NØDHJELP I VERDENS FARLIGSTE LAND

ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 03/2010 KR. 79 NØDHJELP I VERDENS FARLIGSTE LAND Mens norske soldater med skuddsikre vester og skarpladde våpen bygger skoler i land som Afghanistan, er norske hjelpearbeidere kun beskyttet av sin egen nøytralitet. COLOMBIA Indianere fordrives PAKISTAN De usynlige kvinnene MIDTØSTEN Bulldosere mot palestinske bønder ISSN 1891-2230 RETUR UKE 02 48 02 7 090023 291007

Vi vil gjøre en forskjell Som bedrift er vi opptatt av samfunnsansvar. Med 135 000 medarbeidere i 140 land kan vi bidra gjennom kvalifisert frivillig innsats som koordineres globalt og samtidig dra nytte av lokale forhold og kultur. Samfunnsansvar er nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling av vår virksomhet. Som bedrift kan vi bare vokse når økonomien og samfunnet er solid. Derfor må vi stadig finne måter å koble det vi gjør bra opp mot hva samfunnet trenger. På denne måten vil vi hjelpe mennesker vi ansetter, bedrifter vi leverer tjenester til og samfunnet vi opererer i til å oppnå sitt fulle potensial både på kort og lang sikt. Ernst & Young er en ledende global aktør innen revisjon, skatt og avgift, transaksjoner og rådgivning. Våre 135 000 ansatte verden over 1 500 i Norge har et sterkt fellesskap bygget på felles verdier og et kontinuerlig fokus på kvalitet. Vi bidrar til at våre medarbeidere, kunder og samfunnet rundt oss realiserer sitt potensial. For mer informasjon, se www.ey.no

Innhold 0310 PERSPEKTIV ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 06 KRONIKK Statsminister Jens Stoltenberg mener at både nødhjelpsinnsatsen og respekten for humanitær rett må styrkes. 24 PAKISTAN I Pakistan kjemper de usynlige kvinnene en daglig kamp for å overleve blant menn. 32 PROFILEN: BARBARA HENDRICKS Ambassadør for verdens flyktninger i 20 år. 36 MIDTØSTEN Israelske soldater bruker bulldosere i fordrivelsen av palestinske beduiner på Vestbredden. 40 COLOMBIA Krigshandlinger og kampen om koka og gull fordriver Indianere og minoriteter. 52 TV-AKSJONEN 24. oktober går startskuddet for verdens største dugnad. FOTO: Scanpix 60 FNS KVINNESATSING FN har satset ti år på kvinner, men lite er oppnådd. 12 VERDENS FARLIGSTE LAND Under ekstreme sikkerhetsforhold forsøker hjelpearbeidere å nå fram med nødhjelp i verdens farligste land. PERSPEKTIV 3

Leder Når hjelpen trues n Internasjonale hjelpeorganisasjoner slår alarm, fordi blant annet krighandlinger, politisering av hjelpen og byråkratiske hinder stadig gjør det vanskeligere å nå fram med hjelp til de som trenger den mest. Det humanitære rommet skrumper inn. I Afghanistan har hjelpeorganisasjonene nå kun tilgang til mindre enn halvparten av landet. Dette er uakseptabelt i et land hvor ett av fem barn dør før de fyller fem år. n En solfylt og varm augustdag i år kjører en kolonne med hjelpearbeidere fra den amerikanske hjelpeorganisasjonen International Assistance Mission (IAM) på landeveien i Badakhshan-provinsen i det nordlige Afghanistan. De er på vei til nok en landsby som mangler helsetilbud. De aner ingenting om at de er under oppsyn av væpnede Taliban-opprørere. Ifølge magasinet Bistandsaktuelt, som har snakket med en talsmann for Taliban, ignorerer IAM-bilene oppfordringen om å stoppe. De væpnede opprørerne åpner så ild. n Når lyden fra maskingeværene har stilnet, ligger ti blodige lik inne i de hvite bilene. Seks amerikanere, to afghanere, en tysker og en brite. Taliban-legger til at de fant bibler i bilene. Noe som ifølge Taliban viser at de ikke var hjelpearbeidere, men misjonærer. n Ti nye drepte hjelpearbeidere føyer seg inn i en lang rekke drap og utgjør en dyster statistikk. I 2008 ble 122 hjelpearbeidere drept på jobb i Afghanistan. I fjor var tallet 102. For Flyktninghjelpen og hjelpeorganisasjonene er tallene lang mer enn statistikk. Dette er blitt hverdagen til alle de mange tusen hjelpearbeiderne, som hver dag forsøker å nå fram med hjelp og skape positiv utvikling i det krigsherjede landet. n En rekke forhold har vært med å gjøre hverdagen farligere for de som driver nødhjelp i et av verdens farligste land: Hjelpen politiseres og hjelpearbeidere oppfattes i større grad som en part i konflikten. Dette skyldes i stor grad at nødhjelp og bistand i større grad utføres av militære for å vinne hearts and minds. Når amerikanske og norske soldater gir nødhjelp foretar de en livsfarlig sammenblanding av militær og humanitær innsats. Således blir det vanskelig både for lokalbefolkningen og opprørsgrupper å skille mellom nøytral humanitær hjelper og militære fiender eller okkupanter. n I tillegg til å forverre sikkerhetssituasjonen for hjelpearbeidere er norske styrkers humanitære innsats både feilaktig, dyr og bidrar til korrupsjon. Hadde Ola og Kari visst at norske soldater distribuerte TV-apparater til afghanske landsbyledere for å skaffe seg lojalitet, ville norske skattebetalere krevd at pengene ble brukt langt mer effektivt. n Hjelpeorganisasjonene må stadig gjenta advarslene om at de internasjonale styrkenes strategi hindrer hjelpearbeidere med å nå fram med effektiv hjelp til de som trenger det mest. Men også hjelpeorganisasjonene må ta sin del av ansvaret. De må i langt større grad tilstrebe nøytralitet og opptre på en måte som gir dem respekt og tillit hos lokalbefolkningen. Hjelpen politiseres og hjelpearbeidere oppfattes i større grad som en part i konflikten. Perspektiv er et utenriksmagasin fra Flykninghjelpen. Flyktninghjelpen ble stiftet i 1946 og er i dag Norges største humanitære organisasjon med 2600 ansatte i over 20 land. Utgiver Flyktninghjelpen Postboks 6758 St. Olavs Plass 0130 Oslo www.flyktninghjelpen.no Ansvarlig redaktør Erik Giercksky Redaktør Roald Høvring roald.hovring@nrc.no Redaksjonssjef Erik Tresse Redaksjon Eirik Christophersen Richard Skretteberg Harriet Rudd Olaf Gunnar Alteren Rolf A. Vestvik Gunhild Forselv Kaja Haldorsen Distribusjonsansvarlig: Naweed Ahmed naweed.ahmed@nrc.no Annonsesalg MediaTeam Tlf. 22 09 69 19 Design Teft Design as Trykk Gamlebyen Grafiske Opplag 45 000 For spørsmål om Flyktninghjelpens arbeid, kontakt kommunikasjonssjef Rolf A. Vestvik rolf.vestvik@nrc.no Perspektiv er trykket på G- Print, som står på listen over miljømerket papir og er EMASgodkjent. Det benyttes naturgass i produksjonen, og opplagene fraktes i container på tog. Trykkeriet er Svanemerket. 4 PERSPEKTIV

HJELPE 43 mill. mennesker er på flukt fra krig. Millioner får ikke hjelp. Pengene fra TV-aksjonen skal gå til å hjelpe dem. Støtt TV-aksjonen NRK 24. oktober På flukt fra krig. BLI BØSSEBÆRER RING 02025 WWW.TVAKSJONEN.NO FOTO: ESPEN RASMUSSEN/VG/PANOS PICTURES DU KAN

Kronikk STATSMINISTER JENS STOLTENBERG For å hjelpe mennesker i nød må vi ha systemer som sikrer at hjelpen når raskt frem til de som trenger den mest. Forsvar det humanitære rom Viljen til å hjelpe mennesker i nød stikker dypt hos det norske folk. Det er den årlige TV-aksjonen et klart tegn på. Solidariteten er stor, også når mennesker lider som følge av naturkatastrofer eller konflikter. Det er bred politisk enighet om å opprettholde et høyt nivå på utviklingshjelpen og humanitær bistand. Det er jeg glad for. Men bare å gi penger er ikke nok. MED LIVET SOM INNSATS Dessverre ser vi at det ofte legges hindringer i veien for nødhjelp. I Somalia er det nå så risikabelt å oppholde seg, at mange humanitære organisasjoner har måttet trekke seg ut. De frivillige organisasjonene og FN har store utfordringer knyttet til tilgang til de mest utsatte gruppene og områder i Sudan, ikke minst i Darfur. Myndighetenes beslutning om å kaste ut 13 frivillige organisasjoner, herunder Flyktninghjelpen, i 2009, fikk umiddelbare konsekvenser for det humanitære arbeidet i Sudan. I mange land vil noen enten det er myndighetene eller væpnede grupper - prøve å utnytte bistanden til egne politiske mål. Noen tyr til og med til vold for å stoppe den. Statistikken over antall drap, overfall og bortføringer av humanitære medarbeidere forteller oss at situasjonen er blitt verre. Mange, også nordmenn, opptrer med livet som innsats. DET HUMANITÆRE ROM Tilgangen til de som rammes av kriser forutsetter det vi kaller respekt for det humanitære rom og de humanitære prinsipper. I forsvaret for det humanitære rom jobber vi langs mange spor. Beskyttelse av sivile i konflikt er ett viktig spor. Dessverre ser vi at skillet mellom sivile og stridende utviskes og at sivile blir ofre for krigføring eller konflikter mellom væpnede grupper. Også her er statistikken foruroligende, enten det gjelder drepte i Afghanistan eller voldtatte kvinner i DR Kongo. Voldtekt og mishandling er en egen form for krigføring som later til å tilta. Derfor er ansvarliggjøring og strafferettslig forfølging av overgripere ett av flere mål for norsk humanitært diplomati. Hjelp til kvinner som har vært utsatt for slike brutale overgrep og arbeid for å øke kvinners deltakelse og innflytelse, er et annet. Barn er i en særstilling når det gjelder sårbarhet. Derfor har regjeringen vært en pådriver for sikkerhetsrådsresolusjoner som vektlegger beskyttelse av barn i konflikt. Av samme grunn støtter Norge UNICEF i oppgaven med å påse at resolusjonene etterleves. INTERNASJONALT ANSVAR Et annet spor er kravet om respekt for humanitærretten blant stater og ikkestatlige aktører. Krigens folkerett, flyktningkonvensjonen og menneskerettighetskonvensjonene gir i dag et godt vern mot overgrep. Problemene oppstår når de ikke overholdes, eller mistolkes bevisst. Det er det viktig å påtale, og det gjør vi. De færreste land er ufølsomme for internasjonalt press. Inntil nylig var humanitær bistand i stor grad å forstå som hjelp i etterkant av naturkatastrofer og konflikter. Norge har vært en pådriver i det internasjonale arbeidet for å forebygge humanitære lidelser. Regjeringen har jobbet for og lykkes med å få på plass et forbud mot klasevåpen en våpentype som rammer blindt og har helt uakseptable humanitære konsekvenser. Sammen med minekonvensjonen, vil klasevåpenforbudet spare tusenvis av uskyldige menneskers liv ikke minst barn. Dette arbeidet vil bli videreført som ledd i arbeidet med humanitær nedrustning. Også Norges internasjonale innsats for bedre mødrehelse og reduksjon i barnedødeligheten er en investering i forebygging. UUNNVÆRLIG PARTNER Det humanitære rom må forsvares på mange fronter. For regjeringen er dette et tema når vi representerer Norge i FN, i politiske samtaler med ledere fra andre land, og når vi deltar i andre internasjonale organisasjoner. Men for å lykkes er vi avhengig av den innsatsen de frivillige organisasjonene legger ned. Her er en organisasjon som Flyktninghjelpen en uunnværlig partner. Med sine mange og gode samarbeidsrelasjoner til FN øver Flyktninghjelpen stor innflytelse. Med høy troverdighet kan Flyktninghjelpen drive talsmannsarbeid for en stor og sårbar gruppe, nemlig mennesker på flukt. Og gjennom solid og kompetent programvirksomhet i de fleste konfliktområder kan Flyktninghjelpen dra nytte av den store tillit man har opparbeidet seg til beste for flyktninger og internt fordrevne. Jeg føler meg trygg på at bidragene til årets TV-aksjon er i gode hender og når frem til de som er på flukt fra krig og konflikt. n 6 PERSPEKTIV

PERSPEKTIV 7

Brennpunkt 1 2 3 4 Mosambik: Opprør mot høyere priser på brød og bensin. Irak: Uro etter USAs tilbaketrekking. Kashmir: Portforbud innført etter anti-indiske protester. Pakistan: Bølge av selvmordsangrep utført av pakistanske Taliban. 1 2 4 3 FOTO: Scanpix MOSAMBIK OPPRØR Et titalls mennesker er drept og flere hundre såret etter at det brøt ut opptøyer i hovedstaden Maputo i slutten av august. Folk protesterer blant annet mot de økte prisene på brød og bensin. Flere butikker er blitt plyndret og politiet har åpnet ild med skarp ammunisjon for å roe gemyttene. Myndighetene frykter at uroen kan spre seg til andre byer. Prisøkningen på brød har vært på over 30 prosent. Dette skyldes i stor grad tørke og Russlands avgjørelse om å stoppe eksporten av hvete på grunn av sommerens omfattende branner. Til tross for at Mosambik har en av Afrikas hurtigst voksende økonomier, har ikke landet klart å reise seg etter borgerkrigen som endte i 1992. Fattigdom er utbredt og skillet mellom de rike og fattige øker. IRAK EXIT USA 19. august, nesten to uker før fristen president Barack Obama hadde satt, hadde de siste amerikanske kampstyrkene forlatt Irak. I kjølvannet av det som skulle markere slutten på krigen i Irak fulgte en rekke selvmordsangrep i ulike deler av landet. Bare de tre siste ukene etter tilbaketrekkingen av de amerikanske styrkene ble over 100 sivile drept i ulike selvmordsaksjoner. Mange mener at volden nå vil øke i Irak og mange, inkludert seks av ti irakere, mener at den amerikanske tilbaketrekningen kommer for tidlig. FOTO: Scanpix 8 PERSPEKTIV NR. 02.2010

1 250 SIVILE DRAP I AFGHANISTAN: 1 250 sivile ble drept og nærmere 2000 såret første halvår i år. Dette er en økning på mer enn 30 prosent drepte fra året før. KILDE: FN (UNAMA) 30% FLERE DREPTE SIVILE 1. HALVÅR 2006 2007 2008 2009 929 1523 2118 2412 PAKISTAN TALIBAN-TERROR Pakistan har de første åtte månedene av 2010 opplevd en bølge av selvmordsangrep, hovedsakelig utført av pakistansk Taliban (Tehrik-e-Taliban Pakistan). Fram til 9. september er 757, de fleste sivile, drept i slike angrep. I januar annonserte den pakistanske hæren at den ikke ville innlede noen nye offensiver mot Taliban. Opprørsbevegelsen utalte etter de første ukene av flomkatastrofen at de ville avstå fra angrep i de flomrammede områdene. Nå ser det imidlertid ut til at Taliban er back in business. Den første uken av september ble over 100 mennesker drept i ulike selvmordsangrep. 6. september tok Taliban på seg ansvaret for et selvmordsangrep på en politistasjon nordvest i landet. KASHMIR PORTFORBUD Det er innført portforbud i Srinagar, hovedstaden i den indisk administrerte delen av Kashmir, etter voldsomme opptøyer med flere drepte. De tre siste månedene er mer enn 70 sivile drept. De aller fleste er blitt skutt eller slått i hjel av politiet eller indiske paramilitære grupper. Portforbudet gjelder også for tre andre byer. De anti-indiske protestene har pågått siden midten av juni, da en 17 år gammel gutt ble skutt av politiet. Kashmir er delt mellom India og Pakistan. 60 prosent av befolkningen i indisk Kashmir er muslimer. Her har muslimske separatister siden 1989 økt sin motstand mot det indiske styret. Enkelte kjemper for uavhengighet, mens andre ønsker å bli en del av Pakistan. India anklager Pakistan for å støtte separatistene med våpen. Over 47 000 mennesker har mistet livet i den 20 år lange konflikten i indisk Kashmir. FOTO: Scanpix FOTO: Scanpix PERSPEKTIV NR. 02.2010 9

INTERVJU Ine Eriksen Søreide Det er ikke selve størrelsen på Norges bistandsbudsjett som er det avgjørende, men hvordan den enkelte kronen brukes, sier Ine Eriksen Søreide. Større fokus på bistand TEKST: Kaja Haldorsen Vi må simpelthen ha en debatt om hvordan vi skal legge utviklingshjelpen vår til rette, slik at den kommer best til nytte, sier 34-åringen, som leder Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité. Høyrepolitikeren stod overfor en bratt læringskurve da hun etter fire år som leder i Kirke-, utdannings- og forskningskomitéen overtok utenriks- og forsvarskomitéen i fjor. Den ene dagen innvier du et nytt Hercules-fly, dagen etterpå fører du samtaler med humanitære organisasjoner i Kabul eller Oslo. Fagfeltet er bredt og man møter ekstremt varierte spørsmål og problemer. Hva som kanskje skiller vår komité fra de andre, er det nære samarbeidet vi har både med regjeringen og departementene. Det skyldes jo at det er svært viktig at man er enig om de lange linjene i utenrikspolitikken, ikke minst for et lite land som vårt. Det er bare slik vi kan skaffe oss det handlingsrommet vi trenger, sier Eriksen Søreide. n n Noe så enkelt som å bygge en skole kan være en politisk handling i et land som Afghanistan. MÅ PRIORITERE Det er imidlertid ikke bare arbeidsformen som skiller de to komiteene. Mens hun var en ivrig pådriver for å øke forskningsbudsjettet, er hun ikke fullt så opptatt av den nøyaktige prosentandelen bistandsbudsjettet utgjør av bruttonasjonalinntekten. En fordomsfri debatt om hvordan vi innretter utviklingshjelpen må bygge på den faktiske effekten den har, og det betyr at vi må evaluere hvor virksom den delen av u-hjelpen som går gjennom FN og multilaterale organer egentlig er. Vi må ha kunnskap om hvilke organisasjoner som fungerer som de skal og som kan få økt sine bidrag og hvilke vi eventuelt bare bør kutte bidrag til. Det betyr selvsagt også at slike evalueringer må utføres jevnlig. Vi må prioritere, og vi må prioritere riktig. Siden Norge jevnt har ligget høyt med hensyn til hvor mye penger vi bruker på bistand, er det ikke avgjørende å kjempe for et bestemt prosentmål. Det er hva og hvordan vi bruker pengene som er avgjørende. I tillegg til at vi som sagt ser nøye på hvordan midlene våre blir brukt av de internasjonale organisasjonene, må vi kutte drastisk i hvor mange land vi gir bistand til. I 2010 gikk bistandsmidlene våre til 110 land! Det er alt for mange. Vi må fokusere hjelpen. Og det må vi gjøre ved å yte der vi har kompetansen, det er bare slik bistanden vår kan bli mest mulig effek- 10 PERSPEKTIV

REALIST: - Norge må ha et realistisk og nøkternt syn på hvilken rolle vi kan spille i internasjonale spørsmål, sier Ine Eriksen Søreide. Foto: Scanpix. tiv. Vi må være villige til å redusere antall mottakerland, og heller bruke mer penger der behovet er størst. Det er altså mulig å bruke akkurat like mye penger som i dag, men fordelt på langt færre land. VÆRE REALISTISKE I tillegg må vi selvsagt ha et realistisk og nøkternt syn på hvilken rolle vi kan spille i internasjonale spørsmål. For å si det slik, kan det være at det er lettere å fremstille Norge som en viktig internasjonal aktør overfor norsk offentlighet enn på de internasjonale arenaer. Når norske medier begynner å spekulere i om Jonas Gahr Støres besøk i Midtøsten er begynnelsen på fredsforhandlinger bak kulissene, er det en litt «norsk» innfallsvinkel. Ikke bare fordi en slik kanal ikke ville bli opprettet med et pressekorps tilstede, men også fordi Norge nå har en helt annen rolle i prosessen, i og med at vi leder giverlandsgruppen. Det kommer til å være vår viktigste rolle i regionen i årene fremover. Det er jo også helt nye aktører og forutsetninger i dagens Midtøsten. Men det at vi kanskje spiller en noe mer begrenset rolle enn vi egentlig innser, betyr på ingen måte at våre egne standpunkter og holdninger blir mindre viktige. Noe for oss så enkelt som å bygge en skole kan være en politisk handling i et land som Afghanistan det ser vi jo når vi bygger jenteskoler i landet. Det er ikke til å unngå at vi griper inn i andres kulturer. Langsiktig utvikling er politisk i sin natur, fordi den har som mål å endre samfunnsstrukturer. Vi setter fotavtrykk. Se bare på Pakistan nå, der humanitær hjelp kan bli helt avgjørende for at ikke landet og dermed hele regionen skal bli destabilisert. BÅSER OPP OG SKJULER Eriksen Søreide er ikke begeistret for at flere milliarder kroner av bistandsbudsjettet brukes på tiltak for asylsøkere i Norge. Selv om noen av disse midlene kan settes i sammenheng med faktisk bistand, er det en utvikling jeg ikke kan gå god for. Regjeringen har fått rettmessig kritikk for å gjøre det primært for å «blåse opp» bistandsposten. Det er jo et paradoks at regjering og departementer på den ene siden krever stadig mer åpenhet og registrering fra organisasjoner som formidler bistandsmidler, mens regjeringen selv overfører bistandsmidler til stadig flere sekkeposter. Dermed blir det adskillig vanskeligere for Stortinget og offentligheten å vurdere hva pengene går til. Imidlertid er det ikke bare politiske spørsmål omkring bistand som opptar Høyre-representanten. I Norge er TV-aksjonen et godt og viktig eksempel på hvor godt forankret givergleden i samfunnet er. Det er ikke bare slik at man samler inn penger til prosjektet som hjelper våre medmennesker, men det så flott å se hvilken kreativitet som åpenbarer seg blant nordmenn når vi setter i gang med vår årlige dugnad! n PERSPEKTIV 11

TEMA Nødhjelp i verdens farligste land NØDHJELP I VERDEN 27 millioner men- nesker er på flukt i eget land. Mange forsøker despe- rat å krysse grensen til naboland. Andre befinner seg i kryssilden mellom stridende parter. Enkelte ender opp i kummerlige leirer, mens andre forsvinner i storbyens jungel. I mange tilfeller blir FN og internasjonale hjelpeorganisasjoner sett på som fiender og utsettes for dødelige angrep. TEKST: Marianne Alfsen 12 PERSPEKTIV

FARLIG BLANDING: Amerikanske soldater deler ut mat for å vinne hearts and minds. Foto: Scanpix S FARLIGSTE LAND 1 2 3 4 5 AFGHANISTAN SUDAN SOMALIA DE PALESTINSKE OMRÅDENE COLOMBIA 5 2 4 1 3 PERSPEKTIV 13

