47 Justisminister Helen Bøsterud Eksil i Norge Tale ved åpningen av Arbeiderbevegelsens Arkiv og Biblioteks konferanse, «Eksil i Norge», 30. mars 1987 Norske engasjement og innsats til vern om menneskerettighetene bygger på humanitære tradisjoner som har utviklet seg over lang tid. Henrik Wergeland kjempet for jødenes sak i Norge og i andre land. Bjørnstjerne Bjørnson engasjerte seg sterkt til fordel for det tsjekkiske og slovakiske folks kamp for nasjonal selvbestemmelse. Fridtjof Nansens navn ble et varig internasjonalt symbol gjennom hans innsats for flyktningene og kamp mot nød og sult etter Den første verdenskrig. Det var da Nansen i 1921 ble Folkeforbundets Høykommissær for flyktninger at det første internasjonale angrep på verdens flyktningeproblem begynte. Blant de viktige resultater N ansen oppnådde kan nevnes det såkalte Nansen-passet som identitetskort for flyktninger. Også senere har norske myndigheter, frivillige organisasjoner og enkeltindivider engasjert seg i det internasjonale humanitære hjelpearbeid, ikke minst for flyktninger. I flere generasjoner har flyktninger eller flyktningefamilier slått seg ned i vårt land. Noen organisert gruppeinvandring ble det ikke tale om før nazismen i 1930-årene gjorde tusener til flyktninger med et akutt behov for nytt hjemland. Weimar-republikkens undergang førte til et av de mørkeste kapitler i menneskehetens historie. I dag legger vi lett skylden for dette bare på nazismen. Men vi må heller ikke glemme at også i det tyske byråkrati, i hæren og ikke minst i justisvesenet var det mange som vendte seg mot Weimar-republikken. Navnene på mange av de flyktningene som måtte forlate Tyskland etter Weimar-republikkens sammenbrudd, er kjent for oss alle: Einstein, Freud, Oppenheimer og mange andre. Også Norden mottok mange kjente flyktninger i den tiden. Nevnes kan nettopp Willy Brandt, Brecht og Kurt Schwitters.
48 Det er en kamp fo r prinsipper, som konkrete og midlertidige asylproblemer ikke må få oss til å gi avkall på. Norsk opinions engasjement i menneskerettssaker ble styrket nettopp som følge av Norges egne erfaringer under Den annen verdenskrig. Dette var ikke spesielt for Norge. Menneskerettighetserklæringen hjørnesteinen for FN, ble betalt med død og lidelse for millioner av mennesker under nazistisk tyranni. Denne pris må ikke være forgjeves. Kampen for menneskerettighetene er en kamp fo r sivilisasjonen, mot barbariet. Som nazitiden viste oss, er denne kampen viktigere enn noe annet problem vi står overfor. Det er en kamp for prinsipper, som konkrete og midlertidige asylproblemer ikke må få oss til å gi avkall på. Det er en for høy pris å betale. Også norske regjeringers innsats i FN-arbeidet for bygging av et internasjonalt vern om menneskerettighetene er sterkt inspirert av erfaringene fra krigen. Fra 1945 og frem til begynnelsen av 1960-tallet var det bare flyktningene i Europa og Midt-Østen som ble hjulpet av de internasjonale flyktningeorganisasjonene. Gjennom 1960- årene utvidet det internasjonale samfunnet sitt ansvar til også å gjelde flyktninger i de andre verdensdelene, noe som er nedfelt i 1967-protokollen til Genéve-konvensjonen om flyktningenes stilling av 1951. Frem til begynnelsen av 1970-årene var hovedlinjen i norsk flyktningepolitikk å ta imot et relativt begrenset antall europeiske flyktninger med utvandringsproblemer. Ett unntak fra denne linjen representerer mottaket av de ca. 1500 ungarske flyktningene i 1956/57.1 1970-årene har norske myndigheter på grunnlag av oppfordringer fra internasjonale flyktningeorganisasjoner valgt å prioritere særlig utsatte flyktningegrupper fra andre verdensdeler gjennom kvoteordninger. Det karakteristiske for flyktningesituasjonen i dag er at stadig større og nye grupper asylsøkere er på vandring mot Europa. Samtidig strammer en rekke land inn sin flyktningepolitikk, blant annet viktige mottakerland som Vest-Tyskland,
