Snart hundre En beretning om de siste førti årene

Snart hundre En beretning om de siste førti årene Sandefjord Roklubb 1917-2007

Snart hundre - og fortsatt vital i m 1 1 Bildetekst: Bildet over viser Sandefjord Roklubbs senior B-firer etter elevløpet i Porsgrunn i 1969. Dette løpet - også kalt Unionsløpet etter fabrikken som nå er borte - gikk fra Skien til Porsgrunn, og var populært for nyetablerte familiefedre. 1. premien var nemlig et kaffeservise fra Porsgrunn Porselen. Fra venstre Odd Gustav Sørum. Age Arnesen, Richard Horntvedt og Bjørn Gogstad Thorsen. Foran: Roklubbens veterancox: Finn Karlsen. For de av oss som var med på 50-årsjubileet i 1967. kjennes det smått utrolig at vi nå markerer Sandefjord Roklubbs 90-års jubileum. Og enda mer utrolig ar det at nå er bare ti år til klubben feirer 100 år. For går^vi ti år tilbake i tid, så er jo ikke det lenge siden. Eller...? Det heftet som du nå har i hendene er resultatet av en dugnad. Initiativet ble som så mange ganger før tatt av Christopher Gallaher. En av dem som virkelig har stått på for klubben i over 40 år nå. En annen initiativtaker var Øystein Børnick som har enda lenger fartstid i klubben. Smått fantastiske 61 år har den mannen nå deltatt, som aktiv roer, formann og senere i et uttall styreverv. Og som han selv uttrykte det: - Det er jo ikke sikkert jeg er her ved 100-års jubileet. Så jobben må gjøres nå! Nå tror vel de fleste at evigunge Øystein vil stå løpet ut. Men for sikkerhets skyld tok vi ham på ordet, og begynte innsamlingen av stoff til det vi har valgt å kalle en foreløpig jubileumsberetning. Derav navnet: Snart hundre. For den store jobben har vi tenkt å gjøre fram til det store jubileet i 2017. Bildetekst: Bildet over viser rosjefen i jubileumsåret 1967. Roald Lind markerte seg sterkt der han var til stede, enten det var som aktiv, leder eller i avisspaltene. Vi ble ganske fort enige om at det nå hastet med å fa samlet inn informasjon, og det var Christopher som kom på ideen med at dette skulle skje i form av skrevne bidrag fra en gruppe utvalgte roere. Roere som har markert seg i en spesiell periode eller i en større idrettslig

Bildetekst: I det som er kalt roklubbens gullalder - perioden fra 1968 til 1984 - var det ikke bare gutta som markerte seg. Også jentene var med. Og den beste lagbåten var uten tvil denne fireren som vant det som var i Norden. Her etter triumfen i København i 1975: Fra v: Elisabeth Nilsen (cox), Else-Lill Børresen, Rikke Jacobsen (delvis skjult), Marianne Lie og Nina Børncik. Disse jentene triumferte også i Amsterdam i tillegg til en rekke norske mesterskap i junior og senior. sammenheng. Ikke alle de vi kontaktet følte seg like skriveføre. I den anledning engasjerte vi journalist Tor Skagun til å intervjue dem. Bilder fra perioden 1967-2007 ble samlet inn fra her og der og digitalisert. Vi tok også med noen bilder fra 40- og 50-årene. Først og fremst fordi de viser klubbens tidligere tilholdssted på Stub. Men også fordi de viser noe av den stilen som kjennetegnet roerne på 40- og 50-tallet. Tiden da Roald Lind og Knut Kjos Hansen var aktive, og da Øystein Børnick første gang dukket opp som en ung, blid cox og startet det som vel er Sandefjord Roklubbs mest utpregede rodynasti. Noen føler vel at det mangler viktig stoff her. Fokuset er først og fremst på det sportslige. Og vi vet alle at det bare er en liten del av den virksomheten som kjennetegner et aktivt idrettslag. De eneste unntakene er Jan Evensens beretning om byggingen av båthallen på Goksjø. Kanskje den viktigste enkelthendelse i klubbens historie etter flyttingen fra Stub til Granholmen tidlig på 60-tallet. Og så har vi tatt med et intervju med Sverre Caspersen. Som hussjef og "utleiesjef" i over 15 år, har han gjort seg fortjent til det, synes vi. Men det er ikke uten grunn at vi har valgt å fokusere så sterkt på det sportslige. For i det vi kan kalle Sandefjord Roklubbs gullalder - fra 1968 til 1984 - så hentet klubben hjem utrolig mye heder og ære. Tallrike norgesmesterskap - det er så - men også internasjonale triumfer i form av seire og medaljer i internasjonale regattaer, nordiske mesterskap, VM og OL. Det sportslige høyde- punktet var nok Pål Børnicks tre VM-seire i lettvekt dobbelsculler fra 1977-79. Og som en god nummer to kommer Solfrid Johansens fjerdeplass i OL i 1976 og Odd Gustav Sørums VM-bronse i firer uten styrmann i 1973. I 1979 greide en firer og åtter fra klubben å ta seg til semifinalen i Henley, samtidig med at det første åtterløpet for jenter i Norge ble vunnet av Sandefjord. Alt dette vitner om et høyt sportslig nivå, og - ikke minst - en veldig bredde. At vi har kalt perioden fra 1985 til 1998 for de magre årene betyr ikke at det ikke skjedde viktige ting på klubben i den perioden. Det er nok å nevne byggingen av båthuset på Goksjø. Nei, årene var magre i den forstand at i denne perioden tok ikke Sandefjord Roklubbes en eneste mesterskapstittel. Men så på slutten av 90-tallet blomstret det opp igjen. Høydepunktene er de fire titlene i junior singelsculler som er tatt av Brian Kragh Andersen (2000-2001) og Mads Odden (2005-2006). Alt dette, og mer til kan du lese om i det heftet du nå har foran deg. God lesning - og vi kan love mer til 100-års jubileet!