TEMA Nødhjelp i verdens farligste land H jelpearbeidere må forsere stadig høyere hinder for å nå fram med hjelpen. Krigshandlinger, byråkratiske barrierer og mistillit er en del av hverdagen og fører til at stadig flere som fordrives ikke får hjelp. Hjelpearbeid drives i kompliserte og til dels farlige områder som det kan være vanskelig å operere i. Siden 1990-tallet har hjelpeorganisasjoner dessuten økt sine aktiviteter i krigssoner, noe som naturlig nok har ført til at utfordringene med å nå frem har økt. Det nye er en markant og tiltagende forverring, særlig det siste tiåret, sier generalsekretær Elisabeth Rasmusson i Flyktninghjelpen. ANTALL DREPTE HJELPEARBEIDERE I VERDEN 120 90 87 86 79 60 56 54 30 122 102 ENDRET KONFLIKTBILDE Årsakene til den manglende tilgangen er mange og komplekse. Tidligere var for eksempel konflikter i større grad mellomstatlige, mens de i dag som oftest er interne. Før måtte hjelpeorganisasjonene forhandle med statlige myndigheter for å slippe til. I de interne konfliktene er det ofte en broket gruppe aktører, der mange er ikke-statlige grupper, som det er mer komplisert å forholde seg til. Krigens folkerett, de internasjonale reglene som regulerer staters krigføring og krever at partene sikrer et humanitært rom, blir i mindre grad tatt hensyn til av ikke-statlige grupper og utfordres også av mange stater. I mange land nekter myndighetene det internasjonale samfunnet adgang til sivilbefolkningen i visse områder, benekter behovene eller legger byråkratiske hindre i veien som å stoppe nødhjelpssendinger i tollen eller forsinke pengeoverføringer. I konflikter der etnisk rensing av hele folkegrupper er et prominent krigsmål, slik som for eksempel i Bosnia og Darfur, blir humanitær assistanse til disse folkegruppene nødvendigvis en høyst politisk aktivitet som innvirker direkte på krigsdynamikken. Nøytral og objektiv humanitær assistanse blir da umulig, sier Anne Hammerstad, førsteamanuensis i internasjonal politikk ved Universitetet i Kent. Det humanitære rommet begrenses av at hjelpeorganisasjoner i mindre grad enn før oppfattes som nøytrale, upartiske og uavhengige, påpeker Rasmusson. Den nye krigføringen, med mange aktører og fronter, skaper også et mer uoversiktlig konfliktbilde der sikkerhetssituasjonen raskt og uforutsigbart kan bli endret til det uholdbare. 0 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2008 var et rekordår, da 122 hjelpearbeidere ble drept på jobb. I fjor var dødstallet sunket til 102. Men trenden er negativ: På ti år, fra 1998 til 2008, er antallet drap på hjelpearbeidere firedoblet. Noen av de farligste landene er Afghanistan, Somalia og Sudan. Kilde: Aid Worker Security Database UAVHENGIGHETEN UTFORDRES Hjelpeorganisasjonene har det siste tiåret i kjølvannet av krigen mot terror i stadig større grad blitt oppfattet som en del av et vestlig politisk prosjekt. Særlig i muslimske land som Afghanistan, Sudan, Somalia og Irak, men også i land som Sri Lanka. De humanitære hjelpeorganisasjonene arbeider ut fra de humanitære prinsippene om ikke å ta stilling i en konflikt, yte hjelp til alle, uavhengig av deres opprinnelse, kjønn, politiske eller religiøse tilhørighet og at hjelpearbeidet skal være tydelig adskilt fra politiske og militære interesser. Likevel er det ikke nødvendigvis slik de oppfattes av myndighetene i et land. Eller av deler av befolkningen, for den saks skyld, sier Rasmusson. Det er lett å identifisere årsaker til at tvilen om bakenforliggende agendaer oppstår. En rekke land og grupper fremstiller bevisst organisasjoner som andre lands forlengede utenrikspolitiske arm. Eller som å ha andre agendaer enn rent humanitære. I august 2010 ble for eksempel tre kristne hjelpeorganisasjoner kastet ut av Al Shabaab-opprørerne, som kontrollerer store deler av Sentral- og Sør- Somalia, fordi Al Shabaab mente de misjonerte. Kirkens Nødhjelp er også blitt anklaget for misjonering i Afghanistan. Å VINNE HJERTER OG HJERNER Samtidig er det for eksempel i et land som Afghanistan ikke lett for folk å se at det er forskjell på det mange oppfatter som vestlige okkupasjonsstyrker og de vestlige hjelpearbeiderne. Dette stiller humanitære organisasjoner, og deres evne til å operere i tråd med de humanitære prinsippene, under betydelig press. Hjelpeorganisasjonene opererer ikke alene i det humanitære rommet. For USA og deres allierte, deriblant Norge, er det en uttalt militær strategi «å vinne hjerter og hjerner» i Afghanistan. Det søker de å oppnå gjennom å la militære offensiver og humanitære hjelpetiltak gå hånd i hånd. De bringer altså militær strategi inn i det humanitære rommet, og leverer humanitær bistand der det finnes humanitære aktører til å gjøre det, påpeker Rasmusson. De militære uttrykker også ofte ønske om at humanitære aktører skal underlegges militær koordinering. Det har ført til 14 PERSPEKTIV

AFGHANISTAN Samrøre til besvær Siden 2005 har antallet sivile ofre i Afghanistan økt, samtidig som det humanitære rommet er blitt innskrenket. De humanitære behovene er enorme, men i store deler av landet er det vanskelig å nå frem med bistand på grunn av manglende sikkerhet. Et betydelig problem er sammenblandingen mellom sivile og militære aktører, som forårsaker sikkerhetsproblemer for både givere og mottakere av bistanden. Tradisjonelt har militære og sivile aktører hatt hver sin rolle. De militære skulle oppnå stabilitet og vinne konflikten, mens de sivile skulle levere humanitær bistand og utviklingshjelp. I Afghanistan ser vi at denne skillelinjen er blitt mer uklar, forteller Ingrid Macdonald, som er ansvarlig for Flyktninghjelpens talsmannsarbeid og har jobbet to år for organisasjonen i Afghanistan. USA spesielt, og den internasjonale ISAF-styrken Norge er en del av generelt, lar sivil bistand og militære operasjoner gå hånd i hånd. DÅRLIG BISTANDSPOLITIKK For det først er dette dårlig bistandspolitikk, understreker Macdonald, og forklarer at den sivile bistanden levert av de militære i Afghanistan generelt er basert på hvor den kan bidra til å støtte opp under militære og politiske strategier. Ikke hvor den vil komme mest til nytte for afghanere i nød. Det gavner ikke nødvendigvis lokalbefolkningen. De deltagende myndighetenes finansiering av sivile humanitære prosjekter følger også grensene for hvor det enkelte land har sine tropper plassert. Resultatet er at nødhjelp manipuleres for militære og politiske formål, sier Macdonald, og legger til at enkelte steder har sivile humanitære aktører måttet trekke seg ut da deres sikkerhet ikke lenger garanteres av de militære fordi landene som har tropper der selv driver humanitære prosjekter i området. kan gjøre mest humanitær nytte. I tillegg svekkes de sivile humanitære aktørenes tilgang og sikkerhet betydelig av samrøret. Hvordan skal lokalsamfunnet klare å skille mellom sivile aktører med en ren humanitær agenda og militære aktører med en tilleggsagenda? spør Macdonald retorisk, og understreker at aksept og tillit tar lang tid å bygge, men kort tid å bryte ned. Hun beskriver eksempler på at enkelte militære aktører har sendt ut pressemeldinger om at de har distribuert humanitær bistand til spesifikke lokalsamfunn i bytte for etterretningsopplysninger. Andre kjører rundt i hvite, umerkede biler som er det tradisjonelle «varemerket» for uavhengige humanitære aktører verden over. Samrøret setter mottakerne av bistand i fare, fordi de risikerer å bli beskyldt for å støtte fienden ved å ta imot hjelp, understreker Ingrid Macdonald. Hun mener norske skattebetalere bør engasjere seg, spørre seg selv om det er akseptabelt at bistandsmidler blir brukt ineffektivt for å nå militære og politiske mål. Til syvende og sist burde dette dreie seg om hva som er best for afghanerne, avslutter Macdonald. n 33 DREPT Det ble drept 33 hjelpearbeidere i Afghanistan i 2008. 7. august i år drepte Taliban ti hjelpearbeidere i International Assistance Mission (IAM). Den pågående krigen, sammenblanding av humanitær og militær innsats, politisering av hjelpen og lovløse tilstander gjør Afghanistan til et av verdens farligste land for hjelpearbeidere. Kun halvparten av landet er tilgjengelig for hjelpearbeidere. Taliban tillater nå i større grad at internasjonale hjelpeorganisasjoner opererer i områder de kontrollerer. 300 000 er på flukt i eget land. PERSPEKTIV FAKTA AFGHANISTAN PAKISTAN Kabul INDIA KINA FARLIG SAMMENBLANDING En ting er at de humanitære prinsippene om uavhenginghet og nøytralitet utfordres, og hjelpen ikke dirigeres dit den FARLIG BLANDING: Amerikanske soldater deler ut mat for å vinne hearts and minds. Foto: Scanpix. PERSPEKTIV 15

TEMA Nødhjelp i verdens farligste land knallhard kritikk fra hjelpeorganisasjonene. Foruten å vanne ut prinsippet om at humanitær assistanse skal gis på grunnlag av behov alene, og ikke styres av hvor man øyner en mulighet til å oppnå politiske eller militære mål, mener hjelpeorganisasjonene at sammenblandingen gjør jobben både farligere og vanskeligere for dem. Og enda viktigere, den setter mottakerne av hjelp i fare fordi det å ta i mot hjelp kan oppfattes som å støtte fienden. NY TALIBAN-STRATEGI Fram til drapene på ti hjelpearbeidere i august så det ut som om Taliban hadde endret sin strategi overfor internasjonale hjelpeorganisasjoner. Ifølge bladet Bistandsaktuelt var det første halvår 47 ulike sikkerhetshendelser som involverte hjelpearbeidere i Afghanistan. Dette er en nedgang fra totalt 75 for samme periode i fjor. Tallene er hentet fra organisasjonen The Afghanistan NGO Safety Office (ANSO) som analyserer sikkerhetssituasjonen til hjelpeorganisasjonene i landet. På et strategisk nivå oppfører de væpnede opprørerne seg nå mer og mer som en skyggeregjering. De har derfor en interesse av at hjelpen fra humanitære organisasjoner opprettholdes, uttalte AN- SOs direktør Nic Lee til nyhetsbyrået IDN i juli. En talsmann for Taliban uttalte i september til Bistandsaktuelt at Taliban nå ønsker at hjelpeorganisasjonene også skal jobbe i de områdene som er kontrollert av opprørsgruppen. Han understreket imidlertid at organisasjonene først må be om tillatelse. I følge den samme talsmannen har Taliban opprettet et eget råd som skal ta seg av saker som har med hjelpeorganisasjonene å gjøre. KOMMERSIELLE AKTØRER Krigs- og kriseområder tiltrekker seg stadig flere kommersielle aktører. ANSO viser til en klar økning i antallet angrep på det organisasjonen kaller kommersielle hjelpeorganisasjoner. Dette dreier seg i stor grad om private selskaper som driver utviklingsarbeid i regi av USAID, arbeid som er tett integrert i de amerikanske styrkenes innsats for å vinne hearts and minds. Over 30 personer som har jobbet for slike kommersielle aktører er drept i løpet av første halvår 2010. I følge ANSO skiller Taliban og væpnede grupper mellom disse aktørene og hjelpeorganisasjonene, som i større grad oppfattes som uavhengige. FNs mange hatter bidrar også til å viske ut linjene. FN som organisasjon har ofte, i henhold til sitt mandat, både politiske, militære og humanitære oppgaver i ett og samme land. FNs humanitære arm ønsker å bli sett på som uavhenging, nøytral og objektiv, men de væpnede gruppene i stridsområdene der de opererer ser dem rett og slett som nok en internasjonal aktør som blander seg inn i konfliktdynamikken, poengterer Anne Hammerstad. Å SKAPE ROM I arbeidet med å utvide det humanitære rommet har særlig sikkerhetsutfordringene hatt høy prioritet de siste årene. Det har aldri vært trygt å være hjelpearbeider. Men der hjelpearbeidere tidligere i større grad ble tilfeldige ofre for krig og konflikt, er de i dag oftere et direkte angrepsmål, sier Anne Hammerstad. Hjelpeorganisasjonene har tatt mange grep, og til dels lykkes, med å øke sikkerheten og dermed kunnet yte fortsatt hjelp til mennesker i nød, selv i land der sikkerhetsutfordringene er store. Sikkerhetsutfordringene representerer én av de mange ytre faktorene som påvirker den humanitære tilgangen, og som hjelpeorganisasjonene har liten makt til å endre på. Nå mener stadig flere i det humanitære miljøet at organisasjonene må rette blikket mot seg selv, mot de indre faktorene. Det humanitære rommet er ikke noe som er der, lagt til rette for dem som skal hjelpe. Det er noe som i stor grad skapes, også av hjelpeorganisasjonene. Hjelpeorganisasjonene sitter selv med en av de viktigste nøklene til en vesentlig utvidelse av det humanitære rommet i mange land. Nøkkelen heter aksept, mener Rasmusson. INNSIKT OG AKSEPT For hvordan hjelpeorganisasjonene oppfattes på bakken, er ikke utelukkende styrt av ytre forhold. Det har mye å si hvordan organisasjonene opererer i felt. Måten man jobber og ter seg på, holdninger og tilnærming er viktige faktorer. Det er en n n Norske militære hadde delt ut tvapparater og parabolantenner til landsbyledere. Foto: Scanpic NORGES TIDLIGERE BISTANDSRÅDGIVER i Afghanistan Hans Dieset beskriver hvordan norske styrker med ansvar for gjenoppbygging (PRT) hadde forsøkt å vinne hjerter og hjerner i Kohistandistriktet (Bistandsaktuelt 6/2010) 16 PERSPEKTIV

n n De forsøkte å stikke av, derfor åpnet vi ild. TALIBAN: Talsmann for Taliban kommenterer drapene på 10 hjelpearbeidere i Afghanistan i Bistandsaktuelt no. 12 september i år. Foto: Scanpic tøff, men nødvendig øvelse å ta tak i selve den humanitære organismen. En øvelse som inngår i den større og pågående diskusjonen om behovet for å reformere det internasjonale humanitære systemet. Hvordan oppnår man så aksept på bakken? Først og fremst må hjelpen som tilbys være relevant, av god kvalitet og til rett tid og selvsagt tilbudt på rent humanitært grunnlag. Det er grunnfjellet. Bedre behovsanalyser kan derfor bidra til økt tilgang, sier Rasmusson. Forøvrig mener han organisasjonene kan jobbe langs en rekke spor. Det er for eksempel et dilemma at sikkerhetstiltakene bidrar til å innsnevre det humanitære rommet de er ment å øke. Sikkerhetstiltak er selvsagt tvingende nødvendige i mange situasjoner, men tiltakene må gjennomføres på bakgrunn av en grunnleggende forståelse av mulig negativ effekt. Når hjelpearbeidere kjører rundt med væpnet eskorte i pansrede biler og omgir seg med høye murer og overvåkningskameraer, øker avstanden til samfunnene man jobber i, understreker Rasmusson. LOKALT ANSATTE Hvite, vestlige hjelpearbeidere, som bor i fine hus, kjører dyre biler og bidrar til en dollarøkonomi, stiller i utgangspunktet med et handikap. Flyktninghjelpen har en bevisst strategi om å bruke lokalt ansatte i så stor grad som mulig, også i lederposisjoner, for å øke lokal aksept og organisasjonens evne til å forstå konteksten, forteller Rasmusson, og legger til: For organisasjoner med mange internasjonalt ansatte, som blir trukket ut av sikkerhetsgrunner, kan det imidlertid bli problematisk å la lokalt ansatte steppe inn. Det kan oppfattes som utilbørlig overføring av risiko og forringe aksepten. Fjernstyring av hjelpeoperasjoner slik som i Somalia, der brorparten av hjelpeinnsatsen koordineres fra Kenyas hovedstad Nairobi, kan være fremmedgjørende. I sin FN-rapport «Creating humanitarian space: A case study of Somalia» påpeker forskeren Erik Abild dessuten at risikooverføring fra internasjonalt til nasjonalt ansatte ofte bygger på en feilslått idé om at de som selv kommer fra et land er tryggere enn utlendinger. Statistisk blir imidlertid omlag syv nasjonalt ansatte drept for hver internasjonal, påpeker Abild. ALLIANSER OG DIALOG En årsak til at hjelpearbeidet oppleves som del av et vestlig prosjekt, kan være at donorene i stor grad også er vestlige og ofte statlige. Det finnes en rekke mulige samarbeidspartnere utenfor det etablerte humanitære systemet, i blant annet Gulfstatene og Sørøst-Asia, som kan åpne nye dører og skape humanitære allianser på tvers av kontinenter, mener Rasmusson. Dialog er en annen, viktig akseptstrategi. Flyktninghjelpen var for eksempel tidligere forhindret fra å bistå urbefolkningen i Colombia, fordi gruppens ledere ikke følte seg sikre på organisasjonens motiver og plass i det særdeles kompliserte konfliktbildet. Etter hvert, gjennom dialog og tillitsbygging, kunne organisasjonen innlede samarbeid med et utvalg urfolkorganisasjoner og bidra med rådgivning og støtte til utdannings- og fri rettshjelpsprosjekter rettet mot denne gruppen internt fordrevne. Å gå i partnerskap med lokale organisasjoner, som nyter folkelig respekt og aksept, er også en mulig akseptstrategi i enkelte land. Dilemmaet blir da at man som operasjonell humanitær organisasjon blir redusert til en pengedonor med en begrenset nytteverdi. På sikt kan man utspille sin operasjonelle rolle fullstendig, påpeker Rasmusson. Flyktninghjelpen vurderer fortløpende muligheten for å drive humanitær virksomhet i alle områder i Afghanistan, også i Talibankontrollerte områder. Flyktninghjelpen legger stor vekt på å ivareta en nøytral rolle i alle land hvor vi jobber. En direkte konsekvens av dette er at vi er villig til å ha dialog med alle parter, inkludert Taliban, for å kunne yte humanitær bistand til sivilbefolkningen som befinner seg i områder hvor den afghanske regjeringen ikke har kontroll. Et absolutt krav er imidlertid at det kun er humanitære hensyn som skal avgjøre hvem som får hjelp og hvilken type hjelp som skal ytes, og at sikkerheten til hjelpearbeiderne kan garanteres, sier Rasmusson. n PERSPEKTIV 17

TEMA Nødhjelp i verdens farligste land EXIT DARFUR: Kontoret til den britiske hjeleorganisasjonen Oxfam ble plyndret da organisasjonen ble kastet ut av Nord-Sudan i 2009. Foto: Scanpix SUDAN Fikk bli da andre ble utvist I 2009 ble 13 internasjonale humanitære organisasjoner utvist fra Nord-Sudan. Samtidig ble tre nasjonale organisasjoner forbudt. Utvisningen kom som en reaksjon på at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) utstedte arrestordre mot president Al-Bashir for krigsforbrytelser. Utvisningen av de humanitære organisasjonene svekket muligheten for nå fram med bistand til hundretusener av sivile, blant annet i Darfur. Flyktninghjelpen, Leger uten grenser og Care International var blant dem som ble kastet ut. Men ikke Kirkens Nødhjelp. Hvorfor ikke? Vi tror det er tre årsaker til at vi fikk bli. For det første har vi vært tilstede i Sudan siden 70-tallet. Vi var den andre internasjonale organisasjonen som etablerte seg i landet, så myndighetene i Karthoum kjenner oss godt, og vi har i flere tiår arbeidet på begge sider av konfliktlinjene og med full åpenhet i forhold til regjeringen i Karthoum, sier generalsekretær Atle Sommerfeldt. For det andre har vi registrert at organisasjoner med religiøs forankring i hovedsak ikke ble kastet ut. Sist men ikke minst: Vi har som uttrykt politikk å jobbe gjennom lokale, sudanesiske organisasjoner, fortsetter Sommerfeldt. Organisasjonene som ble kastet ut jobber tettere med internasjonale aktører som FN i Sudan enn det KN gjør. Da blir man mer sårbar for politiske prosesser, mener Sommerfeldt, og viser til at utkastelsen nettopp var et resultat av at ICC tok ut tiltale mot Sudans president. Flere av organisasjonene ble beskyldt for å «spionere» for ICC. Dette er et faglig spørsmål der ulike organisasjoner har valgt ulik strategi, understreker Sommerfeldt, og legger til: Sudan er svært krevende og komplekst å jobbe i. Humanitære organisasjoner må hele tiden balansere forholdet til myndighetene i nord og i sør. n 19 DREPT I 2008 ble 19 hjelpearbeidere drept i Sudan. I 2009 ble 13 internasjonale humanitære organisasjoner utvist fra Nord-Sudan, blant dem Flyktninghjelpen. Før det ble Flyktninghjelpen og flere andre hjelpeorganisasjoner forhindret fra å arbeide i den krigsherjede Darfur-provinsen. 4,9 millioner er på flukt i eget land. PERSPEKTIV FAKTA 18 PERSPEKTIV

