Framtiden uten olje Margaret Atwood

Framtiden uten olje Margaret Atwood

Hvis du tror historier som viser effektene av klimaendring fortsatt bare er framtidsfantasier, må du tro om igjen. Olje! Vår hemmelige gud, vår hemmelige hjelper, vår tryllestav som oppfyller alle våre ønsker, vår medsammensvorne, den ufravikelige betingelsen i alt vi gjør! Kan ikke leve med den, kan ikke ikke akkurat nå i hvert fall leve uten den. Men den er noe alle tenker på. I 2009, før man begynte med fracking for å øke utvinningen av olje-/tjæresand i Alberta den gangen folk snakket om peak oil og faren for at forekomstene skulle ta slutt skrev jeg en artikkel for den tyske avisen Die Zeit. Den engelske tittelen var «The Future Without Oil». Den lød som følger: Framtiden uten olje! En trivelig tanke for optimisten: La oss kalle det bilde én. Skal vi prøve å se det for oss? Der driver vi på, kjører rundt i biler som går på hydrogen, eller metan, eller solenergi, eller noe annet som vi ikke har funnet på ennå. Varer langt borte fra transporteres til oss med skip drevet av solenergi og vind seilene er datastyrte for å fange opp hvert minste lille vindpust eventuelt med nye varianter av luftskipet, som kan løfte og transportere en enorm last med minimal forurensning og uten øredøvende støy. Togene har gjort comeback. Det samme har syklene, når det ikke snør, men kanskje er det ikke vinter lenger heller. Vi har gått tilbake til vannkraft i liten målestokk, med demninger som tar hensyn til fisken. Vi spiser lokale råvarer og dyrker til og med økologiske grønnsaker på det som en gang var hageplenen, vanner dem med gråvann og regnvann og med vannet vi sparer på å bruke sparetoaletter, dusje i stedet for å bade, bruke energiøkonomiske vaskemaskiner og andre apparater som allerede finnes på markedet. Vi bruker sparepærer glødelamper er forbudt og effektive oppvarmingssystemer, deriblant pelletsovner, solcellepaneler og langt undertøy. Varm deg selv, ikke rommet er ikke lenger et slagord for halvgale eksentrikere: Nå er det sånn vi lever, alle sammen. På grunn av bedre isolasjon og tiltak for å oppnå bedre innemiljø, som solskjermende persienner og markiser, brukes det ikke lenger luftkondisjoneringssystemer, så de sluker ikke lenger enorme energimengder hver eneste sommer. Når det gjelder energi, bruker vi i tillegg til vannkraft, solenergi, jordvarme, bølgekraft og vindkraft samt utslippsfri kullenergi så å si idiotsikker kjernekraft. Selv når det skjer ulykker, er det ikke utelukkende negativt, for det oppstår naturreservater idet naturen invaderer strålingssonene der mennesket ikke våger å sette sin fot. Det sies å være et bemerkelsesverdig dyre- og planteliv i området rundt Tsjernobyl. FRAMTIDEN UTEN OLJE 105

Og hva vil vi ha på oss? Mye hamp, tenker jeg: Hamp er en robust fiberkilde som ikke krever mye sprøytemidler, og bomull har vist seg å være altfor dyrt og skadelig å dyrke. Vi har kanskje på oss mye resirkulert aluminiumsfolie også som holder på varmen og plagg lagd av den resirkulerte plasten som vi har samlet inn fra den øya på størrelse med Texas som for tida flyter rundt i Stillehavet. Og hva vil vi spise, bortsett fra grønnsakene fra vår egen hage? Det kan muligens være et problem det er snart slutt på den billige fisken, og det begynner å skorte på andre ting også. Tiden er kanskje omme for animalsk protein i store mengder. Men vi er en snarrådig art, og når det virkelig gjelder, er vi ikke spesielt kresne: Vi er jo altetende dyr, så vi kommer til å spise hva som helst så lenge vi får ketsjup. Man kan se det fra den lyse siden: Fedme på grunn av at man spiser for mye, kommer ikke til å være noe problem lenger, og slankekurer vil ikke bare være gratis, men obligatoriske. Det er bilde én. Jeg liker det. Det er oppmuntrende. Under visse forhold kan det til og med gå i oppfyllelse. På et vis. Mer eller mindre. Og så har vi bilde to. Tenk deg at framtiden uten olje kommer veldig fort. Tenk deg at en ond fe vifter med tryllestaven, og så vips! Plutselig er det overhodet ikke olje igjen noe sted. Alt ville ha stoppet opp