FORMS OF FREEDOM African Independence and Nordic Models

FORMS OF FREEDOM African Independence and Nordic Models La Biennale di Architettura, Venezia, 7. juni 23. november 2014 Nasjonalmuseet Arkitektur, Oslo, 23. januar 19. april 2015

Tidslinje Innledning Foto: Per Svensson / Aftenposten / NTB scanpix 1961 Nordisk råd vedtar nordisk samarbeid om utviklings hjelp 1965 Tanganyika () oppnår selvstendighet, med Julius Nyerere som stats minister (president fra 1962) Frantz Fanons anti kolonialistiske roman Jordens fordømte kommer ut og får stor innflytelse 1962 Statlige organer for utviklings hjelp opprettes i Sverige (Nämnden för internationellt bistånd NIB), Norge (Norsk Utviklingshjelp) og Danmark (fra 1971 kalt Danida) Nordiska Afrikainstitutet opprettes i Uppsala, Sverige 1963 Kenya blir selvstendig, med Jomo Kenyatta som statsminister, og året etter president I USA: «I have a dream» Martin Luther King jr. holder sin berømte antirasistiske tale Julius Nyerere reiser på sitt første statsbesøk til Norden (bildet under) The Organization for African Unity (OAU) opprettes av 32 afrikanske land University of East Africa etableres i Makerere, Uganda, for studenter fra Uganda, Kenya og Tanganyika 1964 Zambia blir selvstendig, med Kenneth Kaunda som landets første president Tanganyika og Zanzibar går sammen og danner republikken Nelson Mandela dømmes til fengsel på livstid, etter å ha blitt arrestert i 1962 1967 1968 FINNIDA (Finnish International Development Agency) etableres SIDA (Swedish International Development Authority) erstatter Nämnden för internationellt bistånd Arusha-erklæringen: Nyereres politiske program for sosialisme, selv stendighet og velferd Det østafrikanske fellesskap (EAC) opprettes av Kenya, Uganda og NORAD (Norwegian Agency for International Develop ment) erstatter Norsk Utviklingshjelp 1971 Statsminister Olof Palme besøker Zambia og 1973 Oljekrisen rammer globalt 1976 Julius Nyerere besøker Norden på nytt 1977 Det østafrikanske fellesskap bryter sammen 1978 Jomo Kenyatta dør, Daniel Arap Moi tar over som president 1985 Kenneth Kaunda på offisielt besøk til Norden Julius Nyerere går av som president 1985 Kenneth Kaunda på offisielt besøk til Norden Julius Nyerere går av som president Det er velkjent at nordiske arkitekter spilte en betydelig rolle i oppbyggingen av de moderne velferdsstatene i Norden. At de bidro til modernisering og nasjonsbygging i frigjorte kolonier i Afrika på 1960- og 1970-tallet, er langt mindre kjent. Frigjøringen av, Kenya og Zambia på 1960 tallet falt sammen med opprettingen av statlige bistandsorganisasjoner i Norden. De nordiske giverlandene hadde stor tro på at den sosialdemokratiske modellen kunne eksporteres, oversettes og bidra til nasjonsbygging, modernisering og velferdsutvikling i Afrika. De nye afrikanske statslederne ønsket på sin side samarbeidspartnere uten tung kolonihistorie, og så dessuten til resultatene de nordiske velferdsstatene kunne vise til etter andre verdenskrig. Nordiske politikere hadde også vist betydelig politisk støtte i kampen for uavhengighet. Kontakten mellom de nordiske sosialdemokratiene og de nye sosialistiske afrikanske statene ble sterk og var preget av gjensidig utviklingsoptimisme, gode intensjoner og en nesten naiv tro på den nordiske modellens overføringspotensial i en helt annen geografisk, demografisk og kulturell kontekst. Arkitektene reiste som del av nordiske ekspertdelegasjoner, ansatt og lønnet av nordiske bistandsorganisasjoner. Noen av dem ble ansatt i nordiske firmaer med oppdrag i Afrika. Mange inngikk arbeidskontrakter med afrikanske myndigheter og besatte utrednings- og prosjekteringsstillinger i afrikanske departementer og bymyndigheter, ofte sammen med arkitekter fra andre land ikke minst britiske som hadde lang fartstid i Afrika. Det var stort behov for arkitektbistand i oppbyggingen av de nye afrikanske statene. Ifølge én av de første som reiste til Kenya, Karl Henrik Nøstvik, fantes det i 1966 bare én arkitektutdannet afrikaner i hele det østlige Afrika (David Mutiso, utdannet i England og ansatt som sjefs arkitekt i Kenyas Ministry of Works). Utstillingen «Forms of Freedom. African Independence and Nordic Models» undersøker hva de nordiske arkitektene arbeidet med på 1960- og 70-tallet og kretser rundt to begreper: å «bygge frihet», og å «finne frihet». Å bygge frihet viser til den faktiske nasjonsbyggingen som foregikk gjennom masterplaner for byer og regioner, infrastruktur, industri og institusjoner for helse, utdanning og regjeringsapparat. Å finne frihet peker på den andre siden mot det modernistisk-eksperimentelle frirommet som åpnet seg i møtet mellom nordisk bistand og afrikansk nasjonsbygging. «you would be surprised to see how widely the principles of the Arusha declaration are known and appreciated in this country [ ] the right for the people to elect their own leaders, the importance of self reliance, and break the dependence of foreign influence, the emphasis on development of the rural areas where the majority of the people live, the distribution of incomes to avoid the establishment of a rich powerful upper class.» Statsminister Oddvar Nordli, tale til Julius Nyerere på Akershus festning, 29.4.1976 3

