11 Einar A. Terjesen De første LO-formenn Hans Jensen, Dines Jensen, Adolf Pedersen, Joh. Johnsen Perioden fra Landsorganisasjonens stiftelse 1. april 1899 fram til kongressen i 1907 var LOs etablerings- og første vekstfase. Det tok noen år før oppslutningen skjøt fart og organisasjonen fant sin form. Dette skyldtes delvis de økonomiske konjunkturene, men også at stiftelseskongressen reiste en rekke spørsmål og stridstema som det tok tid å løse og som medførte at store toneangivende fagforbund i de første årene sto utenfor organisasjonen. Innen fagbevegelsen hersket det ulike oppfatninger om Landsorganisasjonens oppbygging og oppgaver, synspunkter som med mellomrom har dukket opp igjen og igjen helt fram til i dag. De viktigste konfliktspørsmål var forholdet m ellom den faglige og den politiske arbeiderbevegelsen, forholdet mellom ulike organisasjonsnivåer innen fagbevegelsen og hele problem kom plekset m ed prosedyrer for behandling av arbeidskonflikter og tariffspørsmål. I disse spørsmålene manøvrerte de første LO-formennene mellom til dels motstridende interesser for å bygge opp en slagkraftig landsorganisasjon. Æ ren for at det i det hele tatt var mulig å etablere en levedyktig landsorganisasjon i 1899 kan langt på vei tilskrives Hans Jensen og Dines Jensen. Begge var drivende krefter i forberedelsene til stiftelseskongressen, og på møtet ble Hans Jensen valgt til LOs første formann og Dines Jensen til organisasjonens sekretær. Også A dolf Pedersen kom m ed i det første sekretariatet, mens Joh. Johnsen ble innvalgt året etter. Hans Jensen kom m ed i det forberedende arbeidet som formann i De samvirkende Fagforeninger i Oslo, et verv han hadde fra 1896 til 1908 da han trakk seg etter at arbeidet med å reise Folkets Hus var fullført. Jensen var født i Horsens i Danmark 13. mars 1856 og døde i Oslo 7. september 1922.1 1883 kom han til Oslo og ble medlem av Skreddersvennenes Forening. I 1892 var han blant initiativtakerene til Norsk Skredderforbund og ble valgt til forbundets første formann. Dines Jensen var født på Skjervøy 22. januar 1850 og døde 89 år gammel 25. august 1939. Han var utdannet tømmer- Hans Jensen (1856-1922), LOs første formann (1899-1900). Jensen hadde i 1892 hlitt valgt til Skredderforbundets første formann, et verv han hadde fram til 1898. Fra 1896 til 1908 var han også formann i De samvirkende Fagforeninger i Oslo, og ble formann i det midlertidige sekretariat som skulle forberede dannelsen av en norsk landsorganisasjon. Hans Jensen var også Arbeiderpartiets fo r mann 1888-89.
12 mann og var forretningsfører (formann) i Norsk Trearbeiderforbund fra 1895 til 1903, altså også mens han satt som LOformann. I forbundet arbeidet han etter 1913 i det vesentlige med leieboerspørsmål, noe han fortsatte med i Bygningsarbeiderforbundet. Initiativet til å danne landsom fattende faglige fellesorganisasjoner i de nordiske land kom fra den 5. skandinaviske arbeiderkongressen i Stockholm i 1 897.1 en lengere resolusjon om organisasjonsform og sam arbeid m ellom de skandinaviske lands forbund vedtok kongressen kravet om at Dines Jensen (1850-1939), LOs første sekretær 1899-1900 og formann 1900-1901. Fra 1896 til 1904 var han fo r mann i Trearbeideiforhundet. Han var også i en periode medlem av bystyret i Oslo. sam tlige forbund i de tre lande samt de enkelte fagforeninger, som ikke kan danne noget forbund, slutter sig sam m en i en landsorganisasjon med et fælles sekretariat for hvert land. Hans Jensen var representert på kongressen og ble der valgt inn i det norske faglige sekretariat som innen tre m åneder skulle legge fram forslag til lover. Lignende sekretariater ble også nedsatt for Danmark og Sverige. Senere ble Hans Jensen formann i det forberedende sekretariatet, og Dines Jensen formann i lovkomitéen. Det store stridsspørsm ålet alt før etableringen av L andsorganisasjonen var forholdet til Det norske Arbeiderparti. Den gamle garde av aktive sosialdemokrater m ed Chr. H. K nudsen og Carl Jeppesen