Kjære bruker. Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet. Med vennlig hilsen. Redaksjonen

Kjære bruker Denne pdf-filen er lastet ned fra Illustrert Vitenskap Histories hjemmeside (www.historienet.no) og må ikke overgis eller videresendes til en tredje person. Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet. Med vennlig hilsen Redaksjonen

KRIGSHISTORIE I Skottland øver de hardbarkede sabotørene seg på å slepe 250 kilo utstyr flere kilometer gjennom dyp snø. NORSK INDUSTRIARBEIDERMUSEUM Norske sabotører knuste Nazi-Tysklands atomdrømmer: På selvmords i 30 kulde

Vinteren 1942-43. Den tyske okkupasjonsmakten kontrollerer et vannkraftverk og en fabrikk på Rjukan i Telemark. Her arbeider de med å produsere tungtvann til å eksperimentere med atomspalting. Målet er å fremstille et dommedagsvåpen som kan gi Tyskland verdensherredømme. De allierte får nyss om planene og bestemmer seg for å forpurre dem med en dristig aksjon. En gruppe nordmenn skal sabotere anlegget. De hopper ut i fallskjerm og krysser det iskalde fjellet i vintermørket. Alle har ordre om å ta sine egne liv hvis de blir tatt til fange. oppdrag grader Historie 5 2006 65

KRIGSHISTORIE VEMORK, TELEMARK/1942-1944 VEMORK Einar Skinnarland er ingeniør ved det tyske tungtvannsanlegget på Vemork i Telemark. Britene har utpekt ham til å stå i spissen for en sabotasjeaksjon mot anlegget. Aksjonen skal forhindre det verst tenkelige marerittet at det tyske krigsmaskineriet får tilgang til det ultimate våpenet: atombomben. Skinnarland blir valgt ut fordi han har adgang til fabrikken, men han har ikke den rette treningen. Mens han har ferie reiser han i hemmelighet til Skottland, der han gjennomgår ti dagers intensiv trening, som bl.a. består av ett enkelt prøvehopp NORSK INDUSTRIARBEIDERMUSEUM AV IB SALOMON NORGE Prosessene omkring kjernespalting ble oppdaget i 1938 av de tyske kjemikerne Hahn og Strassmann. Atomfysikere over hele verden visste med en gang at dette kunne brukes militært. Under 2. verdenskrig la begge sider ned store ressurser i utviklingen av en atombombe, og tyskerne benyttet seg av billig norsk vannkraft til arbeidet. i fallskjerm. Få dager senere er det alvor. Einar Skinnarland blir fløyet tilbake til Telemark, der flyet må kretse i 20 minutter før han greier å samle mot nok til å hoppe ned mot de snøkledde viddene. MULDVARP SENDER DAGLIGE RAPPORTER Allerede tidlig under krigen får den britiske statsministeren Winston Churchill og den amerikanske presidenten Franklin Roosevelt vite at tyskerne trolig er i gang med å utvikle et supervåpen og at tungtvann spiller en avgjørende rolle. I dypeste hemmelighet går også de allierte i gang med atomforskning. Men de alliertes ledere er enige om at befolkningene i deres respektive land ikke må få vite noe om mulige tyske supervåpen som kan utradere hele byer. Det vil bare skape panikk, mener lederne. Alt blir derfor omtalt med kodenavn. Tungtvann blir for eksempel kalt lurgan, og det blir ganske raskt klart at det i realiteten bare fins ett sted der tyskerne kan fremstille tungtvann i større mengder ved fabrikken på Vemork. Her ligger et vannkraftanlegg som var verdens største da det ble anlagt i 1911, og fordi fremstillingen av tungtvann krever svært mye energi, har produksjonen blitt lagt hit. Dråpe for dråpe vokser den tyske beholdningen av tungtvann. Vel tilbake på fabrikken gjenopptar Einar Skinnarland arbeidet sitt, samtidig som han sender informasjon til England nesten daglig via en illegal radiosender. Rapportene er presise men korte på grunn av de tyske signaltroppene i området som forgjeves prøver å spore hvor senderen er plassert. På fabrikken arbeider også professor Leif Tronstad. Ingeniøren Einar Skinnarland var britenes kontakt ved tungtvannsanlegget på Vemork. De holdt daglig kontakten via radio. Han var i konstant fare for å bli peilet inn av de tyske radiooperatørene. Han er en av de få som vet hva