VANDRINGEN GÅR VIDERE -

VANDRINGEN GÅR VIDERE - Fotograflet på bokomslaget og tittelsiden (fra 1920) viser hovedsakelig de konsentrerte hustakene i Stavanger og tre av kirkene (St. Petri, St. Johannes og Vår Frue ( = Hetlandskirken), Petri skole etc. I den store, hvite murbygningen til høyre, var b1.a. byens politikammer, for den veldige ildebranden 16/3 1929. (JFr. Bind 11, side 134). Personen som symbolsk er plassert over panoramaet, er bokens gjennomgangsflgur, fotografert i 1932.

GOTTFRED BORGHAMMER VANDRINGEN GÅR VIDERE - EN UNG STAVANGERMANNS MEMOARER 111 Mange nostalgiske bilder STAVANGERFORLAGET

Av Gottfred Borghammer er tidligere utkommet: 1. Fra spøk til alvor 2. Den som visste - 3. Sistemann setter sluttstrek 4. Lende'n 5. Meninger om mangt og mye (20 radiokåserier og 8 epistler) 6. Lende'n i storm og striregn 7. Pensjonist på interrail 8. Adle kan snofla (40 petiter på dialekt) 9. Stavangerske rariteter 10. Folk og forhold i gamle Stavanger 1 1. To repriser (En uhyggelig weekend, og Sistemann -) 12. I et lite hus på 0vre Blåsenborg 13. Vekslende kår i unge år Halvparten av bøkene kan fortsatt leveres. Sats, repro: A.s Verbum Trykk, innbinding: Aase Grafiske Als Bind I11 utgitt år 1993 O Stavangerforlaget, Kampensgt. 42, 4024 Stavanger. Telefon 51 52 33 42 ISBN 82-991207-8-0 ISBN 82-991207-5-6 (bd.3) (kpl.)

FORORD På vandringen gjennom barndommen, tenårene og den første delen av mitt voksne liv er jeg nå kommet så langt at det tredje bindet i serien, kan presenteres for offentligheten. Det hele dreier seg unektelig om selvbiografiske memoarbøker, som samtidig er tenkt å ha en viss lokalhistorisk interesse, i og med at episoder og skildringer fra «gamle dager)) flettes inn som rammer om de hendingene som beskrives. Det synes å være viktig også i denne utgaven å påpeke at alle personlige oppfatninger som forekommer, er hentet fra de gamle dagbrakene slik de foreligger. En liten del av det opprinnelige originalstoffet har jeg ellers sløyfet under bearbeidelsen, før trykking, uten noen som helst rettledning eller «råd» av mer eller mindre «kloke koner)) av begge kjønn, idet jeg har funnet der riktigst å la det meste bli stående slik det opprinnelig ble festet til papiret. For noen av leserne kan det gjerne betraktes som om samtlige av de tanker og standpunkter som doseres, er formet og akseptert i min alderdom. Om så ikke er tilfelle, er det likevel ganske påfallende og interessant å konstatere at mitt unge livssyn stort sett ikke er blitt synnerlig endret i larpet av de mange år som etterhånden har rullet framover lik en kjempesvær svart-hvitt film, som menneskelivet på sett og vis kan sammenlignes med. Som innledning til nærværende bok velger jeg et dikt hentet fra dagboken 51 1 1932:

--m --p pardong: TENÅRINGS-SKRIBENTEN Jeg ligger i sengen og tenker tilbake på ting som gikk for seg i barndommens dage'. Det hyggelig er, - dog en smule vemodig. Jeg synes at livet er ordentlig snodig! Ja, det har jeg ment siden smågutt jeg var, men så har bestandig jeg visst vært litt rar... Og de som er «rare» er også naive! Jeg trodde personlig at jeg kunne ((skrive)), og skrev sikkert mer enn de fleste vil tro. Min første roman, den var svinaktig god, det syntes jeg selv da jeg sendte den ut, var bare en umoden tenårings-gutt. Men spør meg i dag, jeg vil rødme - til svar. For nå mere klarkt og erfaring jeg har, atskillig mer visdom og nøktern kritikk, betrakter et epos med ((kjennerens)) blikk, Å nei, da, forresten, det er neppe sant, -- jeg var kun en famlende dum dilettant! Min barnefortelling, fikk lønn som fortjent, --- forfatterens navn var jo slett ikke kjent, hans stil noe klosset og stoffet ei godt. Nå ligger det hele forvart i et kott, Mitt arkiv, selv om lite og trangt, så rummer det - ærlig talt - mye og mangt, fra ((samfunns-romaner)), noveller og dikt, til store artikler, små skisser og slikt. --- Jeg trodde som barn, jeg så solen opprant, men gang etter gang den bak skyen forsvant. Jeg ligger i sengen og tenker tilbake, er litt pessimistisk, har lett for å klage når alt virker håpløst og framtiden grå, Når lite vil lykkes og mangt går i stå av det som jeg drømte om, syntes jeg så som fata morgana på himmelen blå. - - -

