DØDSVARSLEREN FRA HAVET

MASARYKOVA UNIVERZITA Filozofická fakulta Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky Norský jazyk a literatura Jana Prušková DØDSVARSLEREN FRA HAVET Om draugen i norsk folketro og norsk litteratur BAKALÁŘSKÁ DIPLOMOVÁ PRÁCE Vedoucí Bakalářské práce: Cand. philol. Nils Magne Knutsen 2008

PROHLÁŠENÍ Prohlašuji, že jsem bakalářskou práci vypracovala samostatně a použila pouze pramenů uvedených v seznamu literatury. Souhlasím, aby práce byla uložena na Masarykově univerzitě v Brně v knihovně Filozofické Fakulty a byla zpřístupněna ke studijním účelům. V Brně dne 30. 4. 2008. 1

PODĚKOVÁNÍ Děkuji mému vedoucímu práce Cand. philol. Nils Magne Knutsenovi za jeho odborné vedení. Dále děkuji PhDr. Miluši Juříčkové, CSc., a Cand. philol. Thor Henriku Svevadovi za jejich cenné rady a připomínky, které mi byly přínosem při zpracování této bakalářské práce. TAKK Jeg vil først og fremst rette en stor takk til min veileder Cand. philol. Nils Magne Knutsen for all hjelp. Jeg takker også PhDr. Miluše Juříčková, CSc. og Cand. philol. Thor Henrik Svevad for støtte og hjelp med språket, og med å finne litteratur. Uten dere hadde ikke denne oppgaven vært mulig. 2

Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING... 4 2 FOLKETROEN... 6 2.1 Draugen i folketroen... 6 2.2 Utseendet på draugen... 7 2.3 Hva er egentlig draugen?... 8 2.4 Varsler om forlis... 9 2.5 Hvordan skal man kvitte seg med en draug?... 10 2.6 Draugen og kirkegården... 11 2.7 Draugen: navnets opphav, en generell og en begrenset betydning... 12 2.8 Andre vannvetter... 14 3 FOLKEDIKTNING... 15 3.1 Hva er et sagn?... 15 3.2 Draugen i sagn... 16 3.2.1 Draugen i Vallarhaugen... 17 3.2.2 Sagnet fra Lofoten om striden mellom sjødraugene og dødninger... 18 3.2.3 Andre sagn om draugen... 21 3.3 Eventyret Tuftefolket på Sandflesa... 22 3.4 Draugen i samiske sagn... 23 4 DRAUGEN I LITTERATUREN... 27 4.1 Det kronologiske oversikten av draugen i litteraturen... 27 4.2 Jonas Lie... 29 4.2.1 Den Fremsynte eller billeder fra Nordland... 29 4.2.2 Elias og draugen... 30 4.3 Regine Normann og Ringelihorn... 32 4.3.1 Det røde gullbergslottet i Nordvesthavet... 33 4.4 Illustrasjoner av draugen... 35 5 DRAUGEN I DAG... 36 6 OPPSUMMERING... 37 7 VEDLEGGLISTE... 38 8 RESUME... 43 9 KILDER... 44 3

1 INNLEDNING Jeg bestemte meg for å skrive denne oppgaven da jeg hadde lest et sagn om draugen. Jeg ville vite mer om draugen og norsk folketro. Jeg forsøkte å finne noen bøker, men det var bare korte kapitler om draugen. Det var ingen bok bare om draugen. Derfor bestemte jeg meg å samle informasjon for å skrive denne oppgaven. Jeg har funnet masse bøker på universitets- og folkebiblioteker i Tromsø og Kristiansand. Det hjalp meg mye med skrivingen. Det ville ikke være mulig å skrive denne oppgaven uten å besøke disse bibliotekene. Jeg hadde et problem med kilder. Jeg hadde mange sekundære kilder, men de var alt for generelle. Alle forfattere skrev bare noen sider om draugen. Jeg måtte lese mange bøker for å finne flere informasjon som jeg trengte. Min oppgave heter Dødsvarsleren fra havet. Om draugen i norsk folketro og norsk litteratur. Som tittelen sier, skriver jeg mest om folketroen og litteraturen. Med litteraturen mener jeg både folkediktning og litteratur som ble skrevet av bestemte forfattere. I folkediktning analyserer jeg flere sagn om draugen som ble skrevet ned. I litteraturen valgte jeg Jonas Lie og Regine Normann fordi de var viktige i norsk litteratur hver på sin måte. Jonas Lie var en av de fire store forfatterne innen norsk litteraturhistorie. Regine Normann skrev nordnorske eventyr, og bidra til at det kom også nordlige trekk i norske eventyr. Denne oppgaven er delt i fire deler. Det er Folketroen, Folkediktning, Draugen i litteraturen og Draugen i dag. Delen Folketroen gjelder gammel overtro. Jeg forklarer hva draugen egentlig er eller hvordan draugen ser ut. Jeg prøver også å vise hvorfor folk trodde på draugen, og hvordan denne troen har oppstått. I delen Folkediktning skriver jeg om de enkelte sagnene. Jeg valgte bare de viktigste eller de mest kjente fordi det ikke er mulig å skrive om alle sagn i denne oppgaven. Jeg viser at sagn vandrer fra sted til sted, og at flere av dem ble kjent i hele Europa. I Norge fikk de norske trekk. Her kommer draugen som en typisk norsk gjenganger. I delen Draugen i litteraturen skriver jeg først et oversikt over litteratur som vi kan finne om draugen. Det var ikke mulig å skrive om alt, derfor valgte jeg bare to forfattere. Som jeg sa før, er det Jonas Lie og Regine Normann. Jeg skriver litt om deres liv. Vi kan finne noen felles trekk i deres liv. Begge oppvokste i Nord-Norge og etterpå flyttet de til Kristiania der de begynte å skrive. De hentet inspirasjon for sin skrivingen i nord og sin 4