umiddelbart. Ingen biler, ingen fly. Noen få tog ville fortsatt gå på vannkraft, og det ville finnes noen sykler, men det ville ikke bringe særlig mange mennesker spesielt langt av gårde. Det ville slutte å komme mat inn til byene, det ville slutte å renne vann fra kranene. Det ville oppstå panikk i løpet av noen timer. Det første som ville skje, var at ordet vi forsvant: Bortsett fra i områder som er eksepsjonelt godt organisert og ledet, ville det bli erstattet av ordet jeg det ville bli en alles krig mot alle. Snart ville folk storme til supermarkedene, og like etterpå ville det følge opprør og plyndring. Folk ville også storme til bankene de ville ta ut pengene sine for å kjøpe ting på svartebørsen, selv om all valuta raskt ville miste sin verdi og bli erstattet av byttehandel. Bankene ville stenge uansett: De elektroniske systemene deres ville ha sluttet å virke, og de ville ha gått tomme for kontanter. Etter at folk hadde plyndret og hamstret litt mat og fylt badekarene sine med vann, ville de ha gått i skjul i husene sine, og hvis de våget ville de smyge seg ut i hagen av og til siden det ikke gikk an å trekke ned i do lenger. Lyset ville ikke virke. Alle kommunikasjonssystemer ville bryte sammen. Og så? Åpne en boks med hundemat, spis den, deretter spiser du hunden og venter på at myndighetene skal gjenopprette ro og orden. Men myndighetene som ikke har noen transportmidler ville være ute av stand til å gjøre det. Andre myndigheter ville ta over. De ville først bli kalt banditter og gategjenger, deretter krigsherrer. De ville angripe de barrikaderte husene, voldta, plyndre og myrde. Men snart ville også de gå tomme for stjålet mat. Det ville ikke ta lang tid med tanke på sult, opphopning av søppel, rotter som formerte seg og råtnende lik før det brøt ut pandemier. Det ville raskt bli tydelig at verdens nåværende befolkning på seks og en halv milliard mennesker ikke bare er avhengig av olje, men ble skapt av den: Menneskeheten har vokst for å fylle områdene oljen har gjort det mulig for den å fylle, og uten den oljen ville menneskeheten krympe igjen med forbløffende fart. Når det gjelder ringvirkningene for økonomien, så kommer det ikke til å finnes noen økonomi. Pengene vil forsvinne: De eneste byttemidlene vil være mat, vann og sannsynligvis før alle kollapser sex. Bilde to er ekstremt, og også usannsynlig, men det avslører sannheten: Vi er avhengige av olje, og uten oljen vil vi ikke få gjort stort. Og siden det kommer til å gå tomt for olje til slutt, og siden billig olje allerede hører fortiden til, burde vi bruke mye tid, krefter og penger på å finne noe som kan erstatte den. Beklageligvis er vi i likhet med alle andre arter her på planeten nokså konservative: Vi begynner ikke å oppføre oss annerledes før vi er nødt. Urtidens lungefisk utviklet ikke lunger fordi den ønsket å leve på land, men fordi den ville komme seg fra den ene dammen til den andre mens den fortsatt var en fisk. Dessuten er vi egoistiske: Med mindre det finnes lover som tvinger oss til å spare energi, vil folk flest ikke gjøre det, for hvorfor skal man gjøre oppofrelser hvis ingen andre gjør det? Fraværet av rettferdige og gjennomførbare regler for energibruk straffer den samvittighetsfulle og beriker den amoralske. I næringslivet medfører konkurransen at de fleste selskap vil utvinne mest mulig rikdom fra de tilgjengelige ressursene uten særlig tanke på konsekvensene. Hvorfor skulle man forvente at et menneske eller en institusjon skulle oppføre 106 SAMTIDEN 2/15

