Sensorbaserte hjelpemidler i hjemmetjenesten. Erfaringer fra 5 sørlandskommuner.

Telenor R 14/2010 Bente Evjemo, Lilly Ann Stenvold, Eivind Rinde Sensorbaserte hjelpemidler i hjemmetjenesten. Erfaringer fra 5 sørlandskommuner.

Telenor rapport 14/2010 Tittel Sensorbaserte hjelpemidler i hjemmetjenesten. Erfaringer fra 5 sørlandskommuner. Forfatter(e) Bente Evjemo, Lilly Ann Stenvold, Eivind Rinde Telenor Group Corporate Development ISBN / ISSN 978-82-423-0625-8/1500-2616 Gradering ÅPEN Dato 2010.12.03 Sammendrag Ulike sensorbaserte hjelpemidler ble prøvd ut av hjemmetjenesten i 5 sørlandskommuner. Alarmene ble rutet via den ordinære trygghetsalarmen, noe som fungerte fint. Forsøket viser at det er mange lovende produkter på markedet. Gode resultater forutsetter at satsingen løftes høyt opp på dagsorden. Teknologien bør introduseres før behovet blir prekært. Det er et sug etter kunnskap om effekter av velferdsteknologi i kommunene. Emneord velferdsteknologi, sensorbaserte hjelpemidler, GPS, hjemmetjeneste, smarthusteknologi, omsorgsteknologi Title Remote monitoring in the home care service. Feedback from 5 counties in the south of Norway. Abstract A set of remote monitoring tools linked to the safety alarm system was tested within home care in Norway. The results are promising. It seems important that the users are offered such tools before the need is escalating too much. Knowledge of welfare technologies and potential effects is demanded and hands on experiences motivate for further initiatives. Telenor R 14/2010

Telenor ASA 2010.11.29 Det må ikke kopieres fra denne rapport utover det som er tillatt etter bestemmelsene i "Lov om opphavsrett til åndsverk", "Lov om rett til fotografi" og "Avtale mellom staten og rettighetshavernes organisasjoner om kopiering av opphavsrettslig beskyttet verk i undervisningsvirksomhet". Telenor R 14/2010

Forord Høsten 2009 tok Telenor og kommuner i Knutepunkt Sørlandet et initiativ for å prøve ut sensorbaserte hjelpemidler i den hjemmebaserte omsorgstjenesten. Arbeidet ble finansiert av et utviklingsfond knyttet til Telenors kjøpsavtaler med kommunene. Det inngikk samtidig i en større prosjektportefølje under Tromsø Telemedicine Laboratory 1. Følgende kommuner har deltatt aktivt i arbeidet: Birkenes, Kristiansand, Lillesand, Songdalen, Søgne og Vennesla. Prosjektet har hatt prosjekt- og styringsgruppe med deltakere fra hver kommune. Kundeansvarlig for Telenor i Agder, Berit Vik Høitorp, var initiativtaker, mens Telenors forskningsavdeling (Corporate Development) har hatt prosjektledelse ved Eivind Rinde og stått for evaluering og rapportering ved Bente Evjemo og Lilly Ann Stenvold. Det er utfordrende å prøve ut teknologi i en reell setting, ikke minst når de det gjelder er hjelpetrengende mennesker. Vi er derfor svært takknemlige for at hjemmetjenesten, brukere og pårørende lot oss få slippe til. En spesiell takk til de vi har hatt en dialog med: Dagne Ropstad, Rune Djupesland, Steinar Nørstebø, Ingeborg van Frankenhuyzen, Thomas Birkeli, Jostein Kornbrekke, John Horve, Birgitte Engestøl, John Magne Høyberg, Liv Torsøe, Bente Bjordal og Geir Jenssen. I tillegg vil vi berømme innsatsen til El-Com Sør ved Jarl Reiersen. I forbindelse med evalueringen har vi fått nyttige innspill fra PhD-student ved Universitetet i Tromsø, Kjærsti Thorstensen. I sluttfasen ble mastergradsstudenter ved Universitetet i Agder, Cecilie Karlsen og Erica Fredriksen, en del av prosjektgruppen. De gjør nå egne intervjuer med ansatte i hjemmetjenesten og kommer med en utfyllende rapport i løpet av våren 2011. 1 Tromsø Telemedicine Laboratory (TTL) er et SFI-program finansiert av NFR. www.telemed.no/ttl Telenor R 14/2010

