vite hvem han eller hun var. 2) Kanskje prøver forfatteren å vise at fortellingene er sanne ved å plassere alle personene på riktig plass i historien. 2. Norrøn skjebnetro vises gjennom drømmer I sagaene blir det ofte tydelig at de tror på skjebnen. De tror altså at fremtiden er forutbestemt. Dette kan vises enten ved at de ser tegn i naturen, eller at de drømmer om fremtiden. Man kan da gjøre hva man vil for å unngå sin skjebne, men den vil innhente deg til slutt likevel. 6

I Sagaen om Gunnlaug Ormstunge kommer skjebnetroen tydelig frem ved tre drømmer. Torstein, Helgas far, drømmer for eksempel en drøm i sagaens begynnelse: En vakker svane sitter på et tak, to ørner kommer og slåss om henne. De dreper hverandre, og til slutt stikker en falk av med henne. Drømmen er symbolsk, og viser hva som skal skje: Svanen er Helga. De to ørnene som dreper hverandre er Gunnlaug og Ravn. Falken er Torkjell, mannen Helga gifter seg med etter at Gunnlaug og Ravn er døde. I tillegg drømmer Ravn at Gunnlaug dreper ham. Fedrene til Gunnlaug og Ravn drømmer også at sønnene deres dør, før det faktisk skjer. Fremtiden vises gjennom drømmer. 3. Fortellertypen er autoral, refererende Vi får bare høre om hva sagapersonene gjør og hva de sier ikke om hva de tenker. Et eksempel ser vi når en 18 år gammel, umoden, Gunnlaug kommer i konflikt med jarlen (en slags småkonge) i Trondheim Eirik Jarl: Da ville Tore gripe øksa, men jarlen sa: Vær rolig, en skal ikke bry seg om slikt. Men hvor gammel er du, islending? Gunnlaug svarer: Jeg er atten år. Da sier jeg det, sier jarlen, at du blir ikke atten til. Gunnlaug sa, men heller lavt: Be ikke vondt for meg, men heller om noe godt for deg selv. Jarlen spurte: Hva sa du nå, islending? Gunnlaug svarer: Jeg sa det som syntes passe best, at du ikke skulle be ubønner for meg, men heller gode bønner for deg selv. Hva mener du?, spør Jarlen. At du ikke må få en slik død som Håkon Jarl, faren din [info: Håkon Jarl ble drept i grisehuset av en slave en veldig ydmykende ting i norrøn tid]. Jarlen ble rød som blod og ba dem gripe denne galningen på flekken. Vi får ikke vite hva Eirik Jarl tenker, men heller at han ble rød som blod. Det å bruke autoral, refererende forteller gjør to ting: 1) Leseren får større frihet til å tolke, og sagaen blir mer interessant. 2) Fortellingen blir mer troverdig. Den som forteller kan jo umulig vite hva en person for lenge siden faktisk tenkte. 4. Ingen overflødige detaljer Sagaen er en action-sjanger. Det er handlingen som er interessant. Vi får aldri beskrevet naturen, eller klærne til folk, eller slikt, hvis ikke det på en eller annen måte er interessant for handlingen. Ofte brukes ellipser det vil si hopp frem i tid for å komme til neste gang det skjer noe spennende: Da Torstein kom hjem fra tinget, fortalte Jofrid ham at barnet var båret ut, sånn som han hadde sagt, men sauepasseren hadde rømt og stjålet med seg hesten hennes. Torstein sa at hun hadde gjort vel, og han skaffet seg en ny sauepasser. Og nå gikk det seks år uten at dette kom opp (s.22) 5. Det veksles mellom referat og dialog (+ skaldekvad i noen sagaer) Mønsteret i sagaen er slik: 1) Noe fortelles om/ forklares. 2) Vi får en scene hvor det er dialog (to eller flere prater sammen). 3) noen ganger (i noen sagaer slik som den vi har lest) får vi høre et kvad et dikt. 4) Dette mønsteret gjentas på nytt og på nytt. 6. Underdreven tone, enkelt språk. Noe av det meste spesielle med norrøne sagaer er tonen eller feelingen i fortellingen. Sagaen forteller om veldig dramatiske hendelser i et språk som ikke er dramatisk i det hele tatt. Snarere tvert imot. Stilen virker nesten underdrevet. Dette er fra den siste holmgangen, den siste kampen, mellom Gunnlaug og Ravn: Så gikk Gunnlaug til en bekk og hentet vann i hjelmen sin og bar det til Ravn. Han tok imot med venstre hånda, men med sverdet i høyre hogg han til Gunnlaug i hodet så det ble et svært sår. Da sa Gunnlaug: Ille svek du meg nå, og umandig for du fram mot meg som trodde deg. [ ] Så sloss de vilt igjen. Men til slutt gikk det så at Gunnlaug vant på Ravn og Ravn lot livet sitt [døde] der. 7

