NR. 2-2014 Kristent arbeid blant blinde og svaksynte
TWINTIP PÅ BEINA OG JESUS I HJERTET AV EMIL SKARTVEIT, KRIGSROPET Andreas Haatveit er stor stjerne i en av verdens mest urbane idretter, twintip. Noe annet er likevel viktigst. Troen på Jesus som sin frelser. Det er vakkert i Hallingdal. Sola har nettopp stått opp og kaster sine ferske morgenstråler utover dalen. Snøen ligger fin og hvit og minner oss om hvem vi skal besøke. Andreas Haatveit kjører twintip og er en av verdens aller beste. Han vant x-games i Aspen i 2008 og har siden den gang markert seg helt oppe i verdenseliten. I en veldig ung idrett er Andreas, i en alder av 27, for veteran å regne. Et av hovedmålene for denne sesongen er OL i Sotsji. Andreas har cirka 35 sekunder på seg til å overbevise dommerne om at han fortjener poeng nok til å havne på seierspallen. Andreas er en litt annerledes utøver enn mange det er naturlig å sammenligne ham med. Han er ikke lei om han blir slått av noen som kjører bedre enn ham selv. Det viktigste er å gjøre så godt han kan. - Det er greit å bli slått når andre kjører bedre. Da må jeg bare øve. Midt opp i alt dette er det noe annet som betyr enda mer for Andreas. Gud og familien. Livet 2-2014 2
Grenseløs oppdragelse Twintip, som betyr at skiene har tupper i begge endene, er en typisk urban lifestylesport. Andreas har fartet verden rundt, enten for å konkurrere eller spille inn skifilmer. Utøverne er kjendiser. Oppmerksomheten er formidabel. Kontrasten er derfor tydelig når vi svinger bilen inn på tunet utenfor huset til Andreas, kona Elise og sønnen Syver på halvannet år. Stedet er Sudendalen i Hovet kommune. Huset er gammelt. Tømmeret solid. Andreas som har gått to år på tømrerlinje, står selv for oppussinga. Foreløpig er første etasje ferdig, nå venter andre. Her har Andreas vokst opp. Her er han formet som menneske. Han sier selv han vokste opp uten oppdragelse. Mor og far har drevet Hermon høyfjellssenter og Andreas og den seks år eldre broren Jon, har hatt en oppvekst med frie tøyler. Trampoline, ski og fiske på fjellet har vært viktige innslag i barndom og oppvekst. - Barndommen var helt konge. Selv om foreldrene mine jobbet 24/7, så visste jeg hvor de var. Jeg kunne spørre når som helst om hva som helst. De var der. Selvsagt var gjestene viktige, men ikke viktigst. Jeg skulle gjerne hatt den barndommen om igjen. Mor var den snille, helst litt for snill. Hun gjorde alt for meg. Far var den solide, trygge. Han sprang jeg til om jeg hadde slått meg. Selv i dag tar jeg en tur til ham om jeg trenger det. Andreas har aldri kjedet seg. Det var alltid noe å gjøre. Ymtet han en og annen gang frampå at han likevel gjorde det, var responsen fra en liksom-onkel at «det hadde han bare godt av». Det var liten medlidenhet å spore. - Heldigvis, sier Andreas. Livet 2-2014 3
Den seks år eldre broren Jon har spilt en viktig rolle for Andreas. Han har oppdratt ham, «du får ikke låne dataen min om du ikke rydder rommet», men også vært veldig sentral i arbeidet med å gjøre Andreas til den utøveren han etter hvert er blitt. - Da jeg var 13-14 år introduserte Jon meg for twintip. Han laget bakker og hopp slik at jeg kunne trene. Etter hvert har han også filmet meg mye og selv utviklet seg til å bli en av landets beste skifotografer. Tryggere enn i trafikken - Hva er gleden ved et godt hopp? - Som ved alt annet, mestringsfølelsen. Å få det til. - Hvordan er du selv til stede under selve hoppet? Tenker du noen ganger at dette er rått og fantastisk? - Nei, da går det i svart. Jeg stenger alt annet ute og er bare fokusert. - Så det er ingen eksistensiell opplevelse i dette? En erfaring av å vare i pakt med naturen? Andreas ler. - Jeg hopper fordi det er artig. Det gir meg akkurat den samme følelsen som når jeg spiller beachvolleyball og får til en god serve. - Når du klarer nye triks, hvordan oppleves det? - Å, det er en deilig følelse. Det er lett å tenke at dette må være farlig. Andreas kjenner seg trygg i lufta og synes at turene til Gardermoen i bil er farligere. - Det er et faremoment ved det jeg holder på med, men du kan også ramle ned fra gardintrappa når du vasker overskapet på kjøkkenet. Andreas bruker ofte ordet «mindset» (tankesett) for å beskrive sin egen mentale holdning i konkurranser. Livet 2-2014 4