Innhold 1 Innledning... 1 1.1 Bakgrunn... 1 1.2 Mål... 2 1.3 Gjennomføring... 2 2 Brukserfaringer... 3 2.1 Fuktsensor... 3 2.2 Fallalarm... 3 2.3 Epilepsialarm... 4 2.4 Varslende medisindosett... 4 2.5 Døralarm... 5 2.6 GPS sporingsenhet... 6 2.7 Oppsummering... 7 3 Hvordan lykkes med større satsinger?... 9 3.1 Suksessfaktorer... 9 3.2 Generelle utfordringer... 9 4 Oppsummering... 11 4.1 Konklusjon... 12 Referanser... 13 Vedlegg: Beskrivelse av hjelpemidlene... 15 Telenor R 14/2010

1 Innledning 1.1 Bakgrunn Samfunnet står overfor krevende omsorgsutfordringer. Antallet eldre øker kraftig, vi får flere kronisk syke og antall relativt unge mennesker med behov for omsorgstjenester, vokser. Samtidig ser vi av befolkningsutviklingen at det vil bli vanskelig å rekruttere tilstrekkelig mange til omsorgsyrkene. I sum vil denne utviklingen presse fram endringer i forhold til hvilke omsorgstjenester som skal tilbys og hvordan disse skal produseres. Gjennom strategi- og handlingsplaner er nå landets kommuner i ferd med å forberede seg på disse utfordringene. Vi ser økt fokus på forebygging av sykdom, vi ser organisasjonsendringer og effektiviseringstiltak og vi ser private aktører som parallelt med kommunale instanser, tilbyr spesifikke omsorgstjenester. Vi ser også at IKT og tekniske hjelpemidler får en stadig mer sentral plass i det totale omsorgsarbeidet. Elektroniske pleie- og omsorgssystemer er selvsagte hjelpemidler, selv om kommunene utnytter systemene i varierende grad. Likeledes er teknologi for mobil informasjonstilgang på vei inn i hjemmesykepleien. I nye omsorgsboliger installeres såkalt smarthusteknologi for å lette daglige gjøremål. Det vi kaller velferdsteknologi går mer på personens ve og vel. Dette er hjelpemidler som understøtter og forsterker brukernes trygghet og sikkerhet, og som styrker muligheten for å være selvhjulpen. Sensorbaserte hjelpemidler som fallalarmer, fuktsensorer og varslende medisindosetter er eksempler på velferdsteknologi. Smarthus- og velferdsteknologi har vært på markedet i en årrekke, og nytteverdi og forbedringspotensial er blitt vurdert av ulike instanser (Deltasenteret 2004; Teknologirådet 2009; Holbø et al. 2009). Det er også gjennomført forsøk som har hatt mer konkrete målsettinger knyttet til hvordan tilgjengelige hjelpemidler møter brukerbehov (Ørnes et al. 2002; Bjørneby 2004; Brattvoll et al. 2004; Bjørneby 2008; Dale 2009). Ser vi utover Norges grenser, er det gjerne Skottland som trekkes fram som foregangsland. Her har man satset massivt på IKT og velferdsteknologi, og påvist betydelige effekter for helsevesen og enkeltpersoner (Yeandle 2009). Hvorfor er ikke bruken mer utbredt i Norge? Noe av forklaringen ligger i at effekten av denne type teknologi er dårlig dokumentert. Dette er ingen triviell oppgave. Bruk av velferdsteknologi involverer mange personer og påvirker mange arbeidsoppgaver. Det er også slik at effekt positiv som negativ ikke nødvendigvis viser seg umiddelbart eller innenfor tidsrammen av et forsøk. Det er dessuten utfordrende å påvise endring av kvaliteter som trygghet, mestring, verdighet, etc og ikke minst vise hvordan slike endringer henger sammen med innføring av teknologi. Når man introduserer tekniske hjelpemidler, foretar man ofte organisatoriske endringer. Dette kompliserer selvfølgelig bildet. Blant svært få studier av økonomiske gevinster på overordnet nivå, finner vi Aanesen et al. (2009), som har hatt fokus på smarthusteknologi og videokonsultasjoner. Videre er det åpenbart at teknologi i omsorgstjenesten aktualiserer mange etiske problemstillinger (Thygesen 1998; Hofmann 2010). Dette gjelder i særlig grad for sensorbaserte hjelpemidler. De store arbeidslivsorganisasjonene er opptatt av ny teknologi og beskriver i (KS og NHO 2009) utfordringer knyttet til utvikling av gode hjelpemidler. Samtidig arbeider Helse- og omsorgsdepartementet, gjennom Hagen-utvalget, med tiltak som møter framtidas omsorgsutfordringer (Hagen 2009). Det stilles Telenor R 14/2010-1