barndom. Både Regine Normann og Jonas Lie skrev kunsteventyr som vi kan finne draugen i. I den siste delen som heter Draugen i dag viser jeg at selv om det ikke er mange mennesker som tror på draugen i dag, er draugen ikke død. Folk bruker draugens navn for å kalle forskjellige ting. Selv om draugen representerer noe som ikke er veldig hyggelig, vet folk at det er noe som er typisk norsk og viktig for norsk kultur. Mitt mål er for det første å skrive oppgaven som gir nærmere informasjon om draugen. Jeg prøvde å finne informasjon som er objektive. Det var ikke lett fordi det gjelder folketroen, men jeg sammenlignet kilder, og valgte det som forekom i flere av dem. For det andre ville jeg vise med min oppgave at draugen er veldig viktig for norsk kultur som andre vesener fra folketroen. Men det viktigste er at draugen er litt forskjellig fra de andre vettene. Draugen står på en spesiell plass som er forskjellig fra plassen av vanlige vesener. Draugen er ikke noe havuhyre eller vettet fra havet. Forestillingen på draugen blir sterkt knyttet til hverdagsliv av kystfolk særlig i Nord-Norge. Draugen representerer redselen. Folk ble veldig opptatt av døden på havet og spørsmål som ble knyttet til det. Draugen ble skapt av dette. Folk ville ikke døde på havet fordi de ville komme i viet jord på kirkegården. Vi ser at det er kristendommen som spiller der en stor rolle. Her kommer draugen-gjengangeren som er ond og farlig uten begravelse i viet jord. Draugen har oppstått i omgivelser da det var vanlig at flere døde på havet. Fiskere hadde ikke så gode båter og utstyr som i dag. Det var ikke noe rart at fiskere ikke kom tilbake fra jobben. De ble ikke alltid funnet. Noengang ble du funnet i fjæra. De kunne være hodeløse eller hadde tang på seg. Slik har utseendet på draugen oppstått. Draugen ser ut som en død fisker med fiske klær på seg, uten hodet eller en tangvase istedenfor hodet. Det samme som de likene fra havet som ble funnet. Folk var redd for de døde, derfor har flere forestillinger om dem oppstått, og draugen var en av dem. 5

2 FOLKETROEN 2.1 Draugen i folketroen Jeg vil først snakke om draugen som et vesen i norsk folketro. Folketroen er en del av kulturhistorien til hver nasjon. Men hva er egentlig folketro? Jeg starter med en definisjon av Ørnulf Hodne....folketro er en rekke gamle forestillinger om naturmystiske vetter og overnaturlige krefter som levde side om side med den offisielle religionen, og lånte, brukte og omtolket elementer fra den, men bare sjelden erstattet den helt. 1 Hodne snakker også om folketroens sosiale kontekst. Ifølge ham var fattigfolk og utgrupper et rikere miljø for tradisjoner enn mer velstående og opplyste borgere. Folk trodde på overnaturlige vesener fordi de ikke på annen måte kunne forklare en del fenomener som skjedde i naturen. Folketro henger sterkt sammen med naturen. Folk måtte leve med naturmaktene uten at de kunne svare på alle spørsmål om dem. I Norge er naturmaktene kanskje mer tydelige enn i mange andre land. Det er et land med høye fjell, med hav og med en lang, hard vinter. For menneskene kunne det noengang være veldig vanskelig å overleve. Særlig i Nord-Norge, der man var avhengig av fisket, og fisket var avhengig av været. Draugforestillingene er en avspeiling av dette miljøet. Gjennom mange hundre år har det ofte skjedd store ulykker på sjøen der mange mennesker døde. Menneskene trodde på draugen da værvarsel og GPS ikke eksisterte. Fiskerne måte stole på seg selv og på naturen som var full av værtegn. Det var veldig viktig for dem å vite mest mulig om havet. De tok varsel av skyene, sol og stjerner, vind, fuglearter eller måne. De hadde ikke så gode båter og utstyr som fiskerne har i dag. Det virker lettere å tro på overnaturlige vesener eller spøkelser i deres situasjon. Det var egentlig sjømennene som skapte draugen når de var på sjøen. Sjøen var deres hverdagslige arbeidsplass. Der var de omgitt av bare himmel og de store havdypene. Fiskerne var avhengige av vær og vind. I Nord-Norge ble de omgitt av mørket og vinden om vinteren. Når det ble stor storm i en slik situasjon, måtte de trosse døden i hver stund. Det var forståelig at de var redde. På en måte representerer draugen deres redsel for uvær på havet. I boken Vetter og skrømt skriver Ørnulf Hodne om en statistikk som viser antallet av druknede mennesker. I Lofotfisket døde hvert år ca 15-20 mennesker. Statistikken fra 1862 og 1863 sier at i et år forliste 95 båter og druknet 200 menn i hele Nord-Norge. 1 HODNE, Ørnulf. Norsk folketro. Oslo, J. W. cappelens Forlag a.s., 1999. ISBN 82-02-18632-3. s. 11 6

