WWF-Norge Kristian Augusts gate 7a Pb 6784 St. Olavs plass 0130 OSLO Norge Tlf:22 03 65 00 Faks: 22 20 06 66 E-post: njensen@wwf.no info@wwf.no www.wwf.no Fiskeriminister Helga Pedersen Fiskeri- og kystdepartementet Postboks 8118 Dep 0032 Oslo Oslo, 22. mai 2008 Kopi: Direktoratet for Naturforvaltning, Fiskeridirektoratet, Miljøverndepartementet og Artsdatabanken Krav om stopp i direktefisket etter rødlistede arter og tiltak for gjenoppbygging av bestandene I Artsdatabankens rødliste over truede og sårbare arter i Norge finner vi dessverre flere arter som lever i norske farvann. Helt eller delvis norske fiskebestander er listet både som kritisk truet, sterkt truet og sårbare. Den norske regjeringen har satt som mål å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010 - likevel fortsetter et ikke bærekraftig fiske etter truede og sårbare arter. Fiskebestander som blir sterkt redusert, mister etter hvert sin rolle i økosystemet og risikerer å komme på nivåer som gjør det svært vanskelig å bygge dem opp igjen, og med en klar risiko for at bestandene aldri vil kunne restaureres. WWF er særlig bekymret for ål, tobis, kysttorsk, nordsjøtorsk, hummer, uer, kveite, pigghå og rødspette. Arter som utsettes for et ikke-bærekraftig fiske Ålen er listet som kritisk truet på norsk rødliste, og som kritisk truet på den internasjonale rødlisten. Kysttorsk er oppført som sterkt truet, og gytebestanden i 2006 er beregnet til å være den laveste observerte. Nordsjøtorsken er listet som nær truet, og gytebestanden er langt under kritisk nivå. Kveite har status som sterkt truet på internasjonal rødliste og status som nært truet på norsk rødliste. Vanlig uer er under kategorien nær truet på norsk rødliste, og bestanden har hatt sviktende rekruttering siden tidlig på 1990-tallet. Snabeluer er også på norsk rødliste som nær truet, og bestanden er nær et historisk lavmål. Pigghå er listet som sårbar på den internasjonale rødlisten og kritisk truet på norsk rødliste. Tobis er en nøkkelart i norske farvann, og er nå listet som sårbar. I Havressursloven som Stortinget nettopp har vedtatt, står det følgende: Formålet med lova er å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.
Dagens forvaltning av de ovennevnte arter er ikke bærekraftig og er på ingen måte samfunnsøkonomisk lønnsom, fordi bestandene er på historisk lave nivåer som reduserer inntektsmulighetene for fiskere. Kjennetegnet på alle de aktuelle artene og bestandene er at de i dag ikke har stor kommersiell verdi sammenlignet med andre økonomisk viktigere arter som sild, nordøst arktisk torsk, sei, hyse, kongekrabbe og makrell. Likevel bidrar artene til å skape mange arbeidsplasser og er viktige inntektskilder for det kystnære fisket og bosettingen langs kysten. Kunnskapen om flere av artene er dessverre liten, og forskningsinnsatsen er langt fra så omfattende som ønskelig. Må følge de vitenskapelige anbefalingene Dagens forvaltningsregimer er ikke robuste nok til å sikre gjenoppbygging av bestandene, noe som i de fleste tilfeller ser ut til å skyldes at Regjeringen bevisst ikke følger de vitenskaplige anbefalingene for å sikre bærekraftig fiske. Norge er en av verdens største fiskerinasjoner og er kjent for å ha en relativt god fiskeriforvaltning. Eksportutvalget for fisk viser stadig til den norske forvaltningen som en av verdens beste og bruker bærekraft som salgsargument i markedsføringen av norsk fisk. Det er pinlig og unødvendig at Regjeringen samtidig unnlater å sikre en forsvarlig forvaltning av de artene som ikke eksporteres i stort omfang. Direktoratet for naturforvaltning sier det kan