Kjære bygdekvinner, utsendingar og gjester på årsmøtet i Telemark bygdekvinnelag 2011!

1 Borghild Hardang-Hanto: Morgedal Hotell 2.4.2011 Kjære bygdekvinner, utsendingar og gjester på årsmøtet i Telemark bygdekvinnelag 2011! Denne gong møtest vi til årsmøte i vakre Morgedal, midt i vårt herlege Telemark! På ein lovande vårdag i lunefulle april. Vi er alle vårmenneske når sevja stig og gåsungane sprett. Vinterkulde ute og mørke innekveldar med durande vedomnar er gode nok. Vi overvintrar jo! Men det gjør så inderleg godt å kjenne varmen frå sola, kvart år, om og om igjen! Og vi blir på ny minna om at det er betre å prise lyset enn å forbanne mørket. Først vil eg be alle om å reise seg. Vi har sidan sist årsmøte mista ei aktiv og kjær bygdekvinne, tidlegare leiar i Telemark bygdekvinnelag, Gerd Simones. Gerd var leiar frå 1984 til 1989, i fem år. Gerd Simones døydde i haust etter å ha vore sjuk ei tid. Mange her kjente Gerd. Eg var heldig og trefte henne på Haugmotun sjukeheim i Heddal fleire gonger i tida før ho døydde. Eg har sjølv hatt fleire av mine eigne på Haugmotun dei seinare åra. Pleiarane på sjukeavdelinga var tydeleg velinformerte, og hadde god greie på at Gerd også hadde vore leiar i Telemark bygdekvinnelag. Og Gerd vakna til da ho hørte at eg no hadde den rolla ho sjølv hadde hatt for over 20 år sia. Den gamle dama retta ryggen, lyste opp i ansiktet og reinska stemma. Ho fekk att noko av tidlegare dagars kraft, og -- Jau da, ho hadde vore leiar av Telemark bygdekvinnelag! Driv DU med det nå!? Neimen sett slikt! Ja. Det var ei rik tid! Det var vel ei fin tid! Bare godt! Ho mangla nok ord, men ho gledde seg ennå og hadde både lyse og gode minne frå tida si som leiar i TBK. Den gamle leiaren vår strålte av glede over dei minna som kom til henne ved tanken på tida hennar i Telemark bygdekvinnelag. Det hadde vore ei så fin og minnerik tid for henne, sa ho. Ho hadde treft så mange flotte bygdekvinner i laga. Ja, det hadde vore slik ei glede for henne, minnest ho! Mange bygdekvinner kjente henne og følgde i gravferda hennar. La oss minnest bygdekvinna, lagsarbeidaren, fylkeslagsleiaren og mennesket Gerd Simones med eitt minutts stillheit! Det er med stor forventning og glede vi møtest til årsmøte att. Som de veit har vi i Telemark 18 lokallag og over 500 engasjerte medlemmer. Gjennom desse lokallaga og gjerne fleire håpar vi å bidra til sterke og livskraftige bygder og byar der det er godt å bo

2 og virke! Gjennom kvinnekraft og styrke skal vi utvikle og fornye både oss sjølve og lokalsamfunna der vi bor. Derfor er det vårt ansvar å vidareutvikle bygdekvinnelaget her i fylket til ein sterk og handlingsdyktig kvinneorganisasjon. 12 av våre 18 lokallag står på kommunens heimeside. Kjempebra! Her kan sambygdingar og innflyttarar finne informasjon om oss på ein hypermoderne møteplass. Vi skal opne bygda og ta imot dei nye sambygdingane slik vi sjølve blei tatt imot den gongen også vi var nye i bygda, dei av oss som er innflyttarar. Eg hugsar godt at naboen med både dotter og dotterdotter stilte opp i tunet hos oss med besta som kontaktperson. Det var ei svært hyggeleg oppleving første sommaren på Hanto. Og det førte til mye hyggeleg kontakt i mange gode år til denne naboen blei enke og da flytte tilbake til si heimbygd. Vi har akkurat hatt kvinnedag og feitetysdag, 