Vi kan si at troen på draugen har forsvunnet med bedre båter, bedre utstyr og bedre værvarsler. Men har det skjedd bare på grunn av det? Velle Espeland skriver i sin bok Spøkelse at spøkelsene var på vei ut på 1700-tallet, men på 1900-tallet styrket de sin stilling igjen. Hvorfor det skjedde er ikke helt klart fordi troen på spøkelser er et veldig komplisert og sammensatt kulturuttrykk. Interessant er at statistikken viser at troen på spøkelser vokser i dag igjen. Særlig i England og USA. Ifølge Velle Espeland er Norge litt fattig på spøkelser. Han tror det er på grunn av to ting. For det første blir det bygget mest trehus i Norge som ikke er så gamle som murhus med sine spøkelser. For det andre finnes det ikke så mange herregårder og slott i Norge som i andre land. Selv om draugen er knyttet til havet, finnes denne tradisjonen ikke i kulturen til andre hav-land. Draugen er altså et typisk norsk vesen i området ved kysten med en særlig sterk posisjon i folketroen i nord. Alle kilder er enig i at troen på draugen finnes fra Møre til nordover (se vedleggliste Nr. 1). Mest konsentrert er draugtradisjonen i to områder i nord. Det er Lofoten og Finnmark hvor vi også finner de to største sesongfiskeriene i Nord-Norge. Interessant er at andre uhyrer finnes i sør. For eksempel troen på sjøormen kan man finne på Sørlandet, mens draugen er et typisk vesen for Nordlandskysten. Kystområdene har en veldig dramatisk natur som lett kan kombineres med mystiske makter og vesener. Mytene langs kysten strekker seg over store avstander i motsetning til mytene i innlandet som er mer lokale og blir knyttet til et bestemt sted. Svein Molaug skriver i sin bok Vår gamle kystkultur at grunnen til at disse sagnene eller mytene langs kysten overlevde, er at de hjalp i navigeringen. For folk var det lettere å huske stedene når det var fortellinger om dem. 2.2 Utseendet på draugen Draugen skildres ofte ut som et mørkt sjølik. Utseendet kan være litt ulikt. Draugen kan vise seg uten hode eller kan ha en tangvase til hodet. Draugen har røde øyne eller lysende øyehule, veldig lange armer og bein, og veldig stor gapet. Draugen lyser ofte som morild 2. Morild måtte sikkert være veldig merkelig når menneskene ikke visste hvordan lyset fra morilden har oppstått. Klærne til draugen kan være avhengig av landsdelene. På Sunnmøre er det vanligvis oljehyre, men i Nordland ser draugen mer gammeldags ut, som en vanlig fisker i skinnklær. Det er interessant at sosiale forskjeller mellom ulike områder i Norge viser seg også 2 Det er et lysefenomen i havet, en form for bioluminescens som vesentlig skyldes planktonorganismer. I Norge er Noctiluca miliaris vanligst. 7

i folketroen. Draugen fra Nordland hadde på seg gamle klær, det samme som nesten alle fiskere hadde på seg på denne tiden i Nord-Norge. På den andre siden var draugen fra Sunnmøre litt mer moderne fordi fiskerne fra dette området sannsynligvis hadde mer penger. 2.3 Hva er egentlig draugen? Er draugen et havuhyre, eller en gjenganger av en død fisker? Det er litt vanskelig spørsmål. Mine kilder er ikke enig om dette. Benedicte Thiis skriver i sin bok Eventyret er sant: Draugen er uhyret du kan møte ute på havet (...) det største og farligste vannuhyret. 3 Men i flere bøker om folketro har jeg funnet at draugen oppfattes som en død fisker. For eksempel i boken Vår gamle kystkultur skriver forfatteren: Draugen er tenkt som en gjenganger, en fisker som er omkommet på sjøen. 4 Også forfatterne av Den store boka om spøkelser skriver at draugen er... ein dauding etter folk som har drukna, og som difor ikkje har komme i grava på skikkeleg vis... 5 Ørnulf Hodne skriver i boken Vetter og skrømt i norsk folketro at draugen er en personifisering av alle mennesker som har omkommet på havet og som aldri er blitt funnet og begravd. Og det er flere ting som tyder på at draugen må oppfattes som en gjenganger. Først og fremst har draugen samme trekk som spøkelser. Draugen skiller seg fra andre overnaturlige vesener med tilknytning til døden. Spøkelser kommer med et varsel om døden. Den viktigste funksjonen av dem er at døden er ikke det siste, dvs. at det er noe som overlever og som kan gå igjen. At draugen må oppfattes som et spøkelse viser også utseende. Når det eksisterer flere varianter på hva draugen er, finnes det også mange varianter av utseende. Draugen kan se ut mer som en mann eller mer som et uhyre. I noen områder kan draugen se ut til og med som en mann i øvre halvdel med resten av kroppen som fiskehale. Olav Bø tror at utseendet med kropp som er halvt menneske, halvt uhyre, er blitt påvirket fra forestillingene om andre sjøvetter. Det vanligste er å oppfatte draugen som et menneske med to bein som kan gå. Jeg viser to eksempler. Først leser vi i eventyret Tuftefolket på Sandflesa av Asbjørnsen og Moe 3 THIIS, Benedikte. Eventyret er sant: Eventyrenes psykologi. Mandala Senter Nordborg Trykkeri, 2003. ISBN 82-7800-019-0. s. 345 4 MOLAUG, Svein. Vår gamle kystkultur. Oslo, Dreyers Forlag A/S, 1985. s. 68 5 ESPELAND, Velle, HOLMBERG, Mikael. Den store boka om spøkelser. Oslo, Pax Forlag, 1999. ISBN 82-530-2139-9. s. 21 8

