Zoonoserapporten 2004

Zoonoserapporten 2004 En rapport om sykdommer som kan smitte mellom dyr og mennesker Norges situasjon 2004

Innhold Introduksjon Informasjonskilder Salmonellose Campylobacteriose Yersiniose Listeriose Infeksjon med E. coli O157 og lignende bakterier Tuberkulose Brucellose Trikinose Ekinokokkose Toksoplasmose Rabies Bovin spongiform encefalopati (kugalskap, BSE) og variant Creutzfeldt-Jakob sykdom (vcjs) Forekomst av noen viktige zoonoser hos mennesker i Norge 1 2 3 7 9 10 11 13 14 15 16 17 18 19 omslag

1 Introduksjon En zoonose er en infeksjonssykdom som kan smitte fra dyr til mennesker eller omvendt. Smitten kan overføres direkte fra et individ til et annet, eller indirekte via forurensede matvarer, vann, gjenstander eller biologiske vektorer som for eksempel insekter. Smittestoffene som kan forårsake zoonotiske sykdommer, inkluderer bakterier, virus, parasitter, sopp og prioner. og dyr som smittes, kan bli syke eller i noen tilfeller være friske smittebærere. Zoonoserapporten 2004 er en forkortet norsk utgave av NORWAY Trends and sources of zoonoses and zoonotic agents in humans, foodstuffs, animals and feedingstuffs including information on foodborne outbreaks and antimicrobial resistance in zoonotic agents - in 2004, en rapport utarbeidet i henhold til EUs zoonosedirektiv (Council Directive 92/117/EEC). Den engelskspråklige rapporten ble levert elektronisk til EU-kommisjonen/EFSA innen fristen 30. juni 2005. Innholdet i denne vil bli sammenstilt med EUlandenes tilsvarende rapporter. Rapporten presenterer data om zoonoser og zoonotiske agens for fôr, dyr, mat og mennesker i Norge for 2004. I tillegg til de zoonoser som er omtalt i zoonosedirektivet, er også kugalskap og variant Creutzfeldt-Jakob sykdom inkludert i denne norske zoonoserapporten. Rapporten er utarbeidet av Norsk zoonosesenter ved Veterinærinstituttet, i samarbeid med Nasjonalt folkehelseinstitutt og tilsynet, og er basert på data og informasjon gitt av: tilsynet Veterinærinstituttet Nasjonalt folkehelseinstitutt Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning Ulike industrier Forfattere Merete Hofshagen, veterinær, Dr.scient., Norsk zoonosesenter, Veterinærinstituttet Anne-Mette Kirkemo, Cand. scient., Norsk zoonosesenter, Veterinærinstituttet Karin Nygård, veterinær, Nasjonalt folkehelseinstitutt Kjell Hauge, veterinær, Dr.scient., tilsynet Hilde Kruse, veterinær, Dr.scient., Veterinærinstituttet Rapporten er lagt ut i elektronisk format på: www.zoonose.no Ettertrykk er tillatt ved kildeangivelse. Forslag til kildeangivelse: Hofshagen M, Kirkemo A-M, Nygård K, Hauge H, Kruse H: Zoonoserapporten 2004. Norsk zoonosesenter, Veterinærinstituttet, 2005. ISSN 1502-5713. Norsk zoonosesenter er lokalisert til Veterinærinstituttet, i Avdeling for helseovervåking. Internett: www.zoonose.no Epost: zoonose@vetinst.no ISSN 1502-5713

2 Informasjonskilder Fôr tilsynet er ansvarlige for kontrollen av fôr til landdyr og akvatiske dyr. Det finnes offisielle overvåkningsprogram for blant annet salmonellabakterier. Videre er fôrvareindustrien pålagt å ha et internkontrollsystem som inkluderer salmonellaundersøkelser. tilsynet er ansvarlig for overvåkning og kontroll av dyresykdommer, og for reguleringene vedrørende behandling av animalsk avfall. For visse zoonoser, for eksempel salmonellose og brucellose, finnes det egne overvåkingsprogram. Videre er det spesifikke overvåkingsprogram med hensyn på ulike zoonoser for avlsokser og avlsråner, og i forbindelse med import og eksport. I tillegg skjer det overvåking gjennom undersøkelser av syke dyr. Sykdommer hos dyr fanges også opp ved slakting, via kjøttkontrollen som tilsynet er ansvarlig for. Sykdommer hos dyr er inndelt etter alvorlighetsgrad i fire grupper - A, B, C og D, i henhold til forskrift 19. mars 1965 nr. 9941 om fortegnelse over sykdommer som omfattes av matloven. I henhold til lov 19. desember 2004 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) har virksomhet og enhver annen plikt til å varsle tilsynet ved grunn til mistanke om smittsom dyresykdom som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser, dvs. en A- eller B-sykdom. Gruppe A: Smittsomme sykdommer som kan spres raskt og/eller har store konsekvenser. Forekomst av eller mistanke om slike sykdommer må rapporteres umiddelbart av dyreeier til praktiserende veterinær. Praktiserende veterinær må umiddelbart rapportere til tilsynet. Gruppe B: Smittsomme sykdommer som er økonomisk viktige og/eller har helsemessige konsekvenser for mennesker, for eksempel salmonellose og trikinose. Forekomst av eller mistanke om slike sykdommer må rapporteres umiddelbart til tilsynet. Gruppe C: Smittsomme sykdommer av en viss betydning. Praktiserende veterinær må straks rapportere til tilsynet hvis det påvises C-sykdom som ikke antas å forekomme her i landet eller som har en utbredelse som er annerledes enn det som er vanlig. Gruppe D: Andre dyresykdommer. Næringene har ansvaret for informasjonen. Ved mistanke om eller påvisning av en zoonose, skal tilsynet varsle kommunelegen. Det er den enkelte næringsmiddelvirksomhet, som produserer eller omsetter mat, som er ansvarlig for at maten trygt kan spises, og som selv er ansvarlig for at dette faktisk er tilfelle. Ansvaret for tilsyn med at næringsmiddelvirksomheter etterlever sine forpliktelser er tillagt tilsynet. Det finnes offisielle overvåkingsprogram for flere zoonoser. Det er også obligatorisk med internkontrollsystemer i næringsmiddelproduksjonsbedrifter og foredlingsbedrifter. Totalt 16 grensekontrollstasjoner er ansvarlige for kontroll av animalske næringsmidler fra tredjeland (utenfor EØS), hvorav 12 kun kontroller sjømat. I tillegg til de nasjonale overvåkingsprogrammene og ulike tidsavgrensede prosjekter initiert av tilsynet Hovedkontoret, utfører tilsynets distriktskontorer årlig en stor mengde inspeksjoner og analyser. Data fra slike aktiviteter er ikke samlet i en felles database, og slike data er derfor ikke inkludert her. Dersom det oppdages et zoonotisk smittestoff i et næringsmiddel, iverksettes tiltak for å hindre at helsefarlig mat når forbrukerne og for å identifisere smittekilden. Kommunelegen skal varsles, og dersom det er mulighet for at husdyr er smittekilden, foretar tilsynet en nærmere oppklaring og undersøkelse av aktuelle besetninger. Det norske Meldingssystem for smitsomme sykdommer (MSIS) ble implementert i hele landet i 1975. Nasjonalt folkehelseinstitutt er ansvarlig for dette systemet. Hovedhensikten med MSIS er overvåking av smittsomme sykdommer for å følge smittesituasjonen, oppdage trender og avdekke utbrudd, slik at forebyggende tiltak raskt kan settes i verk. I henhold til smittevernloven er alle laboratorier som analyserer prøver fra mennesker samt alle leger, pålagt å rapportere tilfeller av visse sykdommer (i dag 57) til Folkehelseinstituttet. Alle zoonosene inkludert i denne rapporten, er meldingspliktige. Toksoplasmose er imidlertid kun meldingspliktig når den opptrer som hjernebetennelse. Pasienter uten kjent utenlandsreise i inkubasjonsperioden av sykdommen klassifiseres som smittet i Norge. Pasienter som utvikler sykdom i utlandet eller kort tid etter at de har kommet hjem, klassifiseres som smittet i utlandet. Pasienter med ukjent reisestatus klassifiseres som at smittested er ukjent. Kommunelegen skal varsle tilsynet ved mistanke om smitte fra henholdsvis dyr eller mat.