Setningene er veldig ofte korte, enkle og muntlige ikke så rart, siden dette var muntlige fortellinger. På 1800-tallet kopierte forresten både Asbjørnsen og Moe og Bjørnstjerne Bjørnson denne skrivemåten, når de ville skape en norsk (ikke-dansk) skrivestil. 7. Handler alltid om en konflikt mellom to eller flere personer (og familier). Konflikten dreier seg om ære I alle sagaer har vi en konflikt mellom to eller flere personer og familier. Så fort det blir en konflikt mellom to personer, så blir alltid familiene automatisk trukket inn. Dette er på grunn av det som kalles blodhevn (se neste punkt). Konfliktene dreier seg vanligvis om ære på et vis. Noen får æren sin krenket, føler at de mister respekt, og må gjenopprette æren sin ved å hevne seg. Dette gjør at den andre siden føler seg krenket og må hevne seg. I Gunnlaug Ormstunge starter konflikten med at Ravn og Gunnlaug fremfører hvert sitt dikt for svenskekongen, Olav Svenske. Ravn er litt frekk mot Gunnlaug, og Gunnlaug tar igjen ved å påpeke en feil Ravn har gjort, mens kongen ser på. Ravn føler han har mistet ære, og erklærer at han og Gunnlaug ikke er venner lenger. For å gjenopprette æren sin, utnytter han det at Gunnlaug ikke kommer hjem til Island tidsnok til å gifte seg med Helga. Han hevner seg ved å gifte seg med den dama alle vet egentlig er Gunnlaug sin. Nå er det Gunnlaug som er krenket. Han inviterer Ravn på Holmgang. Denne ender uavgjort. Ravn drømmer at han blir drept av Gunnlaug. Helga sier da at hun ikke hadde hatt noe imot hvis det skjedde. Nå er det Ravn som føler seg krenket fordi kona hans synes Gunnlaug er en bedre mann. Kanskje føler han derfor at han må gjenopprette sin ære ved å kvitte seg med fienden sin én gang for alle. Han inviterer derfor Gunnlaug til Holmgang. Legg merke til at Ravn kunne drept Gunnlaug på senga. Siden dette er lite ærefullt, inviterer han til holmgang i stedet. (Ravn mister likevel æren sin når han lurer Gunnlaug helt til slutt). 8. Vi får lese om fenomener fra vikingtiden: Blodhevn, holmgang, osv.) Blodhevn: Når noen er blitt drept, ber familien til den døde om penger eller gaver som kompensasjon, fra familien til han som utførte drapet. Hvis familien sier ja til å betale, er konflikten over. Hvis ikke, må de hevne seg. Man må ikke hevne seg på den som gjorde det. Man kan godt ta noen andre i familien, hvis de har like høy status som den de skal hevne seg på. Dette fører til mye kaos. Det fantes ikke politi på Island. Hver familie måtte være sitt eget politi. Holmgang. En måte å løse en konflikt på uten å trekke inn familiene, var holmgang. Da kjemper de som er uenige en kamp med hverandre (denne kan ende med døden, men det skjedde ikke alltid). Den som vinner, vinner diskusjonen. Holmgang kan kjempes mellom bare to personer, eller mellom to lag de som krangler, og vennene deres. Gunnlaug kjemper i tre holmganger. En i England, mot en bølle, og to mot Ravn. Den første ender med uavgjort. Den andre ender med at Gunnlaug vinner, men han blir selv såret, og dør av skadene. I andre sagaer leser vi også om andre typiske vikingting. Ofring til norrøne guder, hestehoder som blir satt på spyd, folk som bruker magiske runer, og så videre, er vanlig. 9. Heltene er store, sterke, og egenrådige (de gir seg ikke så lett) Ulike sagahelter har ulike personligheter, men de har også en del likheter. I Gunnlaug Ormstunge står det følgende om Gunnlaug, og mange av disse er typisk for sagahelter: Det ble sagt om Gunnlaug at han var svært tidlig voksen, og stor og sterk. Han hadde lysebrunt hår som falt fint, svarte øyne, litt stygg nese, men tekkelig ansikt. Han var smal om livet og bred over skuldrene, uvanlig velvoksen, en storslagen mann i hele sitt huglynne [temperament], tidlig æretørst, strid og 8