seg annerledes hvis de ikke ser tydelige fordeler ved det? I tillegg til bilde én og to, har vi bilde tre. I bilde tre vil noen land planlegge en framtid med mindre olje, mens andre ikke vil gjøre det. De som planlegger nå, er og det er ikke så rart de som ikke har noe, eller ikke trenger noe. Island får sin energi fra jordvarme: De vil ikke få så store problemer ved oljemangel. Tyskland er i ferd med å omstille seg raskt, og det samme er en rekke andre oljefattige land i Europa. De forbereder seg på å ri av stormen som vil komme. Og så har vi de oljerike landene. De av disse landene som før var fattige og som raskt ble rike, og som ikke har noen andre ressurser enn olje, investerer de oljepengene de vet er midlertidige, i teknologi de håper vil fungere for dem når oljen tar slutt. I land som har olje, men som har andre ressurser også, mangler det imidlertid et slikt framsyn. Det eksisterer riktignok i én form: Som det ble uttrykt i en Pentagon-rapport fra 2003 med tittelen Et scenario med plutselig klimaendring og konsekvensene for USAs nasjonale sikkerhet : Land som har ressursene til det, vil kanskje bygge virtuelle festninger rundt sine grenser, og holde ressursene sine for seg selv. Det er allerede i ferd med å skje: Murene blir høyere og sterkere hver eneste dag. Men den langsiktige, offentlige planleggingen som trengs for å håndtere synkende oljeforekomster i rike land med blandede ressurser, er stort sett fraværende. Biodrivstoff er et villspor: Oljemengden som trengs for å produsere det, er større enn gevinsten. Noen oljeselskaper prøver å utvikle andre energikilder, men i det store og hele driver de bare lobbyvirksomhet mot alt og alle som kan forårsake en nedgang i forbruket og dermed ha innvirkning på profitten deres. Det er som et gullrush, og det er oljen som er gullet; kortsiktig profitt veier tyngre enn problemene på lang sikt, det er galskap i luften, og alle som ønsker å stoppe rushet, blir avskrevet som en fiende. Mitt eget land, Canada, er et oljerikt land. Mye av den oljen ligger i oljesand i Athabasca, der bevilling til å utvinne olje selges til alle som har penger, og der CO 2 blir pøst ut i atmosfæren, ikke bare fra oljen som brukes som et sluttprodukt, men også i selve utvinningen. Under utvinningen brukes i tillegg en enorm mengde vann. Vannet kommer fra elven Athabasca, som har tilførsel fra isbreer. Men på grunn av global oppvarming er breene raskt i ferd med å smelte. Når de er borte, blir det ikke mer vann, og dermed heller ikke mer olje fra oljesand. Kanskje vil vi delvis bli berget av vår egen udugelighet. Men vi kommer til å skape store ødeleggelser først. Oljesandprosjektet i Athabasca har nå erstattet pyramidene som storprosjekt for menneskene, selv om det ikke akkurat er et monument over håp om udødelighet. Det er til og med blitt arrangert en utflukt dit: Det ærverdige kanadiske selskapet Butterfield and Robinson arrangerte en i august, som en del av programmet Truede steder. Truede steder: Første stopp, oljesandprosjektet. Neste stopp, planeten. Hvis vi ikke begynner å sikte oss inn mot bilde én, kommer vi til å ende opp med en eller annen variant av bilde to. Så det er bare å hamstre hundemat, for du kan komme til å trenge det. Mye av det jeg skrev i 2009, gjelder fortsatt, men det har skjedd noen dramatiske endringer. Jorda gullhårplaneten som vi har tatt for gitt, ikke for varm og ikke for kald, ikke for våt og ikke for tørr, med fruktbar jord som samlet seg opp i flere årtusener før vi begynte å dyrke den den planeten er i endring. Den forskyvningen mot høyere temperaturer som det en gang ble spådd skulle skje mye senere, når de generasjonene som lever nå, hadde hatt det kjempegøy og tjent masse penger og slukt masse ressurser og brent masse fossilt brensel og deretter dødd, skjer plutselig mye raskere enn vi tenkte oss den gangen. Faktisk skjer det nå. Her er de tre største faresignalene. Det første er måten havet forandrer seg på. Havet blir ikke bare skadet av at vannet blir varmere, noe som i seg selv har enorm innvirkning på miljøet. I tillegg kommer forsuring på grunn av CO 2 -opptak, den stadig større mengden av oljebasert plastavfall og giftig forurensning som menneskene heller ut i havet, og overfiske og marine økosystemer og gyteområder som blir ødelagt med bunntråling. Det som ville være mest dødbringende for oss og som påvirkes av oppvarming, forsuring, giftstoffer og ødelagte marine økosystemer var om noe skjedde med de blågrønne marine algene som for 1,9 milliarder år siden skapte den oksygenrike atmosfæren vi har i dag, og som fortsatt danner 60 80 % av det oksygenet vi puster inn. Hvis algene dør, er det FRAMTIDEN UTEN OLJE 107