3 Salmonellose Salmonellose er en sykdom hos dyr og mennesker forårsaket av bakterier innenfor slekten Salmonella. Det finnes over to tusen ulike varianter av salmonellabakterier, og de fleste kan gi sykdom hos mange arter inkludert menneske. Det vanligste symptomet er diaré, men av og til, spesielt hos svært unge, gamle eller svekkede individer, ses alvorligere former av sykdom og av og til dødsfall. Det finnes friske smittebærere blant dyr og mennesker. Bakteriene skilles ut med avføring, og de viktigste smittemåter for mennesker er ved inntak av forurenset mat og vann og ved kontakt med et infisert dyr eller menneske. For dyr er fôret en viktig smittekilde. Generelt Fra 1962 til 1994 praktiserte Norge en restriktiv importpolitikk i forhold til levende dyr, fôr og animalske næringsmidler. Ikrafttredelse av EØSavtalen medførte en viss endring av handelsregelverket, og etter revisjon av bestemmelsene om levende dyr og animalske produkter fra 1.1.1999 ble Norge en del av et felles indre marked for slike varer. EU har anerkjent Norges gunstige situasjon når det gjelder Salmonella, og Norge er derfor innvilget tilleggsgarantier for Salmonella ved import av visse dyr og animalske næringsmidler fra EU. Fôr På grunn av omfattende overvåkning i mange år og begrenset import av fôr, har fôret til norske husdyr vært tilnærmet fritt for Salmonella. Salmonella påvises imidlertid iblant i miljøprøver fra fôrfabrikker, spesielt fiskefôrfabrikker. Undersøkelser de senere år har vist at importert hundesnacks laget av tørkede huder, for eksempel tyggeben, er risikoprodukter med hensyn på Salmonella. Historikk I 2001 ble en spesielt fryktet salmonellatype multiresistent S. Typhimurium DT104 påvist for første gang blant dyr i Norge. Påvisning fant sted i to storfebesetninger i henholdsvis Rogaland og Østfold. I det ene tilfellet var også eier smittet av samme bakterie. I 2002 ble bakterien påvist hos en hest på en gård nær stofebesetningen i Rogaland. Smittekildene er ukjente. Det norske Overvåkings- og kontrollprogrammet for Salmonella i ferskt kjøt og ferskt fjørfekjøt har dokumentert at Salmonella meget sjelden påvises i norskprodusert kjøtt av storfe, småfe, svin og fjørfe. Utbruddsdata illustrerer at mange ulike matvarer kan være årsak til matbåren salmonellose, også importerte matvarer. Undersøkelser av norske storviltslakt, egg og eggprodukter, samt melkeprodukter produsert av upasteurisert melk, har ikke medført funn av Salmonella. Salmonellasituasjonen hos norske husdyr har i en årrekke vært svært god. Det norske Overvåkings- og kontrollprogrammet for Salmonella på levende dyr har dokumentert at norske matproduserende dyr svært sjelden er infisert med Salmonella. S. Enteritidis, den mest fryktede salmonellavarianten hos fjørfe internasjonalt, er aldri blitt påvist hos norsk fjørfe. En spesiell Salmonella (S. diarizonae) isoleres iblant fra sauer i Norge. Akkurat denne salmonellavarianten betyr sannsynligvis lite for folkehelsen, men kjente positive slakteskrotter blir likevel ikke brukt som mat. Undersøkelser har vist at S. Typhimurium har en viss utbredelse blant ville fugler og piggsvin i Norge, og av og til forårsaker utbrudd av salmonellose hos mennesker. I 1987 ble et landsomfattende utbrudd knyttet til norsk sjokolade som i løpet av produksjonen hadde blitt forurenset av viltlevende fugler. I 1999 var det et utbrudd i Herøy kommune som antagelig skyldtes at måker hadde forurenset en råvannskilde. I Moss i 1996, og i Bergen i 2000, 2001, 2002 og 2003, var det lokale utbrudd der piggsvin ble funnet å være sannsynlig smittekilde for menneske. Antall rapporterte tilfeller av salmonellose i Norge har steget de siste tre tiår, noe som i hovedsak skyldes en spredning av S. Enteritidis i en rekke andre land og dermed økende antall utenlandssmittede nordmenn. Siden 1998 synes antallet å ha stabilisert seg. De fleste tilfellene av salmonellose er blitt smittet i utlandet (ca. 80%). På 1980- og 1990- tallet varierte antall tilfeller av salmonellose ganske likt med variasjonen i antall charterturer til utlandet. Siden 1984 har S. Enteritidis vært den hyppigst rapporterte salmonellavarianten, unntatt i 1987 da S. Typhimurium var vanligst på grunn av et utbrudd relatert til forurenset norsk sjokolade. De aller fleste salmonellosetilfellene forårsaket av S. Enteritidis er smittet i utlandet (ca. 90%). Tilfellene forårsaket av S. Typhimurium er i mye større grad smittet innenlands (22-61% de siste årene). Denne salmonellavarianten, selv om den er sjelden hos norske husdyr, finnes i det norske miljøet, bl.a. hos ville fugler og piggsvin. S. Typhimurium har forårsaket flere innenlandske utbrudd blant mennesker de senere år.