61 år med mye glede Bildetekst: Norgesmestere i firer med styrmann i 1949: Fra venstre: Odd J. Enge, Rolf Johannesen, Carl. L Verde, Knut Kjos Hansen og cox: Øistein Bømick Av Tor Skaqun Ruvende som en bauta står navnet Bømick innen rosporten. Det være seg lokalt i Sandefjord Roklubb, i Vestfold Rokrets, som på landsbasis. Ja. navnet er ikke fremmed i internasjonale romiljøer heller. Familiens "overhode". 77- årige Øistein Børnick kom med i Sandefjord Roklubb i 1946 som 16-åring og fortsatt brenner han like sterkt for klubbens ve og vel. At kona Grete, født Hanssen, kom med få år etterpå, gjør vel også sitt til å holde interessen oppe. At de har datteren Nina og sønnen Pål som begge har høstet mye ære til klubben, danner jo en kvartett som de fleste andre klubber bare kan misunne Sandefjordklubben med de grønne og hvite treningsfantastene fra Granholmsundct. 61 år med mye glede For Øistein Bømick har de 61 årene i Roklubbens tjeneste gitt ham enormt mye glede. Det startet med den aktive trumfen han feiret som cox i firer med styrmann. De to første årene ble en tilværelsen som læregutt. Roerne hadde den gangen en nedre aldersgrense på 18 år. Før man slapp til i konkurranser måtte man kun trene og se på de eldre. Men Øistein Børnick som i dag sier han var 30 kilo yngre den gangen slo til straks han var 18 år og kameratene med årene var Carl Ludvig Verde. Odd J. Enge, Knut Kjos Hansen og Rolf Johannessen. De sikret seg NM-tittclen i 1948 og gjentok bedriften året etter. Krigen var nettopp avsluttet og Bømick forteller om ungdommen som den gangen hadde et voldsomt sug etter idrett. Men roerne slet med dårlig materiell, det aller meste fra første verdenskrig. Første januar 1948 tynct man den slunkne klubbkassa og kjøpte ny båt fra Danmark. På årsmøtet viste kontantbeholdningen 1.365 kroner, men danskene skulle ha 3.000 kroner for båten. Øistein Børnick glemmer aldri hvordan de skaffet kroner nok til båten. Rosporten var ellers i den fortvilte situasjonen at båtene måtte fraktes uhyre forsiktig, og det skjedde med lånt lastebil med lave lemmer på planen. Her satt også roerne klemt sammen fra regatta til regatta Rivende utvikling På særdeles nært hold har Øistein Børnick fulgt der. rivende utviklingen. Han har innehatt alle de styreverv klubben har fra formann og ned til styremedlem. Han var selve drivkraften bak vedtaket første januar 1949 der

Bildetekst: Norges representatnter under Nordisk mesterskap i København i 1946: Fra v: Carl L Verde, Hans Næss, cox: Svend Peterson, Trygve Holtan og Knut Kjøs Hansen. damene ble tatt opp blant de aktive. I 1952 kom Børnick med i styret for første gang som sekretær og året etter ble han formann og siden har han hatt de andre vervene vekselvis, og han har også flere perioder som formann. Båtenes utvikling er også utrolig. Roklubben hadde sikret seg hardt arbeidende medlemmer som sto på med basarer, utlodninger og andre tiltak som skaffet dem bra inntekter. Trebåtene var mest brukt frem til året 1970. Så kom plastbåtene og etter hvert også båter laget av karbon. Etter krigen er det særlig Roald Linds navn som etter hvert skulle lyse øverst på resultatlistene. Det startet med nordisk mesterskap i 1950 eller Norgesmesterskapet i 1949. Øistein Bømick glemmer aldri Lind som innførte helårstrening og han lanserte trening med vekter. Som belønning for kampen for damenes aktive innsats sikret disse seg etter hvert det ene mesterskapet etter det andre. Kona Grete var cox slik som mannen, og hun hadde med seg Grete Lubert, Ragnhild Østby, Solveig Solberg, Gerda Sperre og Bjørg Andersen (Bergly). Datteren Nina var på lag med Else Lill Børresen, Rikke Jacobsen, Marianne Lie og Elisabeth Nilsen. ble administrasjonen det viktigste. Det medførte at han etter siste styreverv' i 1998, husket mest det ansvaret han følte etter hvert. Han følte at all den fine ungdommen løp en viss risiko hele tiden. Frykten var uhell ute på treninger og regattaer. Men han sitter i dag og vet at intet alvorlig skjedde i hans mange år i klubbens fremste linje.l må Husker ansvaret Etter hvert som Øistein Børnick steg i klubbens ledelse. Bildetekst: Roald lind ble norgesmester i singelsculler 5

Bronsefirer'n fra 1968 Bildetekst: Juniorfireren på Bagsvard Sø i København i 1968. Fra venstre: Richard Horntvedt, Terje Nielsen, Jørn Johannesen, Odd Gustav Sørum og skjult coxen: Finn Karlsen Av Terie Nielsen Resultatene til denne fireren som kuliminerte med VM bronse i jr. i Amsterdam i 68, var i stor grad med på å starte roklubbens opptur på 70 og langt ut på 80 tallet. Fireren besto av Ricard Horntvedt, Terje A. Nielsen, Jørn Johansen, Odd Gustav Sørum og med rutinerte Finn Karlsen som cox. Noen lagkombinasjoner er samstemte etter kort tid. Slik var det med denne fireren, nesten alt stemte. Ingen kunne riktig forklare hvorfor. Vi var barndomskamerater og klassekamerater fra "folkeskolen". Vi trente mye, om sommeren stort setl hver dag. Det var mye etter den tidens standard. Jeg husker godt under en treningsrotur i mars 68. Det var så store bølger at vi rett og slett sakk ved målområdet i Granholmsundet. Heldigvis hadde vi den dagen med oss Roald Lind som instruktør i følgebåt og vi ble plukket opp av han. At det var en livsfarlig situasjon som kunne gått riktig ille var det ingen som tenkte på. Det sier litt at etter en varm dusj, satte vi oss på motorsyklene til Odd Gustav og Richard og dro på kino i Tønsberg. Vi hadde gode instruktører i Knut Kjos Hansen, Roald Lind og ikke minst Finn Karlsen. Sistnevnte var firerens cox. Finn hadde en måte å være på som gjorde at vi trodde på alt han sa. Ln drømmerolle for en trener og cox. 6 Finn var uortodoks - fulgte ikke alle spillets regler - men var nok den som bidro mest til firerens teknikk og rofølelse. Sommeren 68 vant fireren stort sett alt den stilte opp i. inklusiv innriggerløpene som det var "obligatorisk" på den tiden. Litt synd at denne båtklasscn har forsvunnet fra regattabanen, det var en glimrende nybegynnerbåt. Vår eneste norske konkurrent om seirene i 68 var en firer fra Norske Studenters Roklubb. De ble til slutt uttatt til junior-vm i firer uten og vi i firer med. Og i 1968 var det stort å bli sendt til Amsterdam for å ro VM. Vi vant heatet vårt klart, litt for klart synes Finn, men vi klarte ikke å holde igjen.1 finalen ledet vi i 1000m, men hadde ikke krefter igjen på slutten og ble nr. 3. DDR vant med Tsjekkoslovakia på annen plass. Et av våre dårligste løp denne sesongen synes vi, og var skuffet. Vi var ikke vant til å ha båter foran oss i mål. Etter at vi fikk ali litt pa avstand og Roald som var med som heiagjeng. fikk forklart oss at dette tross alt var VM, var vi fornøyde med innsatsen. Roerfesten etter regattaen på roklubben Van den Hook er en annen historie. Men den innebar testing av tyngdekraften fra annen etasje med fulle og tomme glass, og hvor fast kan egentlig en vask sitte fast i veggen.