slutten for oss, vi ville gispe etter luft til vi falt om døde, som fisk på land. Et annet viktig faretegn er tørken i California, som sies å være den verste på 1200 år. Denne tørken er nå inne i sitt fjerde år, og den ledsages av tørke i andre delstater også, som Utah og Idaho. Snømengden i fjellene som vanligvis gir tilførsel til vanndepotene i disse delstatene, var bare på 5 % av normalen i vinter. Det kommer til å bli en lang, varm, tørr sommer. Effekten på frukt- og grønnsakspriser er ikke beregnet ennå, men den kommer til å være stor. Etter hvert som tørken sprer seg til andre steder, kan vi forvente kriger om vann når tilgangen på ferskvann i verden blir oppbrukt. Et tredje faretegn er det stigende havnivået. Det har allerede inntruffet noen bemerkelsesverdige flomepisoder. Den mest kostbare i Nord-Amerika var oversvømmelsen av nedre Manhattan under orkanen Sandy i 2012. Hvis den spådde stigningen på tretti eller seksti centimeter skulle inntreffe, vil de fleste av strendene i Florida bli borte, og i Miami vil man gå med vann til knærne. Også mange andre lavtliggende byer rundt i verden vil rammes. Noen politikere er imidlertid ikke villige til å erkjenne dette, selv om det er deres oppgave å være på vakt overfor farer som kan true velferden til velgerne deres. Den nåværende guvernøren i Florida, Rick Scott, skal visstnok ha sendt ut et notat til alle som jobber i myndighetene i delstaten, der de får forbud mot å bruke begrepene «klimaendring» og «global oppvarming», fordi han ikke «tror på det». Selv skulle jeg gjerne ha sluttet å tro på gravitasjonen, for da kunne jeg ha fløyet, og på virus også, for da ville jeg aldri ha blitt forkjølet. Det gir jo mening: Man kan ikke se virus eller gravitasjon, og man tror det man ser, og når man står med hodet i sanden, ser man ingenting, ikke sant? Offentlig ansatte i Florida får heller ikke lov til å snakke om stigende havnivå: Når det blir veldig vått inne i husene til folk, skal det kalles «flomproblem». (Hvis Miami blir oversvømt, slik byen kommer til å bli hvis havet stiger med seksti centimeter i nærmeste framtid slik det er spådd, kommer det utvilsomt til å bli et problem, spesielt i eiendomssektoren, så guvernøren tar ikke helt feil.) For en praktisk måte å løse irriterende problemer på: Vi lar være å snakke om det, så kanskje det forsvinner. Føderale myndigheter i Canada lar seg ikke overgå i sjangeren villedende budskap, og har nettopp gitt ut et nytt kart som viser mer is i Nordishavet enn det forrige kartet gjorde. Gode nyheter! Det blir faktisk mer is! Så da finnes det ikke global oppvarming og klimaendringer? Så beroligende for folk flest, og så beleilig for dem som har investert i fossilt brensel! Men det står noe der med små bokstaver. Det viser seg at dette nye kartet viser den gjennomsnittlige mengden is i havet, og beregningen går tretti år tilbake. Som det heter i artikkelen i Globe and Mail om dette nye kartet: «I virkeligheten har klimaendringen gnagd i vei på det permanente isdekket ved polene og ventes å fortsette med det.» «Det er temmelig utspekulert å endre perspektivet noe framstilles med, i et kart», sier Christopher Storie, amanuensis i geografi ved University of Winnipeg og formann i det kanadiske kartselskapet. Mens den eldre utgaven av kartet bare viste den delen av isen som lå permanent i arktiske strøk det aktuelle året, brukes det i den nye utgaven en median for isens utstrekning i september gjennom 30 år, fra 1981 til 2010. Isnivået i september var på sitt laveste noensinne i 2012 og forventes å minske enda mer. Samtidig betyr forandringen at det vises mye mer is på 2015-utgaven av kartet enn på den forrige utgaven. «Begge deler er korrekt,» sier dr. Storie. «De har oppgitt korrekt tegnforklaring for framstillingen, men det er ikke mange som vil lese det eller forstå hva det betyr.» Artig triks, ikke sant? Ikke like artig som i Florida, men artig uansett. Og begge triksene spiller på behovet for vitenskapelig kunnskap. Stadig oftere må folk flest skjønne hvordan de skal vurdere verdien på