8. mars, og 18. mars var 100-årsdagen for da Anna Rogstad entra Stortingssalen som den første kvinnelege stortingsrepresentanten. Ho var lærarinne og med i Kristiania lærerinneforening. Ho stilte som vararepresentant for ei fellesliste for Høgre og Frisinnede Venstre. Hennar fanesaker var barn og rett til skolegang og kvinners stemmerett. Kvinnene måtte slutte å jobbe når dei gifte seg den gongen. Ho hadde knapt realskoleeksamen, men lærarinnekurs for å undervise i småskulen. Dermed kunne lærarinnene betalast mindre enn sine mannlege kollegaer. Kjenner vi att biletet av kvinner og lågtlønna medsystrer i omsorgsyrka i dag? Vi kan spørje: Står kvinner på eigne bein nå? Er vi sjølvstendige og står for det vi meiner? Om to år er det 100-årsjubileum etter at kvinner fekk generell stemmerett i 1913. Kan vi greie å sette oss inn i korleis det var å bli nekta å stemme ved val fordi du var kvinne? Eller fordi du ikkje hadde fast eigedom? Kan vi av og til ha lett for å glømme kor hardt tilkjempa denne stemma vår er? Høyrer vi på kvarandre, på kvinners stemmer? Høyrer vi stemmene i land der kvinner ikkje er rekna som likeverdige menneske ved sida av menn? Her i landet fekk vi altså stemmerett i 1913, og Danmark kom etter i 1915 og Sverige i 1921! Fleire land i Europa var enda seinare ute med å innføre stemmerett for kvinner på same vilkår som menn: Sveits i 1971, Portugal i 1976 og Liechtenstein i 1984! Sjel har vi kvinner visstnok bare hatt i noen hundre år. Som moderne kvinner har vi heldigvis ikkje bare kropp, men altså både sjel og stemme! På årsmøtet i Balestrand i juni 2010 ga Statsråden 2 millionar kroner til prosjektet Bygdekvinnelaget opnar bygda! Desse prosjektmidlane skal bidra til at bygdekvinnelaga skal ta vel imot innflyttarkvinner og familiane deira frå inn- og utland. La oss tenkje på heimstaden som ein tilflyttarkommune! Mange innflyttarar kjem frå andre kantar av landet for å bu, arbeide og studere i bygdene her i fylket. Men somme kjem også frå utlandet! Her er det oppgåver for oss! Bulyst og trivsel er viktig for bygdelivet og livet i bygdene, for barneproduksjon og anna folkeauke, og her skal bygdekvinnene og bygdekvinnelaget ligge i forkant!

3 Eg kjenner meg heilt sikker på at lokallaga i Telemark Bygdekvinnelag vil ha prosjektet Bygdekvinner åpner bygda som ei særleg viktig satsing i åra framover. Eg vil derfor ønskje lykke til med det nye bygdekvinnelagsprosjektet med å ta godt vare på alle nye innflyttarar til bygda di i åra framover! Tokke har internasjonal gruppe og Nissedal har internasjonal kveld med innlegg og program frå og med kvinner og menn som er innflytta til bygda. -- Begge laga har stått for svært vellykka arrangement med god oppslutning. Om innflyttaren kjem frå nabobygda er ho også innflyttar. Geir Lystrup song på 1970-talet: Det bur ein innflyttar lengst ut i bygdi, far honoms kom hit i 1910 Eg blir nok aller lundehering, og aksepterer det fullt ut. Eg har trakka barneskoa mine på hi sida av Lifjell, og da har eg mine tidlege år frå mi gate i byen med gnisten. Eg har min oppvekst og mine fellesminne, men i forhold til dei innfødde lundeheringsindianarane kjem eg på ein måte inn i sjette klasse eller noe slikt, fordi eg manglar dei tidlege erfaringane og opplevingane sambygdingane har i si fellesoppleving. Det gjer jo ikkje noe, det vil bare seie at