i spissen gikk offensivt ut og polem iserte mot en partipolitisk nøytral fagbevegelse. Dines Jensen og Hans Jensen mente istedet at det ville være umulig å få fagforbundene til å slutte seg sam m en dersom ikke fagorganisasjoner optages uanset deres politiske standpunkt. M otstanden mot en direkte politisering kan likevel ha vært av taktisk karakter. De ledende personene innen LO var gode sosialdemokrater og ikke motstandere av et nært samarbeid m ellom A rbeiderpartiet og fagbevegelsen. På et livlig diskusjonsmøte over to dager i 1898 uttalte Hans Jensen, Adolf Pedersen og Joh. Johnsen seg positivt om det faglig-politiske samarbeidet. På selve stiftelseskongressen måtte Knudsen tåle en irettesettelse fra Hans Jensen da han beskyldte forsam lingen for ikke at være Socialdem okrater etter at den hadde avvist et forslag om at bare de fagforeninger som var med i DNA burde kunne bli medlem av LO. LOs stiftelsesmøte vedtok da også gjensidig representasjon i LOs og DNAs ledelse. Fram til 1905 var Hans Jensen, Dines Jensen, A dolf Pedersen og Joh. Johnsen for kortere perioder LOs representanter i DNA s sentralstyre. Hans Jensen hadde dessuten i
13 1888 vært formann i Arbeiderpartiet og Joh. Johnsen hadde vært med i partiledelsen i flere år på 90-tallet. Alle ble ved sin død hedret av partiet. Adolf Pedersen formulerte det faglig-pol i tiske samarbeidet slik i 1903:...fagorganisationen i Norge blev allerede fra begyndelsen af anlagt som rene kam porganisationer og kom derved fra første af til at hvile paa det rette grundlag, ligesom den ogsaa har arbeidet haand i haand med det socialistiske arbeiderparti, hvis grund- vold den til dato har været og partiet er opbygget paa. Representantene på Norsk Skotøyarbeiderforbunds 6. landsmøte, som ble holdt i Kristiania 18. - 20. mai 1902. Ytterst til venstre Joh. Johnsen, som senere ble fungerende formann i LO. De andre stridsspørsm ålene var nært knyttet til de økonom iske konjunkturene, forholdene på arbeidsm arkedet og Landsorganisasjonens medlemsutvikling. LO ble stiftet 1. april 1899 under vanskelige forhold. En krise i byggebransjen i Kristiania hemmet fagbevegelsens vekst og muligheter, ikke minst fordi fremdeles rundt århundreskiftet fantes de fleste fagforeningene i hovedstadsområdet. Trearbeiderforbundet, et de store fagforbundene, m er enn halverte sitt m edlemstall
14 Adolf Pedersen (1863-1928), ble valgt til sekretær i LOs første sekretariat i 1899 og var LO-formann 1901-1904 og 1905-1906. Pedersen hadde i 1897 blitt valgt til formann i Male/forbundet, et verv han også fortsatte med etterat han var kommet med i LOs ledelse. fra 1.100 i 1899 til 400 i 1904. H eller ikke alle fagforbundene sluttet opp om Landsorganisasjonen i første omgang. Ved utgangen av 1899 var bare Form erforbundet og Trearbeiderforbundet tilm eldt. De toneangivende og velorganiserte fagforbundene Norsk Centralforening for Boktrykkere og Norsk Jern- og M etallarbeiderforbund meldte seg ikke inn før i 1905, da striden om LOs organisasjonsgrunnlag var blitt avgjort til deres fordel. 1905 innledet en vekstperiode for Landsorganisasjonen og fagbevegelsen i sin helhet. H øykonjunkturen og industrialiseringen satte fart i rekrutteringen til fagbevegelsen. Fra å omfatte to fagforbund og 1.578 m edlem m er ved starten, hadde LO i 1907 funnet sin form og blitt en m aktfaktor av betydning og omfattet alle de viktige fagforbundene og nesten 40.000 medlemmer. Mens økningen i LOs m edlem s tall fram til 1905 i det vesentlige skyldtes innmeldelse av fagforbund, skyldtes økningen på nesten 14% m ellom 1905 og 1907 nyrekruttering av m edlem m er til fagbevegelsen som en helhet. Denne rekrutteringen var langt større enn økningen av antall industriarbeidere skulle tilsi. O gså gam le industriarbeidere ble nå fagorganisert. Håndverksarbeidere var i stor grad blitt fagorganisert i 90-årene. Den økonomiske situasjonen ble møtt på ulik måte av de forskjellige yrkesgruppene. På stiftelseskongressen dukket det opp i