det de faktisk får høre. Hvem er det som sier det? Hva er kilden deres? Er de tendensiøse på noen måte? Dessverre er det svært få mennesker som har den ekspertisen som trengs for å avkode tallene og statistikken vi til stadighet overøses med. Både det artige trikset i Florida og trikset med det kanadiske kartet har sitt opphav i bekymringer om framtiden og alt det fæle som kan komme til å skje i den framtiden. Det gjelder også ønsket om å fornekte det eller feie det under teppet slik at næringslivet kan ture fram som vanlig, mens vi lar de unge og de framtidige generasjonene ta seg av kaoset som vil bli konsekvensen av et endret klima, 108 SAMTIDEN 2/15

og deretter betale regningen. For det vil komme en regning: Prisen vil bli høy, ikke bare i penger, men også i menneskeliv. Kjemiens og fysikkens lover er ubarmhjertige, og man får ikke et nytt forsøk. Regningen er faktisk allerede i ferd med å forfalle. Det er så mange andre ringvirkninger, fra artsutryddelse til spredning av sykdommer og nedgang i total matproduksjon, men hovedpoenget er at disse ringvirkningene ikke skjer i en dyster, fjern framtid. De skjer nå. Som reaksjon på vår økende oppmerksomhet om disse ringvirkningene har det kommet noen holdningsendringer offentlig og politisk, men det har ikke vært universelt. Noen erkjenner situasjonen, men trekker bare på skuldrene og fortsetter med sitt. «Hva kan vel jeg gjøre?» tenker de. Noen blir rett og slett fortvilet. Men det er bare de som står med hodet så godt nedi sanden at de snakker med baken, som fortsatt nekter på at virkeligheten har forandret seg. Selv hvis disse menneskene kan fås til motvillig å erkjenne virkeligheten de har foran seg, vil de falle tilbake på ett av to alternativer: 1) Endringene er naturlige. De har ingenting å gjøre med at menneskene bruker fossilt brensel. Derfor kan vi ture fram som før, kanskje prøve å gjøre noen få «tilpasninger» et dike her, et avsaltingsanlegg der uten å tenke mer på vårt eget ansvar. 2) Endringene skyldes guddommelig inngripen. Det er en straff som påføres menneskene for deres synder, av en overnaturlig kraft. I den ekstreme formen er de en del av en guddommelig plan om å tilintetgjøre verden, sende de fleste av menneskene der i døden på en forferdelig måte og skape en ny verden for dem som vil la seg frelse. Folk som tror på sånt, tenker vanligvis på seg selv som en av disse heldige. Men det ville nok ha vært feil å stemme på dem, for i en krise ville de utvilsomt bare trekke opp i høyere terreng eller mot sine spesialutstyrte oksygenrom, der de kunne sitte og juble mens milliarder av mennesker dør, i stedet for å løfte en finger for å redde sine medborgere. Den gangen i 2009 var diskusjonen om energiens og dermed sivilisasjonens framtid gjerne teoretisk. Nå, derimot, blir det innført tiltak og utarbeidet erklæringer. Noen kommer fra de vanlige folkene «folk på venstresiden», «kunstnere», «radikale» og andre tvilsomme typer mens andre nå kommer fra hold som tidligere ville ha vært utenkelige. Noen kommer til og med utrolig nok! fra politikere. Her følger noen eksempler på alle de tre typene: I september 2014 mobiliserte det internasjonale aksjonsnettstedet Avaaz (med over 41 millioner medlemmer) til en klimamarsj på Manhattan med 400 000 deltakere, noe som sies å være den største klimamarsjen i historien. Den 11. april 2015 samlet det seg omtrent 25 000 personer i Quebec City for å si til kanadiske politikere at de må ta klimaendring på alvor. For fem år siden ville det tallet sannsynligvis ha vært 2500. Rett før dette kunngjorde myndighetene i Canadas største provins, Ontario, at de ville innføre kvotehandel. Sjansene for at det skulle ha skjedd for fem år siden, var null. I tilfelle noen tror at det bare er folk på den såkalte politiske venstresiden som bryr seg, kommer det nå også stadig signaler fra dem som tidligere kanskje ble ansett som motstanderne på høyresiden. Henry Paulson, finansminister under George W. Bush, har nettopp sagt at det foreligger to trusler mot samfunnet vårt som er enda større enn den økonomiske kollapsen i 2008 