PRESENTASJON AV PROSJEKTER I PARALLELLSESJONER 1* Fysisk aktivitet og rehabilitering hos kvinner etter et hjerteinfarkt - har alder noen betydning?

PRESENTASJON AV PROSJEKTER I PARALLELLSESJONER 1* Fysisk aktivitet og rehabilitering hos kvinner etter et hjerteinfarkt - har alder noen betydning? Mona Løvlien 1), Marie-Louise Hall-Lord 1),2) 1) Høgskolen i Gjøvik, 2) Karlstad Universitet Bakgrunn: Kvinner som har gjennomgått et hjerteinfarkt har høy risiko for tidlig død. Hjerterehabilitering består av ulike strategier hvor fysisk aktivitet er et sentralt element. Å delta i hjerterehabilitering som inkluderer fysisk trening reduserer flere risikofaktorer i tillegg til å redusere dødeligheten. Disse gunstige effektene gjelder også de eldste pasientene. Det er anbefalt å være i fysisk aktivitet 30 minutter eller mer helst 5 ganger pr. uke. Det er mangelfulle kunnskaper om grad av fysisk aktivitet generelt blant kvinner etter et hjerteinfarkt, og det er også lite kunnskaper om hvordan alder virker inn. Mål: Å undersøke om kvinnenes alder hadde betydning for deres fysisk aktivitet etter et hjerteinfarkt, om de fikk informasjon om fysisk aktivitet, tilbud om hjerterehabilitering, og mulige sammenhenger mellom disse aspektene. Materiale og metode: En tverrsnitts studie foretatt i 2012 og 2013, hvor kvinner diagnostisert med hjerteinfarkt ble rekruttert fra 2 av sykehusene i Innlandet i tillegg til Oslo Universitetssykehus. Et spørreskjema ble sendt 2-3 måneder etter utskrivelse. Foreløpig er 138 respondenter inkludert i studien. Resultater: Respondentenes alder var i gjennomsnitt 55,65 år (37-92 år). Fysisk aktivitet i minimum 4 dager i uka (definert som ikke husarbeid) ble rapportert av 35%, og varighet i 30 minutter eller mer ble rapportert av 64%. Respondenter 66 år og eldre var i like mye fysisk aktivitet som de under 66 år. Individuell informasjon om fysisk aktivitet fikk 49% av respondentene mens de var på sykehuset, og dette gjaldt for flere av de yngre enn de eldre (p=0.02). Tilbud om et organisert hjerterehabiliteringsprogram ble rapportert av 62% av respondentene, og hos flere respondenter yngre enn 66 år enn de som var eldre enn 66 år (p<0.01). Det var ingen sammenheng mellom egen rapportert fysisk aktivitet og tilbud om hjerterehabilitering. Konklusjon: Alder har betydning for om respondentene fikk tilbud om hjerterehabilitering, mens alder ikke hadde noen betydning i forhold til egen rapportert fysisk aktivitet. * se nummerering i programmet

2 Unge hjerneslagrammedes erfaringer med familielivet Randi Martinsen 1),2), Marit Kirkevold 2), Unni Sveen 3),4) 1) Høgskolen i Hedmark, 2) Universitetet i Oslo, 3) Oslo Universitetssykehus, 4) Høgskolen i Oslo og Akershus Bakgrunn: Å bli rammet av hjerneslag i ung alder er utfordrende. Konsekvensene som følge av hjerneslaget er ofte omfattende og varer ved i lengre tid. De psykososiale ettervirkningene som følge av hjerneslaget påvirker ofte muligheten til å delta i og utføre roller og aktiviteter både i nær familie og det utvidede nettverket. Kunnskap om hvordan hjerneslagrammede erfarer at familielivet påvirkes i et langtidsperspektiv er begrenset. Hensikt: Studiens hensikt var å undersøke hvordan unge personer erfarte at livet med hjerneslag påvirker familielivet i sen rehabiliteringsfase, definert som mer enn seks måneder etter hjerneslaget. Metode: Studien var eksplorativ med en kvalitativ, hermeneutisk fenomenologisk tilnærming. 22 personer med hjerneslag i alderen 20-61 år (15 menn og 7 kvinner) ble dybdeintervjuet seks måneder til ni år etter sykdomsdebut. Resultat: Funnene viste at utfordringene relatert til livet med hjerneslag varierte over tid. Rett etter hjerneslaget var deltakerne opptatt av å komme tilbake til dagliglivet, men erfarte det vanskelig å strekke til og balansere relasjoner og roller innad i familien. Etter hvert beveget deltakerne seg over i en mer resignert holdning til å delta i familielivet og trakk seg mer tilbake for å beskytte seg selv. Støtte og oppmerksomhet fra andre avtok selv om utfordringene fortsatt var like utfordrende i det daglige. Situasjoner som ofte oppfattes av andre som mulig å håndtere, ble uttrykt som utfordrende selv lang tid etter hjerneslaget. Hjerneslagrammede i foreldreroller og enslige hjerneslagrammede synes å være i spesielt sårbare situasjoner. Konklusjon: Å bli rammet av hjerneslag i ung alder er utfordrende for familielivet selv mange år etter sykdomsdebut, noe som initierer behov for individuell tilpasset oppfølging over tid. For å forebygge psykososiale problemer, er det derfor viktig at rehabiliteringstjenesten tar den enkelte hjerneslagrammedes livsløp i betraktning.