form av en strid om organisasjonens oppbygging. Før dannelsen av LO hadde de lokale faglige fellesorganisasjonene hatt en sentral plass i organisasjonsstrukturen, og Hans Jensen var formann i den største av dem, et verv han fortsatte med mens han satt som LO-formann. Distriktsorganisasjonenes innflytelse var basert på en situasjon hvor det viktigste var å få gjennomslag for lokale tariffavtaler og å få innflytelse på et lokalt faglært og ufaglært arbeidsmarked. Den faglige kampen fram til omkring 1905 sto først og fremst om arbeidernes rett til å organisere seg og retten til å inngå kollektive tariffavtaler i m otsetning til individuelle kontrakter. I 90-årene var det inngått avtaler i noen få håndverksfag mens så godt som ingen avtaler eksisterte innen industrien før i 1902. Først etter 1905-06 begynte kollektive tariffavtaler å bli akseptert av arbeidsgiverne. De store landsomfattende og velorganiserte fagforbundene kunne ikke akseptere at fellesorganisasjonene hadde vesentlig innflytelse i tariffspørsmål og at de aktivt deltok i arbeidskonfl i kter. For forbundene var det nasjonale arbeidsmarkedet innen fag som krevde høye kvalifikasjoner, viktigere enn de
15 lokale arbeidsmarkedene for ufaglærte arbeidere. Konflikten ble utsatt på stiftelseskongressen, m en løst to år senere til fagforbundenes fordel. Bare nasjonale fagforbund eller lokale fagforeninger som ikke hadde noen naturlig tilknytning til noe eksisterende forbund, kunne bli m edlem av Landsorganisasjonen. Dette, sammen med et vedtak om at fellesorganisasjonene ikke skulle befatte seg m ed tariffspørsm ål, degraderte dem til institusjoner på siden av fagbevegelsens organisasjonsstruktur. Det tidligere så betydningsfulle De sam virkende Fagforeninger ble etter en tid redusert til eier og adm inistrator av Folkets Hus i Oslo. G runnen til at Landsorganisasjonen bøyde seg for fagforbundenes krav i organisasjonsspørsm ålet var at det var naturlig å ha dem med for å kunne drive effektiv tariffpolitikk og streikestøtte. Initiativtakerne til Landsorganisasjonen gikk inn for et sentralisert system for godkjennelse av arbeidskonflikter og for oppbygging av streikekasser i forbundenes regi. Det siste falt sammen med de store forbundenes interesser. De små og svake forbundene derim ot, hadde store betenkeligheter under lavkonjunkturen med å øke kontingenten for å få inn penger til streikefond. Særlig påtrengende ble problemet på grunn av arbeidsgivernes angrep på lønningene som førte til en rekke store arbeidskonflikter. Ut fra denne defensive situasjonen m å vi også se avtalen m ellom Landsorganisasjonen og A rbeidsgiverforeningen om frivillig m egling og voldgift. Avtalen ble riktignok opphevet i 1905, men bestem m elsen ble i stor grad tatt inn i forbundenes tariffavtaler, og ble derm ed retningsgivende for utform ingen av forholdet m ellom partene i arbeidslivet. Landsorganisasjonen vedtok på stiftelseskongressen svært sentraliserte regler for godkjennelse av støtte til arbeidskonflikter. Dette var i de små forbundenes interesser. De store forbundene hadde egne sentraliserte regler og ønsket større selvstendighet. Selv om forbundenes selvstendighet økte noe på fagkongressen i 1907 og reglene ble liberalisert under høykonjunkturen etter 1905, var LOs makt og kontroll kom m et for å bli. Alt fra første stund satset Landsorganisasjonen på å være en sentral maktfaktor ved siden av, og delvis over, fagforbundene, ikke under dem. Det var vanskelig å knytte den utviklingen som her er beskrevet direkte til strategiske og taktiske vurderinger hos de enkelte LO-formennene. Selv om de arbeidet for å hevde Landsorganisasjonens selvstendighet og makt, kom de i konflikt m ed andre interesser. Hans Jensen, Dines Jensen og Joh. Johnsen (1869-1907), medlem av LOs sekretariat fra 1900, rykket inn som fungerende LO-formann etter Pedersen i 1904 og satt i dette vervet fram til LO-kongressen i 1905. Johnsen var medlem av hovedstyret i Skotøyarheiderforbundetfra 1894 til 1902.