«HVA NÅ, UNGE MENNESKER?» Vandringen på livets knudrete landevei (for ikke å si de gamle og til dels nedslitte stavangerske bygater) har for mitt vedkommende pågått i 21 år. Vi har enda ikke forlatt året 1930. Det er fremdeles vanskelig å være ung. Mulighetene for å finne en aldri så liten plass i arbeidslivet synes å være ytterst små. Noen gir snart blaffen i alt. Men en slik løsning er så avgjort ikke akseptabel for dem som vil fram i livet og, i tillegg, er så formastelig at de tillater seg å mene at de virkelig duger til noe, at de simpelt hen føler noe så bespottelig som et «kall», gjerne endog flere slike samtidig. I sannhet, mange er kalte, men tilsynelatende få utvalgte! En påstand som så visst ikke kan være til noen særlig trøst for dem som selv er midt oppe i det. For meg - som for alle i samme situasjon - går den ukjente vandringen videre. Spørsmålet det kan falle naturlig å stille, må være: «Hva nå, unge mennesker?)) Mine to nærmeste venner, Niels og Sigurd, står jo også foran en usikker framtid. Den første har satset på noe så hasardiøst som vår tids musikalske løpebane. Denne kan i høyden ende med en kummerlig organiststilling, kanskje inkludert endel privatundervisning og diverse tilfeldige spilleoppdrag av ulike slag. For Sigurds vedkommende stiller det seg vel noe annerledes. Kan han gjennomfarre sine kjemistudier ved høyskolen i Karlsruhe, vil han uten tvil kunne regne med å oppnå en respektabel stilling innen sitt fagområde. Den 11. oktober 1930 møtte hans mor og jeg opp på kaien, for å se ham vel av gårde med dampskipet, og av et oppriktig hjerte ønske ham god reise og lykke til med studiene og oppholdet i det tyske riket. Ingen av oss hadde i avskjedsstunden muligheter for å ane noe om hva tiden som fulgte ville bringe i sitt skjard - -

DEN VESLE KONFIRMANTSPIREN En av de første dagene i desember fikk jeg en ypperlig ide til en julehumoreske. Det hadde seg nemlig slik, at en halvstor kattunge fulgte etter meg i nærheten av Storhaug skole. Med litt fri fabulering skulle det kunne lages en brukbar historie av denne tilsynelatende enkle episoden. Mens jeg var opptatt med pusekatten, kom det en gutt og ei jente forbi. «Er det deg, Fredrik?)) spurte gutten. Men jeg merket at han i neste øyeblikk ble klar over sin tabbe. Straks tok han av seg luen og rettet navnet til Gottfred. Han kjente meg igjen fra den tiden vi i barneårene drev på med vår tivoli-virksomhet i kjelleren. Her hadde han b1.a. spilt på ((automaten)) - uten å vinne. Denne innretningen besto i all sin enkelhet, av en margarinkasse, der «publikum» (ongane i gadå) kunne stikke inn en to-øring i et hull øverst. På innsiden var det en slags «trakt», med et skille i midten. Gikk pengestykket til høyre, for det bardus i «potten», var spilleren heldig og mynten smatt til venstre, snertet den bort i en sykkelklokke for å gi lyd fra seg, og da måtte den anonyme «kontrolløren», som satt skjult på baksiden av kassen, straks putte gevinsten, en fem-øring, i et hull nederst, til innkassering for den lykkelige vinneren. Naturligvis var det fikset slik at de fleste ((innkastene)) havnet på det stedet som levnet størst gevinst til fordel for tivoliets arrangører, for ikke å si ((direksjonen))! Men nettoutbyttet var dog ytterst beskjedent og utgjorde neppe over et par kroner til deling ved opptellingen når leken var over. I morgen skulle gutten konfirmeres. Han var usedvanlig liten av vekst, men noe hadde han da strukket seg i høyden, ville han selv påstå. Flink å prate var han, og da vi skiltes rakte han fram hånden. Av prinsipp har jeg ikke hatt for vane å gratulere noen konfirmant, men denne gangen gjorde jeg det likevel - på forskudd. Måtte bare hans dulgte ønske om tallrike, verdifulle presanger gå rikelig i oppfyllelse!