Fulgte etter kameratene Tor Skaaun På en feriedag i foreldrenes hytte på Skjellvika i 1964 følte plutselig dagens 57 år gamle ingeniør Odd Gustav Sørum seg veldig ensom. Kameratene var borte fra lekeområdet for de skulle på ro trening. Da falt det helt naturlig å følge etter så raskt som mulig. 1 motsetning til de fleste idrettsmenn er ikke dette å vinne det viktigste for Sørum. Han synes det å få til best mulig teknikk, slik at båten glir unna så det holder, er viktigere for ham. Sagt på en annen måte er hva man gjør underveis det som teller mest. Det kan like gjerne gjelde under trening som i en regatta. Nå virker det som om dette har vært det samme for Sørums del. For han sikret seg i sin aktive periode mange fine plasseringer. Han startet i firer med styrmann (cox) og med på laget var Richard Horntvedt, Christopher Gallaher, Jørn Johansen, Terje Anton Nielsen og cox var Finn Carlsen. I perioden 1972 og 1973 var Ole Nafstad med. I 1972 var laget reserve for det norske OLlaget i Munchen, der Sandefjordskarcnc fikk se og oppleve en regatta under helt unike forhold på den helt fantastiske ro stadion. 1 1973 ble det bronse i det åpne Europamesterskapet. Roklubbens høydepunkt -Jeg tror nok ellers at året 1968 var et høydepunkt for Sandefjord Roklubb, sier Sørum. Der tok hans lag i firer med styrmann bronse i det åpne europamesterskapet for juniorer. Men klubben fikk den sesongen en uvanlig stor kontakt med Europeisk rosport ellers. -Siden denne sesongen og frem til i dag tror jeg roing er den eneste idrettsgren som har tatt internasjonale medaljer hvert år, sier Sørum. -Og det spørs vel om ikke det fantastiske miljøet blant roeme betyr mye for en slik prestasjon. 1 tillegg betyr det svært mye å få teknikken til å sitte 100 prosent som for eksempel med 250 tak med årene på 2000 meter på seks minutter. -Hvor hardt er det å ro 1? -Ja. det finnes det mange definisjoner på. For eksempel sies det at en som slår salto på en bom 250 ganger og bruker bare seks minutter, han kan vinne en internasjonal regatta. Men helt sikkert er det at roere på internasjonalt plan og som går helt ned i kjelleren, bedriver en av verdens hardeste idretter. For spesielt interesserte Sandefjord Roklubb har fostret mange dyktige roere og det gjelder også i dameklassene som kom etter krigen. Alle har jobbet hardt for å nå sine gode resultater. For å matche det tette, men gode, miljøet må jeg si man bør være av det helt spesielle slaget. Men klarer man det. kan man glede seg over skikkelig bra samhold der vi drar nytte av hverandres erfaringer, for roere er rause med å dele ut lærdom til hverandre. -Ror du fortsatt til hobbybruk? -Dessverre har jeg pådratt meg alvorlige imageproblemer og en lei diabetes, så jeg er ikke blant dem som i godt voksen alder kan flyte på godt treningsgrunnlag fra den harde roingen i viktige ungdomsår. Men jeg driver med seiling i Sandefjord Seilerforening og har på den måten bevart kontakten med livet på sjøen. Ellers er jeg en ivrig lærduc skytter og jeger. Over: Fra innspurten i junior firer uten der Sandefjord tar ut alt for å komme foran NSR: Fra venstre: Richers Horntvedt, Terje Nielsen, Jørn Johannesen og Odd Gustav Sørum Til høyre: Kjos, Terje og Odd Gustav studerer konkurrentene før løpet. Det hele endte med at Sandefjord vant både firer med og firer uten, og at begge lagene ble tatt ut til Junior VM i Amsterdam.

ra Goksjø til Bosboan i Amsterdam Bildetekst: Allerede i sin første sesong som scullerroer ble Åge tatt ut til Junior-EM i Amsterdam Av Age Arnesen "Det var en gang" i 1966 at jeg ble påvirket av klassekamerater på Sandfjord Videregående til å bli med på trening i Roklubben! Jeg hadde bare erfaring fra roing på Goksjø i flatbanning for fiske etter gjedde og tryte, men i vervekampanjen på nye medlemmer var det mer enn godt nok for å bli akseptert og komme inn i sportsmiljø som jeg senere har satt stor pns på.. Vi kan tenke tilbake på alle treningene de første årene i gymsalen på Sandfjord Handelsgymnasium med oppvarming rundt Haukerød/Mosserød (noen ganger artet det seg mer som første mann tilbake, hvis ikke Gustav måtte en tur ut i bushen). 20/10 på Sandarveien og hard sirkeltrening innendørs etterpå med et innslag av "sosialhjørne" i apparatromme, og ikke å forglemme chipsen i kiosken på hjørnet etter dusjen. Langturer på beina og ski måtte også til. husker du den gangen vi skulle ta en ettermiddagstur i Goksjø rundtløypa, Terje? Det er jammen langt fra Holt når kreftene er slutt og mørket kommer sigende, jeg var veldig glad at jeg var hjemme når vi kom til Galsrød og det hjalp vel litt for deg også å få litt næring og drikke også for resten av turen til Haukerød - uforglemmelige gode minner for alltid. 8 Første sesongen i karrieren ble preget av at de med erfa ring fra året før hadde store fortrinn og når det senere skulle vise seg at den andre Sandefjords 4-er'n vi kjem pet mot var av de beste i Norge og vant bronse i junior EM året etter var det jo kanskje rått parti! På grunn av forskjellige fødselsår - noen gikk over i senior klassen - ble 4-er'n oppløst og jeg fikk mulighet til å prøve meg i singel. Dette ble en spennende sesong med mange dueller mol Finn Haug fra CR. som i Junior-NM trakk det lengste strået. Overraskelsen var derfor stor den ettermiddaged jeg holdt på å hjelpe til hjemme med høyonna og Nic o Harald kom og sa at jeg var tatt ut på laget til Junior- EM i Amsterdam. Da dette var i en travel tid på gården var det ikke bare å stikke av fra plikter, men i dette tilfc let ble jeg ønsket god tur hjemmefra. Det var en stor opplevelse for en førstereis gutt å kor til Amsterdam og Boosban, med en utgravd robane me<j vei på hver side og høy tribune med tak! Det ble også det første møte med 1,5 liters Colaflasker, bytte av klut betrøyer og bankett. Vi gledet oss alle over bronsen til Gustav, Jøm, Terje. Richard og coxen Finn. Jeg kom til B finalen og ble nr. 5 i det heatet, var vel oppe på en 2. plass, men det ble laaangt til mål, så jeg synes det er rmf bedre å minnes Boosbanen med seieren i senior double sammen med Svein åtte år senere.