bli behov for å frede fiskearter når de står på Artsdatabankens rødliste. Direktoratet mener det haster, også i forhold til myndighetenes mål om å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010. WWF ber med dette om at det norske direktefisket på ål, tobis, kysttorsk, nordsjøtorsk, hummer, uer, breiflabb, kveite, pigghå og rødspette stanses, og at det utarbeides nye forvaltningsstrategier med hovedformål å bygge opp bestandene. Vedlagt er noen forslag til konkrete tiltak i forvaltningen av de aktuelle artene. Med vennlig hilsen Rasmus Hansson generalsekretær WWF-Norge Nina Jensen havmiljørådgiver WWF-Norge Vedlegg: Statusbeskrivelse og forvaltningsforslag 2/7
Statusbeskrivelse og forvaltningsforslag Kveite På den internasjonale rødlisten har kveite status som sterkt truet og på norsk rødliste som nært truet. Vurderingen er basert på norsk fangststatistikk i løpet av de tre siste generasjoner som viser en reduksjon i fangstene på 70-80 prosent, noe som blir tolket som en tilsvarende nedgang i bestanden. Nord for Stad har bestanden tatt seg opp de siste ti år, mens sør for Stad har bestanden flatet ut på et svært lavt nivå etter 1995. Fangst av kveite nord for 62ºN har økt betydelig fra 1997 og frem til i dag, mens fangstene i sør har vært på et lavt nivå i samme periode. Både nasjonalt og internasjonalt blir det gjort lite for og skaffe til veie fiskeriuavhengige data for å få bedre kunnskap om bestandsdynamikken, og det finnes begrenset kunnskap om kveitas biologi og utbredelse. Kveite er svært følsom for overfiske ved at den er stedbunden, vokser langsomt og er sent kjønnsmoden. Effektive tiltak for å sikre at bestanden kommer opp på et bærekraftig nivå igjen krever bedre og mer detaljert kunnskap om artens/populasjonens utbredelse, vandringsmønster, gyteadferd m.m. I dag er fiske på kveite ikke kvoteregulert, og fangst forekommer i hovedsak som bifangst, men også noe direkte fiske. WWF mener det bør utarbeides en robust forvaltningsstrategi for kveite som først innebærer økt innsamling av data og mer forskning på artens biologi og utbredelse, og som så, basert på denne informasjonen, reviderer dagens forvaltningsregime med sikte på å bygge opp bestanden. Både nasjonalt og internasjonalt må det skaffes fiskeriuavhengige data for å få bedre kunnskap om arten og bestandsdynamikken. Norge må etterspørre forvaltningsråd for bestanden fra ICES og be om blant annet at bestandsestimater fastsettes og brukes som grunnlag for kvoteregulering, redskapsrestriksjoner og områdereguleringer for kveite. Det bør også vurderes om den nordlige bestanden skal ha en egen vurdering og forvaltning. Inntil en ny og bedre forvaltningsstrategi er utarbeidet bør direkte kveitefiske stanses og strenge bifangstkvoter i andre fiskerier innføres. Kysttorsk Kysttorsk nord for 62ºN er listet som truet på den norske rødlisten. Havforskningsrådet ICES klassifiserer bestanden til å ha redusert reproduksjonsevne, og at den ikke høstes bærekraftig. Bestanden av norsk kysttorsk har avtatt kontinuerlig siden 1994. Gytebestanden er nær det lavest observerte, og rekrutteringen har minket betydelig. Siden 2004 har ICES anbefalt at det ikke blir fanget kysttorsk, og den anbefalingen gjelder også for 2008. ICES anbefaler at en gjenoppbyggingsplan utarbeides og implementeres som en forutsetning for gjenåpning av fisket. For å unngå fangst av norsk kysttorsk bør strenge restriksjoner gjelde for de fiskeriene hvor norsk kysttorsk og nordøstarktisk torsk blir fisket i blanding. Ingen forvaltingsmål er spesifisert for kysttorsk, men det er innført flere vernetiltak for norsk kysttorsk i 2008. I tillegg til det rapporterte fisket foregår et betydelig urapportert fritids- og turistfiske på kysttorsk. Det er også grunn til å tro at oppdrett i mange norske fjorder kan ha en påvirkning på kysttorsken, samt at klimatiske faktorer har bidratt til nedgangen. 3/7