3 Bruk av helsetjenester blant voksne med ervervet armamputasjon i Norge Kristin Østlie 1), Beate Garfelt 1), Ola Skjeldal 2), Per Magnus 3). 1) Sykehuset Innlandet HF, 2) Vestre Viken HF, 3) Nasjonalt Folkehelseinstitutt Bakgrunn: Ervervet armamputasjon påvirker pasientenes fysiske funksjon, utseende, arbeidsevne og livskvalitet. Gjenopprettelse av funksjon og forebygging av sekundære plager forutsetter tilgang til spesialisert, tverrfaglig rehabilitering og oppfølging i et livsløpsperspektiv. Likevel er rehabilitering etter ervervet armamputasjon i Norge ikke standardisert, og en vet lite om bruk av helsetjenester hos denne pasientgruppen. Kunnskap om bruk, opplevd nytteverdi og behov for helsetjenester vil være nyttig i planleggingen av framtidig rehabilitering av personer med ervervet armamputasjon. Mål/hensikt: Å øke kunnskapen om bruk av helsetjenester og faktorer som påvirker dette blant voksne med ervervet armamputasjon i Norge. Materiale og metode: Tverrsnittsstudie av et populasjonsbasert utvalg armamputerte med amputasjonsnivå gjennom eller proksimalt for håndleddet (n=224; 57.4% responsrate). Gjennomsnittsalderen var 53.7 år. Gjennomsnittlig tid siden amputasjonen var 24 år. Vha spørreskjema ble det samlet inn data om amputasjonsrelatert helsetjenestebruk, opplevd nytteverdi av benyttede tjenester og opplevd behov for ikke-benyttede tjenester. Sammenhengen mellom disse variablene og en rekke demografiske og amputasjonsrelaterte faktorer (bakgrunnsfaktorer) ble estimert vha multivariate logistiske regresjonsanalyser. Resultater: Rapportert helsetjenestebruk var relativt lav, mens rapportert nytteverdi av benyttede tjenester, deriblant spesialisert rehabilitering, var gjennomgående høy. For flere helsetjenester, spesielt på kommunenivå, var det en høy prosentandel som savnet et tilbud, blant annet om fysioterapi, ergoterapi og sosionomtjenester. Forskjellige bakgrunnsfaktorer som kjønn, alder, etnisitet og amputasjonsnivå var assosiert med bruk, opplevd nytteverdi og rapportert ønske om bruk av ulike helsetjenester. Resultatene når det gjelder smertebehandling og tjenester fra psykisk helsevern var ikke entydige, og vi anbefaler flere studier for å se nærmere på dette. Konklusjon: Våre funn tyder på at eksisterende spesialisert rehabilitering bør styrkes og at helsetjenestene på kommunenivå i større grad bør involveres i rehabiliteringen av armamputerte. Optimal oppfølging fordrer god samhandling mellom ulike instanser og nivåer i helsetjenesten. Rehabiliteringen bør skreddersys slik at den møter den armamputertes behov i ulike livsfaser etter amputasjonen.

4 Tverrfaglig intervensjon med bruk av et nytt, visuelt læringsverktøy vs kort intervensjon til pasienter sykemeldt for muskel-skjellettlidelser. En randomisert, klinisk studie innen Raskere Tilbake Prosjektet. Randi Brendbekken 1), Eli Molde Hagen 1), Hege Eriksen 2), Holger Ursin 2), Tone Tangen 3), Astrid Grasdal 4) 1) Sykehuset Innlandet HF, 2) Uni Helse, Universitetet i Bergen, 3) Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Bergen, 4) Institutt for økonomi, Universitetet i Bergen Bakgrunn: Muskel/skjellettplager er utbredt i befolkningen og utgjør ca. 50% av alt langtidssykefravær i tillegg til en stor andel uføre i Norge. Majoriteten av pasientene har uspesifikke symptomer fra mange organsystemer uten objektive funn som fullgodt kan forklare det kliniske bildet. Disse tilstandene, som representerer en enorm belastning på landets økonomi og helsevesenets ressurser foruten omkostninger for enkeltindividet, har fått ulike samlebetegnelser, bla. diffuse lidelser, medisinsk uforklarte plager og symptomer (MUPS) eller sammensatte lidelser. Det er bred enighet om at disse tilstandene er multikausale og dette tyder i retning av at behandlingen bør være multidisiplinær. Den vitenskapelige litteraturen på dette feltet er imidlertid ikke entydig og EU-guidelines fra 2004, konkluderer med at det må forskes mer for å finne riktig behandling for riktig pasient. Mangel på systematikk i de multidisiplinære programmene kan være noe av forklaringen på at man ikke har klare retningslinjer på dette området. Mål/hensikt: Evaluere effekten av et nytt, tverrfaglig poliklinisk tilbud etablert gjennom Raskere Tilbake Prosjektet innen fysikalsk medisin og rehabilitering. Materiale og metode: Studien startet høsten 2009 og ble avsluttet desember 2012 og er en randomisert, klinisk studie med 300 pasienter likt fordelt til to grupper. Pasientene er sykemeldt med muskelskjellett diagnose. Kontrollgruppen har fått en kort intervensjon ved lege og fysioterapeut som i tidligere studier har vist god effekt på reduksjon i sykefravær, mens intervensjonsgruppen har fått en ny tverrfaglig tilnærming med team av lege, fysioterapeut og sosionom og bruk av et strukturert intervju og et nytt, visuelt læringsverktøy. Oppfølging/endepunkt ved 12 og 24 mnd. med sykefravær som hovedutfallsmål og jobbtilfredshet, sosial støtte, mestring, sykdomsopplevelse, livskvalitet og helseplager som sekundære utfallsmål. Resultater: Resultatene er ikke publisert enda, så det vil bli presentert demografiske data samt kliniske data fra baseline i tillegg til pasientevalueringer av de to metodene ved 12. mnd.

