[2016] Bevistilgang i voldgift Gyldendal Rettsdata www.rettsdata.no Kilde: Tidsskrift for Forretningsjus www.rettsdata.no 26-04-2016 10:25:15 [2016] Bevistilgang i voldgift Per M. Ristvedt og Sven Eriksrud Sivile tvister i de alminnelige domstolene avgjøres ofte på grunnlag av bevisbedømmelsen. Slik er det også i voldgift. Fordi anke er utelukket i voldgift, og det skal svært mye til før en voldgiftsdom anses ugyldig, er det ekstra viktig at avgjørelsesgrunnlaget i voldgift er best mulig. Som ellers må partene i voldgift identifisere og legge frem de bevis de anser relevante. Men hva med mulighetene for å fremskaffe bevis? Er adgangen til bevistilgang mer begrenset i voldgiftssaker enn i tvister som behandles etter tvisteloven? I artikkelen analyseres blant annet dette spørsmålet. 1 Innledning 1.1 Bevistilgangsmetoder artikkelens tema I praksis avgjøres svært mange sivile tvister, også de som behandles i voldgift, på grunnlag av rettens vurdering av faktum. Vi har ingen statistikk som underbygger påstanden, men basert på erfaring anses den sannsynlig hva gjelder norske forhold. 1 I internasjonal voldgift er det hevdet at inntil 70 % av sakene er rene faktumsaker. 2 Tar man med de sakene som avgjøres dels på basis av faktum og juss, blir andelen enda større. 3 Å sørge for at det faktiske avgjørelsesgrunnlaget er best mulig, dvs. å samle og føre bevis, må derfor som utgangspunkt anses som et sentralt anliggende i voldgift. Note (1) Per M. Ristvedt og Ola Ø. Nisja: Alternativ tvisteløsning, 2008, s. 82 antyder at opp mot 90 % av sivile tvister helt eller delvis avgjøres basert på faktum. Note (2) Alan Redfern og Martin Hunter: Redfern and Hunter on International Arbitration, 2009, s. 384. Note (3) Geir Woxholth: Voldgift, 2013, s. 635 fremholder at det trolig er grunnlag for å stille seg bak dette hva gjelder norske forhold, hvilket vi slutter oss til. Dette utgangspunktet forsterkes ved at voldgift er én-instansbehandling. En voldgiftsdom har samme virkning som en rettskraftig dom. Domstolene har ikke adgang til å overprøve voldgiftsdommen som ankeinstans, og noe slikt kan heller ikke avtales mellom partene. 4 Videre skal det svært mye til før en voldgiftsdom kan settes til side som ugyldig av domstolene. 5 Disse forhold, sammenholdt med at de fleste voldgiftssakene er faktumsaker, gjør at det i voldgift vanligvis er ekstra viktig at det faktiske avgjørelsesgrunnlaget er så godt som mulig. Note (4) Jf. lov av 14. mai 2004 nr. 25 om voldgift («voldgiftsloven») 42. Note (5) Se voldgiftsloven 43. Som det der fremgår vil det blant annet ikke kunne anføres som ugyldighetsgrunn at voldgiftsdommen er materielt uriktig. Voldgiftsloven 28 første ledd fastslår at det er partene som har ansvaret for å opplyse saken, og at de har rett til å føre de bevis de ønsker. 6 Ideelt sett bør en tvistesak bli riktig og fullstendig opplyst ved at partene selv tilbyr alle relevante bevis, slik at det faktiske avgjørelsesgrunnlaget blir klargjort og best mulig opplyst uten at motparten må følges opp. I praksis må en part imidlertid ofte opptre aktivt for å fremskaffe bevis og andre opplysninger fra motparten. Det
som her er nevnt, gjelder også i voldgift. Det følger av forarbeidene at det ble ansett hensiktsmessig at det fremgår direkte av voldgiftsloven at partene har ansvaret for sakens opplysning. 7 I dette ligger ikke bare at det er opp til partene å føre bevis, men også at partene må fremskaffe bevis dersom det er nødvendig for å klargjøre det faktiske avgjørelsesgrunnlaget. Note (6) Tilsvarende bestemmelser finnes i lov av 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister («tvisteloven») 11-2 annet ledd og 21-3 første ledd. Note (7) NOU 2001: 33 s. 70. En mulig effektiv måte å få frem bevis og opplysninger fra motparten på, er ved bruk av det som i det praktiske rettsliv tradisjonelt har vært omtalt som «provokasjoner». Begrepet «provokasjoner» brukes verken i tvisteloven eller voldgiftsloven, men kan defineres som oppfordringer til motparten i stevning, tilsvar eller prosesskriv om frivillig å tilby bevis eller å gi andre opplysninger om faktiske omstendigheter som kan ha betydning for saken. 8 Provokasjoner kan i utgangspunktet rette seg mot alle typer bevis og opplysninger, men er mest praktisk for dokumentbevis (epostkorrespondanse, rapporter osv.). For øvrig retter provokasjoner seg vanligvis mot bevis og opplysninger om faktiske omstendigheter som antas å underbygge partens anførsler/sak. Note (8) Vedrørende provokasjoner og bevistilgang i saker som behandles etter tvisteloven, se Per M. Ristvedt og Amund Bjøranger Tørum: «Provokasjoner, begjæringer om bevistilgang og edisjonsplikt; tvistelovens modifiserte 'discovery'», Tidsskrift for forretningsjus, 2015, s. 103 flg. (særlig s. 112-115). En videre måte å fremskaffe bevis på, er ved begjæring om bevistilgang. Parten henvender seg da til retten i form av stevning, tilsvar eller prosesskriv, og ber retten pålegge motparten å fremlegge de realbevis som ønskes fremlagt. Vanligvis skjer dette dersom motparten har nektet å besvare eller etterkomme provokasjoner. Det finnes egne bestemmelser om bevisbegjæringer i tvisteloven kapittel 26 hva gjelder dokumentbevis og andre typer realbevis. Konkluderes det med at en part har plikt til å fremlegge bevis i en rettssak, sies det gjerne at det foreligger en prosessuell edisjonsplikt. 9 Note (9) Se for eksempel Anne Robberstad: Sivilprosess, 2013, s. 239 med videre henvisninger. Normalt anses det i sivile tvister for de alminnelige domstolene som god prosesskikk at det først fremsettes provokasjoner, slik at tvistelovens adgang til å begjære bevistilgang bare benyttes dersom provokasjonene ikke etterkommes frivillig. Vet eller antar man med rimelig grad av sikkerhet at provokasjoner ikke vil bli etterkommet frivillig, og man mener å ha berettiget krav på å få beviset fremlagt, kan det imidlertid være riktig og nødvendig å fremsette en begjæring om bevistilgang til domstolen uten først å gå veien om provokasjoner. Det samme gjelder der det haster med å få beviset fremlagt, eksempelvis dersom hovedforhandlingen nærmer seg. Også i voldgift anses det som god prosesskikk å starte med provokasjoner og først oppfordre motparten til å tilby bevis eller å gi andre opplysninger som anses som relevante for saken. I motsetning til tvisteloven inneholder imidlertid ikke voldgiftsloven bestemmelser om adgang til å fremsette begjæringer om bevistilgang overfor (voldgifts)retten. 10 Det er derfor usikkert om partene kan fremsette bevisbegjæringer til voldgiftsretten, som heller ikke har tvangsmidler til rådighet for å fremskaffe bevis. Som utgangspunkt tilsier dette at provokasjoner spiller en større rolle i voldgift enn i saker for de alminnelige domstolene. Note (10) Etter voldgiftsloven 30 første ledd kan imidlertid voldgiftsretten og en part med samtykke fra voldgiftsretten be domstolene om å oppta partsforklaringer, vitneforklaringer og andre bevis, se punkt 3.4 i artikkelen. Grunnet ovennevnte er det i voldgift ikke sjelden et sentralt spørsmål hvilke muligheter en part har til å fremskaffe bevis. Provokasjoner og begjæringer om bevistilgang, dvs. såkalt rådighetsstillelse, 11 er allerede nevnt som en mulig fremgangsmåte. Hvordan er egentlig adgangen til dette i voldgift? Et tilknyttet spørsmål er hva som kan og bør gjøres dersom motparten ikke etterkommer provokasjoner og bevisbegjæringer. Videre; hvilke konsekvenser har det om en part ikke etterkommer provokasjoner som voldgiftsretten har tilkjennegitt at bør besvares, eller bevisbegjæringer som domstolen har gitt pålegg om? De to andre fremgangsmåtene for å få bevistilgang i voldgift, er mulighetene for bevisopptak (av parter og vitner) og bevissikring. Et grunnleggende spørsmål, som gjelder alle bevistilgangsmulighetene, er om adgangen til å fremskaffe bevis er mer begrenset i voldgiftssaker enn i tvister som behandles etter tvisteloven. Note (11) Se Maria Astrup Hjort: Tilgang til bevis i sivile saker, 2015, s. 19 (Doktoravhandlinger forsvart ved Det juridiske fakultetet, Universitetet i Oslo, nr. 81).
