Barn som vokser opp i familier med rusmiddelproblemer Hva og hvordan ser vi? Hva og hvordan gjør vi? Hilde Jeanette Løberg 08.05.2014
«Jeg datt ut av videregående allerede i barnehagen»
Fakta Over 90% av den voksne befolkningen i Norge bruker alkohol. Menn og kvinner med høyest inntekt drikker mest alkohol. Alkohol er det rusmiddelet som representerer det største samfunnsmessige problemet i Norge i dag. Alkoholforbruket i voksenbefolkningen har vært økende, og ligger i dag på ca. 7,0 liter ren alkohol pr år per voksen innbygger i Norge. Den tidelen som drikker mest (ca. 300.000 voksne i Norge), står for halvparten av det samlede alkoholkonsumet i befolkningen. Disse 300.000 drikker i gjennomsnitt over 45 liter ren alkohol i året= 2 ½ flaske brennevin eller 9 flasker vin per person hver eneste uke gjennom hele året. (Rossow, 2007) Over 40% av all alkohol drikkes i jobbsammenheng.
Hvor mange barn berøres eller rammes av nære pårørendes alkoholbruk?
Hva er et rusmiddelproblem? Det eksisterer et rusproblem når: Bruken av rusmidler virker forstyrrende inn på de oppgaver og funksjoner som skal ivaretas i familien De følelsesmessige båndene mellom mennesker belastes og forstyrres av en annens bruk av rusmidler (Definisjon på et rusproblem ref Frid Hansen)
Det er ikke mengden alkohol, men konsekvensene av inntaket som belaster barna
«Jippy, barnefri, helg og fest!» Må jeg legge ut dét vinglasset?
http://www.youtube.com/watch? v=gsa1rvqis2i
Utfordringer med å identifisere og intervenere overfor barn av foreldre som ruser seg FORELDRE BARNA Tegn til mistilpasning hos barnet Ikke tegn på mistilpasning hos barnet Rusmiddelproblemet hos foreldre er kjent A: Barna viser tydelige tegn til mistilpasning for eksempel gjennom utagerende atferd eller tilbaketrekning og depresjon. C: Barna fremstår som velfungerende eller til og med ekstra ressurssterke og tilpasningsdyktige. Rusmiddelproblemet hos foreldre er ikke kjent B: Barna viser tydelige tegn på mistilpasning, og hjelpebehovene kan være de samme som for gruppe A. Man kan en ende opp med å behandle barnas symptomer uten å forholde seg til rusproblemet til foreldrene som sentral årsak til barnas problemer. D: Barna er vanskelige både å identifisere og intervenere overfor. Viktig å legge merke til de vage signalene som gir en følelse av uro, selv om en ikke umiddelbart klarer å identifisere og sette ord på hva som forårsaker den.
MYTER Skjult misbruk betyr at problemet er lite Mistanke om misbruk betyr at problemet er større Erkjent misbruk betyr at problemet er størst
Barn av rusmisbrukere har en høyere forekomst av en rekke problemer angst og tristhet depresjon dårlig selvbilde mareritt og søvnproblemer tvangshandlinger/tvangstanker atferdsvansker hyperaktivitet skoleproblemer fysiske plager psykososiale plager rusmisbruk og kriminalitet
Ungdom/voksne har høyere risiko for depresjoner spiseproblemer psykosomatiske plager mangel på selvtillit identitetsproblemer /borderline samlivsproblemer rusproblemer kriminalitet
Barn i misbrukerfamilier vil ofte fortelle om eller vise: magesmerter anspenthet i muskler hodepine/migrene tristhet/hemmethet/mimikkløshet konsentrasjonsproblemer Enurese/encoprese (ufrivillig vannlating/ ufrivillig avføring dag eller natt) motorisk uro tretthet karakterer og innsats på skolen varierer vansker med venner og sosial tilhørighet overytere/overdrevet tilpasning/overdrevent ansvarlige følelsesmessig labilitet
Ulike løsningsstrategier Klovn Hjelper/ det flinke barnet Det tause barnet Problembarnet http://www.youtube.com/wat ch?v=c7p_yhhpy50 http://www.youtube.com/wat ch?v=3ednb-pffni
Det rusrelaterte familiesamspillet
Jente 13 år: «Når pappa begynte å drikke ble mamma så stressa. Da var hun bare opptatt av han. Hun prøvde å passe på at han ikke drakk så mye. Hun stelte for ham og gjorde sånn som han sa, bare for at han ikke skulle bli sint. Det var akkurat som pappa var viktigere enn alt annet. Da hadde jo ikke vi barna henne å snakke med heller. Vi syntes ikke vi kunne vise henne at vi var lei oss, for hun var så sliten av alle greiene med pappa. Vi syntes hun hadde nok med det, om hun ikke skulle bekymre seg for oss også.»
