Nr. 3-2012 / Årgang 57 UTGITT AV OSLO MUSEUM FROGNERVEIEN 67 POSTBOKS 3078 ELISENBERG 0207 OSLO TLF: 23 28 41 70 E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no Hjemmeside: www.oslomuseum.no REDAKTØR: Anne Birgit Gran Lindaas I REDAKSJONEN: Lars Emil Hansen, Lars Roede, Vegard Skuseth, Knut Sprauten, Hans Philip Einarsen FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik, Fredrik Birkelund UTFORMING: Terje Abrahamsen, Rune Aakvik INNHOLD: Lars Roede Fornuftig matstell Side 2 Trond Norén Isaksen Nidarosdomen eller Akershus? Side 12 Øyvind Gaukstad Det Kristiania som forsvant om maleren og tegneren Hans Henrik Sartz Backer Side 28 Anne Herresthal Anna Schulstock, Bokken Lassons støttespiller Side 34 Tove Solbakken «En motvekt mot tidens slappe moral og dens overfladiske væsen, til sand lykke for individets fremtid» Privatskoletiden i Kristiania del II Side 38 I år er det 200 år siden Peter Christen Asbjørnsen ble født. Han var en matglad mann og utga i 1864, under psevdonymet Clemens Bonifacius, en av de første kokebøkene utgitt i Norge. Både oppskrifter og Asbjørnsens kontroversielle meninger om mat og matstell i Norge på den tiden har Lars Roede oppsummert i sin artikkel om Asbjørnsen og kokeboken. Da dronning Maud uventet døde i London 20. november 1938, sto Norge overfor et ubesvart spørsmål: Hvor skulle hun og andre medlemmer av den nye kongefamilien begraves? Trondheim og nasjonalhelligdommen Nidarosdomen framsto for mange som det selvfølgelige svaret, men valget falt likevel på Oslo og Akershus slott. Trond Norén Isaksen har sett nærmere på diskusjonen rundt valg av gravsted. Oslo Museum har 97 arbeider av maleren og tegneren Hans Henrik Sartz Backer med motiver fra «Det Christiania som forsvinder». Øyvind Gaukstad tar for seg kunstneren og bildene hans. I forbindelse med vårt arbeid med utstillingen om Bokken Lasson, dukket navnet Anna Schulstock opp. Hvem var hun og hvordan foregikk detektivarbeidet med å finne opplysninger om henne? Prosjektmedarbeider Anne Herresthal forteller den spennende historien. Tove Solbakken går til slutt videre med sin presentasjon av privatskoler i Kristiania. God sommer! 1
Fornuftig matstell Lars Roede Polemiske kokebøker er sjelden vare. Clemens Bonifacius sparte ikke på kraftsalvene i sin kokebok fra 1864, en av de første som ble utgitt i Norge. Den skiller seg fra de fleste kokebøker ved å være skrevet med høyt løftet moralsk pekefinger, og mange steder blir målgruppen kraftig refset for å sløse både med samfunnets og sine egne midler. Her er to smakebiter: Det er altfor almindeligt i vort Land, at Folket ringeagter, hvad det ikke kjender, og slaar Vrag paa det, som er godt og gavnligt, fordi det nu ikke saaledes er Skik og Brug i Bygderne. Saaledes hører man ofte at Grønt og Rødder kaldes «Græs», «Ku- og Grisemad», og den, som nyder det, «et Naut». (Side 17) Tankeløst, uordentligt og urigtigt Stel eller Kogning skjæmmer mangfoldige Fødemidler, gjør dem uskikkede til Næring for Mennesker, og paa saadan Maade spildes der baade Tid, Kræfter og Penge, og det i Tusindvis. (Side 31) Den dårlig skjulte forfatteren bak pseudonymet Clemens Bonifacius var ingen ringere enn eventyrfortelleren Peter Christen Asbjørnsen, som i 2012 ville ha fylt 200 år. Vi kjenner ham best for folkeventyrene som han ga ut sammen med vennen og presten Jørgen Moe. Takket være Norske Folkeeventyr, som kom i samlet utgave i 1845, ble forfatterne i folks bevissthet til begrepet Asbjørnsen og Moe, og det er også det vi kaller verket til daglig. Mindre kjent for de fleste er Asbjørnsens virke som vitenskapsmann, journalist og folkeopplyser. Men i samtiden var det kanskje i disse rollene han gjorde seg mest bemerket. Målt i tellekanter har den allsidige og flittige skribenten etterlatt seg en haug så høy som få andre har oppnådd. Det var som folkeopplyser og samfunnsreformator han skrev sin kokebok. 2
Tittelsiden til Asbjørnsens kokebok, utgitt i 1864 under pseudonymet Clemens Bonifacius den milde velgjører. En ekte Christianiagutt Mange blir overrasket når de hører at eventyrformidleren ikke var en bygdegutt som vokste opp med folkeeventyrene som barnelærdom. Peter Christen Asbjørnsen var tvert imot en bygutt. Kirkeboken for Vår Frelsers sogn forteller at han ble født i Christiania 15. januar 1812 og døpt den 21. februar samme år. Foreldrene var borger og glassmester Andreas Asbjørnsen og hans hustru Thorine Elisabeth Bruun. Gutten vokste opp i farens gård i Dronningens gate 26.1 Faren var i tillegg til glassmester også instrumentmaker og inspektør for byens vannverk. Han var en aktiv samfunnsborger som blant annet var med på å stifte Det kgl. Selskab for Norges Vel, og han var den største private bidragsyter da Universitetet skulle finansieres i 1811. Men han ble som mange andre rammet av krisen etter Napoleonskrigene og måtte selge gården og begynne på nytt i «Asylet», Grønland 28.2 Peter Christen var en urolig sjel, men en ivrig observatør av livet i byen og omegnen, hvor han tidlig begynte