1.2 Videre opplegg I en analyse av mulighetene for bevistilgang i voldgift, er det hensiktsmessig å starte med å se på rettsgrunnlaget for voldgiftsrettens behandling av saken. Det gjøres i punkt 2. I punkt 3-5 behandles de ulike fremgangsmåtene for bevistilgang i voldgift. Punkt 3 omhandler det som ofte er mest aktuelt, nemlig tilgang på realbevis (herunder dokumentbevis) via provokasjoner og bevisbegjæringer. I punkt 4 behandles muligheten for bevisopptak, mens punkt 5 omhandler adgangen til bevissikring. Mulige konsekvenser av å unnlate å medvirke til bevistilgang behandles i punkt 6. Basert på gjennomgangen og analysen av adgangen til bevistilgang, avrundes artikkelen med en vurdering av om bevistilgangen er mer begrenset i voldgift enn i tvister som behandles etter tvisteloven (punkt 7). 2 Rettsgrunnlaget for voldgiftsrettens behandling av saken særlig om bevisreglene 2.1 Innledning Rettsgrunnlaget for saksbehandlingen er nedfelt i voldgiftsloven 21 første punktum. I henhold til bestemmelsen skal voldgiftsretten, innenfor rammen av «partenes avtale og loven her», behandle saken på den måten den finner «hensiktsmessig». Denne «rangeringen» i lovteksten betyr i utgangspunktet at når spørsmål om bevistilgang skal vurderes i voldgiftssaker, må man først se på partenes avtale. Voldgiftsloven 21 første punktum slår slik fast prinsippet om partsautonomi, og bygger i hovedsak på artikkel 19 i modelloven. 12 Note (12) The UNCITRAL Model Law on International Commercial Arbitration, opprinnelig fra 1985 (revidert i 2006). Voldgiftsloven er i det vesentlige er bygget på modelloven, jf. NOU 2001: 33 s. 49-50 og Ot.prp. nr. 27 (2003-3004) s. 24. Foreligger det ingen avtale mellom partene som regulerer bevistilgangen, hvilket det sjelden gjør, eller avtalen er uklar, er voldgiftsloven neste kilde som må vurderes. Det er først dersom verken partenes avtale eller voldgiftsloven gir noen løsning, at voldgiftsretten kan behandle saken på den måten den anser hensiktsmessig. At hensiktsmessighetshensyn kan tenkes trukket inn ved tolkningen av partenes avtale eller voldgiftsloven, er en annen sak. Bildet ovenfor nyanseres dersom partenes avtale strider mot voldgiftslovens ufravikelige regler. I så fall er det voldgiftslovens ufravikelige regler som gir løsningen. Nedenfor ser vi først på situasjonen der partenes avtale sier noe om saksbehandlingen/bevistilgangen. Deretter kommenteres voldgiftslovens regler om saksbehandlingen, hvoretter vi ser på hensiktsmessighetsbetraktninger. Til slutt vurderer vi om tvistelovens bevisregler kan anvendes i voldgift, i tillegg til at forholdet til EMK artikkel 6 kommenteres. 2.2 Partenes avtale om bevistilgang Voldgiftsloven 21 første punktum innebærer altså at ved spørsmål knyttet til bevistilgang, må utgangspunktet tas i partenes avtale. Har partene avtalt noe om bevistilgang, plikter voldgiftsretten å innrette seg etter dette med mindre avtalen er i strid med ufravikelige regler i voldgiftsloven. I praksis er det ved såkalt ad hoc voldgift sjelden at partene avtaler noe om saksbehandlingsregler i forbindelse med at det avtales voldgift. 13 I hvert fall er det uvanlig at det gjøres i detalj og omfatter forhold som bevistilgang og lignende. 14 Er det imidlertid avtalt institusjonsvoldgift, der partene er enige om å følge typisk ICCs eller Oslo Handelskammers regler, vil utgangspunktet om først å se på partenes avtale være mer aktuelt. Note (13) En slik opplevelse av praksis tilkjennegis også blant annet i Borgar Høgetveit Berg (red.): Voldgiftsloven med kommentarer (2006) s. 215. Note (14) Woxholth op.cit. s. 643. Dersom partene ønsker å avtale noe om saksbehandlingen, kan det gjøres ved inngåelsen av voldgiftsavtalen eller senere. 15 I begge tilfeller må avtalen respekteres av voldgiftsretten, såfremt den ikke strider mot lovens ufravikelige regler, eller den i praksis viser seg umulig å gjennomføre. 16 Uttrykket «partenes avtale» dekker ikke bare det partene måtte ha avtalt om saksbehandlingen i forbindelse med inngåelsen av voldgiftsavtalen eller senere. Det dekker også eventuelle instrukser som partene måtte enes om å gi til voldgiftsretten om saksbehandlingen. 17 Partene vil for eksempel kunne avtale, eller gi felles instruks om, at voldgiftsretten skal ha rett til å pålegge en part å fremlegge bevis som voldgiftsretten anser relevant for saken.