WWF mener at kunnskapen og forvaltningen av kysttorsk må forbedres. Kysttorsk er viktig for mange norske fiskere og utgjør størsteparten av turist- og fritidsfiske. Kunnskapen om kysttorsken må økes og faktorer som klima, påvirkning fra forurensing, seismikk og oppdrett må vurderes. En grundig gjennomgang av redskapsbruk i fiske er nødvendig for å innføre strenge restriksjoner på bruk av snurrevad. Det må etableres et forvaltningsmål for kysttorsk som sikrer vekst og gjenoppbygging av bestandene. Det bør så langt som mulig innføres en stans i direktefisket etter kysttorsk og strengere reguleringer for å unngå innblanding under fiske på nordøst atlantisk torsk. En gjenoppbyggingsplan med klare forvaltningsmål og verntiltak basert på de vitenskaplige rådgivningene må utarbeides og implementeres og må være en forutsetning for gjenåpning av direktefiske. Fiskeriforbudssoner bør etableres i viktige gyteområder, og her må det også være restriksjoner på etablering av oppdrettsanlegg og turistfiske. Oppdrettsforbud i nærheten av viktige gyteområder for kysttorsk må innføres, samt opprettelse av områder der torskeoppdrett ikke tillates (såkalte torskefjorder) for å sikre viktige kystorskbestander. Nordsjøtorsk Torsk har status som sårbar på den internasjonal rødlisten. Nordsjøtorsken er listet som nær truet på den norske rødlisten, og gytebestanden er langt under kritisk nivå. Bestanden lider av sviktende reproduksjonsevne. Fiskeriet er svært lite bærekraftig og bør stenges. Pga. dårlig rekruttering de siste årene påpeker ICES at kun nullfangst i 2007 og 2008 vil føre gytebestanden over føre-var-nivået. ICES anbefaler at totalt uttak (fangst + utkast + svarte landinger) av torsk ikke må overstige 22 000 t. Pga. stor usikkerhet med utkast og svarte landinger kan ikke ICES anbefale størrelsen på en eventuell kvote med tilstrekkelig nøyaktighet. WWF mener: Norge bør umiddelbart stanse sitt fiske etter nordsjøstorsk og jobbe aktivt for at EU reduserer sine kvoter og innfører et forbud mot utkast og krav om registrering av all bifangst. Fiskerier med bifangst av nordsjøtorsk må få strenge restriksjoner og egne kvoter for å sikre at all torsk som fiskes, blir rapportert. En gjenoppbyggingsplan må utarbeides og implementeres og må være en forutsetning for gjenåpning av fisket. Norsk hummer Det har vært relativ jevn nedgang i antall hummer fra slutten av 1940-tallet, og bestanden er på et historisk lavt nivå. Gytebestanden har siden 1960-åra vært for liten til å gi gode årganger, og i enkelte områder langs kysten er hummeren fremdeles nesten helt borte. I all hovedsak skyldes dette overfiske, ulovlig fiske og mangelfull forvaltning. Ulovlig fiske er den største trusselen mot hummerbestanden, i 4/7
tillegg til dårlig regulering av det lovlige fiske. Både arbeidsgruppen for forvaltning av norsk hummer og Fiskeridirektøren anbefaler fredning av norsk hummer ut fra både bestandshensyn og økonomiske hensyn. Likevel velges en alternativ strategi med fortsatt høsting, noe WWF finner svært bekymringsfullt. WWF mener at dersom en fortsatt høsting skal foregå, må som et minimum følgende tiltak iverksettes: Totalfredning av rognhummer. Økt kontroll og strengere sanksjoner mot ulovlig hummerfiske. Utvidelse av eksisterende reservater og etablering av nye verneområder langs kysten. Styrking