å ferdes. Han var hele sitt liv et friluftsmenneske og en ivrig jeger og fisker, og ifølge professor Olav Bø en folkesæl mann som lett kom i kontakt med andre. Men han hadde dårlig helse og led hele sitt liv av diabetes. Disse plagene førte til at han med alderen ble temmelig overvektig, og desto mer imponerende er hans aktive friluftsliv og hans enorme arbeidskapasitet.3 Noe skolelys var han ikke, så han ble sendt på landet til et artiumskurs hos kapellan Christopher Støren i Norderhov. Der traff han Jørgen Moe, og sammen fikk de ideen til å samle inn folkeeventyr for å gi landet et motstykke til brødrene Grimms tyske eventyr. Deres Norske Folkeeventyr utkom heftevis i årene 1841-44. Etterpå utga Asbjørnsen alene Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn i to bind i 1845 og 1848. Men innsamlingen av eventyr var bare en bigeskjeft. Hans egentlige livsgjerning var naturvitenskapsmannens. Han studerte først medisin, men gikk etter 1840 over til biologi og zoologi. Lærerkreftene i disse fagene var dårlige på den tiden, særlig i 3
Foto: Væring, ca. 1880 / oslo museum Asbjørnsen foran løkkehuset i Rosenborggaten 2 på Hegdehaugen, der han bodde i senere år. zoologi, så Asbjørnsen drev for det meste selvstudier og fikk ingen regulær eksamen. Men han fikk snart ry for å være en stor kapasitet. I disse fagene har han etterlatt seg et forfatterskap av imponerende omfang. Det var mest mindre artikler, men også en seksbinds lærebok i naturhistorie for ungdom, utgitt i 1849. Etter hvert gikk interessene mest i retning av havdyr, og til disse studiene fikk han en rekke stipendier. Det viktigste resultatet av Asbjørnsens forskning var funnet i 1853 av en til da ukjent kjempesjøstjerne på 200 favners dyp i Hardangerfjorden. Den nye arten kalte han Brisinga, etter Frøyas brystsmykke. Men æren for funnet var det forskere i Bergen som urettmessig ble tilkjent. Den lovende forskeren gikk glipp av en stipendiatstilling i zoologi som han burde ha fått ved Universitetet.4 I stedet reiste han med statsstipendium til Tyskland for å studere moderne forstvitenskap. Der ble han også interessert i nasjonaløkonomi og andre vitenskaper. Senere reiste han til Nederland for å studere torvproduksjon, og disse studiene ga ham stillinger som forstmester og torvmester. Takket være sin brede vitenskapelige orientering var Asbjørnsen den første i Norge som leste Charles Darwins revolusjonerende verk On the Origin of Species fra 1860. Allerede året etter for- 4
Selv om Asbjørnsen ville skrive en kokebok for folk flest, var han selv alt for matglad til å sløyfe matretter som aldri kom på allmuens bord, slik som vilt. Siden hans egen kokebok ikke hadde illustrasjoner, har vi lånt denne fasanen fra Hagdahls svenske kokebok, den danske utgaven fra 1883. midlet han «Darwin s nye Skabningslære» i tidsskriftet Budstikken. En vitenskapelig fundert kokebok for allmuen Blant venner var Asbjørnsen kjent som en matglad herre. Han interesserte seg også for ernæringsfysiologi og for matens betydning for folkehelsen og den enkeltes helse. Derfor skaffet han seg et stort kulinarisk bibliotek, antagelig det største i landet på den tid.5 Særlig samlet han mange tyske kokebøker, og han fordypet seg i skriftene til Justus von Liebig, den tyske kjemikeren som ville bruke tidens vitenskapelige oppdagelser til å øke matproduksjon og gi folk bedre ernæring og levekår. Professor Liebig er kjent blant annet for å ha oppfunnet både bakepulver og kjøttekstrakt, forløperen for våre buljongterninger. Asbjørnsen kjente også Hermann Klenckes «Chemisches Kochund Wirtschaftsbuch», som han fikk utgitt i Norge i 1859.6 Som naturvitenskapsmann kjente Asbjørnsen de seneste landevinninger innen biokjemi og ernæringsfysiologi. Når dertil kom en sann matglede som hans etterhvert omfangsrike korpus vitner om sto han godt rustet til å skrive en folkeoppdragende kokebok. På reiser og vandringer som naturforsker og eventyrsamler hadde han i omgang med folk fra alle samfunnslag blitt fortrolig med deres levemåte. Uten alltid å oppgi sine kilder lånte han oppskrifter fra allverdens kokebøker, men tilpasset dem til norske forhold og unnlot ikke å formidle resultatene av sine vitenskapelige studier. Mange av Liebigs teorier om tilberedning av mat finner vi igjen i Asbjørnsens kokebok, som troen på at man bør svi kjøttet før steking for å holde på kjøttsaftene. Teorien er senere motbevist, men den svidde skorpen gjør at kjøttet smaker bedre.7 Pioneren blant norske kokebokforfattere var prestefruen Hanna Winsnes, som utga sin Lærebog i de 5