4 Fôr tilsynet har overvåkingsprogram med hensyn på salmonellabakterier i fôrvarer, for å hindre at dyr smittes. I tillegg undersøker fôrindustrien selv for Salmonella (internkontroll). Videre er kontroll for Salmonella et krav i forbindelse med import. Generelt blir alt kraftfôr til produksjonsdyr varmebehandlet til minst 81 C. Dette vil i stor grad drepe eventuelle salmonellabakterier som finnes i råvarene. Funn av Salmonella i fôr er rapporteringspliktig. Ved funn av Salmonella blir tiltak satt i verk for å finne smittekilden og forhindre videre spredning av det forurensede fôret. Hva gjøres? Dersom Salmonella påvises, vil undersøkelser bli igangsatt for å finne smittekilden og forhindre flere tilfeller. Prøvetakingen vil intensiveres, også i kontaktbesetninger. Restriksjoner hos fjørfe blir opphevet når infiserte rom er blitt rengjort nøye og desinfisert, når bakteriologiske undersøkelser ikke gjenfinner Salmonella lenger og når rommene har stått tomme i minst 30 dager etter desinfeksjon. Restriksjoner blir opphevet i storfe- og svinebesetninger når alle dyr er testet negative to ganger med minst 30 dagers mellomrom. Etter at restriksjonene er opphevet, blir ny testing utført etter ca. et halvt år. Vaksinering av dyr mot Salmonella er forbudt i Norge. Storfe, svin og fjørfe er inkludert i det norske Overvåkings- og kontrollprogrammet for Salmonella på levende dyr som startet i 1995. I dete programmet undersøkes årlig prøver fra ca. 3000 storfe og ca. 3000 svin tatt ut ved slakting, prøver fra alle eliteavlsbesetningene for svin, prøver fra alle fjørfeflokker tatt ut før slakting og en rekke prøver fra eggproduserende besetninger og fjørfeavlsbesetninger. I tillegg blir dyr undersøkt for Salmonella ved sykdom, import og i forbindelse med ulike forskningsprosjekter. Funn av Salmonella hos dyr er rapporteringspliktig (Gruppe B-sykdom). I tillegg skal meierier, slakterier og andre næringsmiddelbedrifter som mottar dyr eller dyreprodukter fra en smittet besetning, informeres. En smittet besetning vil også få forbud mot flytting av levende dyr og begrensninger på hvilke personer som har adgang til besetningen. kan ikke sendes til slakt uten tillatelse fra tilsynet. Dersom et dyr sendes til slakting, skal dette forhåndsmeldes slakteriet slik at spesiell sanitetsslakting kan utføres. Ved funn av multiresistent S. Typhimurium fagtype DT104 er det blitt gitt pålegg om avliving av positive dyr. Dersom spesielle (invasive) salmonellavarianter (S. Gallinarum, S. Pullorum, S. Enteritidis, S. Berta, S. Typhimurium, S. Thompson, S. Infantis) påvises hos fjørfe, blir hele besetningen og eventuelle egg destruert. Det samme skjer dersom andre salmonellavarianter påvises hos fjørfe (selv om regelverket gir rom for pasteurisering av egg og sanitetsslakting fra slike besetninger). Dersom Salmonella oppdages hos kyllinger, blir alle kyllinger fra samme klekkemaskin destruert. Besetninger som har mottatt infiserte kyllinger, blir ansett som infiserte, og restriksjoner blir også pålagt disse besetningene. I det norske Overvåkings- og kontrollprogrammet for Salmonella i ferskt kjøt og ferskt fjørfekjøt tas prøver av svineslakt, storfeslakt og saueslakt, ca. 3000 prøver av hver dyreart, av alle slaktede fjørfeflokker samt fra nedskjæringsbedrifter. I tillegg undersøkes matvarer med hensyn på Salmonella i forbindelse med ulike prosjekter, som en del av internkontrollen i næringsmiddelbedriftene og i forbindelse med import (grensekontroll for produkter fra tredjeland og tilfeldig i markedet for produkter fra EØS). Påvisning av Salmonella i ferskt kjøtt og i virksomheter hvor ferskt kjøtt skjæres ned eller pakkes er rapporteringspliktig. Forurensede matvarer vil bli destruert eller trukket fra markedet. Tiltak vil bli iverksatt for å finne smittekilden. Salmonellose er en meldingspliktig sykdom. Tilfeller rapporteres til Folkehelseinstituttet og til kommunelegen i pasientens hjemkommune. Dersom det er mistanke om et utbrudd eller det foreligger andre spesielle forhold, vil undersøkelser bli iverksatt for å finne smittekilden og forhindre flere tilfeller. Pasienter med arbeid som medfører risiko for spredning av sykdommen (for eksempel i næringsmiddelindustri eller helsevesen), tilrås å holde seg borte fra arbeidet mens de har symptomer. De bør ha tre negative avføringsprøver etter at symptomene er over før de gjenopptar sitt arbeid.

5 Resultater i 2004 Antall prøver Fôr undersøkt positive Kommentarer Kjøttbenmel Norsk 611 1 Ikke serotypet Fiskemel, fiskeolje og lignende Norsk 56 0 S. Isangi (1), S. Lexington (1), Vegetabilske fôrråvarer Importert 5 123 15 S. Mbandaka (6), S. Cubana (7) Ferdigfôr til storfe, svin, fjørfe Norsk 72 0 Fiskefôr Norsk 619 0 Pelsdyrfôr Norsk 570 0 Diverse prøver i mel-/fôrfabrikker Norsk og importert 9500 30 Diverse serotyper Antall prøver* undersøkt positive Kommentarer Broiler, verpehøns (avlsdyr) 213 0 Broiler, verpehøns (øvrige dyr) 4 911 0 Ender, gås og kalkun 404 0 Storfe 2455 2 S. Typhimurium Sau 95 10 S. diarizonae Geit 7 1 S. diarizonae Svin 3 674 11 S. Typhimurium, det var 3 positive besetninger Hest 20 0 Hund, katt 120 0 Skilpadder, reptiler 11 7 Diverse serotyper Div. tamme dyr/fugler/fisk 40 2 S. Typhimurium Div. ville dyr 33 2 S. Typhimurium Ville fugler 26 5 S. Typhimurium * For fjørfe er det i hovedsak angitt antall flokker, for andre dyr representerer en del tall innsendelser (dvs. prøver fra ett eller flere dyr fra samme gård som sendes inn til laboratoriet samtidig), og ikke enkeltdyr. Fra to tamduer. En grevling og en mår. Antall prøver undersøkt positive Kommentarer Norsk 15 886 5 S. diarizonae (4 fra sau), S. Senftenberg (1 fra verpehøne v/ slakting) Kjøtt og kjøttprodukter Importert 15 288 65 Diverse serotyper, noen positive representerer samleprøver Egg- og Norsk 400 0 melkeprodukter Importert 480 0

6 Fôr I norskprodusert ferdigfôr ble det ikke funnet Salmonella, mens det var til en viss grad funn i råvarer, spesielt i importerte soyaprodukter. Det ble gjort svært få funn av Salmonella hos norske matproduserende dyr, med unntak av S. diarizonae hos sau, en variant som høyst sannsynlig representerer en liten risiko med hensyn til sykdom hos mennesker. Det ble hyppig påvist Salmonella fra krypdyr og skilpadder. Det ble gjort svært få funn av Salmonella i norskproduserte matvarer, noe som bekrefter den gunstige salmonellasituasjonen i norskproduserte animalske næringsmidler. Det ble gjort en del funn i importerte kjøttprodukter. Det ble rapportert 1567 tilfeller av salmonellose (unntatt tyfoidfeber og paratyfoidfeber) hvorav 345 (22 %) var smittet i Norge. Totalt 807 tilfeller (51 %) skyldtes S. Enteritidis hvorav 80 (10 %) var smittet i Resultater i 2004 - forts. Norge. Totalt 200 tilfeller (13 %) skyldtes S. Typhimurium, hvorav 83 (42 %) var smittet i Norge. Det var seks utbrudd av salmonellose av spesiell interesse: Et sykehusrelatert utbrudd av S. Infantis som sannsynligvis var relatert til kjøkkenpersonale med salmonellainfeksjon. Sykehusrelaterte utbrudd er svært sjeldne i Norge, og har bare forekommet to ganger i løpet av de siste 60 år. To innenlandske utbrudd av infeksjon med S. Typhimurium, det ene på Vestlandet der piggsvin var mistenkt smittekilde, det andre i en familie, sannsynligvis med sekundærsmitte. Et utbrudd av S. Enteritidis blant fabrikkarbeidere, som ble sporet tilbake til en hjemmelaget sjokoladekake. Et utbrudd av S. Uganda blant deltagere ved en kulturell samling, der det ble servert tradisjonell mat fra Midt-Østen, med mange ulike privatimporterte matvarer og krydder. Et internasjonalt utbrudd av S. Thompson ble sporet til salat, med 18 bekreftede tilfeller i Norge, i tillegg til tilfeller i andre land.