5 Helsearbeidere som medforfattere i barns livsfortellinger Cathrine Grimsgaard Høgskolen i Lillehammer Bakgrunn: Det mest brukte tiltak overfor barn som har psykisk syke foreldre er i dag ulike former for samtaletilbud. Det er bred enighet, både faglig og politisk, om at mange barn har behov for å snakke med noen om det som skjer i familien deres, og at helsepersonell har et ansvar for å tilby slike samtaler. Hensikt: Å diskutere hva de profesjonelle bør snakke med barna om. Utgangspunktet for diskusjonen er en studie der jeg undersøker hva barn som har psykisk syke foreldre forteller til helsearbeidere, og hvordan helsearbeiderne forholder seg til det barna forteller. De viktigste forskningsspørsmålene er: - Hva forteller barn som har psykisk syke foreldre til helsearbeidere? - Hvordan forholder helsearbeiderne seg til det barna forteller? - Hvilken betydning har helsearbeidernes måter å forholde seg til barnas fortellinger på for hvordan barna ser på seg selv og sin livssituasjon? - Hvilke temaer blir ikke utforsket nærmere eller blir ikke bragt inn i samtalene? Materiale og metode: En kvalitativ empirisk studie basert på observasjoner i syv samtalegrupper for barn med psykisk syke foreldre, samt intervjuer med gruppelederne og barna. Narrativ analyse for å identifisere hva barna forteller helsearbeiderne og for å identifisere helsearbeidernes fortellinger om egen praksis. Både barnas og helsearbeidernes fortellinger blir lest med et kritisk hermeneutisk blikk. Resultater: Helsearbeiderne viser stor grad av tilbakeholdenhet når det gjelder å forholde seg til barnas livssituasjon. Fortellinger om uløselige problemer, tristhet, håpløshet og resignasjon blir ofte enten overhørt eller bagatellisert. Konklusjon: Barna blir værende med fortellinger om at de tankene og følelsene de har ikke er relevante, og at det ikke er noen som kan forstå eller hjelpe dem. Det er behov for å diskutere om det å delta i samtalegrupper kan føre til at en del barn påføres større byrder enn det de allerede opplever.

6 Maternal functioning and child outcome Ulrika Håkansson 1), Merete Glenne Øie 2),3), Finn Skårderud 1), Kerstin Söderström 1) 1) Lillehammer University College, 2) Oslo University, 3) Innlandet Hospital Trust Background: The study is a part of a larger research project that has an overall aim to generate knowledge about the kind of support that are relevant to promote wellbeing, competence development and participation in children living in families with parental mental illness and/or substance abuse. The project is interdisciplinary and grounded in sociocultural theory and psychodynamic development theory. Aim and purpose: The study will investigate relationships between maternal stress, mother s own relationship experiences, mentalizing and executive functioning (independent variables), as well as how these variables relate to child outcome (dependent variable) measured by development, behaviour and symptoms. Improved understanding of the dynamics between these variables can result in better clinical interventions to the care giving dyad. The main hypothesis is that maternal stress and relationship experiences influence child outcome via maternal mentalizing and executive functioning. Design and method: We would like to recruit 60 dyads with mothers and children aged 6 to 18 months for the study. The study uses quantitative methods and qualitative interviews with mothers, which enables us to compare qualitative and quantitative data on parental experience. Mother-child dyads where the mother has an ICD-10 diagnosis of substance use disorder of any severity, with or without comorbid mental illness can be included in the study. The study will use sociodemographic background variables from the mother and newborn measures from the child, as control variables. Maternal variables and measures that focus on stress, mental health, relationship experiences, substance abuse problems, mentalizing, and intellectual functioning will be used as independent variables. Results/discussion: Recruiting of mother-baby-dyads, interviews and testing will start august 2013. A tentative plan is that some results will be available in august 2014.

7 Mental Distress and Subsequent Use of Psychotropic Drugs Among Adolescents - A Prospective Register Linkage Study Anne Kjersti Myhrene Steffenak 1), Gun Nordström 1),2), Bodil Wilde-Larsson 1),2), Svetlana Skurtveit 3),4), Kari Furu 3),5), Ingeborg Hartz 1),3) 1) Hedmark University College, Elverum, Norway, 2) Department of Nursing, Karlstad University, Sweden, 3) Division of Epidemiology, Norwegian Institute of Public Health, Oslo, Norway, 4) Norwegian Centre for Addiction Research, University of Oslo, Norway, 5) Department of Pharmacy, University of Tromsø, Norway Purpose: To investigate the association between mental distress, other factors, and subsequent use of psychotropic drugs in adolescents aged 15-16 years. Methods: This study is based on information retrieved from the Norwegian Youth Health Surveys (2000-2003) and linked to prescription data from the Norwegian Prescription Database (2004-2009). The study population included 11,620 adolescents aged 15-16 (87% response rate) years. Self-reported mental distress (Hopkins Symptom Checklist-10 score 1.85) was recorded along with health and lifestyle habits, education plans, and family economics. Incident psychotropic drug use (outcome measure) was defined_1 prescriptions of one of the following psychotropic drugs: anxiolytics, hypnotics, antidepressants, or phenothiazines registered in the Norwegian Prescription Database. Results: Overall, 15.5% of the adolescents reported mental distress, 75% of them were girls. For both genders, incident psychotropic use was significantly higher among those reporting mental distresses at baseline, compared with the rest of the participants. The highest psychotropic drug use was observed among mentally distressed girls (27.7%). Mental distress was significantly associated with incident use of psychotropic drugs (odds ratio: 2.25, 95% confidence interval: 1.97-2.55). After adjustment for confounding factors and inclusion of potential mediating factors, the odds ratio attenuated to 1.59 (95% confidence interval: 1.35-1.86). Conclusions: The prevalence of mental distress among adolescents may have consequences for health promotion. Public health nurses in Norway, working in health centers and schools, have a responsibility to promote health and prevent health problems. They have the opportunity and a responsibility to identify vulnerable young people.