som han selv hjalp verden med å navigere gjennom: Miljøødeleggelser som følge av klimaendring og muligheten for kollaps i Kina. (Suksess i Kina betyr sannsynligvis at Kina kan håndtere sine egne karbonutslipp og få dem under kontroll. Ved et kollaps vil de sannsynligvis ikke klare det.) I Canada er det etablert en organisasjon som heter Ecofiscal Commission. Organisasjonen omfatter representanter fra det tidligere Reformpartiet (høyresiden), Det liberale partiet (sentrum) og NDP (venstresiden), i tillegg til representanter fra næringslivet. Deres oppfatning er at miljøproblemene kan løses ved samarbeid mellom næringslivet og sunn fornuft. Noe positivt for miljøet må ikke nødvendigvis innebære økonomisk tap, men kan være en gevinst i seg selv. Historien om Tesla vil absolutt være et godt eksempel: Denne elbilen har slått utrolig godt an blant de rike. Samtidig er det også andre endringer i gjære. Trosbaserte miljøbevegelser som A Rocha får større oppslutning. Andre, for eksempel Make Room For Monarchs, omfatter ikke bare en slags troskomponent om «forvaltning», men favner miljøbevisste mennesker fra mange yrker og politiske FRAMTIDEN UTEN OLJE 109

retninger. En koalisjon med handlingsorienterte og velmenende folk fra finans, religion og vitenskap kan så absolutt vise seg å bli mektig. Men vil alt dette, til sammen, være nok? To forfattere har nylig bidratt med litt teoretisering om sosiale systemer og energi, som kan være nyttig for oss i denne krisen som er under utvikling. Det ene eksempelet kommer fra kunsthistorikeren og den ivrige samfunnstenkeren Barry Lord, og heter Art and Energy (AAM Press). Kort fortalt går tesen til Lord ut på at den typen kunst et samfunn produserer og verdsetter, er tett knyttet til hvilken type energi dette samfunnet er avhengig av for å holdes i gang. Han ramser opp de forskjellige formene for energi vi har kjent til i forhistorisk tid de mange årtusenene under pleistocen og i historisk tid: seksuell energi, som et samfunn ikke kan bli videreført uten, kroppsenergi under jakt og sanking, tre som brensel, slaver, vind og vann, kull, olje og «fornybar energi». Og han kommer med noen slående betraktninger når det gjelder deres forhold til kunst og kultur. I forordet skriver han: «Alle vet at alt liv krever energi. Men vi tenker sjelden på hvor avhengig kunsten og kulturen er av energien som trengs for å framstille, utøve og bevare den. Det vi ikke ser, er de stort sett usynlige kildene til energi som gjør vår kunst og kultur mulig og fører med seg grunnleggende verdier som vi alle er tvunget til å leve med (uansett om vi liker dem eller ikke). Kullet ga ett sett med verdier til alle industrialiserte land. Oljen førte med seg et svært så annerledes sett kanskje liker jeg ikke forbrukskulturen som følger med olje men jeg må bruke den hvis jeg vil gjøre noe i det hele tatt.» De som lever innenfor et energisystem, sier Lord, vil kanskje mislike visse deler av det, men de kan ikke stille spørsmål ved selve systemet. Innenfor slavekulturen, som varte i minst 5000 år, var det ingen som ønsket å være slave, men ingen sa at slaveri skulle avskaffes, for hvordan skulle man ellers holde verden i gang? Kull, sier Lord, ga oss en produksjonskultur: Bare tenk på de enorme stålverkene. Så fort olje og gass var tatt i bruk, ga det en forbrukskultur. Lord nevner «den utbredte troen på muligheten for å fortsette i det uendelige med ubegrenset overflod og økonomisk vekst i 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene, i motsetning til den utbredte enigheten i dag om at verken den antakelsen eller den verdenen den forutsetter, er bærekraftig.» Vi befinner oss i en overgangsfase, sier han: Den neste kulturen vil dreie seg om «forvaltning», energien som driver den vil være fornybar, og kunsten den produserer, vil være helt annerledes enn kunsten som var foretrukket under produksjons- og forbrukskulturen. Den andre boken jeg skal nevne er av antropologen, filologen og samfunnstenkeren Ian Morris. Hans bok Foragers, Farmers, and Fossil Fuels: How Human Values Evolve har nettopp kommet