tungtvann kan brukes til, og da det i 1941 blir kjent at tyskerne vil tidoble produksjonen, går han hardt til verks for å forsinke eller ødelegge planen. Han forurenser bl.a. tungtvannet med fiskeolje, men etter en tid fatter tyskerne mistanke, og han må flykte til Storbritannia. Her blir han en svært viktig kilde for SOE (Special Operations Executive). SOE er en hemmelig hær som skal operere bak de tyske linjene. Mange av medlemmene kommer fra de okkuperte landene blant annet opprettes det egne norske enheter. De allierte er ikke sene om å avgjøre at tungtvannsbeholdningen må og skal ødelegges. Churchill og Roosevelt engasjerer seg personlig, men de oppdager raskt at de står foran et strategisk mareritt. SOE har ingen folk i Telemark, og den norske motstandsbevegelsen har enda ikke fått organisert seg skikkelig. Fabrikken ligger i en bratt fjellside i en trang dal, og atkomsten til dalen er mer enn vanskelig. Det fins bare én vei dit, og mot øst ender veien til alt overmål ved et ferjeleie DALEN ER FOR TRANG FOR FALLSKJERMER Fra Mæl må man ta ferje over Tinnsjøen hvis man vil bort. Å slippe fallskjermtropper ned i dalen er utelukket, til det er den for trang og bratt. Av samme grunn er det heller ikke mulig med presisjonsbombing. I tillegg har tyskerne spent tre store stålvaiere tvers over dalen nettopp for å hindre bombefly i å komme for nær. Britene vurderer derfor å bombe en stor demning ved Møsvatn, men den norske eksilregjeringen forbyr dette. Hvis en først slipper vannet løs vil en flodbølge skylle alt liv i hele dalen bort. Et annet problem er at fremstillingen av 66 Historie 5 2006

tungtvann bare utgjør en liten del av anleggets produksjon. Fabrikken på Vemork fremstiller først og fremst kunstgjødsel, og den gjødselen er bøndene helt avhengige av fordi det er forbudt å importere slike produkter til Norge. SABOTØRER BLIR OPPLÆRT I SKOTTLAND Konklusjonen blir at det må brukes sabotører, og den første nøkkelpersonen blir ingeniøren Einar Skinnarland, som får opplæring i Skottland. Takket være etterretningen fra Einar Skinnarland er SOE godt informert om de tyske troppene i Rjukan og omegn, bl.a. om at soldater bevokter fabrikken, og at tyskerne har planer om å plassere ut landminer langs de enorme rørene som fører vann frem til kraftstasjonen. Samtidig ligger en gruppe på fem unge nordmenn i hardtrening i en hemmelig leir i Skottland. De går under navnet Grouse-gruppen. Tre av dem er oppvokst på Rjukan, og har vært vant til å ferdes i fjelltraktene rundt byen fra de var ganske små. Om sommeren til fots, om vinteren på ski. Tanken er at de skal hoppe ut i fallskjerm fra et fly og lande på fjellet, og deretter forberede en britisk aksjon. Treningen er beinhard. De arbeider med kart og kompass i det skotske høylandet, de lærer å overleve utendørs, å håndtere sprengstoff, bruke koder og forfalske papirer men også å drepe uten at offeret gir fra seg en lyd. De utvalgte sabotørene overvåkes døgnet rundt av folk fra SOE. De vurderer bl.a. om Grouse-medlemmene er psykisk robuste, men de hører også etter om natten for å finne ut om noen av mennene har for vane å snakke i søvne. Et av medlemmene i gruppen blir imidlertid skadet, så om natten den 18. oktober 1942 er det bare fire stykker som hopper ut i fallskjerm fra et britisk bombefly: Jens Anton Poulsson, Knut Haugland, Claus Helberg og Arne Kjelstrup. Lederen av gruppen er Jens Anton Poulsson. Også seks beholdere med utstyr og forsyninger blir sluppet over den øde Hardangervidda, der det fremdeles bare ligger snø på fjelltoppene. Først etter at de har landet røper Poulsson hva oppdraget går ut på, nemlig å bane vei for et britisk angrep på fabrikken på Vemork. Men Poulsson vet ikke selv hva tungtvann kan brukes til bare at beholdningen må og skal ødelegges. SNØSTORM OG 30 KILO PÅ RYGGEN De neste ukene blir tøffe. Gruppen har landet ca. 15 km for langt mot vest, og i tillegg til seg selv og