MOGADISHU: Opprørere fra al-shabab brenner matsekker fra amerikanske USAID i august I år. Foto: Scanpix SOMALIA Dyktig stab er avg jørende SUDAN Khartoum ETIOPIA SOMALIA Mogadishu Somalia er verdens farligste land å drive nødhjelp 45 DREPT i. I 2008 ble 45 hjelpearbeidere drept. Fremdeles blir humanitære organisasjoners ansatte og eiendom utsatt for direkte angrep. I fjor forlangte opprørsgruppen Al-Shabaab at tre FN-organisasjoner skulle slutte å arbeide i områder under deres kontroll. 1,5 millioner er på flukt i eget land. PERSPEKTIV FAKTA Flyktninghjelpen er i dag en av svært få internasjonale humanitære organisasjoner med direkte tilstedeværelse i hovedstaden Mogadishu. De fleste fjernstyrer sin humanitære innsats i Somalia fra Kenya, på grunn av den særdeles dårlige og stadig skiftende sikkerhetssituasjonen. Én av nøklene til Flyktninghjelpens unike tilgang i Somalia, er en bevisst satsing på en dyktig og kompetent stab, der de nasjonalt ansatte spiller en sentral rolle. 50 av organisasjonens 53 kjerneansatte i Mogadishu er rekruttert lokalt. Nasjonalt ansatte spiller en viktig rolle for å bevare og øke tilgang til nødstilte i Somalia. De forstår den komplekse og vanskelige situasjonen på bakken, sier Flyktninghjelpens landdirektør i Somalia, Hassan Khaire. AKSEPT Han påpeker at det er svært viktig at de nasjonalt ansatte blir rekruttert fra alle klaner og at rekrutteringsprosessen er åpen og gjennomsiktig for å sikre aksept og dermed tilgang lokalt. Somalia er et klan-basert samfunn og en ryggmargsforståelse av, og respekt for, klanenes plass og funksjon er svært vikitig. Satsningen på nasjonalt ansatte fra alle klaner har gjort det mulig for Flyktninghjelpen å få tilgang til alle Mogadishus 16 distrikter, som den eneste internasjonale humanitære organisasjonen. Det er områder der bare Flyktninghjelpen har sluppet til for å hjelpe, påpeker Khaire. Flyktninghjelpen har utviklet et eget ledertreningsprogram myntet nettopp på å øke antallet nasjonalt ansatte på alle nivåer også i øvrige programland. Flyktninghjelpen har også internasjonalt ansatte permanent til stede i Mogadishu. Det mener Khaire bidrar til å motivere de nasjonalt ansatte. NORSK-SOMALIERE Selv er han norsk-somalier. Det er ikke tilfeldig. Som første organisasjon har Flyktninghjelpen aktivt rekruttert også høyt kvalifiserte internasjonalt ansatte fra den somaliske befolkningen i Skandinavia en strategi som nå kopieres av andre organisasjoner. Vår evne til å reagere raskt med nødhjelp når krisen oppstår har gitt Flyktninghjelpen betydelig aksept i lokalsamfunnet. I de tre og et halvt årene vi har operert i sørlige og sentrale deler av landet, har vi bygget opp tillit og blir nå sett på som en ressurs. Å være tilstede, men ikke evne å levere humanitær bistand, er et sikkerhetsproblem i seg selv, avslutter Khaire. n PERSPEKTIV 19

TEMA Nødhjelp i verdens farligste land DE PALESTINSKE OMRÅDENE Tilgang er politikk Norsk Folkehjelp har drevet humanitært bistands- og utviklingsarbeid i De palestinske områdene siden 1987, og opplevd hvordan folkets tilgang til omverdenen gradvis er blitt forverret gjennom to tiår med restriksjoner. Størst har utfordringen vært med å få inn byggematerialer og nødhjelp til Gaza. Vi støtter bare lokale organisasjoner og tar ikke en rolle for å bringe varer inn og ut av Gaza. Våre partnere benytter seg av det de får tilgang til lokalt, forklarer Martin Holter, rådgiver i Norsk Folkehjelp, om hvorfor de har kunnet fortsette arbeidet der andre organisasjoner står i stampe på grensen uten å slippe inn med nødvendige forsyninger. UREDD TALSMANN Holter mener det er viktig at situasjonen på Gazastripen ikke utelukkende blir vurdert som et humanitært problem. Det er nødvendig å lempe på nøden, men samtidig mener vi det er viktig å heve blikket og fokusere på den politiske situasjonen som ligger til grunn. Avhengigheten av humanitær innførsel til Gazastripen er politisk skapt, av tiår med ødeleggelse, stengninger og blokade, understreker Holter. Norsk Folkehjelp har derfor valgt å opptre som uredd talsmann, selv om det kan få konsekvenser for deres humanitære spillerom. Dette er et av dilemmaene knyttet til å være en humanitær aktør. Men vi mener dette er en situasjon hvor man ikke kan forholde seg nøytral. Spørsmålet om tilgang er politisk. Den må påtales politisk. Israel holder en hel befolkning som gisler, poengterer Holter. n BLOKKADE Den israelske hæren hindrer nødhjelp og bistand til De palestinske områdene. De tre siste årene har den israelske blokaden av Gaza gjort det svært vanskelig å få inn matvarer og nødhjelp, og umulig å få inn materiell og utstyr til gjenoppbygging. I mai i år ble ni tyrkiske menneskerettighetsaktivister drept og 30 skadd, da israelske kommandosoldater bordet ett av seks skip som var på vei med humanitær hjelp til Gaza. 80 prosent av befolkningen i Gaza er avhengig av matvarehjelp utenfra. Mellom 150 000 og 420 000 er fordrevet internt i Israel og De palestinske områdene. PERSPEKTIV FAKTA EGYPT SYRIA Jerusalem - ISRAEL Gaza IRAK JORDAN Bogota COLUMBIA EQUADOR PERU FIENDER Geriljagrupper definerer hjelpeorganisasjoner som underlegger seg regjeringens strategi som fiender. Ingen av partene i konflikten anerkjenner uavhengigheten til de humanitære organisasjonene. Regjeringens sammenblanding av militære og humanitære aktiviteter setter både sivilbefolkningen og hjelpearbeidere i livsfare. Hjelpearbeidere risikerer også å bli kidnappet. I områder kontrollert av geriljaen er det praktisk talt kun Røde Kors som opererer. Nær fem millioner er trolig internt forevet. PERSPEKTIV FAKTA VENEZUELA BRASIL COLOMBIA Erkjenner ikke konflikten Myndighetene i Colombia anerkjenner ikke at landet er i væpnet konflikt. De vurderer geriljaen og andre væpnede grupper som kriminelle og terrorister, og prioriterer å bekjempe dem med militær makt. Dermed legger de heller ikke til rette for et nøytralt humanitært rom, slik Folkeretten krever i områder der væpnet konflikt pågår. Myndighetene i Colombia ser ikke behovet for å skille det humanitære arbeidet fra det politiske og militære. Isteden inviterer de organisasjonene inn i en egen humanitær strategi, som samkjøres med den militære og den politiske. Strategien bærer navnet «Det strategiske spranget», forklarer Atle Solberg, landdirektør for Flyktninghjelpen i Colombia. INGEN RESPEKT Det er et stort problem for den humanitære tilgangen at det humanitære rommet ikke respekteres av noen parter, legger Solberg til. Geriljaen har blant annet uttalt at alle deltagere i «Det strategiske spranget» er legitime militære mål. Også eventuelle humanitære organisasjoner. Geriljaen har ofte ikke interesse av at befolkningen får humanitær bistand og bryter stadig Folkeretten. I områder kontrollert av geriljaen, kan det derfor være livsfarlig å operere. Sammenblandingen av humanitært og militært arbeid setter også sivilbefolkningen i livsfare når og hvis myndighetene ikke klarer å opprettholde fullstendig territoriell kontroll, forteller Solberg. I MOTBAKKE Han understreker at Flyktninghjelpen ikke deltar i «Det strategiske spranget». Selv om vi arbeider tett med myndighetene på mange områder, samarbeider ikke Flyktninghjelpen med myndighetenes humanitære arm, Acción Social, i felt der myndighetene arbeider for å gjenopprette territoriell kontroll med å samkjøre sivile, politiske og militære tiltak, sier Solberg. n 20 PERSPEKTIV

En av de som har engasjert seg sterkest i kampen om å nå fram med hjelp i krigsområder er Hollywood-stjernen Angelina Jolie. Angelina Jolie UNHCR Hollywood-stjerne slår alarm Som goodwill-ambassadør for FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har hun besøkt noen av de mest krigsrammede områdene i verden for å rette søkelyset på de sivile ofrene. Nå slår hun alarm: Vi kan ikke se på alle angrepene på humanitære hjelpearbeidere som enkeltepisoder. Dette er en del av en svært alvorlig utvikling, sier Jolie til Perspektiv. Det mest verdifulle for FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) er dens engasjerte og dedikerte stab. Jeg har sett dem jobbe utretterlig under svært vanskelige forhold, men alt for mange har betalt den høyeste prisen for sitt arbeid, å gi sitt liv for saken de brenner for, sier Jolie. ALVORLIG UTVIKLING Hun peker på at verden forandrer seg raskt, noe som setter UNHCRs stab og deres kollegaer i andre humanitære organisasjoner i et stort dilemma. Hvordan fortsette arbeidet på vegne av mennesker i nød, samtidig som man sørger for at de som hjelper har den sikkerheten de trenger for å kunne utføre arbeide sitt? Hvordan finne en balanse mellom sikkerheten til hjelpearbeiderne og viktigheten av å gi humanitær hjelp for å redde liv, og gi håp for en bedre fremtid? Spør Hollywood-stjernen. Hun er sjokkert over de økte angrepene på humanitære hjelpearbeidere og mener at det ikke finnes noen unnskyldning for å angripe humanitære hjelpearbeidere. UNHCR jobber intenst med å komme frem til et akseptabelt risikonivå som er forsvarlig for sine medarbeidere. FNs høykommisær for flyktninger, Antonino ANGELINA JOLIE: Holywood-stjernen deltar gjerne i filmer spekket med volds-scener, men hun slår alarm om sikkerhetssituajonen til hjelpearbeidere, som utsettes for kidnappinger og drap. Foto: Scanpix. Guterres, har ved flere anledninger lagt vekt på at det humanitære rommet, muligheten til å fortsette å jobbe der mennesker lever under svært vanskelige forhold, må opprettholdes, understreker hun. TRE DRAP I FJOR Likevel er virkeligheten den at det er et økende trusselnivå mot FN og humanitære arbeidere. UNHCR mistet i fjor tre medarbeidere i like mange angrep over en seksmåneders periode. - Konfliktnivåene forandrer seg med et utall militære grupper der noen av dem ser på humanitære arbeidere, ikke bare som et legitimt mål, men også et nødvendig mål. Humanitære arbeidere som jobber fra Afghanistan til Afrikas horn fortsetter å leve i utsatte forhold og møter daglig på farer som truer sikkerheten deres bare fordi de ønsker å hjelpe mennesker i nød. n PERSPEKTIV 21

VERDEN I DAG n n Kampanjen er en provokasjon og statsrasisme. Slik beskriver EVA JOLY president Nicolas Sarkozys vedtak om å utvise 700 romfolk fra landet, i følge den franske avisen Paris Match. FOTO: Wikimedia/ Marie-Lan Nguyen IRAK NGO-flukt Mer enn 85 prosent av de frivillige organisasjonene i Irak har stoppet virksomheten i de senere år. Finanskrise, korrupsjon, vold og synkende giverinteresse er årsaken. Ledere fra det sivile samfunn frykter at fremtiden er usikker for de organisasjonene som fremdeles er aktive. I følge bladet Bistandsaktuelt er det manglende finansiering som har vært den viktigste årsaken til at organisasjonene legges ned, mener eksperter på området, som viser til den globale finanskrisen, høye driftskostnader i Irak og mangel på statlig og lokal støtte når de skal forklare denne utviklingen. Andre peker på problemer som korrupsjon, vold og synkende interesse fra internasjonale givere. Ifølge Barwen Muhammad Amin, en overordnet tjenestemann i den irakiske regjeringen med ansvar for frivillige organisasjoner, fantes det omkring 6600 registrerte frivillige organisasjoner i Irak året etter den USA-ledede invasjonen. I dag er det bare omkring 500. Bortsett fra i den kurdiske regionen, der flere enn 1000 frivillige organisasjoner har vært aktive siden 1990-årene, fantes det ingen frivillige organisasjoner i Irak før 2003. IRAK: Antallet frivillige hjelpeorganisasjoner er kraftig redusert i Irak. Foto: Scanpix. PAKISTAN Barn utnyttes AFGHANISTAN 1000 barn drept i 2009 Barn som er fordrevet i Pakistan står i fare for å miste skolegang og bli utnyttet, ifølge rapporten «Still at risk Internt fordrevne barns rettigheter nordvest i Pakistan». Rapporten er utarbeidet av Flyktninghjelpens senter for internt fordrevne i Genève (IDMC). Siden august 2008 har mer enn to millioner barn blitt tvunget fra sine hjem i de nordvestre regionene i landet på grunn av krig mellom regjeringsstyrker og pakistansk Taliban. Over én million har returnert hjem, men de står overfor store utfordringer. Over 1000 barn ble drept av krigs- og voldshandlinger i Afghanistan i 2009, i følge en ny rapport fra Watchlist on Children and Armed Conflict. Internasjonale styrker i Afghanistan har drept 153 barn i luftangrep og nattlige militære offensiver, mens 128 barn ble drept av væpnede afghanske opposisjonsgrupper via henrettelser, selvmordsbomber og andre angrep, i følge FN i Afghanistan (UNAMA). Landminer og udetonerte eksplosiver har i tillegg tatt livet av flere hundre barn. 22 PERSPEKTIV

MENNESKER VIL LIDE AV KRONISK SULT I ÅR. DETTE ER EN NEDGANG PÅ 9,6 FRA I FJOR, DA ANTALLET VAR 1,023 MILLIARDER, NOE SOM VAR DET HØYESTE PÅ 40 ÅR. LIKE- VEL DØR ETT BARN HVERT SJETTE SEKUND. 926MILLIONER KILDE: FAO og WFP 9,6 % FÆRRE SULTER LAND MED MEST POSITIV UTVIKLING: BRASIL KINA GHANA MALAWI VIETNAM MULIG: Å fjerne miner er ressurskrevende, men ikke umulig. Foto: ICBL MELLOM-AMERIKA Endelig minefritt Den internasjonale kampanjen mot landminer (ICBL) har erklært Mellom-Amerika for verdens første landminefrie sone. - Endelig kan lokalsamfunnene gjenoppbygges uten at befolkningen risikerer liv og lemmer, forteller ICBLs representant i Nicaragua, Yassir Chavarria Gutierrez. Det har tatt et tiår å fjerne alle minene, men arbeidet har gjort at landene i regionen har utviklet tillit til hverandre i prosessen. Landene har blitt enige om en traktat som forbyr miner. Landene som nå står sammen for en minefri fremtid er: Guatemala, Honduras, El Salvador, Nicaragua og Costa Rica, i tillegg til Belize og Panama. Men det gjenstår ennå mye før situasjonen er helt trygg. Det kan fortsatt ligge miner i våpenlagre eller gjemt bort på steder som ennå ikke er avdekket. Nå som jobben er gjort i Mellom-Amerika, burde colombianske myndigheter legge forholdene til rette for å avslutte internkonflikten, slik at en kan rydde miner i et land som er et av de verst rammede landene i verden, sier Per Nergaard, leder i mineavdelingen i Norsk Folkehjelp. AFGHANISTAN Størst på hasj IRAK Ber USA bli I tillegg til å være verdens største produsent av opium topper Afghanistan nå produksjonen av hasj. Grunnen til dette er den usedvanlige effektive produksjonen i forhold til andre land som er store produsenter av cannabis. I Marokko produseres det rundt 40 kg per hektar, mens det i Afghanistan produseres 145 kg per hektar. Dette gir en årlig produksjon på mellom 1500 3500 kg, opplyser UNO- DOC, som er FNs organisasjon mot narkotika og kriminalitet. Det er første gang UNODOC har utarbeidet en slik rapport. Et flertall av irakerne mener at den amerikanske tilbaketrekningen kommer for tidlig, viser en meningsmåling. I følge et privat rakisk institutt mener 6 av 10 irakere at det er for tidlig for USA å trekke ut sine kampstyrker. Mer enn halvparten sier de er uenig i president Barack Obamas beslutning om å avslutte kampoperasjonene 31. august, noe som resulterte i at de siste kampstyrkene nå er trukket ut av landet. De frykter at tilbaketrekkingen får en negativ effekt. Kun 1 av 4 tror tilbaketrekkingen blir positiv. PERSPEKTIV 23

PAKISTAN Usynlige kvinner Kvinner i Pakistan går glipp av livsviktig nødhjelp fordi de må leve i skjul. Hjelpen blir gitt av menn, til menn. Millioner av kvinner får ikke hjelp TEKST: Astrid Sehl og Siri Elverland FAKTA Flommen i Pakistan er en av de største humanitære katastrofene vi har sett i moderne historie: 21 millioner mennesker er rammet av flommen 8 millioner mennesker trenger akutt humanitær assistanse 3,5 millioner barn står i fare for å utvikle diaré, kolera og dysenteri Over 1,8 millioner hus er helt eller delvis ødelagt 1 750 er meldt omkommet, flere er savnet PAKISTAN: Menn, menn, menn. Det er stort sett bare menn å se langs veier og ødelagte hus i kaoset som preger de flomrammede områdene nordvest i Pakistan. I den svært konservative provinsen Khyber Pakhtunkhwa (KP) byr hjelpearbeidet på en ekstra utfordring: Hvordan nå frem til kvinnene som ikke skal synes? USYNLIGE Vi kan ikke snakke med menn om alle våre behov, forteller kvinnene Flyktninghjelpen møter i de flomrammede områdene. - Vi vet best selv hva vi trenger. I den pashtunske kulturen som preger denne provinsen, lever kvinner svært privat og skjermes fra det offentlige rom. Det er ansett som uakseptabelt at de snakker med fremmede menn, inkludert internasjonale hjelpearbeidere. Hjelpen som har kommet frem er i stor grad blitt gitt av menn, til menn, sier Vibeke Risa. Hun er rådgiver i kjønnspørsmål ved Flyktninghjelpens hovedkontor i Oslo. Da flommen rammet, dro hun til Pakistan for å bidra til at hjelpen i større grad når frem til kvinnene. Mellom 75 og 85 prosent av de rammede er kvinner og barn, deriblant minst en halv million gravide kvinner. Afghanske flyktninger var dårlig stilt i utgangspunktet og ble desto hardere rammet av flommen. I flyktningleiren Azakhel som i over 30 år hadde utviklet seg til en liten by ble absolutt alt knust til pinneved av det voldsomme regnskyllet, etterfulgt av en halvannen meter høy flombølge. Titusener av flyktninger måtte flykte på nytt. Men denne gangen fikk de ingenting med seg. MANGLER ALT Et stykke unna den raserte flyktningleiren har 43 familier laget seg en kummerlig teltleir. De mangler alt: vann, mat, tepper og skikkelige telt. Foreløpig har ingen hatt kapasitet til å grave latriner i den provisoriske teltleiren. Dermed må kvinnene vente til det er blitt mørkt, før de kan gå et stykke unna leiren for å gjøre sitt fornødne i skjul. Det gjør dem utsatt for både overgrep og trafikken langs hovedveien. Risa peker på at menn på mange måter er bedre stilt enn kvinner. For eksempel kan de gå til moskeene for å vaske seg, mens kvinnene ikke har tilgang til rent vann. Vi går tilbake til den ødelagte flyktningleiren hver dag for å grave etter eiendelene våre i gjørma. Men vi har ikke rent vann eller noe sted å vaske oss om kvelden, forteller kvinnene. Om dagen skjuler vi ansiktene våre når vi går utenfor teltene, men vi har ikke noe ordentlig privatliv her, forteller de to enkene Meena og Bibi. De påpeker at det ikke skal mer til enn et telt og en presenning til å sette opp som et plastgjerde rundt det, for å gi en familie litt mer privatliv. En veldig enkel ting i Pakistan, er å in- 24 PERSPEKTIV

MISTET ALT: Enkene Meena (til venstre) og Bibi er blant de mest sårbare etter flommen i Pakistan. De afghanske kvinnene holder til i en kummerlig teltleir etter at flyktningleiren hvor de bodde i flere tiår ble ødelagt. Foto: Siri Elverland kludere sjal til kvinnene og presenninger i nødhjelpspakkene, bekrefter Risa. KAMP OM HJELPEN Kvinnene er ikke bare opptatt av hvilken type hjelp de har behov for, de påpeker også hva som må gjøres for at de skal ha tilgang til den. Noen organisasjoner kommer i lastebiler og laster av nødhjelpspakker i veikanten. Da oppstår det lett kaos og desperat kamp om den knappe hjelpen. Nødhjelpen bør deles ut individuelt til hver enkelt familie, sier Meena og Bibi. - Vi kvinner kan ikke gå til et distribusjonspunkt sammen med store flokker av menn, derfor er vi avhengige av mannlige familiemedlemmer. Meena, som mistet mannen og sin 18 år gamle datter i flommen, har ingen sønner som kan hjelpe henne med å skaffe hjelp. Hun overlever på at andre familier deler det lille de har. I hovedsak er det menn som drar rundt og spør menn om hva de trenger og menn som tar imot hjelpen. Kvinnene fortsetter å være usynlige. Spesielt gjelder det enker og familier med bare døtre, sier Risa. KVINNER I FOKUS Flyktninghjelpens kvinnelige ansatte samler fokusgrupper med kvinner, der de kan forklare sine behov. Dermed kan vi sørge for at de får den ekstra hjelpen de trenger, slik at vi for eksempel ikke bare deler ut telt, men også sørger for at teltet blir transportert og satt opp der det skal. Videre jobber vi aktivt med å ansette flere kvinner til feltarbeidet, slik at vi kan ha større mulighet til å nå ut til kvinner gjennom blant annet dør til dør besøk, sier Risa. Hun minner om at såkalt «gender»-arbeid ikke bare handler om voksne kvinner, men også om menn, gutter og jenters ulike behov. En ting vi er oppmerksomme på i KP nå, er at unge menn på sikt kan være ekstra utsatte for å bli rekruttert til militante grupper. Mange er bønder som har mistet livsgrunnlaget sitt og som er desperate etter å få en inntekt for å kunne forsørge familien. Videre har barn som har mistet foreldrene sine høyere risiko for å bli utsatt for vold og seksuelle overgrep. Det er mange hensyn å ta i nødhjelpsarbeidet, understreker Risa. n PERSPEKTIV 25

FOTODOKUMENTAR Pakistan FLOMMEN Midnatt 31. juli 2010: Da myndighetene måtte åpne alle slusene til den gigantiske Warsakdemningen av frykt for at den skulle briste, var det ingen lenger som kunne hindre at flomvannet tok med seg alt på sin vei nedover Peshawar-dalen. FOTO: Rune Eraker REDDET: Flomvannet begravde alt på sin vei nedover Peshawar-dalen. Da vannstanden sank, var alt dekket av et halvmeter tykt lag 26 PERSPEKTIV

med gjørme. En overlevende forsøker å redde noen av de mest verdifulle eiendelene sine etter flommens ødeleggelser. PERSPEKTIV 27

FOTODOKUMENTAR Pakistan DRAR HJEM: Mange av de afghanske flyktningene i Azakhel-leiren gir opp flyktningtilværelsen i Pakistan og setter kursen mot Afghanistan. Der venter en høyst usikker framtid. 28 PERSPEKTIV

FLYKTNINGER: Blant de største enkeltødeleggelsene er den totale utraderingen av den afghanske flyktningleiren Azakhel i Charsadda. 5 700 familier og 28 000 mennesker mistet hus og alt de eide. Det er de offisielle tallene. Lokalbefolkningen hevder at den huset så mange som 60 000. PERSPEKTIV 29

FOTODOKUMENTAR Pakistan NØDHAVN: Disse familiene har søkt nødhavn på en midtrabatt på motorveien mellom Peshawar og hovedstaden Islamabad. Hvert telt huser ti personer. De er helt avhengig av almisser og hjelp utenfra for å overleve. 30 PERSPEKTIV

FLYKTNINGHJELPEN: Også Flyktninghjelpens lagerskur ble rammet av flommen. Nå jobber de ansatte på spreng med å reparere skadene og distribuere telt og nødhjelp. ISLAMISTER: Flere søsterorganisasjoner til radikale islamister distribuerer mat og nødhjelpsartikler. Mange frykter nå at radikale islamister skal få økt oppslutning i de flomrammede områdene. PERSPEKTIV 31