vi har ulik bakgrunn før vi blir sambygdingar, og dette er jo å tilføre bygda nye impulsar. Det er jo veldig trist med stader der alt står stille. At vi møtest med nye folk er kjelde til utvikling og nytenking både på det personlege planet og i lokalsamfunnet! Bø Bygdekvinnelag kunne sist helg feire sitt 80-årsjubileum, og vi møtte frå NBK sentralt, fylkeslaget, nabolag og kommunen, og var til saman ein stor flokk som ønskte til lykke med dei 80 lagsåra i NBK! Og til lykke med alle lagsåra framover! Bø Bondekvinnelag blei altså skipa i 1931, i tronge tider. Etter tre veker hadde dei 98 innmelde medlemmer! Litt av ein inspirasjon for oss i dag! Det var fyrst året etter, i 1932, at Telemark Bondekvinnelag blei skipa. Det var forresten Spjelkavik bondekvinnelag som var aller først ute, så tidleg som i revolusjonsåret 1917. Fire år etter at kvinnene fekk generell stemmerett hadde desse kvinnene målet klart. Stemmene deira skulle få den lokale representanten Rasmus Langeland inn på tinget. Og bygdekvinnenes stemmer fekk han inn! I 1926 var det alt 36 lag i arbeid i NBK. Men trettitalet da TBK blei skipa, var ei brytningstid og ei hard og slitsam tid. Folk måtte gå frå gardane sine, og ein lønsreduksjon for fabrikkarbeidarar på 15-20 % førte til store arbeidskonfliktar som tilspissa seg i tilfelle som da politi og militæravdelingar blei sett inn mot streikande arbeidarar i Menstadslaget. Kvinnenes forhold til storsamfunnet blei raskt tema i kvinnenemnda i NBK. I 1931 skreiv kvinnenemnda til fylkestinga og etterlyste kvinnelege medlemmer i fylkesskolestyra, veit Dragsund å fortelje (1995:25).

4 Ei sak frå Telemark vekte kraftige reaksjonar og fekk kvinnenemnda til å engasjere advokat og juridisk bistand. Telemarkskvinnene samla inn 40 000 kroner (!!) til reising av husmorskole, og resten av nødvendig kapital blei skaffa ved lån. Fylkestinget tok imot pengene og valgte fem menn til å utse plass for skolen. Plassen de valgte, var sterkt imot bidragsyternes ønske. Men protestane frå kvinnene blei sterkt ignorerte og skrinlagde, står det i kvinnenemndas møteprotokoll frå 1936. I 1939 kravde Vestfold Bondekvinnelag at kvinnene måtte bli representerte i krinsstyra i bondelaga og i landbruksselskapa, og vere utsendingar til representantskapsmøta i bondelaga. (Dragsund 1995: 26) Kvinnenemnda tok opp arbeidsforholda for hushjelper, skattelegging av heimebuande barn, fredsak, befolkningsspørsmål, abortsak og alderstrygd. Før krigen behandla kvinnenemnda likestilling mellom byskolen og landsskolen, mellom anna med felles eksamensoppgåver. Den gongen var det slik at bygdeungar måtte ta opptaksprøver for å komme inn på middelskolen, mens byungar slapp. Trettitalet er i ettertida hugsa som nødsår. Folk trong mat. Nasjonalt kosthald var tema i alle bondekvinnelaga landet rundt. Demonstrasjonar var flittig brukt til folkeopplysning. Kurs i brød og flatbrødbaking. Kurs i dyrking og bruk av grønsaker som var nytt i Noreg. Torgsal blei meir vanleg. Fjøsstellet og mjølkestellet blei betre. Konservering og bruk av bær og frukt var viktig i ei tid som framleis var prega av stor grad av sjølvberging. Det blei arbeidd for å få innført skolefrukost også på landsbygda. Inntekter til laga kom m.a. frå bondekvinnenes basarar, der handarbeid blei lodda ut. Bærplukking og moltehent var viktig matauk for