forskjellige Grene af Husholdningen i 1845. Hennes kokebok var ment for de velnærte klasser, som i likhet med henne bodde i store hus under romslige økonomiske rammer. Garborg ironiserte over det han oppfattet som hennes bevisstløse samfunnsforståelse i artikkelen «Hanna Winsnes Kogebog» fra 1890: «Leilighedsvis ser man indom drengestuen, hvor folkene æder grød og sild uden at misunde herskabet hverken laksen eller oksestegen. Der leves nemlig godt inde hos herskabet. Der vades i eg, sukker og smør; lader og kjeldere er fulde; man tager... tager... tager... og plages ikke af spørgsmålet om, hvor man skal tage det fra. Thi verden er i orden.»8 Asbjørnsen var også en kritiker av Hanna Winsnes. Han mente at man ikke kunne lære matlagning av henne og andre kokebokforfattere, og at deres bøker bare var nyttige som huskelapper for de erfarne. Likevel har Henry Notaker påvist at Asbjørnsen lånte flere oppskrifter fra henne enn fra noen annen.9 Han skrev imidlertid for en bredere leserkrets, og ikke minst ønsket han å bli lest av den sild- og grøtetende allmuen, som han unnet en sunnere og mer velsmakende spiseseddel. Vi skal se litt nærmere på noen av hans oppskrifter og formaninger. Noen gode råd I kapittel II Om Næringsmidlernes Valg formaner han folk i trange kår om å tenke over tre ting: Hva slags føde er best skikket til å holde helse og krefter ved like? Hvorledes skal jeg få mest ut av sådan føde for pengene eller arbeidet jeg kan gi i bytte? Hvordan skal jeg få i stand en så smakelig endring eller veksling i den føden jeg skaffer eller kjøper, som kroppen trenger? (S. 5) Men folk vet ikke sitt eget beste, i alle samfunnsklasser er de mer eller mindre uvitende om riktig valg og riktig stell av matvarer. Derfor er det slik at det årlig, ja daglig, «ikke alene ødes bort mangen surt fortjent Skilling, men Hundreder, ja Tusinder af Dalere». (S. 6) Folk vil ha fett flesk og de feteste stykkene av kjøttet, i stedet for de magrere, som ofte er billigere. Fett er riktignok både nødvendig og sunt, men ikke i store mengder, fordi det inneholder for lite næring i forhold til prisen. Kraftig næring er nødvendig for å holde arbeidsmannens muskler, sener og ben ved like. Det får han ikke av fett alene. Asbjørnsen går hardt i rette med fordommene som gjør at folk flest ikke vil spise så verdifull kost som harekjøtt eller østers. Langs kysten har folk rikelig tilgang på næringsrik mat som fisk, hummer, østers og muslinger, og den bør de bruke mer av. Det mest verdifulle av alle næringsmidler er melken. Den inneholder alt det et spebarn trenger, men voksne trenger også noe mer. Grønnsaker kan han ikke anbefale sterkt nok, særlig erter og bønner. Alle kornprodukter er også verdifull føde, og folk bør særlig ta i bruk «det amerikanske Korn, som kaldes Mais». Det er ikke bare godt dyrefor, men også «overmaade billig, sund og nærende Føde for Mennesker». (S. 15) Hagebruk er bra, og alle som har mulighet bør skaffe seg noe grønt og røtter, som kål, neper, kålrot, gulrøtter, bønner, rødløk, purre eller gressløk. 6
Kaffen er bedre enn sitt rykte, synes Asbjørnsen. Den blir ofte fordømt som overflødig luksus og sløseri med penger som kunne ha vært brukt til noe nyttigere. «Mange Steder, og især i Byerne, er det vist saa, at Kvindfolkene til deres egen Skade sløse formeget baade Tid og Penge paa Kaffe og Kaffeslaberas; men derfor skal den maadelige Brug af Kaffe ikke fordømmes [ ] det er meget bedre, at de drikke Kaffe til Snakket, end at de drikke sig paa en Pisk i stærk Vin og Sukkerbrændevin». (S. 19) Bordskikk Asbjørnsen går sterkt i rette med alle som ikke anretter og inntar maten «høveligt» (appetittligt). Legg merke til at han her, som gjennom hele boken, gjerne bruker særnorske ord og vendinger i en ellers gjennomført dansk-norsk språkdrakt. Som i eventyrene var han en språkreformator som gjorde mye for å fremme et norskere skriftspråk. Vi merker oss at han alltid skriver om å lage mat, og aldri bruker datidens vanlige ord, «lave». Han syntes kanskje at han gikk vel langt da han skrev høvelig, slik at han fant det nødvendig med en forklaring. I kapitlet om renslighet og bordskikk er han særlig kritisk til norsk adferd, både blant «Menigmand og selv mange af saakaldt bedre Folk». Han har dette å si om borddekning: Vi ville ikke snakke om at det mangler Dug, eller at Kjærringen er saa troskyldig, at hun lægger Plag, som man ikke pleier vise frem, til Dug paa Bordet for den fremmede Reisende; vi ville ikke snakke om, at der mangler Knive og Gafler, saa at hver Mand maa hjælpe sig med Tollekniven; Urenligheden og Svineriet ville vi tale om, om den stygge, skidne Dug, og det fedtede. urenslige Bord, om de halvskurede Knive og Gafler og Skeer og Tallerkener, som ikke alene vanke i Hytten, men ogsaa paa mange andre Steder, hvor man mindst skulde vente det. Og saa er det næsten det uhyggeligste af alt, at Maden ikke sættes frem med Orden og Pyntelighed, men slænges paa Bordet, hvor det kan falde sig, som for halvvilde Dyr, og mangestedes ere de, som skulle nyde Maalet, heller ikke ligere; thi de fare i Fadet og falde over Maden og tænke kun paa at hjælpe sig og sørge for at de selv faa Nok, uden Tanke om sine Bordfeller og uden Tak og Ære til Ham, fra hvem alt Godt kommer. (S. 80 81) Videre skriver han varmt om velskurte bord og rene kopper og kar. Ikke bare fordi urenslighet er motbydelig; det er også opphav til at maten tar skade, taper i næringsverdi eller må kastes. Asbjørnsen fryktet parasitter og ante kanskje eksistensen av bakterier når han skriver at uren mat kan inneholde «en Mængde Dyr; disse ere vel som oftest saa smaa, at man ikke kan se dem, uden ved Hjælp af stærke Forstørrelsesglas». (S. 81-82) Han anbefaler at familiene samler seg til måltider med «muntert Prat og Moro, som vækker Latter og Gammen». Det er bra for fordøyelsen. Og så er det viktig, at om «Konen har noget til overs for Mandens Helse og Hygge, da skal hun gjøre det til en Regel, saa sikker som Amen i Kirken, at Maden altid er færdig til rette Tid, og at han aldrig maa vente paa den. Ingen Ting, hverken Prat eller Slagtning eller Storvask, hverken Bagst eller Bryg burde hindre dette.» (S. 83) 7