8 Hypnotic drug use among 0-17 year olds during 2004-2011: A nationwide prescription database study Ingeborg Hartz 1),2), Kari Furu 2),3), Trond Bratlid 4), Marte Handal 2), Svetlana Skurtveit 2),5) 1) Faculty of Public Health, Hedmark University College, 2) Division of Epidemiology, Norwegian Institute of Public Health, 3) Institute of Pharmacy, University of Tromsø 4) Institute of Clinical Medicine, University of Tromsø, and 5) Norwegian Centre for Addiction Research, University of Oslo Background: Information on patterns of use of hypnotics among children and adolescents are scarce. The few studies published on hypnotic drug use in Norway have been cross-sectional, and do not provide any detailed information on hypnotic drug use patterns by age or by specific substances. Aims: To (a) describe the prevalence, trend, and amount of hypnotic drug use, (b) determine the prevalence of chronic diseases among hypnotic drug users, and (c) determine levels of recurrent hypnotic drug use (2007-2011), among 0-17 year old Norwegians. Methods: Data were obtained from the nationwide Norwegian Prescription Database (NorPD) in the period 2004-2011. Results: Hypnotic drug use in 0-17 year olds increased during the period, from 8.9 to 12.3 per 1000, mainly owing to doubling of melatonin use. Hypnotic drug use peaked at 15 per 1000 among those aged 1-2 years. Melatonin use increased steadily from 6 to 12 years of age, most pronounced in males. Among females, hypnotic drug use increased threefold from 13 to17 years of age. Melatonin was dispensed in the highest annual amount of all hypnotic drugs; accounting up to a median of 360 defined daily doses in 9-13 year old boys. A total of 62% and 52% of all male and female hypnotic drug users were co-medicated with reimbursable drugs for chronic diseases. Levels of recurrent use (2007-2011) were 12% in boys and 8% in girls, of whom 76-77% were co-medicated with drugs reimbursed for chronic diseases. Conclusions: There is a trend of increasing use of hypnotic drugs among 0-17 year olds, mainly owing to increasing use of melatonin, used in high amounts. Still, melatonin is not recommended in Norway for use in this age group because of insufficient data on safety and efficacy. A threefold increase in hypnotic drugs among females from 13 to 17 years of age warrants attention.

9 Reasons for sick leave among men and women in Norway and Sweden Liv J. Solheim 1), Vegard Johansen 2), Staffan Marklund 3), Gunnar Aronsson 4), Rolf Rønning 1) 1) Høgskolen i Lillehammer, 2) Østlandsforskning, 3) Karolinska Institutet, Stockholm, 4) Stockholms Universitet Background: The study is part of the project Social factors contributing to sickness absence (SOFAC), financed by Norwegian Research Council. Aim: To study the reasons for sick leave among men and women having the diagnosis musculoskeletal and mental problems in Norway and Sweden. What are the main reasons and what are the differences between the countries and between men and women? Data and method: The data are from postal questionnaire in Norway and Sweden, and the sample include 3300 respondents (1900 Swedes and 1400 Norwegians).The respondents are workers within the two diagnose groups between 20 and 60 years with ongoing or currently expired period of long term sick leave (30 days absence or more). Results: Work-related reasons are dominant in both countries. Long term physical stress is most often mentioned in Norway, while and psychological strain is most frequent mentioned in Sweden. Norwegians were overrepresented among those reporting conditions in personal life both among men and women. There are substantial gender differences both in Norway and Sweden. Men mentioned conditions at the work place more frequent than women, and women mentioned conditions in domestic life more frequent than men. People with physical work and blue collar work are reporting sick leave because of work related factor to a higher degree. Conclusion: The study shows that there are complex reasons behind sickness absence. There are similarities between the two countries with regards to the most often mentioned reasons and gender differences. But there are also some important differences which may reflect different strategies in the two countries to deal with the high level of sickness absence.