av overvåking i og rundt reservatene. Omsetningsforbud for hummer i fredningstiden. Felles fredningstid, minstemål og minstedybder for hele landet, samt påbud om fluktåpninger i alle teiner. Vanlig uer og snabeluer Bestandene av vanlig uer og snabeluer er på et historisk lavmål og er listet som sårbare på den norske rødlisten. De siste årsklassene har vært dårlige, og ytterligere nedgang i bestanden er ventet. Bestanden av vanlig uer har hatt sviktende rekruttering siden tidlig på 1900-tallet. Bestanden er svært svak og forventes å være slik i mange år fremover. Det tas årlig rundt 15 000 tonn med vanlig uer og snabeluer til sammen i Barentshavet. Norge tar det aller meste av dette. I tillegg tas det en god del uer som bifangst i trålfisket etter sild og kolmule. Det direkte trålfiske etter uer har vært stengt siden 2003, men likevel tillates det at trålflåten kan ha opptil 15 prosent uer som bifangst. Uer vokser seint, og den gyter første gang etter cirka 14 år, hvilket gjør den svært sårbar for hardt fiske. Det har også utviklet seg et direkte fiskeri utenfor de økonomiske sonene i Norskehavet, med en klar økning av fangstene (27 000 tonn i 2006). Det gir stor grunn til bekymring. Det er forbud mot direkte fiske etter begge uerartene i 2008, men forbudet gjelder ikke fartøy under 11 meter som fisker med juksa, og det tillates 15 prosent innblanding av uer i fisket etter andre arter og herav 10 prosent med undermåls fisk (<32 cm). For vanlig uer tilrår ICES strengere reguleringer pga. fortsatt nedgang i gytebestand og rekruttering. ICES gjentar rådet om stopp i alt direkte fiske, utvidet fredning og skjerpede bifangstreguleringer for trål. Så lenge det ikke er tegn til bedring i forekomsten av yngel- og ungfisk, kan dagens fiskeri med gjeldende reguleringer ikke sees på som et bærekraftig fiske. Når det gjelder snabeluer, så anbefaler ICES forbud mot direkte trålfiske i Barentshavet og Norskehavet (ICES-område I og II) og ønsker at stenging av områdene må opprettholdes. Tillatte grenser for bifangst bør settes så lave som mulig, inntil en klar økning i gytebestand og yngelforekomster kan stadfestes. WWF anser tilstanden til uer og snabeluer for å være svært bekymringsfullt og anbefaler følgende tiltak: 5/7
Hele utbredingsområdet av voksen snabeluer i Barentshavet og Norskehavet må kartlegges (både på bunn og pelagisk) for å fastslå vandringsmønster. Det må etableres gode bestandsestimater for alle tre arter, samt utarbeides gjenoppbyggingsplaner som så implementeres. Stans i alt direkte fiske etter vanlig uer og snabeluer inntil gjenoppbyggingsplaner er utarbeidet og implementert. Planene må inneholde et mye sterkere yngelvern for å sikre rekruttering og gjenoppbygging av bestanden, inklusive stengte områder, utvidet fredningstid og sorteringsrist i rekefisket. Bifangstgrenser i både trålfisket og andre fiskerier må settes så lave som mulig inntil en klar økning i gytebestand og yngelforekomster kan bekreftes. Rødspette De fleste bestander av rødspette er i dag overfisket, og dette er særlig et problem i den sørlige delen av Nordsjøen. Bestanden i Nordsjøen har redusert reproduksjonsevne, men høstes foreløpig bærekraftig. Basert på data fra fiskeriene i Nordsjøen ser det ut som om bestanden varierer veldig fra område til område, i nord er det en viss økning, mens langs kysten totalt sett er bestanden stagnerende. Fiskepresset på rødspette har de siste årene vært klart høyere enn det ICES anbefaler, og det er stor usikkerhet rundt bestandens størrelse og status. Fiskeriet har en betydelig mengde utkast, tildels uregistrert. Anslag fra