Note (15) NOU 2001: 33 s. 98. Note (16) Vedrørende sistnevnte, se Høgetveit Berg op.cit. s. 214. Note (17) Woxholth op.cit. s. 540. Som Woxholth påpeker på s. 543 bør imidlertid voldgiftsretten bare følge en felles instruks fra partene om saksbehandlingen dersom den er uttrykkelig og entydig. Ovennevnte foranlediger spørsmål om partene bør avtale noe om bevistilgang i forbindelse med voldgift. Svaret avhenger til dels av om bevistilgangen i voldgift kan anses tilfredsstillende uten en slik mulig avtalerettslig regulering. Som nevnt er det i praksis sjeldent at partene avtaler noe om saksbehandlingsregler, herunder bevistilgang. Det betyr ikke nødvendigvis at partene har reflektert tilstrekkelig rundt spørsmålet. Snarere er det nok mer en følge av at avtaler om voldgift i Norge ofte er kortfattede, samt kanskje også at en del synes å tro at tvistelovens regler generelt kan benyttes til å utfylle voldgiftsloven. Når voldgiftsavtalen er inngått i form av en voldgiftsklausul som er inkorporert i en kontrakt før tvisten oppstår, dreier det seg vanligvis om en kortfattet klausul som kun viser til voldgiftsloven. Inngås voldgiftsavtalen etter at tvisten er oppstått, vil avtalen normalt være noe mer detaljert. 18 Men heller ikke da er det vanlig at man ser en regulering av spørsmålet om bevistilgang. Fordi svaret på spørsmålet om partene bør avtale noe om bevistilgang i forbindelse med at de enes om voldgift, avhenger av om bevistilgangen i voldgift er tilfredsstillende uten avtalerettslig regulering, kommer vi tilbake til spørsmålet i artikkelens punkt 7.3. Note (18) Woxholth op.cit. s. 203. Voldgiftsretten vil ikke bare være bundet av saksbehandlingsregler som partene uttrykkelig måtte ha avtalt. Voldgiftsretten vil også være bundet av regler som partene har forutsatt om saksbehandlingen. I praksis er det ikke ofte dette settes på spissen. Vi kommer tilbake til partenes eventuelle forutsatte regler vedrørende saksbehandlingen i punkt 2.5. 2.3 Voldgiftslovens regler om saksbehandling og bevis Reglene om saksbehandling finnes i voldgiftsloven kapittel 6. Noen av bestemmelsene er ufravikelige (helt eller delvis), nærmere bestemt 20, 25, 26 og 30. 19 De fleste bestemmelsene i kapittel 6 er imidlertid fravikelige, herunder 28 om bevis, og partene har anledning til å avtale seg bort fra disse. I praksis er det imidlertid som nevnt sjelden at det gjøres. Note (19) Jf. voldgiftsloven 2. Når det gjelder regler om bevis, bestemmer voldgiftsloven 28 første ledd at partene har ansvaret for å opplyse saken og har rett til å føre de bevis de ønsker, med de begrensninger voldgiftsretten måtte bestemme. I 29, som gjelder eventuelle sakkyndige som oppnevnes av voldgiftsretten, er det i første ledd annet punktum bestemt at voldgiftsretten kan kreve at partene skal gi den sakkyndige all relevant informasjon og at de skal legge frem eller sørge for tilgang til bevis. Videre nevnes at i voldgiftsloven 30 første ledd er det fastslått at voldgiftsretten, eller en part med samtykke fra voldgiftsretten, kan be om at domstolene opptar partsforklaringer, vitneforklaringer og andre bevis. 2.4 Hensiktsmessighetsbetraktninger Etter voldgiftsloven 21 første punktum skal voldgiftsretten innenfor partenes avtale og lovens rammer legge opp saksbehandlingen slik den finner hensiktsmessig. Som nevnt er hensiktsmessighetskriteriet lovteknisk subsidiært i forhold til partenes avtale og voldgiftslovens regler. Fordi voldgiftsavtalen sjelden angir saksbehandlingsregler i nevneverdig grad, og voldgiftsloven er så vidt spartansk på dette området, blir hensiktsmessighetsprinsippet i praksis ofte bærende for en rekke av de prosessuelle problemstillinger som kan oppstå. 20 Dette gjelder også i forhold til bevisspørsmål. Voldgiftsretten har ikke anledning til å fravike kravet til hensiktsmessig saksbehandling uten partenes samtykke. Note (20) Per M. Ristvedt og Ola Ø. Nisja: «Voldgiftsloven og tvister i forretningsforhold», Tidsskrift for forretningsjus, 2005, s. 3 flg., se særlig s. 16. Hva som er «hensiktsmessig», må avgjøres ut fra tvistens karakter, partene i saken og forholdene ellers. Det følger av forarbeidene at voldgiftsretten ikke av eget tiltak kan fravike voldgiftslovens deklaratoriske regler. I forarbeidene er det også uttalt at partene kan avtale at voldgiftsretten skal kunne fravike de deklaratoriske reglene der den finner grunn til
det. 21 I praksis gjøres dette i liten grad. Note (21) Ot.prp. nr. 27 (2003-2004) s. 98. Voldgiftsretten står ikke fritt i sin utøvelse av det skjønnet som ligger i begrepet «hensiktsmessig». Voldgiftsretten må forholde seg til de preseptoriske bestemmelsene, blant annet likhetsprinsippet i voldgiftsloven 20. Partene skal gis lik behandling på ethvert trinn av saken og ha full anledning til å fremføre sin sak for voldgiftsretten. Videre bør voldgiftsretten ha for øye at saken styres slik at den drives effektivt fremover. Ønsket om et materielt riktig resultat er et ytterligere forhold som bør tas i betraktning når voldgiftsretten vurderer hva som er hensiktsmessig. Om voldgiftsretten kan trekke inn tvistelovens regler i sin vurdering av hva som anses hensiktsmessig, behandles i neste punkt. 2.5 Kan tvistelovens bevisregler anvendes i voldgift? Ved utarbeidelsen av tvisteloven ble det påpekt av Justisdepartementet at det generelt er ønskelig å utforme reglene i tvisteloven slik at domstolsprosessen blir et godt og konkurransedyktig alternativ til voldgift. 22 Denne påpekningen underbygger utgangspunktet om at voldgiftsloven og tvisteloven er alternative regelsett, som står på egne ben. Det samme viser uttalelsen til Tvistemålsutvalget om at ved å gi voldgiftsreglene i en egen lov, «markeres det at det ikke gjelder noen generell regel om at voldgiftsreglene skal suppleres med tvistelovens behandlingsregler». 23 Uttalelsen stemmer overens om det som ble ansett å være gjeldende rett før tvisteloven, hvor reguleringen av voldgift var gjort i tvistemålsloven kapittel 32. 24 Note (22) Se Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 44. Note (23) NOU 2001: 33 s. 20. Note (24) NOU 2001: 33 s. 39. Utgangspunktet er således at har partene avtalt voldgift uten noen særbestemmelser vedrørende tvistelovens eventuelle anvendelse, reguleres alle forhold knyttet til voldgiftssaken av voldgiftsloven. 25 En generell oppfatning om at saksbehandlingsreglene i tvisteloven kan anvendes analogisk i voldgift, er således ikke korrekt. For det første er tvistelovens regler ikke nevnt i voldgiftsloven 21 første punktum. For det andre forutsetter voldgiftslovens forarbeider at analogisk anvendelse av tvistelovens saksbehandlingsregler kun kan være aktuelt hvis og når det dreier seg om «grunnleggende prinsipper for alminnelige tvisteløsning». 26 Note (25) Se Hans Jakob Kolrud, Kristin Bjella, Giuditta Cordero Moss og Anders Ryssdal: Voldgiftsloven kommentarutgave, 2007, s. 21. Note (26) Ot.prp. nr. 27 (2003-2004) s. 57. Det korrekte rettslige utgangspunktet er derfor at tvistelovens saksbehandlingsregler bare kan anvendes analogisk, enten åpent eller via hensiktsmessighetsvurderingen i voldgiftsloven 21 første punktum, hvis det er tale om anvendelse av grunnleggende prinsipper for alminnelig tvisteløsning. 27 Som påpekt i teorien er det uklart hvilke «grunnleggende prinsipper» forarbeidene sikter til, utover de som allerede er uttrykt i voldgiftsloven. 28 I denne artikkelen er det tilstrekkelig å fokusere på om henvisningen til «grunnleggende prinsipper for alminnelig tvisteløsning» betyr noe konkret for adgangen til bevistilgang i voldgift. Note (27) Woxholth op.cit. s. 553. Note (28) Høgetveit Berg op.cit. s. 213.