hver sin 30 kg tunge ryggsekk, skal de transportere 250 kg utstyr. Etter tre TO GLIDEFLY AV TYPEN HORSA TRUKKET AV HALIFAX BOMBEFLY SKULLE HA LANDSATT 34 BRITISKE SOLDATER PÅ ET TILFROSSET VANN. ALT GIKK IMIDLERTID GALT UNDER AKSJONEN. dager setter vinteren inn med den første snøstormen. Snøen var våt og tung, og bakken var enda ikke frossen. Innsjøene og elvene var isfrie, så det tok oss en helvetes lang tid å flytte på oss, forteller Jens Anton Poulsson i boken The Real Heroes of Telemark. Om natten bryter de seg inn i hyttene som ligger i området, men det begynner etter hvert å bli knapt med mat. En dag kommer mennene over en sau og et lam som har falt ned i en fjellsprekk, og av kjøttet fra disse tryller de frem et festmåltid. Etter mye om og men får de opprettet radiokontakt med SOE i England, og omsider er de så nær Rjukan at de kan driste seg til å ta kontakt med noen av nordmennene som arbeider ved fabrikken. De finner ut at tyskerne nå har lagt ut snublefeller rundt fabrikken og satt opp svære lyskastere rettet mot taket av bygningen, og at vaktene er utstyrt med maskinpistoler. De får også vite at øverstkommanderende for de tyske troppene i Norge, general von Falkenhorst, har besøkt fabrikken og blant annet advart om at et britisk angrep kan være på gang. GLIDEFLY SKAL LANDE PÅ ISEN Tilbake i Storbritannia gjør 34 britiske kommandosoldater seg klar til operasjon Freshman, dekknavnet for angrepet. En spesialgruppe bestående av hardføre nordmenn ble satt sammen. I Skottland fikk de trening i bruk av våpen og sprengstoff under ekstreme forhold. NORSK INDUSTRIARBEIDERMUSEUM Historie 5 2006 67

KRIGSHISTORIE På høyfjellet gjør den norske gruppen seg klar til å ta imot dem de etablerer bl.a. en landingsbane på et islagt vann, for den dristige planen går ut på at de 34 soldatene skal lande i to glidefly. Glideflyene skal trekkes over Nordsjøen og videre innover Sør-Norge av to bombefly av typen Halifax. Planen viser seg å være både hasardiøs og dumdristig. 19. november 1942 tar de 34 britiske soldatene plass i de to glideflyene, der de sitter som sild i tønne. Turen over til Hardangervidda går som planlagt, men de mange vannene på vidda forvirrer pilotene på de to bombeflyene, og til slutt bestemmer de seg for å snu. Deretter begynner det å gå galt. Det ene bombeflyet blir knust mot et fjell og trekker glideflyet med seg i fallet. Det andre bombeflyet kommer seg tilbake, men uten glideflyet fordi slepetauet ryker. De soldatene som overlever flystyrtene blir fanget av tyskerne, avhørt og skutt. Den totalt mislykkede aksjonen betyr også at tyskerne nå vet at fabrikken er et høyt prioritert mål. KATASTROFEN GJØR DYPT INNTRYKK Katastrofen gjør dypt inntrykk, både i England og hos den lille gruppen på fjellet. De får beskjed om å komme seg i sikkerhet. Hold motet oppe, dette kommer til å gå bra, heter det trøstende i meldingene via den illegale radioen. De fire medlemmene i Grouse-gruppen som befinner seg på Hardangervidda tilbyr seg å ta del i et angrep, og det danner grunnlaget for en ny plan. Enda en gruppe unge sabotører blir opplært av SOE i Skottland, og imens blir de fire andre værende på fjellet. De finner en hytte, Svensbu, som ikke er merket av på kartet. Her er det nok brensel, men det kniper etter hvert med maten. Alle fire får HYDRO Kraftstasjonen på Vemork er målet for operasjonen 0 Kraftstasjonen på Vemork ligger under en fjellside i en trang dal. Derfor er det utelukket å slippe fallskjermtropper ned ved fabrikken. Løsningen blir at de hopper ut et stykke unna. J.A. Poulsson, leder Claus Helberg Knut Haugland Arne Kjelstrup FJAREFIT 5 10 15 20 KM Grousegruppen Første gruppe: 18. oktober 1942 hopper de ut i mørket fra et britisk bombefly og lander 15 kilometer fra det planlagte stedet. Tre dager senere bryter den første snøstormen løs. De venter fire måneder på forsterkninger mens sulten og kulden truer dem på livet. 68 Historie 5 2006