at:... i reddselen løp han opp i rorbua, og der så han draugene komme i land... 6 Det er ikke mulig å gå uten bein. Det andre eksemplet er fra boken Havuhyre. Mystiske vesen i havet av Arnold Farstad: Kvite bein lyste mest som moreld i sjøen.. 7 Vi finner disse eksemplene i folkediktningen, derfor det er mest sannsynlig at draugen har to bein som et menneske og ikke underkropp som en fisk. 2.4 Varsler om forlis Draugen finnes oftest på sjøen, men også like ved kysten. I Lofoten kan draugen være like ved eller til og med inne i rorbuene. Folketradisjonen forteller at draugen viser seg på forskjellige måter. Noen ganger kunne folk høre når draugens skrek. Draugen roper på to måter. Det kan være hutetu eller hu, hu, hu, Tetta, og det betyr at det skal komme et styggvær. Hvis draugen roper båt, betyr det at noen skal snart dø. Hvor mange ganger draugen roper, så mange mennesker ville omkomme. Draugens skrik kan høres ut som et rop av mennesker som er i havsnød. Men fiskerne må ikke svare på ropene, for da vil de dø. Når draugen seiler på en halv båt, betyr det også at det skal komme et uvær. Draugen seiler alltid alene og varsler ulykke. Sjømennene visste da de fikk se draugen at de måtte snu hjem. Draugen er alltid ond og farlig. Folk var veldig redde fordi draugen vil dra dem i sjøen og få deres båter til å forlise. Et sagn viser at draugen kunne vise seg som en diger blek hånd som dukker opp av sjøen. Det er også kjent, særlig i Nord-Norge, at draugen kunne se ut som en stein med tang på i fjæra. Hvis en fisker banket med sin vott mot steinen, reiste draugen seg og hoppet ut i sjøen med uhyggelig skrik. Noen ganger kunne det skje at draugen kom opp igjen og ville dra fiskeren med seg ned. Derfor likte ikke fiskerne å ta disse tangsteinene som ballast i båten. Tradisjonen forteller at draugen ofte kommer på land til båtene som fiskerne hadde forberedt, og vil være med i båten. Når draugen kommer i båten, endevender årene i båtene. Fiskerne måtte derfor passe på hvordan årene lå fordi de endevendte årene betydde at den som skulle ro, skal dø. Hvis en finner store brennmaneter i fjæra, forteller folk at draugen har vært der og spydd, derfor kaltes brennmaneter for draugspy. 6 ASBJØRNSEN, P. Chr., MOE, Jørgen. Samlede eventyr. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1978. ISBN 82-05-01584-8. (Tuftefolket på Sandflesa). s. 54 7 FARSTAD, Arnold. Havuhyre: Mystiske vesen i havet. Det Norske Samlaget, 2002. ISBN 82-521- 6035-2. s. 110 9

Det var ikke bare draugen som varslet om forlis. I folketroen finnes flere eksempler på andre varsler. En av dem er feigdefisken. Hvis en fisker fikk en svær fangst, hadde han fisket i feigda 8, og kom til å dø snart. Andre historier snakker om sjørop. Det var et nødskrik som kom fra mennesker som hadde druknet. De advarte andre sjøfolk mot uvær. Disse ropene kunne gjenta seg i mange år. Det fins til og med folketro om barn som var født i båt. Det ble sagt at dette barnet kom til å dø i båt. Hvis en ser et uforklarlig lys på havet, varsler det en storm og undergang. Det samme er det med å se en båt som seiler mot et skjær, og etterpå forsvinner. Man kan også se dødseilere. Denne folketradisjonen ble sannsynligvis støttet av den mest kjente historien om Den flygende hollender 9 2.5 Hvordan skal man kvitte seg med en draug? Det er flere måter man kan kvitte seg med en draug på. Den mest utbredte måten er å bruke ekskrementer fra mennesker eller dyr. Det er kjent som et anti-demonisk middel. Folketradisjonen gir det råd at man skulle smøre ekskrementer på festetauet, legge det i båten, eller på steder der draugen kunne være. Eva Valebrokk skriver at det finnes også flere måter man kunne kvitte seg med draugen på. Det hjelper for eksempel å kaste stål, glør eller noe varme. Draugen liker å drikke brennevin. Det er sannsynligvis en parallell til andre fiskere som drakk mye. Flere sagn viser at draugen kommer ofte på land for å lette etter alkohol. Man kan også bruke et råd av Jonas Lie. Han har skrevet dikt som heter Draugen hvor han snakker om at man måtte vise mot og spytte mot draugen. Men det beste middel mot draugen er at man kaster jord fra kirkegården. Det er en måte, man kan kvitte seg med draugen på. Folk forteller også et sagn om en draug som listet seg opp på kirkegården. Det hadde vært en begravelse den dagen. Draugen gravde opp den nye graven, kastet ut den døde, og la seg i kisten. Neste dag da folk kom til den nye graven, så de bare et hull. De andre draugene hadde kommet og tatt draugen i kista med seg til havet igjen. 8 9 Feigd betyr dødsmerket i noen dialekter. Den flygende hollender er et hollandsk spøkelseskip som er dømt til å seile hvileløst rundt på de syv ; hav til dommedag. Det finnes masse versjoner av denne historie. Opphavet er uklart. 10