- Mens andre tenker, «nå må jeg være rå», er jeg litt mer konservativ. Holdningen min er nok mer «nå må jeg ikke dumme meg ut.» - Mange synes du er heldig som får drive med akkurat det du vil? - Ja, men du må trene fryktelig mye for å bli så god. Jeg står på ski over 300 døgn i året. Du må hele tiden være blant de beste. Tenk om du måtte være en av de seks beste kassadamene i verden for å jobbe på Rimi? Jeg er heldig, men det krever. - Hva tenker du om å vare et forbilde? - Det er skummelt. Som person liker jeg best å være litt for meg selv. Jeg trives bedre med fluestanga langt inne på fjellet enn å skrive autografer i 20 minutter. Likevel tror jeg at Gud har plassert meg i dette for en grunn. Jeg vil være med å spre evangeliet om Jesus Kristus. Kan jeg gjøre det ved å være et forbilde for folk, gjør jeg gjerne det. Hel ved Det var først for tre-fire år siden Andreas ble opptatt hva kristen tro virkelig er. Han hadde vokst opp i en kristen familie, han var avholdsmann og så på seg selv som et moralsk menneske som gjorde godt. - Jeg trodde jo på Gud, men mer som en moralsk kraft, en som var god å komme til når jeg trengte trøst, en som hadde skapt jorda. Men ikke noe mer. Jeg leste ikke i Bibelen og hang med ikke-kristne venner. Andreas og Elise giftet seg i 2009 og flyttet inn i en av hyttene i Skibyen. Broren hjalp til med å fa lagt inn parabol. De fikk inn kun en amerikansk kristen kanal med mange dårlige programmer, men det var et program Andreas beit seg merke i. - Der snakket de ærlig om synd og fortapelse. Det vekket meg, og jeg så min egen standard i forhold til Guds Livet 2-2014 5
standard. Jeg skjønte at jeg hadde brutt de fleste av hans bud, og at jeg var en synder. Først da ga også dette med Guds nåde gjennom Jesu død, mening, sier han. - Jeg måtte velge. Skulle jeg la meg omvende og tro? Jeg sa ja, men var en liten stund redd. Ville det holde? Var det godt nok? Til slutt valgte jeg å stole 100 % på at Jesus døde for meg. - Hvordan er det å vare kristen i skimiljøet? - I dette miljøet er det lite snakk om Gud. Det handler mest om meg og mitt. Den grove praten i skiheisen gjør meg lei, det er mye jeg ikke har lyst til å høre. - Ønsker du å misjonere? - Jeg vil veldig gjerne snakke om troen, forsvare det jeg tror på, forkynne Jesus. Jeg føler jeg gjør det for lite. - Hva tenker du om framtiden? - Å ære Gud er det store svaret. Men det er mange måter å gjøre det på. Jeg ønsker å bli en bedre ektemann og en bedre far. Det kan jeg blant annet være ved å grunne mer på Guds ord og bedre forstå det som står der. - Framtiden? Andreas ser opp mot Hermon høyfjellsenter. Det er lett å skjønne hva han tenker. Han sier det selv også: - Senteret blir ganske sikkert arbeidsplassen i årene framover. Familieprosjektet fortsetter. Han har også sitt eget lille hotellprosjekt like ved: Skibyen hvor kommende generasjoner skal kunne boltre seg både sommer og vinter: Kanskje blir det også plass til en OL-medalje i et monter. Livet 2-2014 6
DREVET AV KJÆRLIGHET AV ANNE GUSTAVSEN, KORSETS SEIER Signe og Geir Lippestad mottok Livsvernprisen 2014 for sin kjærlighet til mangfoldet. I sommer døde Geir Lippestads datter Rebekka etter å ha vært multifunksjonshemmet gjennom 17 år. - Jeg måtte tørre å være sårbar. Jeg turte å gi alt jeg hadde av kjærlighet og omsorg til noen jeg visste jeg skulle miste. Da trenger du trygge, gode mennesker og mye kjærlighet rundt deg, sier Geir Lippestad og ser varmt på sin kone Signe. Åpent og forbilledlig En av Norges mest kjente forsvarsadvokater fikk sammen med sin kone tildelt Livsvernprisen 2014. Den har de fått, ikke bare fordi Lippestad tok det vanskelige oppdraget å forsvare en forbryter som krenket menneskeverdet på det dypeste, men også fordi familien har levd åpent og forbilledlig med sitt mangfold. I tillegg til Geirs datter Rebekka, som døde i sommer, har Signe en datter, Josefine, som lider av en sjelden avleiringssykdom, morquio syndrom, som gjør at hun sitter i rullestol. Signe er sykepleier og har også en bakgrunn i Ungdom i Oppdrag og i Betlehem i Oslo. Geir er advokat og ble kjent for hele Norge da han tok på seg jobben som forsvarsadvokat for Anders Behring Breivik. Til sammen teller familien Lippestad i dag åtte barn og to voksne. Sammen forteller de at de har opplevd lykken og sett Livet 2-2014 7