store forventninger til Hagen-utvalgets innstilling som leveres i løpet av første halvår 2011. 1.2 Mål Dette prosjektet ble etablert for å gi bedre innsikt i hvordan sensorbasert velferdsteknologi kan avlaste, effektivisere og forbedre omsorgstilbudet. De konkrete målene ble definert slik: Innhente egne erfaringer med velferdsteknologi mht nytteverdi, pålitelighet og brukervennlighet, samt bli i stand til å vurdere hvilke brukergrupper teknologien egner seg for. Identifisere suksessfaktorer for innføring i større målestokk. Prosjektet er begrenset i omfang og vil i forhold til de enkelte hjelpemidlene fokusere på identifisering av positive effekter. Prosjektet skal sørge for at flere kommuner får egne erfaringer med velferdsteknologi og det er da naturlig å legge forholdene til rette vellykkede erfaringer. Dette betyr ikke at vi lukker øynene for mulige negative effekter. De synliggjøres til dels ved påpekning av tekniske mangler. 1.3 Gjennomføring Leverandører av trygghetsalarmer presenterte i et tidlig møte et bredt spekter av hjelpemidler. Av disse ble 5 sensorbaserte produkter valgt ut. De kunne alle, med enkle tilpasninger, knyttes opp mot trygghetsalarmen. I tillegg ønsket man å teste ut en GPS sporingsenhet. De løsningene som ble brukt i prosjektet (fuktsensor, fallalarm, døralarm, epilepsialarm, varslende medisindosett, GPS sporingsenhet) er beskrevet nærmere i vedlegget. Det var en forutsetning at produktene var å betrakte som hyllevare, slik at man fikk erfaring med hjelpemidler som var fri for tekniske barnesykdommer og som var et reelt tilbud for kommunene også etter prosjektets slutt. I avtalen med Telenor var det i utgangspunktet en begrensning på innkjøp av 12 utstyrsenheter. Det ble vurdert om disse skulle prøves ut i en kommune, for å forenkle logistikk og oppfølging, men det var enighet om å spre utstyret slik at alle fikk høste erfaringer. Kommunene fikk ansvar for å velge ut aktuelle brukere og foreslå hvilke hjelpemidler som i hvert enkelt tilfelle skulle prøves ut. Ca 15 brukere ble plukket ut som mulige kandidater. Av ulike årsaker endte vi opp med 7 brukere fordelt på 5 kommuner. Utstyrsleverandøren stod for innkjøp, tilpasning, utplassering, enkel opplæring og teknisk støtte ved behov. Utstyret har vært i bruk i perioden april november 2010, med noe forskjellig varighet for de enkelte hjelpemidlene. Det ble gjennomført forventnings- og oppsummeringssamtaler med representanter for hjemmetjenesten i hver kommune. I noen av samtalene var pårørende og brukere til stede. I tillegg ble de involverte oppfordret til å besvare 3 sett enkle spørreskjema. Evalueringsresultatene ble presentert for og diskutert med prosjektgruppen, og innspill derfra er tatt med i rapporten. Rapporten er delt i to deler: Kapittel 2 tar for seg erfaringene knyttet til bruken av hvert enkelt hjelpemiddel, mens vi i kapittel 3 fokuserer på erfaringer knyttet til innføring av velferdsteknologi. Kapittel 4 oppsummerer forsøket. 2 - Telenor R 14/2010

2 Brukserfaringer Vi har prøvd ut 6 ulike hjelpemidler som ble koplet til trygghetsalarmen via en T-boks (se vedlegg). Dermed kunne alarmer fra disse hjelpemidlene behandles som en hvilken som helst annen trygghetsalarm. GPSen benyttet imidlertid mobilnettet direkte, slik at varsling ikke gikk via trygghetsalarmen. 2.1 Fuktsensor Fuktsensoren er integrert i et spesiallaken som legges over eller i stedet for et ordinært laken. Alarm utløses når lakenet blir vått eller fuktig. Sensoren kan stilles inn slik at den løses ut ved ulik grad av fuktighet (graderes fra klam til våt). Formålet med fuktsensoren er å kunne redusere rutinebesøk om natta, til fordel for tilsyn og hjelp når behov for sengetøyskift oppstår. På denne måten vil man unngå unødig forstyrring av nattesøvn og bedre komfort for brukeren. Bruker (1): Fuktsensoren ble brukt av en slagrammet kvinne i 70-årene. Hun hadde rutinemessig tilsyn om natta hvor blant annet behov for sengetøyskift ble sjekket. Fuktsensor har vært brukt i nesten 7 måneder. Effekt: Rutinebesøk natt ble tatt bort. Antall alarmer varierte fra et minste antall på 7 i løpet av en måned og opp til 12-13 pr måned. Dette betyr at antall besøk nattetid knyttet til skift av sengetøy på natt, ble sterkt redusert. I tillegg viste det seg at man i mindre grad enn før måtte skifte alt sengetøy. Dette skyldes delvis at skift ble igangsatt tidligere, men like mye at det ekstra lakenet skjermet det underliggende. Fortsatt bruk etter prosjektets slutt: Ja. Utfordringer: I starten var bruker noe forvirret over besøk på natt som ikke var ventet eller varslet av henne selv. Dette gikk seg til da hun forstod virkemåten. Hun ble også uroet over tilbakeringing fra hjemmetjenesten. Dette er rutine ved mottak av alarmer. For hjemmetjenesten ble arbeidsrutinene noe justert: De måtte forholde seg til en ekstra type laken, de måtte være påpasselige med å legge sensorlakenet øverst og endelig sjekke at utløsermekanismen var riktig innstilt etter sengetøyskift. 2.2 Fallalarm Fallalarmen er i praksis et aksellerometer som er emballert slik at det passer i et lite beltefutteral. Den er ganske lett (64 g) og formet som en langstrakt boks med avrundede hjørner (92x35x23 mm). Alarm utløses ved hurtig endring av posisjon, noe som gjerne karakteriserer et fall. Formålet er å få tidlig varsel om fall slik at bruker ikke blir liggende hjelpeløs over lengre tid. Bruker (1): Fallalarmen ble i en relativt kort periode brukt av en multifunksjonshemmet mann på noe over 50 år, med relativt hyppig falltendens. Han flyttet i løpet av prøveperioden inn i omsorgsbolig. Bruker (2): Denne alarmen ble også brukt av en dame i 80-åra. Hun hadde Parkinson og var generelt dårlig til beins. Hun hadde trygghetsalarm, men vegret seg for å utløse alarm. Hennes pårørende engstet seg for at hun skulle bli liggende. Også her ble alarmen brukt i kun kort prøvetid. Telenor R 14/2010-3