Om arbeidet med utstillingen «Forms of Freedom. African Independence and Nordic Models» ble vist i Den nordiske paviljongen (eid av Sverige, Finland og Norge i fellesskap) under Arkitekturbiennalen i Venezia i 2014. Utstillingen svarte på temaet «Absorbing Modernity 1914 2014» som biennaledirektør Rem Koolhaas lanserte i januar 2013. Han oppfordret kuratorene til de nasjonale paviljongene til kritisk å vurdere hver nasjons modernitetshistorie ved å formidle uoffisielle, uoppdagete eller ukjente sider. Utstillingen er resultat av et drøyt års undersøkelser og arkivsøk, ekskursjoner til, Kenya og Zambia, intervjuer med gjenlevende svenske, finske og norske arkitekter og møter med deres familier og arbeidskolleger, og også med ambassadører, lokale arkitektforeninger, arkitektskoler og museer, bistandsfolk, brukere og ikke minst den eneste gjenlevende statslederen fra perioden, Kenneth Kaunda, i et uforglemmelig øyeblikk i hans residens i Lusaka i november 2013. tolkninger av Mette Tronvoll og Iwan Baan, som på oppdrag fra Nasjonalmuseet besøkte henholdsvis Zambia og Kenya i 2014, avdekker hvordan deler av den realiserte arkitekturen i dag er mottatt, absorbert, tilpasset og transformert. Vi spør oss: Hvilken status har den nordiske modernistiske bygningsarven i dag arkitekturen som i sin tid bar løfter om progressivitet og framtidstro? Dette er også perspektivet for et todagers internasjonalt symposium i mars 2015, et samarbeid mellom Nasjonalmuseet og Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo, som utvider utstillingens tema og danner grunnlaget for en forskningspublikasjon. Nordiske arkitekters virksomhet i Afrika har sjelden vært omtalt, verken i bistandshistorien eller i arkitekturhistorien. Utstillingen utgjør første trinn i en dokumentasjon av den nordiske «eksperteksporten» til Afrika nærmere bestemt, Kenya og Zambia, som alle tre var viktige samarbeidsland for Norge, Sverige og Finland i en kort og intens periode fram mot 1980, da bistandsarbeidet endret profil. I utstillingen er arkivmateriale som tegninger, profesjonelle fotografier, private dias, avisklipp, rapporter, dokumenter, referater og sitater er kronologisk ordnet og satt sammen i en serie frittstående bokvegger. TV-reportasjer fra 1960 og 70-tallet dokumenterer optimistiske statsbesøk mellom samarbeidslandene. Nye fotografiske Tidligere president Kenneth Kaunda utenfor sin residens i Lusaka, 13. november 2013 4 5

Pilotprosjektet The Nordic Tanganyika Education Centre, Kibaha, (1963 68) Arkitekter: Bjørn Christoffersen og Rolf Hvalbye Teknisk planlegging: Norconsult AS. Prosjektleder: Oddvar Bjærum Stedlige arkitekter: Torvald Åkesson, Halvor Fossum, Liv Skeie m.fl. Entreprenør: Italian Construction Co. Ltd. Fellesnordisk prosjekt ved Nordisk råd / Tanganyika Finansiert av Norge, Sverige, Finland og Danmark Overtatt av i 1970, videre støtte til senteret ble heretter administrert av SIDA Julius Nyerere, Tapani Katala og Oddvar Bjærum i Kibaha, I 1961, samme år som Tanganyika oppnådde selvstendighet fra Storbritannia, etablerte Nordisk råd et fellesnordisk samarbeid om økonomisk og teknisk bistand til utviklingsland. En rekke nye stater i Afrika hadde etter avkolonialiseringen behov for å bygge egne institusjoner for utdanning og helse, regjeringsbygg, industri og infrastruktur. Rådet mente derfor Afrika var den mest interessante verdenssdelen å starte opp i. Etter flere undersøkelser, blant annet i Nigeria, falt valget på Tanganyika (senere ). Hovedgrunnen bak det nordiske samarbeidet var at man ville kunne yte mer bistand samlet. Men det var også et uttalt mål at utviklingssamarbeidet skulle styrke det nordiske fellesskapet. Og man ønsket ikke minst at nordiske verdier om demokrati og velferd skulle tjene som et eksempel for de nye afrikanske statene, og vise at et fredelig regionalt samarbeid var mulig. Allerede året etter inngikk den nyoppnevnte fellesnordiske ministerkomiteen en avtale med president Julius Nyerere om å bekoste og bygge et omfattende utdannings- og helsesenter i Kibaha, ca. fire mil utenfor Dar es Salaam. Senteret skulle finansieres etter en skala som tilsvarte de nordiske landenes forholdsvise bidrag til FNs administrative utgifter (Sverige 50 %, Danmark 20 %, Finland og Norge 15 % hver). Programmet skulle baseres på Nyereres tre satsingsområder for utviklingen av den nye, selvstendige nasjonen: utdanning, helse og jordbruk. Arkitektene Bjørn Christoffersen og Rolf Hvalbye bodde en tid i Kibaha for å studere tomteforhold, og for å vurdere organisering og plassering, mens Nordiske eksperter bodde i Kibaha under byggingen av The Nordic Tanganyika Centre «The initial project institutions were chosen because the n authorities had given agriculture, health, and education developments the highest priority and because such institutions would be important elements of the country s own development programme.» Kibaha, Nordic Tanganyika Project, Final Report on Planning and Construction, Prepared by Norconsult AS November 1968. 1961 1962 1963 1964 1966 1967 1968 1970 Tanganyika oppnår selvstendighet, Julius Nyerere blir statsminister (president fra 1962) Nordisk råd bestemmer seg for et nordisk sam arbeid om utviklings hjelp og nedsetter en felles nordisk ministerkomité som umiddelbart sender en delegasjon til en rekke afrikanske land for å identifisere mulige Sverige, Danmark og Norge danner statlige organer for bistand, Finland følger etter i 1965 Februar: Ministerkomiteen undertegner en avtale med Tanganyika om å etablere et senter for helse, jordbruk og videregående utdanning i Kibaha, noen mil utenfor Dar es Salaam August: Eksperter Planene for senteret legges. Julius Nyerere reiser på offisielt besøk til Norden Tanganyika og Zanzibar går sammen til ett land og blir, med Nyerere som president Den videregående skolen ferdigstilles, med plass til 600 spesielt begavede gutter fra hele landet Julius Nyereres sosialistiske politikk (ujamaa) formuleres i Arusha-erklæringen The Nordic Tanganyika Centre ferdigstilles, nå også med bibliotek, sportsarena, forsamlingssal, butikker, boliger for ansatte og administrasjonsbygninger overtar driften av senteret, nå Kibaha Education Centre. Kong Fredrik IX av Danmark og president Julius Nyerere er til stede ved seremonien. Fortsatt nordisk støtte til drift i flere år fremover Byggingen starter tidlig Helesenteret ferdigstilles, på året, og allerede i med en kapasitet juni kan Julius Nyerere på 200 000 pasienter åpne jordbruksskolen, i året, og et treårig som skal gi kortvarig utdanningsforløp for 20 6 prosjekter opplæring til lokale sykepleiestudenter besøker Tanganyika bønder med utkast til senteret 7