Et hovedformål med sivil tvisteløsning i Norge, er at forholdene skal legges til rette for en rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitsskapende behandling av rettstvister gjennom uavhengige og upartiske dommere. Videre er siktemålet at lovgivningen skal ivareta den enkeltes behov for å få håndhevet sine rettigheter og løst sine tvister samt samfunnets behov for å få respektert og avklart rettsreglene. 29 For å oppnå disse formålene gjelder det noen grunnprinsipper for behandling av sivile tvister. De fleste av disse prinsippene omtales i tvistelovens formålsparagraf og må anses som de viktigste. 30 Tvistelovens formålsparagraf nevner ikke direkte bevismessige forhold. Imidlertid er det uttalt at partene skal få argumentere for sin sak og føre sine bevis, samt at partene skal få innsyn i og mulighet for å imøtegå motpartens argumentasjon og bevis. Note (29) Jf. tvisteloven 1 første ledd. Note (30) Se tvisteloven 1 annet ledd. For øvrig vises det til Rt. 2010 s. 774 (avsnitt 57), hvor det uttales at bevistilgang er «en forutsetning for rettighetshåndhevelse ved søksmål». Uten tilgang på bevis vil det eksempelvis kunne være umulig for partene å sannsynliggjøre egne påstandsgrunnlag og gjendrive motpartens anførsler. Høyesteretts uttalelse viser at reglene om bevistilgang er viktige for å realisere grunnleggende prinsipper for alminnelig tvisteløsning som retten til domstolsprøving og kontradiksjon. Forarbeidene til tvisteloven tilsier det samme. 31 Note (31) NOU 2001: 32 s. 465. Slik er altså kontradiksjonsprinsippet nedfelt i tvistelovens formålsparagraf, og støttet gjennom forarbeider og rettspraksis. Prinsippet er ikke direkte nedfelt i voldgiftsloven, men må anses å inngå i kravet til likebehandling av partene i voldgiftsloven 20. 32 Videre følger det av Rt. 2005 s. 1590 (særlig avsnitt 28) at kontradiksjonsprinsippet står like sterkt i voldgift som i saker for de alminnelige domstoler. Etter vår oppfatning bør det derfor kunne konkluderes med at i likhet med det som er situasjonen i de alminnelige domstolene/under tvisteloven, må bevistilgang også i voldgift anses som «en forutsetning for rettighetshåndhevelse». 33 Note (32) Se Ot.prp. nr. 27 (2003-2004) s. 97. Note (33) Rt. 2010 s. 774 (avsnitt 57) sammenholdt med Rt. 2005 s. 1590 (avsnitt 28). Videre vises det til forhandlingsprinsippet, som også står sterkt i voldgift. Forhandlingsprinsippet har to sider. Den ene er at det er partene som har hovedansvaret for å skaffe til veie det faktiske grunnlaget for rettens avgjørelse. 34 Denne siden av prinsippet er nedfelt i voldgiftsloven 28 første ledd. Note (34) Den andre siden av forhandlingsprinsippet er at retten ikke kan bygge sin avgjørelse på et annet påstandsgrunnlag enn det partene har påberopt, hvilket hva gjelder voldgift er nedfelt i voldgiftsloven 32 første ledd. Foruten kontradiksjons- og forhandlingsprinsippet, kan det også vises til prinsippet om forsvarlig saksbehandling. 35 Voldgiftsprosessen og voldgiftsloven er således bygget på flere grunnleggende rettsprinsipper fra allmennprosessen og tvisteloven. Note (35) Se Woxholth op.cit. s. 523 flg. Ovennevnte tilsier at en del av tvistelovens bevisregler, med basis i voldgiftslovens forarbeider, bør kunne tillegges en viss overføringsverdi i voldgift dersom partene ikke har avtalt noe annet og voldgiftsretten anser det hensiktsmessig. Overprøvingsadgangen i voldgift er kraftig begrenset, og ønsket om et materielt riktig resultat må stå sterkt. Formålet med bevisreglene i tvisteloven er å fremme et materielt riktig resultat, 36 og hensynet til et materielt riktig resultat er også omtalt i forarbeidene til voldgiftsloven. 37 Det er derfor vanskelig å se noen god grunn til at tvistelovens sentrale bevisregler, som er både vel kjente og godt gjennomtenkte, ikke skal kunne gis en viss overføringsverdi i voldgiftssaker dersom voldgiftsretten anser det hensiktsmessig og partene ikke har avtalt noe annet. Note (36)
NOU 2001: 32 s. 454. Note (37) NOU 2001: 33 s. 34 og s. 68. I tilknytning til ovennevnte vises det også til utredningen fra Tvistemålsutvalget om ny voldgiftslov, der det uttales: «Det har vært påberopt overfor utvalget at det kan være nyttig med en «kokebok» over den saksbehandling som voldgiftsretten normalt bør følge. Til dette har utvalget pekt på at tvistelovens regler om behandling av saker i første instans etter allmennprosessen, eventuelt etter småkravsprosessen hvis tvisten gjelder et mindre eller middelsstort krav, i høy grad bør kunne tjene som veiledning eller mønster. Men, som nevnt, noe generelt krav til at disse reglene skal følges, vil det ikke være.» 38 Note (38) NOU 2001: 33 s. 25-26. Se også tilsvarende uttalelse samme sted s. 69. Woxholth synes å være på linje med det vi har fremholdt ovenfor. Riktignok peker han på at tvistelovens regler om bevis og bevisføring ikke «uten videre» kommer analogisk til anvendelse i voldgift. Men Woxholth er samtidig rask til å vise til at han anser «en del av reglene i tvisteloven om bevis- og bevisføring for å gi uttrykk for «grunnleggende prinsipper for alminnelig tvisteløsning». 39 Videre viser han til at voldgiftsretten i den konkrete vurderingen av hva som anses «hensiktsmessig» etter voldgiftsloven 21 første punktum, kan falle tilbake på regler og prinsipper fra alminnelige tvistemål dersom voldgiftsretten anser det «hensiktsmessig». Som Woxholth påpeker er det derfor ikke så ofte man i praksis får spørsmålet om mulig analogisk anvendelse av tvistelovens bevisregler satt på spissen. 40 Note (39) Om disse prinsippene, se vår drøftelse rett ovenfor i fremstillingen. Note (40) Woxholth op.cit. s. 635-636. Når det konkret gjelder bevistilgang, viser vi til at etter voldgiftsloven 30 første ledd er det anledning til å be om at domstolene opptar partsforklaringer, vitneforklaringer og andre bevis. Samtidig tilsier voldgiftsloven 30 første ledd at det går en grense for voldgiftsrettens mulighet til å bevirke bevistilgang. Grensen har sin bakgrunn i voldgiftsrettens manglende tvangsmyndighet. Etterkommer en part ikke anmodninger om bevistilgang frivillig, og heller ikke gjør det etter voldgiftsrettens henstilling, må voldgiftsretten eventuelt overlate til domstolene å besørge bevistilgangen. Dette kommer vi tilbake til i punkt 3.4, der voldgiftsloven 30 første ledd behandles nærmere. Det forhold at det eksisterer en slik lovmessig grense for voldgiftsrettens adgang til å bevirke bevistilgang, tilsier etter vårt syn at tvistelovens sentrale bevisregler ikke uten videre kan anvendes analogisk av voldgiftsretten. Verken parter eller vitner har møte- eller forklaringsplikt i voldgift. 