Effekt: Fallalarmen ble lite brukt og det skyldes at den rett og slett ikke fungerte som forventet. Vi kan derfor ikke påvise effekter. Hjemmetjenesten konkluderte slik: Vi vil ikke kjøpe inn disse fallalarmene. De fungerer ikke godt nok. Fortsatt bruk etter prosjektets slutt: Nei. Utfordringer: Forsøkene viste lav presisjon på varsling: Det var mange falske alarmer, samtidig som at den i reelle fallsituasjoner ikke utløste alarm. Hos eldre og beinsvake personer er det mer vanlig at beina svikter og de siger sammen enn at de faller overende. Det kan synes som om sensoren ikke utløses ved denne type sigende fall. Det har tidligere vært en annen type fallalarm på markedet som har detektert brukerens stilling og som bedre taklet sigende fall. Da denne alarmen inneholdt kvikksølv, er den tatt ut av produksjon. Den fallalarmen vi har brukt har kun detektert store endringer i bevegelse, altså støt. Teknologien er tilsvarende den som benyttes i mobiltelefoner. Her benyttes aksellerometer sammen med retningsorienterende sensorer. En utfordring med alarm basert på orientering er at det lett kan oppstå falske alarmer om brukeren legger seg ned eller legger fra seg fallalarmen uten å slå denne av. Et viktig ankepunkt var størrelsen på alarmen og festeanordningen. For personer som vanligvis ikke bruker belte gjelder mange kvinner er ikke festeanordning knyttet til et belte noe godt alternativ. I dette tilfellet: Hun har nektet å bruke den selv om pårørende har stått på. Og hva med fallsituasjoner på natta eller om morgenen, før morgenstell og påkleding er unnagjort? Da vil heller ikke typiske beltebrukere ha fått fallsensoren med seg. 2.3 Epilepsialarm Epilepsialarmen er tenkt brukt i seng eller stol som brukes hyppig for å varsle om epilepsianfall som er sterkere enn de som normalt oppstår og som krever ekstra tilsyn. Terskelen for alarmering bestemmes av 3 variable: følsomhet, varighet og opphold. Bruker (1): Alarmen ble brukt av en multifunksjonshemmet mann på godt og vel 50 som hadde relativt hyppige epileptiske anfall. Han flyttet i løpet av forsøksperioden til omsorgsbolig og hadde stort behov for tilsyn og hjelp i hverdagen, også på natta. Epilepsialarmen ble plassert i sengen og hadde vært i drift i 4-5 måneder da rapporten ble skrevet. Effekt: For hjemmetjenesten gav bruken ekstra trygghet og de kunne redusere noe på rutinebesøk på natta. Brukeren selv signaliserte at hjelpemiddelet gjorde ham tryggere og mer selvstendig: Veldig betryggende å ha. Jeg får hjelp i tide. Fortsatt bruk etter prosjektets slutt: Ja. Hjemmetjenesten vurderer å anskaffe epilepsialarm nr 2 for plassering i sofa. Utfordring: Kalibreringen av sensoren kan være utfordrende og det ble utløst en del falske alarmer. Med bedre kalibrering kunne trolig mange av disse vært unngått. 2.4 Varslende medisindosett Dette hjelpemiddelet skal bidra til å gjøre bruker mer selvstendig mht. medisinering. Som i vanlige medisindosetter porsjoneres medisinen etter legens 4 - Telenor R 14/2010