Grautstriden. Asbjørnsens kokebok ble årsak til den berømte «grautstriden» med Eilert Sundt. Denne karikaturen av August Schneider fra Vikingen 1865 viser Eilert Sundt som forsvarer en stakkars bondekone mot angrepet fra den rasende Asbjørnsen. Graut og grautstrid Mest berømt i samtiden ble Asbjørnsen for kritikken av norske bondekoner som etter hans mening, ikke forsto seg på å koke grøt. «Men ser man til, hvorledes Grøden almindelig lages, saa gaar det paa flere Kanter af Landet saaledes til, at en hel Del af Melet røres i Gryden, uden at det bliver rigtig gjennemkogt og kommer til at svelle; Maden bliver saaledes ikke alene raa og usmagelig, men den største Del af Melet gaar ufordøiet gjennem Menneskets Fordøiningsveie». (S. 26) Mange steder, særlig på Vestlandet, var det vanlig å stampe en mengde rått mel i grøten etter at gryten var tatt av ilden. Dette var etter Asbjørnsens mening en uskikk og en sløsing med verdifull næring som på denne måten gikk til spille. Han kalkulerte tapet til 1/6 av alt det grøtmel som ble brukt, og «det bliver ingen ringe Pengesum hverken for Landet eller for den enkelte Familie eller Husflok». (S. 26-27) Ernæringseksperter har i ettertid konstatert at han tok feil på dette punkt; rått mel er ikke så mye mindre fordøyelig enn kokt. Angrepet på bondekoner og folketradisjon utfordret en samtidig folkeopplyser og nasjonsbygger, presten Eilert Sundt, som blir regnet som landets første etnolog og sosiolog. I likhet med 8
Ristet spekesild etter Hagdahls kokebok 1883. Asbjørnsen hadde han reist mye rundt i landet under sine studier av folkelivet, og han hadde fått stor respekt for folkelige tradisjoner og skikker som ofte var tuftet på rasjonell grunn og som gjennom erfaring, hadde vist seg levedyktige. I Folkevennen skrev han artikkelen «Kvindens Stilling», hvor han tok bondekonene i forsvar. Han mente at de hadde kokt grøt i tusener av år, og da måtte erfaringene ha lært dem at deres måte holdt mål. I en oppfølgende artikkel hevdet han også at folkets bordskikk var god nok. Som eksempel brukte han flatbrødet, som gjorde at folk kunne unnvære gaffelen. Konfrontasjonen mellom vitenskap og tradisjon ga opphav til den voldsomme offentlige debatten som i samtiden ble kalt «grautstriden». Det ble holdt debattmøter og skrevet avisartikler. De fleste fremskrittsvennlige holdt med Asbjørnsen og vitenskapen, mens Sundt fikk gjennomgå for sin naive tiltro til folkevettet. Selv om han faktisk hadde rett, ble han så hardt såret i striden at han trakk seg fra stillingen som redaktør i Folkevennen og ikke lenger fikk forskningsstipendier. Asbjørnsen tok seg ikke nær av Sundts angrep, men kunne spøke med den i vittighetsbladet Vikingen, i «Grautsagaen om Kong Romala og hans Kjæmper, som Rise Viking kogte Kveldsværden til». I visen ble det «Kornkrig og Mjølkrig, Kværnkrig og Grautkrig, Nautkrig og Rautkrig, Sværtekrig og Trykkekrig, og mere end Blod flød der af Blæk og Sværte, der Slagene stod».10 Østers, spekesild og skinnbuksebiff. Til slutt skal vi smake på noen av Asbjørnsens oppskrifter. Han var kjent for å være særlig glad i sjømat, og østers var livretten. Blant flere østersretter kan vi jo prøve nr. 349, Østersstappe. Paa flere Steder af Kysten, hvor det er vanskelig at afsætte Østers, har den en meget ringe Værdi. Raa spises den ikke af Folket, og kommer saaledes ikke til Nytte, men paa følgende Maade kan baade den og Skjællen eller Muslingen uden nogen Møie omgjøres til en nærende og velsmag- 9
Beafsteak etter Hagdahls kokebok 1883. ende Ret; 2 Dusin lægges i en Potte eller fortinnet Pande tilligemed Saften, som er i Skallerne, lidt Smør, Fedt eller Lever og en Taar Vand, og røres over Ilden vel om med lidt Salt og Peber, Bedre bliver denne Ret ved Tilsætning af Laurbærblad, lidt Mynte og Løg. Spekesild er ikke lenger vanlig kost, men kunne kanskje bli det igjen, hvis vi følger Asbjørnsens oppkrift 309, Ristet Spegesild. Den vandes, flaaes, skylles, tørkes samt meles eller vikles ind i Papir. Tages Indmaden ud, hvilket ikke bør gjøres med Fedsild, fyldes den med hakket Løg eller Persille og Smør, i modsat fald kan det stryges udenpaa. Den lægges paa Risten et Kvarter fra en frisk Ild, vendes ofte og er færdig paa en 5 6 Minutter. Fårikål finner vi ikke hos Asbjørnsen, men noe som ligner veldig