Mens han dagen etter feiret sin ((bekreftelse på dåpspakten)) med bløtkaker og andre godsaker, i tillegg til gavedrysset, var jeg på samme tidspunkt en av de seks personene som deltok i et selskap hos Stine. Det var riktig hyggelig, særlig like før vi skulle gå. Da ble det unison latter, som ingen ende ville ta. SARENDE ORD I Tårngaten la jeg en dag merke til en dårlig kledd gutt i tolv års alderen. En jentunge, litt yngre, ropte etter ham: «Der e han så går så fillete!)) Gutten sprang bort mot henne, men unnlot i siste liten å ta til motmæle, slik han umiddelbart følte trang til. For ytterligere å provosere, føyde den vesle trollungen til: «Far din drikke!)) Jeg ble lynende sint, men fant det ikke tilrådelig å snu for å irettesette henne i guttens nærvær. Men kommet flere kvartaler lenger borte, falt det meg inn å vende tilbake. Jeg så da gutten på vei inn til sitt hjem. Jenten ropte atter, denne gangen henvendt til tre venninner som var i nærheten: «Der e han!» Gutten lot som han ikke harrte de sårende ordene, og fortsatte i en annen retning, enn den planlagte. Dermed fikk jeg jentungen «under fire øyne)) og holdt en varm formaningstale, der jeg påla henne ikke mer å omtale den gutten slik hun nettopp hadde gjort. «Tenk, om det var deg det gjaldt,)) sa jeg. «Han kan da ikke hjelpe for at klærne ikke er så fine som dine, og at faren drikker.)) Jenteflokken lot til å ta formaningen alvorlig, så jeg håper det blir slutt på mobbingen! På Lagårdsveien kom jeg tilfeldigvis å gå like bak min tidligere tysklærer - «paradegeneralen». En smågutt i fem-seks års alderen kom forbi og tillot seg å uttale høyt og tydelig til en kamerat: «Å, se, der 6 han derane løgnassen!)) Lektoren så hurtig på gutten, uten å si et ord. «Løgnas!» gjentok den uforskammede dritt-ungen.

Jeg følte uvilkårlig hva slags tanker som kretset i min gamle Iærers hjerne. Kan hende overveide han guttens utidige slengbemerkning, reflekterte over den sviende karakteristikken. Her gikk han altså som en slags «Ingnas)). Original, ugift, ikke akkurat billedskjønn, men med en positiv, idealistisk innstilling til livet. «Jeg passer muligens ikke i denne onde verden!)) Slik ville gjerne jeg for min del ha tenkt i en lignende situasjon. Og selv slipper jeg vel neppe unna sårende uttalelser i årene som kommer, i tillegg til dem jeg allerede har måttet svelge, uten å vise synlige tegn på reaksjon. En dag senere traff jeg forresten atter en gang den samme gamle lektoren på gaten. Han hadde nylig lest et intervju i avisen, der jeg sto oppført som «en av våre medarbeidere)). «Ja, ja, det er et nødvendig verv i samfunnet, det også,)) mente han. ((Pressen er viktig,» la han til. «Nest etter kvinnen den mektigste,)) svarte jeg (Sitat fra festen ved innvielsen av det nye vannverket nylig). Vi lot begge til å mene at det var en ganske treffende replikk. Men noen hjertelig latter var det neppe den eldste ungkaren spanderte på seg etterpå. Knapt nok den yngste heller, så vidt jeg husker. På neste side: To gamle bilder fra Skagenkaien og$.rkebryggen i bunden av Vågen, med selgerne - både kvinner og menn ved sine border og kasser. Husmødrene var på pletten for å gjøre sine fiskeinnkjøp. Guttunger var gjerne også til stede for, om mulig, å tjene seg noen kjærkomne slanter ved å tilby å bære fisken hjem for «kånene», i håp om at veien ikke var avskrekkende lang. Lengst til venstre rager toppen av den smekkfulle gasskjelen langt bakom hermetikkfabrikken, Stavanger Preserving Co. A/S, ved Strandkaien. Foran heisekranen hadde kjørekarene sine hester og kjerrer rede for oppdrag. En av dem har et stort lass bak trekkdyret. Lengst borte til høyre er endog en lastebil i virksomhet, men ellers var det utelukkende hestene som dominerte i bybildet omkring 1910-15. Det nederste bildet viser de tradisjonelle, trofaste dampskipene, tilherende Hardanger - Sunnhordlandske Dampskibsselskap.