forskrifter. Her er det avdelte rom for 28 doser. Denne dosetten gir imidlertid fra seg et lydsignal når det er tid for å ta medisinen. Likeså varsler den, via trygghetsalarmen, hjemmetjenesten hvis medisinen ikke tas til riktig tidspunkt. Varsling trigges av en sensor som registrerer om dosetten snus opp-ned, noe som er et vanlig håndgrep for å få tablettene ut av dosetten. Bruker (1): Medisindosetten ble brukt av en mann i 80-åra som bodde alene og var karakterisert som litt glemsk. Han skulle ta medisin på morgenen. Hjemmetjenesten ringte for å minne ham på dette. Da rapporten ble skrevet hadde han brukt hjelpemiddelet i 6-7 uker. Effekt: Hjemmetjenesten har ikke lenger rutinemessig telefonkontakt for å minne på brukeren om at han skal ta medisin. De sier: Han klarer nå å ta medisinene sjøl hver dag og hevder det slår positivt ut mht. selvstendighet og mestring. Brukeren selv slik når han blir spurt om utstyret har svart til forventningene: Ja og vel så det. Videre sier han: Utstyret har gjort hverdagen tryggere. Fortsatt bruk etter prosjektets slutt: Ja. Utfordring: Dosetten oppleves som for stor å ta med seg ut av huset. Da dette er et hjelpemiddel for nokså selvhjulpne brukere, er dette en viktig innvending. Sensoren er enkel og detekterer kun at dosetten snus, ikke at tablettene tas. Bruk av varslende medisindosett forutsetter derfor at bruker forstår virkemåten og at han ønsker å bruke dette hjelpemiddelet. 2.5 Døralarm Døralarmen er basert på en enkel sensor bestående av to deler hvor den ene festes på dør og den andre på dørkarm. Alarm utløses når døra åpnes og kontakten mellom de to delene brytes. Alarmen kan innstilles slik at den slås på ved fast tidspunkt (f.eks kl 23) og slås av ved annet fast tidspunkt (f.eks kl 08). Bruker (1): Døralarm ble installert hos hjemmeboende ektepar på vel 80 år hvor begge hadde tilsyn av hjemmetjenesten. Særlig den ene av dem hadde tendens til å søke ut av huset uten å finne hjem. Med sommer og lyse netter skjedde dette like gjerne om natta som om dagen og like gjerne med mye som med lite bekledning. Dette var belastende for pårørende. Testen ble avsluttet etter ca 2 måneder da ekteparet flyttet til institusjon. Effekt: Det skjedde 3-4 ganger at alarmen gikk på natta. Det foreligger ikke rapporter som beskriver nærmere hendelsesforløp. Alarmer som kom etter kl 7 og før ordinært morgenbesøk i 9-tida ble sjekket opp pr telefon, og resulterte for hjemmetjenesten sin del, i en ekstra situasjonsrapport : Nå vet vi at hun er våken og i aktivitet. Pårørende var meget positivt innstilt i forkant og omtalte døralarmen som lovende etter noe tids bruk. Ettersom sykdom for ekteparet forverret seg kraftig i testperioden, ble det vanskelig for pårørende å skille mellom generell engstelse for foreldrene og engstelse for vandring på natta. Fortsatt bruk etter prosjektets slutt: Nei. Da brukerne flyttet til institusjon, falt behovet falt bort. Utfordringer: Hjemmetjeneste og pårørende etterlyste større fleksibilitet mht. når alarmen skulle være tilkoplet og frakoplet. Det burde være en eller annen form for fjernstyring slik at man kan komme seg inn også til andre tidspunkt enn de normale - uten at alarm ble utløst. Man opplevde også episoder hvor bruker ble forvirret over lyd fra trygghetsalarmen etter utløsning av alarm (tilbakeringing, jfr. rutine ved alarmmottak). Telenor R 14/2010-5