ut på Princeton University Press. I likhet med Barry Lord er Morris interessert i sammenhengen mellom energifangstsystemer og de kulturelle verdiene som forbindes med disse, men i hans tilfelle er det de moralske verdiene, ikke bare de estetiske hvis man antar at de kan skilles fra hverandre som står i fokus. I grove trekk går argumentasjonen hans ut på at enhver form for energifangst begunstiger verdier som maksimerer sjansen for overlevelse for dem som bruker både det energisystemet og den tilhørende pakken av moralske verdier. Jegere og sankere har større sosial likhet, deling av godene og likhet mellom kjønnene enn jordbrukssamfunn. Jordbrukssamfunn lar kvinner komme i annen rekke menn begunstiges siden de må utføre tunge løft med sin sterke overkropp. Videre praktiserer jordbrukssamfunnene gjerne en form for slaveri og fører til sosiale hierarkier, med bønder nederst på stigen og konger, religiøse ledere og hærførere øverst. I samfunn der det brukes fossilt brensel, begynner kjønnsforskjellene å jevnes ut du trenger ikke sterk overkropp for å bruke et tastatur eller trykke på knapper på en maskin. Det samme gjelder sosiale skiller, men disse samfunnene opprettholder likevel forskjeller når det gjelder rikdom. Den andre delen av argumentasjonen hans er mer relevant for temaet vårt, for han påstår at enhver form for energifangst etter hvert når et «tak», et punkt der videre vekst ikke er mulig. Deretter må menneskene enten dø ut eller gå over til et nytt system og et nytt sett med verdier, ofte etter et «stort sammenbrudd» som har pleid å omfatte de samme fem faktorene: ukontrollert folkevandring, statlig kollaps, matmangel, epidemier og «alltid involvert, men med uforutsigelige bidrag: klimaendring». Så for et jegersamfunn tar levesettet slutt 110 SAMTIDEN 2/15

så fort det ikke lenger finnes nok store dyr til at befolkningstallet kan opprettholdes. For bønder er dyrkbar jord en begrensende faktor. De fem undergangsfaktorene virker sammen og forsterker hverandre, og menneskene har det i disse periodene forferdelig dårlig, helt til det vokser fram nye samfunn som utnytter en form for energifangst som ennå ikke er oppbrukt. Og for dem som bruker fossilt brensel som sin viktigste energikilde ja, for oss altså finnes det også et slikt tak for oss? Morris sier at det gjør det. Vi kan ikke fortsette å pøse karbon ut i lufta uten at konsekvensene blir et eller annet mellom «forferdelige og katastrofale». Tidligere kollapser har vært fæle, sier han, men potensialet i den neste store kollapsen er mye verre. Vi er alle knyttet sammen globalt på måter vi aldri har vært før, så hvis vi mislykkes nå, så mislykkes alle sammen: Vi har «bare én sjanse til å gjøre det riktig». Dette er ikke måten vi uunngåelig vil forsvinne på, sier han, men det blir det med mindre vi velger å tenke ut og følge en mindre hasardiøs vei. Men selv hvis vi ser bort fra den store kollapsen og fortsetter å utvide i samme fart som nå, vil vi bli så mange og så allstedsnærværende og så tett stuet sammen at vi vil forvandle både oss selv og planeten på måter vi ikke kan forestille oss engang. «Det tjueførste århundret,» sier han, «viser tegn til å innføre forandringer i energifangst og sosial organisering som vil få alt som har skjedd siden det moderne mennesket utviklet seg, til å virke lite i sammenligning.» Science fiction? sier du kanskje. Eller kanskje bare «spekulerende fiksjon». For et siste tegn i tiden, la oss se på hva de som faktisk skriver sånne historier (og filmer, tv-serier, dataspill og tegneserier), har drevet med i det siste. En britisk forfatter ved navn Piers Torday har nettopp gitt ut en ungdomsroman som heter The Wild Beyond. I april skrev han en artikkel i The Guardian som gir en sammenfatning av feltet og forklarer det svært nye begrepet «Cli-fi». «Cli-fi» er et begrep funnet på av bloggeren Dan Bloom for å beskrive fiksjon som tar for seg den nåværende og ventede effekten av klimaendring. Cli-fi som sjanger er blitt veldig populært, og blir nå studert på universiteter rundt i hele verden. Men ikke gjør den feilen