10 Deltakererfaringer fra samarbeidsprosjektet Arbeid, rus og psykisk helse mellom NAV og helse-/sosialtjenesten - en evaluering Karin Alice Mikkelsgård, Arild Granerud, Sevald Høye Høgskolen i Hedmark Bakgrunn: Behandling og arbeid hånd i hånd kan bidra signifikant i recoveryprosesser for mennesker med psykisk funksjonshemming. Det er behov for en helhetlig innsats fra Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) og helse- og sosialtjenesten for å virkeliggjøre denne intensjonen. Gjennom samarbeidsprosjektet Arbeid, rus og psykisk helse ble innsatsen forsøkt realisert mellom kommunen/samtaletjenesten, spesialisthelsetjenesten/distriktspsykiatrisk senter (DPS) og NAV i aktuell kommune. Det særegne ved prosjektet er at behandlerne er ansatt i NAV, men har tilholdssted ved henholdsvis Samtaletjenesten og ved DPS. Deltakelse i prosjektet var frivillig og basert på motivasjon fra den enkelte deltaker. Studien er gjennomført som del av Master i psykisk helsearbeid. Mål/Hensikt: Studiens hensikt var å undersøke deltakernes opplevelser og erfaringer med å være involvert i prosjektet. Følgende problemstilling ble belyst: Hvordan opplever brukere ved NAV i en mellomstor kommune på Østlandet å være deltakere i prosjektet Arbeid, rus og psykisk helse? Materiale og metode: Studiens design var evaluering og metoden var kvalitativ forskningsintervju. 7 prosjektdeltakere deltok i undersøkelsen i mars-april 2012. Data ble analysert etter fortolkende innholdsanalyse. Studien fikk tilrådning fra Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste. Resultater: Funnene tyder på at prosjektet arbeidet innenfor et salutogenetisk og recoveryorientert perspektiv. Flere opplever økt livslyst gjennom mangesidig støtte, et fleksibelt, individuelt tilpasset tilbud med lite ventetid og rask intervensjon hvor de står i sentrum som hele mennesker. Behandlerne og enkelte saksbehandlere i NAV framstår som betydningsfulle livsveiledere som gjennom et personorientert perspektiv har fanget deltakernes drømmer. Funnene viser også fenomener som bidrar til stagnasjon og livssavn. Ventetid på NAV-tiltak, slitsomt byråkrati, hyppig saksbehandlerbytte og krysspress bidrar til å skape maktesløshet, usikkerhet, stress, frustrasjon og mangel på helhet. Konklusjon: Det er viktig at NAV tilbyr hjelp til å mestre psykiske problemer. Det er sentralt med gode livsveiledere som klarer å fange og muliggjøre deltakernes drømmer. Et tett samarbeid mellom NAV, 1. og 2. linjetjenesten kan realisere drømmene og bidra til økt livslyst.

11 Økt somatisk sykelighet det første året etter avsluttet legemiddelassistert rehabilitering Ivar Skeie 1),2), Mette Brekke 3), Thomas Clausen 2) og andre forfattere 1) Sykehuset Innlandet HF, 2) Senter for rus- og avhengighetsforskning, Universitetet i Oslo, 3) Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo Bakgrunn: Legemiddelassistert rehabilitering av opioidavhengige (LAR) reduserer dødelighet og sykelighet blant personer som er avhengige av heroin eller andre opioider. Behandlingen er ikke tidsbegrenset, men noen pasienter avslutter likevel behandlingen. Mål/hensikt: Å undersøke om pasienter som avbrøt LAR skilte seg fra dem uten avbrudd i sosiodemografiske kjennetegn og rushistorikk. Å undersøke akutt somatisk sykelighet før, under og etter LAR i avbrytergruppa. Materiale og metode: Design: kohortstudie. Utfallsmål/datakilder: pasientkjennetegn (intervju og LAR-register) og akutte sykdomsepisoder som førte til sykehusbehandling før, under og etter LAR (sykehusjournaler). Observasjonsperiode: 5 siste år før LAR, inntil 5 første år i LAR og inntil 5 første år etter LAR. Deltakere: 149 LAR-pasienter uten og 51 med avbrudd i LAR-behandling. Resultater: Gruppene med og uten avbrudd viste ingen forskjell i kjønnssammensetning, alder ved LAR-start, skolegang eller arbeidserfaring, men regelmessig bruk av amfetamin og benzodiazepiner før LAR var mer utbredt i avbruddsgruppa. Pasienter med avbrudd brukte mer rusmidler og hadde flere overdoser i LAR. Bare 15% i avbruddsgruppa ble vurdert som stabile og rusfrie da de avsluttet LAR. Reduksjonen i rusrelaterte sykdomsepisoder (overdoser, sprøyterelaterte episoder og andre) under sammenlignet med før LAR var 41% (p=0,04) i avbruddsgruppa mot 84% (p<0,001) blant dem uten avbrudd. Rusrelaterte episoder forekom mer enn 3 ganger (p<0,001) så hyppig det første året etter avbrudd som før LAR og økningen i overdoser var størst den første måneden. Konklusjon: De fleste som avbrøt LAR, gjorde dette pga. problemer i behandlingen, særlig vedvarende rusatferd. Likevel var den rusrelaterte sykeligheten i avbruddsgruppa lavere i LAR enn før LAR mens den viste en markert økning det første året etter LAR. Funnene taler for at det bør være en målsetting å holde problempasienter i behandling.