16 Medlemmer av Norsk Trearbeiderforbund som deltok på fagkongressen i 1913. Den tidligere LO-formannen Dines Jensen sitter som nr. 3 fra venstre i første rekke. A dolf Pedersen hadde topp-verv i andre organisasjoner samtidig med at de var LO-formenn, og deres lojalitet lå da den ble satt på prøve, ofte hos disse organisasjonene. Dette førte da også til at de bare ble sittende som formenn i korte perioder. Dines Jensen avløste Hans Jensen som LO-formann alt i 1900, og han ble i sin tur etterfulgt av A dolf Pedersen som måtte gå av i 1904, riktignok for å bli valgt på nytt i 1905. Selv om vi ikke skal spekulere alt for mye over politiske m otiver, var nok utviklingen m ot endringer av LOs organisasjonsstruktur et medvirkende moment for Hans Jensen da han trakk seg som formann, selv om det var viktigere at form annsvervet var ulønnet. M øbelsnekkerstreiken 1900-1901 bidro på sin side til formannssskiftet mellom Dines Jensen og Adolf Pedersen. Som forretningsfører både i LO og i Trearbeiderforbundet lå Jensens lojalitet av og til hos forbundet. Han dissenterte i LO-sekretariatet i et vedtak om forbundets håndtering av konflikten, m ens Pedersen trakk seg fra sekretariatet da hans forslag om at LO skulle gripe inn i konflikten ble nedstem t i LOs hovedstyre. A dolf Pedersen (ikke Andreas Pedersen som han er blitt kalt blant annet av Aksel Zachariassen) var født i Oslo 24. oktober 1863 og døde samme sted 3. juli 1928. Han ble valgt til M alerforbundets første form ann i 1897, et verv han fortsatte med også etter at han var kom m et med i Landsorganisasjonens ledelse. Dette førte til konflikter med forbundet som
utviklet seg til den langvarige og bitre m alerstriden som igjen ledet til at Pedersen måtte gå av som LO-formann både i 1904 og 1906. Konfliktens kjerne var i stor grad personlige m otsetninger mellom Pedersen og folk i malerforeningen i Oslo. Foreningens utmeldelse av forbundet, forsøk på å danne et nytt forbund og rettsak var noen av ingrediensene i konflikten. I følge Arbeiderbladets nekrolog var Pedersen en utpreget organisasjonsmann, grei og retlinjet, uforferdet og urokkelig. Men noe steil. Han må ha vært en dyktig adm inistrator. Pedersen ble valgt til LO-form ann og forretningsfører på kongressene i 1901, 1903 og 1905 selv om han hadde gått ut av sekretatiatet i 1900 og gått av som formann i 1904, og han fortsatte som forretningsfører i Joh. Johnsens formannstid. I de senere årene var han bestyrer for Oslo sam virkelags m alerverksted, en stilling han hadde til sin død. Var Adolf Pedersen en organisasjonsmann, var Joh. Johnsen en helt annen type. I egenskap av nestformann rykket han inn som vikar da Pedersen måtte forlate vervet. Johnsen var født i Kristiansand 25. mai 1869 og døde i Oslo 7. oktober 1907. Organisatorisk tilhørte han Skotøyarbeiderforbundet hvor han i mange år var medlem av hovedstyret. I følge Skotøyarbeiderforbundets 50års beretning var Johnsen en flittig benyttet agitator: Han fant seg godt til rette i agitasjonsarbeidet og likte å reise rundt på møter. Både forbundet, partiet og senere Landsorganisasjonen la sterkt beslag på ham. Lun og jovial, m ed skreppa full av sosialistiske skrifter, gikk Johnsen rundt på møtene og ble en velsett gjest. Han var av de talere som aldri sa nei og som derfor ble den sikre tilflukt når andre m eldte forfall, I følge Gunnar Ousland var de folkene som sto i spissen for Landsorganisasjonen de første årene ikke nettopp... noen blendende begavelser. Men det var jevne, trofaste og helstøpte personligheter, som ikke gav tapt, enda om det så mørkt ut og til å begynne med nesten sto i stampe". Det som skilte de fire første LO-formennene fra de etterfølgende var at de hadde fått sine faglige og politiske erfaringer i relativt svake forbund i typiske håndverksfag i 90-årene. De var preget av en fagstolthet og av erfaringer på relativt små arbeidsplasser med rom for stor grad av individualisme. Muligens hadde de også en følelse av underlegenhet i forhold til de store, godt organiserte, fagforbundene som i disse årene var i vekst, mens deres egne forbund mistet medlemmer.