41 Tvisteloven kapittel 23 og 24 kan således ikke anvendes analogisk. Samtidig vil parter og vitner ha plikt til å forklare seg sannferdig, dersom de først forklarer seg. Selv om dette ikke er lovfestet i voldgiftsloven, må det kunne utledes av prinsippet i tvisteloven 21-4 om partenes sannhets- og opplysningsplikt, fast voldgiftspraksis, bevisreglenes formål samt alminnelige rettsprinsipper. Voldgiftsretten kan neppe heller anvende den allmenne bevistilgangsplikten i 21-5 eller bevistilgangsplikten for realbevis i tvisteloven kapittel 26 analogisk, blant annet fordi den ikke har tvangsmidler. Voldgiftsretten bør likevel kunne benytte disse bevistilgangsreglene som veiledning om den finner det hensiktsmessig, for eksempel ved en vurdering av om det skal rettes en henstilling til en part om å etterkomme provokasjoner. Vi viser til voldgiftsloven 21 første punktum samt punkt 3.2.3 og 3.2.4 nedenfor. Note (41) Woxholth op.cit. s. 651 og s. 654. Det vil for øvrig være opp til voldgiftsretten om den anser det hensiktsmessig å minne partene om at voldgiftsretten, eller en part med samtykke fra voldgiftsretten, etter voldgiftsloven 30 første ledd kan be domstolene om assistanse vedrørende bevistilgang. Voldgiftsretten har her et ris bak speilet som ytterligere gjør at spørsmålet om mulig analogisk anvendelse av tvistelovens bevistilgangsregler som regel ikke settes på spissen. Som nevnt i punkt 2.2 er det ikke bare saksbehandlingsreglene som partene uttrykkelig har avtalt som binder voldgiftsretten, men også regler som partene har forutsatt. Dersom det kan antas at partene har forutsatt/ment at tvistelovens bestemmelser skal komme til anvendelse så langt de er hensiktsmessige og kan tilpasses voldgiften, vil voldgiftsretten være bundet av dette. 42 I en slik situasjon trenger voldgiftsretten ikke å ta stilling til om tvistelovens bevisregler skal anvendes analogisk. Note (42) Se Henry Johan Mæland: Voldgift, 1998, s. 131 med videre henvisning. Se også Woxholth op.cit. s. 540 og Høgetveit
Berg op.cit. s. 215. 2.6 EMK artikkel 6, Grunnloven 95 og voldgift Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) ble vedtatt av Europarådet 4. november 1950. Den trådte i kraft for Norges del 3. september 1953. EMK er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven av 21. mai 1999, som bestemmer at konvensjonens bestemmelser skal gis forrang dersom de er i strid med annen norsk lovgivning. EMK artikkel 6 første ledd hjemler konkrete rettergangsgarantier for blant annet sivile rettighets- og pliktforhold. I 2014 ble deler av EMK artikkel 6 tatt inn i Grunnloven 95. Spørsmålet er om disse bestemmelsene, og i så fall praksis i den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), er relevant i forhold til rettsgrunnlaget for voldgiftsrettens behandling av saken. En voldgiftsrett oppfyller imidlertid ikke vilkårene i EMK artikkel 6 første ledd og Grunnloven 95. Videre innebærer en voldgiftsavtale at partene gir avkall på sin rett til ordinær domstolsbehandling, herunder sin rett til de rettergangsgarantier som følger av bestemmelsen. Det er ikke tvilsomt at EMK anerkjenner et slikt avkall, 43 gitt at voldgiftsavtalen er inngått frivillig og samtykket er informert og klart. 44 EMK artikkel 6 første ledd, Grunnloven 95 og EMD-praksis er således som utgangspunkt ikke relevant hva gjelder voldgift. Voldgiftsloven inneholder for øvrig sine egne «rettergangsgarantier», jf. for eksempel prinsippet om likebehandling av partene i 20. Note (43) NOU 2001: 33 s. 49. Note (44) Se eksempelvis den europeiske menneskerettighetskommisjonens («Kommisjonen») avgjørelse i sak 11960/86 (Kommisjonen ble i 1998 slått sammen med EMD). 3 Tilgang på realbevis i voldgift provokasjoner og bevisbegjæringer 3.1 Innledning Som nevnt er det en grunnleggende målsetning at avgjørelsene som treffes av de alminnelige domstolene og i voldgift, er materielt riktige. Dess flere og bedre bevis som inngår i avgjørelsesgrunnlaget, jo større blir sannsynligheten for at målsetningen nås. Der hvor ikke parten selv sitter med alle aktuelle bevis, må bevisene søkes fremskaffet via motparten eller andre. Formålet med bevistilgangsreglene er som nevnt å bidra til at avgjørelsen i saken treffes på riktig faktisk grunnlag. I punkt 1.1 ble det vist til at det er tre fremgangsmåter for å få tilgang til bevis. Den første er å få bevis stilt til rådighet, hvilket kan gjøres via provokasjoner og bevisbegjæringer. De to andre er bevisopptak i rettssak og bevissikring utenfor rettssak. For saker som går for de alminnelige domstolene, er disse tre fremgangsmåtene regulert i tvisteloven kapittel 26, 27 og 28. Hva gjelder voldgift, er mulighetene for bevistilgang delvis regulert av voldgiftsloven 30 første ledd. Bestemmelsen gir blant annet anledning til å be om at de alminnelige domstolene opptar partsforklaringer, vitneforklaringer og andre bevis. Den forutsetter at voldgiftssak er innledet, siden det er voldgiftsretten eller en part med samtykke fra voldgiftsretten som kan be om bistand fra domstolene. I praksis blir det i voldgift sjelden nødvendig å søke domstolenes bistand med bevistilgang, men adgangen er der og bør benyttes hvis det etter omstendighetene anses nødvendig eller hensiktsmessig. I dette punktet ser vi nærmere på adgangen til å få tilgang til realbevis i voldgift. Langt på vei er dette et spørsmål om adgangen til bruk av provokasjoner og bevisbegjæringer. Uttrykket realbevis er ikke brukt i voldgiftsloven. I tvisteloven defineres det som personer og gjenstander (fast eiendom, løsøre, dokumenter, elektronisk lagret materiale mv.) hvor personen eller gjenstanden, eller dens egenskaper, tilstand eller innhold, inneholder informasjon som kan ha betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken. 45 Denne definisjonen kan etter vår oppfatning også anvendes i voldgift, om det skulle anses nødvendig eller hensiktsmessig. I voldgift er det vanligvis dokumentbevis som er mest aktuelt hva gjelder tilgang på realbevis. Med dokumentbevis menes et skriftstykke som føres som bevis grunnet tankeinnholdet i det, eller ut fra hva det sier. Avtaler, regnskaper, brev, telefakser, notater, arbeidsdokumenter, tegninger osv. er dokumentbevis. 46 Opplysninger lagret i database, for eksempel e-postkorrespondanse, omfattes også. 47 Det er ellers likegyldig hvordan opplysningene er lagret. Filmopptak, bilder og lydopptak omfattes derfor av begrepet «dokumentbevis». 48 Note (45) Tvisteloven 26-1. Note (46) Ristvedt og Bjøranger Tørum op.cit. s. 128. Note (47) Om begrepet «elektronisk lagret materiale», se Erik Monsen: «Bevistilgang til elektronisk lagret materiale», Tidsskrift