2.6 GPS sporingsenhet Med en GPS sporingsenhet kan man følge med på hvor en person befinner seg. Posisjonsrapportering skjer med jevne mellomrom eller når bæreren befinner seg ved det som man har definert som farlige områder eller når bærer er utenfor et angitt geografisk område. Det er også mulig å utløse en alarm fra sporingsenheten. Denne alarmen sendes som en tekstmelding til et på forhånd oppgitt telefonnummer og rutes altså ikke via den ordinære trygghetsalarmen. Hjemmetjenesten eller pårørende kan sjekke hvor brukeren befinner seg, via et PC-program. Formålet med sporingsenheten er å kunne følge med på hvor såkalte vandrere tar veien. De beholder friheten til å ferdes fritt, men får hjelp til å finne veien hjem om det skulle være nødvendig. En slik ordning gir trygghet til både bruker, pårørende og hjemmetjeneste alt etter hvordan behovet er og hvordan man velger å bruke sporingsenheten. Bruker (1): Rullestolbruker på vel 50. Bor i omsorgsbolig og ferdes mye ute alene. Han følte seg ikke alltid trygg og ønsket å kunne alarmere noen ved behov eller bli funnet i situasjoner hvor han var utenfor mobildekning. GPSen hadde vært i bruk i 4-5 måneder ved prosjektavslutning. Bruker (2): Dement dame i 80-åra. Hun bor alene, men har pårørende i nærheten. Hun er i god fysisk form og er glad i å gå tur. Enheten ble satt i drift i løpet av sommeren. Hjemmetjenesten rapporterer om sporadisk bruk. Bruker (3): Dement dame i 80-åra. Denne brukeren bor også alene, med pårørende i nærheten som engster seg for at hun kommer på vidvanke. Enheten ble satt i drift i løpet av sommeren. Sporadisk bruk også her. Effekt: Rullestolbrukeren opplevde at GPSen gav ham trygghet til å utvide aksjonsradiusen. Hjemmetjenesten rapporterte: Stor ny frihet for bruker som våger lengre turer i marka og er mindre redd ute om kvelden. Han hadde ikke hatt bruk for å trykke på alarmknappen i forsøksperioden, men han rapporterte at det var betryggende å vite at hjelp var innen rekkevidde. Det kan se ut som om kopling til hjemmetjenesten via GPSen ble opplevd som tryggere (tettere og mer forpliktende?) enn den koplingen som bruker opplever å ha når alarmering skjer via mobiltelefon. Rapportene fra de to eldre damene var noe sporadiske, da det delvis var de pårørende som mottok alarmer og fulgte med fra egen PC. Hjemmetjenesten kunne imidlertid vise til situasjoner hvor GPSen kom til praktisk anvendelse: En gang kunne vi ikke finne henne - da hadde hun heldigvis GPSen på seg. Fortsatt bruk etter prosjektets slutt: Rullestolbruker viderefører bruken, mens det er noe usikkert i hvor stor grad de to demente viderefører bruken. Utfordringer: Følgende utfordringer ble rapportert tilbake: 1) GPSen kan gi falsk trygghet da brukeren kan ta den av eller ikke ta den med på tur. Denne utfordringen henger sammen med at enheten ikke er festet til kroppen eller klærne, men forutsetter at brukeren husker den selv eller at han har noen omkring seg som sørger for at den blir med. 2) Hvis brukeren ikke forstår virkemåten kan man få situasjoner hvor alarmen løses ut uten at det er meningen. 3) Det er ikke uvanlig at en vandrer tar inn på en kafe eller et handlesenter. Her vil ikke en GPS sporingsenhet fungere. 4) Enheten har batteri som varer i 70 timer. Dette ble oppfattet som lite. Det kreves faste rutiner knyttet til lading av enheten. 5) Nyvunnet frihetsfølelse veies opp mot følelsen av å bli overvåket. Bruker beskrev sin første reaksjon på denne måten: Både positive og negative følelser ved at andre kan vite hvor jeg er til enhver tid. 6 - Telenor R 14/2010

Det kan være ønskelig med enheter som gir bruker selv mulighet til å aktivere posisjonering. 6) Sporing/alarmer var ikke integrert i trygghetsalarmsystemet, men krevde aktivering av et eget PC-program. For å sikre personvernet var programmet passordbeskyttet. Forvaltning av passord og ID kan være et problem i hjemmetjenesten med mange og skiftende ansatte. 2.7 Oppsummering De fleste hjelpemidlene svarte teknisk sett til forventningene. Unntaket var fallsensoren som ikke fanget opp signede fall, og som ingen så seg tjent med. I tabell 1 har vi oppsummert positive effekter som vi mener å ha identifisert i løpet av prøveperioden. Det var få brukere med i forsøket og prøveperioden var relativt kort. Resultatene er derfor ikke generaliserbare, men gir indikasjoner på hvilke typer gevinst man kan forvente seg. Vi har bevisst fokusert på de positive effektene, men skal selvsagt ikke underslå mulighet for negative effekter. De vil eventuelt vise seg tydeligere etter lengre tids bruk og når man er spesielt oppmerksom på uønskede effekter. Tabell 1. Påviste positive effekter. Fuktsensor Fallalarm Bruker/Pårørende Bedre komfort. Mindre forstyrrelse av nattesøvn. Hjemmetjeneste Bortfall av rutinebesøk, natt. Mindre omfattende sengetøyskift. Epilepsialarm Selvstendighet. Trygghet. Bortfall av rutinebesøk, natt. Mindre engstelse. Medisindosett Selvstendighet. Mestring. Bortfall av påminning via telefon. Døralarm Lovende, men for lite Mindre engstelse. erfaring. GPS Frihetsfølelse. Trygghet. Trygghet. Forsøket avdekket også tekniske og designmessige svakheter ved noen av hjelpemidlene, samt noen organisatoriske utfordringer. Dette er oppsummert i tabell 2. Det er sannsynlig at lengre tids bruk og flere brukere hadde avdekket mer dyptgående organisatoriske utfordringer. For å komplettere bildet tar vi også med en oversikt over årsaker til at utstyr i noen tilfeller ikke ble tatt i bruk eller at kandidater falt fra før de var kommet skikkelig i gang (tabell 3). Noen barrierer er generelle, f.eks svikt i interne rutiner eller sein saksbehandling, mens andre er knyttet til aksept av et spesifikt hjelpemiddel, f.eks medisindosetten. Tabell 2. Tekniske og organisatoriske utfordringer. Fuktsensor Fallalarm Epilepsialarm Teknisk Alarm må avstilles slik at bruker ikke uroes Registrere ikke alle typer fall. Stor og uegnet til alltid å bære med/på seg Kalibrering er vanskelig. Organisatorisk Håndtere flere typer laken. Ikke dekke til sensorlakenet. Telenor R 14/2010-7