gleden i ting som ikke er opplagt for andre. Rebekka hadde det bra hver dag - Hvis du hadde lest Rebekkas journal, kunne du fort tenkt: Slik kan ikke en ungdom leve! Men hun hadde det også bra hver dag, forteller Geir. - For henne var livskvalitet de nære ting. For henne var livskvalitet å kjenne, møte, være trygg og le, sier Lippestad til Menneskeverds medlemsblad, Vern om livet. - En av de største gavene jeg har hatt, er å være far for Rebekka og de andre barna, sier Lippestad. Huset familien bor i på Nordstrand i Oslo er fullt av barn fra to til 22 år. - Jeg har alltid vært stolt av at vi har vært en mangfoldig familie. Hvis noen opplever oss som annerledes, tenker jeg at det er en honnør til oss, sier han. Lippestad husker godt de siste dagene med datteren Rebekka. - Hun døde i stuen. Jeg husker jeg spurte meg selv hvordan jeg skulle klare å lose familien og meg selv gjennom denne tiden. Jeg trodde aldri jeg skulle få se verden i farger igjen. - I dag er jeg så takknemlig for at jeg fikk hjelp både av Signe og av andre. - Det er en veldig styrke å være to, sier Geir og minnes at fargene ute aldri har vært så sterke som den dagen Rebekka døde. - Alt var egentlig svart, men på dødsdagen, 13. juni, ble gresset enda grønnere og himmelen enda klarere, forteller han. Abortsaken er viktigst - Det bør være et felles mål for alle politikere å få ned Livet 2-2014 8
aborttallet, sa Geir Lippestad da han sammen med sin kone Signe mottok prisen. Lippestad sa at debatten om reservasjonsrett for leger når det gjelder å henvise kvinner til abort, er en viktig etisk debatt. - Hovedpoenget er imidlertid ikke reservasjonsretten, men at det foretas 15.000 aborter her i landet hvert år. Han var også kritisk til at samfunnet synes å forvente at foreldre skal velge bort barn som de får vite har for eksempel Downs syndrom. Lippestad sa han forsto de som velger bort slike barn, men mente man i mye større grad må holde fram de verdier barn med Downs syndrom representerer. Signe Lippestad sa at hun og mannen føler de deler prisen med mange andre foreldre som har funksjonshemmede barn. - Livsvern og menneskeverd er helt grunnleggende. Det er en fremmed tanke for meg at funksjonshemmede ikke har samme verdi som andre, sa hun. - At noen ikke skal ha verdi fordi de ikke ser, hører eller klarer å puste uten hjelp, skjønner jeg ikke. Vi må snakke om hvordan vi forholder oss til dem som er annerledes. Hvordan snakker vi om dem? Det handler ikke bare om funksjonshemming, men kultur og meninger også, sa hun. Bondevik prisutdeler Leder av Oslo-senteret for fred og menneskerettigheter, tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik, overrakte prisen til ekteparet Lippestad. I sin tale sa Bondevik blant annet at menneskeverdet er den mest grunnleggende verdi, og at det er et helt nødvendig kompass å navigere etter. Livet 2-2014 9
- Prisvinnerne har vist at de kjemper for menneskeverd i praksis, sa Bondevik. Han viste også til juryens begrunnelse der det heter at Signe og Geir Lippestads engasjement for mennesker med nedsatt funksjonsevne er forbilledlig: «Svært inspirerende er også deres arbeid for mangfoldet og for inkludering av funksjonshemmede i arbeidsliv og medier. Dette reflekterer et verdigrunnlag der respekt og en urokkelig tro på menneskelivet, uansett hvilken situasjon man befinner seg i er basis», står det å lese i begrunnelsen. Juryen roser også ekteparet Lippestad for å formidle ærlige tanker og følelser, og for å løfte fram likeverd i utallige intervjuer. Ole Paus og Sigvart Dagsland sto for musikalske innslag på prisutdelingen, der det også var flere som hilste prisvinnerne. Det er organisasjonen Menneskeverd som deler ut Livsvernprisen. FORBEDEREN AV MARIT DAHLE AARSETH, KORSETS SEIER Bønneleder Leif Johnny Johannesens viktigste bønn, er enhet blant Guds folk. Leif Johnny, som 1. januar i år overtok ledelsen for Nordic Harvest Mission (NHM) i Levanger etter Håkon Fagervik, har vært opptatt av enhet så lenge han kan huske. Og Livet 2-2014 10