for forretningsjus, 2007, s. 194-235, se særlig s. 231 med videre henvisninger. Note (48) Se Tore Schei mfl.: Tvisteloven med kommentarer, 2013, s. 945 om grensen mellom dokumentbevis og andre typer reelle bevis, samt enkelte grensetilfeller fra praksis. 3.2 Provokasjoner i voldgiftssaker 3.2.1 T re mulige skritt ved bevistilgang til realbevis I punkt 2 viste vi til at voldgiftsloven 21 første punktum regulerer saksbehandlingen. Som påpekt foreligger det i voldgift sjelden noen avtale om saksbehandlingen, herunder bevistilgangen. I praksis blir derfor ofte første spørsmål om voldgiftsloven regulerer adgangen til bevistilgang i form av provokasjoner og bevisbegjæringer. Vi minner her innledningsvis om det prinsipielle skillet mellom provokasjoner og bevisbegjæringer: Provokasjoner er normalt «skritt 1» oppfordringer til motparten om frivillig å tilby bevis eller å gi andre opplysninger om faktiske omstendigheter som kan ha betydning for saken. Bevisbegjæringer er normalt «skritt 2» anmodninger til retten om å pålegge motparten å fremlegge de bevis m.m. som er bedt fremlagt fordi dette ikke skjer frivillig. I voldgift vil bevisbegjæringer kunne tenkes fremsatt både overfor voldgiftsretten og overfor de alminnelige domstolene. I utgangspunktet kan man i voldgift hva gjelder tilgang til realbevis derfor tenke seg tre mulige skritt. Disse kan, sammen med mulige konsekvenser, illustreres slik: Som vi kommer tilbake til, vil det sjelden være meningsfullt å fremsette bevisbegjæringer til voldgiftsretten (skritt 2 i figuren ovenfor). Om en part ovenfor voldgiftsretten bruker betegnelsen bevisbegjæring i stedet for provokasjon, vil det imidlertid neppe være formelt feil. Men fordi voldgiftsretten ikke har i sin makt å kunne gi pålegg om oppfyllelse, må det i voldgift anses mest korrekt å bruke betegnelsen provokasjoner så lenge man er på stadiet før det eventuelt er aktuelt å be om domstolenes bistand, dvs. så lenge en part henvender seg til motparten eller voldgiftsretten og søker frivillig oppfyllelse av anmodningen om tilgang til realbevis. Først dersom det blir nødvendig å be domstolene om bistand etter 30 første ledd, gir det god mening å bruke betegnelsen bevisbegjæring i voldgift. Som vi skal se nedenfor, eksisterer det i voldgift derfor kun to aktuelle skritt for tilgang til realbevis. I det følgende bruker vi betegnelsen provokasjoner for stadiet fra voldgiftssaken innledes og frem til det eventuelt bes om bistand fra domstolene. Betegnelsen bevisbegjæringer benyttes for stadiet fra det er aktuelt å be domstolene om bistand om å få tilgang til realbevis etter voldgiftsloven 30 første ledd (se punkt 3.4 nedenfor). 3.2.2 Har voldgiftsloven hjemmel for å kreve tilgang til realbevis? Voldgiftsloven har ingen eksplisitte regler om provokasjoner og bevistilgangs-/edisjonsplikt. 49 Flere bestemmelser i voldgiftsloven tilsier imidlertid at tilgang til realbevis er forutsatt og forventet. Vi viser først til voldgiftsloven 20, hvoretter partene skal gis lik behandling på ethvert trinn av saken og ha full anledning til å fremføre sin sak for voldgiftsretten. For at kravet til likebehandling skal være oppfylt, må det være rimelig klart at en part blant annet kan anmode motparten om å gi tilgang til realbevis (gitt at relevans og spesifikasjonskrav overholdes, se nedenfor). Samtidig er det klart at 20 ikke kan strekkes så langt at bestemmelsen gir grunnlag for å kreve bevistilgang på grunnlag av prinsippene om «disclosure»/«discovery» fra angloamerikansk sivilprosess. 50 Note (49) Med unntak for 29 første ledd annet punktum, hvoretter voldgiftsretten, dersom den oppnevner sakkyndige, kan kreve at partene gir den sakkyndige all relevant informasjon og at partene legger frem eller sørger for «tilgang til bevis». Bestemmelsen aktualiseres sjelden i praksis. Note (50) Kolrud mfl. op.cit. s. 145. Woxholth op.cit. s. 550 tar imidlertid til orde for at man i internasjonal voldgift kan tenkes å styre saksforberedelsen mer etter prinsippene om «disclosure»/«discovery» enn i voldgift med norske eller nordiske parter. Voldgiftsloven 28 første ledd er en annen relevant bestemmelse om provokasjoner og bevistilgangs-/edisjonsplikt. Ordlyden fastslår ikke mer enn at partene har ansvaret for å opplyse saken og at de har rett til å føre de bevis de ønsker. I forarbeidene uttales det imidlertid: «Det er altså opp til partene å fremskaffe dokument- og vitnebevis.» 51 Bruken av uttrykkene «fremskaffe» og «dokumentbevis» tilsier forutsetningsvis at partene må kunne fremsette
anmodninger om tilgang til realbevis i voldgift. Note (51) NOU 2001: 33 s. 102. Tilsvarende i Ot.prp. nr. 27 (2003-2004) s. 101. Videre vises det til voldgiftsloven 27 tredje ledd, som må sies å forutsette at (berettigede) provokasjoner vedrørende dokumentbevis i hovedsak etterkommes, men bestemmelsen gir i seg selv ingen avklaring eller hjemmel. Forarbeidene tilsier for øvrig at bestemmelsen egentlig retter seg mot en situasjon hvor man har søkt bistand hos domstolene, og domstolen har gitt et pålegg som ikke oppfylles. 52 Note (52) Se Ot.prp. nr. 27 (2003-2004) s. 101 samt punkt 6.4 i fremstillingen. I praksis vil likevel situasjonen i voldgift, hvor det fremsettes provokasjoner om tilgang på bevis, ofte ikke bli særlig annerledes enn under tvisteloven. Voldgiftsloven 21 første punktum fastslår som fremholdt at innenfor rammen av partenes avtale og voldgiftsloven, skal voldgiftsretten behandle saken på den måten den finner det hensiktsmessig. Forutsatt at provokasjonen fremstår som relevant og tilstrekkelig presisert, 53 vil voldgiftsretten kunne «henstille» til den parten provokasjonen er rettet mot om å oppfylle den, dersom det etter forholdene anses hensiktsmessig. Et slikt syn støttes også indirekte av voldgiftsloven 28 første ledd, se punkt 3.2.4 Note (53) Sml. tvisteloven 26-6 samt nedenfor i fremstillingen. 