MER OM LEKTOR SKÅNLUND I det første bindet av nærværende memoarserie er på sidene 146 og 190 lektor Albert Bergh Skånlund nevnt, i forbindelse med to grytidlige morgenparader han refset meg med fordi jeg hadde glemt «stiløvelsen» og forvekslet

«tysk grammatikk)) med en annen bok, siste gang på et tidspunkt da jeg for øvrig var så febersyk at jeg absolutt burde ha ligget til sengs. En tredje episode, som ikke ble nevnt, skriver seg fra 7. mai 1924, da jeg i en av timene tillot meg å ta en titt på mitt lommeur og som straff måtte avlevere det til lektoren, som plasserte uret i kateterskuffen. Der skulle det få ligge til pinse, bedyret han. Men like før timen var omme fikk jeg det tilbake. Til tross for disse opplevelsene, som egentlig skulle ha gjort meg, og mine klassekamerater med lignende erfaringer, uvillig stemt overfor den tilsynelatende strenge og «pripne» skoleholderen, ønsker jeg her å ta med mannens vita, og dermed gi uttrykk for den respekt og takknemlighet vi elever likevel fdte for dette utvilsomme lærergenie t: Albert Bergh Skånlund, født 241.5 1863 i Bodin, Salten, tok artium på Hauges Minde i 1885. Opprinnelig hadde han tenkt å bli lege, men valgte å ta filologisk embedseksamen, og deretter vie sitt liv på undervisningssektorens alter, som uten tvil var den «rette hyllen)) for ham. I 1889 ble han ansatt som lærer ved frøken Dietrichs pigeskole i Christiania og var der i seks år. Han underviste siden ved forskjellige skoler i hovedstaden. I 1897 kom han til Sandnes middelskole, men overtok i 1901 Trondhjems private middelskole, ble i 1903 lærer ved sistnevnte bys realskole, opprettet i 1909 Stavanger Middelskolekurs. I 1911 ble han ansatt som lærer, og året etter som medbestyrer ved Platou skole, der han arbeidet til 1918, da denne skolen, sammen med Storms skole, i 1922 gikk over i den kommunale middelskole, som nevnte år flyttet inn i den nye, svære og hypermoderne St. Svithun skole. Lektor Skånlund var et såkalt ((arbeidsjern)), som startet dagen gry-tidlig med mottakelse av paraderende elever og fortsatte nesten uavbrutt til sent på kvelden, først i sin ordinære stilling og deretter på sitt private middelskolekurs. Kvikk og ungdommelig var han hele

tiden, og deltok også i flere organisasjoner. Til og med ivrig frimerkesamler og formann i Stavanger filatelistiske klubb. Helsen var alltid på topp, i 45 år som lærer hadde han bare vært sykemeldt to timer. Hver enkelt elev tok han seg av og hjalp til rette. Streng var han nok og krevde både disiplin og flid av sine disipler, var ikke nådig verken mot sigarettrøykere eller dovendyr. Han søkte å lære de unge å arbeide. Alt skulle tyde på at lektor Skånlund ville bli en riktig gammel mann, så vital han holdt seg. Det vakte derfor stor oppmerksomhet og sorg, da han hastig og helt uventet avgikk ved døden i Bergen, på vei til Nattruten, for å reise tilbake til Stavanger, etter noen møter han hadde deltatt i. Det var 2813 1938. Billedhogger Ottar Espeland laget noen år tidligere en byste av lektoren. Et fotografi av denne bysten, som jeg fikk i forbindelse med Skånlunds 70 års dag i 1933, er gjengitt på side 191 i Bind I. VISITTKORT MED GULLSKRIFT I vår moderne tid drar unge og gamle på kollektive fornøyelsesturer til sørligere breddegrader, i store fly og luksusbusser. Før i tiden var det vanlig at de mange ulike foreninger arrangerte ((lystturer)) til vakre steder i Ryfylke. Dampskip ble leiet, gjerne også et hornmusikkorps, eller en trekkspillende person. Voksne, med eller uten barn, fylte båtene, for å tilbringe søndagen om bord og i land, når utfartsmålet ble nådd, ikke minst hvis himmelen var klar og solen fikk anledning til å gjøre luften varm og behagelig. Når så de flaggsmykkede fartøyene sent på ettermiddagen stevnet inn mot stavangerbryggene igjen, var det gjerne store skarer av kveldsvandrere, som drog nedom for å hilse de lystreisende velkommen tilbake til byen. Mange hadde jo slektninger blant disse. En junidag i 1930 forteller dagboken at jeg, etter flere