lengselen etter å se det skje, har ikke akkurat avtatt med årene. Tvert imot brenner Jesu bønn sterkere i ham enn noen gang: «Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Jeg har gitt dem den herlighet du har gitt meg, for at de skal være ett, likesom vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du har elsket meg.» (Johannes 17,21-23). - At Jesus mener vi skal være like mye ett som han og Faderen er ett, er jo «helt sprøtt», langt over vår fatteevne. Men Jesus har åpenbart troen. Og da har Leif Johnny det også. Tverrkirkelige vennskap Når Leif Johnny snakker om enhet, tenker han ikke først og fremst på den organisatoriske og formelle enheten. Han er selv med i slike fora og ser verdien i det. Likevel tror han hemmeligheten til enhet ligger på et dypere og mer personlig plan. Han sikter til vennskap, både i og på tvers av menighetene. - Vi er først og fremst kalt til å være brødre og søstre. Derfor er jeg mest opptatt av at vi lærer hverandre å kjenne, utvikle vennskap og slik skape enhet. Jeg ser også at når vi våger å være åpne og sårbare overfor hverandre, kommer en mye større fylde av Guds nærvær. Hittil har han fått noen smakebiter på enhet som definitivt har gitt mersmak. - Jeg husker én periode i en menighet der det kom en sånn ånd av gavmildhet over folk. De bare åpnet opp og begynte å gi det andre trengte. Det var et sånt direkte resultat av at Livet 2-2014 11
kjærligheten rådet, uten at noen hadde innført en ny regel etter sagt at man skulle gi. På samme tid eksisterte det et veldig sterkt fellesskap mellom prester cg pastorer i byen. Vi sto sammen i byen og sang, vitnet og delte evangeliet med mennesker. Det skapte en sånn enhet og et så godt klima. Ydmykhet nøkkel til enhet Dette krever ydmykhet, en av de viktigste veiene til enhet, ifølge NHM-lederen. - Jesus er enormt radikal når han sier at «den som vil være stor blant dere, han skal være deres tjener», og «den som vil være den tørste blant dere, han skal være deres slave». Som leder er han svært bevisst på dette prinsippet. Han vil våge å gå ned for å løfte andre opp. Ikke gå for høyt, kjøre på med sitt og tenke at det er jo han som er lederen og har visjonen. NHM skal være lett for Jesus å lede. - Jeg tror vi ledere kan føle oss truet når det kommer folk som er dyktigere enn oss. Derfor tviholder vi på skansen og fristes til å utøve makt. Men som ledere er vi ikke kalt til å være sentrum. Vi skal utruste de hellige og løfte dem fram, gi rom for gavene og slippe folk til. Da må lederen være trygg. Helst så trygg at man også tør å vise svakhet. - Hvis vi bare framstår som vellykkede og forteller om alle våre seire, skaper vi et miljø hvor folk ikke tør å åpne seg for hverandre. I stedet tar de på seg masker. Dermed hindrer vi det sanne, nære og ekte fellesskapet som er så viktig for enheten. Ned på kne Ellers tror Leif Johnny enhet formes mye på kne. Når vi samles til bønn, både i og på tvers av menigheter, kobles hjertene og enheten øker. Livet 2-2014 12
- Derfor brenner jeg for at kristne ledere skal be sammen, mer enn å snakke eller diskutere så mye. Når Guds ånd kommer, kommer enhetens Ånd og da kan Gud gjøre forunderlige ting iblant oss. Langt utover det vi ber om og forstår. Utfordringer i kø - Tror du enhet er mulig selv når vi er uenige teologisk? - Jeg ser utfordringene og har derfor ikke masse gode svar. Men jeg har erfart at i fellesskap der vi har utelatt teologiske spørsmål og i stedet blitt kjent, bygd vennskap og latt kjærligheten gå først, har det skapt fantastisk fellesskap. Jeg tror feilen vi ofte gjør, er å komme med loven og tro vi kan løse uenigheter med en form for loviskhet. - Jeg møter kristne som blir harde, dømmende og nesten virker hatefulle når man berører enkelte emner. Men Paulus sier vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet. Hvis vi ikke dypper sannheten grundig i kjærlighet, må vi heller tie stille. Det vil alltid være noe vi er uenige i, men grunnlover som den gylne regel, kan hjelpe oss. Jesus sa den sammenfatter loven og profetene. Er den utgangspunktet vårt, tror jeg vi når mye lenger, også når vi er uenige. - I tillegg har jeg tenkt at når vi elsker hverandre, sier Bibelen at Gud blir i oss og vi i ham. Når Guds nærvær fyller et sted, kommer også hans hellighet inn. I berøring med den, blir det vanskelig å leve med tanker på innsiden som ikke er bra. Han peker på Jesu fellesskap med Judas. - Man kan jo tenke «At han ikke sparket ham ut!» Men Jesus bevarte fellesskapet med ham. Han dyppet til og med brød med ham, et tegn på dypt fellesskap. Da tenker jeg Livet 2-2014 13