er oppskrift 396, Kjødretter med Kaal. Et eller flere Hvidkaalshoveder kløves i 4 Dele, og det haardeste af Stilken skjæres væk; Kaalen forvælles eller gives et Opkog paa 10 Minutter og lægges i et Dørslag, saa vandet rinder af. Hver Fjerdedel skjæres atter i fire Dele, og nogle af disse lægges paa Bunden i en Laagpande samt der ovenpaa fedt Faarekjød, Kalvekjød, Flæsk, Pølse eller Tunge, det saltes og pebres eftersom Kjødmaden er salt eller færsk, og er det ikke fedt nok, tilsættes Smør eller Fedt, hvori enten udgnides lidt Mel, eller ogsaa strøes dette tyndt og jævnt over Kaalen. Vil man ikke have Mel i, koges den sammen med raa skrællede, opskaarne Poteter. Kogende Vand tilsættes eftersom man vil have Saucen. Asbjørnsen tar ikke med oppskrifter på desserter og søtt bakverk, så vi må avslutte prøvesmakingen med enda en kjøttrett. Mesteren er meget lite tilfreds med den biffen han vanligvis får servert, så han blir særlig polemisk i oppskrift nr. 428, Almindelig norsk Beaf. Er Smørret eller Fedtet ikke hedt nok, og man følgelig koger Kjødet i Smør, istedenfor at stege det, eller man efterat det først er stegt, sætter det hen og lader det smaakoge i Fedt, saa faar man saadanne Produkter, som de, der ere altfor vel bekjendte fra Dampskibsfrokosten, 10
Litteratur Asbjørnsen, Peter Christen (Pseudonym Clemens Bonifacius) 1864: «Fornuftigt Madstel. En tidsmæssig Koge- og Husholdningsbog». Christiania, P. F. Steensballe. Bø, Olav 1997. «Peter Christen Asbjørnsen». Oslo, Norges Banks Seddeltrykkeri. Edvardsen, Erik Henning 2012. «Motytelsen en fødselsdagsgave fra Ibsenmuseet til P. Chr. Asbjørnsen». Museumsbulletinen nr. 1, Norsk Folkemuseum. Garborg, Arne 1890. «Hanna Winsnes s Kogebog». Samtiden. Gjefsen, Truls 2001. «Peter Christen Asbjørnsen diger og folkesæl». Oslo, Andresen & Butenschøn. Foto: Frederik Klem/Oslo Museum Peter Christen Asbjørnsen, 1870-årene. Spiseværten og Familien, og som baade i Næringsværd, Fordøielighed og Smag synes at staa Skindbuxer nærmere end menneskelig Næring. Da beafsteg er en af de almindeligste Retter i det daglige Liv, faar den ligesaa almindelige Mishandling af denne Guds Gave tjene til Undskyldning for den Udførlighed, hvormed den her Omhandles. Noter 1 Bø 1997, s. 14. 2 Edvardsen 2012. 3 Bø 1997, s. 14 og 53. 4 Bø 1997. s. 43-45. 5 Bø 1997, s. 45. 6 Gjefsen 2001, s. 341. 7 McGee, Harold: «The Searing Question», I On Food and Cooking, 2004, s. 16. Fra Wikipediaen: Justus von Liebig. 8 Garborg 1890. 9 Gjefsen 2001, s. 341-345. 10 Gjefsen 2001, s. 345-350. Bon appétit! Lars Roede er arkitekt og tidligere seniorrådgiver ved Oslo Museum. 11
Nidarosdomen eller Akershus? Dronning Mauds død og spørsmålet om kongehusets gravplass Trond Norén Isaksen Da dronning Maud uventet døde i London 20. november 1938, sto Norge overfor et ubesvart spørsmål: Hvor skulle hun og andre medlemmer av den nye kongefamilien begraves? Trondheim og nasjonalhelligdommen Nidarosdomen framsto for mange som det selvfølgelige svaret, men valget falt allikevel på Oslo og Akershus slott. Dronning Mauds død av akutt hjertesvikt etter en operasjon kom uventet for de fleste, i og med at kreftdiagnosen var blitt holdt hemmelig.1 Kong Haakon var i London, men ikke hos henne da hun døde, mens kronprins Olav fortsatt var i Oslo og reiste over først etter dødsfallet. Åpenbart var ingenting forberedt for en kongelig gravferd, og spørsmålet om hvor kongehusets medlemmer skulle gravlegges hadde man tydeligvis heller ikke tatt stilling til. «De fleste vil vel straks svare: Nidaros Domkirke, den er jo nasjonalhelligdommen. Den blev etablert som kroningskirke [i Grunnloven av 1814] og den gjenreises idag som den norske kirkes centrale helligdom. Dessuten var den fra Olav den helliges død gravkirken for norske konger», skrev Aftenposten allerede dagen etter dronningens død.2 Mot slutten av middelalderen ble de norske kongene som regel gravlagt i Bergen eller i Oslo, men fram til begynnelsen av 1200-tallet var flere konger blitt gravlagt i de tjukke veggene i Nidarosdomens kor. I dag finnes det ei minnetavle i Nidarosdomen med navnene på de kongene som ble gravlagt der: Olav den hellige (ca. 995-1030), Magnus den gode (1024-1047), Olav Kyrre (ca. 1050-1093), Håkon Toresfostre (1069-1095), Olav Magnusson (1098-1115), Øystein Magnusson (ca. 1088-1123), Håkon Herdebrei (1147-1162), Guttorm Sigurdsson (1200-1204) og Inge Bårdsson (ca. 1185-1217). 12