PROFILEN Barbara Hendricks Den verdenskjente sopranen Barbara Hendricks har talt flyktningenes sak i over 20 år. En stemme i brann TEKST: Hanne M. Mathisen FOTO: Paul Hansen Som æresambassadør for livet for FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har Barbara Hendricks møtt internt fordrevne, nødhjelpsarbeidere og politiske ledere over hele verden. Hennes rolle gjør at hun kan snakke fritt, noe hun også gjør! Som da jeg spurte henne om hvilken musikalsk term som passer best til å beskrive hennes humanitære stemme i verden. Først svarte hun med latter, etterfulgt av; «allegro con fuego» en stemme i brann. Hva ser du på som den største trusselen for flyktningenes trygghet og verdighet? Den største trusselen er mangelen på kunnskap om det som skjer i verden. Da jeg for 23 år siden startet arbeidet for FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) prøvde jeg å skrelle vekk min egen ignoranse og på den måten forsøke å forandre måten folk tenker om flyktninger på, som; folk som lever på almisser, flytter inn i nabolaget, tar jobben din og gifter seg med datteren din. Vi må stadig minne oss selv på at flyktninger er anstendige, modige mennesker som ønsker å dra hjem. Når vi har kunnskap finner vi løsninger som faktisk kan hjelpe - i stedet for løsninger som bare får oss til å føle oss bedre. Sverige er et godt eksempel. Landet har mange gode intensjoner, som har ført til integreringsproblemer på grunn av en romantisk ide om å hjelpe andre. Når flyktninger flytter inn i vårt nabolag, er det sjelden noen som forteller menneskene som allerede bor der bakgrunnshistorien til flyktningene, hvor de kommer fra eller får beboerne til å bli kjent med hverandre. I stedet er det all denne overdrevne og påtatte vennligheten, som ender med at folk klapper hverandre på skuldrene og om hvor snille de har vært mot de «stakkars» flyktningene. Mens i n n Jeg tror jeg heller ville ha kjempet for friheten i hjemlandet mitt enn å leve på kanten i et merkelig land. realiteten har de ikke gjort noe for å forberede flyktningene på et liv i verdighet i et helt nytt land. Jeg tror jeg heller ville ha kjempet for friheten i hjemlandet mitt enn å leve på kanten i et merkelig land. Hva er de største utfordringene knyttet til verdens flyktninger? Ettersom problemer relatert til flyktninger er politiske, er også løsningene politiske og disse løsningene krever politisk vilje. Det kan være mangel på politisk vilje i landene folk flykter fra. Underskudd på politisk vilje finner man også i Vesten. I land som Sverige eller USA har ikke flyktninger noen annen stemme enn de som faktisk jobber for flyktningenes ve og vel. Ted Kennedy var en slik stemme. Jeg hadde hørt om hans arbeid for rettferdighet og solidaritet, men det var ikke før jeg deltok på utdelingen av Nansenprisen i fjor, at jeg virkelig forstod hva han har gjort for verdens flyktninger. At hans arbeid er så lite kjent er en del av problemet. Problemet med å få ut informasjon. I de fleste demokratier blir flyktningers situasjon enten ignorert eller omtalt negativt. Så hvordan vil du beskrive dagens asyldebatt? Politikere begynner å vende nesa mer og mer til høyre i stedet for å stå opp og si: Det er ikke et slikt samfunn vi vil ha! Politikerne prøver å tilfredsstille velgerne og sikre seg valgstemmer. Om du ønsker å lede, så må du lede og ikke bare følge valgbarometeret. De gangene vi har gjort store politiske framsteg er når politikere har stått opp for folket; for meg er det politikere som Nelson Mandela, Vaclav Havel og kanskje også Barack Obama. Jeg føler at den politiske kretsen er plaget av media og at de er konstant lei av media, som ikke tar ansvaret med å lete etter eller gi riktig informasjon. Media har hjernevasket folket og stappet oss fulle av Melodi Grand Prix, søppel, kjendiser og ingenting 32 PERSPEKTIV

PERSPEKTIV 33

PROFILEN Barbara Hendricks ZAMBIA: Barbara Hendricks besøker en transittleir med flyktninger fra Namibia i 1989. Foto: UNHCR. DARFUR: Barbara Hendricks deltar på en konsert i Royal Albert Hall i desember 2004 til inntekt for internflyktningene i Darfur. Foto: UNHCR. UNHCR fyller 60 år i år har organisasjonen forandret seg i løpet av den tiden? Da UNHCR fikk sitt nåværende mandat omhandlet det europeiske flyktninger, som blant annet rømte fra kommunismen og passet inn i Den kalde krigens epoke. Da begrepet «flyktning» endret seg og flyktningene ble mørkere i huden og kom fra andre kontinent, ble også holdningene til organisasjonen annerledes. Med nye utfordringer, konfliktmønstre og flere på flukt i eget land, har UNHCR forøkt å endre seg med tiden, men mandatet er fortsatt det samme. I Europa ser vi at stadig flere asylsøkere sendes hjem med tvang i mange tilfeller stikk i strid med UNHCRs anbefalinger. Hvor sterkt står organisasjonen i dag? Det er klart at ignoreringen av UNHCR fører til at organisasjonen blir stående svakere i det internasjonale samfunnet. UNHCR har et krevende mandat. I mange tilfeller er UNHCR brann bilen som ankommer når ilden er i ferd med å dø ut. En brann har startet i et hus, huset brenner ned og vi prøver å gjøre noe med asken. Det er i realiteten hva vi gjør. Vi gir ikke opplæring i hva vi bør gjøre for å hindre slike branner. n n Å bli kjent med UNHCR sine ansatte har også gjort meg rikere. De er så engasjerte. Hva har det gitt deg å være æresambassadør for UNHCR? Det har gitt meg mye mer enn hva jeg har kunnet gi. Det har gitt meg muligheten til å jobbe med noe jeg har tro på. Å møte flyktninger har endret hvordan jeg ser på verden og politikken. Det har lært meg å være ydmyk. Jeg husker et tilfelle, hvor jeg satt sammen med en gruppe kvinner i Rwanda kort tid etter folkemordet, for å snakke om tilgivelse og forsoning. Da de fortalte meg sine historier, tenkte jeg at jeg burde holde kjeft, fordi jeg innså at det var altfor tidlig til å snakke om tilgivelse. Å bli kjent med UNHCR sine ansatte har også gjort meg rikere. De er så engasjerte. De ofrer livet sitt, inkludert sitt privatliv. Du må leve med et kaotisk privatliv om du skal jobbe ute i felt. Jeg tror du må være litt gal; men for en vakker galskap! Det er godt å vite at det eksisterer steder hvor troen på å fremme menneskerettigheter faktisk fører til noe. Det er mange suksesshistorier i FN, som ikke kommer i media. Et av mine første oppdrag var å møtet flyktninger som vendte hjem til Namibia. Det gikk mye bedre enn fryktet. Det gikk bra, dermed ble det ikke dekket av media. Ønsket om å jobbe med nødhjelp må komme fra hjertet 34 PERSPEKTIV

8 RASKE SPØRSMÅL 1. SVEITSISK OST ELLER SVENSKE KJØTTBOLLER? Mine egne, hjemmelagde, svenske kjøttboller. 2. FACEBOOK ELLER POSTKORT? Telefon 3. BBC ELLER CNN? BBC 4. DRIVE I HAGEN ELLER PÅ KJØKKENET? Begge deler, jeg bruker grønnsaker fra min egen hage. 5. YOGA ELLER JOGGING? Yoga 6. CLINTON ELLER BLAIR? Mandela 7. MONTREUX ELLER LA SCALA? Montreux 8. EN KVINNES BESTE ÅR, 30-ÅRENE ELLER 60-ÅRENE? 60-årene MALAYSIA: Barbara Hendriks besøker en skole med vietnamesiske lyktningbarn i 1988. Foto: UNHCR. og man må være ydmyk og troverdig. Jeg har sett viktige mennesker innen vår humanitære verden snakke til sine koner på en måte du aldri bør snakke til noen på. Da tror jeg ikke på det de sier om rettferdighet. Du kan ikke snakke om menneskerettigheter i en politisk setting om du ikke lever etter dem selv. Om du behandler sekretæren din som en idiot er du en bedrager. Hvordan endte du opp i Sverige - med svensk statsborgerskap? Jeg har et sterkt bånd til Sverige, via kjærligheten, musikken og naturen. Jeg kom til Sverige for første gang på grunn av en musikkopptreden og det var via musikken jeg traff min første og andre ektemann. Begge er svenske. Og min musikalske familie er svensk, ettersom jeg først og fremst jobber sammen med svenske musikere. Jeg har forsatt et hus i Sveits, fordi barna mine bor der, men jeg tilbringer det meste av tiden sammen med mannen min hjemme i Stockholms skjærgård. Jeg elsker å være der, spesielt om vinteren, langt unna bråket i resten av verden. n n Ønsket om å jobbe med nødhjelp må komme fra hjertet og man må være ydmyk og troverdig. Det har vært litt av en reise fra å være en prestedatter fra Stephens, Arkansas til å ha verden som sin scene? Da jeg rundet 50 år, så jeg tilbake i livet og oppdaget at jeg hadde kommet langt og hadde mange erfaringer. Ja, det har vært en litt av en reise! Nå er jeg opptatt med å skrive min biografi, som kommer ut i høst. Her om dagen sa mannen min: Du virker litt lei deg. Ved å tenke tilbake... vel jeg er et positivt menneske, så negative opplevelser, som når mennesker har vært ufine mot meg, streifet gjennom hodet mitt da. Jeg husker for eksempel tilbake på tiden, da jeg som 23-åring lette etter en leilighet som ny student ved Juilliard universitetet. Da ble jeg konfrontert med en form for rasisme, som jeg var vant med å takle i sør, men som jeg ikke forventet i New York. Det gjorde meg fryktelig trist. I løpet av de årene jeg bodde i New York unngikk jeg denne blokka i 75. gate. Det var smertefullt. Var det da brannen startet? For første gang i løpet av intervjuet blir samtalen roligere og en dystrere stemme trer til. Andante doloroso. n Oversatt av: Ingrid Christine Sandnæs PERSPEKTIV 35

VESTBREDDEN Palestinere fordrives Palestinske bønder kjemper en innbitt kamp mot den israelske overmakten for sikre seg retten til land og vann. Desperat kamp om land og vann TEKST: Gunhild Forselv Mandag 19. juli, klokken 06.00 kjører flere israelske militœrjeeper og to bulldosere inn i den palestinske landsbyen al-farisiye. De river 26 boliger, 24 dyreinhegninger, åtte gamle underjordiske ovner, 12 uthus og vanntanker. To uker senere, klokken 06.20 returnerer bulldoserfølget. 10 nye bygninger rives i tillegg til 30 nødhjelpstelt distribuert av den internasjonale Røde Kors komiteen til familiene som fikk sine hus revet bare to uker tidligere. I løpet av to uker er al-farisiye jevnet med jorden. 135 mennesker er fordrevet. Vi befinner oss i Jordandalen, i sauebøndenes land, nordøst på Vestbredden i de israelskkontrollerte C-områdene. 24 TIMER FRIST Adnan Dababat var ikke hjemme den siste torsdagen i juni i år, da israelske myndigheter banket på like før soloppgang for å overlevere rivingssordren. Den 63 år gamle mannen fant papirene festet på husveggen, da han kom hjem fra byen Toubas. Familien hans fikk 24 timer på å pakke sakene sine og evakuere hjemmet sitt i landsbyen, der han har tilbragt de siste 40 årene av sitt liv. 12 andre familier mottok rivingsordrer den morgenen. Hverken Adnan eller noen av de andre i landsbyen hadde råd til å hyre advokathjelp. Heller ikke hadde de tillatelse til å entre Israel, der det sivile rettsappratet de måtte forholde seg til er. Kontaktpersonen i området for den sivile israelske administrasjonen er vanskelig å få tak i og vil ikke kunne bistå de rettslig. Landsbyen bestemte seg derfor for å be representanter for de palestinske myndighetene i Toubas om hjelp. Byen og distriktssenteret Toubas ligger en og en halv mil unna, i et av de palestinskkontrollerte A-områdene på Vestbredden. Der gjorde de en avtale med de palestinske myndighetene, som kontaktet Jerusalem senter for juridisk hjelp ( JLAC), en organisasjon som yter fri rettshjelp og somhar lang erfaring med denne typen saker. Bare noen få dager senere ruller de israelske bulldoserne inn i landsbyen og al-farisiye jevnes med jorden. Jeg har bodd her i over 40 år og nå har de ødelagt hjemmet mitt, ovnen vår og drikkevannstanken, forteller Adnan Dababat. - Til og med sukker- og hvetelagrene mine er ødelagt. Adnan tråkker over restene av boligen sin. Uansett hvor han snur seg ligger det hauger av bulldoserte hus. Adnan hadde 11 byggverk på eiendommen sin i al-farisiye. Alle bygningene ble ødelagt, inkludert boligen, dyreinnhegningene, utedoen, og vanntanken, rapporterer OCHA. LOVEN OVER LOVENE Ansatte ved JLAC forteller at de satte igang de rettslige forberedelsene straks de ble kontaktet av myndighetene i Toubas. Likevel, innen de ble informert om evakueringordren, var fristen for å be høyesterett om et rettslig påbud gått ut. Dette er ikke uvanlig. Jeg har aldri selv kommet over en sak der palestinske beboere i Jordandalen har klart å anke en rivingsordre og vinne, sier Wa el Qut, advokat i JLAC. Årsakene til dette er i følge Qut flere: Palestinerne som bor i C-områdene har dårlig tilgang til israelske myndigheter og lite informasjon om sine rettigheter og om hva de bør gjøre når de har mottat en rivingsordre. I motsetning til de israelske bosetterne som er underlagt ordinœr israelsk sivil lovgivning, forholder palestinerne i samme område seg til et militœrt apparat i en delvis sivil forkledning. Palestinerne som er underlagt det israelske militœrets kontroll står helt uten beskyttelse, sier Sarah Leah Whitson, direktør for Human Rights Watch i Midtøsten. Etter seksdagerskrigen i 1967 erklœrte Israels davœrende militœre komandant unntakstilstand i alle de palestinskbebodde områdene og utstedte militœrordre nummer 2 av 1967, som sier at alle eksisterende lover i de okkuperte palestinske områdene kan annulleres, dersom de kommer i konflikt med en israelsk militœr ordre. I dag, 43 år senere, benytter Israelske kommandanter seg fortsatt av unntakstilstandsordren. Ifølge Human Rights Watch er det siden 1967 blitt utstedt nœrmere 2500 militœre ordre, som på ulike måter har styrt palestineres liv. 36 PERSPEKTIV

RETTEN TIL LAND OG VANN: De palestinske sauebøndene I al-farisiye ble først fratatt vannet. Nå er de også blitt frarøvet jorda de lever av. Foto: Scanpix. PERSPEKTIV 37

BULLDOSERE ØDELA ALT: De palestinske sauebøndene var forsvarsløse mot israelske bulldosere. Foto: Scanpix. BOR I MILITŒRE SONER Opptakten til rivingen av al-farisiye fant sted i fjor sommer da en israelsk militœrjeep stoppet ved inngangen til landsbyen. Dørene gikk opp og ut kom soldater med et skilt som ble hengt opp ved inngangen til landsbyen. Skiltet erklœrte al-farisiye en del av et lukket militœrt treningsfelt, der det ville kunne skytes med skarp ammunisjon. Over 33 prosent av Vestbreddens C- områder har av ulike årsaker fått betegnelsen lukkede militœre soner. 59 palestinske samfunn har havnet innenfor disse områdene, hvorav de aller fleste har bodd i flere generasjoner. De er svœrt sårbare, både i forhold til husødeleggelser, konfiskering av land og eiendom, trakassering fra omkringliggende israelske bosettere, tilgang til primœre tjenester samt muligheten til å opprettholde et levebrød. ØKT ANTALL HUSRIVINGER Husødeleggelsene i al-farisiye er imidlertid ikke de eneste av sitt slag. Samme dag som bulldoserne kjørte inn i al-farisiye rapporterte avisen Ha aretz at det israelske forsvarsdepartementet hadde bedt de sivile myndighetene i C-områdene om å trappe opp rivingen av ulovlig reiste palestinske hus. I sommer opplevde palestinske sauebønder og beduiner i Jordandalen på Vestbredden en kraftig økning i antall husødeleggelser, tvangsutvisninger samt inndragelser av tilgang til vann og jordbruksarealer, selve livsgrunnlaget deres. Bare i løpet av juli måned rev israelske myndigheter 141 palstinske bygninger. Ikke siden 2005 har så mange bygninger blitt revet i løpet av en måned. Rivingene fortsatte inn i august. Til sammenlikning opplyser den israelske organisasjonen Peace Now om at det mellom januar og mars i år, en periode da all utbygging av bosettinger skulle vœrt froset, ble ferdigstilt 415 bosetterenheter. I tillegg var 2361 nye enheter under oppføring. Ifølge det israelske forsvarsdepartementet har Israel idag godt over 3 000 utestående rivingsordre på palestinske bygninger i område C og hele 15 000 i Øst-Jerusalem. FRATATT TILGANG TIL VANN I flere generasjoner har den stramme lukten av timian, tørket yoghurt og solstekte saueekskrementer i beduinlandsbyen al- Farisiye blitt jevnet ut med en het bris av sandstein, dadler, salter og mineraler fra dødehavet i sørøst, og av friskere vinder av bartrœr, mandler og oliven fra nordvest. Når våren kommer hender det at landsbyen blir gul av khamsinen, den tørre sandete vinden fra Sahara. Al-Farisiyes beboere har levd av sauehold og jordbruk så lenge de kan huske. Problemene begynte for mange år siden da israelske myndigheter nektet Al-Farisiye tilgang vann. De nœrliggende brønnene som har forsørget palestinske sauebønder og beduiner i generasjoner drives nå av det israelske vannfirmaet Mekorot og er gjort utilgjengelige for palestinerne. Mangelen på tilgang til vann ble prekœrt for al-farisiyes beboere. For en periode kjøpte de vann på tank. Dette ble imidlertid veldig kostbart og helt uholdbart i lengden. Landsbyen investerte derfor i et eget provisorisk vann- 38 PERSPEKTIV

VESTBREDDEN GAZA JERUSALEM VESTBREDDEN GEOGRAFI: Vestbredden er et landområde i landskapet Palestina, vest for elven Jordan. Området avgrenses av Israel i nord, vest og sør, og av Jordan i øst. Vestbredden er litt større enn Oslo og Akershus til sammen. BEFOLKNING: 2,5 millioner palestinere, 300 000 israelske bosetter (ekskludert 200 000 i Jerusalem) fordelt på 120 offisielle bosetninger og 100 utposter. Bosettingene anses for å være i strid med folkeretten, ettersom de er opprettet på okkupert territorium. HISTORISK: Området består av de historiske regionene Judea og Samaria, og var fra 1920 til 1948 del av det britiske mandatområdet Palestina. Denne delen av Palestina ble okkupert av kongeriket Jordan etter den israelske uavhengighetskrigen og deretter annektert av jordanerne i 1950. OKKUPERT: Etter seksdagerskrigen i 1967 har Vestbredden vært okkupert av Israel. Med resolusjon 242 av november 1967 krevde FNs sikkerhetsråd at Israel måtte trekke seg tilbake fra territorier okkupert i løpet av krigen. DELT OMRÅDE: Oslo-avtalen fra 1993 førte til at Vestbredden ble inndelt i enkelte områder med begrenset palestinsk selvstyre, områder med delt kontroll og områder under fortsatt israelsk kontroll. A-områdene (17% Vestbredden) kom inn under palestinske myndigheters kontroll. I B-områdene (22% av Vestbredden) fikk de palestinske myndighetene ansvar for den sivile administrasjonen, mens Israel fikk ansvar for sikkerhet. C-områdene (60% av Vestbredden) skulle administreres fullt og helt av israelske myndigheter. KAMP OM VANN OG LAND C-områdene sitter på Vestbreddens viktigste vannkilder. I de palestinske områdene er grunnvann den primære vannkilden. De palestinske territoriene er antatt å ha den høyeste forekomsten av grunnvannsreserver i hele regionen. Israelerne kontrollerer i dag om lag 80 prosent av vannkildene. Områdene bebos av rundt 150 000 palestinere og 350 000 israelske bosettere. Palestinerne i dette området er underlagt en militær administrasjon mens de israelske bosetterne forholder seg til ordinære israelske lover og regler. Israelske myndigheter har gitt israelske bosettere kontroll over rundt 70 prosent av Vestbreddens C-områder og åpner for ekspansjon. Mens palestinerne er gitt kun én prosent av de samme områdene for utbygging. Siden 1987 har israelske myndigheter revet over 4 360 palestinske hus på Vestbredden og i Jerusalem samt flere hundre andre bygninger. forsyningssystem med vannpumper og noen rør til en bekk som lå i nœrheten, en løsning som varte i flere år og som gjorde det mulig å leve der. Så begynte det igjen å skje ting. Skiltet som erklœrte området en lukket militœrsone kom opp i fjor sommer. Deretter, 15. april i år ødela israelske myndigheter landsbyens provisoriske vannforsyningssystem. Dette førte til at flere av al-farisiyes beboere for en periode ikke kunne bo i landsbyen. Mangel på tilgang til vann er en av de store og gjennomgående utfordringene for de palestinske samfunnene i Jordandalen. I følge FN er mangelen på tilgang til vann alvorlig for 52 000 palestinere i de israelskkontrollerte områdene av Vestbredden. Dette utgjør omkring 1/3 av den totale palestinske befolkningen i dette område. Ifølge FNs kontor for humanitœr koordinering (OCHA) har kun ett av 14 vann- og sanitetsprosjekter latt seg gjennomføre siden januar 2010. Hjelpeorganisasjonene har fått skriftelig tillatelse til å sette i gang med fire vannprosjekter og muntlig tilllatelse for tre prosjekter. De resterende prosjektsøknadene har ikke israelske myndigheter gitt noen som helst respons på. MANGLER TILGANG TIL MAT I landsbyen Skaka i Nablus, også lokalisert i område C driver det lokale jordbrukslaget et prosjekt som tar sikte på å rehabilitere land kombinert med sysselsetting av arbeidsledige. For to uker siden fikk JLACs advokat Wa el Qut melding fra jordbrukslaget om at de har mottatt ordre fra de israelske sivile myndighetene om å evakuere jordbruksarealene sine. Konfiskering av palestinsk land i C- områdene har også fått alvorlige konsekvenser for de palestinske sauebøndenes tilgang til mat. En undersøkelse av de palestinske gjetersamfunnene i C-områdene viser, i følge OCHA, at urovekkende 79 prosent av denne befolkningsgruppen ikke har tilstrekkelig tilgang til mat. Hovedårsaken er mangel på tilgang til vann og jordbruksarealer, som har utgjort kjernen i livsgrunnlaget. BOSETTERE PRIORITERT Samtidig som israelske myndigheter river flere og flere palestinske hus, subsidierer de nœrliggende israelske bosettinger, sier Sarah Leah Whitson, direktør for Human Rights Watch i Midtøsten. Side om side med al-farisiye ligger de fire israelske bosettingene Mehola, Sdemot Mehola, Nahal Rotem og Nahal Maskiyyot som har vokst opp mange tiår etter at al-farisiye ble etablert. De er alle godt forsynt med både vann fra brønnene i området samt elektrisitet. Jordandalen har lenge vœrt definert som et israelsk nasjonalt satsingsområde, men planene er forbeholdt israelske bosettere. Bosetterne i Jordandalen subsidieres betydelig,, både i forhold til kjøp av land, og utvikling av jordbruk, turisme og utdanning. Al-Farisiye ligger, i følge Human Rights Watch, på landområder som Israel allerede skal ha gjort tilgjengelig for bosettere. n Kilder: OCHA, Human Rights Watch, Ha aretz, Ma an, JLAC PERSPEKTIV 39