7 Campylobacteriose Campylobacter er en gruppe bakterier hvorav noen, spesielt de som kales termofile ( varmeelskende ), kan gi opphav til diaré hos menneske (campylobacteriose), av og til med alvorlig ettersykdom (for eksempel Guillain- Barrés syndrom). I zoonosesammenheng er det i første rekke C. jejuni og C. coli man er opptatt av. Husdyr og ville fugler og dyr kan være friske smittebærere. Bakteriene skilles ut med avføring, og vanlige smittemåter er ved inntak av forurenset mat og vann eller ved direkte kontakt med dyr. Internasjonalt får fjørfeprodukter størst oppmerksomhet som smittekilde for mennesker. I Norge er fjørfekjøtt kjøpt rått, samt konsum av grillmat og ubehandlet drikkevann, og kontakt med dyr i yrke identifisert som viktige risikofaktorer. Termofile Campylobacter formerer seg ikke i matvarer, men det skal få bakterier til for at sykdom utvikles. En rekke ulike tamme og ville fugler er hyppig bærere av Campylobacter. Videre kan bakterien isoleres fra ulike tamme og ville pattedyr. I 1990 var 18 % av undersøkte broilerflokker positive for Campylobacter, mens tilsvarende tall for 1997-1998 var 4 %. Denne reduksjonen ble tilskrevet bedret hygiene og drikkevannskvalitet i fjørfenæringen i perioden. I 2001, 2002 og 2003 var hhv. 7,7 %, 6,3 % og 4,9 % av undersøkte broilerflokker positive for Campylobacter. I en landsomfattende undersøkelse i 2000 2001 var 24 % av 595 hunder og 18% av 332 katter positive for Campylobacter. Imidlertid var det C. upsaliensis som dominerte, en art som anses for å være mindre sykdomsfremkallende for mennesker enn C. jejuni og C. coli. I 2002 ble 6 % av 295 undersøkte storfe funnet positive for Campylobacter, i all hovedsak C. jejuni. Historikk Undersøkelser på 1990-tallet viste at opptil 10 % av ferske norske fjørfeprodukter var positive for Campylobacter. I 2003 var tallet sunket til 5 % for ferske norske fjørfeprodukter. Campylobacter isoleres ofte fra ubehandlet overflatevann. Utover 1990-tallet var det en markert økning i antall campylobacteriosetilfeller i Norge, noe en også så i en rekke andre land, inklusive de nordiske. Fra 1997 til 2001 var økningen i Norge på omtrent 145 %. I 1998 passerte antall campylobacteriosetilfeller for første gang antall salmonellosetilfeller. Omtrent 50 % av tilfellene er smittet i utlandet. Økningen som ble registrert frem til og med 2001, omfattet så vel innenlandske som importerte tilfeller. I 2002 var det en markant reduksjon i både antall innenlandske og importerte tilfeller, og det har siden da vært en stabilisering i antallet. Våren 2001 ble en handlingsplan mot Campylobacter hos norske broilere iverksatt. Denne innebærer at alle broilerflokker som slaktes før de er 50 dager gamle, prøvetas ca. 1 uke før slakting og prøvetas igjen ved slakting. Slakt fra flokker som man vet er positive før slakting, blir varmebehandlet, eller frosset i minst 3 uker før omsetning. Gårder som leverer positive flokker, får faglig veiledning der de mottar råd om smitteforebyggende tiltak. tilsynet gjennomfører jevnlig undersøkelser av ferske fjørfeprodukter i markedet. Månedlige undersøkelser i butikker av ferske norske broilerprodukter inngår i den ovennevnte handlingsplanen mot Campylobacter hos norske broilere. Det gjøres av og til også undersøkelser i forhold til andre matvarer, enten av tilsynet, forskningsmiljøene eller industrien. Dersom man påviser Campylobacter i bearbeidede produkter som ikke krever varmebehandling før de spises, vil Hva gjøres? produktene bli trukket fra markedet. Campylobacter skal ikke forekomme i spiseklar mat. Campylobacteriose er en meldingspliktig sykdom. Tilfeller rapporteres til Folkehelseinstituttet og til kommunelegen i pasientens hjemkommune. Dersom det er mistanke om et utbrudd eller det foreligger andre spesielle forhold, vil undersøkelser bli iverksatt for å finne smittekilden og forhindre flere tilfeller. Pasienter med arbeid som medfører risiko for spredning av sykdommen (for eksempel i næringsmiddelindustri eller helsevesen), tilrås å holde seg borte fra arbeidet mens de har symptomer. De bør ha to negative avføringsprøver etter at symptomene er over før de gjenopptar sitt arbeid.

8 Til sammen 3626 flokker fra 501 besetninger ble undersøkt for Campylobacter som ledd i den ovennevnte handlingsplanen, hvorav 118 (3,3 %) var positive. Totalt 60 av disse flokkene (50,8 %) ble identifisert før slakt og ble derfor forhindret fra å nå ferskvaremarkedet. Resultater i 2004 Av 1067 prøver av norskproduserte ferske fjørfekjøttprodukter undersøkt som ledd i den ovennevnte handlingsplanen, var 54 (5,1 %) positive. Det ble registrert store sesongmessige variasjoner, der den månedlige forekomsten varierte fra 0 % i januar til 17% i august. Av de 501 undersøkte besetningene, leverte 89 (17,8 %) én eller flere positive flokker i denne perioden. Det var store sesongmessige og regionale forskjeller når det gjaldt funn av Campylobacter. Det ble rapportert til sammen 2275 tilfeller av campylobacteriose. Av disse var 1111 (49 %) smittet i utlandet. Ingen dødsfall på grunn av campylobacteriose ble rapportert.

9 Yersiniose Yersinia enterocolitica er en bakterie som kan forårsake sykdom hos dyr og mennesker (yersiniose). Det vanligste symptomet er diaré, men av og til sees ettersykdom, for eksempel leddbetennelse. Det er bestemte varianter (serotyper) av bakterien som kan gi sykdom., spesielt gris, kan være friske smittebærere av slike varianter. Bakteriene skilles ut med grisens avføring, men kan også finnes i store mengder i munnhulen. Vanligste smittemåte for mennesker er ved inntak av forurenset mat og vann. Det er sannsynligvis svinekjøttprodukter som hyppigst smitter mennesker. Det finnes også mange varianter som ikke er satt i forbindelse med sykdom hos menneske, men som ofte kan isoleres fra ulike dyr og fugler. Y. enterocolitica kan formere seg i mat ved kjøleskapstemperatur. Undersøkelser av svin i 1980-årene påviste sykdomsfremkallende varianter av Y. enterocolitica i 83% av prøver fra munnhule og i 63% av prøver fra slakteskrott. I 1997-1998 ble det dyrket sykdomsfremkallende varianter av Y. enterocolitica fra seks (2 %) av 300 prøver av rå svinekjøttprodukter fra ulike slakterier i Norge. Ved bruk av en mer følsom genteknologisk metode (PCR), var 50 (17 %) av disse prøvene positive. Historikk Det synes å ha vært en reduksjon i forekomsten av sykdomsfremkallende varianter av Y. enterocolitica i svinekjøttprodukter på 1990-tallet, noe som sannsynligvis skyldes endringer i slakterutinene som forebygger forurensning av slakteskrottene. De fleste tilfeller er sporadiske. Vanligvis er ca. 25-30 % av rapporterte tilfeller importerte. I årene 1982-1994 varierte antall rapporterte tilfeller mellom 154 og 274. Fra 1994 til 1998 var det en gradvis nedgang i antall rapporterte tilfeller. Denne nedgangen sammenfalt i tid med en forbedring av slakterutinene. I 2003 ble det rapportert 86 tilfeller av yersiniose, det lavest registrerte antall noensinne. Funn av Y. enterocolitica hos dyr er ikke rapporteringspliktig. Det gjennomføres av og til ulike undersøkelser som gir et visst bilde av tilstanden hos norske dyr. tilsynet gjennomfører av og til undersøkelser med hensyn på forekomst av Y. enterocolitica i visse matvarer. Hva gjøres? Yersiniose er en meldingspliktig sykdom. Tilfeller rapporteres til Folkehelseinstituttet, og til kommunelegen i pasientens hjemkommune. Dersom det er mistanke om et utbrudd eller det foreligger andre spesielle forhold, vil undersøkelser bli iverksatt for å finne smittekilden og forhindre flere tilfeller. Pasienter med arbeid som medfører risiko for spredning av sykdommen (for eksempel i næringsmiddelindustri eller helsevesen), tilrås å holde seg borte fra arbeidet mens de har symptomer. De bør ha to negative avføringsprøver etter at symptomene er over før de gjenopptar sitt arbeid. Det var ingen tilgjengelige data i 2004. Det var ingen tilgjengelige data i 2004. Resultater i 2004 Det ble rapportert 101 tilfeller av yersiniose. Av disse var 56 smittet i Norge, 36 i utlandet, mens ni hadde ukjent smittested. Ingen utbrudd ble rapportert.