hard i alle ting, en stor skald som gjerne diktet nidviser [viser som driter ut andre], og ble kalt Gunnlaug Ormstunge.(s.23) 10. Ofte finner man spor av kristendom også. a. Siden sagaene er skrevet ned i en tid hvor folk var kristne, er det vanligvis mulig å finne spor av kristendom enten ved konkrete ting som nevnes, eller ved å se på fortellerens holdninger. b. I Snorres Kongesagaer er for eksempel halvparten av boken viet én konge Olav den hellige, som er den som har fått æren for å ha innført kristendommen i Norge for alvor. Dette viser at Snorre er kristen, og synes Olav er viktigst. c. I Gunnlaug Ormstunge glemmer fortelleren seg bort en liten stund. I stedet for å bare gjengi det som skjedde, kommer han med et synspunkt: Straks etter dette hendte det som er det beste av alt som har hendt på Island, at hele folket ble kristnet, og alt folket gav opp den gamle troen. Her ser man at sagaen er skrevet ned av en kristen. d. Helga begraves i kriken, og Ravns familie flykter inn i kirken når Gunnlaugs familie hevner seg på dem. e. Kanskje kan Torkjel, Helgas nye mann, også sees på som en kristen type? Når Helga skal dø av pest, lar han i alle fall sin kone sende bud etter kappen hun fikk av eksmannen sin. Dette virker oppofrende og uegoistisk. En kristen type istedenfor en stolt, norrøn én, kanskje? Hovedpersonene hva slags personer er de? 1) Gunnlaug: Umoden i starten, opptatt av ære, blir raskt hissig. Dette vises ved at han krangler med faren sin og rømmer hjemmefra, og at han havner i bråk med Eirik Jarl i Trondheim. Senere blir han mer moden. Dette ser vi av at han blir venner med Eirik Jarl igjen (han er mer diplomatisk), og at han holder løftet sitt om å hjelpe kongen i England, selv om det betyr at han kan miste bruden sin hjemme på Island. 2) Ravn. Mer sympatisk enn Gunnlaug i begynnelsen. Ravn er også en bra mann, som Gunnlaug. Han er ikke ond han vil akkurat det samme som Gunnlaug, nemlig vinne ære. Han svikter til slutt, når han dreper Gunnlaug på en skammelig måte. Han har motsatt utvikling enn Gunnlaug, kan man si. 3) Helga: En premie. Hun er av den beste familien. Hun er blond og vakker. Det er hun som sørger for den siste holmgangen, fordi hun sier til Ravn at hun skulle ønske Gunnlaug drepte ham. Slik sett er hun viktig for handlingen. Likevel er hun mye svakere enn andre kvinner i norrøne sagaer (disse er ofte veldig sterke og tøffe). Helga minner egentlig mer om europeiske prinsesser i fortellingene, enn om de sterke, norrøne damene. Kan vi stole på sagaene som historiske kilder til hva som egentlig skjedde på Island i vikingtiden? Ekspertene har tre teorier: 1) Friprosateorien 2) Bokprosateorien 3) Tått-teorien 1) Friprosateorien De som støtter denne mener at vi i stor grad kan stole på tekstene som historiske kilder. De tro tekstene har blitt samvittighetsfullt overlevert gjennom generasjoner. 9