Dronning Mauds båre ankommer fra England. Ukjent fotograf / Oslo Museum Etter flere hundre års forfall hadde man i 1869 tatt fatt på den omfattende gjenreisinga av Nidarosdomen. Vestskipet hadde vært ferdig gjenreist til 900-årsdagen for Olav den helliges død i 1930, men arbeidet i sin helhet ble erklært fullført først i 2001. Gjenreisinga styrket bevisstheten om katedralen som nasjonalhelligdom og førte til ei rekke forslag om hvordan den kunne benyttes. Tanken om Nidarosdomen som et slags nasjonalt panteon ble framsatt i flere aviser ved Henrik Ibsens død i mai 1906, men den hadde visstnok også vært framme da Alexander Kielland og tidlig-ere statsminister Johannes Steen døde i begynnelsen av april samme år. «Kirkegaardsfreden har hidtil ikke været særlig uforstyrret hertillands», konstaterte bergenske Morgenavisen, og viste til den ublide skjebnen som hadde rammet så vel kongers som eidsvollsmenns hvilesteder. Derfor var det nå på tide «at der bør tages Forholdsregler» i form av «et fælles Bisættelsessted for Landets første og mest fortjente Mænd», og til dette formålet ville Nidarosdomen «være selvskreven».3 Trondheimsavisa Dagsposten fant en slik tanke «baade smuk og naturlig» og påpekte at Nidarosdomen var «noget andet og mere end et Menighedshus for Domkirkesognet, den er en Nationalhel- 13
ligdom, der tilhører hele det norske Folk». Avisa fant det mest naturlig at vestskipet ble brukt av menigheten når gjenreisinga av domkirka en gang ble ferdig, og dermed kunne «Koret og Tværskibet [ ] finde Anvendelse som Mausoleum».4Nidaros så for seg at domkirka kunne bli en norsk Westminster Abbey, men fryktet at tanken «vil rimeligvis møde motstand fra bygdeaanden i andre landsdele, som muligens vil mislike at deres store mænd skal jordes andetsteds end hos dem selv».5 Tanken dukket opp igjen da arkitekt Christian Christie, som hadde jobbet med gjenreisingsarbeidet i flere tiår, gikk bort i september 1906.6 Man var imidlertid på det rene med at slike planer ikke kunne gjennomføres før domkirka var ferdig gjenreist (og innen det skjedde hadde tanken bortfalt). Men i 1938 vant ideen om Nidarosdomen som kongehusets gravkirke bred tilslutning. Det ville, slik domprost Arne Fjellbu så det, «være et vakkert uttrykk for det nasjonale ved vårt kongedømme om de kongelige blev stedt til hvile i nasjonalhelligdommen, hvor så mange norske konger tidligere er begravet».7 Kroningskatedralen Da nyheten om dronning Mauds død kom om morgenen 20. november, ble det i både dansk og svensk radio rapportert at hun sannsynligvis ville bli gravlagt i fødelandet Storbritannia. Dette ble raskt imøtegått av norske medier, hvor det ble påpekt at man gikk ut fra at «dronningens siste hvilested blir der hvor kongens en gang blir, nemlig i Norge, og der er da bare to steder som er under diskusjon Oslo og Trondhjems domkirke».8 Nidarosdomen fotografert i 1912. Foto: Hans R. Bruun / Oslo Museum Allerede om kvelden på dronningens dødsdag fikk Morgenposten huket tak i domkirkearkitekt Helge Thiis på Østbanen idet han skulle til å gå på toget til Trondheim. Thiis ga uttrykk for at ideen om en kongelig gravplass i Nidarosdomen var ny for ham, men at den hadde hans «fulle sympati». I og med at den var kroningskirke, ville det «være rett og riktig at medlemmer av det norske kongehus fikk sitt verdige gravkammer i Nidarosdomen».9 Tilbake i Trondheim kunne Thiis neste dag fortelle at han hadde konferert med biskop Johan Støren og domprost Arne Fjellbu, «og begge er stemt for et slikt 14
arrangement».10 Overfor Adresseavisen skisserte Thiis noen mer konkrete tanker om hvordan et kongelig gravkapell kunne innrettes. Han så for seg at for eksempel Mariakapellet (nå Kvinnenes minnekapell) kunne gjøre nytten. «Her vilde det kunne bli et vakkert såkalt kenotaphium, det vil si at man anordner en tom kiste midt i kapellet og legger det virkelige gravkapell med sarkofagene under kirkens gulv. En slik æreshall måtte naturligvis være avstengt, f. eks. med et vakkert gitter», refererte avisa.11 Blant de andre mulighetene var den mest fornemme av dem alle: «Et verdig og vakkert kongelig gravkapell var det også mulighet for å innrette midt i koret under gulvet, og så kunde man la trappenedgangen dekke av en stor bronseplate i flukt med gulvet».12 En krypt under koret ville imidlertid kreve en endring i bygningsplanen, og dessuten var det mange pilarer og lavt under taket der, minnet Thiis om overfor Tidens Tegn og Nidaros. «Under alle omstendigheter er det muligheter tilstede for et verdig kongelig gravsted i Nidarosdomen», sa han, «og for alle i Trondheim vilde det være gledelig om Domkirken kunde gjenopstå som kroningskirke, som kirke for fyrstebryllup og som det sted hvor de kongelige fant den siste hvile».13 Adresseavisen mente å oppfatte at det var «almindelig interesse og sympati for tanken om at vår avholdte dronning bør stedes til hvile i nasjonalhelligdommen som ligger midt i landets hjerte».14 Dagbladet var øyeblikkelig også begeistret for tanken. «Geistligheten er i all fall av den mening at Nidarosdomens gamle tradisjon fra Hellig Olavs tid bør fortsette. I Norge har vi intet verdigere hvilested for en norsk dronning enn Domkirken i Trondheim. [ ] Det er visstnok enstemmighet om domen som mausoleum for den norske kongefamilie», konstaterte avisa uten større forbehold.15 Også Oslos domprost, Johannes Hygen, mente at det «ikke skulde by på noen vanskelighet å få innredet et verdig kapell i Domkirken [i Trondheim]», og at dronningens kiste i mellomtida kunne stå i et av sidekapellene. Riktignok forutsatte det en lovendring, i og med at det siden 