Caterina Cattaneo Dødsreisen Ungdomsroman Gyldendal
Til mine elskede barn
Prolog Dødsrikets herskerinne står på kanten av Ildklippen med lukkede øyne. Vinden røsker i håret hennes. Virvler det hit og dit. En hvit orm bukter seg urolig rundt den ene armen. Hisser mot himmelen. Hun åpner øynene og ser lenge ned i det endeløse dypet under seg. Så en åpning i alt det svarte: Et svakt, oransje lys spiser seg oppover klippeveggene og blir til flammende ildtunger som lyser sterkere og sterkere. Ut av ilden trer en skikkelse frem. Det er Surt. En av verdens eldste skapninger. Han som regjerte Muspelheim med det brennende sverdet sitt, i tiden før Odin skapte verden. Ond. Hensynsløs. Nå bundet av Hel, til evig, rabiat vandring i bunnen av juvet under Ildklippen. Han vokser seg enorm, med det brennende sverdet høyt hevet over hodet. Det koker og brøler rundt ham. Varme vinder hyler og strekker seg over kanten av Ildklippen. Snart svever han i luften ved kanten, ragende høyt over Hel. Stor og mektig, fryktløs og grusom. Men ute av stand til å bryte seg fri. Han brøler, rasende, men kan
ingenting gjøre. Han er i Hels makt. Den hvite ormen bukter seg nå rundt Hels bein. Hun står barføtt på steinen. Tegninger av svarte flammer slikker seg oppover leggene hennes. Hun roper til den brennende skikkelsen. Surt! Stemmen hennes får de bratte klippeveggene til å slippe løs store steiner som styrter ned i det rødglødende dypet. Jeg har påkalt deg fordi jeg har fått bud fra Jotunheim! Surt ler skrallende. Endelig! Endelig! Stemmen hans buldrer som torden. Flammene som står ut av ham, blir sterkere, rødere. Er det han som skaper uro i Midgard? roper Hel. Hun tvinger Surt i kne. Men han ler fortsatt. Så brøler han: Du har bundet meg til dypet av juvet. Jeg slipper ikke ut av Dødsrikets flammer før verdens ende. Men det jeg vet, er bare mitt. Det kan du ikke nå. Ve deg og ditt rike! Hel vokser seg enorm. Strekker seg høyt over Surt. Rasende griper hun tak i sverdet hans og tvinger Surt ned til bunnen igjen mens hun skriker ut i intetheten han etterlater seg idet han og flammene forsvinner i dypet. Så kaster hun sverdet etter. Hun følger det med blikket der det faller mot mørket, til det bare er en liten prikk som blir svelget av det svarte der nede. Mørket legger seg rundt henne igjen. Ormen beveger seg opp langs det ene beinet hennes. Hun har makt over Surt. Hun kan tvinge ham i kne,
hun kan slåss mot ham og vinne, men det har ingen hensikt. Hun kan ikke tvinge ham til å snakke. Surt kjenner ingen smerter, bare ensomhet og årtuseners raseri over fangenskapet. Den eneste som kan finne ut om den mektige trusselen fra Jotunheim har begynt å røre på seg, er Odin. Han må reise til Jotunheim og kryste hemmeligheten ut av fjellet. Men det kan ikke skje nå, ikke denne kvelden som hos menneskene kalles julekvelden. Tiden er kommet. Det må skje slik nornene har spådd: De udøde i rommet mellom de levende og døde må hentes til Dødsriket. Om de sjelløse overbefolker rommet, vil verden revne, og Ragnarok, verdens endelikt, vil utslette alt levende og dødt. Men den viktigste brikken mangler, den som skal hentes julekvelden det sekstende året etter at løftet ble gitt til Odin. Hun lukker øynene igjen og påkaller Odin, guden som ga sitt ene øye for all verdens visdom. Han som er alle steder og ingen steder. Han som også ferdes blant levende mennesker. Hel begynner å bevege seg mens gudeskapte ord flyter ut av henne. Idet ordene forlater munnen hennes, forandrer de seg til toner. Toner intet menneske har hørt. Myk musikk som blander seg med vinden. Den hvite ormen er som en del av kroppen hennes. Rører seg med henne. De svarte flammetegningene på beina blir levende, begynner å lyse hvitt og bevege seg, som ekte flammer. Hun løfter armene, snurrer rundt og rundt. Fortere og fortere. Helt til musikken og vinden stilner brått. Da stanser hun.