De legger vekt på at slektsoppramsingen viser hvordan folk var opptatt av sannhet. I tillegg påpeker de at folk på Island ikke kjente til fiksjon litteratur om noe som er diktet opp. Det var rett og slett ikke en del av deres kultur. 2) Bokprosateorien De som støtter denne mener at vi må se på tekstene som et rent skriftlig produkt fra 1200-tallet. Vi kan ikke vite noe om det som har skjedd før, og for alt vi vet, kan forfatteren ha diktet opp hele greia. En del av tekstene virker også altfor gode og avanserte til å være overlevert muntlig. 3) Tått-teorien Går ut på at kortere fortellinger kalt tåtter har blitt overlevert, og så har noen samlet dem til hele sagaer etter hvert, ved å sy sammen små fortellinger til én lang en. Inspirasjon fra Europeisk 1200-tallslitteratur: Sagaene stammer fra vikingtiden, men har blitt skrevet ned på 1200-tallet. På denne tiden var Norge en stormakt i Europa, og hadde mye kontakt med Frankrike. Veldig mye litteratur ble oversatt fra fransk til Norrønt, og franske fortellinger var populære. I Frankrike var en helt annen sjanger populær: Ridderlitteratur. Disse er skrevet på rim, og handler om kjærlighet blant konger, prinser og skinnende riddere. Man kan regne med at de kristne som skrev ned norrøn litteratur hadde lest slik litteratur. Dette kan ha påvirket sagaene. For eksempel minner trekantdramaet mellom Ravn, Gunnlaug og Helga veldig om ridderlitteratur. I Ridderlitteratur fra Frankrike har vi for eksempel Fortellingene om Kong Arthur, Sir Lancelot og dronning Guinevere, eller fortellingen om Kong Mark, Ridderen Tristan, og dronning Isolde. I alle fortellingene handler det om to menn og én dame. I alle fortellingene er det de som ikke er gift som egentlig vil ha hverandre. Islandske ættesagaer er sannsynligvis en blanding av to kulturer: 1) En norrøn, muntlig, kultur fra vikingtiden, og 2) en europeisk, skriftlig kultur, fra 1200-tallet. Et par andre ting man kan nevne: 1) Snorre skrev ikke bare Kongesagaene (Heimskringla). Han skrev også en bok som heter Den yngre edda, som ikke er et eddadikt, men noe helt annet: Den yngre edda er en blandingsbok som består av a. Fakta om norrøn mytologi b. Myter om diktningen c. En lærebok i hvordan man skal lage skaldekvad med eksempler som Snorre selv har diktet. (Kunsten å lage skaldekvad på den norrøne måten holdt på å dø ut på 1200- tallet, og Snorre ville redde den for senere tider) 2) Andre norrøne sjanger (Det fantes andre tekster enn eddadikt, skaldekvad og sagalitteratur) Fornaldersagaer Ble lagd for underholdningens skyld. Vrimler av overnaturlige innslag (magi, overnaturlige vesener, og så videre). Bygger på eventyr og historier fra «gammel tid» (fornalder betyr «tidligere tider»). Riddersagaer En del europeisk ridderlitteratur ble oversatt til norrønt på 1200-tallet. Mest kjent er historien om Tristan og Isolde, som har fått sin egen norrøne gjendiktning. I Europa var fortellingen på rim. I Norge var den skrevet i 10

sagastilen. Det fantes flere slike sagaer som egentlig var gjendiktninger av europeiske tekster. Religiøs litteratur I dag er vi mest opptatt av den litteraturen som er knyttet til vikingtiden (saga, skaldekvad, eddadiktning). Men på 1200-tallet, når dette ble skrevet ned stort sett, var den religiøse litteraturen minst like viktig. Mye av den religiøse litteraturen var oversettelser av utenlandske tekster. Særlig populære var fortellinger om livet til ulike helgener. Draumkvedet er et spesielt verk. Olaf Åkneson reiser til dødsriket. Når han våkner, forteller han om opplevelsene til folk. Han har sett folk lide i helvete, men kan også trøste med at troen på Jesus frelser oss. Draumkvedet har slik sett en del til felles med Dantes Den guddommelige komedie (1320) Ekspertene er uenige om når Draumkvedet ble diktet. Kongsspeilet Dette verket, fra ca. 1250, er en lærebok for konger. Den lærer bort hvordan man skal styre på en god og rettferdig måte. Kongsspeilet sier blant annet at Kongen står over kirken i spørsmål som har med samfunnet å gjøre. I tillegg er det greit å huske at den desidert viktigste boken for folk på 1200-tallet faktisk var Bibelen. Rettigheter: Chraag 11