Idetekst: Svein og Age var så uheldige at de valgte samr irsk rosport vet at det lett kunne bli en plass i "skyggenes jnnom en triumf på Bosbaan i Amsterdam. B som Alf og Frank Hansen. Og alle som kjenner gutta greide å markere seg likevel. For eksempel gar ikke an å tenke på rokarricren uten å nevne kjøigen med diverse utrangerte busser. Mange, mange ilometer ble kjørt rundt i Norge, Sverige, Danmark,.skland. Nederland og England Etter hvert ble vi -. j:e som kjørte på skift, og det gjorde jobben lettere, en gang vi skulle til Gøteborg, fikk jeg store problefor da eksploderte begge bakhjulene. Det første i ;r>org og det neste ved en park like syd for Liseberg «på fredags kvelden Vi kom ikke videre, det var TD hjelp å få, reisekassa var begrenset og polisen var : nærlig glad for campere i parken og en punktert Då midtrabatten. Noen av oss måtte være igjen i ra både mandag og tirsdag for å få ordnet med dekk og betaling, og jeg som skulle gifte meg lørdaeuerpå! Det er jammen godt at Hilde har vært tålmo- synonymt med Roklubben, takk til alle lagkammerater i forskjellige båttyper, men en spesiell tanke vil jeg sende til Svein. Dobbel'n med han var nok toppen i min aktive karriere. ; er også mange minner fra Bagsværd Sø, noen seire kei Min med stor eller liten "luftkassc" over danske 4d~. og det ble også mange turer med familien, som Ut kan mimre om hjemme. Vi husker alle turene til lefcavsbakken og Tivoli, campingen, skoleovernattingfafcoirer. basscngbading og "lån? ' av Vikingskip. 'w med roklubben har gitt mange gode opplevelser og 0 herved takke alle som har vært med på å gjøre Kjos og Roald var jo sentrale i alt i vår Øystein har bestandig vært og er fremdeles f

Klubbens første nordiske mesterskap i Bildetekst: Heroisk innsats på Åaingen i 1973 ble belønnet med banerekord og et nytt Nordisk mesterskap: Fra venstre: Cox Terje Svendsen, Chrstopher Gallaher, Arild Pettersen. Per Hotvedt og Richard Homtvedt. Foto: Aftenposten. Av Christopher Gallaher OQ Per Hotvedt På samme måte som Pepsi og Coca Cola kjemper om å selge mest og være best, hadde Sandefjord roklubb i mange år to firere som kjempet om å være "førstelaget". Det var juniorlaget, som vel begynte i 1967 og lettvekstlaget som startet samme år. Jeg ble kastet ut av juniorlaget etter 1967-scsongen, men fikk plass på lettvekten. Det var en riktig beslutning, men føltes tøft for meg. Fra 68 til 70 var det flere som var innom lettvekstlaget. men i 1971 besto laget av Bjørn Gokstad Thorsen. Per Hotvedt, Arild Pettersen og jeg. Vi vervet supercoxen Pål Børnick tidlig på våren. Det var starten på Påls rokarrierc. Senere skulle han bli verdensmester tre ganger. Arild og Bjørn holdt til i Sandefjord. Per studerte i Trondheim og jeg studerte i Oslo. Vi avsluttet studiene så tidlig i mai vi kunne, men på grunn av eksamen måtte Per fly fram og tilbake for å være med i de to første regattaene. Tøft på et magert studentbudsjett. Juniorlaget hadde fatt ny båt i 1968-sesongen. Det året tok de en tredjeplass i junior EM. Båten ble kalt "Dagfinn" og var oppkalt etter klubbens første æresmedlem. Mange år senere ble denne båten forresten solgt til Hong Kong for kr 10.000,-. I 1971 var det vår tur til å få 10 ny båt. Tidlig på sesongen reiste vi inn til JCiclfergcn i Oslo, gikk ombord og bar ut en splitter ny Pirsch-firer fra Berlin. Vi plystret mens vi bar ut båten, slik at alle skulle forstå at vi var på vei inn i tollbua, men jeg tror i glemte hele tolla. Båten ble døpt "Jotun" både som en takk til våre lokale leverandør av lakk og maling, men også fordi det var et navn som uttrykte styrke. Da vi senere på sommeren rodde i Amsterdam, kom en svær russer forbi på båtplassen. Han kjente på vekta på båten, men kunne jo ikke et ord på noe språk vi forsto, s han blåste i hånden, for å vise at båten var lett som en fjær. Det ga selvtillit å ha en bra båt. Christiania hadde vunnet flere NM på rad. Nordisk giklj annet hvert år og de hadde vunnet lettvektsfirer i Nordisk i 1969. Vi hadde aldri slått dem, så jeg tror allel var overrasket da vi vant NM på Årungen, så overraskei at en av Christiania-gutta ikke husker løpet, da jeg min- net ham på det ca 30 år etter. Men vi husker det godt! Nordisk skulle gå i Finland. Vi fikk utdelt landslagsdral^ ter og var mektig stolte. Sandefjord var godt representert, med Odd Gustav Sørum i firer. De fikk senere 5. plass i VM i Moskva. Solfrid Johansen rodde 2x samme med ei jente fra Trondheim. Hun fikk seinere fjerdeplass i OL i Montreal. Frank Hansen. Ormsund, rodde dowe sculler sammen med Svein Tøgersen, Sarpsborg både i