10 Listeriose Listeria monocytogenes er en bakterie som kan forårsake sykdom (listeriose) både hos dyr og mennesker. Hos dyr er symptomer fra sentralnervesystemet og abort det vanligste. Hos mennesker opptrer sykdom vanligvis kun hos gravide, og hos personer med svekket immunforsvar (gamle, syke). Listeriose kan arte seg ved bl.a. feber, abort, hjernebetennelse eller blodforgiftning. Bakteriene finnes naturlig i miljøet. Den vanligste smittemåten for mennesker er ved inntak av forurenset spiseklar mat (mat som ikke stekes eller kokes av forbruker før den spises) med så lang holdbarhet at bakterien har tid til å formere seg til et stort antall. I så henseende er det en viktig egenskap at L. monocytogenes kan formere seg i mat ved kjøleskapstemperatur. Listeriose forekommer hos dyr i Norge. Sporadiske tilfeller forekommer relativt hyppig, spesielt hos sau. Generelt er det lite L. monocytogenes i råvarer, men bearbeidede matvarer med lang holdbarhetstid og som spises uten videre varmebehandling, er mulige risikoprodukter. Undersøkelser de siste 10 årene av risikoprodukter som skåret kjøttpålegg, gravlaks, røkelaks og produkter av upasteurisert melk, har påvist L. monocytogenes i 0-8 % av prøvene. I et prosjekt i 2002-2003 med 1000 undersøkte prøver av norskprodusert røkelaks var 49 (4,9 %) positive. Listeriose rapporteres fortløpende til tilsynet fra praktiserende veterinær (Gruppe C-sykdom). Ved påvisning av sykdom iverksettes vanligvis ingen tiltak fra myndighetenes side. Myndighetene gjennomfører regelmessig undersøkelser med hensyn på forekomst av L. monocytogenes i ulike matvarer. Bedrifter og forskningsmiljøer gjennomfører også slike undersøkelser. Historikk Hva gjøres? Av 334 andre fisk og fiskeprodukter undersøkt i 2003 var 25 (7,5 %) positive for L. monocytogenes. De fleste positive var prøver fra rakefisk. Rakefisk regnes som et risikoprodukt med hensyn til L. monocytogenes, og tilsynet har anbefalt personer som tilhører risikogrupper å unngå dette produktet. Siden 1982 har antall årlig rapporterte tilfeller av listeriose variert mellom 2 og 21, de fleste hos eldre eller personer med en underliggende sykdom. Noen få tilfeller av medfødt listeriose er også rapportert. Ett utbrudd med seks bekreftede tilfeller ble registrert i 1992, der smittekilden var vakuumpakket kjøttpålegg. Dersom L. monocytogenes påvises i produkter med lang holdbarhetstid, og som spises uten varmebehandling, og hvor bakterien lett kan formere seg, anbefales at hele partiet trekkes fra markedet. Alternativt settes holdbarhetstiden på produktet ned (maksimalt 15 dagers holdbarhet). Produsenten bør gjennomgå rutiner og holdbarhetsangivelse. Listeriose er en meldingspliktig sykdom. Tilfeller rapporteres til Folkehelseinstituttet, og til kommunelegen i pasientens hjemkommune. Dersom det er mistanke om et utbrudd eller det foreligger andre spesielle forhold, vil undersøkelser bli iverksatt for å finne smittekilden og forhindre flere tilfeller. Det var ingen tilgjengelige data i 2004. Av 1875 prøver av norskprodusert ost, var tre (0,2 %) prøver positive for L. monocytogenes. De positive prøvene var fra samme produksjonsbedrift. Av 190 prøver av norskprodusert melk, youghurt og rømme, var alle negative. Av 1856 prøver av importerte oster (bløte oster og ferskoster laget av så vel Resultater i 2004 upasteurisert som varmebehandlet melk) var 6 (0,3 %) positive. Av 650 miljøprøver fra norske meieribedrifter var alle negative. Det ble rapportert 21 tilfeller av listeriose, alle sporadiske, hvorav ett var medfødt. Tre dødsfall pga listeriose ble rapportert, alle hos personer med underliggende sykdom.

11 Infeksjon med E. coli O157 og liknende bakterier Escherichia coli er en bakterie som normalt finnes i tarmen hos varmblodige dyr og mennesker. E. coli O157 er en av flere varianter av E. coli som kan danne en spesiell type giftstoff - verotoksin. Noen av de verotoksinproduserende E. coli (VTEC) er særlig farlig for mennesker og kan gi blodig diaré, og i noen tilfeller alvorlig følgesykdom (hemolytisk uremisk syndrom, HUS) med nyresvikt og eventuelt død. De VTEC som forbindes med sykdom hos menneske, kalles ofte EHEC (enterohemoragisk ( som gir blodig diaré ) E. coli)., spesielt storfe, kan være friske smittebærere av toksinproduserende E. coli O157. Vanligste smittemåter for mennesker av E. coli O157 er ved inntak av forurenset mat (f.eks. storfekjøtt, grønnsaker, upasteurisert melk) og vann, samt direkte kontakt med smittebærende dyr. Smitte kan også skje via badevann og personkontakt. E. coli O157 er blitt kalt hamburgerbakterien fordi den første gang ble påvist i forbindelse med et større utbrudd i USA der smitte ble sporet til hamburgerkjøtt. Andre toksinproduserende E. coli-bakterier kan gi tilsvarende sykdom som O157, og etter hvert begynner det å komme gode analysemetoder også for noen av disse variantene. I 1995 ble 1970 norske storfe undersøkt for E. coli O157, hvorav seks dyr (0,3 %) fra to besetninger (1 %) var positive. I 1998-1999 ble 574 melkekubesetninger undersøkt, hvorav én (0,2 %) var positiv. Ingen av 165 og 155 kjøttfebesetninger undersøkt i hhv. 2000 og 2002 var positive for E. coli O157. Av 137 undersøkte storfebesetninger i 2003 var én (0,7 %) positiv for for E. coli O157, mens totalt 513 dyr fra 130 besetninger var positive for VTEC. Korrigering 22. mars 2006 - MH Av 137 undersøkte mjølkekubesetninger undersøkt i 2003 ble det funnet E. coli O103 i 124 av besetningene, O26 i 27 besetninger, O145 i 15 besetninger, O111 i to besetninger, O157:H- i to besetninger og O157:H7 i en besetning. Gen for toksinproduksjon (stx 2 ) ble funnet i ett isolat (O157:H7) som også hadde gen for intiminproduksjon (viktig for tilheftingsegenskap). Åtte isolater fra hver sin besetning hadde gen for produksjon av intimin, fire av disse var E. coli O103 og fire var E. coli O26. Sommeren 2002 ble det gjennom et forskningsprosjekt påvist at E. coli O157 var utbredt på en forsøksgård (positive prøver av jord, gjødsel, storfe, sau og fjørfe). Restriksjonene ble opphevet i november 2002, da det ikke lenger ble funnet positive prøver. Av 150 ville reinsdyr undersøkt i 2003 var ingen positive for toksinproduserende E. coli O157. Historikk I perioden 1996-2003 har mange tusen ulike matvarer blitt undersøkt for E. coli O157 gjennom ulike overvåkingsprogrammer og prosjekter. Ni norske storfeslakt og to norske saueslakt har vært positive. I 1999 ble fire tilfeller av infeksjon med E. coli O157 knyttet til norskprodusert salat. Forekomsten av EHEC-infeksjon i Norge har så langt vært lav (0-17 rapporterte tilfeller årlig). Av de 96 tilfeller av EHEC-infeksjon som ble rapportert i perioden 1992-2003, var ca. halvparten smittet i Norge. Syv av disse pasientene har hatt hemolytisk uremisk syndrom (HUS). Av de 96 tilfellene har 62 skyldtes varianten O157. Det er ikke registrert dødsfall i Norge på grunn av EHEC-infeksjon. Funn av E. coli O157 hos dyr er ikke rapporteringspliktig som dyresykdom. På grunn av bakteriens skadelige egenskaper for mennesker skal imidlertid funn hos dyr meldes til tilsynet, som i hvert enkelt tiltak vil vurdere tiltak for å hindre smittespredning til andre dyr, miljø og mennesker. Myndighetene har siden 1998 regelmessig gjennomført undersøkelser med hensyn på forekomst av E. coli O157 hos storfe. tilsynet og Hva gjøres? kommunelegen blir varslet dersom bakterien påvises. Eier av positive besetninger får råd om å unngå å la dyrene delta på utstillinger og blir informert om hvordan man bør opptre i forhold til hygiene, besøk på gården osv. Ved uttalt forekomst eller der dersom funn er forbundet med human sykdom, kan det iverksettes strengere restriksjoner. Besetninger som blir funnet positive, følges opp med testing påfølgende år.