indirekte sollys når boksamlingene, mens internatene er effektivt organisert med hager mellom seg. Samtidig som arkitektene hadde tilegnet seg kunn skap om tropisk arkitektur, bærer anlegget preg av vestlige og nordiske arkitektur- og planleggingsidealer: De hvite lave, geometrisk enkle bygningskroppene med ulike funksjoner kan minne om et nordisk drabantbysenter. Så hadde også Christoffersen og Hvalbye omtrent på samme tid tegnet Linderud skole i Groruddalen i Oslo. Matsal for 600 gutter, fotografert av Karl Henrik Nøstvik på studietur i 1967 prosjektet i hovedsak ble tegnet i Norge. Bygningene ble spredt omkring et høydedrag: en videregående skole for 600 gutter, et helsesenter som omfattet 50 sengeplasser og sykepleierutdanning for 20 studenter, et opplæringssenter i jordbruk, boliger for elever og lærere, bibliotek, samlingssal og administrasjon. Fellesfunksjoner som bibliotek og idrettsplass ble lagt i de lavere delene av landskapet, mens internat, helsesenter og boliger ble bygget i helningene. Bygningene bindes sammen av overdekkete gangarealer som beskytter mot sol og regn. Naturlig kryssventilering sørger for behagelig inneklima i matsalen, atriumshagen i biblioteket bidrar til at bare overtok ansvaret for senteret i 1970, som da skiftet navn til Kibaha Education Centre. I flere år etter overtakelsen ble det gitt nordisk støtte til drift og utvikling, inklusiv lærerkrefter. Etableringen av senteret har uten tvil bidratt til utviklingen av regionen, og har i dag rundt 900 ansatte. Det åpne landskapet har i løpet av årene grodd til og bygningene er preget av forfall, feilslåtte forbedringsprosjekter og manglende vedlikehold. Fortsatt tilbyr skolen en av s beste videregående utdanninger til evnerike gutter og jenter fra hele landet. Helsesenteret er utvidet med et nytt sykehusbygg og har status som regionalt helsesenter for sju distrikter. For Nyerere ble Kibaha et pilotprosjekt som han ønsket flere av over hele landet, ikke minst rundt de store byene for å dekke behovet for jordbruksvarer og for at fellesfunksjonene skulle betjene både elever, lærere og regionens innbyggere. Tilsvarende multifunksjonelle sentre, som omfattet både jordbruk, helse og utdanning, ble likevel ikke bygget. Men Kibaha ble det første av flere fellesnordiske prosjekter, blant annet kooperative prosjekter og et rent jordbruksprosjekt i Mbeya, sistnevnte også tegnet av Christoffersen og Hvalbye (se liste side 42). Kibaha før og nå. Internatene fotografert av Karl Henrik Nøstvik på studietur i 1967 og av Nasjonalmuseet i 2014. «I would like to make it quite clear that the n government would like more Kibahas, and as many as possible!» President Julius Nyerere, 10 January 1970 8 9

Afrikas høyeste Kenyatta International Conference Centre, KICC (1966 1973) Entreprenør: Gordon Melvin and Partners Oppdragsgiver: Ministry of Works / Kenya African National Union (KANU) Adminstrasjon: Norsk Utviklingshjelp / NORAD Karl Henrik Nøstvik inngikk i den første ekspertgruppen som Norsk Utviklingshjelp sendte til Kenya i 1965. Sammen med leger, veterinærer, agronomer og lærere skulle han hjelpe til med å bygge infrastruktur, velferd og nye monumenter i et land som to år tidligere var frigjort fra det britiske kolonistyret. I mars 1966, under sitt engasjement i Ministry of Works, fikk den norske arkitekten oppdraget om å tegne hovedkvarteret, selveste Regjeringsbygningen, for partiet KANU. De neste årenes intense prosjekteringsarbeid foregikk i tett dialog med presidenten selv, «Mzee» Jomo Kenyatta. Det 32-etasjes høye administrasjonstårnet, som fram til 1990-tallet hadde status som Øst-Afrikas høyeste bygning, ble sammen med kongresshallens amfiteater et symbol for frihet, framskritt og modernitet. Julius Nyerere, den første presidenten i nabolandet, vurderte prangende monumentalitet som irrelevant for de nye afrikanske demokratiene. Men kenyanere oppfattet nok ikke KICC som pompøs. Bygningen pryder den kenyanske 100-shillingsseddelen, og i 2012 kåret avisen Daily News og den kenyanske arkitektforeningen KICC som nr. 1 blant Kenyas 15 viktigste byggverk. Tårnet, med en sirkulær plan, ble bygget som den første glideforskalingen i Afrika og utført i betong med et håndmeislet og i utgangspunktet vedlikeholdsfritt lag av sement og basalt. En roterende restaurant med helikopterplass på toppen, åpner seg mot himmelen. Amfiteateret er dekket «ganske snart viste det seg at Mzee selv, president Kenyatta, ville ha et ord med i laget. Det ble etter hvert flere turer utover til Gatundu (presidentens private residens), og i en periode i mai/juli i fjor dro jeg utover dit omtrent en gang i uken. Kenyatta viste seg å være en ganske utålmodig herre, som ikke kunne forstå at det skulle ta så lang tid å utarbeide planer for bygget.» Karl H. Nøstvik, Rapport til Norsk Utviklingshjelp, 31.05.1967, Riksarkivet. 1962 1963 1965 1966 1967 1968 1969 1970 1972 1973 Norsk Utviklingshjelp opprettes (fra 1968 kalt Norad) Kenya blir selvstendig. Jomo Kenyatta, leder for partiet KANU, blir statsminister og året etter president (fram til sin død i 1978) Arkitekt Karl Henrik Nøstvik reiser med Norsk Utviklingshjelps første ekspertdelegasjon til Kenya, ansettes i Ministry of Works Nøstvik får oppdraget om å tegne KANUs nye hovedkvarter i Nairobi 1966 67: Prosjektet heter «The KANU Building for the Government of Kenya», tårnet er 27 etasjer høyt Det østafrikanske fellesskap (East African Community) opprettes av Kenya, Uganda og en plattform for politisk og økonomisk samarbeid i regionen Prosjektet heter nå «Government Offices & Conference Hall (Kenya African National Union Headquarters Building)» 1968 69: Prosjektet får igjen nytt navn: «Government Offices and Conference Hall» «Government Offices and Conference Building» «IBRD/IMF annual meetings 1973 at Kenya Conference Center», tårnet har fått sin endelige høyde på 32 etasjer Jomo Kenyatta åpner «Kenyatta International Conference Center» (KICC) for den første verdensbankkonferansen som holdes i Afrika 10 11