Abo og EM i København. Mens broren Alf rodde firer med Tom Velo. Finn Tvetcr og Petter Wærness. Disse hadde tatt VM-bronse året før, og med det tok Norge steget inn i verdenstoppen. Der har vi vært siden. Vi tok toget fra Oslo til Stockholm, og båten derfra til Åbo. Vi ble tatt godt i mot av en finsk guide. Ei søt jente som gråt da vi dro. Vi bodde i en militærleir, og det var forst gang jeg har bodd et sted der det ikke var dører på do. Vi satt på to rekker med ansiktene mot hverandre. Og ble vitne til at Finn Tveter holdt cox Anders Formo opp ned i doskåla mens han brølte: - Nå styrer du rett. ellers! Landslagstreneren på den tiden var den legendariske Ivan Vanier, en liten, mørk nederlender som har tryllet fram utrolig mange gode lag både i Sverige, Norge og Nederland, i mange år. Før han kom til Norge, husker jeg landslaget deltok i FM og var sjeleglade for at Egypt også deltok, for da unngikk vi sisteplassen. Ivan lærte nordmennene å ro på en annen måte, "harder mit de beina" og "looong gliding" var hovedoppskriften og den gjelder vel ennå. Vi skulle ro på formiddagen ca kl 12. Etter en morgenøkt på 10 km kommanderte Ivan oss til å holde oss i sengen til vi gikk ned på banen - ingen sløsing med krefter. Vi ble vekket to timer før start og kjørte ned til banen. Stille var vi - til og med Bjørn - og konsentrerte. Det var dette vi hadde forberedt oss til. Nå skulle det skie: Vanligvis følte vi lettvektere oss litt som annenklasses roere - lettvekt var enda ikke blitt VM og OL-klasse - men i Nordisk var alle deltagerne viktige, for det store spørsmålet var hvem som ble beste nasjon. Så da vi til alles forundring la oss først og holdt den plassen helt til mål, kom alle de rappkjefta tungvekterne og skrøt av vår innsats. Norge ble beste nasjon og VG presenterte et forsidebilde av samtlige norske vinnere med store smil. Det var første gang at Norge slo danskene sammenlagt. To år seinere skulle vi være med på det aller største. Det året vant Norge nemlig samtlige klasser i Nordisk. Da klubbens nykomponerte - og svært urutinerte seniorlag - ble utklasset av Bærum på hjemmebane i 1967 ble de hudflettet etter løpet. - En skam for klubben, var vel ordene han brukte, og roerne gjemte seg i badstua etter løpet til stormen gled over. En av trenerne måtte også ta en hard fight med ham for at det "nye" juniorlaget (Svein Johansen. Freddy Fremstad, Jan Ask og Birger Olsen) skulle få lov til å stille på Kjørbo høsten 68. Han sa ja til slutt, og det ble dobbeltseier til Sandefjord i junior firer. Da smilte Kjos. Roald tro vel ikke til før litt seinere. Jeg husker flere rosjefer før ham. Ikke minst den entusiastiske Kjell Roy Kristoffersen i 67-sesongen (hans innsats er nok litt underkjent). Tror kanskje Roald dukket opp høsten 67. Jeg husker det var tåke i Granholmsundet den dagen han dukket opp, og at Roald sto og ropte ytterst på brygga. Han kjente jo ingen, og kunne ingen navn, så det var ikke lett å vite hvem han ropte til. - Trekk rett over kjølen, var et uttrykk han brukte ofte. Det husker jeg. Hans frapperende scullerteknikk like så (han rodde jo ved siden av oss og instruerte når vi rodde sculler). Og hans fantastiske lag med øksa. Trebukkene på klubben han hogg til, har jo holdt i førti år, og brukes ennå. Ellers var jo Roald en mann av få ord, men med mye varme. Jeg husker han sto og betraktet oss da vi holdt på med spensthoppseriene våre etter rotreninga tidlig i 71- sesongen. - Dere kommer til å bli gode, sa han da. Bandet. Men det varmet. Øystein tenker jeg først og fremst som kontinuitetsbærer. Som formann og mangeårig nestformann brakte han roklubbens kultur og historie til nye generasjoner av ledere og aktive. Jeg kan ikke huske at han noen gang "blandet seg" opp i trening og rotcknikk. Bort sett fra en gang. Da bordtennissporten tok helt over på klubben, og nesten ingen trente i båt en periode. Da sa han klart i fra! Scicicu i Nuidisk ftjitc til at vi endelig ble auakjcut sum førstelaget i klubben en periode. Det var nemlig ingen Sandefjordslag som hadde vunnet nordisk før, og Roald Tind tok toget inn til Oslo for å ta i mot oss da vi kom fra Finland. Han var tydelig både rørt og stolt over triumfen. Og vi forsto vel først da for alvor hva vi hadde vært med på. Juniorlaget og letrvektslaget har mange å takke for flotte opplevelser. Vi hadde gode læremestere i klubben. Knut Kjos Hansen var formann og Roald Lind rosjef da vi begynte. Øystein Børnick var den gode administratoren, mens Kjos og Roald hadde det direkte ansvaret for roerne. Kjos hadde vært konkurranseroer på høyt nivå, med en 5. plass i EM i Amsterdam tidlige på 50-tallet som beste prestasjon. Rent teknisk hadde nok rosporten utviklet seg siden da. men noen viktige læresetninger hadde han. Man skulle være forsiktig med å slippe uerfarne ut på rcgattabanen. De måtte trene hardt og de måtte holde et visst nivå før de fikk lov til å representere Sandefjord Roklubb.

Fikk roingen inn med morsmelken Bildetekst: Allerede som ung scullerroer viste Pål at det bodde noe spesielt i ham. Her under Bagsverdregattaen i København der han vant singelsculler i 1974. Etter hvert ble det mer og mer lagbåter på ham, med tre VM- gull i lettvek dobbelsculler og uoffisielt VM-gull i firer lettvekt uten styrmann som de sportslige høydepunktene. Av Tor Skaaun Valget ga seg selv! Pål Bømick måtte bli roer som sin mor og far. Det lå i kortene fra han kom med i miljøet nærmest som baby i barnevogn på Stub. Etter først å ha fått ta rundt en av årene, startet opplæringen som 10-åring. 12 år gammel debuterte han som cox. Han sikret også det første nordiske mesterskapet med Christopher Gallaher, Arild Pettersen, Per Hotvedt og Bjøm Gogstad Thorsen på laget. Gogstad Thorsen ble etter to år avløst av Richard Homtvedt. Visste hva han gikk til Med sin bakgrunn visste Pål utmerket hva han gikk til og målsettingen var krystallklar. Han forteller at her var bare det beste godt nok, og det fikk bare koste hva det koste ville. 1 Granholmsundet kunne man ikke være lenger i sommersesongen, så han ble med på flyttelasset til Goksjø. Her begynte han med to treningsøkter hver dag. 1 tillegg kom regattaer og samling med landslaget på Aningen på grensen mellom Akershus og Østfold fylke I 1973 deltok han med både single sculler og double sculler. Det startet med Arvid Lie i double. De ble for øvrig slått av Arne Gilje som senere ble Påls makker. 1 1974 begynte Pål å ro mye på egenhånd samtidig som han rodde i en lettvektsfirer. Alt gikk nærmest etter ønskelig oppskrift. Å delta i en så teknisk og hard idrett som roing. 12 gjør noe med deltakerne. Men all smerte forsvinner ni man føler å ro i medvind og hvert tak med årene stemma Men alt har sin ende! -Du sluttet så brått? -Det var ikke etter nøye overveielse. Jeg var på vei i fjorden for å trene og etter kort tid stoppet jeg opp. spurte jeg meg selv: -Har du ikke fått nok nå, Pål? Ork< du å gå helt ned i kjelleren flere ganger? Tåler du rr* intense smerter nå og med minimum to dager for å komm ovenpå igjen? Jeg kikket meg rundt og ga et entydig N til spørsmålene mine før jeg snudde og rodde hjem igja Jeg hadde allerede i noen tid gruet meg for dette og an 1997 møtte jeg altså veggen. Ror ikke mer Pål Bømick bor i dag på Geilo med familien. Her har ru som fysioterapeut eget firma og ror ikke mer konkurrai sebåter. Han går mye på ski, og han har med all ønskej tydelighet fortalt sine barn hva roing på topplan er, hva a gir og hva det tar. Han legger ikke skjul på at han fikk vj dig mye tilbake for alt slitet. Men det er også her en grei se. Han synes også det er viktig å si at lagsport er fascii rende, samtidig som han mener at det aldri er målet sa er mest attraktivt, men veien frem dit.

