MINNETALE OVER PROFESSOR DR.PHILOS. HILDUR KROG holdt på møte 12. mars 2015 av professor Per M. Jørgensen Akademimedlem siden 1984, professor dr.philos. Hildur Krog døde 25. august i fjor. Hun ble født 22. mars 1922 i Søndre Simostranda skole på Modum der hennes far Knut Nygård var lærer. Hildur var skoleflink, og særlig hennes mor var opptatt av at hun skulle få en skikkelig utdannelse. Siden den eldre søsteren Turid hadde begynt på Voss Landsgymnas, valgte Hildur også å ta gymnaset der fra høsten 1937. Men så kom verdenskrigen, og hennes nevø Knut O. Ronold har fortalt meg at de to jentene fikk vansker med å komme hjem til sommerferien etter bombingen av Voss i 1940. De tok seg da ned til Gudvangen og videre med ferje til Lærdal. Derfra gikk de over fjellet til Gol hvorfra de kunne ta toget hjem, og dit kom de etter et par uker underveis. Jeg forteller denne historien fordi dette viser et typisk trekk for Hildur. Hun gikk uforferdet mot målet og nådde det samme hva slags vansker hun møtte, og dem traff hun på i rikt monn både privat og profesjonelt. Artium tok hun til tross for krigsforstyrrelsen i 1941, og var da i tvil om veien videre. Hun søkte både lærerhøyskolen og universitet, men valgte til slutt et realfagsstudium ved Universitetet i Oslo. Etter krigen ble hun kjent med botanikeren Eilif Dahl (1916 1993), den eneste av professor Bernt Lynges (1884 1942) elever som fremdeles drev lavforskning, selv om økologien nok allerede da hadde grepet tak i ham. Dahl hadde oppdaget og var begeistret for den japanske forsker Asahinas (1881 1975) bruk av kjemiske undersøkelser i lavsystematikken. Asahina hadde utviklet en mikrokrystalliseringsmetode som ga sikrere resultat enn de fargereaksjoner man til da hadde måttet basere seg på. Dahl hadde med hell anvendt denne metoden for å belyse den vanskelige slekten Cladonias systematikk, og han så nå en
80 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2015 mulighet for å få dette testet hos andre grupper. Han foreslo flere mulige alternativer for Hildur som valgte oppgaven Mikrokjemiske studier over norske Parmelia til sin cand.realeksamen i 1948, og dette ble et nybrotts arbeid som ble belønnet med toppkarakter. Året før hadde hun tatt pedagogisk seminar, så hun hadde kanskje enda tanker om en fremtid i skolen. Hildur kom i stedet til å bli pioneren i bruk av kjemiske metoder i lavtaksonomien, ikke bare her til lands. Hun innførte senere tynnskiktkromatografi (TLC) som standardmetode her i landet. Og selv jeg som ikke var en av hennes elever, lærte metoden av henne. Hennes vennskap med Chicita Culberson (1931 ), den amerikanske forskeren som utviklet det systemet man fremdeles anvender, ledet også til at hun oppdaget flere substanser som man i utgangspunktet ikke hadde vært så oppmerksomme på. Kjemotaksonomi hadde siden denne ble oppdaget hos lav på 1860-tallet vært omstridd, og det tok sin tid før den fikk den nødvendige anerkjennelsen etter at denne nye, sikrere metoden var innført. Hildur bidro sterkt til at dette skjedde. Hun oppsummerte situasjonen meget vel i sin prøveforelesning til doktorgraden nærmere tjue år senere. Den kalte hun Kjemiens rolle i lavsystematikken. Men tilbake til hennes liv og karriere. Etter eksamen giftet hun seg i 1949 med zoofysiologen Jon Olav Krog (1918 2007) som hun holdt sammen med til 1983. De fikk tre barn. Det unge paret fikk straks en spennende utfordring. Jon Olav fikk en stilling ved Dr. Irvings arktiske laboratorium i Anchorage i Alaska og Hildur fulgte med dit. Også hun ble ansatt ved The Arctic Health Research Centre som General biologist, en stilling som ikke ga større muligheter til feltarbeid, men hun fikk tatt et kurs i fysiologisk mikroteknikk ved University of Pennsylvania. Imidlertid ga hun ikke opp sin lavinteresse og klarte faktisk å gjøre en del innsamlinger i nærheten av Anchorage, i tillegg til de økende familiære plikter paret fikk en sønn i 1950. Men dette endret seg radikalt da den norske botanikeren Olav Gjærevoll (1916 1994) i 1953 kom for å gjøre botaniske undersøkelser i The White Mountains i Alaskas indre. Han ville gjerne ha Hildur til å assistere seg. Dr. Irving ville helst ikke gi slipp på henne, for hun hadde deltatt aktivt og positivt i hans zoofysiologiske forskergruppe. Det kom flere publikasjoner om temperaturpåvirkningen på metabolismen hos arktiske dyr ut av dette, ett med Hildur som førsteforfatter. Men Irving sa at hun burde følge sin egen vei, og det gjorde hun naturligvis. I 1954, året da hennes andre sønn ble født, kom hun hjem med store samlinger som hun bearbeidet og kompletterte med en ny innsamlingsreise i 1957 da hun besøkte andre deler av denne enorme og ikke helt lettreiste staten. Ytterligere en barnefødsel tok tid og krefter, spesielt siden datteren var født med alvorlige handikap.