COLOMBIA Minoriteter fordrives I brakkebyen «California» har Andres Felipe (9) og resten av familien Ortiz søkt tilflukt etter å ha blitt tvunget på flukt av geriljaen. Dragebyggeren i «California» TEKST OG FOTO: Erik Tresse 40 PERSPEKTIV

Jeg møter ham tidlig om morgenen, før varmen fra solen og luftfuktigheten fra stillehavet slår inn. Han sitter utenfor huset med en lang trepinne i hånden som han balanserer mot en stein, og med kontrollerte bevegelser høvler han ned lag etter lag med en stor kniv. ÉN AV TI PÅ FLUKT Andres Felipe er en av over tre millioner mennesker som er drevet på flukt i Colombia, i følge offisielle tall. Trolig er antallet nærmere fem millioner eller ti prosent av befolkningen. De aller fleste, over 90 prosent, har søkt tilflukt i de større byene. Her blir de ofte usynlige for humanitære aktører, og mange er ikke registrert i offentlige registre. Området hvor Andres Felipe og familien har søkt tilflukt kalles «California», men her i kystbyen Tumaco, i Narinoprovinsen helt sør i Colombia, er det ikke mye som minner om den amerikanske delstaten. Husene ligner mer på hytter, er bygget på påler for å gå klar av tidevannet, og de fleste mangler toalett og rent vann. SÅ KOM GERILJAEN For bare litt over ett år siden bodde familien i Chimbusa, en liten by i nabokommunen. Huset deres lå ved en elv, jorda var fruktbar, de dyrket bananer og frukt og var stort sett selvhjulpne. Så en dag kom geriljaen, væpnede menn i uniform. Historien er like grusom som den er typisk. Moren, Maria del Carmen Ortiz, forteller: En dag kom tre menn med gevær. De var fra FARC-geriljaen. De hadde hørt at mannen min Francisco, eide en båt, og ville at han skulle frakte dem over elven. Akkurat da var gutten vår på fire år syk med feber, så Francisco sa han ikke kunne hjelpe dem. Det godtok de ikke, de gikk ned til båten, løftet av motoren, bar den opp til huset og kastet den ned på bakken foran ham. - Nå har vi motoren, hva skal vi gjøre med mannen i huset? sa de. Deretter slo de ham etter tur, med geværkolbene. De holdt på lenge, helt til han lå stille. Så gikk de. DRAP OG FORSVINNINGER Hun forteller alt i en sammenhengende, nøktern tone, uten å se opp. Historien er dessverre ikke enestående. Offisielle tall fra politiet og rettsmedisinsk institutt viser at det ble drept mellom 15 000 og 18 000 mennesker i Colombia i 2009. Anta- PERSPEKTIV 41

COLOMBIA Minoriteter fordrives gelig er tallet langt høyere; det er mange uløste «forsvinninger». Francisco var en av dem som overlevde. Han fikk førstehjelp av Maria, men de forstod at geriljaen ville komme tilbake, og at han ikke kunne bli hjemme. Samme natt, i elendig forfatning, rømte han. Geriljaen kom tilbake hver dag, fortsetter Maria, hver dag kom de og spurte etter ham. De tåler ikke at folk har det bra, eller at noen opponerer mot dem. Til slutt truet de med å kidnappe den eldste sønnen min, så drepte de en av grisene våre. Etter det flyktet hele familien. Francisco, som da hadde kommet frem til Tumaco i live, hadde heldigvis fått tak i et sted å bo. I dag bor familien i et hus Francisco har bygget. Andres Felipe viser oss inn. Huset har ett soverom og ett felles oppholdsrom med kjøkken. Det har ikke toalett, bad eller dusj. Andres Felipe deler det ene soverommet med fire søsken, mor og stefar. Jeg husker at vi bygget huset, sier han. Men jeg savner det gamle stedet vårt. Det var bedre der. Og jeg savner vennene mine. FIKK MED SEG TV Hele tiden mens vi prater, sitter Andres Felipe på gulvet og jobber med hendene. Han spikker flere tynne trepinner, med imponerende nøyaktighet, så binder han dem sammen i kryss med en tynn tråd. Det skal bli skjellettet til en drage. Etterpå skal han kle det med plast, slik at vinden kan få tak. Han virker høflig og litt reservert, men åpen. Familien har holdt sammen. Stemningen i huset er kjærlig. Han forteller om hvor han henter ved, om skolen han går på og viser oss hvor han sover. Når mamma ikke er hjemme, lager jeg også mat noen ganger. Jeg steker egg og grønne bananer eller koker ris, sier han stolt. Det er midt på dagen, men TVn står på. De fleste husholdninger, uansett hvor fattige de er, har en TV, og såpeoperaene fyller hverdagene for mange. Akkurat nå går tegnefilmen BEN10, like populær blant barn her som i Norge antagelig. Jeg pleier å se tegneserier. Og så ser jeg på nyheter før jeg legger meg, sier han uoppfordret. Det eneste vi fikk med oss da vi flyktet var TV n, legger mor Maria til. FAMILIEN: Fra venstre: Francisco, Victor (5 år), Maria, Carmen Daniela (1 år), Jeferson (11 år) Andres Felipe (9 år), Glady Caterine (7 år) REDDET TV-EN: Andres Felipe liker å se på tegneserier og nyheter. Her ser han på tegnefilmen Ben10. n n Jeg husker at vi bygget huset, sier han. Men jeg savner det gamle stedet vårt. Det var bedre der. Og jeg savner vennene mine. ANDRES FELIPE SKJULT KONFLIKT I følge FNs kontor for sikkerhet (UNDSS) i Bogota, har trusselnivået mot sivilbefolkningen, og da særlig mot minoritetsgrupper, ikke blitt mindre. Fra 2002 til 2008, ble FARC gradvis svekket og de paramilitære gruppene offisielt demobilisert. Både geriljaen og de væpnede gruppene fortsetter imidlertid sine herjinger, men konfliktene har tatt en annen form. Den har blitt mer skjult med utstrakt bruk av forfølgelse, trusler og enkeltangrep, mer for å vinne sosial kontroll enn for å ta landområder. 42 PERSPEKTIV

Vi er ikke optimistiske for fremtiden og volden her i landet, sier en representant for UNDSS i Bogota. Andres Felipe og familien har overlevd, og blitt en del av den store statistikken om internflyktninger. Her i Tumaco lever de sammen med tusenvis av andre internt fordrevne på et eksistensminimum, med et håp om en gang å kunne dra hjem igjen. På veien derfra kan jeg ikke unngå å tenke på sangen til The Eagles; Welcome to Hotel California.You can check out any time you like, but you can never leave. Men så tenker jeg på dragen. Den er ennå ikke ferdig. Kanskje den flyr en dag.n VELSIGNET: President Santos velsignes av indianerne i Sierrra Nevada. Foto: Scanpix. COLUMBIA FOLKETALL: 45,7 MILLIONER AREAL:1 138 910 Km2 FLYKTNINGER: 454 088 flyktet fra landet INTERNT FORDREVNE: Over 3,3 millioner COLOMBIA er i ferd med å ta igjen Sudan når det gjelder å ha flest internt fordrevne i verden mellom 3,3 og 4,9 millioner ved inngangen til 2010. Fordrivelse av mennesker er det klareste uttrykket for den humanitære krisen. Sammenstøtene mellom hæren og FARC-geriljanen har økt det siste året og reorganiserte paramilitære grupper har dukket opp igjen. Sivilbefolkningen i Colombia utsettes blant annet for drap, forsvinninger, kidnappinger, vilkårlige arrestasjoner og seksuelle overgrep av alle de væpnede aktørene inkludert de militære. Militær opptrapping har ført til at flere sivile er blitt trukket direkte inn i konflikten. Kilde: Flyktningregnskapet 2010 Colombias nye president Juan Manuel Santos ba om indianernes velsignelse. FRIDDE TIL INDIANERNE TEKST: Richard Skretteberg Dagen før innsettelsen 7. august dro den nyvalgte presidenten Santos med alle TV kanalene på slep til Sierra Nevada for å få åndelig velsignelse og veiledning av indianerne. Chimila-indianeren Carlos Garcia spør seg om den nye presidenten vil øke beskyttelsen og sørge for sikkerhetsgarantier, slik at de mange tusen fordrevne indianerne kan vende hjem. Carlos forteller sin historie til Perspektiv: En grytidlig morgen ankommer paramilitære styrker Sabanas de San Angel sør for Santa Marta på den colombianske atlanterhavskysten. Alle lederne for Chimila-indianerne som bor i landsbyen blir, med geværmunninger pekende mot seg, tvunget på flukt. Husene blir brent og husdyrene drept. Byen Santa Marta blir neste stopp. Flyktninggrupper som trekker inn til byene er et globalt fenomen, men for urfolk er det ofte ensbetydende med kulturell utslettelse og tidlig død. Carlos Garcia var en av dem som ble truet på livet i Sabanas de San Angel, men i møtet med storsamfunnet i Santa Marta følte han seg som en fullstendig fremmed. Mistenksomhet, språkproblemer og et levesett der alt dreide seg om penger skapte en følelse av å falle uten å lande. Jeg måtte vekk hvis jeg ikke skulle gjøre gatebarn av mine egne unger, sier Carlos. Nå bor han og 23 andre internt fordrevne familier i Naara Kajmanta nordvest for Santa Marta. Området fikk de tildelt av lokale myndigheter. Elven, PERSPEKTIV 43

COLOMBIA Minoriteter fordrives jorda og skogen har gitt dem livsgleden tilbake. Men hjem tør de ikke dra. Vi ble beskyldt for å støtte geriljaen, men vi har alltid villet være nøytrale, sier Carlos. Da de paramilitære kom med lister over folk som skulle drepes, fikk vi et stempel der bare tanken på å vende hjem gjør meg livredd. YAAO I dag er han åndelige leder for Chimilaene i Naara Kajmanta i kraft av sine kunnskaper om naturen og Yaao (Gud). Som andre urfolk er Chimilanene sterkt knyttet til jorda og i Naara Kajmanta kan de leve etter prinsippet om at det de tar fra jorda, skal de også gi tilbake. En umulig levemåte i en storby. For Carlos er elven en vei gitt av Yaao og drømmene er ikke kompliserte mekanismer i en menneskelig hjerne, men en direkte formidling fra Yaao. Chimilaene har bygd opp det meste selv. Bortsett fra jordflekken har de ikke mottatt hjelp fra myndighetene. De har ventet i fem år på å få lærer, helsetilbud finnes ikke og de mangler verktøy og hjelpemidler til å frakte stein og grus fra elva som de kan bruke som fundament til husene. Men det viktigste er manglende beskyttelse og deltakelse i prosesser i saker som angår dem selv. De vet hvem som stod bak drapene og fordrivelsen i 1998, men sikkerhetsgarantiene er så dårlige at de rett og slett ikke tør å fortelle sannheten. De paramilitære er fremdeles aktive i Colombia og lokalt har de mange steder fremdeles kontroll. Den væpnede konflikten har trengt seg inn i landets mest isolerte områder, og har derfor i stadig økende grad rammet urfolk. Jeg var selv i Bogota da den første studien av menneskerettighetene til indianerbefolkningen i Amazonas-regionen i Colombia ble offentliggjort i november 2003. Da hadde konflikten allerede pågått i 40 år. Det var svært alarmerende funn som ble lagt frem. Den indianske befolkningen, som utgjør vel 98 000 individer i provinsene Putumayo, Caquetá, Guaviare, Vaupés og Amazonas, ble utsatt for drap, overgrep, fordrivelser og bortføringer fra paramilitære grupper og gerilja. Flere av indianerstammene består av under 1000 personer, noen under 100, og er følgelig svært sårbare. TILFLUKT I FJELLENE Men mens urfolk i Amazonas i stor grad har levd i isolasjon, kom indianerne i Sierra Nevada fjellene ved Santa Marta tidlig i kontakt med de spanske erobrerne. Slaveri og sykdommer europeerne førte med seg gjorde at befolkningen ble dramatisk redusert og allerede i 1556 ble de første slavene fra Afrika hentet inn. Enkelte grupper av indianere klarte å reorganisere seg og søkte tilflukt i Sierra Nevada fjellene. Andre ble enten utryddet eller blandet med spanjolene. Alle konfliktene i Colombia på 1800-tallet gjorde at grupper med internt fordrevne slo seg ned i Sierra Nevada. I 1886 fikk misjonærene politisk og åndelig kontroll over indianerterritoriene. Indianerbarn ble tatt fra foreldrene for å omskoleres. Forfedrenes tradisjoner, deres språk, seremonielle bruk av koka og klesdrakter ble forbudt. Kaffedyrking og kvegdrift ble introdusert og store skogsområder ble hogd ned. Flere indianergrupper dro til isolerte områder enda høyere oppe i fjellene, langt vekk fra «sivilisasjonen.» Men det skulle bli verre. Fra 1952 til 1966 ble antallet kolonister tredoblet fra 4000 til 12 000 familier. På ny var det konfliktene i Colombia som var hovedårsaken. Desperate mennesker på flukt fra La Violencia (1948-57), den blodigste konflikten i Colombias historie, tok seg inn i indianske områder der de livnærte seg blant annet ved å tømme indianernes gravplasser for verdisaker. De dannet til og med en forening for guaqueras (gravrøvere). 12 HENRETTET: Indianerkvinner fra Awa-stammen sør i Colombi de nekter å ta parti i striden mellom regjeringshæren og FARC KOKA OG GULL På 1970-tallet ble store skogsområder hogd ned for å dekke den store etterspørselen etter marihuana. Områdene rundt Santa Marta var sentrum for de lukrative smuglerrutene til USA. Noen år senere overtok kokain markedet, og kampen om jord for å dyrke kokabusken skulle bli katastrofal for både urfolk, naturen og Colombia. Med kokainen fulgte den væpnede konflikten etter. 70 prosent av skogen i fjellene ble hogget ned. Store områder ble sprøytet og i tillegg kom forurensingen fra kokain-laboratoriene. Indianerne ble på nytt frarøvet områder og miljøødeleggelsene var enorme. I dag er bare 15 prosent av den opprinnelige skogen tilbake, vannforsyningen er forstyrret og planter og dyr har forsvunnet. Verdifulle råvarer har mange steder i verden vært en forbannelse for urfolk, så også i Colombia. Jordeiere og multinasjonale selskaper har sett sitt snitt, når befolkningen har måttet flykte. Etter at Embera katio-folket nordøst i landet ble drevet på flukt i 2000, delte det colombianske geologi- og bergverksinstituttet ut ni lete- og utvinningskonsesjoner til det amerikanske Muriel Mining Corp. uten å rådføre seg med lokalsamfunnene, slik loven krever. Men 29. mars i år dømte landets grunnlovsdomstol i favør av den indianske og afro-colombianske befolkningen i området og anerkjente disse samfunnenes spesifikke og grunnlovsmessige rettigheter. Overraskende og svært gledelig. Det er sjelden David slår Goliat i en colombiansk rettssal. Men økte priser på gull har 44 PERSPEKTIV

FORDRIVES: Bønder fordrives av paramilitære styrker i San Carlos, 370 km nørdøst for hovedstaden Bogota. Foto: Scanpix. FAKTA Sierra Nevada de Santa Marta. Byen Santa Marta ble grunnlagt av spanjolene allerede i 1525. Ulike indianerstammer, som gikk under navnet Tayrona-samfunnene, drev aktiv motstandskamp og ble ikke slått ned før i 1599. Skriftlige kilder fra den tiden forteller om grusomme overgrep, tortur og fordrivelser fra spanjolenes side. Sult og selvmord var utbredt blant indianerne. Deres retrettmulighet under kolonistenes fremmarsj var å dra høyere opp i Sierra Nevada- et isolert fjellområde adskilt fra Andesfjellene som skjærer gjennom store deler av Colombia. De høyeste toppene rager 5 700 meter over havet og ligger bare 42 kilometer fra kysten. Mange steder stuper irrgrønne jungelkledde fjellsider rett ned i havet. De viktigste indianerstammene er Arhuacos, Kogi, Wiwas, Chimila og Kankuamos. a sørger over 12 stammemedlemmer som ble henrettet i august i fjor, fordi -geriljaen. Fire av de drepte var barn. Foto: Scanpix. ført til gullfeber i Colombia. I tillegg har landet også platina, uran og sjeldne metaller som molybden og tantal. Fra 2006 til 2009 ble gullutvinningen tredoblet og gruveindustrien som sådan hadde den største veksten i landets økonomi i 2009, da den nådde 1,5 prosent av BNP. Målet er å nå seks prosent i løpet av ti år. Den nyvalgte presidenten, Juan Manuel Santos, har lovet å gjøre alt for å stimulere til sterkest mulig vekst i gruvesektoren. Han følger i fotsporene til tidligere president Uribe, som gjorde det lettere å få letekonsesjoner, utvidet deres varighet og reduserte skatteleggingen av selskapene. PAPIR-RETTIGHETER Mens de humanitære aktørene i Colombia har gitt uttrykk for skepsis til den økende militariseringen av konflikten, som i stadig større grad har trukket sivilbefolkningen inn i konflikten, har regjeringens sikkerhetspolitikk blitt lovprist av de store jordeierne og de multinasjonale selskapene. Grunnlovsdomstolen reddet Embera katio-folket, men miljø og urfolkenes rettigheter kommer stadig til å bli utfordret i årene som kommer. Det er viktig å understreke at urfolks rettigheter i Colombia i prinsippet garanteres av grunnloven av 1991. Imidlertid er det et stort gap mellom hva som står på papiret og hva som skjer i virkeligheten. Nye lovforslag, som legger til rette for utnytting av naturressurser som vannkraft og skogbruk i urfolkenes områder, undergraver deres grunnlovfestede rett til selvbestemmelse på eget territorium. Vi får håpe at Yaao visket den nye presidenten noen visdomsord i øret, som for eksempel at Chimila-indianerne i Naara Kajmanta får sikkerhetsgarantier, slik at de kan vende hjem, eller at Carlos Garcia og de andre foreldrene i det minste kan få en lærer til ungene sine. n PERSPEKTIV 45

HONDURAS Etter kuppet Frykt, vold og forfølgelse preger Honduras over ett år etter kuppet som splittet landet i to. Usikker framtid TEKST OG FOTO : Richard Skretteberg HONDURAS: Kuppet i juni i fjor har skapt frykt og lovløse tilstander forteller Bertha Oliva, som leder menneskerettighetsorganisasjonen Cofadeh i hovedstaden Tegucigalpa. HISTORIE 2005: Kandidaten til det liberale partiet Manuel Zelaya vinner presidentvalget i desember. 2007: Zelaya besøker Cuba som første honduranske president på 46 år. 2008: Honduras slutter seg til den regionale samarbeidsorganisasjonen ALBA, en allianse ledet av president Hugo Chavez. 2009: De militære gjennomfører et kupp 28. juni og tvinger president Zelaya i eksil. Store demonstrasjoner mot kuppet ble brutalt slått ned. I september klarer tidligere president Zelaya overraskende å komme tilbake til Honduras og søker tilflukt i Brasils ambassade. Det blir avholdt valg 29. november til tross for at landet var preget av politisk vold. Porfirio Pepe Lobo Sosa fra det konservative nasjonalistpartiet vinner valget. 2010: Tidligere president Manuel Zelaya reiser i januar i eksil til Den dominikanske republikk. Perspektiv møter lederen av menneskerettighetsorganisasjonen Cofadeh (Comité de Familiares de Detenidos Desaparecidos en Honduras), Bertha Oliva, i hovedstaden Tegucigalpa. Hun forteller at mange nå lever i skjul av frykt for sine liv. Paramilitære grupper vokser frem og folk forsvinner eller blir drept. Når jeg likevel har håp for fremtiden er det fordi det nå er etablert en ny uavhengig alternativ sannhetskommisjon. Folk fortjener å få vite sannheten. Det er en menneskerett, sier Bertha Oliva. SANNHETSKOMMISJON Kontoret til Cofadeh ligger i en smal trafikkert gate ti minutter fra sentrum. Når du kommer inn i lokalene, møter du en vegg med bilder av folk som er drept eller forsvunnet. Utenfor står ingen vakter og Bertha innrømmer at hun er redd. Men hun insisterer på å stå løpet ut og understreker at hun ikke har tiltro til den regjeringsoppnevnte sannhetskommisjonen. Den er styrt av de som har begått ugjerningene og slik sett gransker de seg selv, sier Oliva. Blant de ti medlemmene i den alternative kommisjonen som ble lansert 28. juni i år, er Adolfo Pérez Esquivel, tidligere fredsprisvinner fra Argentina. Det er viktig at kommisjonens arbeid får oppmerksomhet og løftes opp på et internasjonalt nivå, og dette er noe også Norge bør kunne bidra til, sier Bertha. «MILITÆRDIKTATUR» Hun sammenlikner bruddene på menneskerettighetene nå med tiden under militærdiktaturet. Nesten enhver sosial protest blir kriminalisert. Den største konflikten gjelder kampen om jord og vi ser at både militæret, politiet og rettsvesenet går godseiernes ærend. Hvis dette ikke er nok, settes paramilitære grupper til å gjøre jobben. De reiser rundt på motorsykler uten skilt og provoserer og skremmer folk, uten å behøve å bekymre seg for å bli rettsforfulgt. I tillegg til alle som forsvinner og blir drept, blir mange utsatt for voldtekt og mishandling. Oliva forteller at enkelte grupper blir særlig forfulgt, for eksempel kritiske journalister og lærere. Uønskede lærere får plutselig mindre lønn, sies opp eller blir truet på livet. Vi har eksempler lærere som har blitt drept, mens de har stått foran kateteret og undervist, sier Oliva. Antallet drap økte i fjor med 25 prosent i Honduras, da det ble registrert 7 235 drap. Hittil i år er 10 journalister drept i Honduras, noe som gjør landet til et av verdens farligste for journalister. MED FREDELIGE MIDLER Vi kjemper for menneskerettigheter, fred og rettferdighet. Verken vi eller den politiske opposisjonen vil la oss provosere til å ty til vold. Den dagen den statlig initierte terroren får oss til å svare med samme mynt, har vi tapt. Da vil regjeringen henge seg på køen av regjeringer som i dag sier de bekjemper terrorisme og raskt få internasjonalt gjennomslag for det, avslutter Oliva. Over ett år etter statskuppet og åtte måneder etter innsettelsen av Porfirio «Pepe» Lobo som president, er situasjonen i Honduras fortsatt svært polarisert og spent. Befolkningen er splittet mellom de som ønsker tidligere president Zelaya gjeninnsatt og en ny grunnlov og de som støtter den «grunnlovsgitte» maktovertakelsen. Den nye regjeringen er fremdeles svak og mangler legitimitet i store deler av befolkningen. n 46 PERSPEKTIV