Odin ser henne stå der med ormekroppen buktende rundt seg. Han har sett og hørt henne danse med vind og toner, lyder som vokste seg øredøvende, sett Hel som snurret så fort at det ble vanskelig å skjelne skikkelsen fra luften omkring henne. Betraktet henne helt til lydene brått ble kuttet over og hun nå står og ser på ham med ett rødt og ett svart øye. Et brennende blikk som gjør ham skjerpet, men ikke redd. Odin frykter ingen. Det er kommet bud fra Jotunheim, sier hun. I tusener av år har jotnene voktet sin hemmelige skatt uten at vi har fått vite hva det er. Nå har Jotunheims fjell blitt urolige. De rister og buldrer som da du skapte dem. Odin tar et skritt frem. Skal til å si noe, men blir avbrutt. Ymer, sier hun. Odin nikker. Han sier: Så skjer det som nornene har spådd. Det er allerede i gang. Jotunheim har sluppet taket i sine fjellsider og latt kampesteiner rulle mot Midgard. Ymers hær av udøde vokser. Menneskene er i fare. Når Ymer våkner til liv igjen, vil de være fortapte. Han vil kreve hevn. Det første han vil gjøre, er å legge Midgard i ruiner. Så vil han komme til Åsgård med jotnene. Odin vokser der han står. Sverdet lyser i sliren. Jeg er like klar for Ymers vrede nå som jeg var den gangen jeg kappet ham i biter og skapte verden. Vi vet ennå ikke om han har vokst seg sterk og rede. Men vi vet hva som må gjøres. Hel tier litt før hun fortsetter: Tiden er kommet. Jeg skal hente det som er mitt, sier Odin.
Hun går helt inntil Odin, som tar et steg tilbake. Vårt. Mitt. Løftet ble gitt til meg, sier han. Du har ikke gjort annet enn å forberede deg til Ragnarok siden du drepte Ymer og jaget jotnene til fjells. Tiden for det store slaget nærmer seg. Blotet ble lovet til deg, men tilhører oss begge. Det du henter må du overgi til meg, slik nornene har spådd. Slik det er blitt bestemt. Odin står stille en stund, før han bukker stivt. Snur seg og begynner å gå bort. Øyet hans glimter i mørket. Stopp! roper Hel. Ikke glem hjelperen. Odin fortsetter. Alt skal gå slik nornene har spådd. Ved Ragnarok skal vi være klare. I natt skal jeg ri ut og hente det som er mitt. Det siste hvisker han ut mellom tennene. Løftet ble gitt til ham. Han har selv vært i menneskeverdenen og lagt igjen merket sitt. Det forbudte løftet ble gitt til ham av en grunn. Om de udøde skal lokkes til Dødsriket, må han overlevere blotet til Hel. Slik det er spådd. Slik det må være. Til Hel. Han drar det lysende sverdet ut av sliren og svinger det høyt over hodet mens han går over Glemselens Bro. På den andre siden står Åsgårdsreia og hesten hans allerede klare og venter på ham. Denne julenatten skal han endelig hente det som ble lovet ham for seksten vintre siden.
Kapittel 1 Tora ser utover havet. Himmelen over henne skifter fra rødt til oransje. Dagen har så vidt begynt. Det er kaldt denne julemorgenen, bakken er hardfrosset. Snøskavlene ligger som små tuer i landskapet. Frostrøyken står hvit ut av munnen, det er nesten som den skal fryse til is og falle singlende på bakken foran beina hennes. Det er ikke første gangen hun står her etter vonde drømmer. Marerittene har vokst seg større. De slipper ikke taket, men følger henne hele dagen. Dekker henne som et teppe av uro og angst som det er umulig bare å slenge fra seg i snøen. Det hjelper litt å stå der og fryse til tennene klaprer. Se på havet som beveger seg i vinden. De ekle drømmene som kommer natt etter natt, er så levende, kjennes så virkelige. Her ute kan hun husje dem av gårde, ned i havet. Øynene søker utover. Himmelen blekner mens havet blir mørkere. Noen steder går det hvitt i vinden. Hun slår floke og innbiller seg at hun kjenner smaken av salt i munnen. Vet at det ikke bare er marerittene som har ført henne ut hit lenge før de andre har våknet. Det ligger noe og dirrer ute i horisonten.
Noe illevarslende og kaldt. Hun aner ikke hva det er eller hvorfor hun vet det, likevel er hun helt sikker. Hun ser og ser utover havet, mot verdens ende. Det er nesten som om hun forventer at Midgardsormen skal åpenbare seg for henne, sløye havet i to og vise henne hvordan verden revner. Men havet bølger som før. Noen skip som ligger spredt utover i bukten ligner små korn noen har slengt fra seg. Hun prøver å skjelne hvilket av skipene som tilhører Grim, men de er for langt borte til at hun kan skille det ene fra det andre. Fra der hun står, ser skipene helt like ut. Etter at de har drukket Brages skål, skal morbror Grim ut på tokt. Det er lenge siden sist, tidene har vært rolige og fredelige. Nå gjør Grim klar en flåte som skal seile tvers over havet, helt ut til horisonten og enda lenger. De skal ikke dra alene. Ute i havet vil det i løpet av de neste dagene samle seg flere og flere skip. Sammen drar de, mer enn hundre skip, og blir borte en vinter eller flere. De pleier å dra om sommeren, men denne gangen har bud kommet langveisfra om at de skal dra midt i den mørkeste tiden. De er ikke ventet på denne tiden av året, og Grim er viss på at de vil vende tilbake med skip så tunge av varer at stavnene så vidt kommer til å stikke over vannflaten. Trym skal være med for første gang. Tora vil ikke at storebroren skal reise. Det er farlig. De yngste kommer sjeldnere hjem enn de som er eldre. Hver gang skipene legger til land etter et tokt, står det mange mennesker og venter. De er alle slektninger og venner av dem som dro