1805 ikke var tillatt å begrave mennesker inne i kirker, men domprosten mente at en dispensasjon bare var «en bagatell for regjeringen å ordne ved provisorisk anordning».16 Hygens egen kirke, Vår Frelsers kirke, forekom ikke i diskusjonene, noe Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums direktør Fredrik B. Wallem forklarte med at den «har ingen tilknytning til vår eldre historie».17 Professor i kirkehistorie, Oluf Kolsrud, var mer forbeholden da han ble intervjuet i Aftenposten dagen etter dronningens død. Kolsrud, som i mange år hadde vært konsulent i kirkehistoriske og liturgiske spørsmål for gjenreisingsarbeidet ved Nidarosdomen, problematiserte hva begrepet «nasjonalhelligdom» egentlig innebar. «I planen for kirkens utsmykking er det overensstemmende med Stortingets beslutning fulgt en linje, som i k k e fører inn i kirken særlige nasjonale symboler», sa han, før også han minnet om at det faktisk ikke var tillatt å begrave mennesker i kirker som var i bruk. Nidarosdomen var ikke bare i bruk, fortsatte han, men ved store anledninger var den fullsatt, og «[d]et vilde ikke være 15
uten ulemper å belemre dette interiøret med gravanlegg som vilde beslaglegge adskillig av interiørplassen». Kolsrud mente at man også måtte «legge vekt på det rent personlige moment at de [kongefamilien] får ha sine kjæres graver i sin nærhet». Kolsrud foreslo i stedet Akershus slottskirke.18 Aftenposten ga uttrykk for forståelse for argumentet for geografisk nærhet for de etterlatte, men ville allikevel nødig slippe tanken på Nidarosdomen, «som for de fleste almindelige mennesker står som den mest nærliggende løsning», het det neste dag. «Den er jo nasjonalhelligdommen, og har allerede fått så sterkt preg av r i k s k i r k e at det faller naturlig å tenke på denne katedralen også som gravsted for kongehuset. Dessuten er den den eneste vi har igjen av kirkene hvor de norske kongene i middelalderen blev begravet».19 Arkitekt Magnus Poulsson, som var formann for tilsynskomiteen for gjenreisinga av domkirka, minnet om at Mariakapellet var «gjemt bak orglet[,] men det skal snart flyttes[,] så det skulde ikke forhindre at man benyttet det eller Johanneskapellet». Men Poulsson syntes ikke det var passende at «man benytter en brukskirke som domkirken til kongelig gravkapell», i og med at kirkelivet ville innebære at det ikke ble særlig rolig rundt gravstedet.20 Tilsynskomiteens protokoll i Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders arkiv inneholder ikke noe som tyder på at det ble utarbeidet mer konkrete planer for et kongelig gravkapell i Nidarosdomen.21 Poulssons personlige oppfatning var at «det bør bygges et eget kongelig gravkapell ved kirken, et kapell som vår tid bygger for vårt nye kongehus. Det bør løses i sammenheng med kirken, men ikke som nogen stilkopi. Kapellet skulle ligge der som en juvel for sig ved den gamle kirke, bygget så vakkert som vår tid makter det og slik at det harmoniserte med hele kirkeanlegget».22 Poulssons forgjenger som formann for tilsynskomiteen, arkitekt Johan Meyer, ville nødig ta stilling til spørsmålet Oslo eller Trondheim. Hvis valget falt på Nidarosdomen, var han enig i at det burde bygges et separat gravkapell, men han delte ikke Poulssons tiltro til samtidsarkitekturens egnethet. «Jeg er skeptisk til den nøkterne moderne arkitekturs evne til rent kunstnerisk skapen i den form som et slikt kapell krever», sa han. «Det vilde vel være sikrere om man ved løsningen av dette kapellet søkte tilknytning til kirkens stilform. Ellers kunde jeg jo også tenke mig at et av domkirkens mange kapeller blev tatt i bruk til formålet».23 Domprost Arne Fjellbu, som nettopp i disse dagene hadde publisert en artikkel om hva man skulle gjøre med domkirkas mange tomme sidekapeller,24 ga nå uttrykk for at de godt kunne brukes til gravkamre, slik man hadde gjort i Uppsala domkyrka og andre utenlandske katedraler. Gjennom å bli kongelig gravkirke ville Nidarosdomen «jo bli mere til det som den skal være en nasjonalhelligdom», sa han, men la til at kongefamiliens ønsker måtte være det man først og fremst rettet seg etter.25 Biskop Støren la seg på samme linje. Han konstaterte at dersom kongen skulle velge katedralen, «vil sikkert alle i Trondheim og Nidaros bispedømme føle det som en ære at Nidarosdomen blev konge- 16