12 Reasons for substance use among persons with severe mental illness: a qualitative study (paper in progress) Henning Pettersen 1), Anne Landheim 1), Edle Ravndal 2), Torleif Ruud 3) 1) National Centre for Dual Diagnosis, Innlandet hospital trust, Norway. 2) Norwegian Centre for Addiction Research, University of Oslo,Norway. 3) Akershus University Hospital and University of Oslo, Norway. Background: Few international studies shed light on the comorbidity of severe mental illness and substance use from the perspectives of the patients. This qualitative study is part of a larger research based evaluation program that the Norwegian health authorities has set up in order to investigate the functioning of a total of 12 ACT-teams established in Norway during the period 2009-2010. Objectives: To illuminate what the meaning of substances have for the recovery process, seen from the users perspectives. Methodology: A qualitative study with semi-structured interviews. Purposeful sampling (N=11) of patients with SUD and SMI included in ACT-teams. Inclusion criteria is recovery after a minimum of 12 months in treatment. The main method used is based on a phenomenological and hermeneutic approach with thematic data analysis. Results: The reasoning for active substance use could be seen as a means to relieve dysphoria or alleviate adverse effects of antipsychotic medication. This is particularly the case for amphetamine. The ambivalent use pointed to the effects of different substances and experienced consequences of substance use. The main finding is that predominantly the participants have a conscious awareness concerning their substance use. Conclusions: The experiences of the participants will be discussed in light of different etiological theoretical models explaining the comorbidity of substance use and severe mental illness.

13 Placeboeffekten i et utvalg invasive prosedyrer Robin Holtedahl Sykehuset Innlandet, Fysikalsk medisinsk poliklinikk, Ottestad Bakgrunn: En del invasive behandlingsformer har vist god klinisk effekt i ikkekontrollerte oppfølgingsstudier, men ikke i senere placebo-kontrollerte studier med bruk av narre-inngrep (sham). Mål/ hensikt: Kartlegge klinisk effekt i behandlings- og placebogruppene i et utvalg av invasive prosedyrer som i sham-kontrollerte studier har vist manglende eller tvilsom dokumentasjon. Materiale og metode: Jeg analyserte studier av 12 behandlingsformer ved syv kliniske tilstander (angina pectoris, migrene, Parkinsons sykdom, korsryggsmerter, radikulopati, kompresjonsfrakturer i columna og kneleddsartrose). Inklusjonskriterier var randomiserte, dobbelt blindede sham-kontrollerte studier publisert fra og med 2000, med validerte effektmål og opplysninger om gjennomsnittsverdier og standardavvik eller konfidensintervall i behandlings- og shamgruppen. Gjennomsnittlig effektstørrelse (SMD) av alle relevante endepunkt i behandlings- og placebogruppene ble beregnet. Resultater: 20 studier ble inkludert. Studiene var heterogene både med tanke på prosedyre, størrelse, oppfølgingsperiode og effektmål. Analyse av gjennomsnittlig SMD basert på til sammen 74 endepunkt viste stor spredning både i behandlings- og placebogruppene, selv ved samme type behandling. Effektstørrelsen i shamgruppene varierte mellom -0,4 og 1,18, men i ni av studiene var den >0,5 (moderat klinisk effekt). 14 av studiene hadde forskjeller i effektstørrelse mellom aktiv behandling og sham på mindre enn 0,2 (liten klinisk effekt); to oversteg 0,5, mens ingen nådde opp til 0,8 (stor klinisk effekt). I åtte av studiene var effekten like stor eller bedre i shamgruppen sammenliknet med behandlingsgruppen. Det forelå en statistisk signifikant korrelasjon mellom effektstørrelsen i behandlings- og placebogruppen i hver studie (R 2 =0,5). Konklusjon: Årsaken til den manglende kliniske effekt i flertallet av de inkluderte studier var stor klinisk bedring i placebogruppene, og ikke liten bedring i behandlingsgruppene. Både av hensyn til pasient og samfunnsøkonomi er det viktig at ressurskrevende og potensielt helseskadelige invasive behandlingsformer blir gjenstand for placebokontrollerte studier.

14 Epidemiology and clinical course of Crohn's disease: Results from observational studies Øistein Hovde 1), Bjørn A. Moum 2) 1) Department of Internal Medicine/Gastroenterology, Innlandet Hospital Trust, Gjøvik 2) Department of Gastroenterology, Oslo University Hospital and University of Oslo Background: Crohns s disease (CD) is a disease with a broad spectrum of clinical manifestations. Patients with newly diagnosed CD often ask about expectations related to the course of the disease. To answer this question, information on the natural course of CD based on observational, population-based cohort studies is crucial. The natural course in CD might be different in 2013 compared to the situation for instance in the 1980s. Reasons for this might be that we now have better tools to diagnose the condition in an earlier phase, and we have new therapeutic agents. Aim: Review the clinical outcome in patients with CD based on population-based studies conducted over the last thirty years, focusing predominantly on studies describing the natural clinical course in representative cohorts of patients with CD. Material/Methods: Medline search (1980 to 2011) for English language articles. The MESH term Crohn disease was combined with free text search for population based and clinical and yielded sixty-seven articles. Results: An increasing incidence and prevalence of CD have been found over the last three decades. CD is most common in northern Europe/North America. Smoking is associated with an increased risk of developing CD. Age < 40 at diagnosis, penetrating/stricturing complications, need for systemic steroids, and location in terminal ileum are associated with higher relapse rates. Ileocecal resection is the most commonly performed surgical procedure. In most studies the overall mortality is comparable to the background population. To date, the most effective treatment options in acute flares are glucocorticosteroids and tumor necrosis factor (TNF)-αblockers. Azathioprine/methotrexate and TNF-α-blockers are effective in maintaining remission. Conclusion: You do not die earlier than the normal population if you develop CD. New therapeutic approaches are promising. The most effective treatment options in acute disease are glucocorticosteroids and TNF-α-blockers. TNF-α-blockers and AZA/MTX are effective in maintaining remission.