Medisindosett For stor å bringe med seg. Forutsetter at bruker forstår virkemåte. Døralarm Mangler fjernstyring av/på. GPS Stor, mangler god festeanordning. Fungerer ikke på kafe/handlesenter. Lades ut for fort. Krever hjelp fra pårørende (huske å ta den med, lade batteri, etc). Ekstra PCprogram (ID/passord), kan være hinder for bruk. Tabell 3. Hvorfor noe utstyr aldri ble tatt i bruk Fuktsensor Årsak og hvem som representerer barrieren Fallalarm Epilepsialarm Medisindosett Døralarm GPS Bruker: Tungvindt/manglende festeordning Hjemmetjenesten: Alarm kom aldri på plass. Svikt i interne rutiner Fylkesmann/hjemmetjenesten: Sein saksbehandling av tvangstiltak. Bruker: Overført institusjon og behov falt bort. Pårørende: Frykt for bortfall av besøk Pårørende: Frykt for overdosering - rusproblematikk Fylkesmann/hjemmetjenesten: Sein saksbehandling av tvangstiltak. Bruker: Overført institusjon og behov falt bort. Bruker/pårørende: PC-bruk stort hinder. Hjemmetjenesten: Mangel på rutiner omkring PC-bruk Bruker/pårørende: Forstod ikke virkemåten, utløste falske alarmer. 8 - Telenor R 14/2010

3 Hvordan lykkes med større satsinger? I tillegg til konkrete erfaringer med enkeltprodukter ga forsøket innsikt i hva man bør gjøre for at involverte parter skal få positiv effekt av velferdsteknologien. Man blir også minnet på de mer generelle utfordringer som hjemmetjenesten må forholde seg til. 3.1 Suksessfaktorer Vi vil framheve 3 suksessfaktorer som fokuserer på henholdsvis teknologi, brukere og innføringsstrategi. Teknologi: Vi valgte å knytte hjelpemidlene opp mot trygghetsalarmen. Dette var et godt valg. Trygghetsalarmen er fra før en bærebjelke i hjemmetjenestens arbeid. Konseptet er kjent og akseptert av både brukere, pårørende og ansatte i hjemmetjenesten. Det er teknisk sett stabilt og velfungerende, og tilhørende rutiner er godt innarbeidet. I vårt tilfelle ble den såkalte T-boksen benyttet for å knytte hjelpemidlene til trygghetsalarmen. Slike tilpasninger ble gjort av leverandøren, og det var selvfølgelig ingen ulempe at leverandør av trygghetsalarm og hjelpemidler var en og samme aktør. En mulig uheldig konsekvens var at utvalg av sensorer og hjemmealarmsentraler ble begrenset til denne leverandørens portefølje. De tekniske problemene som oppsummeres i tabell 2 er knyttet til de hjelpemidlene vi testet ut, og er ikke nødvendigvis en statusvurdering av det markedet har å by på i dag. Med digitale trygghetsalarmen vil det f.eks bli enklere å foreta avstilling av alarmer og fjernstyre sensorer. Brukere: Vi vil anbefale at man introduserer hjelpemidler FØR behovet blir prekært og at man velger hjelpemidler med omhu. Det viste seg at flere av brukerne flyttet på institusjon eller omsorgsbolig i løpet av prosjektperioden. Dermed ble rammen omkring brukeren, og følgelig hjelpebehovet, vesentlig endret. Tekniske hjelpemidler representerer et nytt element i folks hjemmesfære. Om du er fysisk eller psykisk redusert, kan dette bli en ekstra belastning. Kommentarer som Demente er paranoide for nye ting sier litt om situasjonen. Det er også større sjanse for aksept og positive resultater om man tilbyr hjelpemidler uten at man samtidig tar bort et gode. Dette er gjerne situasjonen når man kommer seint inn med hjelpemidler. Innføringsstrategi: Som alle andre endringstiltak krever introduksjon av tekniske hjelpemidler at man satser fokusert, involverer alle berørte parter, justerer eksisterende rutiner og setter av nødvendig tid til opplæring. Leverandøren, som i dette tilfellet hadde ansvaret for opplæring, fikk følgende kommentar: Vi har ikke tid til å høre på deg. En annen savnet drahjelp fra sine overordnede: Jeg har følt meg nokså alene med ansvaret. Det er nødvendig å ha en pådriver. Vedkommende må få nødvendig tid, oppfølging og status. 3.2 Generelle utfordringer Følgende forhold ble framhevet som viktige for å lykkes med velferdsteknologi: Redusere usikkerhet mht. effekter, på lang og kort sikt Avklare hvem som får kostnadene Telenor R 14/2010-9