3.2.3 Forholdet til tvistelovens sentrale bevisregler Som nevnt i punkt 2.5 er det ikke utelukket å anvende tvistelovens sentrale bevisregler analogisk i voldgift, men det krever en nærmere vurdering. Det følger allment av tvisteloven 21-5 at enhver som utgangspunkt plikter å gi forklaring om faktiske forhold og gi tilgang til gjenstander mv. som kan utgjøre bevis i en rettssak. Som tidligere nevnt kan provokasjoner rette seg både mot realbevis og opplysninger om faktiske omstendigheter. Skal det i voldgift oppstå en egentlig «plikt» til fremleggelse, må det imidlertid skje via domstolenes assistanse og ved begjæring om bevistilgang, se nedenfor og punkt 3.4. Tvisteloven 21-5 kan derfor neppe anvendes analogisk, men bestemmelsen må kunne tillegges en viss overføringsverdi i forhold til partene ved fremsatte provokasjoner og slik anses som et relevant hensyn i hensiktsmessighetsvurderingen til voldgiftsretten. Hva konkret gjelder gjenstander (typisk dokumenter og elektronisk lagret materiale), følger det av tvisteloven 26-5 første ledd at «enhver» har plikt til å stille til rådighet som bevis gjenstander vedkommende har hånd om eller kan skaffe til veie. Den prosessuelle edisjonsplikten begrenser seg altså ikke til sakens formelle parter og vitner. Den retter seg også mot tredjemenn, herunder prosessfeller og partenes advokater. 54 Selv om 26-5 første ledd ikke sier noe om hvem som kan kreve gjenstander stilt til rådighet, er det på det rene at denne retten bare tilkommer de som formelt er part i saken. 55 Note (54) Se Jens Edvin A. Skoghøy: Tvisteløsning, 2014 s. 809 og Schei mfl. op.cit. s. 789. Note (55) Ristvedt og Bjøranger Tørum op.cit. s. 129. For å gjennomføre den prosessuelle edisjonsplikten i tvisteloven 26-5 første ledd, har partene og andre etter 26-5 annet ledd blant annet en plikt til (etter pålegg) å svare på spørsmål om de kjenner til bevisgjenstander, og foreta nødvendige undersøkelser i den forbindelse. Bevistilgang etter første og andre ledd kan nektes i henhold til tvisteloven 26-5 tredje ledd. 56 Også bestemmelsene i tvisteloven 26-5 bør slik vi ser det kunne tillegges en viss overføringsverdi i voldgift i forhold til partene. 57 Note (56) Ristvedt og Bjøranger Tørum op.cit. s. 136. Note (57) For mer om tvisteloven 26-5, se Ristvedt og Bjøranger Tørum op.cit. s. 126-136 samt Schei mfl. op.cit. s. 949-954. Voldgiftsloven inneholder som nevnt ingen regler om provokasjoner (eller bevisbegjæringer) som fremsettes til motparten eller voldgiftsretten. Voldgiftsloven har derfor ingen regulering tilsvarende tvisteloven 26-6 om utforming av begjæring om bevistilgang. I tvisteloven 26-6 første ledd er det bestemt at begjæringer om tilgang til eller spørsmål om realbevis,
skal spesifiseres slik at det er «klart» hvilke bevisgjenstander kravet gjelder. Etter vår oppfatning må det imidlertid være anledning for voldgiftsretten til å anvende tvisteloven 26-6 første ledd og tilknyttet rettspraksis som veiledning dersom en part fremsetter provokasjoner (eller bevisbegjæringer), og det inntrer et behov for at voldgiftsretten henstiller til den andre parten om oppfyllelse. Det er særlig ved voldgiftsrettens vurdering av om den skal henstille til en part å etterkomme provokasjoner (se punkt 3.2.4), at en slik overføringsverdi av tvistelovens nevnte bevisregler kan få aktualitet. Dels om det anses hensiktsmessig at provokasjonene etterkommes (jf. voldgiftsloven 21 første punktum), og dels om det anses nødvendig for at parten får mulighet til å føre de bevis han ønsker (jf. voldgiftsloven 28 første ledd). Analogisk anvendelse av tvisteloven 26-6 er det imidlertid neppe dekning for, jf. punkt 2.5 foran. Ved å bruke tvisteloven 26-6 annet ledd som mønster, bør voldgiftsretten ellers ha adgang til å lempe på kravet til spesifikasjon dersom dette er uforholdsmessig vanskelig å etterkomme, og det er en nærliggende mulighet for at kravet kan gi tilgang til bevis. Generelt må det anses som god prosesskikk at den som provokasjoner rettes mot, legger «godviljen» til og ikke gjør seg vanskelig ved å hevde at vedkommende ikke forstår hva anmodningen gjelder. Det kan generelt vises til Rt. 2004 s. 442, hvor det ble uttalt at graden av spesifikasjon er tilstrekkelig dersom det ikke er «nevneverdig tvil» om hvilke bevisgjenstander det dreier seg om. 58 Tilsvarende bør gjelde i voldgift, blant annet fordi det understøtter regelen i voldgiftsloven 28 første ledd om at partene har ansvaret for å opplyse saken. Note (58) Vedrørende forståelsen av spesifikasjonskravet og lempningsadgangen i tvisteloven 26-6, se Ristvedt og Bjøranger Tørum op.cit. s. 138-163, med videre henvisninger. At voldgiftsretten kan bruke tvisteloven 26-6 som veiledning, støttes for øvrig også av adgangen etter voldgiftsloven 30 første ledd til å be domstolene om bistand ved begjæring om bevistilgang. Fremsettes en slik bevisbegjæring, må tvisteloven 26-6 hensyntas. Det vil således også av den grunn være lite meningsfylt om voldgiftsretten ikke skulle kunne bruke tvisteloven 26-6 som mønster ved vurderingen av provokasjoner. 3.2.4 Henstilling fra voldgiftsretten om oppfyllelse av provokasjoner m.m. Oppfylles ikke provokasjoner frivillig, kan voldgiftsretten henstille til vedkommende part om å etterkomme provokasjonene. I praksis gjøres dette ved behov. Hjemmelen må som utgangspunkt anses å være voldgiftsloven 21 første punktum, som gir voldgiftsretten utstrakt myndighet til å behandle saken på den måten den finner hensiktsmessig. 59 En henstilling bør også kunne omfatte spørsmål om realbevis m.m., jf. tvisteloven 26-5 og 26-6. Note (59) Se om dette Woxholth op.cit. s. 669-670. En henstilling fra voldgiftsretten er også forenlig med voldgiftsloven 28 første ledd, som blant annet fastslår at partene har ansvaret for å opplyse saken. Skal dette ansvaret bli effektivt, særlig hva gjelder fremskaffelse av bevis som forarbeidene altså viser til, bør voldgiftsretten kunne gi en henstilling. Videre er et slikt syn naturlig i lys av hensynet til å komme frem til riktige materielle avgjørelser. Med utgangspunkt i voldgiftsloven 28 første ledd og bestemmelsens forarbeider, kan det etter vår oppfatning hevdes at det i voldgift eksisterer en berettiget forventning om at partene etterkommer tilstrekkelig spesifiserte provokasjoner som må anses relevante for saken. Dersom relevante og tilstrekkelig spesifiserte provokasjoner som anses som rettmessige ikke etterkommes/besvares, må voldgiftsretten derfor som utgangspunkt kunne henstille om at dette gjøres. Voldgiftsretten bør også kunne minne vedkommende part om det kan bli tillagt (negativ) vekt i bevisbedømmelsen at man har motsatt seg å oppfylle en rettmessig provokasjon. 