«Wow!» Jeg tror Judas til slutt ikke klarte mer. Og det står at Satan for inn i ham, og han gikk og forrådte Jesus. Far til «Årets trønder» - Du var nylig i Olavshallen i Trondheim der din sønn Erlend Johannesen (30) under stående trampeklapp ble kåret til «Årets trønder». Hvordan var det? - Veldig sterkt! Jeg er utrolig stolt av ham! Da verdens sterkeste målte tyfon, Haiyan, traff Filippinene i fjor, valgte Erlend å bli værende i Tacloban for å berge barna ved barnehjemmet han startet gjennom hjelpeorganisasjonen Streetlight. Leif Johnny hjalp selv til med evakueringen, og er imponert over sønnen. - Måten han reddet dem på var utrolig. Han nektet å forlate området før alle var i sikkerhet. Det står det stor respekt av. ET SNEVERT SYN PÅ BLINDHET AV EIVIND ALGRØY, DAGEN Med sin musikk er blinde Kurt-Ove Mæland jevnlig med på å lede forsamlingen i lovsang. Kurt-Ove Mælands blindhet blir ekstra synlig når han beveger seg ute blant folk. Det gjør at han flere ganger har Livet 2-2014 14
blitt stanset av fremmede som lurer på om han vil at de skal be for ham. Selv om han tar det som et uttrykk for omsorg, oppfordrer han dem som er på utkikk etter forbønnsemner i gatebildet, til å utvise litt forsiktighet. - Så vidt jeg kan se, går Jesus og disiplene sjelden bort til en person og spør om han kan få be for ham. I stedet er det slik som med den blinde mannen, det er menneskene som kommer til Jesus for å få forbønn. Her inne på kontoret i Salhus kirke, en halvtimes kjøring utenfor Bergen, er det bare blikket som avslører at den muntre mannen aldri har kunnet se. Om blikket flakker er stemmen desto stødigere. I bibeltekstene hører han om en Gud som helbreder og reiser opp blinde mennesker som i stor grad har falt utenfor. - Det har vært verre å være blind. Men helt problemfritt er det fortsatt ikke. Blindhet er det handikappet som i størst grad ekskluderer fra arbeidslivet. Det er så mye folk tror en ikke kan mestre. I dag koordinerer Kurt-Ove frivillighetsarbeidet i menigheten, en jobb han setter stor pris på. Men da han fullførte journaliststudiene i Volda med de beste karakterene i sitt kull, var det ikke dette han hadde i tankene. Flere år i radio resulterte aldri i fast jobb tross alle kvalifikasjoner. I lokalradiostasjonen Kystradioen fikk han fast stilling, selv om han senere ble gjenstand for interne kutt. Det er ikke slik at Kurt Ove ikke tror på bønnens kraft og at under kan skje. Det er bare noe med rammene rundt forbønnen. Som da en person kom løpende bort etter en gudstjeneste. Kurt-Ove står sammen med kona og barna. Livet 2-2014 15
Sistnevnte er smått utålmodige etter kirkebesøket. - «Jeg ser at han er blind» sier vedkommende til min kone. «Hun sa naturlig nok at han kan snakke», ler Kurt-Ove. Personen ville gjerne be for ham. - Jeg skulle ønske en tenkte mer gjennom hvilken situasjon en setter meg i der og da. Jeg vil jo gjerne bli bedt for, jeg. Men i en ramme der jeg er trygg. Ikke på kirketrappen med utålmodige barn og søndagsmiddag som venter hjemme. En annen gang er Kurt-Ove og konen på handletur når en liten gruppe mennesker kommer bort til ham. Sammen med hunden sin står han og venter på at konen skal bli ferdig i en klesbutikk «Vi har en her med svært gode resultater» forteller de. - Det er liksom noe de skal selge. De viser hvor mye bedre du kan få det om du blir en kristen. For meg er det feil fokus. Noen har sagt at de ikke tror på under, men på Ham som gjør under. Hvorfor ikke heller «selge» ham? Han leter litt etter ordene som kan forklare hvordan han gjerne vil få synet igjen, men samtidig kjenner at ikke alt avhenger av det. For hvem vet hvordan livet ville være for pappaen, ektemannen, musikeren og den kirkelig ansatte Kurt-Ove om han fikk synet? - Mye kunne blitt mer lettvint, ikke minst for dem rundt meg. Det er jo ikke kjekt når guttungen har glemt å rydde melkeglasset av bordet og jeg velter det når jeg skal tørke av bordet, ler Kurt-Ove. Men samtidig, hvem vet? Jeg vet jeg ga mennesker noe da jeg arbeidet i radioen. Og jeg trives godt i jobben jeg har nå. I musikkens verden, der Kurt-Ove trives svært godt både som gitarist og sanger, er ikke synet den primære sansen. Han opplever det lett å gi seg hen til utøvelsen, kanskje Livet 2-2014 16