timers opphold på Boganes, drog ned til kaien for å se på lystbåtene når de kom. Under veis traff jeg på Fisketorvet en beruset mann, som bommet meg etter noen ører. I tre kvarter kom jeg til å bli stående og prate med denne personen. Han tilsto at han var bunn ulykkelig. Hvorfor han drakk, ville jeg vite. Han dro i unge år til sjøs. Når hele mannskapet gikk i land, for å ha det festlig, hvem kunne da sitte igjen om bord? Hva tid han tok det første glasset, spurte jeg. For 22 år siden, og nå var han førti, så kunne jeg selv regne ut. «Då va' me oppe på Tivoli (i Kleivå) for å ha det gildt, og det va' der det hendte, at den første supen rant ner gjennom halsen.)) «Har du ikke mange ganger forbannet det oyeblikket?)) Mannen svarte ikke med det samme, det virket som han famlet etter de rette ordene, før han noe usammenhengende ga uttrykk for hvor sterkt han hatet det som skjedde den dagen. Slik som han hadde måttet lide for det glasset! Riktignok kunne han iblant ta pauser i drikkingen, opptil seks måneder. Da kunne han legge seg opp penger - for så å drikke dem opp i løpet av en måned. Hvis han en dag gikk hen og druknet seg, ville han komme til himmelen, trodde han. De som hadde det godt på jorden, ville få det vondt der oppe - etter hans mening. Det hadde etter hvert samlet seg en hel menneskeskare omkring oss, ikke minst ungdommer og barn, som alle lot til å følge samtalen med interesse. Ufrivillig var jeg deltaker i et virkningsfullt avholdsmste i friluft. Mannen kunne fortelle at det ikke var den rette måten å bli glad på, å drikke seg full. «Og enda fortsetter du på samme galeien?)) «Ja, menneskene laerer aldri!» Samvaeret var ikke helt ferdig. Plutselig tok han opp av lommen et blankt visittkort, en liten pensel og noen andre ingredienser. Han ville tegne et visittkort til meg. Hva navnet mitt var? Det fikk han vite. Ved hjelp av penselen og et gullfargestoff laget han på noen få minut-

ter det flotteste visittkort som tenkes kunne. Jeg skulle ta imot det som en personlig gave, uten betaling. Noe mat, som jeg på et tidligere tidspunkt hadde tilbudt ham, ville han heller ha en annen gang vi mrattes. «Kanskje vi da er edrue, begge to,» avsluttet jeg, idet jeg tok ham på skulderen, og forlot ham og tilhrarerflokken. Sjelelig vondt gjorde opplevelsen meg, jeg naermest småskalv av bedrravelse og delvis harme mot det samfunn og de mennesker som - de lidende medmennesker til tross - fortsetter med å dyrke de eldgamle drikketradisjonene. På Skagenkaien passerte jeg en lastebåt fra Bremen. «Baccus» het den. Neste båt hadde om bord en firehjulsvogn med navnet på et bryggeri. På hjemveien passerte jeg et verksted som reparerer kjerrer. Her sto sannelig en

av Tous varevogner, ((Nummer 13)). Ganske symbolsk, sett i sammenheng med kveldens diverse opplevelser. Stud. teol. Olav Horneland, som redigerte Ungdomsspalten i «Menneskevennen», ville ha et fotografi av meg i forbindelse med en artikkel 3016. Det blir første gangen mitt tryne kommer på trykk i en publikasjon, men neppe den siste! Redaktøren betegnet meg forresten som den ivrigste medarbeideren. ORDSKIFTE OM SAMVITTIGHETEN Det var møte i Fredsungdomslaget i Parkkafeens andre etasje. (Bygningen tilhørte Underordnede kontorfunksjonærer~ Forening, som også holdt sine sammenkomster i det lokalet Fredsforeningen leide til sine torsdagsmøter). En ung cand. theol., som visstnok ikke ennå hadde fått noe embete, holdt et kort foredrag om «Samvittigheten)), med etterfølgende ordskifte. En tilhører reiste seg og sa at samvittigheten var «Guds røst)). Jeg forlangte ordet, og påviste at samvittigheten neppe kan være Guds røst. Som eksempel nevnte jeg at professor Hallesby (først brakt på bane av en annen debatant) utvilsomt var en samvittighetsfull kristen mann, men samtidig militærvenn. En annen kristen person fant derimot militærtjeneste galt. Gud kunne vel ikke være slik for professoren og det motsatte for den andre. Teologen pekte på hvor god professoren var, han skulle ønske at mange andre var like prisverdige. Når han likevel forsvarte militærmakten, var det fordi han fant ting i Bibelen som ga ham medhold. Bokhandler Opsanger gjorde kjent at det ikke var personen Hallesby vi ville til livs, men hans meninger. For øvrig ville bokhandleren ha bibelske beviser på at krig kunne forsvares. Jeg pekte på at det beste ofte kom fra de minste i samfunnet, fra dem hvis ((navne ei for mengden funkler)). Teologen var enig i det siste, men likevel, de store åndelige førere, sto vel i en særklasse. En annen tilhører