15 Health-related quality of life - a comparison of the utilities of 15D and SF-6D Ellen Bøhmer 1), Ivar Sønbø Kristiansen 2), Harald Arnesen 3), Sigrun Halvorsen 4) 1) Sykehuset Innlandet HF, 2) Universitetet i Oslo, 3) Senter for klinisk hjerteforskning OUS, 4) OUS Ullevål Background/ Purpose: Health-related quality of life (HRQoL) is increasingly used in clinical trials to measure health benefits in terms of quality adjusted life years (QALYs). The aim of this study was to compare the utility scores obtained from the instrument SF 36 through so-called SF-6D utilities, and the utility scores obtained by Sintonen s 15D. Finally, the aim was to evaluate the consequences in estimation of QALYs. Methods: 266 patients with ST-segment elevation myocardial infarction (STEMI) treated with tenecteplase were randomised to immediate transfer for angioplasty or standard management. At baseline and all follow-up visits (1, 3, 7, and 12 months) HRQoL data were collected. Those with complete data from all follow-up visits were included in this substudy (n=248). Agreement between the instruments was assessed by Bland-Altmann plots. Limits of agreement were estimated as mean difference +/- 2SD of the difference. The incremental QALYs were adjusted for baseline score. Results: Mean utility scores of 15D were generally higher than those obtained by 6D. Both were unimodal, but the distribution differed. The differences diminished with increasing utility score (Fig). Bland-Altman plots indicated moderate agreement between the utilities obtained by SF-6D and 15D, as shown by these results from 1 month follow-up with a mean difference of 0.17 and limits of agreement -0.02 to 0.36. Mean QALY for the whole group was higher using 15D than SF-6D (0.89 vs. 0.77). Adjusting for baseline scores, the incremental number of QALYs were -0.005 (95% CI -0.028 to 0.018) using SF-6D and 0.004 (95% CI -0.010 to 0.018) using the 15D instrument. Both results are consistent with no effect of early invasive treatment on the HRQoL as evaluated with these two instruments. Conclusions: SF-6D and 15D generate different HRQoL scores and QALYs. The disagreement is more pronounced in poor health. Even though there was no difference in QALY gains between the two instruments, that may not be the case in other trials.

16 Etikk som fagidentitet og legitimering av fagets status Birgit Nordtug Høgskolen i Lillehammer Bakgrunn: Prosjektet ser nærmere på hvordan den etiske vendingen i helsefagene har blitt brukt både i arbeidet med å definere egenarten ved helsefagene og i arbeidet med å legitimere fagenes status som egne vitenskapelige disipliner (helsevitenskap og sykepleievitenskap). Mål/hensikt: Problematisere forholdet mellom (1) søken etter å finne omsorgens og helsefagenes egenart (singularitet) og (2) begjæret etter å få status som en vitenskapelig disiplin på linje med etablerte vitenskapelige disipliner som medisin og psykologi. Materiale og metode: Empirien består av publikasjoner som argumenterer for at helsefagenes egenart er forbundet med omsorgen for den Andre, og som trekker veksler på den franske filosofen Emmanuel Levinas etikk. Metoden er filosofiskanalytisk. Resultater: Prosjektet gjør en analyse av hva disse publikasjonene definerer som det helt egne (singulariteten) i omsorgen for den Andre. Det holdes opp mot publikasjonenes forståelse av at dette utgjør profesjonenes egenart. Det problematiseres i lys av (1) språkteoretiske betraktninger som synliggjør problemet med å finne det helt egne (singulariteten) når erkjennelsen av det er språklig konstituert og uttrykt gjennom allmenne begreper, og (2) hva som synes å være hensikten med å bestemme det helt egne. Det argumenteres for at hensikten synes å være forbundet med arbeidet med å legitimere helsefagenes status som egne vitenskapelige disipliner - en hensikt som kan synes noe uforenlig med det som i disse publikasjonene defineres som det helt egne i omsorgen for andre: et ubegrenset og uendelig ansvar for den Andre som innebærer egenglemsel og den Andres forrang. Konklusjon: Etikk som fagidentitet har sine komplikasjoner.

17 Frivillig hjemmeomsorg i Norge Kari Kvaal 1), Ingun Ulstein 2), Knut Skulberg 1),3), Lars Lien 1),4) 1) Høgskolen i Hedmark, 2) Oslo Universitetssykehus HF, 3) Elverum kommune, 4) Sykehuset Innlandet HF Bakgrunn: Frivillighet har vært et flaggskip i Norge i nesten 200 år. Stortingsmeldingen (Meld St 39, 2012-2013) Morgensdagen omsorg legger blant annet vekt på at den frivillige innsatsen skal økes. Den skal styrke og utvikle morgendagens omsorg, og det skal blant annet opprettes pårørendeskoler. Men er statens forventninger om frivillighet med hensyn til omsorgsoppgaver gått for langt? Mål: Å undersøke prevalens av frivillig omsorg i hjemmet. Materiale og metode: Materialet kommer fra to landsomfattende randomiserte survey (2005 og 2008) med henholdsvis utvalgsstørrelse N=6766 og N=6465 Spørsmålene vi undersøkte er: 1) Er det noen i husholdningen som trenger ekstra stell, tilsyn eller hjelp til daglige gjøremål på grunn av varig sykdom, funksjonshemming eller høy alder? 2) Får husholdningen regelmessig ulønnet hjelp fra slekt, venner eller naboer? Noen foreløpige resultater: For begge utvalgene var responsraten 77%. På spørsmål 1) ja, de hadde omsorgsoppgaver i husholdningen var prevalensen 5.9% (fra utvalget i 2005) og 5.0% (fra utvalget i 2008). Det var ingen signifikante forskjeller om det var kvinner eller menn som svarte. På spørsmål 2) om ulønnet hjelp fra slekt, venner eller naboer svarte 17% fra utvalget 2005 ja, de hadde hatt hjelp, mens hele 83% svarte nei. Fra utvalget fra 2008 svarte 21% at de hadde fått ulønnet hjelp fra slekt, venner eller naboer, og 83% svarte nei. Flere resultater vil bli presentert.