«Far var så ekstra snill og blid rett før han startet på fylla. Han kunne gå taus rundt i huset, ofte sur og grinete, og så plutselig ble han blid. Jeg husker hvor redd jeg ble når han begynte å bli så glad og fornøyd. Hver gang han kom fra jobb løp jeg ut for å se om han hadde blomster med seg» (Faren pleide å kjøpe en blomsterbukett til moren og leker til henne før han begynte å drikke igjen.
En gutt forteller «Faren min var bestandig så taus, det var som om han aldri så meg. Han satt liksom i sin egen verden, og dit inn nådde jeg aldri. Han kjeftet på meg og fortalte hvor dum og talentløs jeg var. Jeg skjønte aldri hva det var jeg hadde gjort galt. Ting jeg hadde fått lov til tidligere ble plutselig forbudt. Uansett hva jeg gjorde, så ble det bare galt»
Dato - Forfatter
«Som liten følte jeg alltid at jeg hadde noe jeg måtte skjule, for ingen av mine venner visste at min far var alkoholiker»
Alle visste, men ingen gjorde noe
Oppgave Bruk 5 minutter for deg selv Reflekter over og noter ned dine tanker knyttet til følgende oppgave: Jeg er bekymret for et barn i barnehagen. Bekymringen er knyttet til omsorgssvikt. Kanskje er det snakk om rus, psykisk helse, vold eller andre bekymringsfaktorer. Hvilke utfordringer står jeg overfor som assistent når jeg skal handle hensiktsmessig overfor barnet og foreldrene? Vær så ærlig som du kan være overfor deg selv. Identifiser og skriv ned tre barrierer som du selv mener kan bidra til å hindre deg i å gjøre det du burde gjøre. Del med sidemann det du har notert.
barrierer Redd for å ta feil Mangler kompetanse Taushetsplikten Rusmiddelproblemer er fortsatt tabuisert og skambelagt Tradisjonell forestilling om rusmiddelmisbrukere Redd for å miste relasjonen til foreldre/omsorgspersoner Redd for å avdekke hjelpebehov man ikke kan følge opp Redd for egne reaksjoner
Bilder av «de andre» hindrer samarbeid De konkrete: Manglende ressurser Taushetsplikten Fysisk avstand De uhåndgripelige: Aktørers oppfatning av virkeligheten kan være viktigere enn hvordan virkeligheten faktisk er! Negative enkeltepisoder blir generalisert og spredt.
Tre elementer er sentrale for å få til tidlig intervensjon i praksis: 1) Kunnskap om risiko- og beskyttelsesfaktorer. Kjennskap til signaler og kritiske faser i barns og unges utvikling. 2) Forståelse av egen rolle i arbeidet med å oppdage, gripe inn og handle på grunnlag av en bekymring 3) Kjennskap til rutiner og prosedyrer på eget arbeidssted og i det øvrige tjenesteapparatet
Å gå fra bekymring til handling - ta barneperspektivet!