og inne, med naturlig luftventilasjon og et behagelig inneklima som resultat. Bare når sola har mistet noe av sin intensitet omkring kl. 15.30, når strålene helt inn i bygningen. Tegninger stemplet i 1972 viser at tårnet vokste fra 27 til 32 etasjer og at konferansearealer ble lagt til basen for å imøtekomme planer om å arrangere internasjonale konferanser. I 1973 åpnet KICC i forbindelse med at Nairobi var vertsby for Verdensbankens første konferanse på det afrikanske kontinentet. Betongelementene blir håndmeislet. av ubehandlete betongelementer som møtes i en spiss. Disse to bygningene står på en opphøyet base og nås via symmetriske ramper. Anlegget er gitt karakteristikker som «maiskolben og den afrikanske hytta», «Mzee s pekefinger» og «lukket og åpen lotusblomst». Som besøkende slås man av bruken av mange ulike kenyanske tresorter i innredningen, og av assosiasjonene kongresshallen gir til progressive arkitekturelementer i 1960-tallets science fictionfilmer. Man imponeres av den komplekse og sofistikerte åpenheten som Nøstvik skapte mellom ute Tårnet er i dag malt rosa. Restauranten har ikke rotert eller servert på lenge og er nå omkranset av en lysreklame. Disse endringene hindrer like vel ikke at bygningen framstår som et sterkt verk i dagens million by. KICC skulle også bli Nøstviks største suksess. Han forlenget avtalen med NORAD og etablerte deretter egen praksis i Nairobi, som han drev fram til sin død i 1992. «The tallest man in Africa», som han ble kalt, tegnet i denne perioden en mengde prosjekter som delvis ble oppført i Kenya og landene omkring: boliger for ambassadeansatte og bistandsarbeidere, hoteller, brannstasjoner, skoler, universitetsanlegg, barer og svømmebassenger. Han var også nær ved å få realisert to andre imponerende oppdrag som trolig ville fått stor oppmerksomhet på den internasjonale arkitekturscenen: et moderniseringsprosjekt for Zanzibar og et over 500 meter høyt tårn i Qatar. Denne ikke-oppfylte arkitekturen omtales andre steder i katalogen. «et nytt land som vårt trenger symboler» D.M. Mutiso, sjefsarkitekt i Ministry of Works 1967 74, intervjuet i Byggekunst, 3/1974 12 13

President Jomo Kenyatta gratulerer arkitekt Karl Henrik Nøstvik under åpningen i 1973. Til høyre sjefsarkitekt David Mutiso ved Ministry of Works. Motstående side: Hele anlegget med konferansesal, kontortårn og amfiteater. 15

Systemskolene Zambia World Bank Education Project (ZWBEP) 1971 78 Norconsult AS: Arkitekt: Gunnar Hyll (Chief Architect), Halvor Halvorsen, Paul Irgens, Steinar Rosenvinge, Torstein Ramberg, Bjørn Lunøe (Chief Engineer) m.fl. Prosjektdirektør (1971 74): Halvor Fossum Ministry of Education: Halvor Fossum, Esten Dal, Cecilie Juell Møller, Arne Monsen, John Walsh NORAD / Ministry of Education President Kenneth Kaundas første nasjonale utviklingsplan etter Zambias uavhengighet i 1964 la stor vekt på å høyne utdanningsnivået. Særlig var det viktig å få på plass flere videregående skoler for å rekruttere elever til høyere studier, noe som skulle gi nødvendig fagkompetanse og arbeidskraft til den nye statens økonomiske, sosiale og politiske utvikling. I april 1969 fikk Zambia innvilget lån fra Verdensbanken. Midlene skulle gå til å bygge ni nye videregående skoler, og til å utvide 56 eksisterende. I tillegg skulle lånet dekke oppføringen av fire lærerskoler og én teknisk høgskole. Skolene var fordelt over hele landet og skulle planlegges, tegnes og bygges i løpet av fem år slik at 22 000 nye skoleplasser kunne etableres. Det gjaldt å handle raskt, og allerede i desember 1969 ble kontrakten mellom Zambia og Norconsult AS undertegnet. Året etter gikk Norad inn med midler til prosjektadministrasjon og konsulenthonorarer. Den norske arkitekten Halvor Fossum, som fra 1967 var ansatt i undervisningsdepartementet i Zambia, hadde ledet forhandlingene både med Verdensbanken og Norad. På fem år skulle 22 000 nye skoleplasser for jenter og gutter opprettes på 65 videregående skoler over hele Zambia. Kriteriene var vidløftige: Skolene skulle kunne tilpasses eksisterende bebyggelse, topografi og klima. De skulle være funksjonelle for ulike utdanningsretninger og fleksible for framtidig bruksendring. Materialene skulle produseres eller være tilgjengelige lokalt, og ufaglært arbeidskraft skulle kunne benyttes i byggingen. Videre skulle vedlikeholdskostnadene være lave, og skolene skulle ikke minst produseres med lavest mulige kostnader på kortest mulig tid. «Ved å standardisere romenhetene istedenfor hele skolen, oppnådde vi en meget fleksibel planløsning uten at vi mistet noen av fordelene ved standardisering [ ] det konstruksjonssystem som ble valgt tillot at romenhetene ble satt sammen i en uendelighet av variasjoner.» Henrik Fürst, assisterende direktør Norconsult AS, «Administrasjon og styring av Zambia World Bank Education Project», foredrag i Den Norske Ingeniørforening 17.10.1972 1964 1966 1967 1969 1970 1971 1973 1974 1976 1978 Zambia oppnår 1966 70: Zambias Norge og Zambia inngår Zambia innvilges lån fra Norge (NORAD) Bygging av den første Oljekrisen, fallende 13 skoler står ferdig Store deler av prosjektet Prosjektet ferdigstilles selvstendighet, med første nasjonale utviklingsplan avtale om bistands Verdensbanken i april. involveres finansielt skolen starter kopperpriser og er ferdig. Evaluering Kenneth Kaunda med store samarbeid. Norske I desember inngås stenging av grensen påbegynnes som landets første visjoner for landets lærere hadde vært kontrakt mellom mot Rhodesia skaper president utdanningssystem i landet siden 1966, Zambia og Norconsult problemer for formidlet gjennom om bygging av 65 byggingen «Utvalget for norske videregående skoler. lærekrefter til Afrika» Planen er ferdigstilling innen 30. september 1974 16 17