bygdekvinner også i min oppvekst. Mor mi og tantene mine brukte å seie når dei var på fjellvandring til leita sine: Den som hugsar vegen ein har gått, veit vegen vidare fram. Dermed har også eg sett litt bakover for betre å kunne sjå framover. Det er ikkje same barrierar å forsere i dag som i pionertida for 80 år sidan, men tiltaksevne og måten å takle problem på kan framleis tene til inspirasjon og kveik. Det er på bakgrunn av innsatsen til dei tøffe kvinnfolka på trettitalet og seinare at vi i dag kan arbeide vidare på eit solid fundament av opparbeidde rettar og sosiale gode. Eg har stor glede av å besøke dykk i lokallaga. Det skjer alltid hyggelege ting på desse besøka, og eg kjenner meg takknemleg, privilegert og glad over å få sjå korleis de har det rundt omkring. Bygdekvinner kan det å ta imot gjester og lage hyggelege lag! Og stadig møter eg gamle kjente frå ÅR tilbake som eg har hyggelege minne å dele med. Gjenkjenning er eit gode. Det kjennest godt å møte blikket til ei gammal venninne frå då du var 17 år. Det er fint at ein gammal kjenning som kjente kusina di i skoletida for 50-60 år sidan, ja, for eit heilt liv sidan, ber om skyss, og spør deg om dette slektsskapet. Og det

5 vermer når gamle-lærarinna di frå då du var lita, kviskrar deg i øyra om gamledagar og ler mot meg. Dette er gode møte mellom menneske som har noe felles. Dette er levd liv og lim i det samfunnet vi er del i. Dette er også tilknyting til dei bygdene vi bur i. Og det er dette som gir bulyst og livsglede for alle oss bygdekvinner som lever liva våre i tronge dalar og oppgjødsla bygder. Korte møte med varme i blikket og raus omtanke gjør susen! Men det kostar å vere raus. Vi risikerer noe. Vi risikerer våre eigne kjensler og motet vårt. Vi risikerer avvising og å ikkje bli tatt vel imot. For det er ikkje bare stas med bygdeliv heller, om me skal vere ærlege. Vi må bere heile slekta med alle dei påfunn og hendingar som høyrer til der frå før. Enda om vi ikkje kjente dei gamle heller. Ikkje rart at dei gamle trudde på hustomten og gardsnissen. Mange gonger veit vi kanskje ikkje ein gong kva som skjuler seg i ei familiehistorie. Somme gonger meiner naboen at han veit noe du ikkje veit sjølv eingong, om onkelen til bestefar din eller noe slikt. Denne informasjonsflyten som kan gli over i bygdeslarv er ikkje alltid av det gode. Slikt er ofte usakleg og meir og mindre fri fantasi, kanskje bare med ein liten flik av sanning i seg, den berømmelege fjøra som stadig blir til ti høns. Om hundre år er allting glømt, heiter det. Bygdekvinner må gå foran med openheit og romslegheit, om vi verkeleg meiner at bygdekvinnelaget skal opne bygda, slik også det nye prosjektet vårt manar til. Kvar og ein av oss må vi jobbe med oss sjølv og med haldningane våre for å vere med og opne bygda for andre. Innflyttarar og tilflyttarar tilfører mye nytt og godt enten dei kjem frå Bøgata eller Bogotá! Vi likar mat med spennande krydder og friske urter. Krydderet kjem frå Malaysia og kaffen frå Kongo. Poteta kjem frå Andesfjella i Sør-Amerika. Produsentane er bygdefolk, dei også. Frå bygd til bygd. Vi er eigentleg alle bygdefolk, både heimbygdingar, innflyttarar og innvandrarar. På midten av 80-talet kom vi flyttande med vår vesle førstefødde til Rauland. Det var forresten året etter at det hadde gått heile 40 indiske sikar på