12 Fra 1998/1999 og frem til sommeren 2004 var det et nasjonalt overvåkningsprogram for E. coli O157 i storfe-, saue- og geiteslakt. Hvert 150. storfeslakt, hvert 150. geiteslakt og hvert 1000. saueslakt ble testet. Slakt hvorfra bakterien ble isolert, ble kassert. tilsynet, kommunelegen og Norsk zoonosesenter ble varslet ved positivt funn. Besetningen det positive dyret kom fra ble fulgt opp med nærmere undersøkelser. I Norge har infeksjon med E. coli O157 og andre EHEC vært meldingspliktig siden 1995. Tilfeller rapporteres til Folkehelseinstituttet og til kommunelegen i pasientens hjemkommune. Undersøkelser blir iverksatt for å finne smittekilden og forhindre flere tilfeller. Pasienter med arbeid som medfører risiko for spredning av sykdommen (for eksempel i næringsmiddelindustri eller helsevesen), tilrås å holde seg borte fra arbeidet mens de har symptomer. De bør ha fem negative avføringsprøver etter at symptomene er over før arbeidet gjenopptas. En sauebesetning ble undersøkt grunnet tidligere positive funn, men ingen av 17 testede dyr ble funnet positive. Det ble undersøkt 1252 storfeslakt, 243 saueslakt og 39 geiteslakt, men ingen ble funnet positive for toksinproduserende E. coli O157. Resultater i 2004 Det ble rapportert ett HUS-tilfelle og 12 andre sporadiske tilfeller av EHEC-infeksjon, hvorav syv skyldtes varianten O157. Syv pasienter var smittet i Norge, hvorav to var infisert med varianten O157. Av fire importerte tilfeller var tre infisert med varianten O157.

13 Tuberkulose Tuberkulose hos dyr og mennesker er en kronisk sykdom som forårsakes av ulike mykobakterier. I zoonosesammenheng er det i første rekke Mycobacterium tuberculosis subsp. bovis (M. bovis), en bakterie som i hovedsak finnes hos storfe, som er aktuell, og det er hovedsaklig denne som omtales nedenfor. smittes vanligvis med denne bakterien via upasteurisert melk. M. bovis-tuberkulose kan arte seg på mange måter, både hos dyr og mennesker. Den vanligste formen for tuberkulose hos mennesker forårsakes av M. tuberculosis subsp. tuberculosis (M. tuberculosis), en bakterie som i hovedsak spres via dråpesmitte mellom mennesker, og som forårsaker sykdom der symptomer fra luftveiene dominerer. / I 1895-1896, da kampanjen for å bekjempe storfetuberkulose ble igangsatt, var 26 % av 2195 undersøkte storfebesetninger positive for M. bovis. I 1950 var kun 18 besetninger positive, og i begynnelsen av 1960-årene var det årlig én eller to positive besetninger. Tuberkulose hos storfe forårsaket av M. bovis ble erklært utryddet i Norge i 1963. På midten av 1980-tallet var det tre tilfeller av tuberkulose forårsaket av M. bovis hos storfe i ett geografisk område. Disse tilfellene skyldtes antakeligvis smitte fra en mann med tuberkulose. Systematisk tuberkulintesting av storfe, kontroll for tuberkulose i den offentlige kjøttkontrollen og innføring av pasteurisering av melk har vært vesentlige tiltak for å bekjempe storfetuberkulose blant dyr og mennesker. Tuberkulose hos dyr forårsaket av M. tuberculosis påvises en sjelden gang i Norge, sist hos en hund i 1989. / Tuberkulose er en rapporteringspliktig sykdom (Gruppe B). Ved slakting undersøkes rutinemessig lymfeknuter hos alle dyr unntatt fjørfe. Mistenkelige organer og prosesser underkastes nærmere laboratorieundersøkelser. Også oppdretthjort undersøkes mht. tuberkulose. Avlsokser må gjennomgå tuberkulintesting, noe som også utføres ved mistanke om tuberkulose hos levende dyr og i forbindelse med eksport og import. Storfe og svin som har positiv tuberkulintest, blir avlivet og undersøkt nærmere. Norge har offisiell fristatus etter EØS-avtalen når det gjelder storfetuberkulose. I EØS-regelverket er det angitt minimumstiltak som må gjennomføres ved mistanke om eller utbrudd av tuberkulose hos storfe. Vaksinasjon av dyr mot tuberkulose er forbudt i Norge. / Bovin tuberkulose ble ikke påvist hos noen slaktede dyr. All tuberkulintesting av avlsokser, avlsråner og importerte dyr var negativ. Ingen dyr med klinisk mistanke om tuberkulose var positive for M. bovis. Historikk Hva gjøres? Resultater i 2004 Antall tuberkulosetilfeller hos norskfødte personer er stadig blitt redusert de siste 50 år. Medvirkende årsaker til dette er at BCG-vaksinasjon ble obligatorisk i 1947 og at pasteurisering av melk for salg ble obligatorisk i 1951. M. bovis-tuberkulose forekommer svært sjelden i Norge og har de siste tiårene utgjort godt under 1 % av de meldte tuberkulosetilfellene. Pasientene med M. bovis-tuberkulose har blitt smittet i utlandet før innvandring til Norge eller i Norge for flere tiår siden (reaktivert tuberkulose). De to sist rapporterte innenlandsk smittede tilfellene av M. bovis-tuberkulose forekom i 1977 og 1994. Den siste en 100 år gammel kvinne smittet i sin ungdom. Fire importerte tilfeller av M. bovis-tuberkulose ble rapportert på 1990-tallet, to i 2000, ett i 2001 og ett i 2002. Tuberkulose er en meldingspliktig sykdom. Ved funn av tuberkulose blir det gjennomført undersøkelser for å finne smittekilden og iverksatt tiltak for å forhindre spredning av sykdommen. Vaksinasjonsprogrammet hos barn har siden 1947 inkludert vaksinasjon mot tuberkulose (BCG-vaksinen som tilbys alle barn i ungdomskolen). Det er anslått at 99 % av norske barn vaksineres mot tuberkulose. BCG-vaksinen tilbys også alle uvaksinerte og tuberkulin- negative personer som tilhører risikogrupper. For innvandrere fra land med mye tuberkulose, er det obligatorisk med tuberkulintesting, i tillegg til at alle over 15 år skjermbildefotograferes. Det ble ikke rapportert om noen tilfeller av tuberkulose forårsaket av M. bovis.