2.6 Draugen og kirkegården Mye viser til at draugen er en gjenganger som ønsker å bli gravlagt på kirkegården. Årsaken til aggressivitet er at draugen ikke er begravet i viet jord. Dette er knyttet til kristendommen. På denne tiden var nesten alle mennesker medlemmer i det kristne samfunnet, og alle ville komme til den endelige dommen. Kirkegården er et ventested før det, derfor var det veldig viktig for menneskene å være begravd der. Særlig på tiden da de fleste fiskerne døde på havet, og nesten de eneste som ble begravd på kirkegården, var kvinner, barn og invalide. Menneskene og særlig fiskerne var redde for de skulle dø på sjøen. Forestillinger om draugens ønske om å ligge på kirkegården har sannsynligvis et opphav akkurat fra denne reddselen. Mennesker visste at når en hadde druknet, var det ikke ofte at han ble funnet, og kom til viet jord. Selv om prestene sa at havet var vigd på samme måten som kirkegården, var folk ikke sikre på at de som hadde druknet, kunne komme til himmelen. Det gjelder ikke bare de druknede som ikke var begravd, men også for eksempel små barn som døde uten dåp. Når de var udøpte, kunne de ikke komme til himmelen. Eva Valebrokk skriver at det finnes flere funn av druknede som ble begravd i myrhull.... i kirkebøkene her er det ikke noe som tyder på at de druknede har fått en kristen begravelse. Forklaringen på dette er like enkel som den er grotesk: ukjente døde var ikke Kirkens bord. Den hadde rett og slett ingen kasse som dekket utgiftene til jordfestinger av dette slaget. 10 Svein Molaug har en lignende oppfatning. Gravleggingen av de ukjente likene var ikke i kirkens interessesfære. De hadde ikke noen penger for begravelser av de ukjente likene. De ble derfor lagt ned i myrhull eller bergskorter. En annen grunn til dette kan være at menneskene ikke følte noe ansvar for å gravlegge utlendinger. Etter Molaugs mening fines det mange steder der de ukjente ble gravlagt. For eksempel Hollenderholmen i ytre Oslofjorden eller steder langs Sørlandskysten. Svein Molaug snakker også om at den ukjente døde var til og med kunne oppfattes som farlig! Det var en generell redsel for alle døde mellom mennesker. Sjølikene hadde makt til å dra mennesker ned til seg. De døde som var ikke begravet i viet jord, kunne gå igjen. 10 VALEBROKK, Eva. Trollpakk og andre vetter. Otta, Boksenteret a.s., 1995. ISBN 82-7683-0439 s. 23 11

Det var ikke hyggelig å finne en druknet fisker. Mange av likene var hodeløse. Dette har en sammenheng med draugen. Forestillingen om den hodeløse draugen kommer sikkert fra disse funnene. Disse likene var ofte fiskeføde. Langs kysen trodde folk at makrell spiste disse likene, derfor var det en stor aversjon mot å spise makrell. Makrell har en brun stripen under skinnet. Folk kalte det for mannakjøt etter sjølik. Alle lik måtte være gravlagt. Grunnen var ikke bare at de døde kunne bli spøkelser, men det var en kristen plikt å begrave dem, selv om de var ukjente. På grunn av denne plikten eksisterte det strandvaskere som tok seg av de døde som fløt inn fra sjøen. Det var ikke noe hyggelig arbeid, men det finnes en saga om Lik-Lodin fra Øst-Grønland som gravla de døde, og det er tydelig at det ble sett på som et viktig arbeid. Det finnes mange sagn om dette arbeidet. Folk forteller at den som hadde funnet et sjølik i fjæra, måtte ikke gå for å hente hjelp uten å legge noe på liket som hadde berørt hans egen kropp. Ellers kunne liket være borte når han kom tilbake. Det eksisterer også en veldig gammel og internasjonal tradisjon om hanen som kan finne sjølik. Folk trodde at hanen hadde et sjette sans og gol når man seilte over stedet der sjøliket lå. 2.7 Draugen: navnets opphav, en generell og en begrenset betydning Begrepet draugen brukte folk før om en gjenganger generelt. Ordet draug kommer fra gammelnorsk draugr (flertall draugar) som er opprinnelig har en indogermansk rot som betyr å skade eller å bedra. I nørron mytologi var draugr en gjenganger som levde i gravene til vikingene og som stod på vakt der. Draugr var på denne tiden det samme som haugbui som var en avdød som var hauglagt eller som var i gravhaugen. Dr. John Tanke fra Universitetet i Michigan tror at ordet dragon (= en drake) er beslektet med ordet draugr. Han sier at begge kunne fungere som vakt til graver av konger. Draker som oppfører seg som drauger kan vi finne også i Beowulf. Men det er fortsatt en usikker hypotese. Vanligvis blir ordet dragon oppfattet som et latinsk ord - draco, opprinnelig fra gresk δράκων, (drákōn, gazer). I nørron mytologi kan draugen vise seg også som et insekt. Jeg har funnet denne informasjonen i Benjamin Thorpes bok Northern Mythology: Comprising the Principal Popular Traditions and Superstitions of Scandinavia, North Germany and the Netherlands. 12