For å imøtekomme kravene, utviklet Norconsult et standardisert system av prefabrikkerte moduler og testet ut ny datateknologi i planleggingen. I tråd med strukturalistiske arkitektur- og planleggingsidealer, ble systemet basert på en grunnenhet, her målsatt til 8 x 8 meter. Enhetene kunne settes sammen i mange ulike kombinasjoner og tilpasses ulike arealbehov, forskjellig urbane og landskapsmessige situasjoner, eksisterende bygninger og høyst ulike bruksområder som tradisjonell klasseromsundervisning, laboratorie- og verkstedsvirksomhet, toaletter og rom for allmøter og matlaging. Elementene i hovedkonstruksjonen, som fundamenter, søyler og hoveddragere, ble produsert i betong. Stål ble brukt i vindus- og veggfelt og i takbuekonstruksjonen. De buete takene, tekket med korrugerte asbestplater, gir skolene sitt karakteristiske uttrykk. Endeveggenes topp-panel ble utført i transparente fiberglasselementer som silte lyset i geometriske mønster. I likhet med de andre bygningsmaterialene, kunne sideveggenes sandwich-elementer produseres lokalt, selv om materialet aldri tidligere var brukt i Zambia. Norconsult leverte også innredning og inventar. Men intensjonen om at moderne teknologi skulle kunne løse en stor nasjonal byggeoppgave på kort tid, eller imøtekomme rekken av små og store problemer som oppsto underveis, holdt ikke. I 1976 to år etter at prosjektet skulle vært fullført, men fortsatt var under bygging begynte Ministry of Works og Norad en evalueringsprosess som resulterte i en kritisk rapport. Arkitekturen ble beskrevet som monoton og fremmedartet i Zambia, veggene var for tynne, møbler gikk lett i stykker, takrennene ble tettet av planterester, toalettene virket ikke og maskiner og undervisningsutstyr var for avansert. Som helhet ble prosjektet vurdert som for omfattende, og med en organisering som var uoversiktlig. Men evalueringsrapporten hadde også positive vurderinger. Romenhetene ble for eksempel ansett som funksjonelle, og ikke minst ville prosjektet gi tusenvis av unge jenter og gutter videregående utdanning. For å bøte på vedlikeholdsproblemet, iverksatte ingeniør Bjørn Lunøe, som under byggeperioden hadde vært ansatt i Norconsult, et Norad-støttet system for forebyggende vedlikehold på 1980-tallet. Dette styrket eierskapet og innsatsen; én av skolene komponerte sågar sin egen vedlikeholdssang. Arkitekturen er i dag i ulik grad vedlikeholdt og transformert, men skolene er fortsatt i bruk. Store deler av zambisk ungdom har fått og får sin grunn utdanning her. Ifølge arkitekt Gunnar Hyll dreier det seg om nærmere halvannen millioner elever siden ferdigstillelsen på 1970-tallet. Systemskolene har tross sin variasjonsrikdom fått en sterk felles identitet: «The World Bank Schools» er blitt et begrep i Zambia. «The shape is unfamiliar to Zambian conditions and does not fit easily with existing pitched roofs. Strong feelings were evoked from a number of Heads and teachers. Many did, however, admit that after some time they had accepted the appearance of the buildings. It definitely gives a strong character to the schools.» Evaluation report on Zambia World Bank Education Project. Republic of Zambia, Ministry of Education. Lusaka, 1977 18 19