lettere enn dem som kjenner at «tusen øyne lyser mot meg», for å sitere Knutsen og Ludvigsen. - Jeg får høre fra folk at jeg har en god formidlingsevne. Jeg er i musikken, ikke i dem som er rundt meg. Jeg tror det lar meg legge mer følelser inn i musikken. Journalisten får låne Kurt-Oves smarttelefon for å finne noe på nettet. Med noen raske sveip over skjermen slår han av talefunksjonen som hjelper ham å navigere på det digitale verktøyet. Plutselig strømmer musikk ut av telefonen. - Oi. Der fikk du en førpremiere på platen vår. «Platen» er Kurt-Oves store prosjekt for tiden. Tekster fra Halldis Moren Vesaas, Per Sivle, Bente Bratlund og Kurt- Ove selv, er tonesatt og kledd i et rocka og smått jazzet lydbilde. Gode venner fra musikermiljøet i Bergen er med. Særlig glad er Kurt-Ove i Vesaas' dikt «Lyset»: Kjære, alt ditt som du viser meg no - så utenkt som mangt av det er - kan det vel hende eg ikkje forstod om du ikkje var meg så kjær. Eg stansa vel uviss, utan svar, som framfor eit ukjent land, om ikkje min kjærleik til deg var for meg som ei lykt i mi hand. Den lyser meg fram, så eg kan gå inn og gjere meg kjend i kvar krok. Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind. Kjærleik gjer klok. - Kunst er fantastisk Det er bindevevet i samfunnet, og det vi søker til for å koble av, oppleve glede og spenning. For tiden leser han Jon Livet 2-2014 17
Michelets «Skytteren», som er en del av forfatterens store verk om de som seilte til havs under andre verdenskrig. Han roser Michelets språk opp i skyene. - Det er en slik bok som gjør at jeg blir fullstendig henført til et miljø, og kan se det for meg. - Se det for deg? - He-he, ja. Folk lurer litt når jeg sier at jeg ser på film for eksempel. Det blir jo bilder, men jeg ser det ut fra min virkelighet. Jeg ser ikke en person som lys eller mørk, men ut fra stemme og væremåte. En rose er for meg det jeg kan lukte og kjenne. Slik er det når jeg drømmer også. Det visuelle er ikke der, men jeg ser ting for meg. Bare på en annen måte. Med synet i behold ville det være mange ting Kurt-Ove kunne gjøre. Men han vil ikke være med på at kristen tro handler om å få alt slike en vil i øyeblikket. Det var tøft å miste jobben i radio. Men resultatet var blant annet at han tok opp igjen musikken. Nå har han en plate på gang, og med gitaren er han jevnlig med å lede den lokale menigheten i lovsang. - Som liten fikk jeg stadig vekk en lommelykt i julegave fra en onkel. Et år ba jeg om å få et fjernstyrt fly. Men jeg fikk likevel en lommelykt. Nå skjønner jeg jo at det kanskje var like greit at den blinde gutten ikke fikk stå med et fjernstyrt fly, sier Kurt-Ove og ler av den lille anekdoten. - Jeg tror at vi ikke alltid vet hva som er best for oss i øyeblikket. Livet 2-2014 18
SKAPER LIV I LEIRE AV ELENI MARIA STENE, KRIGSROPET Knuste liv kan få vinger bare man finner de rette bitene. Det vet kunstner Elisabeth Helvin mye om. Akkurat som pottemakeren i Bibelen, skaper Elisabeth nytt liv i leire. Hun skaper og gjenskaper - former og omformer. Ofte blir ikke kunstverkene akkurat slik hun ønsker at de skal være med det samme. Slik er livet for mange av oss, og det har også Elisabeth erfart, både som kunstner, i arbeid med mennesker, og på det personlige planet. - Når noe går i stykker, kan noe nytt komme fram, sier Elisabeth og viser oss en engel hun lagde en gang, der vingene brakk. I stedet for keramikkvinger fikk engelen perlevinger, og ble enda mer spesiell og vakker. - Slik kan det være med oss mennesker også. Gjennom kriser kan nye ting vokse frem, og det kan på en måte forgylle mennesker, sier Elisabeth engasjert. Blant ferdige og uferdige kunstverk møter vi henne i verkstedet på Kjelsås i Oslo. Ute er lufta kald - inne er det turkise hav på lerreter, lyse «klem-meg» kopper, små keramikkhus med hemmeligheter, og engler med og uten boksehansker. Kunstneren, som egentlig er utdannet pedagog, har alltid vært glad i å skape ting. Lenge jobbet hun i rusomsorg og barnevern, men skapertrangen ble så sterk at hun etter hvert dro til Tyskland på en kunstskole. Fra Tyskland gikk veien til Sør-Afrika, der hun lærte det meste om keramikkfaget. Livet 2-2014 19