JANSBU Gunnersidegruppen J. Rønneberg, leder Knut Haukelid Kasper Idland Andre gruppe: De fire første sabotørene venter fire kalde måneder på forsterkninger. Klokken 00:02 den 17. februar 1943 kaster seks menn seg ut i fallskjerm over det iskalde, mørke Telemark. Etter flere dager i minus 30 grader og dyp snø finner de endelig Grouse-gruppen. Fredrik Kayser Birger Strømsheim Hans Storhaug MØSVATN Einar Skinnarland, ingeniør og hemmelig agent. Operasjonen blir en suksess Mannen på innsiden: Ved hjelp av beskrivelser som Einar Skinnarland gir de allierte, klarer sabotørene å trenge inn i fabrikken og sprenge deler av anlegget i luften. Etter ytterligere bombing fra luften blir det satt en stopper for Hitlers atomplaner. HYDRO MÆL T INNSJØEN VEMORK Historie 5 2006 69

KRIGSHISTORIE både feber og magekramper, men rett før jul dukker det opp reinsdyrflokker i området. Det blir redningen. Vi spiste stort sett alt bortsett fra klovene. Selv mageinnholdet går ned det inneholder mose og dermed vitaminer. I Storbritannia blir nå seks stykker valgt ut til å delta i sabotasjeaksjonen mot fabrikken: Joachim Rønneberg, Knut Haukelid, Hans Storhaug, Birger Strømsheim, Fredrik Kayser og Kasper Idland. Denne gruppen går under dekknavnet Gunnerside-gruppen. En del av treningen foregår i en modell av tungtvannsanlegget som britene har bygd med norsk hjelp. VINTEREN ER EKSTREMT HARD Planen er å utnytte de rolige juledagene, men aksjonen må utsettes. Først midt i februar lykkes det å få fraktet gruppen over til Hardangervidda, der de andre nå etter hvert er i ferd med å forgå, dels på grunn av den ørkesløse ventingen, dels på grunn av kulden. Vinteren 1943 er ekstremt hard, ikke sjelden viser gradestokken minus 30. Først etter flere dagers leting finner de to gruppene hverandre, og de etablerer nå en felles base i en hytte i Fjosbudalen. Den ligger knappe fem kilometer fra fabrikken, men i sikkerhet oppe på fjellet. Sabotørene vet at tyskerne ser på fjellet som en iskald, ugjestmild ødemark der de bare beveger seg hvis de absolutt må, og der de har vanskelig for å klare seg fordi de ikke er vant med å ferdes i så barsk natur. Gruppen blender vinduene i hytta og bruker de neste dagene til rekognosering. Om kvelden diskuterer de hvordan de best skal komme seg inn på fabrikken, og ut igjen. Claus Helberg legger frem en helt ny mulighet. Like nedenfor fabrikken renner elven ned i et juv, og under rekognoseringen oppdaget han et sted der det går an å komme seg opp fra juvet, riktignok med store anstrengelser. Den muligheten har ikke tyskerne tenkt på, mener han. Det ender med en avstemning der fem av de ni stemmer for juvet. Den 27. februar 1943 klokken 20 starter operasjon Gunnerside, som aksjonen er døpt. Mennene sjekker utstyr og koder en siste gang og deler seg deretter i to grupper. De bærer britiske uniformer for at tyskerne skal tro at det er snakk om et britisk angrep. Blir noen tatt til fange har de fått ordre om å begå selvmord, og for å kunne gjennomføre dette har de med seg giftampuller. Det er overskyet og mildt så mildt at snøen er våt og glatt. På ski glir de gjennom juvet frem mot fabrikken. Oppstigningen fra juvet er enklere enn de har regnet med, men ikke desto mindre er de gjennomvåte av svette idet de sniker seg frem mot fabrikken. Den dype brummingen fra turbinene fyller luften. Ved fabrikken setter de seg for å vente på vaktskiftet de vet finner sted ved midnatt. Blant annet kommer det nye vakter på hengebroen som bortsett fra et jernbanespor er den eneste inngangen til fabrikkområdet. Det var rart å sitte der. Det var nesten som om vi var i Skottland og bare hadde en liten pause i treningen, minnes Joachim Rønneberg. GRUPPE TRENGER INN I FABRIKKEN Mens den ene gruppen blir igjen utenfor og holder vakt, kutter den andre gruppen over kjettingen som låser porten inn til fabrikken. De bryter seg inn i kjelleren, og takket være det de ansatte