Bildetekst: Tre av roklubbens beste roere samlet på et bilde. Fra venstre: Pål Børnick med tre VM-gull og et VM-sølv, Svein Johansen som rodde på Norges nasjonalåtter i Nordisk, og Age Arnesen som debuterte i junior-vm allerde i 1968. De to siste utgjorde også lenge en av Norges beste dobbelsculere. Pål og Svein rodde også sammen på en kombinasjonsfirer i OL-året 1980, men dessverre ble det ikke noe av dette, siden Norge bestemte seg for å boikotte OL det året. Bildetekst: Pal Børick og Arne Gilje fra Stvanger er nok to av de beste roerne som Norge noen gang har hatt. Sammen i lettvekt dobbelsculler tok de tre VM-titler på rad fra 1977 til 1978. Det første VM-gullet va riktignok uoffisielt, men fra og med 1978 var lettvektsklassen likestilt med tungvekterne. Og senere kom lettvektsroerne også med i OL. 13

t Jentene kommer for fullt Bildetekst: Glade jenter etter seieren på Bagsverd Sø i København 1974. Fra venstre cox: Elisabeth Nilsen, Else-Lill Børresen, Rikke Jacobsen (delvis skjult), Marianne Lie og Nina Bømick. Av Nina Bømick. Marianne Lie, Rikke Jacobsen. Else-Lill Børresen oa Elisabeth Nilsen Våren 1973 ble laget etablert. Nina hadde allerede tilknytning til roklubben, men resten av laget kom til via søsken, familie og noen tilfeldigheter. Vi slet oss gjennom noen slitsomme uker i innrigger før vi fikk prøve oss i Sandar, en utrolig motiverende overgang. Allerede fra starten ble vi tan godt vare på av entusiastiske trenere, først Rita Eliassen med assistanse fra flere. Senere Eva Bryde Olsen. Disse la ned en enorm innsats for laget, og kan nok takkes mye for at laget ble så godt. Jentene var treningsvillige og satset seriøst på å bli gode. Det ble vi også. Allerede første sesongen hevdet vi oss godt på regattabanen.vi hadde plenty med krefter om bord, og gradvis kom teknikken på plass og gjorde laget enda bedre. Vi trente iherdig vinteren igjennom, og det var stor glede i laget da vi kunne starte neste sesong i ny dobbeltfirer oppkalt etter vår ivrige og entusiastiske roerpersonlighet Roald Lind. Sommeren 1974 vant 14 vi vårt første junior- NM over erkerivalen Bæ Vi fortsatte å høste seire både nasjonalt og inte sjonalt. Den beste sesongen hadde vi i 1975. Da representa te vi Norge i 4-landskamp i Århus der vi ble nummer to. I Amsterdam samme året, en regatta med stor deltagelse deltok vi både i junior og seniorklaj sen og vant begge, en stor opplevelse. Også dette året vant vi NM og fikk tildelt HMK kronprinsens pokal for beste juniorinnsats. Vi vant også Kjøbenhavnsregattaen dette året. Laget gikk i oppløsning etter denne sesongen da Nina var russ og sluttet som aktiv roer, mens vi andre forsatte. Rikke og Marianne rodde dobbeltsculler, mens Else-Lill rodde singel og vant NM, Kjøbenhavnsregattaen og Nordisk juniormesterska Dette var sesongen 1976 da Solfrid representerte Norge og ble nummer fire i OL i Montreal. Rikke og Marianne fortsatte å ro en periode, mens Else- Lill sluttet på grunn av studier. Utrolig nok er dett over 30 år siden.

15 Bildetekst: En blid rosjef Roald Lind i jubileumsåret 1967 sammen med (fra venstre): Inger Belghaug, Laila Olsen, Rita Charlotte Eliassen og Anne Pettersen. En av mange jentelag som markerte seg sterkt på 60 og 70-tallet. Bildetekst: Jenter junior firer fotografert under NM i Horten i 1971. Fra venstre Sidsel Hansen, Mette Furu, Kari acobsen og Solfrid Johansen. Sistnevnte skulle, ved siden av Pål Bømick, etter hvert bli Sandefjord Roklubbs mest rr-e^.erte roer med fjerdeplass i dobbelsculler under OL i Los Angelses som det sportslige høydepunkt

1979 - året det var så bratt Bildetekst: Åtteren under fint driv i det inneldende løpet i Henley i 1979: Fra venstre: Jørn Nielsen, Arvid Lie, Terje Nielsen, Stein Randsborg, Odd Gustav Sørum, Per Hotvedt, Age Arnesen, Svein Johansen og cox: Ketil Fossnes Av Per Hotvedt - Gentlemen, don't you understand what Tam saying? Vi følte oss som uskikkelig skolegutter der vi skåtet beskjemmet tilbake til startstreken. Vi hadde tjuvstartet i Henley, og slikt gjorde man bare ikke. Kampdommeren - The Umpire's -nedlatende tone gav klar beskjed om det. Så da starten gikk for annen gang var vi pa etterskudd fra første tak. Ved passering av The Barrier lå vi over en lengde bak. Det var egentlig ikke meningen at vi skulle vært der. Filer retter sagt - vi skulle vært i Henley - men ikke på det nivået vi nå var. For nå hadde vi faktisk ambisjoner. Og ikke bare i åtter, som var det første løpet, men også i firer, der vi hadde toppet mannskapet. Riktig nok måtte vi låne en roer fra Christiania, men pytt. pytt. Stein Randsborg var så godt som en av våre. Og dessuten hadde Christianias to siste NM-gull i åtter kommet med en stroke fra Sandefjord. Først Svein, og så Pål. Så de skyldte oss faktisk en roer. Stein Randsborgs deltakelse skyldtes ikke bare hans gode følelser for Sandefjord. Året før hadde han gjort seg skyldig i en forferdelig blemme. Christianiaroernc hadde satset enormt på Hcnlcy i 1978. De skulle gjenta triumfen fra 1920-årene da Christiania som første norske klubb hadde vunnet Thames Challenge Cup. Men så hadde Stein, som var rosjef det året, glemt å sende 16 påmeldingen i tide. Og selv ikke etter en heroisk innsats som innebar bulkede biler, en flyreise til London og diplomatiske anstrengelser på høyt nivå, greide han å fa åtteren etteranmeldt til løpet. Dette kan dere for øvrig lese mer om Edvard Hoems utmerkede bok "Roerne i Christiania" Kort fortalt. Stein var litt "persona non grata"i Christiania i 1979. Men tilbake til løpet. Vi var kommet halvveis - til Fawley - og hadde fått kontakt med laget vi måtte slå. Molesey Boat Club var nå bare en halv båtlengdc foran, og sakte med sikkert seg vi innpå. Svein spadde på fra strokcplassen som bare han kunne, Åge fulgte ham som en skygge, deretter kom lille jeg, og bak meg, i "maskinrommet" hadde vi foruten Stein, råsterke Odd Gustav som hadde gjort et lite comeback dette året. Hans fremste prestasjon var bronsen i VM i Firer uten i 1973. Ellers var laget vår jevnt besatt. Ingen svake punkter. Alle var godt trent. Det eneste vi manglet var matchtrening i åtter, j For det var ikke mange åtterløp å oppdrive i Norden forsommeren 1979. Trener hadde vi heller ikke. Vi var i det hele tatt en svært "selvinstruert" åtter. Og satset på å finne den gode følelsen. - Vi tar dem, var det en som skrek. Personlig hadde jeg ikke luft til å si noe som helst. Men jeg tittet opp og så at jeg fra min sekserplass nå var på høyde med stroken deres. Og han var trøttere enn meg. Meter for meter tok vi innpå dem, og hundre meter fra mål var vi forbi. Coxen vår hylte som besatt, men slutten av løpet for-