I dag jobber hun både som kunstner og i 50 prosent stilling på Ahus. På sykehuset arbeider hun med barn og ungdom som har opplevd å miste mor, far eller søsken. I alle jobbene sine har hun brukt kunsten. Det å skape er en vei til nye livsrom, til å se håpet i det håpløse, finne farger der det tilsynelatende er helt svart, og å finne språk til det ordløse. Knuste biter, nye rom I Elisabeths verksted står det bøtter og spann med biter både her og der. Biter som er brukt, men som kan tilsettes vann og brukes om igjen. På en vegg er det en fargerik mosaikk av knuste, brente keramikkbiter: Kunstneren har satt sammen ting som har gått i stykker. Til sammen har det ødelagte blitt et unikt kunstverk Slik kan det være i livet også, tror hun. Vi må sette sammen «livsbitene» våre på nye og kreative måter fordi livet ikke ble akkurat slik vi hadde tenkt. - Jeg vet noe om det å ikke få det til, sier hun og smiler. Prosessen med å jobbe med leire krever både tålmodighet og styrke. Man må være grundig med å få ut luftboblene som kan gjøre at leira sprekker i brenning. Ofte handler det om å kna leira på nytt og på nytt. Noen ganger blir det en har begynt på noe helt annet enn det en hadde tenkt. - Leira har et eget liv. Som materiale gjør den motstand og man må jobbe litt hardt med den. Den er perfekt for å få ut sinne, for eksempel. Samtidig kan man ikke tvinge leira for mye, men jobbe intuitivt. Ulike leiretyper har ulike kvaliteter. Jo bedre jeg kjenner leira, jo lettere er det å jobbe med den. Å jobbe med leire tar den tida det tar. Akkurat sånn er det med mennesker også, sier Elisabeth. I sitt arbeid med barn som sørger, har hun ofte erfart at ulike mennesker trenger ulik hjelp. For noen betyr det å snakke mest mulig, sette ord på sorgen. For andre handler det om å sette farger på et lerret, og oppleve at det kan Livet 2-2014 20
lindre og skape håp i en krevende og vanskelig livssituasjon. For de minste barna er det kreative den mest naturlige kommunikasjonsformen. De små barna kan for eksempel tegne noe av det som er vanskelig og ordløst inne i dem. - Jeg har erfart selv, og ser det hos de jeg jobber med, at kunst er et sterkt språk som berører på måter ord ikke kan, og kan gi ord for det som ikke har ord, sier Helvin. Både i arbeidet med leira og mennesker handler det om å skape og gjenskape, erfarer kunstneren på Kjelsås. I leire er det viktig å kna nok og finne den rette formen, og for å få fargene frem, må de glaserte arbeidet brennes i svært sterk temperatur. - Den sterke varmen gjør at fargene kommer frem. Kanskje er det slik med oss mennesker også. Gjennom livskriser blir vi tydeligere. Vi gjennomgår på et vis en forgyllende prosess. Vi foredles. Alt fjaset, det uviktige, blir brent bort, og kun det eksistensielle blir viktig - det er både vakkert og forferdelig vanskelig, sier hun med ettertanke og fortsetter: - Jeg tror at kriser fører oss til et veiskille i livet. Det kinesiske tegnet for krise består av to tegn; fare og mulighet. Jeg opplever at det beskriver hvordan vi har valgmuligheter i forhold til det som har rammet oss. Valget står mellom å velge en konstruktiv eller en destruktiv vei videre. Et hus for meg, et hus for deg Noen mennesker synes det er ekkelt å ta i våt leire. Andre synes det er deilig. Elisabeth tilhører definitivt den siste gruppen. Leira er hennes materiale - sterk og myk på samme tid, variert og enkel i samme utrykk, og sist, men ikke minst, full av muligheter. - Det beste ved å jobbe med leira er følelsen av å gå helt opp i noe - kjenne på følelsen av å være i «flow» - i Livet 2-2014 21