nevnte noe om motsetningene i Bibelen. Jeg uttalte: ((Innlederen sa noe om at gikk man etter «ordet», var samvittigheten i orden, nå sier vår venn her at det ene bibelsitatet kan slå det andre i hjel. Opsanger fant så mye godt i Bibelen at han gjerne ville lese den hele sitt liv - om bare tiden tillot det. Teologen snakket om å lese Guds ord og bli frelst. Da var da det skjedde. Jeg tillot meg å stille ham følgende direkte og klare spørsmål: «Kan ikke et menneske som ikke leser i Bibelen bli frelst?)) Hertil svarte teologen straks, like klart: «Nei!» Det ble helt rolig i lokalet, som etter en dødsdomsavsigelse i en rettsal. For meg var det som et slag i ansiktet, jeg satt der som en synder, for hvem det ikke var ringeste håp - selv om jeg ikke akkurat hadde påstått at jeg personlig hørte til «ikke leser»-gruppen. Diskusjonen ble avbrutt, etter at en av tilhørerne først hadde bevist, at «den unge mann» kunne bli frelst. Jeg forsto etter møtets avslutning, at jeg hadde storparten av forsamlingen med meg. I forværelset kom jeg til å si til de omkringstående, at (jeg ble dypt skuffet av teologen.)) Dette hørte nok den omtalte kandidaten, idet han skulle gå ut av døren. Han henvendte seg til meg og rakte fram sin hånd, som jeg tok imot. «De må unnskylde meg,» sa han, «det var bare i kjærlighet sagt.)) Jeg tilga uten betenkning. Men høstet lærdom av det hele. Det tror jeg andre også gjorde. TILLITSVERVENE 0KER Nylig var jeg i KFUM og kåserte, som innledning til et ordskifte. Møtet ble holdt i Ynglingeforeningens eldgamle hus, tvers over Misjonshuset, begge hjørnehus mot Brødregaten og Asylgaten. Det lokalet som ble brukt ved denne anledning ble kalt «Duesalen» og lå i annen etasje. I går holdt jeg opptagelsestalen i Totalavholdsforeningen, for over ett hundre tilhørere, og i dag ble jeg anmodet om å innlede til ordskifte på fylkes-

møtet i Strand senere på våren. Oppriktig talt føler jeg meg ganske vel til rette på katetrene. Om de som sitter på den motsatte siden har samme følelser, vet jeg jo ikke med sikkerhet. For tiden har jeg ikke mindre enn 7 tillitsverv av ulike grader, i organisasjonene. Når det gjelder såkalte ((brødløse kommisjoner)) vet de å finne meg, både den ene og den andre. Men et menneske kan ikke leve av å holde taler, lede møter, skrive referater i protokoller og ellers delta i all verdens styrer og komiteer. Det hender fortsatt stadig vekk at jeg anvender (jeg unngår å bruke uttrykket ofrer) hele dager på saker som har med mine ((ideelle interesser)) å gjøre, så ((tidsfordriv)) skorter det så visst ikke på! DAGS-RUTINEN Min omfattende møtevirksomhet, som jeg ovenfor har antydet litt om, og kanskje også tidligere har streifet, foregår for det meste om kveldene. Men hver enkelt dag tar jo til om morgenen og har mange timer - hva med dem? En vanlig typisk hverdag starter gjerne klokken 9. Et par timer senere: Tur på byen der eventuelle ærender utføres. Kl. 12.15: Hjemme igjen. Før middagen spises kl. 13 lytter jeg med glede på radiokonserten. Hvis tante har arbeid (på skredderverkstedet) vasker jeg gjerne opp kjørlene. Varmt vann produseres i en kasserolle plassert på en såkalt ((spareplate)), som ved en stikkontakt tilknyttes ledningsnettet når strømmen ikke brukes til belysning. Ved eventuell overbelastning ((durer vippen)). Strømmålere var ikke så vanlig i privathus i ((gamle dager)). Vippens kapasitet varierte etter kundens ønske. Vår var visst bare på 200 w, den minste og billigste. Kl. 14.15 går jeg gjerne en tur, dersom det ikke er andre viktige ting som skal utføres innendørs. Kl. 17.00 begynner som regel radioprogrammet, og hvis det lar seg gjøre