FOTOGRAFEN MORTEN HVAAL har fotografert konflikter og humanitære katastrofer for internasjonale media i mer enn 20 år. Arbeidene hans er publisert i en rekke bøker, og har vært stilt ut i mange land. Han holder også workshops og foredrag, blant annet om flyktninger og integrering. Morten Hvaal representeres i Norge av Felix Features. Foto: Jessie Bolan. KHYBER-PASSET, AFGHANISTAN 2002 «PÅ FLUKT» Afghanske flyktninger på vei gjennom det notorisk farlige Khyber-passet. Fotografiet er fra 2002, men kunne vært tatt når som helst mellom 1979 og i dag. I over 30 år har krigen drevet millioner av afghanere fra sine hjem. Mange har flyktet flere ganger. Som denne familien som har tatt med seg alt som kan flyttes og tilbrakt dager, uker og måneder på lastebiler eller til fots. Underveis er de ekstremt sårbare for kriminalitet, korrupsjon, helseproblemer og kamphandlinger. Hva gjør en familie på flukt når lastebilsjåføren stanser og forlanger mer enn avtalt pris for å kjøre videre? PERSPEKTIV 47

NORGE I VERDEN n n Vi har politikere som sier de rette tingene, men som bare lar være å følge opp i handling. FRODE FANEBUST kritiserer norske politikere i sin nye bok «Selvbedraget. Norge og klimakrisen» på Pax forlag. NORSKE SKIPSVRAK Dumpes i u-land Skipene som har gjort norske redere til milliardærer, hugges nå opp ved verstingverft i Bangladesh og India. Halvparten av vrakene ender sine dager på de ubeskyttede tidevannstrendene langs Det indiske hav. Rederiene tjener opptil en million mer per skip som de selger til land med dårlig standard. Hvis de hadde solgt skipet til et grønt verft i Kina ville inntektene blitt mindre, forteller journalist Erik Hagen i Norwatch, nyhetstjenesten til Fremtiden i våre hender. Norske myndigheter har de siste ti årene jobbet for å få vedtatt en konvensjon for forsvarlig opphugging av skip. Konvensjonen ble vedtatt i fjor, men vil først tre i kraft om fem år. Kritikken mot konvensjonen er at innholdet er for svakt. Den legger et stort ansvar på landene som tar mot skipene. Spørsmålet er om myndighetene i Bangladesh er beredt til å ha det ansvaret. Det burde vært mer ansvar på rederiene og flaggstaten, forteller Hagen. Ikke alle rederiene som er like ille. Noen rederier er åpne om hva de gjør og fortjener ros, avslutter Hagen. BANGLADESH: Flere norske skip ender opp på strendene i Bangaladesh. Foto: Inge Martin Guttormsen. FLYKTNINGHJELPEN Starter hjelpearbeid i Irak UD Nytt sikkerhetspolitisk utvalg Flyktninghjelpen etablerer seg nå i Bagdad. Hovedoppgavene blir å støtte FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og hjelpe internt fordrevne. I følge UNHCRs estimater er det 156 bosetninger for internt fordrevne rundt Bagdad, som huser nærmere 260 000 mennesker. Her skal Flyktninghjelpen støtte UNHCR med koordinering og leirdrift, blant annet gjen- nom opplæring av UNHCR-personell. Det sentrale i leirdriften blir å vise mulighetene for de som bor der til å klare seg selv. Flyktninghjelpen håper å kunne gjøre dette uten å bruke væpnede vakter. Det blir derfor viktig for Flyktninghjelpen å bygge tillit, noe som igjen kan gi den sikkerheten som trengs for å kunne operere ideelt. Norsk UD har nedsatt et nytt utvalg for sikkerhetspolitikk, nedrustning og internasjonale utfordringer mot norsk sikkerhet. Det nye utvalget har færre medlemmer og skal bidra til større åpenhet i den offentlige debatten. NUPI-direktør Jan Egeland skal lede utvalget. Blant de øvrige 12 medlemmene finner vi blant andre: professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary, tidligere stortingsrepresentant for SV, Stein Ørnhøi og kommunikasjonssjef Rolf A. Vestvik i Flyktninghjelpen. I følge UD skal utvalget spesielt diskutere nordområdene, terror, Irans atomprogram, NATO, Afghanistan, norsk internasjonal militær deltakelse og global geo- og energipolitisk utvikling. 48 PERSPEKTIV

49 % MOT NORSKE SOLDATER I AFGHANISTAN EN UNDERSØKELSE UTFØRT AV IN FACT PÅ OPPDRAG AV VG I AUGUST VISER AT 49 PROSENT AV DE SOM HAR BESTEMT SEG MENER AT NORGE NÅ BØR TREKKE UT SINE SOLDATER I AFGHANISTAN. 14% FLERE MOT NORSKE SOLDATER I AFGHANISTAN SIDEN JUNI KVINNEMOTSTAND MOTSTANDEN MOT NORSKE SOLDATER I AFGHANISTAN ER STØRST BLANT KVINNER. HELE 55 % ER MOT. BISTANDSKUTT: Norge håper at bistandskutt skal bidra til at myndighetene gjør mer for å redusere korrupsjonen i landet. Foto: Roald høvring UGANDA Norge kutter bistand Norge og flere andre giverland kutter nå i bistanden til Uganda og sender et signal til myndighetene om at de må ta problemene med korrupsjon på alvor. Budsjettstøtten fra Norge reduseres med tre millioner kroner, fra 65 til 62 millioner. Beløpet er ikke så veldig stort, det er heller ikke hensikten. Viktigst for oss har det vært at givermiljøet har klart å samle seg om en utvetydig melding til myndighetene, og at vi nå reagerer i tråd med denne handling har fulgt ord, sier Vegard Pedersen, landøkonom ved den norske ambassaden i Kampala, til Bistandsaktuelt. Kuttet har blitt tatt i mot med blandede reaksjoner. Den regjeringsvennlige avisen New Vision kaller det «klassisk symbolpolitikk», som giverne kommer med hver gang det nærmer seg valg. Og skriver blant annet: Donorer trenger Uganda mer enn Uganda trenger dem. Ugandere bør forholde seg til truslene om kutt med forakt og overse det. Snart vil bistanden bli gjeninnført og det vil være «business as usual», heter det i avisen. IRAN Diplomat-asyl NORSKE HOPPJENTER Reklamerer for våpenindustrien Nok en iransk diplomat har søkt asyl i Norge. Dette er den tredje iranske diplomaten i Europa som hopper av i løpet av kort tid. I midten av februar ble Mohammed Reza Heydari, som jobbet som konsul ved den iranske ambassaden i Norge, innvilget politisk asyl i Norge for seg og sin ektefelle og parets to sønner. Han sa opp stillingen sin i januar i protest mot brudd på menneskerettigheter og undertrykkelse i Iran og har siden åpent kritisert iranske myndigheter. Det er Brussel-ambassadens presseattaché, Farzad Farhangian, som nå søker asyl i Norge. Det diplomatiske forholdet mellom Norge og Iran ble anspent etter at Heydari hoppet av i februar. 574 iranere søkte om asyl i Norge i fjor. De norske hoppjentenes nye hovedsponsor Nammo Gruppen produserer ammunisjon som brukes i Afghanistan og Irak. Nammo solgte våpen for nærmere 3,5 milliarder kroner i fjor. Røde Kors har stemplet ammunisjonen til Nammo som folkerettstridig og Nammos datterselskap i USA produserer panservernraketter som selges til Israel. Sportssjef Clas Brede Bråthen mener at selskapets forskere vil hjelpe jentene med å finne den perfekte hoppkurven, og landslagssjef Mika Kojonkoski sier at det er stort å få en partner som kjenner aerodynamikken så detaljert. Erling Borgen sier i en kommentar i Dagsavisen at det skammelig og uverdig at norske skijenter må reklamere for dødens industri. PERSPEKTIV 49

BARNEDØDELIGHET Det helsebyråkratiske kompleks krangler om hvor mange barn som dør av fattigdom og sykdommer. Men alle er enige om at barnedødeligheten er kraftig redusert. Færre fattige barn dør TEKST: Grete Gaulin I sommer ble det lagt fram tall som viser at det dør langt færre barn under fem år enn hva man har trodd til nå. Rapporten ble først publisert i det medisinske tidsskriftet Lancet, og deretter presentert for mange hundre eksperter i Washington. Så skulle man vel tro at verdens humanitære organisasjoner, helsebyråkrater og FN ville ta imot de nye tallene med stormende jubel og en følelse av etterlengtet suksess? Det skjedde ikke. I stedet ble rapporten, utarbeidet av forskere ved Institute for Health Metrics and Evaluation (IHME) møtt av så mange forbitrede reaksjoner at Lancet måtte sette av en hel seksjon til motsvarene. PILENE PEKER NEDOVER Verdens helsebyråkrater strides om tall. På den ene siden står det gamle apparatet med UNICEF i spissen. På den andre siden står en generasjon av nye forskere som bruker alternative metoder for å finne de rette tallene. I vektskålen ligger nesten én million barn som enten har dødd eller overlevd, avhengig av hvilken kilde man fester lit til. Denne striden om absolutte tall vever seg så inn i en krangel om hvor raskt dødeligheten faller i de enkelte regionene fra år til år. Rapporten fra det Bill og Melinda Gates-finansierte IHME viser at antall barn som dør i løpet av de fem første leveårene har falt fra 11,9 millioner i 1990 til åtte millioner i 2008 og anslagsvis 7,7 millioner i år. Det innebærer en reduksjon på om lag to prosent hvert eneste år, og gjelder også landene sør for Sahara. Åtte millioner døde barn er fortsatt altfor mye, selvfølgelig. Men det er likevel 800 000 færre enn det FN opererer med. Så seint som i fjor la UNICEF fram NEDADGÅENDE: Barnedødligheten blant barn under 5 år går ned. 1970 75 80 85 90 95 2000 05 10 UN Population Division, 2009 Murray et al, 2007 tall som viser at barnedødeligheten har sunket fra 12,5 millioner i 1990 til 8,8 millioner i 2008. Begge grupper er altså enige om at barnedødeligheten har sunket betraktelig. Det skyldes dels at verden har blitt rikere, med færre fattige mennesker enn før. Men det har også sin årsak i noen spektakulære suksesser det siste tiåret. MESLINGER NESTEN UTRYDDET I perioden 2000 til 2006 ble meslinger nesten utryddet som dødelig sykdom i Afrika fra 396 000 døde til «bare» 36 000. Målet om å redusere dødeligheten av meslinger med 90 prosent ble dermed nådd hele fire år før tiden, takket være et globalt initiativ finansiert av GAVI Alliance og Bill and Melinda Gates Foundation. Samme vei har det gått med polio, der antall barn som døde av denne sykdommen falt fra 350 000 i 1988 til bare 1300 i 2004 en innsats som også ble finansiert av ekteparet Gates. 18 16 14 12 10 8 6 UNICEF, 2009 Siste undersøkelse KILDE: The Economist/ Rajaratnam, Lancet, MAy 24th 2010 Pilene peker altså i riktig retning, og har en bratt fallvinkel mange steder: I de tre indiske delstatene Tamil Nadu, Vest-Bengal og Maharashtra har barnedødeligheten sunket med mellom 33 og 42 prosent, ifølge Transnational Foundation for Peace and Future Research, (TFF). Samme positive trend ser man i land som Vietnam og Marokko, der dødeligheten har falt med om lag en tredel. I rapporten fra IHME heter det at enkelte land i Latin-Amerika, Nord-Afrika og Midtøsten opplever en årlig reduksjon på opp mot seks prosent i barnedødeligheten, og at noen stater sør for Sahara ligger på over tre prosents reduksjon. MIKRONUTRIENTER Det betyr at FNs tusenårsmål om to tredels kutt i barnedødeligheten innen 2015 kan være innenfor rekkevidde, mener TFF. Ikke alle er så euforiske, og en ny rapport fra Redd Barna viser at man har et stykke igjen ennå. Bare 40 prosent av to tredelsmålet er nådd, ifølge denne rapporten. Og enda verre: selv i de landene som har sett en synkende barnedødelighet, viser tall at bedringen bare gjelder den rikeste delen av befolkningen. Det betyr at interne sosiale forskjeller teller like mye som generell heving av velstandsnivået, påpeker Redd Barna. Og det betyr igjen at den fattigste femdelen enten ikke har sett noe til fallende barnedødelighet eller endog har opplevd at den øker. Mye av denne barnedødeligheten kunne vært eliminert med ganske enkle midler og for en billig penge: det koster under en dollar å vaksinere et barn mot meslinger, og mindre enn en penny å forsterke 50 PERSPEKTIV

ZIMBABWE 2009: En mor fra Zimbabwe mater barnet sitt etter et kolerautbrudd i fjor. Epidemien tok livet av mer enn 4000 mennesker, de fleste barn. Foto: REUTERS/Philimon Bulawayo/AlertNet.org matvarer med mineraler og vitaminer som jern, sink, vitamin A og jod. Barn dør nemlig ikke alltid fordi de mangler mat, men fordi kroppen ikke har tilstrekkelige byggesteiner til å bekjempe bakterier, virus og parasitter som forårsaker diaré, malaria, lungebetennelse og meslinger. Ikke uventet har tenketanken Copenhagen Consensus plassert tilskudd av mineraler og vitaminer øverst i hierarkiet over den mest kostnadseffektive formen for uhjelp med malariabekjempelse på en 12. plass og mikrolån helt nede på en 22. plass. Dårlig ernæring ligger bak alt fra en tredel til halvparten av barnedødeligheten i verden, ifølge den amerikanske organisasjonen Helen Keller International. KAMP OM SANNHETEN Man kan lure på hvorfor verdens hjelpeapparat bruker så mye tid på en strid om tall når det fortsatt er så mange problemer der ute. Svaret er både en kamp om hvem som eier sannheten, og frykten for at rike land skal gi mindre til fattigdomsbekjempelse. I bunn og grunn er det hele en strid om statistiske metoder og noe som heter Gaussian process regression. Mange eksperter utenfor hjelpemiljøet mener denne er mer pålitelig enn de gamle modellene fordi den testes mot allerede kjente tall. Men både Verdensbanken og FN avviser at «statistiske heksekunster» er veien å gå for å få bedre data på dette feltet. Den dårlige nyheten oppi alt dette er selvfølgelig at 800 000 teoretiske barn ikke har noen relevans for dem under fem år som dør av fattigdom og sykdom. Ikke desto mindre er hjelpeorganisasjonene inne i et kappløp om hvem som reduserer den faktiske barnedødeligheten mest effektivt, og det kan bare tjene verdens fattige barn. n FAKTA Tall fra IHME viser at antall døde barn under fem år har sunket fra 11, 9 millioner i 1990 til anslagsvis 7,7 millioner i år. Tallene fordeler seg slik: Barn som dør i løpet av de første 28 dagene (neonatal død): 3,1 millioner. Barn som dør mellom 28 dager og 11 måneder etter fødsel (postneonatal død): 2,3 millioner. Barn som dør mellom 11 måneder og 4 år: 2,3 millioner. 33 prosent av alle barn under fem år som dør hører hjemme i Sør-Asia, og 49,6 prosent i Afrika sør for Sahara. Bare én prosent av dødsfallene skjer i høyinntektsland. Den globale nedgangen i perioden 1990-2010 utgjorde 2,1 prosent pr. år for neonatal død, 2,3 prosent pr. år for postneonatal barnedødelighet og 2,2 prosent pr. år for 1-4 år. Kilde: Institute for Health Metrics and Evaluation PERSPEKTIV 51

TV-AKSJONEN På flukt fra krig 24. oktober er det tid for nok en TV-aksjon den 36. i rekken VERDENS STØRSTE DUGNAD TEKST: Roald Høvring og Olaf Gunnar Alteren Like årviss som cupfinalen på Ullevaall Stadion hver høst er NRKs TV-aksjon. 24. oktober vil 100 000 bøssebærere besøke 2 millioner norske hustander landet over. Dette er verdens største dugnad målt i innsamlede midler per hode og antall deltakere. TV-aksjonen er en unik nasjonal dugnad hvor alle deltar: NRK, kongehuset, regjeringen, fylkeskommuner, kommuner, næringsliv, skoler, menigheter og et utall foreninger og lag. MENINGSFULL MORRO I år som i fjor er det Dan Børge Akerø og Haddy N jie som skal være programledere for årets TV-aksjon. Og arbeidet Flyktninghjelpen gjør har gjort dypt inntrykk på dem begge. Akerø har blant annet besøkt Gaza og Colombia. For Akerø er det først og fremst størrelsen på flyktningproblemet som har gjort inntrykk. Jeg var ikke klar over at det var så mange som 43 millioner mennesker som var flyktninger eller internt fordrevne i verden i dag, sier han. Vi må passe på at ikke de må leve i skyggen av de katastrofene som får medieoppmerksomhet, sier han. Det er fjerde gangen den profilerte programlederen har ansvar for å presentere aksjonen på tv. Det er utrolig gøy å være med på denne dugnaden. Å møte alle ildsjelene på grasrøta er moro. Samtidig gjør det sterk inntrykk å møte alle de TV-aksjonen tar sikte på å hjelpe, enten det er de krigstraumatiserte barna i Gaza eller HIV-smittede mødre i Uganda. Akerø mener at TV-aksjonen er langt mer enn en sikkerhetsventil for oppdemmet dårlig samvittighet. Pengene vi samler inn er avgjørende, og jeg håper at finanskrisen ikke legger en demper på viljen og evnen til å gi. Men nesten vel så viktig er det å opplyse og skape et engasjement, sier den engasjerte programlederen, som gleder seg til selve innsamlingsdagen 24. oktober. ILDSJELER TV-aksjonen mobiliserer mer enn 7 000 frivillige aksjonister. Kirsten Koht er er en av disse og er aksjonsleder for aksjonskomiteen i Bærum. I år er det niende året hun er med på Norges største dugnad. Det starte med ordføreren spurte om jeg ville bli med i 2002 og etter det har det bare blitt sånn. Jeg synes det er inspirerende. Jeg lærer mye og møter mange nye mennesker, forteller Koht. Samarbeidet med kollegene blir mer som relasjonene i en liten familie. Selv om det er et alvor i sakens kjerne tar de ikke ting så alvorlig. Vi har en løssluppen tone i møtene, og en arbeidsmodell som fungerer og en PROGRAMLEDER: Haddy N jie skal sammen med Dan Børge 52 PERSPEKTIV

TV-AKSJONEN TV-aksjonen, årlig innsamlingsaksjon arrangert av NRK, gjennomført årlig siden 1974. Aksjonen avholdes en søndag i oktober, og NRK stiller det meste av sendetiden denne dagen til rådighet for innsamlingen TV-aksjonen er en unik nasjonal dugnad hvor alle deltar: NRK, kongehuset, regjeringen, fylkeskommuner, kommuner, næringsliv, skoler, menigheter og et utall foreninger og lag Verdens største innsamlingsaksjon målt i innsamlede midler per hode og antall deltakere: 100 000 tusen frivillige bøssebærer besøker landets 1.8 millioner husstander Tildeling av TV-aksjonen skjer etter søknad til NRKs innsamlingsråd, som også følger opp aksjonene og mottar rapporter og regnskap for bruken av de innsamlede midlene Flyktninghjelpen er representert flest ganger, med fire: 1974, 1979, 1988, 1998 og 2010 TV-AKSJONEN 2011 TIL NORSK FOLKEHJELP Under slagordet «Fra frykt til trygghet» skal de innsamlede midlene gå til arbeidet med å rydde miner og klasevåpen i Afrika, Asia, Europa og Midt-Østen. Norsk Folkehjelp er en av verdens største humanitære organisasjoner innenfor minerydding. Hver dag drepes og lemlestes uskyldige mennesker av miner og klasebomber som ligger igjen etter krig og konflikt. TV-aksjonen gir oss en fantastisk mulighet til å samle støtte i hele Norges befolkning for dette viktige arbeidet, sier generalsekretær i Norsk Folkehjelp Petter Eide. Akerø være programledere for årets TV-aksjon. Foto: NRK FLYKTNINGHJELPEN Stiftet 1946 Hjelper mennesker på flukt Bistår med leirdrift, husbygging, juridisk hjelp, distribusjon av nødhjelp og utdanning Har i dag aktiviteter i rundt 20 land Har tidligere hatt TV-aksjonen i 1974, 1979, 1988 og 1998 Tidligere navn: Europahjelpen, Flyktningerådet PERSPEKTIV 53