flytsonen. Det kan fungere som smertelindring på mange plan - få fokusere helt på noe og helt glemme verden der ute. Jeg blir mer åpen og mottagelig i prosessen, og også mer åpen for Gud - det blir som en slags meditasjon. Noen opplever det kanskje slik ved å danse, se en film, eller drive på med idrett. Jeg opplever det med leire. I tillegg er det fint å se konkrete resultater så fort når man jobber med den. Likevel finnes det klare utfordringer ved det flere tusen år gamle kunsthåndverket - utfordringer som ikke kan trylles bort verken av teknologi eller erfaring. - Det mest utfordrende er at man hele tiden må spille på lag med leira. Det å lage noe er en tålmodighetsprosess, og jeg er ikke noen særlig tålmodig person, sier Elisabeth og ler. For tiden jobber hun mest med å lage hus i leire, kopper med påskriften «klem meg», og malerier i sterke farger. Husene er små og litt større, ett har mange nøkler, et annet har et lite ikon som dør på fremsiden, et tredje har et bittelite hus inne i huset. - Huset er et velbrukt symbol for det å være menneske. Det har en utside og en innside. Det vi viser frem, og det vi holder for oss selv. Hos noen må man bruke mange nøkler for å komme inn. Andre har en åpen dør, forklarer kunstneren som har opplevd at mange har blitt nysgjerrige og kjent seg igjen i husenes symbolikk. Et av keramikkhusene i verkstedet på Kjelsås har et lite hus inne i seg - et hus som liksom forsiktig titter ut. - Det symboliserer at vi alltid har en liten utgave av oss selv inne oss. Å fornekte det lille huset - det lille barnet inne i oss - er å fornekte en viktig del av oss selv, sier Elisabeth og forteller at arbeidet med husene begynte da hun selv var på jakt etter et nytt sted å bo. Hun reflekterte mye rundt hva et hjem egentlig er, og når føler man seg egentlig hjemme. Livet 2-2014 22
Det handlet både om å være «hjemme i seg selv» og å føle seg hjemme i omgivelsene rundt seg. Engleprakt Det Elisabeth er mest kjent for, er sine helt spesielle engler - de rakryggede, elegante, men også sårbare englene med bare skuldre og store, røde boksehansker. Ukentlig får hun spørsmål om disse. Mange mennesker har kjent seg igjen i dem. Det er en slik engel de trenger. - Englene ble til i en vanskelig periode i livet mitt da mamma døde. Jeg var sint på Gud, grublet over lidelsens problem og hvor Gud var. Bokseenglene ble født som et oppgjør med Gud, men også som et symbol på at vi trenger noen som kan kjempe for oss, forteller Elisabeth, som også tror på en ærlighet både i forhold til kunst, tro og terapi. Man må våge å stille spørsmål, være seg selv - som kunstner, medmenneske og i forhold til Gud. - Boksehanskeengelen symboliserer også at det sårbare og sterke i oss mennesker alltid er til stede på samme tid. Selv om vi befinner oss i en vanskelig livssituasjon, så tror jeg at det alltid finnes styrke i mennesker. Det handler ofte om å hjelpe mennesker å se det og finne fram til det. Ut av hennes egne spørsmål og fortvilelse kom kunst som i dag lever i mange norske hjem. Selv er hun forsonet og kan leve videre med det tapte og de ubesvarte spørsmålene. - Jeg tror på en Gud som skaper noe nytt hver dag - som er med å forme oss mennesker, slik at vi kan bruke det potensialet vi har og bli den beste utgaven av oss selv. Jeg har fatt en gave jeg må bruke - det å skape. Gjennom å skape har jeg opplevd å berøre mennesker, og i dag ser jeg en rød tråd gjennom mine arbeider. Det handler først og fremst om å gi trøst og håp, bringe noe godt inn i verden og å leke litt - akkurat slik jeg tror Gud også gjør, avslutter Elisabeth Helvin med et smil. Livet 2-2014 23
B-blad Returadresse: KABB Postboks 333, 1802 ASKIM Livet Blad i stor skrift nr. 2-2014 Årgang 80 Utgis av: Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte Adr: Postboks 333, 1802 Askim Tlf: 69 81 69 81 E-post: kabb@kabb.no Hjemmeside: www.kabb.no Redaktør: Anna Berit Føyen Foto: www.dreamstime.com Abonnement 2014: Kr 350,- Pakkepris for institusjoner, organisasjoner og menigheter: Kr. 600.- for 5 eks. av hvert nummer Utkommer med 10 nummer i året og er også tilgjengelig på DAISY-CD og i punktskrift KABBs hustrykkeri ISSN 0333-1768 Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte Livet 2-2014 24