ved fabrikken har fortalt dem, finner de en trang kabeltunnel som fører helt inn til rommet der beholderne med tungtvann VED Å KLE SEG I BRITISKE UNIFORMER OG BÆRE BRITISKE VÅPEN, FIKK DE NORSKE SABOTØRENE TYSKERNE TIL Å TRO AT DET VAR SNAKK OM EN BRITISK SABOTASJEAKSJON. oppbevares. De kryper på alle fire gjennom tunnelen. Da de er fremme overmanner de en vaktmann. Han skjelver som et aspeløv mens han nervøst må se på hvordan de fester pølseformede sprengladninger på sylindrene med tungtvann. TYSK VAKT LETER ETTER BRILLENE Med ett dukker det opp enda en vakt, men han er heldigvis norsk og forholder seg passiv, mens den tyske vakten er mest opptatt av at han ikke finner brillene sine. De norske sabotørene hjelper ham med å lete, de finner brillene og jager deretter begge vaktmennene på dør før de tenner luntene til sprengladningene. Da de er 20 meter fra fabrikken hører de den fjerne lyden av eksplosjonene. Braket drukner nærmest i larmen fra fabrikken, men ingen er i tvil om at sprengstoffet har gjort nytten 1500 liter tungtvann renner ut. Det går litt tid før det blir slått alarm, og da er de ni sabotørene forlengst tilbake i juvet, der ingen drømmer om å lete. Fra fabrikken hører de sirenene, og det strømmer til med lastbiler. I sikker avstand fra fabrikken klatrer de opp fra juvet og videre opp den bratte, skogkledde fjellsiden over fabrikken. Klokken fem om morgenen når de toppen, og noen timer senere en hytte. De har hellet med seg det begynner å blåse opp, og snøen skjuler sporene etter dem. De neste dagene innleder tyskerne en storstilt menneskejakt. De er overbevist om at det er britiske gangstere som står bak sabotasjeaksjonen, og ryktet skal ha det til at det befinner seg 2000 briter i fjelltraktene rundt Rjukan. En hel divisjon blir sendt ut for å lete, men de finner ingen. Til gjengjeld brenner de ned en rekke hytter. De ni sabotørene skiller lag. Fem setter kursen mot Sverige 400 km østover. De prøver så langt det er mulig å unngå bebodde områder, og etter 15 dager krysser de svenskegrensen. Men de er hardt medtatt etter å ha sovet ute flere netter. Den lange skituren med tung ryggsekk har bokstavelig talt satt sine spor. Remmene har trengt dypt ned i de ømme skuldrene. AMERIKANSKE FLY BOMBER FABRIKKEN Noen måneder etter aksjonen produseres det igjen tungtvann ved fabrikken, og det til og med ved hjelp av en ny og mer effektiv teknikk. Denne gangen beslutter de allierte å bombe fabrikken, og 16. november 1943 blir det sendt ikke mindre enn 300 bombefly under amerikansk ledelse mot Norge. 162 av dem deltar i angrepet, men selv om de slipper over 900 store bomber, er det bare 18 som treffer fabrikken, og resultatet er at bare en enkelt beholder med tungtvann blir ødelagt. Mer alvorlig er det at 22 sivile nordmenn omkommer. Den norske eksilregjeringen er ikke blitt rådført, og er nå rasende over angrepet, som stort sett må karakteriseres 70 Historie 5 2006

som mislykket. Angrepet setter imidlertid en alvorlig støkk i tyskerne, og i januar 1944 bestemmer de seg for å demontere hele anlegget og flytte produksjonen til Tyskland. Det går ikke lang tid før de allierte får greie på hva som foregår ved fabrikken. Det sørger de sivilt ansatte for. Flere av dem har gode forbindelser til motstandsbevegelsen, som nå for alvor har vokst seg sterk. CHURCHILL GIR SAKEN HØYESTE PRIORITET I Storbritannia hersker det ingen tvil. Planene skal forpurres, selv om det kan få alvorlige konsekvenser for sivilbefolkningen. Ordren kommer direkte fra Churchill og er krystallklar: destruksjonen av tungtvannet har fra nå av høyeste prioritet! Men tiden er knapp. Tyskerne er allerede godt i gang med å pakke ned anlegget da Knut Haukelid som har blitt værende i området får beskjed om å organisere et angrep. Takket være meldingene fra de ansatte får de raskt greie på at tyskerne har tenkt å fylle tungtvannet i 39 store tromler, og deretter frakte vannet bort