havforskerne tilsier at nær halvparten av fangsten dumpes, noe som også har store konsekvenser for flere fiskebestander. Rødspettene blir ofte også fanget helt ned til 17 cm før de er gytemodne. Mye rødspette fanges også med bomtrål, et redskap som gir store skader på havbunnen og medfører mye bifangst. Bortsett fra mindre redskaps- og områdereguleringer er det i Norge fritt fiske nord for Stad. Situasjonen for rødspette er bekymringsfull. WWF ønsker: En gjenoppbyggings- og forvaltningsplan for rødspette må utarbeides og implementeres. Forvaltningsrådene fra ICES må følges, og bestanden må forvaltes ut fra en føre-var tilnærming. Kraftige tiltak må innføres for å redusere mengden med utkast. Europeisk ål Ålen er listet som kritisk truet på norsk rødliste, og den er nylig blitt inkludert som en kritisk truet art på den internasjonale rødlisten. Det er sikre tegn på at ålebestandene er truet over alt i verden. Ålen har hatt en tilbakegang over flere tiår, og det er ingen tegn til bedring av situasjonen. Det finnes lite informasjon for å gjøre en fullstendig evaluering av status til bestanden. Bestanden er på et historisk lavmål i de fleste områder og er fortsatt synkende. Det er beregnet at rekrutteringen i dag er bare 1-5 prosent av det den var i 1980-årene. I Norge har man kun observasjoner fra elven Imsa. 6/7
I 1999 fastslo ICES at bestanden av europeisk ål er utenfor sikre biologiske grenser, og at fisket de siste årene ikke har vært bærekraftig. Trender i Norge indikerer en slags kollaps i lokale subpopulasjoner. Kollapsen på hele det europeiske kontinentet dreier seg trolig om en kombinasjon av ulike faktorer, som overbeskatning, tap av habitater i innsjøer og elver, klima- og havstrømsendringer, sykdom og forurensning. EU holder på å utarbeide en plan for å gjenoppbygge bestanden. WWF er bekymret for den europeiske ålens utvikling og ønsker: Fisket på ål må umiddelbart stenges som en konsekvens av at arten er listet som kritisk truet. En felles gjenoppbyggingsplan må utarbeides og implementeres og må være en forutsetning for gjenåpning av fisket. Økt forskningsinnsats for å forbedre kunnskapen om ålens biologi og kartlegging av bestandene. Tobis Tobisbestanden i Nordsjøen og Skagerak er sterk redusert de siste årene, og fra 2001 har gytebestanden ligget under det ICES har definert som kritisk nivå (430 000 tonn). Gytebestanden i 2007 er beregnet til å ligge akkurat over kritisk nivå (450 000 tonn). WWF er sterkt imot at det åpnes for fiske på tobis før gytebestanden beviselig har bygget seg opp til over føre-var-grensen på 600 000 tonn. Tobis (havsil) står listet under kategorien sårbar på norsk rødliste fra 2006 og en slik status bør få konsekvenser for forvaltningen, slik at særlig forsiktighet utvises. Resultater fra Havforskningsinstituttet viser at det er urovekkende lite tobis i den norske delen av Nordsjøen, og havforskerne anbefaler øyeblikkelig stopp i tobisfisket i norsk økonomisk sone. Kombinasjonen av svak rekruttering i norsk sone og for hardt fiskepress gir stor grunn til bekymring. Kun 25 prosent av fisken er ettåringer, og ifjor var andelen ettåringer langt større (90 prosent). Dette bekrefter at rekrutteringen til tobisbestanden i norsk økonomisk sone er svakere enn lenger sør i Nordsjøen. Resultatet er at man reduserer en allerede sterkt svekket gytebestand i dette området. WWF ønsker: Umiddelbar stans i fisket og totalfredning av tobis i to år Norge må legge press på EU for å gjøre det samme En felles gjenoppbyggingsplan må utarbeides og implementeres og må være en forutsetning for gjenåpning av fisket etter to år 7/7