svant i en eneste tåke for meg. Jeg kom til meg selv etter at Odd Gustav hadde dunket de svære bjømenevene pa ryggen min mens han smilte fra øre til øre. - Jammen tok vi dem, sa han. Vi gled gjennom vannet foran Stewards Enclosure og hadde vunnet vårt første løp i Henley. Det skulle bli flere harde tak, og særlig for Svein. Stein, Odd Gustav og Åge som i tillegg til åtteren rodde firer uten. Dette ble da også lagt merke til. Både ærverdige The Times og Daily Telegraph kommenterte Sandefjords ambisiøse opplegg der de klatret videre både i Thames og Wyfold-cupene. En satsing som de før eller senere måtte føre til at enten åtteren eller fireren møtte veggen. trøst. Vi hadde mistet en historisk sjanse. Og tiden har vist at den kanskje aldri kommer igjen. Seier i Sølvfastløpet var en mager trøst, og i Gøtaelvloppet forte en manglende elektrisk pumpe til at vi ble slått bade av et dansk og et svensk lag. Da sesongen var over. følte i hvert fall undertegnede at det hadde vært et svært bratt ar. Men skuffelsene fikk ikke overskygge Henley-regattacn, som ble et minne for livet. Cup-roingen på Themsen er en helt spesiell opplevelse jeg unner alle roere å få med seg. Og når du ligger klar til start ved Temple Island: Pass på at du ikke tjuvstarter! Vi fire andre - Terje, Arvid, Jørn og undertegnede - var ikke så glade for denne doble satsingen. Men vi var y dmyke nok til å forslå at fireren nok var et strå vasscre enn åtteren. Så da vi etter en klar seier - easily - over 1 Trinity College fra Cambridge, møtte våre overmenn i tiorårsvinneren Imperial College (som for øvrig fortsatt holder banerekorden), gledet vi oss over at fireren avanserte til semifinalen. Men der møtte de et lag som seinere skulle bli verdensmestere i lettvekt firer uten. Og med et knallhardt åtterløp i beina, var våre gutter sjanseløse. Men en fordel var det jo med å bli slått ut på lørdag. Og det var at festiviteten rundt regattaen nå var på topp. Vi kledde oss om til penere antrekk og gav oss sosietetslivet i vold blant lange luftige kjoler, blazere, stråhatter. bøtter med Pimms og lange drinker med parasoller i. Ut på natten gjorde noen av oss faktisk et forsøk på å komme inn på selveste Club Leander - den mest snobbete roklubb i verden - men måtte gå med uforrettet sak. Men det la ingen demper på stemningen, og sjåførene måtte virkelig stå på for å få fart på båtsjauen dagen etter. Det var i det hele tatt svært stille på bussen tilbake til Felixstowe. Vi vendte tilbake til gamlelandet med hevet hode. Men roåret 1979 var ikke slutt med dette. Nå ventet først NM. Og så skulle sesongen avsluttes med Sølvfastløpet i Drammen og Gøtaelv-loppet i Sverige. Begge klassiske åttcrløp.vi hadde ambisjoner om å vinne alle tre. I NM skulle vi attpå til forsterke laget med verdensmester Pål Børnich. Med ham som stroke triumferte vi over et tysk kombinasjonslag i den internasjonale Årung-regattaen -fjorten dager før NM. Og for første gang i historien mane Sandefjord Roklubb faktisk finne seg i å være favoritter til å vinne NM i åtter! Stil og antrekk er viktig under Henley-regattaen Blik skulle det ikke gå. Etter Aningen slo skadene inn. Ddd Gustav fikk trøbbel med ryggen, og Åge pådro seg pt slitasjebrudd i et ribbein. Åtteren ble liggende brakk, åens vi andre nente i småbåter. Det ble det ikke nok fart p av Og NM-løpet ble derfor et skikkelig antiklimaks. fi ledet klart ved 500 meter, men derfra og inn ble det tregt og dødt. I mål måtte vi se både NSR og i sund foran oss - riktig nok bare med 2 sekunder. At :gc de båtene var fullstappet av VM-deltakere var en

De magre årene Bildetekst: Åtteren som vant NM-gull i 1983 og gjentok bedriften i 1984 representerte det siste mesterskapet til Sandefjord Roklubb på 16 år. Fra venstre Bjørn Aakerholt, Richard Christophersen, Lars Andersen, Bjørn Borgen, Kenneth Evensen, Svend Andersen. Henning Evensen og cox: Paal Andre Huseby. Av Per Hotvedt Etter at Sandefjord Roklubb hadde høstet titler og triumfer i fleng fra 1968 til 1984, ble det ener hvert stillere. De gamle guder som startet på 60- og 70-tallet hadde nå gitt seg som aktive og frasagt seg sryrverv. Men roklubben hadde fortsatt mange aktive som hadde behov for oppfølging. Flere og flere foreldre tok ansvar. Og ingenting er bedre enn det. Men når tidligere aktive roere mer erfaring fra toppidrett forsvinner fra styre og stell, så blir det også borte en viktig del av klubbens kultur. Det er ikke det samme som at Sandefjord Roklubb gikk i en idrettslig dvale. En rekke gode roere markerte seg på juniorsiden, og noen få snuste også på topplasseringer i seniorklassen. Vi kan blant andre nevne Heidi K. Langestrand, som deltok på forbundets kombinasjonslag. Men det var langt mellom titler og mesterskap. Fra 1985 til 99 kan jeg ikke finne en eneste tittel i den oversikten som er utarbeidet i forbindelse med jubileet. Så mens tiden fra 1968 til 84 var usedvanlig rike år, så var tiden 18 fra 1985 til 1999 magre - sportslig sett - vel å merke. Fire personer som tok spesielt ansvar i denne perioden, var - typisk nok - fire fedre, som ikke selv hadde rodd. Først Jan Evensen som gjorde en solid innsats som formann, lenge etter at hans egne sønner hadde forlatt klubben. Under hans ledelse ble Båthuset på Goksjø stilt ferdig til klubbens 70-års jubileum i 1987. En annen far - Paul Hagen - var formann i klubben gjennom et helt tiår. Han startet opp i 1991 og loste Sandefjord Roklubb inn i et nytt årtusen. I denne perioden ble det etablert en egen padlegruppe på Granholmen, og samtidig begynte utleie j av klubbhuset. Dette kan dere lese mer om i intervjuet med Sverre Caspersen, som selv er en av de fremste profilene på klubben de siste 15 årene. Etter Paul, tok Trond Gundersen over som formann. Han greide endelig å få til en avtale med Goksjø Grunneierlag og Sandefjord kommune som sikret fortsatt drift av anlegget på Goksjø. 90-årene startet - bokstavlig tall - med et brak. I mars 1990 hadde klubben et innbrudd. Det hadde vi også hatt