familiens siste hvilested, at de fant det i hjertet av Norge», men det avgjørende måtte «selvsagt» være «kongefamiliens følelser».26 Tidens Tegn og Nidaros konsulterte ei rekke fagfolk, hvorav Oluf Kolsrud var alene om å holde på Akershus. Anton Wilhelm Brøgger, professor i nordisk arkeologi ved Det Kongelige Frederiks Universitet og bestyrer for Universitetets oldsakssamling, mente at i og med at middelalderens kongelig gravkirke i Oslo ikke lenger fantes, «skulde da vel [Nidarosdomen] synes å være det rette sted nå». «Ingenting kan være verdigere og riktigere enn at Hennes Majestet bisettes i Trondheims Domkirke», svarte Jens Thiis, direktør for Nasjonalgalleriet og far til domkirkearkitekten. Utenriksminister Halvdan Koht, som også var professor i historie, avslo å uttale seg med henvisning til at det var «riktigst at vi avventer Hans Majestet Kongens avgjørelse med hensyn til bisettelsen».27 At avisene i Trondheim gikk inn for Nidarosdomen, virker kanskje ikke overraskende, men som Adresseavisen påpekte, «noen Trondheimssak er dette ikke».28 Man vet det finnes gode argumenter for Trondheim når de framføres av bergensere, og også Bergens Aftenavis pekte på Nidarosdomen som det mest naturlige stedet for kongefamilien å bli gravlagt. «Denne kirke er vårt lands største helligdom, til den knytter sig vårt lands historie, da Norge stod i sin storhetstid, og det gjenreisningsarbeide som nu i mange år har vært utført, er et utslag av vårt ønske om atter å reise Nidarosdomen i dens tidligere glans, ikke bare som et symbol på svunnen tids storhet, men Ukjent fotograf / Oslo Museum Vår Frelsers kirke. Dronning Mauds båre med prester som holdt vakt om natten. også som et tegn på det nyreiste norske kongedømme», skrev avisa, som betegnet seg som landets eldste.29 Flere osloaviser støttet også det trønderske alternativet, og av dem argumenterte Tidens Tegn særlig kraftig for Nidarosdomen: «Det er naturligvis Kongen som treffer bestemmelsen med hensyn til Dronningens siste hvilested. Men hvis det må være oss tillatt å gjøre oss til talsmenn for en utbredt opfatning vil vi peke på at vi i dag har en stor nasjonal helligdom fremfor alle andre, nemlig Trondheims Domkirke, hvor mangfoldige norske konger og dronninger er blit bisatt, og hvor det vilde falle naturlig at 17
Dronning Maud også blev stedt til hvile. På den måten vil ikke bare nye tradisjoner knyttes til gamle, men Domkirken også gjøres til det stedet hvor alle store høitider for stat, nasjon og kongehus finner sted. Her skjedde kroningen i 1906, her blev hundreårsjubileet [for selvstendigheten] feiret i 1914, og her blev 900-årsjubileet [for slaget ved Stiklestad] feiret i 1930». Også behovet for statlig desentralisering talte til fordel for Nidarosdomen, mente Tidens Tegn. «Der er på forhånd så meget som er centralisert i Oslo. I et vidstrakt land som vårt, er dette ikke bare av det gode». Dessuten var ikke Nidarosdomen en hvilken som helst kirke, men «mere enn et almindelig Gudshus, mere enn en almindelig domkirke. Den er en nasjonalhelligdom som gjenspeiler vår histories drama og som vår egen tid er iferd med å gjenopbygge som et stort nasjonalt og religiøst symbol, slik som den en gang har vært. Det er derfor i beste forstand å knytte tradisjonene tilbake til fortiden ved å gjøre Trondheims Domkirke til det sted hvor ikke bare nasjonens høitider feires, men hvor også folkets konger og dronninger stedes tilhvile».30 Den velkjente metaforen om Nidarosdomens vekst, fall og gjenreising som et bilde av nasjonens historie, ble trukket fram av sorenskriver Asbjørn Lindboe i et innlegg i Adresseavisen. «Nidarosdomen er blitt et monument over arbeidet for Norge og i Norge gjennem hele det siste hundreåret og frem til i dag», fortsatte han. «Det er intet vanlig byggverk. Heller intet vanlig gudshus. Det tilhører ikke noen enkelt menighet eller noen enkelt landsdel. Det er blitt Norges Hus fremfor noe annet». Nidarosdomen var blitt et nasjonalt samlingspunkt, framholdt sorenskriveren. «Her bør Kongsætten hvile. Midt i folket. Midt i riket. Midt i sagaen. Da vil den, selv efter at døden har nådd den enkelte, øve sin kongelige gjerning: Å gå i brodden for alt byggende og samlende arbeid i Norge».31 I debatten ble det også nevnt at noen av de eldre svenske kongene var gravlagt i Uppsala domkyrka, mens det danske kongehuset fortsatt benyttet Roskilde domkirke som gravplass. Dermed ville det ikke være noe særsyn om det norske kongehuset ble gravlagt i domkirka i Trondheim. Men domkirkene i Uppsala og Roskilde «har ikke slik plass i folks bevissthet som Nidarosdomen», påpekte Fredrik B. Wallem.32 Magnus Poulsson uttalte at «vi har en virkelig katedral i Norge», som dessuten lå midt i landet og var kroningskirke, «så jeg mener det helligste og verdigste sted vilde være Nidarosdomen [ ]».33 Også diplomaten Fritz Wedel Jarlsberg, som nå var minister (dvs. ambassdør) i Paris og hadde vært en av forhandlerne i kongespørsmålet i 1905, kastet seg inn i debatten til fordel for Nidarosdomen. Det skjedde i form av et telegram til statsminister Johan Nygaardsvold, som han ba statsministeren offentliggjøre i landets aviser. Der kom Wedel med noen heller tvilsomme påstander om det heltemot dronningen skulle ha gitt uttrykk for i 1905 og konkluderte: «Således talte dronning Maud, og disse ord bør følge henne gjennem tidene til hennes siste hvilested, som det norske folk sikkerlig vil kreve skal være i Trondhjems domkirke».34 Støtten til tanken om Nidarosdomen som kongehusets gravkirke var altså stor, 18
Dronningens båre føres til hvilestedet på Akershus festning Ukjent fotograf / Oslo Museum 19
Garnisonskirken ved dronningens begravelse. Ukjent fotograf/oslo Museum 20