Minnetale over professor dr.philos. Hildur Krog 81 Selv om Hildur publiserte mindre bidrag etter hvert, kom den store kraftprøven, disputasen om The macrolichens of Alaska, først i 1968. Det var den første disputasen jeg var til stede på. Det jeg husker best, er Hildurs rolige, selvsikre oppførsel i en strålende rød drakt. Den mente noen måtte være en demonstrasjon mot det mannsdominerte akademia. I ettertid tenkte jeg nok at den mistanken måtte være feil. Hildur var nemlig, til tross for sin pionerposisjon som kvinnelig forsker, ikke spesielt opptatt av dette aspektet, selv om hun nok engang iblant ga uttrykk for at mannsveldet ikke la godt nok til rette for kvinnelige forskere. Hennes nevø har imidlertid fortalt at hun ble rådet til å ha hvit bluse og svart drakt ved disputasen, og at hun da med forakt skal ha sagt: jeg vil da ikke forkle meg som en mann! Nok om dette, og tilbake til det faglige som alltid var det sentrale for henne. Ved å velge det fjerne Alaska som undersøkelsesområde føyet hun seg inn i rekken av arktiske lavforskere som vi hadde hatt siden Bernt Lynge på 1930-tallet var blitt den store pioneren på dette feltet. Eilif Dahl, hennes lærer, hadde skrevet om lavene på Grønland, men ingen her i landet hadde behandlet lavene så langt vest. Materialet fra Otto Sverdrups andre Framekspedisjon var blitt bearbeidet av en svenske, Hermann G. Simmons (1866 1943). Etter denne prestasjonen vendte Hildur hjem også forskningsmessig og arbeidet i de følgende år mest med norske lav, spesielt etter at hun ble lavkonservator på Botanisk Museum på Tøyen i 1971. Imidlertid var hun da allerede en etablert internasjonal lichenolog, hvilket ledet til at hun kom til å spille en betydelig rolle ved dannelsen av IAL, International Association for Lichenology. Hun var med i det første styret (1969 1973) som staket opp kursen for den videre virksomheten. Der var hun en effektiv sekretær som formannen Peter W. James (1930 2014) ved Natural History Museum i London satte stor pris på, fordi hun var så ordentlig og pålitelig, slik han uttrykte det i sin avskjedstale. Hun ble tildelt Acharius medaljen av IAL i 2004. Hildur ble således Simostrandas første internasjonale stjerne, for dette skjedde før Ole Einar (Bjørndalen) ble født. Men tilbake til Norge der hun sammen med sin lærer Eilif Dahl i 1973 utga en meget nyttig flora over Nordens makrolav. Hun var opptatt av det nordiske perspektivet og var med og grunnla den nordiske lavforeningen. Floraen var den første siden svensken Magnussons fra 1929. Makrolav er de store busk- og bladlavene. Hun arbeidet aldri med de små skorpelavene, antakelig fordi hun ikke var spesielt glad i mikroskopering, og heller ville bruke tiden på kjemiske undersøkelser der det manglet mange data. Senere, i 1979, kom den første norske busk- og blad-lav-floraen som hun skrev sam-
82 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2015 men med sine studenter Tor Tønsberg og Håvard Østhagen. Den kom i et andre revidert opplag i 1994. I sitt virke på Museet tok hun ikke bare vare på og økte den store samlingen, noe ordensmennesket Hildur gjorde med grundighet. Hun bidro også i undervisningen med kurser både i felt og på laboratoriet som hun hadde fått opprettet ved museet. Hun var en populær veileder som tiltrakk seg mange hovedfagsstudenter, noe jeg fikk merke som sensor. Det var alltid en fornøyelse å sensurere disse oppgavene. Selv om de nok varierte i kvalitet, var de alltid velstrukturerte og faktaorienterte. Hennes studenter beskriver henne som en krevende, men hjelpsom person som forlangte resultater. Flere av disse studentene bekler i dag viktige stillinger på våre universiteter, og på denne måten har hun sikret lavforskningens