60 Note (60) Jf. generelt Rt. 2004 s. 1668 (avsnitt 41) samt punkt 6.2 i fremstillingen. Det hender at dette gjøres i voldgiftssaker. For eksempel vises det til en voldgiftssak i 2014 vedrørende salget av «Norsk Kylling», hvor voldgiftsretten under ledelse av tidligere høyesterettsdommer Hans Flock under saksforberedelsen meddelte en part at det ville kunne få negative bevismessige konsekvenser dersom provokasjoner ikke ble etterkommet. Gitt at provokasjonene er relevante og tilstrekkelig spesifiserte, vil begrensningene i henstillingsadgangen eventuelt ligge i voldgiftsloven 28 annet ledd første punktum. Som der bestemt kan voldgiftsretten nekte et bevis ført dersom det «åpenbart» ikke har betydning for avgjørelsen av tvisten. Dette omfatter både bevis som ikke har noen relevans i saken, og bevis som retter seg mot forhold som allerede anses tilstrekkelig belyst. Om kravet til «åpenbart» er det i forarbeidene uttalt at det innebærer at det må være klart at beviset ikke har betydning. 61 Videre er det i forarbeidene uttalt at voldgiftsretten bør være varsom med å nekte bevis uten at det er begjært av en part. 62 Note (61) NOU 2001: 33 s. 102. Note (62) Ot.prp. nr. 27 (2003-2004) s. 101. Voldgiftsretten kan etter 28 annet ledd annet punktum også gå noe lenger i å begrense bevisførselen i to situasjoner i henhold til en proporsjonalitetsvurdering. Den første er hvor det ikke er rimelig forhold mellom den betydning tvisten har
og omfanget av bevisføringen. Her er det særlig tvistegjenstandens økonomiske verdi som står i fokus. Den andre situasjonen er hvor det ikke er et rimelig forhold mellom den betydning beviset har for avgjørelsen av tvisten og omfanget av bevisføringen. Her har vi å gjøre med tilfeller der bevisførselen gjelder et lite punkt, men hvor bevisføringen er omfattende. 63 Note (63) For nærmere om bevisavskjæring i voldgift, se Woxholth op.cit. s. 639 flg. For fullstendighetens skyld nevnes at henstillingsadgangen også kan begrenses av reglene om bevisforbud eller bevisfritak, sml. prinsippet i tvisteloven 21-5. Dersom voldgiftsretten henstiller til en part å etterkomme provokasjoner, vil dette vanligvis bli etterkommet. Skulle det ikke skje, må voldgiftsretten enten i et møte eller på annet vis kunne gi uttrykk for en forventning om at parten etterkommer henstillingen. Skulle heller ikke dette være forløsende, bør voldgiftsretten vise til (om det ikke allerede er gjort) at manglende besvarelse av provokasjoner kan få betydning som et bevismoment til skade for den som ikke medvirker til bevistilgang. 64 En part bør ta slike signaler alvorlig. En voldgiftsdom kan normalt bare angripes ved ugyldighetssøksmål, og det skal svært mye til for å lykkes med dette. 65 Voldgiftsretten kan også vise til voldgiftsretten 30 første ledd og minne om adgangen til å søke bistand hos domstolene, se punkt 3.4. Note (64) Woxholth op.cit. s. 669-670. Se videre punkt 6.2 i denne artikkelen. Note (65) Voldgiftsloven 42-44 [42, 43, 44]. 3.2.5 Kan voldgiftsretten gi «pålegg» om tilgang til realbevis? Som fremholdt er det klart at en voldgiftsrett, dersom den finner det hensiktsmessig, kan henstille til en part om å etterkomme/oppfylle provokasjoner og at dette gjøres i praksis hvor det anses hensiktsmessig. Spørsmålet er om en voldgiftsrett kan gå lenger og gi «pålegg» til en part om å oppfylle provokasjoner. Noen hjemmel finnes ikke i voldgiftsloven. Formelt sett kan det derfor neppe gis noe pålegg i tradisjonell forstand. 66 Samtidig gir voldgiftsloven 21 første punktum voldgiftsretten utstrakt myndighet til å behandle saken på den måten den finner hensiktsmessig. I den forbindelse vil voldgiftsretten som regel ha to hensyn for øye. For det første at voldgiftssaken skal drives effektivt fremover. For det andre at begge parter får lik behandling og full anledning til å fremføre sin sak for voldgiftsretten. 67 De lege ferenda kan gode grunner tale for at voldgiftsretten, for å sikre effektiviteten og forsvarligheten i voldgiftsbehandlingen, etter omstendighetene burde kunne gi pålegg til partene om å besvare/etterkomme provokasjoner som anses relevante og tilstrekkelig presisert. Særlig i tilfeller hvor det synes klart at en part holder tilbake viktige bevis, er det nærliggende å mene at voldgiftsretten bør kunne øke trykket og gi et pålegg. Note (66) Se Woxholth op.cit. s. 669 og Kolrud mfl. op. cit. s. 187. Note (67) Kolrud mfl. op. cit. s. 147. I praksis gjøres dette imidlertid ikke. Årsakene er for det første at det som nevnt mangler hjemmel. Videre har voldgiftsretten som flere ganger påpekt ikke tvangsmyndighet. Voldgiftsretten kan ikke formelt tvinge igjennom et pålegg dersom det ikke etterkommes, og vil neppe heller ønske å bli satt i en slik situasjon. For det tredje er det sjelden nødvendig. Etterkommer en part ikke en henstilling fra voldgiftsretten om å etterkomme provokasjoner, hjemler voldgiftsloven 30 første ledd et ris bak speilet ved at bevisbegjæringer kan fremsettes via domstolene. De lege lata må det derfor konkluderes med at en voldgiftsrett ikke kan gi noe pålegg til partene (eller andre) om å etterkomme provokasjoner. 3.2.6 Bevisbevaringsplikt i voldgift? Det kan ellers spørres om det eksisterer en bevisbevaringsplikt i voldgift. Voldgiftsloven har ingen regler om dette, heller ikke tvisteloven. I likhet med tvisteloven ( 21-4) oppstiller imidlertid voldgiftsloven 28 første ledd implisitt en slik plikt ved at partene har ansvaret for å opplyse saken. Forpliktelsen til å bevare bevis inntrer når vedkommende part vet at det blir reist sak, eller når vedkommende burde vite at det sannsynligvis blir reist sak. 68 For saksøkte inntrer denne forpliktelsen i voldgift senest dersom det varsles om krav, eller ved innledning av voldgiftssaken. For saksøkeren vil forpliktelsen vanligvis inntre på et tidligere tidspunkt, som må avgjøres på grunnlag av en konkret vurdering.