folkehøgskulen der, uvant kost sjølv for turistvante raulendingar. Bygdas vidgjetne spelemann og sogeforteljar Jørgen Tjønnestaul budde da på gamleheimen. Ein gong kom ein av desse turbanprydde, skjeggete og mørkhuda framandfolka til å vandre forbi vindauget til Jørgen oppe på heimen. Jørgen dukka så svint han kunne, og spurde pleiaren som var innom hos han: Hu! Fekk du sjå n? Dei he visst førti svartingar ne på Akamediet no!. Sjølv om gamle Jørgen truleg ikkje var heilt representativ for den jamne raulending den gongen, får vi i alle fall tru vi har rista slik framandfrykt av oss i dag. Jørgen var likevel ikkje rasist, dei var nye i bygda og han kjente dei bare ikkje. Men vi som bur i bygdene har eit stort ansvar for at liknande frykt eller manglande openheit stadig og heile tida blir rista av. Med nye folk kjem nye skikkar og nye vanar vi må bruke tid på å venne oss til. Etter kvart likar vi kanskje nye skikkar svært godt. Pizzaen er norsk folkemat nummer ein, høyrer vi. Det er kan hende ikkje så bra. Poteta gjorde at vi fekk vitaminer og mineral inn i kosthaldet for om lag tre hundre år sidan. Krydderet gir varme og smak både i maten og kroppen. Skikken med varm kaffi eller te set vi alle stor pris på. Både poteta, krydderet, kaffien og

6 teen har dét til felles at dei er innvandrarar hit til landet, -- innvandrarar som vi etter kvart set svært stor pris på. Det er ikkje utan grunn at Bygdekvinnelaget er forkjempar for rein og kortreist mat dei to tinga er to sider av same sak. Ein marknadsøkonomi er på mange vis grunnleggande bra. Men når marknaden kjem ut av kontroll, og liberalismen opnar for at konserveringsmidlar og tilsetningar av ymse slag kan auke profittjaget gjennom storproduksjon av matvarer, da er det på tide å seie stopp. Heldigvis byrjar forbrukarinteresser rundt om i verda å røre på seg. Vi ser tendensar til interessefellesskap og alliansebygging mellom vakne forbrukarorganisasjonar og matprodusentar som produserer for nærmarknaden. Det er sann oplysning for muldets frænde som Grundtvig seier og forbrukarmakt, som er håpet for lokale matprodusentar. Tilsettingsstoff er éin ting, genmodifisering ein annan. Vi veit stadig svært lite om kva tukling med arvestoffa i plantene kan føre til for matverdien på lengre sikt. Bygdekvinnelaget er del av ein verdsomspennande interesse- og forbrukarkamp når vi aktiviserer oss i kampen for kortreist og rein mat. Det er som vi har høyrt frå historia ikkje første gongen bygdekvinner tar tak i reint politiske saker i samtida. Bkl treng sårt til fornying, meinte årsmøtet 2008, og landsstyret har dei siste åra sett inn mye krefter for å modernisere organisasjonen med ny strategi og metode. Denne moderniseringa meiner eg det er god grunn til å støtte. Skal NBK, TBK og lokallaga vere liv laga også i tida framover, treng vi klart til fornying, intensivert aktivitet og nye medlemmer. Det er bare slik vi kan gje innhald til det offensive slagordet Bygdekvinnelaget ein moderne møteplass! Sjølv er eg framleis nokså ny, med bare to år i fylkesstyret. Likevel synest eg at eg så vidt har blitt kjent med organisasjonen TBK og NBK. Men eg har blitt overvelda over den fine og hjartelege mottakinga de har gjeve meg i lokallaga rundt om i fylket. Det same veit eg er tilfelle også for dei andre styremedlemene som har deltatt i lagsbesøka. Telemark