Personvern Forutsigbarhet mht. produkters levetid og leverandøravtaler Dette er utfordringer man ikke umiddelbart ser noen løsning på, og som man ikke kan forvente at kommunene som enkeltstående aktører skal ta tak i. Gjennomgangstonen blant prosjektdeltakerne var at Dette er framtiden teknologien kommer. Likevel nølte de og la til: Men tør vi? Og gidder vi?. Det er ingen tvil om at denne type satsing i dag er forbundet med risiko. Man vet for lite om kostnader og om tekniske problemer, om hvordan man skal gå fram for å hente ut gevinster. I en sektor hvor de ansatte er hardt presset på tid og der man vet at mange eldre og hjelpetrengende er avhengige av at tjenestene fungerer, er det forståelig om man vegrer seg for å sette i gang. Man skal heller ikke se bort fra at innføring av teknologi forbindes med ekstra arbeid. Helt konkret etterspørres det større og mer langvarige prosjekter som kan gi gode estimat på kostnader og gevinster og som gjør introduksjon av nye hjelpemidler mer forutsigbart. Man trenger langvarige prosjekter for å påvise effekter som ikke umiddelbart viser seg eller som er en følge av flere samvirkende faktorer. Dette handler om å innhente nødvendig ryggdekning og drahjelp for å komme i gang. I budsjettarbeidet er det viktig å kunne forutsi kostnader og eventuell frigjøring av ressurser. For de ansvarlige i hjemmetjenesten er det viktig å kunne vise til at hjelpemidler bidrar til en minst like god tjeneste som før og at man også kan hente ut gevinster i form av forutsigbarhet, kvalitetsheving, trygghet for pårørende eller bedret livskvalitet for brukeren. Når så kostnader og gevinster er identifisert, kommer spørsmålet om hvem som skal betale kalaset. For kommuner som skal investere i utstyr, er det avgjørende om de må ta regninga selv, om den kan sendes til NAV eller om det finnes andre statlige tilskuddsordninger som kan bidra til å redusere investeringskostnadene. Det er også viktig å kunne ha umiddelbar tilgang til hjelpemidler. Betyr det at kommunene kan ha lokale lagre? Eller kan dette løses med enkle og effektive bestillingsrutiner? Sensorbaserte hjelpemidler registrerer forhold ved din kroppslige forfatning eller dine nære omgivelser, noe som i høyeste grad aktualiserer personvern og samtykkeproblematikk. Personvern må tas på alvor. Det oppfattes samtidig som en byråkratisk barriere i tilfeller hvor brukeren ikke har samtykkekompetanse. Et par brukere falt bort i dette forsøket fordi svar på søknad uteble: Søknad om tvangstiltak er sendt fylkesmannen, men jeg har ikke fått noen tilbakemelding derfra. Dette er en av flere grunner til at pårørende i sterkere grad involveres, særlig i forbindelse med bruk av GPS for lokalisering av demente. Når kommunene anskaffer tekniske hjelpemidler, må de kunne vite at de kan supplere med nye produkter, fortrinnsvis av samme type, etter hvert som behovet melder seg. De må også kunne føle seg trygge på at leverandøren er i posisjon til å yte service så lenge produktene er i bruk og at de kan få hjelp til nødvendige tilpasninger. Dette forutsetter forutsigbare leverandøravtaler. Kommunene viser til at dagens anbudsordning skaper generell usikkerhet og store problemer i de tilfeller hvor sentrale leverandører byttes ut. 10 - Telenor R 14/2010