Fiskefryseri i ørkenen Lake Turkana Fisheries Development Project Kalokol Freezing and Cold Storage Plant (1977 78) Entreprenør: Veidekke/Furuholmen Administrasjon: NORAD I 1977 fikk Karl Henrik Nøstvik oppdraget om å tegne en moderne fiskefrysefabrikk i Turkana-ørkenen nord i Kenya, der det paradoksalt nok verken fantes strøm eller tradisjoner for å drive med fiske. Det kenyanske fiskeridepartementet hadde riktignok på begynnelsen av 1960-tallet begynt å utvikle fiske av nilabbor i Turkanasjøen, Afrikas største ørkeninnsjø. Etter en lang tørkeperiode, var målet å bekjempe den økende fattigdommen og spedbarnsdødelighetene blant nomadene, som tradisjonelt levde av geitemelk, blod og kjøtt. Rundt 1970 startet norske entreprenører å bygge 300 kilometer vei inn til ørkensjøen. Fra 1971 bisto Norad med båter og utstyr, og støttet utviklingen av et fiskekooperativ økonomisk og administrativt. Fabrikken ble bygget på det lille stedet Kalokol. En stor overdekket og skyggerik plass, der lastebiler kunne kjøre inn for av- og pålessing, deler anlegget i to: Den ene delen inneholdt opprinnelig soner for fersk fisk, tørkeri og fryseri, mens den andre omfattet administrative funksjoner, verksted og båtbutikk. En naturlig ventilert forelesningssal og en atriumshage med grønne planter visualiserer optimismen og velviljen som drev prosjektet, der intensjonen var å skape velferd for alle. Nøstviks opprinnelige idé om en fabrikkport formet som en fisk, med et lysende øye som lampe, skulle nok gjøre arbeiderne stolte, men ble forkastet i det endelige prosjektet. I dag står fryseriavdelingen tom, med maskiner og utstyr som aldri har vært i bruk. Kontorene benyttes av gründere og entusiaster, plantene i atriumshagen vannes, og det tørkes fisk inne i fabrikken og på de hellelagte gangstiene som Nøstvik omsorgsfullt «Turkanere spiser tradisjonelt ikke fisk de liker det ikke,» sier fotografen bak disse bildene av byggingen av fiskefryseanleegget i Turkana, Thore Hem. tegnet for å lede folk inn og ut av fabrikken. Denne monumentale nesten-ruinen, som bare trenger overfladisk vedlikehold for å se ut som ny, har skapt en viss fortetning i Kalokol det har kommet noen flere mennesker, en bensinpumpe, en politistasjon og noen butikker. Dagens oljefunn i området gir enkelte grunn til optimisme om fortsatt utvikling, mens andre er bekymret for at naturarven og nomadenes tradi sjonelle levesett vil svekkes. «We were still naive. We introduced to Kenya concepts that worked in Norway without seeing what was going to work locally.» Kjell Harald Dalen, ambassadør i Kenya, i Michael N.I. Lokurua «The failure of the Norwegian supported fish factory in Turkana, Kenya: an ecological-historical perspective», i Egerton Journal of Humanities, Social Sciences, and Education, 2008. 1970 1975 1977 1978 1980 Byggingen av veien nordover til Turkana starter opp Planleggingen av et fryseanlegg ved Kalokol begynner. En rekke norske fagfolk er med i planleggingen; antropologer, fiskerieksperter, transportøkonomer m.m. Nøstvik får oppdraget med å tegne anlegget Utkast til «Turkana Fishermen s co-operative» foreligger i februar, ferdige tegninger til «Lake Turkana Fisheries Development Project» er klare i november. Anlegget står ferdig, med fryserimaskiner levert av Kværner Kulde. Disse kommer aldri i drift. 20 21

Ujamaa-urbanisering Master Plan Tanga, (1974 95) Oppdragsgiver: Ministry of Lands, Housing and Urban Development (MLHUD), Involverte instanser: Ministry of Works, Capital Development Authority og National Housing Corporation, samt Ardhi-instituttet og Bureau of Resource Assessment and Land Use Planning (begge University of Dar es Salaam). Masterplaner for fire regionhovedsteder (1974 1975) Teamleder Tanga: Rainer Nordberg Team-leder Mbeya: Bo Mallander Team-leder Moshi: Antti Hankkio Team-leder Tabora: Mårten Bondestam Koordinering: Jakko Kaikkonen (MLHUD) Under ledelse av president Julius Nyerere skulle bygges til et egalitært, moderne velferdssamfunn som samtidig videreførte tradisjonelle lokale verdier. Internasjonale sosialistiske prinsipper ble oversatt på ulike måter i landene som hadde vunnet sin selvstendighet. I ble ujamaapolitikken (ujamaa kan oversettes med «fellesskap» eller «storfamilie») formulert i Arusha-erklæringen fra 1967. Mens s første femårsplan la vekt på utdanning for å bygge kompetanse, og gjennom dette økonomisk selvstendighet, la den andre femårsplanen (1969 74) vekt på desentralisering og regional utvikling. Politisk ledelse i og i de nordiske landene hadde en felles tro på sentralt styrt planøkonomi og så byplanlegging som en integrert del av planøkonomien. Byplanlegging skulle forstås som samordnende og helhetlig samfunnsplanlegging. Nyerere var overbevist om at et sosialistisk velferdssamfunn ikke kunne skapes innenfor rammene av moderne, markedsbaserte storbyer som Dar es Salaam. Derfor ble landet delt i regioner der hver region ble planlagt med ett urbant regionalt senter som skulle avlaste veksten i de største byene. I 1973 valgte også å etablere en ny offisiell hovedstad i Dodoma, som i samsvar med ujamaa-prinsippene skulle styrke desentraliseringen. Dodoma ble planlagt med en lavmælt arkitektonisk utforming, i tråd med ujamaa-idelologien. «Planning should embody the ideology of the country.» Den tanzanianske ujamaa-politikken er det ideologiske grunnlaget for masterplanen for Tanga, utviklet av finske planleggere på 1970-tallet. «[there is] no need for ostentatious projects like skyscrapers and super highways; the city would be a home and not a monument.» Julius Nyerere i Blueprint for Dodoma, Report and Accounts 2 / 1974-75, Capital Development Authority, Dar es Salaam. «Nyereres visjoner om byer som menneskevennlige tilholdssteder og som et sosialistisk, likestilt samfunn, skulle oppnås gjennom by- og region planlegging basert på ujamaa-politikk og lavmælt monumentalitet.» Professor Karl Otto Ellefsen, Arktiktur- og designhøgskolen i Oslo, 2014. 1961 1964 1967 1972 1973 1974 1975 1976 Tanganyika blir Tanganyika og Zanzibar Arusha-erklæringen: Deler av statlig sektor 1973 75: Forprosjekt Dodoma erstattter Ardhi-instittuet i Dar Pilotundersøkelser for Landsbyorganiseringen Masterplan for den nye uavhengig. Om lag 90 går sammen og danner President Julius flyttes til regionhovedsteder for byplaner for Mbeya, Dar es Salaam som es Salaam etableres Tanga gjennomføres. nedfelles i Villages and hovedstaden Dodoma prosent av befolkningen republikken Nyerere politiske pro- Moshi, Tanga og Tabora s offisielle som akademisk senter Masterplaner for Ujamaa Villages Act foreligger, utformet av bor spredt på gram for uavhengighet, 139 ukast fra 49 land hovedstad. Samme år for arkitektur og planlegging, hvor også flere (1974 95) foreligger byene Moshi og Mbeya Masterplaner for det kanadiske kontoret landsbygda, utenfor sosial likhet og velferd (hvorav 13 skandinaviske) konkurrerer om intensiveres landsbyreformen som sikter mot nordiske planleggere byene Tabora og Tanga Project Planning organiserte landsbyer (1975 95) foreligger Associates Ltd (PPAL). ny regjeringsbygning at alle på landsbygda er tilknyttet Finske Paavo Mänttari for partiet TANU i Dar (84 % av s (MLHUD) var involvert i es Salaam. Urealisert befolkning) innen 3-4 tidlig planleggingsfase. år skal bo i såkalte 22 ujamaa-landsbyer. 23