bygdekvinnelag samarbeider nært og godt med Telemark Bondelag, sjølv om tilhøvet både sentralt og på fylkesplan er noko friare enn tidlegare. Det har vore svært interessant og lærerikt å få innsyn i arbeidet i TB og m.a. få del i kortreist informasjon om landbruksforhandlingane med staten. Dette har vore svært nyttig også for viktige delar av det interessearbeidet TBL driv med. Landbruket er den mest regulerte næringa vi har i Noreg i dag. Alt er basert på forhandlingsresultata mellom landbruksorganisasjonane og staten. Dette er dermed viktige føresetnader for næringsutvikling, framtidstru, bulyst og yrkesrekruttering i bygdene. Eg bur sjølv på ein vanleg relativt liten Telemarksgard. Eg hugsar godt optimismen vår da vi tok over jord og skog på eit bruk du likevel ikkje kunne leve av. Og eg hugsar resultata av dei dårlege jordbruksoppgjera for vel 20 år sidan som førte til store endringar i dei

7 økonomiske forholda på slike små bruk som vi har mange av i Telemarkslandbruket. Eg hugsar også 2000-tida da gardar med lita drift skulle bli tilleggsjord. Dette er OK der det naturleg ligg til rette for slikt, men det er også noe som heiter busetnad og auka busetnad. Bondekannibalisme er ikkje av det gode. Det blir feil å føre ein landbrukspolitikk som set matprodusent opp mot matprodusent i ei styrt nedbygging såkalla strukturrasjonalisering av landbruket. Det er rett nok ikkje alle som treng statleg puff for å bli jordsjuke, men det er vanskeleg å klandre hestane som bitest når krybba nesten er tom. Mange bygder treng innflyttarar, og nye folk i bygdene er eit gode fordi dei fører med seg arbeidsinnsats, barn i barnehagar og skolar, nye impulsar og nye måtar å løyse oppgåvene på. 12. april er det aksjonsdag i Norges Bondelag i Oslo noen må ha beina på jorda heiter aksjonen eller bodstikkestafetten fram mot landbruksforhandlingane 2011. Telemarkslandbruket står overfor mange utfordringar og oppgåver i åra framover. TB har tatt del i dialogprosessen for Regional plan for nyskaping og næringsutvikling. Dette har det vore svært nyttig å følgje med på, sidan regional utvikling og fornying har interessert meg særleg. Generasjonsskifte er også ein del av dette. Det er ei banal sanning at barn og unge er framtida vår, men det ser likevel ikkje alltid ut til at vi hugsar det. Eg har sjølv bruka heile mitt yrkesaktive liv i arbeidet med å prøve å hjelpe barn og unge til å bli gagns menneske, som det heitte i dei gamle skuleplanane. Det handlar om både kunnskap, danning, kultur og klokskap. TB skriv etter årsmøtet i Bø no i mars 2011: Landbruket trenger fornyelse. Generasjonsskiftene i landbruket reduserer gardsdriften i fylket. Vi er i ferd med å tape kulturlandskapet fordi det gror igjen. Det er også en trussel mot Telemark som attraktivt reisemål. Regional kunnskapskultur er også satsingsområde. Ei foreslått langsiktig hovudoppgåve er å utvikle fagsenter for stedlige ressurser i Telemark. Og det er fordel å sette dette i samanheng med etablering av fagskoletilbod innan landbruk i Telemark. Dette ønskjer TB med i regional plan. Dessutan ønskjer TB heller eit styrka samarbeid mellom dei ulike aktørane for meir effektiv rådgivingsteneste, enn å opprette mobil rådgivingseining slik det er forslag om. TBK stør desse synspunkta, og vil gjerne bli meir effektiv i utvikling av strategiar