hører jeg på det en stund. Samtidig er jeg gjerne sysselsatt med ett eller annet skrivearbeid. Aftensmåltidet spiser vi sammen i stuen Kl. 19.00. Deretter ordner jeg i papegøyeburet, går i kjelleren med pusekatten Lissi, og «drar opp klåkkå)), som bestemor sier. Kl. 20.00 deltar jeg på ett eller annet møte. Kl. 23.00 pleier jeg være hjemme igjen. Kl. 24.00 slukkes lyset, etterat jeg har lest og hørt dagens nyheter. Så begynner en ny natt. ((Og det ble morgen og aften den neste dag» - slik i det uendelige. - -- Hvor lenge? VI NEKTER! Sondag 22 / 3 193 1 arrangerte Fredsungdomslaget en flott fest på selveste Grand Hotell i Nedre Holmegaten 10 (til venstre for de senere såkalte «røde sjøhus)). Etter krigen - så å si på selve fredsdagen i 1945, satte tyskerne fyr på hotellet, som deretter ble revet, uten at det ble gjenreist noen ny bygning på tomten). Selv hadde jeg, foruten en sang, også skrevet prologen, som jeg naturligvis selv fremsa ved åpningen av festen og som etterpå ble offentliggjort i «Iste Mai)). Fredsfolk, det er vi da alle i landet! Slikt hører vi ofte -ja, endog blandt annet av dem som iherdig for forsvaret strever, - ja, selv av de menn som av forsvaret lever. Men hvad er da ((fredsfolk))? det må vi vel spørre. Vi trodde det var noe mer, noe større enn det å gå rundt om med våpen i hånd og prate om «freden» i forsvarets ånd! Det høres så vakkert: Forsvare sitt land.... Et uttrykk som kan sette hjerter i brand.

Men bak om det elskte og lovpriste ord det finnes et annet og dette er: Mord! Mord på en stakker som ei hører til det land en så modig forsvare vil. Mord på en bror, på en far, på en sønn. Det ligger bak forsvarsideen så skjønn. Norsk ungdom! Ungdom av tiden! Vi nekter! Vi nekter ta del i striden. Vi nekter å hugge vår næste ned. Vi slutter oss sammen om valgsproget: Fred! For det vil vi kjempe, for sanning og rett. En opgave er det, som ikke er lett. Men er vi i pakt med den gode makt, og tror vi kun på, at retten nødvendigvis seire må, da framover går vi med krigerens mot. Vår sak, den er god! POSEFABRIKANT? Det sto en annonse i avisen om en posefabrikk som skulle selges. Da jeg unektelig har meget stor interesse av og lyst til å få et «fast arbeid» - ikke minst for samtidig å kunne tilfredsstille «folk» som stadig spør om hva jeg bestiller om dagen, og muligens fordi noen av «di forvetne)) kan tro jeg ikke vil arbeide - sendte jeg inn til ekspedisjonen en såkalt «billett» for å be om nærmere opplysninger. Klokken 18 kom to unge menn hjem til meg, og presenterte seg som eiere - nå selgere - av Stavanger Posefabrikk, en lillebror av den store, som ble drevet av den omfangsrike Rasmus Sand. Salgssummen ville være Kr. 1.800,-. Jeg lovet å komme opp til de to fabrikantene neste morgen kl. 11. Saken ble først drøftet med mor og tante, men de stilte seg negative til prosjek-

tet. Jeg måtte ikke innlate meg på den slags, mente de. Og strengt tatt var jeg enig med mine rådgivere. Jeg skrev derfor et brev til selgerne og lot dem vite at jeg, etter å ha tenkt nærmere over saken, dessverre ikke kunne melde meg som liebhaber til bedriften. Dermed måtte den avtalte konferanse annuleres. Etter en spasertur den følgende dag kom jeg hjem I Molbopostens by-jubileumsnummer 1925 ble i et særskilt bilag, «Stafuanger Buudsticke)), denne tegningen med tekst, presentert. Rasmus Sand var en av byens ((velaktede borgere)), medlem av Bystyret, jormann i Stavanger Indremisjon etc. Men han var like mye kjent for sitt usedvanlig fyldige korpus. Han lot seg gjerne transportere på hesteryggen. Sand drev sin egen posefabrikk, som ellers fortsatte sin virksomhet lenge etter grunnleggerens d0d. Hadde jeg kjøpt Stavanger Posefabrikk i 1931, ville jeg jo ha kommet inn i samme bransjen, og blitt konkurrent! Selagtebe borger, la#mu# @anger Wolf, Dafuer igaar paa en liibestur atter hcectet '%qggen paa een aff Fne $erte. Det er nu ben 7be Qep Dan faalebes Ljafuer ebelagt. %i gi8r IDlefter 6sren opmerb rom paa bette ~or~olb,!bi Bi mener at Walmua fanb gaae paa fine been, $an faaoetfom anbre 3oE