The Draug follows the person doomed whithersoever he goes, often as an insect, which in the evening sends forth a piping sound. 11 Senere fikk draugen en begrenset betydning som gjenganger på havet. Ifølge flere kilder skjedde det etter 1595. I dette året skrev biskop Jens Nilssøn i Visitasskildring fra Seljord sagnet om Draugen i Vallarhaugen. Dette sagnet blir oppfattet som den siste bruken av draugen i den allmenne betydningen. På denne tiden oppsto det flere sagn om striden mellom landdraugene og sjødraugene. Vi kan si at dette markerer en overgang mellom draugen som en generell gjenganger til draugen som vi har i dag. Det er klart at allerede på 1800-tallet forteller folk ikke lenger om draugen i den allmenne betydningen. 11 THORPE, Benjamin [online]. Ver. 1.0. London, 1851. Northern Mythology: Comprising the Principal Popular Traditions and Superstitions of Scandinavia, North Germany and the Netherlands. Digitalizováno 22. červen 2006. [cit. 2008-03-11]. s. 117 <http://books.google.cz/books?id=6ykaaaaamaaj&dq=draug+insect&source=gbs_summary_s&cad=0> 13

2.8 Andre vannvetter Det finnes flere overnaturlige vesener som lever i vann. For eksempel havfruen eller kraken er veldig kjente og globale, derfor vil jeg ikke snakke om dem. Jeg nevner nøkk, fossegrim, sjøorm og marmæle fordi de ikke er så kjente for alle. Nøkk Nøkk (se vedleggliste Nr. 2) holder til i vann og sjøer, og kan vise seg i forskjellige skikkelser og prøver å lokke folk ned i vannet. Nøkken varsler også drukning og dødsfall med å hyle. Nøkken opptrer som et menneske, en hest eller en trestokk, og blir ofte brukt for å skremme barn fra å gå ned til elva eller banner. Folk ofte blander nøkken sammen med fossegrimen. Fossegrim Fossegrimen (se vedleggliste Nr. 3) er en skikkelse som sitter i foss og er opptatt med felespill. Fossegrimen lokket kvinner til seg. Folk som kommer til å lære der, blir store spillemenn. Fossegrimen er veldig vakker med gyllent hår og blanke øyne. Sjøorm Sjøorm eller lindorm er en fabeldyr som lever i havet og ligner en slange. Den mest kjente sjøormen er i Loch Ness. I norrøn mytologi spilte sjøormen som ble kalt Midtgardsormen en sentral rolle. Marmæle Marmæle (se vedleggliste Nr. 4) er en liten mann fra havet. Dette ordet kommer fra norrøn marmennil. Mar er et gammelt ord for hav og menill betyr liten mann. Marmælen er halvt menneske og halvt fisk, og kan se inn i fremtiden. Marmælen kan komme inn i båten, den er naken og fryser. Når fiskerne er snille med den, gir den klær, og slipper den ut i havet, varsler den i fremtiden og hjelper dem. 14

3 FOLKEDIKTNING 3.1 Hva er et sagn? Sagnet er en kort fortelling som har levd i folkeminne fra ætt til ætt. Det ble oppfattet for å være sann. Sagnet er tid- og stedfast med navn av personer. Her skiller seg sagnet ut fra eventyret som ikke er knyttet til steder, tid, og navn av hovedpersonene. Forskjeller mellom sagn og eventyr ble først sagt ut av Jakob Grimm 12 i 1816. Ifølge Grimm er eventyret mer poetisk og sagnet mer historisk. Eventyret flyr og sagnet går. Han snakker også om at sagnet hører sammen med folketroen, men eventyret hører sammen med diktningen. Ordet sagn kommer fra gammelnorske sogn (flertall sagnir), og henger sammen med verbet seia. Derfor hører de ordene segn og saga etymologisk sammen. Det er mest sagn vi har om draugen. Vi kan finne noen eventyr, for eksempel Tuftefolket på Sandflesa av Asbjørnsen og Moe. Mens eventyrene var bare til underholdning, var sagnene forklaring på merkelige ting. Som jeg allerede har sagnt, kan man finne opplysningen om tid, sted eller navn på personene i sagnene. Det bidrar til at fortellingene om draugen virker mer realistiske og sanne enn fortellingene om vesener som opptrer i eventyrene. Vi kan skille sagnene i tre grupper. Men grenser mellom ulike grupper er litt uklare. Et sagn kan regne til flere grupper. Vi har mystiske, historiske og opphavssagn. Mytiske sagn (overnaturlige) Hovedemnet er noe overnaturlig. De hører sammen med fortellinger om guder. I denne gruppen kommer også gjengangersagnene og sagnene om vesener som hulder, nøkk, nisse, sjøorm eller draug. Historiske sagn Hovedemnet er historiske personer og hendelser. Dette vil ikkje seia at segnene er historiske i den meining at dei er sanne og alltid fortel om røynlege hendingar. Men det er den historiske personen eller det historiske utgangspunktet eller den historiske tilknytninga som samlar interessa og gjer at segna lever. 13 12 13 Jacob Ludwig Carl Grimm (1785-1863) var tysk litteraturforsker og samler av eventyr. Norsk folkediktning: Segner. Oslo, Det Norske Samlaget, 1939. s. 24 15