for å kunne fremje ein bygdevennleg politikk innanfor våre rammer og våre arbeidsplanar. Kvar skal ein produsere mat om ikkje på bygdene? Ei av mine bestemødrer heitte Trae som jente. Trae, Traen, Tråe, Tråer, Trægde er alle stadnamnsvariantar av dette, og kjem av å trå, eller nærare bestemt ei trø, dvs. ei innhegning for dyr, truleg sirkelforma. Dette er eit noko tidlegare uttrykk for inngjerda bustad enn gard, og døme på eit svært gamalt gardsnamn som kanskje har opphavet sitt heilt tilbake til overgangen frå jegertida. Firkanten gard høyrer bonden til, buandi, bufast mann som heldt tamme krøtter i innhegning for mat og klede. Tenk på grua som liten firkant, den tømra årestua med fire rette stokkar formar ein firkant. Husa rundt formar tunet

8 lik ein firkant. Tunet er omgitt av innhegningar og åkerlappar i meir og mindre rette liner som grenser mot utmark og gode naboar. Men om vi lever med nabogrenser slår jegersamfunnets sirklar framleis sirklar av venskap og slektskap vidare ut enn til naboen i bygda. Vi hører til i eit verdsomspennande kvinnenettverk, og i bygdekvinnelaget får vi muligheit til å vere del av eit verdsomspennande kvinnenettverk i ACWW, Foreininga av verdas bygdekvinner (Associated Country Women of the World). La oss forresten høyre korleis føremålsparagrafen til ACWW lyder: Medlemene av ACWW, Foreininga av verdas bygdekvinner, som bur i bygde- og bysamfunn, representantar for mange raser, nasjonalitetar og truer, meiner at fred og framgang best kan fremjast gjennom venskap og forståing ved å kommunisere og arbeide saman for å forbetre livskvaliteten til alle folk gjennom: utrydding av fattigdom utrydding av sjukdom og førebygging og ivaretaking av helse styrking av utdanning Vi i Bygdekvinnelaget veit at kvinnekraft er grensesprengande som denne verdsforeininga for kvar enkelt, for samfunnet og for forståinga av ulike kulturar. Gjennom alle tider har kvinnene vore knytt til livet og jorda. Med klokskap og kløkt har kunnskap om mat, natur og menneskeverd blitt bore vidare til nye generasjonar, og i dag verdset stadig fleire denne arven. Vi er opptatt av røter og framtid. Med gamle velprøvde tradisjonar og moderne impulsar blir moderne møteplassar for alle kvinner skapt uavhengig av alder, livsfase og bakgrunn! Fylkeslaget er bindeledd mellom lokallaga og NBK, og aktiviteten i lokallaga dannar grunnlaget for aktiviteten i både fylkesbygdekvinnelaga og i NBK som landsorganisasjon. Det du driv på med i ditt lokallag er derfor berekrafta i fylkeslaget og NBK! Vi som sit i fylkesstyret er dykkar tillitsfolk, valde av årsmøteutsendingane. Det årsmøteutsendingane frå lokallaga vedtar som arbeidsplan på årsmøtet er bindande for aktiviteten i fylkesstyret. Arbeidsplanen er eit styringsverktøy for det neste arbeidsåret i bygdekvinnelaget. Ver derfor nøye med å komme med innspel til aktivitetar de vil ha inn her! Fylkesstyret kjem med framlegg til arbeidsplan for årsmøtet, men det er årsmøtet som er sjefen. I fylkesstyret har vi prioritert besøk i lokallaga på årsmøte og medlemsmøte. Etter mitt syn er dette den beste delen av arbeidsoppgåvene vi har. Her lærer vi av å sjå korleis de arbeider, og så får vi spreidd informasjon om satsingsområda i organisasjonen vår. Det er truleg klokt å halde fram med høg prioritering av kontakt med laga også for det nye styret.