14 Brucellose Brucellose hos dyr og mennesker forårsakes av bakterier i slekten Brucella. I zoonosesammenheng er det B. abortus (storfe), B. melitensis (småfe) og B. suis (svin) som er særlig relevante. Brucellose kan arte seg på mange måter både hos dyr og mennesker. Hos dyr er det vanligst med problemer med sterilitet og abort, mens hos mennesker er feber det vanligste symptomet. Bakteriene skilles ut via blant annet melk, og vanligste smittemåter for mennesker er ved inntak av smittebærende mat, spesielt upasteurisert melk og ost laget av slik melk. / En kampanje for å utrydde storfebrucellose i Norge ble startet i 1935, og i 1953 ble sykdommen erklært utryddet i Norge. Brucellose hos sau, geit og gris har aldri vært påvist i Norge. Historikk Brucellose har alltid vært en sjelden sykdom i Norge. I perioden 1983-2003 ble det rapportert kun 12 tilfeller av brucellose, hvorav alle unntatt ett var importerte; i 1987 hos en norsk FN-soldat i Libanon (B. melitensis), i 1997 hos en mannlig innvandrer fra Tyrkia, i 1999 hos en mann smittet via melk i Tyrkia, i 2000 hos en kvinne trolig smittet via melk i Tyrkia, i 2001 to tilfeller sannsynligvis smittet i Libanon, i 2002 tre tilfeller smittet i hhv Irak, Spania og Georgia, og i 2003 tre tilfeller der to var smittet i Etiopia, mens den tredje sannsynligvis skyldtes smitte under laboratoriearbeid i Norge. / Brucellose er en rapporteringspliktig sykdom (Gruppe A). Et overvåkingsprogram for storfe ble igangsatt i 2000 der tankmelkprøver fra melkefe, blodprøver fra kjøttfe og prøver fra sen abort hos storfe testes. Avlsdyr (okser og råner) testes for brucellose. Testing blir også utført i andre tilfeller, for eksempel i forbindelse med import og sykdom. Norge har offisiell fristatus etter EØS-avtalen når det gjelder brucellose hos storfe og småfe. I EØSregelverket er det angitt minimumstiltak som må gjennomføres ved mistanke om eller utbrudd av brucellose hos slike arter. Vaksinasjon av dyr mot brucellose er forbudt i Norge Hva gjøres? Brucellose er en meldingspliktig sykdom. Tilfeller rapporteres til Folkehelseinstituttet og til kommunelegen i pasientens hjemkommune. Dersom et norsk næringsmiddel eller dyr er mistenkt som smittekilde, varsles tilsynet. Undersøkelser blir iverksatt for å finne smittekilden og forhindre flere tilfeller. / Alle prøvene som ble undersøkt for brucellose, var negative. Resultater i 2004 Det ble rapportert to tilfeller av brucellose, begge kvinner. Den ene var smittet gjennom sitt arbeid (helsepersonell/laboratoriearbeid), mens den andre var smittet på Kypros.

15 Trikinose Trikiner (Trichinella) er parasitter (små rundormer) som forårsaker sykdommen trikinose. og mennesker smittes ved å spise larver innkapslet i rått eller dårlig varmebehandlet kjøtt. Larvene utvikler seg til voksne individer i tarmen og parrer seg der. Hunnene setter fri levende larver som beveger seg vekk fra tarmen til ulike muskler. Symptomer hos mennesker er i første rekke muskelsmerter, men sterke infeksjoner kan føre til døden. Mennesket smittes oftest gjennom konsum av lite varmebehandlet svinekjøtt, men også hestekjøtt og kjøtt fra andre arter som bl.a. bjørn, isbjørn og villsvin, har forårsaket trikinose. / Trikiner finnes sporadisk hos husdyr i Norge og ble sist påvist i to svinebesetninger i 1994. Dette var den første påvisningen hos svin siden 1981. Trikiner ble påvist hos farmrev i tre besetninger i Nord-Norge tidlig på 1990-tallet. Trikiner er vanlig hos villrev i Fastlands-Norge, og hos polarrev og isbjørn på Svalbard. / Trikinose er en rapporteringspliktig sykdom (Gruppe B). Alle griser (inkludert villsvin) og hester må kontrolleres for trikiner på slakteriet. Positive slakt blir kassert. Andre arter av rovdyr/altetere som spises (for eksempel bjørn), bør også trikinkontrolleres. Som forebyggende tiltak er det forbudt å fôre griser med usteriliserte matrester. Det er også forbudt å benytte pelsdyrskrotter som fôr til andre pelsdyr. Historikk Hva gjøres? Trikinose ervervet i Norge er svært sjelden, og det siste tilfellet ble rapportert i 1980. De siste tilfellene av importert trikinose ble rapportert i 1996 hos to innvandrere fra tidligere Jugoslavia. Trikinose er en meldingspliktig sykdom. Tilfeller rapporteres til Folkehelseinstituttet og til kommunelegen i pasientens hjemkommune. Dersom et norsk næringsmiddel eller dyr er mistenkt som smittekilde, varsles tilsynet. Undersøkelser blir iverksatt for å finne smittekilden og forhindre flere tilfeller. / Ingen trikiner ble påvist hos slaktede svin eller hester. Av tre undersøkte grevlinger var ingen positive for trikiner. Resultater i 2004 Det ble ikke rapportert tilfeller av trikinose.