TV-AKSJONEN På flukt fra krig FLYKTNINGHJELPEN: Generalsekretær Elisasbeth Rasmusson i Flyktninghjelpen mener TV-aksjonen er med på å gi et stort løft i arbeidet for verdens 43 millioner flyktninger. Foto: Astrid Sehl/Flyktninghjelpen. HAUGESUND: Her er det kommet 1000 spann med sild fra Haugesund som skal selges til inntekt for Flyktninghjelpen under NRKs innsamling i 1959. Foto: Scanpix klar rollefordeling. Og det er ingenting som heter nei hos oss, forteller hun. Det å se at det nytter, at ting skjer og at man får resultater er det som gir ekstra energi. Det er en drømmesituasjon å få bidra med å hjelpe andre mennesker på denne måten, forteller hun. Hun skryter hemningsløst av alle som er med og trekker fram lederen for tv-aksjonen for Akershus, Vicky Olafsen. Hun gjør en kjempejobb og er utrolig flink og inspirerende. Koth legger ikke skjul på at det er et konkurranseinstinkt bildet også. Vi har et mål om å slå Asker, og i år har vi troen på at det skal vi klare, forteller hun. Det å engasjere seg for tv-aksjonen er noe hun mener alle kan gjøre. KRITIKK De siste årene har flere kritiske røster kommet fram. Blant de fremste kritikerne finner vi blant andre professor Terje Tvedt ved Universitetet i Bergen, som blant annet hevder at TV-aksjonen har utspilt sin rolle og at NRK bidrar til fordummende stereotypier av verden. Kritiske røster finner vi også i bistandsmiljøet. Arnfinn Nygaard er daglig leder for RORG, som representerer 42 organisasjoner som driver opplysningsarbeid om Nord/Sør- og utviklingsspørsmål i Norge. Han mener tv-aksjonen fordummer og skummer overflaten av det som er kjernen i problemstillingene. Verdens miljø- og utviklingsproblemer er komplekse og krever innsikt, politisk engasjement og handling. NRK svikter sin rolle som folkeopplyser, tilslører årsakene til verdens nød og urettferdighet og viderefører og befester veldedighet og giverglede som det eneste handlingsalternativet som tilbys folk flest, sier Nygaard. Men han svartmaler ikke situasjonen helt, og mener tv-aksjonen viser at nordmenn bryr seg om andre og verden utenfor. Men han advarer: - Det kan oppleves som en ubehagelig feiring av egen godhet, der smuler fra de rikes bord blir avlat for å slippe å gå inn i vanskelig og kanskje ubehagelige politiske spørsmål og valg, forteller han. GJØR EN FORSKJELL Over 43 millioner mennesker er på flukt i dag. Vi når fram til flere enn tre millioner av disse. Pengene fra norske givere gjør det mulig for oss å hjelpe enda flere, til å reagere raskere og til å nå fram med effektiv hjelp der behovet er størst, sier generalsekretær Elisabeth Rasmusson i Flyktninghjelpen. Som nødhjelpsorganisasjon ønsker Flyktninghjelpen spesielt å øke innsatsen for de mange internt fordrevne som det er vanskelig å nå fram til med hjelp, som for eksempel de som befinner seg i de krigsherjede områdene i Somalia og Afghanistan. TV-aksjonen er også med på å åpne folks øyne for noen av de største humanitære utfordringene verden står overfor i dag, som for eksempel i DR Kongo, der særlig kvinner og barn utsettes for voldtekt og overgrep, understreker Rasmusson. For det tredje er TV-aksjonen med på å gjøre Flyktninghjelpen mer kjent blant Norges befolkning. Det er få her hjemme som vet at Flyktninghjelpen er en privat humanitær organisasjon som i mer enn 60 år har ytt hjelp til mennesker på flukt verden over. For oss som jobber med dette til daglig og alle de som vi yter hjelp til er det også viktig å vite at vi har flere millioner nordmenn som støtter oss i arbeidet, avslutter Rasmusson, som ser fram til selve innsamlingsdagen. SLIK BEGYNTE DET TV-aksjonen, slik vi kjenner den i dag, har vært gjennomført hver høst siden 1974, men NRKs årlige innsamlingsaksjon er derimot mye eldre. Den aller første gangen NRK stilte seg til rådighet for et veldedig formål var i februar 1946, for aksjonen «Nasjonalhjelpen for krigens ofre og de falnes etterlatte». Kong Haakon var innsamlingsaksjonens høye beskytter, og aksjonens motto var «Du må ofre noe mange ofret alt». Flyvåpenet sendte et Catalina-fly og folk fra Nasjonalhjelpen reiste landet rundt for å mobilisere folket til å gi. NRK fulgte opp i 1959, da FN proklamerte året som verdens flyktningår, og ulike innsamlingsaksjoner ble gjennomført verden over. n 54 PERSPEKTIV

Slugger n ERLING BORGEN er filmskaper, journalist og forfatter og har vunnet flere internasjonale og nasjonale mediapriser. Journalister og menneskerettighetsforkjempere betaler prisen for Norges oljeeventyr i Aserbajdsjan. Fangen fra Aserbajdsjan De siste månedene har jeg arbeidet med dokumentarfilmen, «Fangen fra Aserbajdsjan». Den vil ha premiere senere i høst. Filmen handler om den modige redaktøren, Eynulla Fatullayev, som sitter i fengsel fordi han har brukt sin journalistikk til å avsløre korrupsjon, grove menneskerettighetsbrudd og annen urett i sitt hjemland, som er oljelandet Aserbajdsjan. I 2007 laget jeg dokumentarfilmen, «I skyggen av Statoil». Filmens problemstilling var om det går noen slags nedre grense for hvilke regimer Norge kan drive business med. Filmen skildret hvordan Aserbajdsjan er blitt et gjennomkorrupt land uten respekt for internasjonal lov og rett. I Aserbajdsjan blir opposisjonelle drept og fengslet. Pressefriheten er avskaffet. I filmen skildret jeg blant annet historien om den myrdede redaktøren Elmar Huseinov. Hustruen til den myrdede redaktøren lever forøvrig som flyktning i Norge. 34 GANGER I RETTEN Jeg tok den gangen med hans kollega Eynullah Fatullayev til oppgangen der mordet fant sted. Fatullayev ledet da Aserbajdsjans største opposisjonsavis. Han hadde brukt mye tid på å finne drapsmennene. Fatullyev har måttet møte i retten 34 ganger på grunn av sin journalistikk. Han har mottatt trusler og blitt banket opp på åpen gate. Foreldrene hans ble sparket fra jobbene sine på grunn av sønnens artikler. Faren, Emin, ble kidnappet på åpen gate. På telefonen truet kidnapperne med å drepe ham, dersom ikke avisen ble stengt øyeblikkelig. Eynullah Fatullayev stengte avisen neste morgen, og faren ble sluppet fri. Statoil har investert 20 milliarder kroner i dette landet. Det er Statoils største utenlandsinvestering. Dette er sikkert til glede for norske pensjoner. I Aserbajdsjan har oljerikdommene bare vært til glede for noen få. Presidentfamilien og familiens venner oppfører seg som om landets statskasse tilhører dem. Presidentens barn eier for eksempel luksusvillaer for en halv milliard kroner i Dubai. Presidentens 21 år gamle datter, Arzu, som kan sees på CNN i en reklamefilm for turisme i Aserbajdsjan, eier nå et flyselskap, et cateringselskap, flyplassens taxi-virksomhet og en bank. STRASBOURG KREVER LØSLATELSE Tre måneder etter at jeg gjorde opptakene i 2007, ble Eynullah arrestert av sikkerhetspolitiet. I to ulike rettssaker fikk han til sammen åtte og et halvt års fengsel for avisartikler, der han kritiserte regimet. I mars i år kom saken hans opp i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Han ble blankt frifunnet, og Aserbajdsjan ble bedt om å løslate redaktøren øyeblikkelig og betale erstatning til ham. Siden Aserbajdsjan har undertegnet den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, er avgjørelsen bindende for landet. Men slikt bryr ikke Statoils oljepartner seg om. Da det ble klart at Strasbourg-domstolen ville ta opp saken, diktet myndighetene opp en ny forbrytelse. De fant plutselig 0,23 gram heroin inne i skotuppen til Eynulla Fatullayev. Jeg var til stede under «narkosaken» mot journalisten i mai. Mens jeg var der, ble fengselets direktør spurt om hvordan det kunne ha seg at det kunne komme heroin inn i en konsentrasjonsleir? Selv rettens vakter begynte å le da fengselsdirektø- ren sa at noen måtte ha kastet heroinen over en fem meter høy mur. Fatullayev ble funnet skyldig og ble i juli dømt til yt- terligere to og et halvt års fengsel. Da min fotograf og jeg skulle reise ut av Aserbajdsjan med våre opptak i mai i år, ble vi omringet av seks sikkerhetsagenter på flyplassen. De konfiskerte en harddisk med alle våre råopptak. De tok ellers fotografier, dokumenter og mange DVDer med utdrag fra mine dokumentarer. Dokumentarfilmens råopptak ble likevel reddet, fordi vi hadde tatt kopier av alt og fått det til Norge på annet vis. n Presidentfamilien oppfører seg som om landets statskasse tilhører dem. PERSPEKTIV 55

Folkestad & Co 08 Helt Opplagt på jobben Tid er penger, la oss servere lunsjen til ditt spiserom hver dag før kl. 11.00 Lunsj Fra 5-150 personer. Fra ca kr 20,- per pers/dag. Prøv oss i to uker og få den første dagen gratis! Ring 0 23 46

Kronikk ERLEND HVOSLEF er sosialantropolog og arbeider i Flyktninghjelpen. Han har besøkt Kirgisistan en rekke ganger også som valgobservatør for OSSE. 10. oktober avholdes parlamentsvalg i Kirgisistan. Gjennomføringen og resultatet kan avgjøre om landet stabiliseres eller kastes ut i langvarig kaos. Usikker framtid Ettersom det sittende regimet ennå ikke har gjenvunnet full kontroll i de sørlige deler av landet, ligger det an til strid om plassene i parlamentet forut for og under det forestående valget. Kirgisistan har en spennende tid foran seg, og mitt håp er at valget blir gjennomført på en måte som kan vise omverdenen at det sittende regimet har klart å starte den lange prosessen mot utviklingen av et levedyktig demokrati. Den unge nasjonen har en broket tid bak seg. Kirgisistan ble selvstendig ved Sovjetunionens oppløsning i 1991. Fysikkprofessor ved universitetet i St. Petersburg, Askar Akajev, ble bedt om å ta på seg oppgaven som landets president. I årene som fulgte ble Kirgisistan i internasjonale medier betegnet som en demokratisk øy i et diktatorisk nabolag. Akajev var i starten av sin regjeringstid vel ansett i befolkningen. Mot slutten av 90-tallet så det ut som om makten mer og mer ble tatt for gitt og korrupsjonen blant Akajev og hans støttespillere økte. MISNØYEN MED REGIMET fortsatte utover 2000-tallet og etter parlamentsvalget våren 2005, som ble gjennomført med mye juks, måtte presidenten forlate Kirgisistan etter massive demonstrasjoner i Bisjkek. Ingen ble drept i opptøyene. Etter noe diskusjon rundt potensielle kandidater ble Kurmanbek Bakiev valgt til president i juli 2005. Han fikk 89 prosent av stemmene i et valg som ble gjennomført uten store problemer. Helt frem til 2005 hadde folk fra de nordlige områder av landet vært overrepresentert i sentrale maktposisjoner, noe folk fra sør var misfornøyde med. Ved innsettelsen av Bakiev fikk disse en mann fra sine områder i presidentstolen. Felix Kulov fra Nord-Kirgisistan ble statsminister og det ble enighet om en parlamentarisk maktfordeling. Den karismatiske Kulov gikk av i desember 2006, etter press fra Bakievs støttespillere. HØSTEN 2007 ble det enighet om ny valglov og parlamentet, som hadde sittet siden våren 2005, ble oppløst. Valgloven hadde noen gode sider, men hadde flere kritikkverdige punkter. Spesielt problematisk var vedtaket om at det i tillegg til en nasjonal sperregrense på 5 prosent ble vedtatt at alle partier som skulle få plasser i parlamentet måtte få minst 0,5 prosent av stemmene i alle landets fylker. Dette kunne medføre at partier med bred støtte i nord ikke ville få plass i parlamentet fordi de ikke fikk nok stemmer i sør. Valg til nytt parlament ble avholdt i desember 2007. Valget ble en farse hvor alle tenkelige midler ble benyttet for å få det ønskede resultatet. Bakiev fikk nå full kontroll over parlamentet. Bakiev innsatte flere av sine egne folk fra Sør-Kirgisistan i sentrale posisjoner og misnøyen med regimet økte, spesielt i de nordlige deler av landet. Regimet ble mer diktatorisk, pressefriheten begrenset og brudd på menneskerettighetene økte. Samtidig med dette økte prisene på mat, bensin, gass og strøm kraftig. I TIDEN FØR 7. APRIL i år var det demonstrasjoner i flere deler av landet. På samme måte som for fem år siden toppet dette seg med opptøyene i sentrum av Bisjkek som ledet til at presidenten måtte flykte fra landet. Til forskjell fra sist ble skarp ammunisjon benyttet både av demonstranter og sikkerhetsstyrker, noe som resulterte i nær 100 drepte. Interimregimets president, Roza Otunbaeva, besluttet at det i slutten av juni skulle avholdes referendum om ny parlamentarisk grunnlov. Dette likte støttespillere og slektninger av den avsatte presidenten dårlig. Undersøkelser tyder på at disse, gjennom å utnytte den latente striden mellom landeiende usbekere og jordløse kirgisere i Osj-området, i midten av juni fikk satt i gang en voldsspiral som skulle få deler av bykjernen i Osj nedbrent. Flere hundre mennesker drept og 375 000 usbekere drevet på flukt. Sentralmakten klarte ikke å stoppe blodbadet, fordi de ikke hadde den politiske og sikkerhetsmessige kontroll i dette området av landet. REFERENDUMET BLE GJENNOMFØRT og den nye grunnloven fikk bred støtte. Folk er imidlertid utålmodige etter mange års vanstyre. Statsmakten har ikke evnet å bygge ut strukturer som ivaretar befolkningen, noe som har resultert i at folk har sett seg nødt til å bygge opp tillitsforhold til egne slektninger og venner i stedet for til en statsmakt som ikke er tilstede når det trengs. Dette har igjen ledet til at korrupsjonsliknende tilstander har etablert seg i alle samfunnslag. Forståelsen av hva demokrati er og hva et demokrati krever av infrastruktur, medietilgang, lovverk etc. er svak i den kirgisiske befolkningen, noe som gjør det vanskelig for enhver som sitter med makten å bygge opp demokratiske strukturer. For mange kirgisere kan et autoritært regime som tar grep for å løse samfunnsproblemer møte vel så stor forståelse. n PERSPEKTIV 57

ETTERSPILLET Kambodsja DØMT: Duch, eller Kaing Guek Eav som er hans egentlige navn, ble i juli dømt til 35 års fengsel for forbrytelser mot menneskeheten. Tankene mine går tankene tilbake til 1997, da jeg selv besøkte Tuol Slengfengslet der Duch var sjef under Røde Khmer-styret på 1970-tallet. BAKGRUNN: Av 17 000 fanger i perioden 1975-1979 var det kun 12 som slapp ut i live. Jeg husker Tuol Sleng, eller Sikkerhetssenter 21 som det også ble kalt, som en slitt, uanseelig bygning der murpussen flasset av. Innenfor lå cellene tett side om side. Inne i de nakne rommene var en sengebrisk der lenker til hender og føtter var fastmontert. Tusenvis av bilder av ofrene, alt fra små barn til gamle, stod i store glassmontre i enden av korridorene og rett ved lå stablene med hodeskaller. ETTERSPILLET: Flere har stilt spørsmål om hvorfor rettssakene mot tidligere Røde Khmer ledere har trukket ut i langdrag. Det skyldes neppe kun manglende finansiering og dårlig organisering, slik det offisielt heter. Manglende bevilgninger er et klart signal om liten politisk vilje. Graver man for dypt i det som skjedde i Kambodsja, kan det ramme mektige krefter: Kina som gav Pol Pot våpen, USA som gjennom bombing og medvirkning til statskupp i 1970 la grunnlagt for at Røde Khmer gikk fra å være en isolert geriljahær til statsmakt i løpet av fem år (1970-75), Vesten som fortsatte å støtte Røde Khmers plass i FN i en årrekke etter at regimet var avsatt og til nåværende statsminister i Kambodsja, Hun Sen, tidligere Røde Khmer kader, som flyktet til Vietnam i 1979. Neste år stilles fire nye tidligere Røde Khmer ledere for retten. En av dem er Nuon Chea, Røde Khmers sjefsideolog, en gang kalt bror nummer to. 1,7 millioner mennesker mistet livet i Kambodsja i perioden 1975-79. Pol Pot døde i 1998. n TEKST: Richard Skretteberg 58 PERSPEKTIV

NANSENPRISEN 2010 Foto: Alixsandra Fazzina Flyktningpris til fotojournalist TEKST: Gunhild Forselv ALIXSANDRA FAZZINA Den britiske fotografen Alixandra Fazzina er tildelt Nansenprisen 2010. Hun får prisen for sin årelange innsats for å dokumentere situasjonen for flyktninger verden over. Med sine karakteristiske og sterke fotoreportasjer har Fazzina i en årrekke dedikert sitt arbeid til å synliggjøre de ofte forsømte menneskelige konsekvensene av krig. Årets prisvinner er en viktig og verdig bidragsyter i innsatsen for folk på flukt. Fotografer og journalister som dekker flyktningkriser gjør en svært viktig jobb. 43 millioner mennesker er på flukt i verden i dag og deres situasjon fortjener massiv offentlig oppmerksomhet, sier generalsekretær i Flyktninghjelpen, Elisabeth Rasmusson. Selv sier Alixandra Fazzina at hun er overveldet og glad for prisen, som deles ut i samarbeid med FNs Høykommissær for flyktninger og Flyktninghjelpen. Det å måtte gi opp sitt hjem etterfulgt av kampen for å gjenoppbygge det, er en av de tøffeste utfordringene du noensinne kan bli stilt overfor. Hvert år opplever millioner av mennesker at de ikke har noe annet valg enn akkurat dette, sier Alixandra Fazzina. Alixandra Fazzina begynte sin karriere som fotojournalist under Bosnia-krigen. Siden har hun flyttet linsen til flyktningkriser verden over for å dokumentere de menneskelige lidelsene medført av krig. Arbeidet har blant annet resultert i boken A Million Shillings, Escape from Somalia. Hennes unike talent, engasjement og empati samt hennes utrolige evne til å komme til bunns i sakene hun jobber med, gjør henne til en forbilledlig skildrer av verdens mest utsatte mennesker, sier FNs høykommissær for flyktninger, António Guterres. n NORSKE PRISVINNERE Fire ganger har en nordmann fått Nansenprisen Kong Olav fikk prisen i 1961 for sitt lederskap i Norges arbeid for å finne løsninger på flyktningproblemer. Prisen var også en anerkjennelse av den norske regjeringen og det norske folks vedvarende støtte til flyktninger. I 1976 fikk misjonæren Olav Hodne prisen for sitt mangeårige arbeid for flyktninger på grensen mellom Pakistan og dagens Bangladesh. I 1982 fikk daværende kronprinsesse Sonja prisen for å ha satt fokus på flyktninger situasjon i Norge og for sine besøk til flyktningleire i kriserammende områder. Prisen var også en anerkjennelse av arbeidet til Norsk Flyktninghjelp. I 2001 reddet kaptein Arne F. Rinnan og mannskapet hans på containerskipet Tampa 438 båtflyktninger på det indiske hav. PERSPEKTIV 59

FNs KVINNERESOLUSJON 10 ÅR Resolusjon 1325 skulle beskytte kvinner mot voldtekt i krig, og fremme kvinners innflytelse i fredsprosesser. Ti år etter vedtaket har lite skjedd, mener kritikere. Lite å feire TEKST: Agnete Moland Klevstrand FOTO: REUTERS/Finbarr O Reilly/AlertNet.org Oktober, 2000: FNs sikkerhetsråd er samlet for å vedta en ny resolusjon. Kvinners rettigheter og sikkerhet har til nå vært to adskilte arbeidsområder. Men de siste årenes kriger på Balkan og Rwanda har involvert langt flere kvinner enn man tidligere har sett i konflikter. Hundretusener av kvinner er blitt voldtatt, som et strategisk virkemiddel i krigføringen. Men svært få av historiene blir hørt. I demokratiske forsamlinger er kvinner oftest fraværende, og når samfunn bygges opp igjen, er det menn som sitter ved forhandlingsbordene. FNs kvinnekonvensjon har allerede eksistert i flere tiår, men den gjelder sosiale og politiske rettigheter ikke kvinners rett til spesiell beskyttelse i krig, eller rett til å delta i fredsoppbygging. I 2000 var derfor første gang FN tok stilling til kvinner som et sikkerhetspolitisk tema. TI ÅR SENERE Mange var entusiastiske og ambisiøse etter at resolusjonen kom i 2000. Men de første årene fikk man ikke til særlig mye, sier Torunn L. Tryggestad, forsker og leder av prosjektet «Kjønn, konflikt og fredsbygging» ved Fredsforskningsinstituttet i Oslo (PRIO). Som på så mange områder i FN: Ting tar tid, sier hun og legger til: n Den første statlige handlingsplanen kom først i 2005. n I 2008 og 2009 fulgte FN opp resolusjon 1325 med tre nye resolusjoner, som utdypet målene om kvinners deltakelse i fredsbygging og kvinners behov for beskyttelse i krig. n I juli 2010 kom nyheten om at FNs fire kvinnerettighetsorganer DAW, UNIFEM, INSTRAW og OSAGI skal slås sammen til ett organ: UN Women. Formålet er at arbeidet for kvinners rettigheter skal skje mer effektivt, og ha en klarere struktur. HØYERE STATUS Man har fått en helt annen oppmerksomhet om verdien av å beskytte kvinner i krig, særlig hos FN og NATO. Men på bakken er det vanskelig å dokumentere noen endringer overhodet. Det sier Patricia Kaatee, rådgiver i Amnesty. Hun forteller at Amnesty ikke har opplevd at antall voldtekter har sunket tvert i mot mottar Amnesty flere rapporter og dokumenter om overgrep nå enn for ti år siden. Det kan også bety at overgrepene er mer synlige nå, og at de står høyere på den politiske dagsorden, sier Kaatee. Det er PRIO-forsker Torunn L. Tryggestad enig i: Det er helt tydelig at statusen til arbeidet for kvinners rettigheter og likestilling har blitt hevet i FN, sier Tryggestad. 60 PERSPEKTIV

n n Man har fått en helt annen opp merksomhet om verdien av å beskytte kvinner i krig, særlig hos FN og NATO. Men på bakken er det vanskelig å dokumentere noen endringer overhodet. PATRICIA KAATEE, rådgiver i Amnesty International Men fokuset de siste årene har vært på bekjempelse av seksualisert vold mot kvinner, og det er jo noe man lett kan enes om på tvers av landegrenser. Det er veldig mye mer kontroversielt og vanskelig å arbeide for kvinners deltakelse i viktige demokratiske fora og ved bordet i fredsforhandlinger. Vi er tilbake til der vi var før resolusjonen; når vi diskuterte kvinner og konflikter, ble de fort framstilt som ofre. PÅ STEDET HVIL Tryggestad mener kvinners deltakelse nærmest har stått på stedet hvil siden resolusjon 1325 ble vedtatt: For øyeblikket har FN 18 fredsoperasjoner. Bare to er ledet av kvinner. Og slik har det vært de siste ti årene, forteller Tryggestad. Hvorfor er det så viktig at kvinner deltar i fredsforhandlinger? Ved forhandlingsbordet etter en konflikt ser man gjerne at kvinner og menn fremmer ulike verdier og interesser. Menn har ofte vært opptatt av fordeling av makt og midler, mens kvinner ofte er opptatt av å bedre helsetilbudet, utdanningstilbudet og å oppnå forsoning mellom partene altså er kvinnenes ønsker veldig ofte i tråd med det vi i Europa mener er viktig i samfunnsbygging, sier Tryggestad. Vil det gjøre noen forskjell om flere kvinner deltar i disse prosessene? Det vet vi ikke. Vi har jo ikke mange eksempler å vise til. Men når man ser på hvor mange ganger fredsoperasjoner og fredsforhandlinger har feilet, må vi i hvert fall prøve de alternativene vi har. USYNLIG Torunn Wimpelmann Chaudary forsker på vold mot kvinner ved Christian Michelsens institutt (CMI) i Bergen. På feltarbeid i Afghanistan merker hun lite til FNs kvinneresolusjon: Jeg tror at man snakker mye mer om resolusjon 1325 i Norge enn de fleste andre steder. Når jeg er her glemmer jeg hele resolusjonen - fordi jeg aldri hører afghanere snakke om den. Mens i Vesten, i allefall i Norge, har man nærmest en 1325-industri, sier Chaudhary på telefon fra Kabul. Hun forteller at mange er opptatt av spørsmål rundt kvinners rettigheter, men ikke i sammenheng med FN-resolusjonen. Det har vært flere høyprofilerte voldtektssaker i media den siste tiden, og man har en kvote for kvinnelige parlamentarikere. Men resolusjon 1325 i seg selv er ikke synlig. En grunn til det kan være at aktivister vegrer seg for å ta i bruk en FN-resolusjon, fordi man kan bli anklaget for å være for vestliggjort. For aktivister kan det rett og slett virke mot sin hensikt å bruke resolusjon 1325. n RESOLUSJON 1325 Ble vedtatt 31. oktober 2000 av FNs Sikkerhetsråd. Resolusjonen gjelder alle FNs medlemsland, men er ikke juridisk bindende. Rundt 20 land har laget handlingsplaner for å gjennomføre resolusjonen, og flere land planlegger det samme. FN har siden 2000 vedtatt flere resolusjoner om kvinner, fred og sikkerhet: Resolusjon 1889 om kvinners deltakelse i fredsbygging, og resolusjon 1820 og 1888 om seksualisert vold i konflikter. Ber alle parter i væpnede konflikter om å iverksette særlige tiltak for å beskytte kvinner mot voldtekt og annet misbruk. Vektlegger at seksualisert vold i krig skal straffeforfølges av statene. Anmoder statene om å sikre økt deltakelse fra kvinner i nasjonale og internasjonale institusjoner og konfliktløsningstiltak. Ber FNs generalsekretær om å utnevne flere kvinner som spesialrådgivere og utsendinger. Anmoder FNs sikkerhetsråds delegasjoner om å konsultere lokale og internasjonale kvinnegrupper. PERSPEKTIV 61