nesten i dårlig humør. Jeg treffer alltid så mange rare mennesker. I dag støtte jeg på den aristokratisk utseende herren med gule hansker og lyse gamasker, jeg tidligere en gang ble presentert for i Fredsforeningen. Han spurte om jeg ikke kunne bli med et stykke utover, noe jeg, for høflighets skyld, fant å måtte akseptere. Det var en tilhører han ønsket å ha følge med. Han pratet hele tiden ustanselig om sin stilling til fredssaken og sin yndlingside om at vi også i Norge burde innføre den oldgreske kultur. Ved Folkets Hus sa vi omsider far vel. I Kirkegaten traff jeg like etter en proletarisk «løgnas», som på død og liv ville snakke med meg. Han solgte elektriske forretningsur. Mens jeg sto der, kom forsynemeg de to selgerne av posefabrikken forbi. De lot som om de ikke så meg, og det var jeg ikke det aller ringeste fortørnet over. UNGAREREN IVAN FALUDI Kristi Himmelfartsdag 1931 ble det arrangert et fredsstevne på Ålgård. Her deltok b1.a. en 36 år gammel ungarer, Ivan Faludi, som taler. Han hadde deltatt både som menig soldat og som offiser i den første verdenskrigen. Fra mitt intervju med Faludi på hjemturen tar jeg med et lite utdrag: «Når vi ganske unge soldater meldte oss frivillig i krigen, var det ikke minst fordi vi hadde lyst å oppleve eventyret, slik at vi kunne fortelle om det til våre barn og barnebarn. Vi ble ordentlig skuffet. Det første vi, som reserver kom til å se, var brente byggverk, råtnende hestekadavre og - alkohol. Uten alkoholen kunne vi ikke føre krig! Vi hadde innbilt oss at krigen besto i å gå mot fienden med blanke bajonetter. Det ble ikke slik, men skyttergravkamp, gass, tanks. Vi kom til å forbanne alt som het teknikk. Vi forbante Nobel. Vi forbante alle dyktige, navngjetne flygere som kastet bomber ned på oss for å

tilintetgjøre oss. Vi forbante 19-åringene som lot seg iføre soldatuniform - forbante alt. Vi var ikke mennesker lenger, men skapninger med rovdyrets egenskaper. Bare drepte - til og med kvinner og barn. Selv var også jeg massemorder! Skammer jeg meg over det? Vet ikke, jeg var nemlig som offiser tvunget til å drepe og til å lære andre å gjøre det. Vår egen soldatavdeling holdt til ved Karpaterne og ble dag og natt stormet av et fiendtlig kompani, som var tre-fire ganger så stort som vårt. Vi måtte ustanselig oppildne soldatene - til dels med revolveren i hånd, fortelle dem at det var for fedrelandets skyld de deltok i krigen - vårt store Dsterrike- Ungarn, som ikke kom til å eksistere etter fredsslutningen! Faludi poengterte sterkt at den parten som ((forsvarte)) seg, så å si bestandig tapte, om ikke første gangen, så andre eller tredje. Krig betyr smuss, løgn og fordervelse. Fienden betraktes utelukkende som en svart, gul masse. Enkeltindivider eksisterer ikke. Hvis vi gamle soldater fra verdenskrigen 1914-18 blir spurt om å ta del i en ny krig, da svarer vi et bestemt nei!.)) Ivan Faludi var født i Odenburg i Ungarn i 1895. Han fortalte i den samtalen jeg hadde med ham på Ålgårdbanen, at han som skribent, avholds- og fredsagitator fartet verden rundt. Han behersket flere språk, deriblant flytende svensk. Norge syntes han var et bra land; til og med landsmålsbevegelsen var han begeistret for, og han skulle svært gjerne ha giftet seg med en norsk kvinne, men det var bare så håpløst å velge ut en favoritt. Han hadde utgitt en del bøker, b1.a. «Hva er teateret?)) (1925), ((Asiatiske noveller)) (1926), «En menneskeskjebne» (1 930) og «Kong Alkohol)) (1 93 1). En tid senere ble det snakk om at Faludi skulle komme tilbake til Rogaland i slutten av året for å holde nye foredrag i fylket. Julius Fein inviterte meg, sammen med ungareren, til en ((konferanse)) på en liten kafe på Steinkarkaien, der jeg ble utpekt som ((impresario)), for å planlegge en reiserute. Tre av emnene på de foredragene