49 Feil i asylvurderingen kan i verste fall føre til hjemsendelse til dødsstraff tortur og annen inhuman behandling. Justisminister Helen Bøsterud og arkivleder Arne Kokkvoll under åpningen av konferansen Eksil i Norge. Frankrike, Be-Ne-Luxlandene og nå sist Danmark. Dette har ført til en sterk vekst i tallet som er kommet, og som ventes å komme til Norge i 1987. Noe over 2 700 utlendinger søkte politisk asyl i Norge i 1986, mot 830 i 1985. Økningen var særlig sterk i annet halvår av 1986. Fortsetter denne tendensen, kan søknadene i 1987 komme opp mot 8 000 eller flere. Hittil har omlag 80% av søkerne fått bli i Norge, 25% med asyl, og 55% med oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Den nye situasjonen innebærer en utfordring for norsk flyktningepolitikk, og også Norge har varslet en skjerping av den liberale praksis vi har ført til nå. Norsk flyktningepolitikk bygger ikke først og fremst på økonomiske analyser, men på grunnleggende holdninger. Derfor blir rammen for vår flyktning/asylpolitikk fortsatt som følger: 1) Som et humanitært samfunn kan vi ikke avvise asylsøkere som med rette frykter å bli utsatt for alvprlig politisk forføl-
50 Vi må aldri glemme at bak enhver asylsøknad kan det skjule seg brudd på grunnleggende menneskerettigheter. geise, herunder for drap eller tortur jfr. fremmedloven 2. 2) Norsk flyktningepolitikk vil videre respektere de universelle menneskerettigheter. Justisdepartementet har som første land i verden trukket Amnesty International inn i vurderingen av asylsøknader nettopp for å hindre at søkere som risikerer å bli utsatt for brudd på fundamentale menneskerettigheter nektes asyl. Denne praksis fastholdes. 3) Vår flyktningepolitikk er også bundet av en rekke internasjonale (herunder nordiske) overenskomster. Viktigst er her Flyktningekonvensjonen av 1951. 4) Endelig kan det ikke komme på tale å svekke rettssikkerhetsgarantiene i asylprosedyren. Feil i asylvurderingen som fører til avvisning/utvisning er ikke bare beklagelig, men tragiske. De kan i verste fall føre til hjemsendelse til dødsstraff, tortur og annen inhuman behandling. Ikke noe annet rettsområde stiller derfor så store krav til rettssikkerhetsgarantier som behandlingen av asylsøknader. Våre internasjonale forpliktelser, norske tradisjoner og rettssikkerhetsgarantier er, og må fortsatt være hovedpilarer i utformingen av vår asyl- og flyktningepolitikk. Dette vil også prege vår nye utlendingslov som vi i departementet nå legger siste hånd på. Vi må aldri glemme at bak enhver asylsøknad kan det skjule seg brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Behandlingen av hver søknad må derfor være så trygg og grundig at vi sikrer oss at alle som virkelig er i fare får bli i landet og blir tatt i mot på en verdig måte. Det sier seg selv at vi ikke kan løse verdens flyktningeproblemer alene. Foruten å ta i mot flyktninger bl.a. i samarbeid med FN s Høykommissær for flyktninger må vi derfor også søke å avhjelpe problemene i de urolige og nødstedte deler av verden. Vi yter allerede i dag betydelig bistand her. Jeg tror internasjonalt samarbeide og bistandspolitikk i flyktningepolitikken vil komme ytterligere i fokus i tiden som kommer.
51 Historiens erfaringer er skremmende. Men de førte til fo r muleringer av menneskerettighetsidealer som er vårt viktigste kompass fo r framtidens asylpolitikk. Det er vanskelige og viktige spørsmål denne konferansen skal drøfte, og det er av stor verdi at flest mulig engasjerer seg i problemstillingene. Fordi temaene på forskningskonferansen naturlig nok i stor grad skuer bakover i historien, fant jeg det viktig også å peke på dagens situasjon og den utfordring den utgjør for verdenssamfunnet. Det er viktig å lære av erfaringer, og det er viktig å øyne paralleller og se helheten i utviklingen av verdenssamfunnet. Historiens erfaringer er skremmende. Men de førte altså til formuleringer av de menneskerettighetsidealer som er vårt viktigste kompass for framtidens asylpolitikk. Vi må aldri akseptere at vår politikk bryter disse menneskerettigheter. Et slikt brudd vil alt for lett vise seg å bli et nytt «Miinchen» for både vårt nasjonale og internasjonale arbeid. Med disse få ordene vil jeg ønske dere lykke til med konferansen og erklære den for åpnet.