tidligere. Men denne gangen gikk det spesielt hardt for seg. I tillegg til knuste kaffeservicer, glasskap og lampekupler, gikk man også løs på klubbens gamle diplomer. som ble revet i stykker. Men det mest alvorlige, var likevel at tre av klubbens båter ble delvis ødelagt. Samtidig så klubben seg nødt til å skrive brev både til politiet og Sandefjord kommune på grunn av den økte båttrafikken i Granholmsundet. Dette hadde vært et problem i mange år, men nå hadde etableringen av en vannskiklubb gjort kvalitetstrening omtrent umulig. I 1992 - klubbens 75-års jubileum - dukket de første Conceptmaskinene opp på Granholmen. Romaskiner hadde vi også hatt tidligere - ingen som var aktive på 80- og 90-tallet glemmer vel testene på Gjessings roergometer - men dette var noe helt nytt. Med digitalt display og muligheter for sammenkobling i serier for visning på storskjerm, ble det nå avholdt innendørsmesterskap i roing. Ja, ikke bare det. Det var faktisk vel så god deltagelse her, som i det tradisjonelle utendørsmesterskapet. For her stiller det også folk som har stiftet bekjentskap med romaskincne på helsestudio, og derfor har liten eller ingen tilknytning til rosporten. hadde ventet så lenge på. Sandefjord Roklubb greide endelig å ta hjem sin første NM-tittel på 16 år! Brians triumf i singelsculler var av det overlegne slaget, og i forbundet begynte man å snakke om representasjonsoppgaver. Og bak Brian, hevdet både Jørgen, Frode og Gisle Kjellevold seg godt. Treneren kunne med god samvittighet takke for seg. Senere skulle det gå slag i slag. I 2001 tok Brian hjem en ny tittel, før han forsvant over til Horten Roklubb, Uslitelige Christopher Gallahcr var på nytt tilbake i rosjefjobben. Cathrine Gundersen kom på forbundets kombinasjonslag til Nordisk. Frode tok en fortjent sølvmedalje i senior-nm og de to Mads'ene - Olsen og Odden - begynte å markere seg på regattabanen. Sistnevnte skulle også raske med seg to NM-titlcr i juniorklassen. Men dette kan dere lese mer om i Tor Skaguns intervjuer med Brian og Mads. Midt på 90-tallet var klubben nede i en virkelig bølgedal. Da var det i praksis bare en tre, fire aktive på Granholmen. Typisk nok ble det ikke valgt noen rosjef på generalforsamlingen i 1996, men Sverres Caspersens sønn Jan Egil tok ansvar for treningen og tok etter hvert også over rosjefjobben. Den tidligere langrennsløperen Frode Hynne markerte seg med stor treningsiver, men foreløpig lot resultatene vente på seg Så på høsten 97 begynte det å løsne. To unge junior-c roere, Brian Kragh Andersen og Jørgen Sandnes hevdet seg bra i sin klasse, og fra Tønsberg Roklubb kom søstrene Kristine og Helene Landmark. Til sammen dannet disse en slagkraftig kvartett, som klubben skulle få mye glede av i årene fremover. Gjennombruddet kom i sprintmesterskapet i Sarpsborg der Brian og Jørgen vant junior-b dobbelscullcr, mens Kristine vant Junior C singel. På vei tilbake i toppen.fra venstre: Frode Hynne, helene Landmark og Jørgen Sandnes fra NM på Voss i 1999 Året etter var klubben igjen med og spiste kirsebær med de store. Brian var nå landets beste junior-b roer, og sammen med Jørgen knivet han med Horten om å være best i dobbelsculler. Helene og Kristine kjempet i teten i sine klasser. Samtidig hadde kvartetten jobbet hardt med å få med seg venner og venninner på trening, og i 1999 greide vi for første gang å "parkere" Horten sammenlagt i Vestfold-Cupen. Ja, ikke bare slo vi dem, men vi fikk dobbelt så mange poeng og 16 av sammenlagtvinncrne var fra Sandefjord. Det var en overbevisende triumf. Og i det første året i det nye årtusen kom det klubben Gisle Kjellevold i fint driv på Goksjø. 19

Roklubbens nye båthus ved Goksjø Bildetekst: Sandefjords junior dobbetfirer trener på Goksjø i 1999. Fra venstre Brian Kragh Andersen. Gisle Kjellevold. Jørgen Sandnes og Fredrik Isaksen Av Jan Evensen Allerede i slutten av 60-årene begynnelsen av 70-årene hadde Sandefjord Roklubb tan Goksjø i bruk som treningsarena fordi økende, og ikke minst uvettig båtaktivitei i Granholmsundet forlengst hadde pari effektiv rotrening der umulig. Denne situasjonen ble bare forverret gjennom arene, og ble til slutt uholdbar. Ikke bare ble/blir vedtatte fartsgrenser til stadighet overtrådt, like ofte ble trenende roere brukt som rundingsbøyer eller enkelte rabiate galninger moret seg med karussellkjøring rundt robåtene. Behovet for et mer permanent opplegg ved Goksjø ble etter hvert påtrengende. Det var tungvint å kjøre båter frem og tilbake hver gang det skulle trenes. Av praktiske årsaker hadde treningen på Goksjø foregått fra kommunens pumpehus i Klavenesbukta. og tidvis ble også båter lagret der, men det var ikke en holdbar løsning. Høsten 1986 gikk militærøvelsen "Blue Fox" gjennom Vestfold og deler av Sandefjordsområdet var omfattet av ulike aktiviteter. Militærenhetene i slike øvelser rommer gjeme et ingeniørkompani som tar seg av spesielle oppgaver av forskjellige slag. som for eks. veg- og brobygging, demolering og sprengning. Sandefjord Kommune hadde forlengst kunnet gi slipp på Goksjø som både hovedkilde og reservekilde for drikkevann, og i den forbindelse sto den gamle pumpestasjonen i Klavenessbukta igjen som et monument over det noen vil kalle "gode. gamle dager". Muligens vil noen protestere på bruk av ordet "gode" forbundet med drikkevannet fra Goksjø. men det er en annen historie. Så i 1986, med øvelse "Blue Fox" i nærområdet, fikk Sandefjord Kommune en gylden anledning til å gjøre noe med den uaktuelle og uvirksomme og pumpestasjonen. Avtale ble gjort med militære sprengningseksperter fra England som var tilknyttet "Blue Fox". De Fikk dermed et ideelt treningsobjekt, og grep begjærlig muligheten til å utfolde seg med lunter, fenghetter og dynamitt for demolering av nevnte pumpehus. Forut for dette hadde kommunen tømt huset for pumper og verdifullt utstyr, ting som ble solgt til Nepal for tilsvarende bruk der. I denne sammenheng var det at enkelte i Roklubbens 20