Vi kan skille de historiske sagnene til rikshistoriske som forteller om konger og kriger, og til bygdehistoriske som gjelder prester, embetsmenn eller naturkatastrofer. Til historiske sagnene hører for eksempel sagnet om Olav den hellige eller sagnene om Svartedauden. Opphavssagn Disse sagnene forklarer det som var uvanlig og merkelig i naturen. De forteller om opphav av dyr eller stedsnavn. Sagnet som ble fortalt av et menneske som opplevde det, eller av andre som var med, kalles et memorat. Memoratet har ikke struktur som sagnet har. Det er preget av fortelleren og har mange detaljer. Det kan skje at memoratet blir fortalt videre mellom mennesker. Da får det en mer fast form. Detaljer og individuelle trekk forsvinner og memoratet blir til sagnet. Hvorfor det skjer, forklarer denne sitaten fra boken Norsk folkediktning: Men hovudvilkåret for at noko skal verta til segn, er at det frå fyrste stund inneheld det vi kan kalla kjernen til ei segn. 14 Sagnene kan også vandre som eventyrene. Vi kaller dem vandresagn. Disse sagnene er interessante også for folk som ikke kjenner tilknytning til kjente folk og steder. Men det skjer ofte at disse sagnene søker nye tilknytninger. De beste eller de mest kjente sagnene er nettopp vandresagnene. 3.2 Draugen i sagn Vi har masse sagn om draugen, men jeg vil ikke konsentrere meg om alle. Jeg vil skrive om dem som er de mest kjente. Også vil jeg sammenligne de sagnene som har flere variasjoner og de som kan skille i noen aspekter. Først vil jeg se på sagnet Draugen i Vallarhaugen som var den siste bruken av ordet draugen generelt som en gjenganger. Etterpå ville jeg sammenligne variasjoner av sagnet fra Lofoten om striden mellom sjødraugene og dødningene. Til slutten kommer de sagnene som ikke er så kjente men opptrer veldig ofte. 14 Norsk folkediktning: Segner. Oslo, Det Norske Samlaget, 1939. s. 42 16

3.2.1 Draugen i Vallarhaugen Som jeg sa før, ble dette sagnet skrevet av Jens Nilssøn 15 i 1595. Det er et vandresagn som er kjent også under navnet Hornransagnet eller Hulderhornet. Jens Nilssøn hørte dette sagnet i sommer 1595 da han var i visitas i Telemark på gården Åse i Flatdal. Han snakket der med en kone, og hun fortalte ham om et drikkehorn fra Vallarhaugen. Der fore wi frem i gaarden och taledt met quinden ther sammestedz om it horn som skulle vere kommen aff en houg liggendis strax norden for gaarden heder Vallerhoug. Da suaret quinden, at samme horn vaar fallet vdj arffueskiffte, och er nu paa en gaard ligger vdj Huidesiø kallis Øsenaa. 16 Der bodde en bonde som het Gunder Giesemand. Han dro i juletid fra Hierdall til sin gård. Han kom til Vallarhaugen og sa: Hør du drog i Vallerhoug, stat op oc giff Gunder Giesemand dricke. Da suaret den i hougen, ia, och sagde til sin dreng tap vdj oc giff hannem dricke, icke aff thet beste och icke aff thet verste. 17 Da Gunder hørte det, kjørte han bort fra Vallarhaugen på hesten. Draug kastet hornet etter ham. Gunder tok det og kjørte til sin gård. Och siden naar de drucke aff samme horn, och sloge det imod bodret, da bleff ther strax slagsmaall aff imellum saa mange som i stuen vaare. 18 Det er den eldste oppskrivingen av dette sagnet. Senere ble det oppskrevet i hele Norge. Draugen i Vallarhaugen er kjent også internasjonalt over det hele germanske området, på engelsk med navnet The Stolen Cup. Man kan finne det i Folkeminne fra Bøherad (1925) av Moltke Moe 19. Interessant er at navnet på hovedpersonen er det samme som i Jens Nilssøns sagnet. Det er sannsynlig at akkurat dette navnet var i verset. I denne faste formen, ble det bevart i mer enn 300 år. Der var ordet draugen som ikke var i verset. Det ble omlaget til andre vesener. Det kan være troll som opptrer i det svenske sagnet Ljungby horn som ble skrevet av Carl Linne i 1749 i Skåne...trolla drakk og dansa og 15 Jens Nilssøn Frendesonius (1538-1600) var biskopen i Oslo mellom 1580-1600.Hans grundige dagbøker fra hans visitasreiser er et godt kildemateriale som viser livet på slutten av 1500-tallet. 16 BØ, Olav. Trollmakter og godvette: Overnaturlige vesen i norsk folketro. Oslo, Den Norske Samlaget, 1987. ISBN 82-521-2923-4. s. 74-75 17 BØ, Olav. Trollmakter og godvette: Overnaturlige vesen i norsk folketro. Oslo, Den Norske Samlaget, 1987. ISBN 82-521-2923-4. s. 75 18 BØ, Olav. Trollmakter og godvette: Overnaturlige vesen i norsk folketro. Oslo, Den Norske Samlaget, 1987. ISBN 82-521-2923-4. s. 75 19 Ingebret Moltke Moe (1859-1913) var professor i folkloristikk. Han samler folketradisjoner i Telemark. Sønn av Jørgen Moe. 17