struktur og prinsipper for hvordan ulike bygningstyper kunne fylle ut denne strukturen. På samme måte som landsbyene, skulle byene settes sammen av kompakte enheter som hver besto av ti boliger med felles dyrkbar jord («ten-cell housing unit») en idé som bygget på storfamilien som økonomisk og sosial enhet. Organiseringen skulle oppfordre til kollektiv og kooperativ produksjon. Byene skulle være så selvforsynte som overhodet mulig, for ikke å tappe ressurser fra landsbygda. Desentraliseringspoltikken harmonerte på papiret godt med den nordiske økonomiske modellen og med vestlige giverlands ønske om å støtte fattigdomsbekjempelse i distriktene. Internasjonale planleggere og arkitekter, deriblant en rekke finske, var involvert i region- og byplanlegging i på 1970-tallet. Finnene utviklet blant annet regionale planer for Lake Zone, Uhuru Corridor, Lindi og Mtwara og byplaner for Mbeya, Moshi, Tabora og Tanga. Sammen med tidens internasjonale arkitektur- og byplanidealer dannet Arusha-erklæringen det ideologiske rammeverket for disse planene: Befolkningen skulle bo og arbeide i mindre, selvbergete enheter, i en moderne fortolkning av den tradisjonelle afrikanske familiestrukturen. Sosial likhet skulle etableres gjennom felles arkitektoniske standarder. Byplanene ble utarbeidet etter strukturalistiske prinsipper. Målet var ikke å skape noe som visuelt lignet de tradisjonelle landsbyene, men å videreføre grunnleggende prinsipper bak landsbyenes organisasjon. Byplanene etablerte en generell «Planning should embody the ideology of the country,» sies det i introduksjonen til masterplanen for Tanga, som er typisk for den byplanleggingen som ble gjennomført i fra 1970-tallet og framover ved hjelp av nordiske eksperter. Planen hadde visse utopiske aspekter, noe som blant annet vises i den sterke troen på at man på kort tid skulle kunne bygge opp et nytt samfunn gjennom en nytolkning av tradisjonelle livsformer kombinert med moderne byplanlegging. Plantegningene for ticellesystemet, og prototypene for urbane landsbyer og bosettinger på henholdsvis 4 000 og 25 000 innbyggere, dokumenterer en usedvanlig stor framtidstro og optimisme. By- og regionplanleggingen i på 1970-tallet ble begrunnet i behovet for nasjonsbygging i et land etablert av koloniale grenser og sammensatt av mange stammesamfunn. Man var opptatt av at velferdsutvikling og modernisering skulle omfatte hele landet, og at politikk for industrialisering og byutvikling skulle tjene disse målene. Politikken kunne sees som en mulighet for oversettelse av en nordisk modell til afrikanske forhold, og intensjoner om planøkonomisk tenkning gjennomsyret hele forsøket. Men resultatene kan også ses som eksempler på at nordiske planleggerne her hadde funnet en arena for storstilte prosjekter som i hjemlandene lett kunne blitt stoppet av påstander om mangel på realitetsforståelse. Utviklingen i ettertid viser også at planene, til tross for uttrykte ambisjoner, ikke kunne stoppe byveksten eller hindre migrasjonen fra landsbygda til Dar Es Salaam. En varig omdanning av byene i ujamaa-retning skjedde heller ikke, selv om ulike pilotprosjekter ble realisert. 24 25

Trippeltårn i Qatar Etter suksessen med Kenya International Conference Centre (KICC, 1966 1973), fikk Karl Henrik Nøstvik flere store oppdrag innenfor rammene av den geografiske, politiske og kommersielle konteksten han nå som privatpraktiserende arkitekt i Nairobi var blitt en del av. Med KICC hadde han demonstrert hvordan han behersket store, monumentale og komplekse byggeoppgaver. Dette var kanskje noe av grunnen til at den indiske hotellkjeden Oberoi engasjerte ham til å tegne et gigantisk tårn, som var planlagt bygget i Qatar. Tårnet skulle bestå av flere funksjoner med innganger fra land og sjø: marina, tanker for å omdanne saltvann til ferskvann, hotellrom, kontorer, leiligheter, grønne terrasser og en roterende restaurant med lounger og barer. Nøstviks forslag er bygget opp av tre konstruktive stilker, der etasjene kunne vokse ut som en plante, uavhengig av hverandre. Etasjene kunne bygges som lukkete rom eller åpne terrasser. Dette systemet ga tårnet en organisk og dynamisk karakter, og ifølge arkitekten stor fleksibilitet: Dersom det ble behov for annen type bruk, kunne nye etasjegulv spennes ut, eller man kunne bygge inn noen av de åpne terrassene. En serie presise blyanttegninger, sannsynligvis utført av arkitekten selv (han hadde 16 medarbeidere på kontoret på dette tidspunktet), viser variasjoner tårnet kunne komponeres over. Det skulle være over 500 meter høyt og ville trolig vært verdens høyeste om det hadde blitt bygget. Tegningene av tårnet ble vist i en utstilling i Jeddah i 1974 sammen med prosjekter fra de to danske arkitekt- og ingeniørfirmaene Henning Larsen og CBC Byggeadministration. Bortsett fra omtalen i utstillingens brosjyre, har dette feberhete prosjektet til nå ligget gjemt og glemt i Nøstviks arkivruller i Nairobi. «By having three towers with floors growing out from the shafts at any given position, maximum flexibility could be achieved. For example, if there is a greater need for office accommodation, the design is such that this could be done either by filling in the terrace spaces or having more floors growing out of the shafts.» Karl Henrik Nøstvik, prosjektbeskrivelsen 26 27