videre utvikling her i landet. Hun ble professor i 1987 da man ved et politisk kunstgrep sørget for å skaffe landet flere kvinnelige professorer. Hun hadde nok foretrukket å bli professor den vanlige veien, men faktum er at det som hendte var med på å befeste det lille faget lichenologi i den norske akademiske verden. I Oslo hadde det bare vært en før henne, Bernt Lynge, som døde da hun begynte å studere, førti år før hun selv ble utnevnt til professor. Lichenologien hadde som akademisk fag da vært holdt levende av Eilif Dahl som først og fremst drev med økologi i sin stilling som dosent, senere professor på Landbrukshøyskolen. Men før hun kom så langt, hadde meget hendt, og da mest i utlandet og helt uventet i Afrika, i en annen floraregion enn den hun ellers hadde arbeidet i. Botanisk Museum i Oslo hadde imidlertid helt fra grunnleggelsen i 1814, hatt en tilknytning til det kontinentet siden den første professoren Christen Smith (1785 1816) faktisk omkom i Kongo under en ekspedisjon dit. Før dette hadde han gjort viktige observasjoner og innsamlinger i Makaronesia og særlig på Kanariøyene, en øygruppe der Oslo-botanikerne med Johannes Lid (1886 1971) i spissen, hadde gjenopptatt studiene av lavfloraen siden 1950-tallet. Hildur kom også dit, første gang i 1972, og kom gjennom årene til å besøke de fleste øyene i gruppen, ofte sammen med sin student Håvard Østhagen. Hun gjorde mange viktige oppdagelser der og beskrev flere nye arter derfra. Hun ble spesielt opptatt av den vanskelige slekten Ramalina som hun etter hvert ble en ledende ekspert på. Men hennes innsats som lavforsker i Afrika hadde en helt annen bakgrunn. I 1971 fikk hun nemlig en hovedfagsstudent, Bodil Winnem, som skulle være misjonær på en misjonsstasjon i det sydlige Etiopia, og som ønsket å gjøre sin oppgave der. Dette førte til at Hildur ønsket å oppleve lavfloraen i Sør-Etiopia, dit hun dro høsten 1972. Under bearbeidelsen av dette
materialet ved et besøk på Natural History Museum i London, traff hun den engelske legen T.D.V. Swinscow (1917 1992) som arbeidet med materiale fra et nærliggende område i Øst-Afrika. De ble etter hvert enige om sammen å gå i gang med å kartlegge lavfloraen i hele den østafrikanske region. Dette ledet til flere anstrengende ekspedisjoner hun besteg bl.a. Kilimanjaro iblant alene og iblant sammen med Swinscow til Kenya, Uganda og Tanzania. Det store materiale bearbeidet de suksessivt både i Oslo og i London, og det kom en strøm av arbeider med revisjoner av de vanskeligste gruppene av makrolav. Til slutt skrev de sammen den første lavfloraen som noen gang var blitt laget for Øst-Afrika. Den kom ut i London i 1988, og er blitt standardverket for gruppen i den regionen. Senere besøkte hun også noen av de afrikanske øyene i det indiske hav og skrev også litt om lavfloraen der. Til 80-årsdagen i 2002 kom det ut et festskrift i London til hennes ære der eleven Einar Timdal beskrev en ny lavslekt, Krogia, nettopp fra Mauritius. Selv hedret jeg henne og Dougal Swinscow med slekten Kroswia basert på materiale de hadde samlet i Øst- Afrika. Det var også i dette heftet den eneste norske laven som er oppkalt etter henne, Cladonia krogiana, ble beskrevet av Løfall og Timdal. For øvrig er der også flere arter både i Amerika og Afrika som bærer epitetet krogiae, eller ikke sjelden krogii som er grammatisk feil siden det gjelder en kvinne. Etter 80-årsdagen trappet hun ned sin lichenologiske virksomhet, men fortsatte å reise til fjerne himmelstrøk, bl.a. til Filippinene da hun var 85. Ellers levde hun et stille liv i huset sitt på Nordberg, inntil døden innhentet henne i august 2014. Vi hedrer Hildur Krogs minne! Minnetale over professor dr.philos. Hildur Krog 83