sprang både under og ikring steinen. 20 Eller kan det være hulderfolk som vi har i det lignende sagnet Hulderhornet. 3.2.2 Sagnet fra Lofoten om striden mellom sjødraugene og dødninger Dette vandresagnet fant sted i Lofoten i 1870-årene. I boken Spøkelse av Velle Espeland har jeg funnet at dette sagnet ble skrevet ned av Ole Tobias Olsen 21 etter Peder J. Olsen Rengaardsli. I denne versjonen foregikk handlingen på juleaften i 1837 i Lurø. I boken Troll kan vi finne den samme informasjonen: Det var julaften 1837. På et handelssted i Lofoten... 22 I denne varianten kjenner vi et navn av hovedpersonen. Han het Knut. I de andre versjonene har vi bare en dreng eller en tjenestegutt. Andre kilde sier at dette sagnet fant sted i Kvæfjord som ligger i Tromsfylke. Dette viser til at sagnet vandrer og har nye tilknytninger til nye steder. Men noen informasjoner ble ikke forandret. For eksempel skjedde det på juleaften. Det er forresten en dag når alle gjengangere eller overnaturlige vesener står opp. Fortellingen handler om en gutt som gikk til bua for å hente brennevin. Han satt med andre tjenestefolk etter julemiddagen, og de drakk brennevin opp. Ingen ville gå å hente det fordi de var redde. Denne gutten var veldig modig og gikk der. Men da han begynte å helle krukken, så han en draug som kom fra sjøen. Draugen lyster som morild, hadde tangvase på hodet og skinnklær på seg. Tjenestegutten var veldig redd, men han kunne ikke rømme. Draugen sette seg i døra så gutten ikkje kunne komme ut Skal du ikkje skjenke meg ein dram på julkvelden? sa draugen Berre drikk! ropte gutten og kasta flaska på han så han tumla bakover. 23 Tjenestegutten sprang oppover, men da han snudde seg, så han en flokk av drauger som kom opp fra sjøen. Han løp til kirkegården, hoppet over muren, og ropte for hjelp Hans 20 Norsk folkediktning: Segner. Oslo, Det Norske Samlaget, 1939. s. 207 21 Ole Tobias Olsen (1830-1924) var en samledikter, prest, ingeniør og fotograf. Han fikk stipend til å samle sagn og eventyr fra Rana. 22 INGULSTAD, Frid, SOLEM, Svein. Troll: Det norske trollets forskrekkelige liv og historie. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1993. ISBN 82-05-200965-0 23 ESPELAND, Velle, HOLMBERG, Mikael. Den store boka om spøkelse. Oslo, Pax Forlag, 1999. ISBN 82-530-2139-9 s. 23 18

rop er interessant fordi det er i alle sagnene nesten det samme. Jeg skriver flere versjoner for å kunne sammenligne dem. Opp alle de som ligg her og hjelp meg! 24 Op, op alle kristne sjæle og frels mig! 25 Alle kristne sjeler, opp å hjelp meg! 26 Alle mann som er her må komme og hjelpe meg! 27 Alle kristne sjeler, opp og hjelp meg! 28 Alle kristne sjeler, opp og hjelp meg! 29 Disse setningene er nesten de samme. De skiller seg bare i noen ord. Det måtte være noe som folk ville huske. Og sannsynligvis var det et vers som gjorde det. Folk husket dette verset, og derfor forandret denne setningen seg ikke veldig mye. Da tjenestegutten ropte dette, var det midnatt. På kirkegården begynte jordet å riste, og alle dødningene kom opp. De møtet med drauger og den store kampen tok til. Draugene brukte årer, vrakrester og tare til våpen. Dødningene brukte planker av likkistene. Tjenestegutten løp raskt hjem nesten død av redselen. Han klarte å si det til andre neste morgenen. De trodde ham ikke, men da de kom på kirkegården, så de alle plankene av likkistene, årene og vrakrestene mellom gravene. Dette er det mest kjente sagnet om draugen. Det hører også til vandresagn. Det er kjent i Nord-Norge fra Tjøtta nordover til Petsamo i finsk lappmark. Selv om det er det vanligste norske sagnet om draugen, kommer ikke opphav fra Norge. Ifølge boken Norsk folkediktning. Sagner kommer dette sagnet første gangen i legendesamlingen Legenda Aurea (Den gylne legende) fra 1200- tallet. Handlingen foregikk i Paris. Det var en mann som alltid 24 ESPELAND, Velle, HOLMBERG, Mikael. Den store boka om spøkelse. Oslo, Pax Forlag, 1999. ISBN 82-530-2139-9 s. 23 25 ESPELAND, Velle. Spøkelse: Hvileløse gjengangere i tradisjon og historie. Oslo, Humanist Forlag, 2002. ISBN 82-90425-57-0. s.10 26 BØ, Olav. Trollmakter og godvette: Overnaturlige vesen i norsk folketro. Oslo, Den Norske Samlaget, 1987. ISBN 82-521-2923-4. s. 76 27 MOLAUG, Svein. Vår gamle kystkulturen. Oslo, Dreyers Forlag A/S, 1985. s. 69 28 INGULSTAD, Frid, SOLEM, Svein. Troll: Det norske trollets forskrekkelige liv og historie. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1993. ISBN 82-05-200965-0. 29 Norsk folkediktning: Segner. Oslo, Det Norske Samlaget, 1939. s.78 19