9 Som nemnt blei fylkeslaget vårt skipa i 1932. Det var på Nordbygda skule i Heddal. Det er altså 80-årsjubileum til neste år, kjære utsendingar! Uansett, det blir ei oppgåve for det nye styret å finne ut av dette, og kome med framlegg til ein høveleg måte å feire jubileet på. Det var 16. okt. 1932 at utsendingane frå lokallaga møttest, og Telemark bkl blei stifta. Kanskje kan nettopp stiftingsbygda Heddal vere ein god stad å møtast til ei slik markering 80 år etter? Korleis er det, heddølar, er det framleis plass på Nordbygda skule? Nei, det blir vel helst noe trongt, får me tru. Og korleis skal vi legge opp ei slik feiring? Hadde det vore fint med noe meir enn ein festkveld? Kva har vi kapasitet til å få til i fellesskap? Skal vi satse på ei heller stillfarande markering, eller skal vi slå litt meir på stortromma? Kan vi til dømes lage blest om bygdekvinnelaget som ein moderne tradisjonsberar? Her bør i så fall lokallaga vere aktivt med og bestemme! Kan vi lage innflyttartog, innflyttarfeiring, bulystarrangement, designseminar, fylkesutstilling på fylkesgalleriet eller anna liv i laget-arrangement, og tru på at folk stiller opp? Her treng vi å legge inn ein solid innsats for markering av kva innhald bygdekvinnelaget legg i det gode bygdelivet. Kva vil vi vise fram, og korleis? Kva vil vi? Vi er 18 lag og omlag 500 bygdekvinner og frimodige tradisjonsberarar i Telemark! Kor mange vil bidra til andres aktivitet og til eigenaktivitet? Det hadde vore glimrande dersom jubileet kunne utfordre oss til konkretisering av dagens og framtidas aktivisme og løysingar, like mye som det sjølvsagt også skal vere feiring av innsatsen til forgjengarane våre. Kanskje 80-årsfeiringa slik også kunne fungere nyrekrutterande? Eg er opptatt av at bygdekvinnelaget også skal greie å rekruttere fleire yrkesaktive yngre kvinner. Kanskje vil dette krevje tilpassingar av møtestruktur og andre tilretteleggingar som er nødvendig for aktive kvinner i dag. Eg trur også vi bør kunne tilby rettleiing i e- postbruk og enkel pc-bruk elles, for dei som måtte finne det nyttig. Enkel rettleiing i møteleiing, referatskriving og rekneskapsoppsett kunne det også bli ei råd med. Slik og anna organisasjonsutvikling bør truleg vere noko av det viktigaste styret bør drive med i tida framover, både i fylkesstyreleddet og som rettleiing og rådgjeving for lokallaga. Alt i samsvar med det som blir forventa av organisasjonen over heile landet. Med dette forsiktige blikket på oss sjølve sluttar årsmøtetala for 2011. ----------------------

10 Merknader til årsmeldinga: Utover hausten kom det meldingar om at lokallaga hadde notert seg auke i kontingenten etter årsmøtet i Balestrand gjennom oppslag i Bygdekvinner/NBK-nytt nr. 3 som kom ut i haust. I sommarbrevet frå TBK hadde vi grundig omtale av årsmøtet og det er beklageleg om ikkje sommarbrevet vi sende ut har nådd alle. I NBK-styret er fylkesleiarane representerte og fylka er delt inn i regionar. I vår region er Siss Ågedal regionrepresentant i NBK-styret. Vi har ein god dialog med NBK-styret på fylkesnivå. Framfor styremøta i NBK har Siss og eg open og god kontakt. Slik rapporterer ho om aktivitetane våre og om kva vi er opptatt av til sentralstyret. NBK er slik sett ein veldriven organisasjon med god dialog mellom dei ulike nivåa i organisasjonen. Spesielt godt likar eg inspirasjonsseminar i NBK! Vi som var der hugsar med glede båtturen med alle dei fine kursa og opplevingane da vi tok danskebåten frå Oslo til København. I 2010 var det årsmøte i NBK, hausten 2011 arrangerar NBK nye inspirasjonseminar. I Bodø 17. og 18. september (flytta frå Trondheim) og i Kristiansand 24. og 25. september. Merk av tidspunktet. NBK og fylkesstyret ønskjer sjølvsagt at flest muleg medlemmer frå lokallaga prioriterer NBK og blir med på inspirasjonsseminar! Påmelding kjem i Bygdekvinner nr. 2 i juni, meir info kjem til lokallaga i april. Sett av tida i september med ein gang, oppfordrar Ingrid Grene Henriksen på kontoret! Informasjonsansvarleg Sigrun Farstad Gregori på kontoret melder at Bygdekvinner kjem i nytt design på nett og papir i løpet av sommaren. Det kjem også nye kurs i nettbruk, informasjonsarbeidet i NBK er både spennande og i stadig utvikling. Margunn Nedrebø frå NBK-styret kan seie meir om desse emna.