Fornyelse av Zanzibar I kjølvannet av suksessen med Kenyatta International Conference Centre (1966 1973), etablerte Karl Henrik Nøstvik privatpraksis i Nairobi og fikk oppgaver med et omfang arkitekter bare kunne drømme om i Norge. Det var stort behov for å bygge institusjoner og større anlegg i flere av de nye nasjonene omkring Kenya og det raskt. På anbe faling fra den indiske hotellkjeden Oberoi, som Nøstvik hadde hatt kontakt med tidligere, ga Zanzibars andre president, Aboud Jumbe, den norske arkitekten et flerleddet oppdrag om å modernisere øygruppa. Den optimistiske bestillingen gjaldt et internasjonalt konferansesenter med plass til 2 500 mennesker, inkludert en 500-seters restaurant, supermarked og teater, et shoppingsenter i gamlebyen på Zanzibar på stedet der slavehandelen engang hadde foregått et hotell på østkysten samt et hotell- og konferansesenter på Pemba, en av de andre øyene. I Nøstviks arkiv ligger én av få bevarte situasjonsplaner. Planen, som presidenten selv godkjente, viser den vestlige delen av Zanzibars hovedstad, Stonetown. Nøstvik har her forlenget og rettet opp en av kolonitidens delvis eksisterende og tidligere planlagt akse mellom nord og syd, hver med sin panoramiske utsikt. I den nordlige enden, nær det eksisterende hotellet Ya Bwawani, skulle det nye konferansesenteret ligge. Nøstviks organiske og betongbrutalistiske forslag til konferansesenteret, som ifølge ham selv «ikke skulle imitere eller plagiere den lokale arkitekturen», var nok forfriskende målt mot annen postkolonial «Mr. Nostvik would spare no effort or personal sacrifice, to ensure that these projects, when completed, were worthy of the faith shown in him by the Zanzibar Government.» Referat fra formøte, 11.3.1974 Arkitekt Karl Henrik Nøstvik var på flere befaringer da han jobbet med modernisering av Zanzibar. Modell av konferansesenteret (t.v.) som er plassert i nord på situasjonsplanen (over). arkitektur på øya, slik som de rasjonelle boliganleggene, eller hotell Ya Bwawani, som østtyske arkitekter hadde stått ansvarlig for. Jacqueline Resley, interiørdesigner på Nøstviks kontor, fikk etter hvert ansvar for det som ble gjennomført av det opprinnelige oppdraget: Et organisk formet badebasseng og en bar, overdekket av en soppformet betongkonstruksjon. Prosjektet ble ferdigstilt i 1978 som del av hotell Ya Bwawani. Her, under Nøstviks omvendte betongparaply, møttes den internasjonale sosialistiske eliten til midten av 1980-tallet, mens arkitektens omfattende og oppfinnsomme konstruktive ideer om konferansesenteret, forble på papiret og som modellfotografi. «Considerable effort has been made to reflect in the design the island nature of the country and the local cultural values [ ] without imitating or plagiarizing examples of existing local architecture.» Referat fra det første planleggingsmøtet, 15.3.1974 28 29

Mette Tronvoll (f. 1965) er en av Norges mest anerkjente fotokunstnere. Hun er utdannet ved The New School for Social Research, Parsons School of Design, og bor og arbeider i Oslo. Tronvoll arbeider gjerne med fotografiske portretter, som i sin utforsking av mennesket kan nærme seg det dokumentariske. Hun har stilt ut ved en rekke større gallerier og museer verden over, og er kjøpt inn av flere av dem, blant annet Moderna Museet i Stockholm, Metropolitan Museum of Art i New York og Nasjonalmuseet i Norge. I mars 2014 reiste Mette Tronvoll til Lusaka og østprovinsen i Zambia for å fotografere bygninger, elever og ansatte tilknyttet skolene som var del av Zambia World Bank Education Project. Zambia # 1, C-print, 2014, 80 x 80 cm Zambia # 4, C-print, 2014, 80 x 80 cm

Zambia # 7, C-print, 2014, 80 x 80 cm Zambia # 10, C-print, 2014, 80 x 80 cm

Iwan Baan (f. 1975) er en prisbelønnet nederlandsk fotograf, utdannet ved Royal Academy of Art i Haag. Etter sitt første oppdrag som arkitekturfotograf for Rem Koolhaas / OMA i 2005, reiser han nå verden rundt og dokumenterer prosjekter for en rekke av verdens fremste arkitekter. Baan er opptatt av hvordan menneskene lever i og bruker arkitekturen, og av arkitekturens sosiale og samfunnsmessige kontekst. Han har vært representert i flere større utstillinger, og er hyppig brukt i bøker og tidsskrifter. I mars 2014 reiste Baan til Nairobi og Turkana i Kenya for å dokumentere dagens bruk av to av Karl Henrik Nøstviks prosjekter: Kenyatta International Conference Centre og Kalokol fiskefryserianlegg. Kenyatta International Conference Centre, Nairobi 35

37

Kalokol Freezing and Cold Storage Plant, Lake Turkana