18 Helsesøstres oppfatninger av egen rolle knyttet til familier med barn med ADHD Øyfrid Larsen Moen 1), Birgitta Hedelin 1) og Marie Louise Hall-Lord 1),2) 1) Høgskolen i Gjøvik, 2) Karlstads Universitet Bakgrunn: ADHD er en neurologisk utviklings forstyrrelse som affiserer tilpasningsfunksjoner og gir implikasjoner i områder som; arbeids minne, selvregulering av affekt, motivasjon og internalisering og rekonstruksjon av språk. Diagnosen er hyppig forekommende i barnebefolkningen. Veiledning i å etablere struktur og forutsigbare rammer er beskrevet som nyttig av foreldre til barn med ADHD. Helsesøstre er en av mange profesjonelle i hjelpeapparatet disse familiene møter. Hensikt: Hensikten med denne studien var å undersøke helsesøsters rolle knyttet til familier med barn med ADHD. Metode: Det ble brukt et kvalitativt eksplorativt design med fenomenografisk tilnærming. Det ble gjennomført intervjuer med 19 helsesøstre, seks i gruppe og et individuelt. Funn: I dataanalysen kom det fram tre deskriptive kategorier: Å støtte familien som helhet som beskriver helsesøstrenes veiledning av foreldre og barn i deres utfordringer i hverdagen, Å forstå barnet som beskriver hvordan helsesøstrene bruker sin profesjonelle kompetanse og hvordan de velger tid og arena for å observere barnet, Å samarbeide tverrfaglig som beskriver hvordan helsesøstrene definerer sin egen rolle og oppfatter sitt samarbeid med andre profesjonelle. Konklusjon: Helsesøsters rolle knyttet til denne gruppen familier ble oppfattet forskjellig. Fokuset på hverdagsproblemer familiene har, var mer framtredende enn fokuset på barnets diagnose. Definerte samarbeidende team eller kommuner med samlet organisering knyttet til barnefamilier ble sett på som en felles plattform som gavner familiene.

19 Diabetessykepleieres oppfatninger av pasienters health literacy Diabetes nurses perception of patients health literacy Hanne Søberg Finbråten 1) og Kjell Sverre Pettersen 2) 1) Høgskolen i Hedmark, 2) Høgskolen i Oslo og Akershus Background: Diabetic patients receive health information from many sources of varying quality, while individual responsibility for their own health is emphasized. This requires that patients can evaluate the quality of health information. Such skills reflect health literacy (HL), which focuses on understanding, gaining access to, critical evaluation and use of health information for the acquisition of good health. Aim: To identify diabetes nurses experience with patients three hierarchical levels of health literacy (HL): Functional HL (FHL), interactive HL (IHL) and critical HL (CHL). Method: A questionnaire, mainly consisting of 5-point Likert-scaled attitude statements reflecting FHL, IHL and CHL, was developed. A total of 108 diabetes nurses responded (40% response rate). Through factor and reliability analysis, FHL, IHL and CHL constructs of the statements were established. Results: The FHL, IHL and CHL constructs were consistent with HL-theory. Some construct statements achieved low mean scores. The mean score on CHL construct was lower than the corresponding scores on the FHL and IHL constructs. Conclusion: Diabetes patient s HL should preferably be explored. Since the patients might have varying degrees of HL, diabetes nurses should take this into account during health communication between them and the patients.

20 The aphasic storyteller: Coconstructing stories to promote psychosocial wellbeing after stroke Berit Arnesveen Bronken 1),2), Marit Kirkevold 1), Randi Martinsen 1),2) and Kari Kvigne 2) 1) University of Oslo, Oslo, Norway, 2) Hedmark University College, Elverum, Norway Background: Telling stories is essential to the continuous process of creating meaning and to self-understanding. Persons with aphasia are vulnerable to psychosocial problems by their limited ability to talk about their experiences and interact with others. Aim: This single-case study aims to illustrate how a person with aphasia and a nurse interacted to coconstruct stories within the context of a longitudinal clinical intervention aimed at promoting psychosocial well-being in the first year after a stroke. Methods and materials: Data were collected through qualitative interviews and participant observation and analyzed from a hermeneutic-phenomenological perspective. Findings: The experience of coconstructing stories made an important contribution to improving the participant s psychosocial well-being. The shared construction of the participant s story evolved as a cumulative process, and it was facilitated by the establishment of trust in the participant-nurse relationship, the systematic use of worksheets and supported conversations. A specific focus on psychosocial topics and structural organization were experienced to enhance the process. Conclusion: The need to tell, the opportunity to tell and help telling require attention in healthcare of persons with aphasia.