Hva er det du stusser over? Hva er det som gjør at du er bekymret? Hva har du sett eller hørt? Hva har vedkommende sagt eller gjort? Hva er det i samspillet mellom barnet og foreldrene som har gjort deg bekymret? Hvordan er barnets evne til å inngå sosiale relasjoner Hvordan er barnets fysiske tilstand? Hvordan er barnets selvtillit og oppfatning av egenverd? Hvordan er utviklingen i forhold til alder? Hvor lenge har du vært bekymret? Loggbok
Å samtale med barnet
Fra barnehagebarn: Spørre barnet og snakke med det direkte Snakke snilt. Den voksne må snakke med fin stemme selv om han eller hun skal si nei Den voksne må forstå forskjellene (forskjell på å være lei seg en dag og å være lei seg hele tiden). Være blid og glad Fra spesialisten: Det er viktig å spørre barnet om hvordan barnet har det. Om en voksen er bekymret for et barn, må man følge med selv om barnet sier nei om du spør. Om du ser at barnet føler seg presset, ikke press videre, men ta det opp igjen noen dager senere. Snakk med barnet alene! Uansett alder bør barnevernet, eller skolen, eller andre, snakke med barnet alene uten at de som barnet er redd for, er der. Selv om barnet sier at det bare var jug, må den voksne som hører historien og barnevernet følge opp likevel. Barnet tør ikke si sannheten, om de voksne som for eksempel slår, er der når barnevernet spør. Derfor må de spørre barnet når det er alene. Når et barn først forteller til en voksen at det sliter, da stoler barnet på vedkommende. Det er viktig å vite. Og da må den voksne følge opp. Det er lurt om vi vet hvem vi kan gå til om vi ikke har det bra. Dette må skolen og barnehagen fortelle med en gang vi begynner der. Si det tydelig.
DEN NØDVENDIGE SAMTALEN MED FORELDRE En planlagt og godt forberedt samtale Den tar utgangspunkt i en bekymring for et barn, basert på konkrete og systematiske observasjoner av barnet Målet med den nødvendige samtalen er å: Dele bekymringer dere har for barnet med foreldrene Skape et samarbeid med foreldrene for å sikre barnets utvikling og trivsel Sette i gang prosesser som kan hjelpe barnet og familien Avklare om det er behov for ytterligere støtte fra andre instanser Å skape et godt samarbeid med foreldrene krever tid. Endringsarbeid er prosesser over tid. Den nødvendige samtalen forløper seg ofte over flere møter.
Skisse av generell fremgangsmåte 1. Gjør en vurdering. Hvor bekymret er du? Analyser bekymringen/magefølelsen din, for eksempel ved å skrive ned observasjonene dine så konkret som mulig. Diskuter bekymringen med en kollega og/eller be om en samtale med lederen din. Slike samtaler må skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt. Oppsummer og konkluder på om dere har grunn til å være bekymret.
2. På bakgrunn av vurderingene bestemmer dere hvordan dere skal gå videre med saken på arbeidsplassen. Tre ulike framgangsmåter: a. Vi klarer dette selv. b. Vi trenger hjelp til vurdering av dette fra noen som har mer kompetanse. c. Bekymringen er så alvorlig at barnevern, politi eller andre ansvarlige instanser/personer må kontaktes.
www.facebook.com/barnirusfamilier
www.tidligintervensjon.no
www.hvemkanhjelpejesper.no
Bevar troen på at ingen foreldre ønsker å skade sine barn!
For noen år siden leste jeg om en barnehage som gjennomførte en undersøkelse, hvor en ped.leder ba sine medarbeidere om å være ærlige. De voksne i en barnehage har ofte sine favorittbarn. Kunne de vise hvem disse var? Oppgaven var å feste et hjerte ved navnelappen til barna. Hjertets størrelse skulle vise hvor mye de likte barnet. Barnet som de likte litt skulle få et lite hjerte. Barnet de likte veldig godt skulle få et stort hjerte. Barnet de mislikte skulle ikke få hjerte. De ansatte på avdelingen var ærlige. De gjorde oppgaven skikkelig. Mange hjerter ble delt ut. Ingen så egentlig oppgaven som særlig vanskelig. Men oppdagelsen de gjorde var ny og ubehagelig. To av barna fikk ingen hjerter. De fikk ikke engang et bittelite hjerte ved navnet sitt. Det var ingen av de voksne som likte dem.
Betydningen av den ene http://www.youtube.com/watch?v=socit6cdc7s http://www.youtube.com/watch?v=6t2irp3se50
Hilde Jeanette Løberg hilde.jeanette.loberg@borgestadklinikken.no Telefon: 90839055 Kontaktinfo Dato - Forfatter