20 SPØRSMÅL 1000 DREPTE JOURNALISTER Over 1000 journalister og medhjelpere har måttet bøte med livet på grunn av sitt yrke det siste tiåret, ifølge en fersk rapport utarbeidet av International News Safety Institute. VERDEN I DAG: Hvor gammel er Cubas legendariske leder Fidel Castro? Foto: Wikimedia VERDEN I DAG 1. Hva heter Australias nyvalgte statsminister? 2. Hvor mange av irakerne mener det var for tidlig å trekke ut de amerikanske kampstyrkene? 3. Hvor mange amerikanere mener president Obama gjør en dårlig jobb? 4. Hvor gammel er Cubas legendariske leder Fidel Castro? 5. Hva er Al-Shabab? GEOGRAFI 6. Hva heter hovedstaden i Kasakhstan? 7. Hva heter Afrikas største innsjø? 8. Hvem er president i Aserbajdsjan? 9. Hvor har romanifolket (sigøynere) sitt opphav? 10. Hvor ligger hovedkvarteret til Den afrikanske union (AU) HISTORIE 11. Når fikk Somalia sin selvstendighet? 12. Når ble den baskiske separatistorganisasjonen ETA dannet? 13. Hvem var FNs første generalsekretær? 14. Når kom Robert Mugabe til makten i Zimbabwe? 15. Hvor lenge satt Røde Khmer med makten i Kambodsja? NORGE I VERDEN 16. Hvem er de grønne partiene sin presidentkandidat til valget i Frankrike i 2012? 17. Hvor mange somaliere fikk norsk pass fjor?? 18. Hvem leder Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité? 19. Hvor stor er Pakistans gjeld til Norge? 20. Hvor stor er Norges budsjettstøtte til Uganda i 2010? VERDEN I DAG: 1. Julia Gillard 2. 59,8 % (Iflg. et privat irakisk institutt) 3. 52 % 4. 84 år i august 5. Islamistisk opprørsbevegelse i Somalia GEOGRAFI: 6. Astana 7. Victoriasjøen, med hele 68.635 km2 overflate 8. lham Aliyev 9. India 10. I Etiopias hovedstad Addes Abeba HISTORIE: 11. 1960. Sammenslåing av britisk og italiensk Somaliland 12. Høsten 1959 13. Svensken Dag Hjalmar Agne Carl Hammarskjöld 14. 1980 15. 1975-1979 NORGE I VERDEN: 16. Norsk-franske Eva Joly 17. 1740 18. Ine Eriksen Søreide 19. 200 millioner kroner 20. 62 millioner kroner UTVIKLINGSHUSET: Plassert i de gamle lokalene til Vestbanen i Oslo sentrum. Foto: Utviklingshuset LÆRING Rollespill mot fattigdom Utviklingshuset i Oslo tilbyr i disse dager to ulike pedagogiske opplegg for 10. trinn, videregående og studentgrupper. Utviklingslab er et interaktivt rollespill som tar dem med inn i utviklingssamarbeid og samfunnsbygging. Deltakerne blir bevisstgjort BOK «Farvel til et våpen» Et lite land kan utrette mye. NRKs Dagsrevy-journalist Tormod Strand gir oss i boken Farvel til et våpen et innblikk i prosessen rundt forbudet mot klasevåpen. Intriger, maktspill og norsk dobbeltmoral. Boken forteller om hvordan norske embetsmenn motarbeidet forsøket på å få til et forbud, og om hvordan USA prøvde å stoppe arbeidet. Boken gir et godt innblikk i hvordan internasjonal politikk blir til i vår tid. om internasjonal utviklingspolitikk og dilemmaer knyttet til fattigdomsbekjempelse. I tillegg har de UtviklingsLøypa der elevene bruker installasjonenes tekster, bilder, filmer og spill aktivt for å løse oppgaver og lære om utviklingssamarbeid. Norge har mye av æren for at arbeidet med et forbud lyktes. Hvordan var det mulig å oppnå et forbud mot denne type våpen i løpet av 15 måneder? Og hvorfor var det Norge landet som satte det hele i gang? 62 PERSPEKTIV

KULTUR OG MEDIA n n I Danmark snakker vi ikke om det som skjer i Helmandregionen som et fredsbevarende oppdrag. Våre styrker skal sørge for sikkerhet, og der betyr det å drepe fienden. JANUS METZ, regissøren av den danske krigsdokumentaren ARMADILLO kommenterer innsatsen til de danske soldatene i Afghanistan. BOKTIPSET «The Big Short» Forfatter: Michael Lewis Utgivelsessår: 2010 Forlag: Penguin PAKISTAN: Sivile på flukt fra krigen i Sør-Waziristan i fjor høst. Foto: REUTERS/Akhtar Soomro/AlertNet.org LAILA BOKHARI Hellig vrede Laila Bokhari jobber i dag ved den norske ambassaden i Pakistan. Hun er denne høsten aktuell med boken «Hellig Vrede». Boken tar for seg hva terrorisme gjør med et land og hvorfor unge mennesker går inn i denne virksomheten. Ideen til boken fikk hun etter at hun hadde jobbet som forsker på terrorisme en rekke år. Nå ønsket hun å møte de hun forsket på. Ansikt til ansikt. Jeg savnet å møte folk. De vi leser og snakker om. Ufordringen var om jeg klarte å komme inn i ulike miljøer. Men hun hadde også en personlig motivasjon med boken. Å reise i min fars land, og prøve å forstå hva det er som har skjedd med landet han kom fra. Og det er dette som er utgangspunktet for historien. Det er en nydelig historie der pappa forteller meg hvordan han som tiåring i 1947 løp rundt med det nye pakistanske flagget. 60 år senere reiser jeg med pappa tilbake, og spørsmålet som sitter igjen hos meg er: Hva skjedde egentlig med landet som hadde så stort potensial? I «Hellig Vrede» får du være med på reisen Bokhari har gjort. Møtet med tidligere terrorister, mødre og søstre av martyrer, religiøse ledere og personer som rekrutterer til terrorisme. Spørsmålene hun ville ha besvart var: Hva får unge mennesker til å gi sine liv for en sak. Hva får folk til å legitimere vold? Og hva får folk til å gå inn i radikale bevegelser? Det er kanskje ikke så mange svar i boken, men mange portretter. De er mennesker, med drømmer, håp og noen overbevisninger som er riv ruskende gale, sier hun. Boken er utgitt på Gyldendal forlag. LARS SIGURD SUNNANÅ er NRKs nye Afrika-korrespondent. Få har beskrevet galskapen på Wall Street bedre enn forfatteren Michael Lewis i boken «The Big Short». Boken følger en håndfull investorer som etter hvert blir søkkrike på at boligmarkedet i USA kollapser og drar verden med seg inn i den kraftigste økonomiske nedturen siden 1930-tallet. Når man tenker på virkningene av finanskrisen så gir denne boken en høyst opplysende innsikt i hvordan det kunne skje og hvordan de guttene har operert, forteller Lars Sigurd Sunnanå, NRKs nye Afrika-korrespondent. Hvordan kunne en kameratgjeng med 700 000 kroner i sparepenger tjene 870 millioner kroner på finanskrisen? Og hvorfor endte det amerikanske bankvesenet opp med å gi fem boliglån til en stripper i Las Vegas? Det er vel verdt å bruke noen timer på å få et inntrykk av hvordan det kunne gå så galt som det gjorde, forteller Sunnanå. PERSPEKTIV 63

SKRÅBLIKK MED KOMIKER DAG SØRÅS URIX FOR DUMMIES SAKER DU LURER PÅ, MEN IKKE TØR SPØRRE OM Speilet som ikke flatterer Stakkars George Orwell. Mannen er kjent for å måtte snu seg i graven, og Obamas tale i forbindelse med tilbaketrekningen av «aktive kampstyrker» fra Irak ga heller ingen hvile for den legendariske forfatteren. OBAMAS TALE 31.AUGUST var forutsigbar til det kjedsommelige, der han fokuserte på de gode intensjonene bak angrepskrigen, og hvor mye USA har ofret seg for Irak. Små detaljer som at invasjonen var et massivt brudd på internasjonal lov og et imperialistisk massemord av uante dimensjoner gjør seg ikke når man skal hylle en ærefull tilbaketrekning fra et land i ruiner. Obama skal derimot ha ære for at han ga et historisk overblikk over en krig uten å nevne utgangspunktet for konflikten: Iraks masseødeleggelsesvåpen. Obama nøyde seg med å påpeke at Bush angrep Irak for å «avvæpne en stat», tydeligvis av den oppfatning at det var overflødig å påpeke at det ikke var noe å avvæpne i utgangspunktet. De viktigste tingene overlates som alltid til Orwells minnehull. OBAMA KUNNE derimot informere oss om at «USA har betalt en enorm pris for å legge Iraks fremtid i hendene til dets folk». Resonnementet ser ut til å være at amerikanske myndigheter ødela irakernes nåtid for å sikre deres fremtid. Og alt ble selvsagt gjort med de beste intensjoner. Den vestlige propagandalinjen forteller oss at USA ville frigjøre millioner av irakere fra et lukket regime, på samme måte som NOKAS-ranerne skulle frigjøre millioner av kroner fra et lukket hvelv i Stavanger. Kun plassmangel gjør at jeg ikke drar rans-analogien lengre. Det var en grunn til at Pentagon måtte skifte navnet på krigen til «Operation Iraqi Freedom», fra det orginalt tiltenkte «Operation Iraqi Liberation» (OIL). Freud fikk også snudd seg i graven under denne krigen. OG KRIGEN og okkupasjonen er ikke over. Antallet private militære kontraktører er 100 000 og stigende, og det er fortsatt 50 000 amerikanske styrker igjen i Irak. Dette utgjør en tredjedel av det totale styrkebidraget. Om du ble angrepet av en galning som knivstakk deg i brystet, hvor seriøst ville du tatt hans argument for at angrepet var over straks to tredjedeler av bladet var trukket ut? Det viktigste er uansett at alt ble gjort med de beste intensjoner. n KOMIKER DAG SØRÅS har skråblikk på verdenog bidrar til nye perspektiver. CLUSTER (klynge) er i nødhjelpssammenheng en koordineringsmekanisme for å samordne nødhjelpsinnsatsen i forbindelse med en katastrofe. I alt finnes det 11 ulike clusters, som bl.a. husly, ernæring og utdanning. Ordningen omfatter både FN-organisasjoner og frivillige organisasjoner. En av de mest erfarne aktørene velges ut til å lede koordineringsarbeidet innen hvert tematiske område (cluster lead). SIKKERHETSRÅDET er det organet i FN med mest reell makt. Sikkerhetsrådet kan bl.a. vedta sanksjoner eller militær intervensjon mot land som truer internasjonal fred. USA, Russland, Frankrike, Storbritannia og Kina er faste medlemmer av Sikkerhetsrådet og har vetorett mot alle avgjørelser. HUMANITÆR TILGANG refererer til humanitære organisasjoners mulighet til å nå fram med humanitær hjelp til dem som har behov for slik hjelp. Humanitær tilgang er i dag begrenset i en lang rekke tilfeller pga. politiske, sikkerhetsmessige, byråkratiske og fysiske hindre. IPCC er FNs klimapanel. IPCC driver ikke egen forskning, men overvåker all tilgjengelig forskning på klimaspørsmål og kommer med prognoser for framtidig utvikling og gir anbefalinger om tiltak. IPCC fikk Nobels fredspris sammen med Al Gore i 2007. NANSENPRISEN er en hedersbevisning som årlig deles ut til enkeltpersoner eller organisasjoner for fremragende innsats for flyktningsaken. Prisen deles ut av FNs høykommissær for flyktninger i samarbeid med Flyktninghjelpen, og er oppkalt etter Fridtjof Nansen som var Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger. OPERATION ENDURING FREEDOM (OEF) er den USA-ledede militæraksjonen som ble iverksatt i etterkant av terrorbombingene av World Trade Center i 2001. Den mest omtalte delen av OEF er krigen i Afghanistan som førte til Taliban-regimets fall, og den påfølgende kampen mot Taliban-styrker og al-qaida-sympatisører. Norge bidro i OED fra 2001 til 2006, da Den rødgrønne regjeringen valgte å konsentrere Norges innsats i Afghanistan om NATOs ISAF-styrke. OED omfatter imidlertid også kampen mot terror i andre deler av verden, som bl.a. Filippinene og på Afrikas horn. PINHEIRO-PRINSIPPENE omhandler flyktningers og internt fordrevnes rettigheter til å få tilbake land, hus og eiendom som har gått tapt på grunn av fluktsituasjonen. RØDE HALVMÅNE tilsvarer Røde Kors i muslimske land og alle de nasjonale foreningene utgjør til sammen Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger, også kalt Røde Kors-føderasjonen. 64 PERSPEKTIV

Stemmen utenfra ZARTASHA KAHN er jurist og arbeider som rådgiver for Flyktninghjelpen i Pakistan. Pakistan er et mannsdominert samfunn. Det merker kvinnene enda sterkere på kroppen når flommen rammer. I bakerste rekke I dagene etter flommen var huset mitt fylt opp av 25 slektninger. Tett i tett sov de på madrasser på gulvet. De hadde mistet alt, men hadde reddet livet. Rundt middagsbordet om kvelden sirklet praten omkrig det som hadde skjedd: Ingen hadde opplevd så mye regn, så mye vann. Hva hadde skjedd med huset de hadde forlatt, eller bilen de måtte la stå igjen, fordi vannstanden var for høy eller deler av vegen var borte? USYNLIGE KVINNER Selv var jeg utslitt etter å ha tilbrakt hele dagen ute blant de flomrammede. Vi hadde distribuert det vi hadde av mat, nødhjelpsartikler og telt, men det var langt fra nok til alle. Kvinnene er de som står sist i køen, når hjelpen blir fordelt. Skjult bak høye vegger eller under presenninger og telt blir de redusert til passive tilskuere i kampen om livsnødvendighetene. Aller verst stilt er de mange afghanske flyktningkvinnene. Noen er enker, andre er midlertidig forlatt av sine menn, som har søkt arbeid andre steder i landet. Jeg besøkte flyktningleiren Azakhel etter at flommen hadde herjet. Her bodde det 30 000 afghanske flyktninger. Kun moskeen står. Alt er ødelagt og dekket av en halv meter leire. Her traff jeg 16 år gamle Nazeer. Hun er født som flyktning i Pakistan. Vi har mistet alt i flommen. Viss ingen kommer oss til unnsetning, blir vi tvunget til å reise tilbake til Afghanistan. Vi har heller ingenting å vende tilbake til. Jeg vil trolig ende opp som tigger i en av Kabuls gater, fortalte hun med gråten i halsen. MISTET ALT Mange mistet alt i flommen. Det betyr at de står uten ID-kort eller andre papirer som kan dokumentere retten til land og eiendom og retten til å motta 20 000 rupies, noe som tilsvarer om lag tusen norske kroner, i erstatning fra staten. Mange av de kvinnene som nå står alene på bar bakke hadde aldri skaffet seg eget ID-kort. De var aldri registrert i offentlige registre. Det var mannen i familien som ordnet opp i slike forhold. Analfabetismen blant kvinner på landsbygda i Pakistan er stor. Barna er også utsatt. Mange har mistet sine foreldre og foresatte. Noen vil ende opp som tiggere, mens andre vil bli utnyttet som billig arbeidskraft. Det skulle ha vært skolestart i Peshawar nå i september, men de fleste skolene er enten ødelagt eller tatt i bruk som husvære for de som mistet alt i flommen. Vannet har nå trukket seg tilbake. Mine 25 slektninger har reist hjem. Nå skal folk forsøke å normalisere hverdagen sin. Men det er ikke lett. Irrigasjonssystemene er ødelagt og det er vanskelig å komme i gang med nytt jordbruk. Leiren gjør det også vanskelig å dyrke noe. Hjelpen fra myndighetene og hjelpeorganisasjonene er kun en dråpe i havet, eller for å si det på en annen måte: et hvetekorn i et tomt matfat. USIKKER FRAMTID De som bor i provinsen Khyber Pakhtunkhwa nordvest i Pakistan er en hard prøvet befolkning. Sårene etter jordskjelvet som drepte hundretusener er ennå ikke leget. Politisk ustabilitet har også ført til at om lag én million mennesker fortsatt er forhindret fra å vende hjem til sine landsbyer. I disse områdene ødelegger Taliban jenteskoler og sivilbefolkningen risikerer å havne i kryssilden mellom Taliban og regjeringssoldater. Vi er nå avhengig av fred for at vi skal overleve. Det som har skjedd og det som vil skje de neste månedene vil være bestemmende for den skjebnen som venter den oppvoksende generasjonen i Pakistan. I dag er skoler og universiteter bevoktet av regjeringssoldater og sikkerhetsstyker. Hvilke framtidige samfunnsbyggere og ledere er det vi vil fostre? n Kvinnene er de som står sist i køen, når hjelpen blir fordelt. PERSPEKTIV 65

Utdanningsforbundet Norsk Sykepleierforbund Forskerforbundet Politiets Fellesforbund Norsk Fysioterapeutforbund Norsk Ergoterapeutforbund UHF Presteforeningen Diakonforbundet Skatterevisorenes Forening Internasjonalt arbeid og solidaritet Unios mål er å videreutvikle og styrke det internasjonale arbeidet. Arbeidslivsspørsmål samt samfunnspolitiske spørsmål som velferd, utdanning og likestilling er viktige arbeidsområder for de internasjonale organisasjonene Unio er medlem av. Globaliseringen har stor innflytelse på Unios kjerneområder. Transnasjonale beslutningsprosesser utenfor Norge påvirker oss, og derfor er det nødvendig å integrere det internasjonale perspektivet bedre i det løpende arbeidet, både på sekretariatsnivå og på forbundsnivå, og at gjensidig informasjonsutveksling og koordinering mellom Unio-sekretariatet og forbundene vektlegges. Dette gjelder også i relasjon til Trade Union Advisory Committee (TUAC) og påvirkningsarbeidet overfor Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Unios internasjonale organisasjoner, særlig The International Trade Union Confederaion (ITUC), legger relativt stor vekt på bistand og solidaritetsarbeid. Medlemskap i de internasjonale organisasjonene forplikter til aktiv deltakelse og gir økt mulighet for innflytelse i organisasjonene. Solidaritetsperspektivet må bli mer vektlagt i Unios internasjonale arbeid. På bakgrunn av prosjekterfaring i 2008 vil Unio jobbe videre med utvikling av organisasjonens solidaritetsarbeid. Unio er medlem i den norske ILO-komiteen, deltar på International Labour Organizations (ILOs) årlige arbeidskonferanse og i det nordiske arbeidstakersamarbeidet. ILO og ITUC arbeider for en rettferdig globalisering hvor sysselsetting, grunnleggende arbeidstakerrettigheter, sosial trygghet og sosial dialog står sentralt ( Decent Work Agenda ). Decent Work Agenda er blant annet en strategi for å bekjempe fattigdom. Unio må styrke innsatsen på dette området. Det årlige arbeidet med norsk rapportering på ILOkonvensjoner er omfattende og krever kompetanse på stadig nye områder for Unio, og det må legges til rette for å bedre informasjonen til og øke involveringen fra Unios medlemsforbund. Unio og Flyktninghjelpen er samarbeidspartnere. Unio vil arbeid for at våre internasjonale organisasjoner særlig ivaretar områdene arbeidsliv, velferd, utdanning, likestilling og miljø å styrke sammenhengene mellom nasjonale og internasjonale prosesser og utviklingstendenser at solidaritetsperspektivet blir vektlagt i Unios internasjonale arbeid å videreutvikle samarbeidet om internasjonale saker med de andre hovedorganisasjonene å videreutvikle Unios arbeid knyttet til ILO, herunder arbeidet med et anstendig arbeidsliv (decent work)

Jentesoldater i Uganda TEMA SELVAAG GRUPPEN GIR 34 000 KRONER TIL FLYKTNINGHJELPENS ARBEID FOR DE FLOMRAMMEDE I PAKISTAN. Kristiansund kommune Kvinnherad kommune Landsorganisasjonen i Norge støtter Flyktninghjelpens arbeid BLI SETT. BRUK REFLEKS! Lyser opp TV-aksjonen Årets TV-aksjon skal gå trygt for seg. Derfor utstyrer vi alle bøssebærere med refleks. God tur og lykke til ønskes av Trygg Trafikk og SpareBank 1 Forsikring Bank. Forsikring. Og deg.

8192_0 Inhouse NO Vi ønsker Flyktninghjelpen lykke til med årets TV-aksjon! 90 % av en TV-aksjons inntekter kommer fra bøssebærerne. Derfor har vi oppfordret alle våre ansatte til å bruke noen timer på en søndag for å gjøre en liten forskjell. Og vi benytter gjerne anledningen til å oppfordre deg også. Det burde være viktig for alle forsikringsselskaper å hjelpe når ulykken rammer. Det er i hvert fall viktig for oss i If. Derfor stiller vi opp søndag 24. oktober, og håper at du gjør det samme. Lykke til! Vennlig hilsen Ivar Martinsen konserndirektør Vi bryr oss. Derfor er det naturlig for oss å støtte Flyktninghjelpen under årets TV-aksjon. Mer informasjon finner du på www.blimed.no Rolig, vi hjelper deg.