på jernbanevogner. Knut Haukelid setter sammen en gruppe som består av bl.a. Rolf Sørlie, ingeniør ved fabrikken, og sammen prøver de å komme frem til en optimal plan. Jernbanen fra fabrikken er bare noen kilometer lang og ender ved ferjen som går over Tinnsjøen. Det er åpenbart at ferjeturen er det svake punktet det er her transporten kan saboteres. En av de norske som er transportansvarlig ved fabrikken blir involvert i planene, og han får tilrettelagt transporten slik at godsvognene kommer med ferjen Hydro søndag den 19. februar. Han velger søndag av to grunner. Dels fordi det bare er én ferje den dagen, dels fordi det da ikke pleier å være så mange passasjerer om bord. Det neste problemet er å konstruere en tidsinnstilt bombe. Knut Haukelid kan mye om sprengstoff, men han har aldri før arbeidet med tidsinnstilte bomber. Etter mange hektiske timer i et verksted greier han omsider å få tidsinnstillingen til å virke ved hjelp av en vekkerklokke og elektriske tennladninger. Kvelden før transporten kjører tre mann fra gruppen ned til ferjen i Mæl. De går rolig om bord, som om de tilhørte besetningen. Og litt flaks har de. Det tyske vaktmannskapet sitter og spiller kort. Mens en av mennene i gruppen oppholder den norske besetningen, sniker Knut Haukelid og Rolf Sørlie seg ned i bunnen av ferjen. På et godt skjult sted fester de 8,4 kg sprengstoff. Vekkerklokken setter de til 10.45. FERJEN KANTRER OG SYNKER Søndag formiddag er Knut Haukelid tydelig nervøs, men konstruksjonen hans virker det kommer et brak akkurat idet Hydro passerer det stedet der Tinnsjøen er dypest. Ferjen begynner å krenge, og tre minutter senere er den på vei mot bunnen, 300 meter nede. Med seg i dypet tar den 14 nordmenn, fire tyskere og den samlede tyske beholdningen av tungtvann. 19 blir reddet av bønder og andre som raskt setter kurs mot den dødsdømte ferjen i egne båter. Tyskerne tør ikke fortelle Berlin at det dreier seg om sabotasje, så de dikter opp en historie om at det var en eksplosjonsulykke. De allierte har vunnet kampen om tungtvannet. Produksjonen tas ikke opp igjen, og Hitler får aldri noen atombombe. LES MER: Ray Mears: The Real Heroes of Telemark. Hodder & Stoughton, 2003. J.A. Poulsson: Aksjon Vemork: Vinterkrig på Hardangervidda. Gyldendal, 1982. www.visitvemork.com NORSK INDUSTRIARBEIDERMUSEUM Beholderne med tungtvann ble tilintetgjort da sabotørene aksjonerte mot anlegget på Vemork. Tungtvann kontrollerer spaltningen av atomer Nazistene arbeidet intensivt med å utvikle en atombombe som kunne avgjøre 2. verdenskrig. Til det måtte de ha tungtvann. Under 2. verdenskrig vet fysikere og politikere at spalting av atomer er mulig, og at det kan frigi enorme mengder energi. De vet også at det kanskje er mulig å utvikle et dommedagsvåpen ved hjelp av denne metoden. Da 2. verdenskrig bryter ut vet fysikere i Storbritannia og USA at tyskerne er på sporet av det nye våpenet. I 1938 greier blant annet de to tyske vitenskapsmennene Otto Hahn og Fritz Strassmann å spalte uranatomer, og det gjør dem til de første som frigir atomenergi. Men det blir også tidlig klart at det er behov for et stoff som kan styre den kjedereaksjonen som spaltingen av atomene setter i gang. Tungtvann bremser spaltingen av atomer og gjør det derfor mulig å eksperimentere med prosessen uten at den løper løpsk. Navnet tungtvann kommer av at vannet har en kjerne som er dobbelt så tung som vanlig vann, H 2 O. Tungtvann kalles også deuteriumoksid, D 2 O, og utvinnes av sjøvann som inneholder 146 molekyler D 2 O for hver million vannmolekyler. Utvinningen krever mye energi, og norsk vannkraft er billig. I 1943 har det nye våpenet enda ikke fått et navn, og det er først da amerikanerne slipper atombomber over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki i august 1945 at folk flest forstår at det faktisk fins et dommedagsvåpen at én eneste bombe kan utslette en hel storby. Historie 5 2006 71