16 Ekinokokkose Echinococcus granulosus og E. multilocularis er parasitter (små bendelormer) som kan forårsake alvorlig sykdom hos mennesker. Begge parasittene har det voksne stadiet i tarmen hos rovdyr (for eksempel rev og hund). Eggene kommer ut med avføring fra disse dyrene (endevertene) og kan spises av andre dyr (mellomverter). I mellomverten utvikles eggene til larver, og mellomverten må spises av en ny endevert for at larvene skal kunne utvikles til voksne parasitter. De vanlige mellomverter for E. granulosus er drøvtyggere, og for E. multilocularis smågnagere. Dersom mennesker får i seg egg, for eksempel via egg i pelsen på infiserte hunder, eller via bær og sopp forurenset av avføring fra en endevert, blir de mellomvert for parasittene. Dette kan gi opphav til sykdom (ekinokokkose), hvor det for E. granulosus dannes store, væskefylte hulrom, og for E. multilocularis svulstlignende prosesser ulike steder i kroppen der larvene utvikler seg. I alvorlige tilfeller blir hjerne eller lever affisert. Dødeligheten kan være høy for E. multilocularis. / Frem til 1950-tallet var E. granulosus vanlig hos reinsdyr i Nord-Norge (ca. 10 % positive på 1950- tallet). I dag er parasitten uvanlig på grunn av systematisk parasittbehandling av gjeterhunder, og reduksjon i bruken av rått slakteavfall fra reinsdyr som hundemat. I 2003 ble det hos ett slaktet reindyr påvist forandringer forenlig med E. granulosus, som var første rapportering hos rein siden 1990. Det ble påvist forandringer forenelig med hos ett slaktet reinsdyr, ellers var alle slaktedyr negative. E. granulosus ble sist rapportert hos storfe i 1987. E. multilocularis er aldri blitt påvist i Fastlands- Norge, men det er ikke blitt gjennomført noen systematiske undersøkelser med hensyn på forekomst av denne parasitten. Blodprøver fra 98 farmrever er blitt undersøkt uten at det ble påvist antistoffer mot parasitten. En antar at denne parasitten ikke finnes i Fastlands-Norge. / Ekinokokkose er en rapporteringspliktig sykdom (Gruppe B). Alle slaktedyr som kan være mellomverter for E. granulosus (for eksempel reinsdyr og storfe), blir undersøkt ved slakting. For positive slakt skjer lokal kassasjon og undersøkelser blir iverksatt for å finne smittekilden og forhindre videre spredning av sykdommen. Som forebyggende tiltak må alle hunder og katter som importeres til Norge, behandles to ganger med medisiner som dreper disse parasittene; første gang i løpet av siste 10 dager før ankomst til Norge, andre gang én uke etter ankomst. / Det ble ikke påvist ekinokokker i slaktede dyr i Norge, ei heller hos rovdyr. Historikk Hva gjøres? Resultater i 2004 På Svalbard ble det i 1999 påvist at 16% av testede østmarkmus var positive for E. multilocularis. Det ble også undersøkt 48 hunder, seks polarrever og to katter, hvorav én hund og tre rever var positive. I perioden 2000-2003 var i gjennomsnitt 19 51 % av testede østmarkmus positive (10 64 dyr testet per år). Ingen av de positive dyrene har vært født i angjeldende sesong. Ekinokokkose har aldri vært et folkehelseproblem i Norge, og man antar at det er svært få som er smittet med disse parasittene. I områder der E. multilocularis er utbredt (for eksempel sentral- Europa), er denne alvorlige sykdommen ikke helt sjelden. Sykdommen ble meldingspliktig i Norge 1. juli 2003. Unntatt fra dette er dyr som kommer fra Sverige og Finland. Man anbefaler også jevnlig parasittbehandling av hunder i områder med reinsdyr. Ekinokokkose er en meldingspliktig sykdom i Norge. Dersom sykdommen påvises, vil undersøkelser bli iverksatt for å finne smittekilden og forhindre flere tilfeller. overvintrede, og totalt 19 % av de overvintrede musene var positive. I forbindelse med et forskningsprosjekt på Svalbard ble E. multilocularis funnet hos tre (14 %) av 22 undersøkte østmarkmus. Alle de positive musene var Det ble ikke rapportert om tilfeller av ekinokokkose.

17 Toksoplasmose Toxoplasma gondii er en encellet parasitt som har det voksne stadiet i katt. Parasittene danner oocyster (ligner mikroskopiske egg) som kommer ut med avføring fra kattene (endevert), og som kan spises av andre dyr (mellomvert). I mellomverten utvikles små cyster, og når mellomverten spises av en endevert, utvikles disse til voksne parasitter igjen. Mellomverter for T. gondii er mange ulike varmblodige dyr, bl.a. smågnagere, sau og mennesker. Smitte kan også overføres direkte fra endevert til endevert eller direkte fra mellomvert til mellomvert. Hos mellomverten kan parasitten gi opphav til sykdom (toksoplasmose). smittes ved å spise dårlig varmebehandlet infisert kjøtt eller forurensede grønnsaker, eller via kontakt med katteavføring fra smitteførende katt. Det ses vanligvis ingen symptomer hos voksne, friske mennesker, men forbigående svake symptomer som feber, muskelsmerter og slapphet kan forekomme. Dersom en kvinne smittes for første gang mens hun er gravid, kan det føre til abort eller skader på fosteret. Hos mennesker med redusert immunforsvar kan det utvikles alvorlig sykdom og død. Sau og andre husdyr kan også få toksoplasmose, noe som kan føre til abort. Toxoplasma gondii er utbredt i Norge hos en lang rekke pattedyr, spesielt hos katt og sau. Historikk T. gondii finnes utbredt i Norge, selv om parasitten nok er sjeldnere her enn i Sør-Europa. I en undersøkelse av blodprøver fra lam på 1990- tallet var 18 % positive for antistoffer mot parasitten, og positive lam ble påvist i 44 % av besetningene. I en tilsvarende undersøkelse hos svin var 2% av slaktegrisene positive. Også ville hjortedyr kan være infiserte med T. gondii. I en undersøkelse av 4300 hjortedyr, felt under jakt i perioden 1992-2000, ble det funnet 34 % seropositive rådyr, 13 % seropositive elg, 8 % seropositive hjort og 1 % seropositive reinsdyr. I ulike undersøkelser av blodprøver fra gravide kvinner har 7-27 % av prøvene vært positive for antistoffer mot parasitten. Alder, bosted og etnisk bakgrunn influerer på hvor stor andel som er positive. Det er beregnet at ca. 90 % av norske kvinner er mottagelige for infeksjon med denne parasitten. Man har funnet at ca. 2 av 1000 gravide kvinner blir smittet for første gang under svangerskapet, og at parasitten overføres fra mor til foster i ca. halvparten av disse tilfellene. Toksoplasmose rapporteres kun summarisk (Gruppe C). Hvert år blir endel produksjonsdyr undersøkt på grunn av sykdom eller ved import eller eksport. Det har liten hensikt å teste katter for Toxoplasma. Hva gjøres? Etter 1995 har ikke toksoplasmose vært meldingspliktig hos mennesker unntatt når den arter seg som hjernebetennelse. Det ble undersøkt 47 sauer, 16 geiter og fire katter, hvorav 16 sauer, 15 geiter og én katt var positive for Toxoplasma. Resultater i 2004 Sykdommen er kun meldingspliktig dersom den arter seg som hjernebetennelse. Ingen slike tilfeller ble rapportert i 2004.

18 Rabies Rabies hos dyr og mennesker forårsakes av et lyssavirus, og sykdom arter seg ved symptomer fra nervesystemet. Symptomer kan komme først lang tid etter at man er blitt smittet. Ubehandlet rabies er alltid dødelig. Smitte skjer ved bitt, eller overføring av spytt til sår på annen måte. Rabies er ikke blitt påvist hos dyr i Fastlands-Norge siden begynnelsen av 1800-tallet. Sykdommen er sporadisk blitt påvist hos polarrev, reinsdyr og sel på Svalbard, sist i 1999 (25 tilfeller hos dyr er rapportert i perioden 1980-2003). Historikk Rabies hos menneske ble sist beskrevet i Norge i 1815. Rabies er en rapporteringspliktig sykdom (Gruppe A) og skal rapporteres øyeblikkelig selv på grunnlag av mistanke. med rabies vil bli destruert, og tiltak vil bli iverksatt for å forhindre flere tilfeller. Hunder og katter som kommer til Norge fra land med rabiessmitte utenfor EØS, må i fire måneders karantene på karantenestasjon etterfulgt av to måneders hjemmekarantene. Hunder og katter fra EØS-land som ikke er rabiesfrie, kan komme inn i Norge uten karantene dersom de er vaksinerte og har et høyt nivå av antistoffer mot sykdommen. Hva gjøres? Rabies er en meldingspliktig sykdom. Tilfeller rapporteres til Folkehelseinstituttet og til kommunelegen i pasientens hjemkommune. Ved påvisning av rabies vil undersøkelser bli iverksatt for å finne smittekilden og forhindre flere tilfeller. En vaksine er tilgjengelig for individer som skal reise til risikoområder for en lengre tidsperiode. Vaksinen sammen med antiserum benyttes dersom en mistenker at noen er smittet av rabies. Ingen tilfeller av rabies ble rapportert. Én hund, to rødrever, tre illegalt importerte dyr av vaskebjørnfamilien og 34 polarrever fra Svalbard ble undersøkt med negativt resultat. Resultater 2004 Ingen tilfeller av rabies ble rapportert.