at du forveksler det med sci-fi. Hvis du tror historier som viser effektene av klimaendring, fortsatt bare er framtidsfantasier, må du tro om igjen. Jeg vil for eksempel påstå at det eneste virkelig fantastiske elementet i bøkene mine er at dyrene snakker. Til én gutt. Andre cli-fi-elementer i mine historier som ofte beskrives som fantastiske eller dystopiske, er at nesten alle dyrene i verden dør. Det er bare jeg som maler et ekstremt bilde, ikke sant, for å skrive en god historie? Jeg skulle ønske det var sånn. Living Planet Report fra WWF for 2014 kunne avsløre at bestanden av dyr på jorda faktisk er halvert i løpet av de siste 40 årene. 52 prosent av alle dyr, borte, helt uten videre. De barna som leser bøkene mine nå, vil når de blir godt voksne, kanskje leve i en verden helt uten det biologiske mangfoldet vi har tatt for gitt, enten det skyldes klimaendring, befolkningsvekst eller ødeleggelse av naturlige habitater. En verden med mennesker og bare noen få duer, rotter og kakerlakker som kravler omkring Så hva med visjonen om en planet der tidligere bebodde områder er blitt for varme og tørre til at menneskene kan leve der? Det er vel en standard dystopisk forestilling? Jo da, bortsett fra at akkurat nå, mens du leser dette, er det superutviklede og teknologiske California den åttende største økonomien i verden, større enn Russland rammet av en verre tørke enn noen gang tidligere. Det dreier seg om den minste registrerte nedbøren siden 1885 og opptil 25 prosent restriksjoner på bruk av vann. Fra Palo Alto kan de tilsynelatende finne tilbake til hvert eneste museklikk som noensinne er gjort, men de klarer ikke å finne ut hvordan de skal beholde vannet i kranene. Og det er bare California vi har ikke engang nevnt Afrika eller Australia. Alle effekter av klimaendring i bøkene fra det stigende havnivået i The Dark Wild til det forsurede havet som er fullt av maneter i The Wild Beyond foregår akkurat nå, om enn i mindre utstrekning. Kan Cli-fi være en måte å informere unge mennesker på, om farene de står overfor og hjelpe dem med å tenke gjennom problemene og finne løsninger? Eller vil det bare bli enda en del av «underholdningsbransjen»? Det vil tiden vise. Men hvis Barry Lord har rett, er framveksten av slik fik- FRAMTIDEN UTEN OLJE 111

sjon delvis en reaksjon på den overgangsperioden som nå har begynt fra forbruksverdiene under olje til forvaltningsverdiene under fornybar energi. Den fysiske verden burde ikke lenger behandles som et utømmelig overflødighetshorn der vi bruker og kaster uendelig utbyttbare hauger med «ting»: Tilgangen er begrenset, og må vernes om og verdsettes. Kan vi forandre energisystemet vårt? Kan vi forandre det fort nok til at vi unngår å bli tilintetgjort av det? Er vi smarte nok til å legge gjennomførbare planer? Har vi den politiske viljen til å utføre slike planer? Er vi i stand til å tenke på mer langsiktige problemer eller vil vi som en hummer i en kjele med vann som langsomt kokes opp ikke innse faren før det er for sent? Ikke at hummeren kan gjøre noe med det, så fort den er lagt oppi. Men kanskje vi kan. Vi skal liksom være smartere enn hummere. Vi har gjort noen veldig dumme ting opp gjennom historien, men denne dårskapen er ikke uunngåelig. Her følger tre smarte ting vi har klart å gjøre: For det første, til tross for alle de kjernefysiske tilfluktsrommene folk bygde seg i hagen under den kalde krigen, har vi ennå ikke sprengt oss selv i lufta med atomvåpen. For det andre, takket være Rachel Carsons banebrytende bok om sprøytemidler, Silent Spring, ble ikke alle fuglene drept av DDT i femti- og sekstiårene. Og for det tredje klarte vi å stoppe det dødbringende hullet i det beskyttende ozonlaget som var forårsaket av klorfluorkarboner i kjølemidler og spraybokser, og forhindret dermed at vi ble utsatt for livsfarlig stråling og døde. Når vi nå er på vei mot det tredje tiåret i det tjueførste århundret, gir det håp å tenke på at vi ikke alltid gjør det som er verst for oss selv. La oss nå se hvor godt vi kan gjøre det. Oversatt av Rune Rogndokken Moen 112 SAMTIDEN 2/15