MALURTAASEN VEL GJENNEM 25 ÅR

MALURTAASEN VEL GJENNEM 25 ÅR UTARBEIDET TIL VELLETS 25-ÅRS JUBILEUM 1. FEBRUAR 1939 AV GERH. THRONSEN KIRSTES BOKTRYKKERI OSLO 1939

På styremøte i vellet 28. april 1937 blev det vedtatt nærmere bestemmelser om utgivelsen av en beretning til vellets 25-års jubileum 1. februar 1939. På anmodning av styret hadde jeg påtatt mig arbeidet og med glede. Eftersommeren samme år begynte jeg forarbeidene, og i januar 1938 var materialer innsamlet og lagt til rette, likesom en artikkel om Vestbanens historie ferdigskrevet. Men i februar blev jeg syk. Først i september kunde jeg atter ta fatt, men for at boken skulde bli ferdig til jubileet, måtte der hjelp til. Da blev en redaksjonskomité nedsatt, bestående av d herrer kontorchef Bugge og ingeniør Holst, med undertegnede som redaktør. Uten disse herrers dyktige hjelp hadde ingen jubileumsbok blitt til. Herrene Bugge og Holsi har således stått for utformingen av vellets historie gjennem de 25 år - og undertegnede, den tid som lå foran vellets stiftelse - de to gårdsnummeres historie fra slutten av 1700- årene og til disse blev utparsellert, samt de 4 år under «Velferdskomiteens ledelse». I det jeg takker for den hyggelige redaksjonstid, må jeg også takke alle dem som beredvilligst har bidratt med oplysninger, billedmateriale og bidrag både i dikt og prosa. Malurtåsen 20. januar 1939. Gerh. Thronsen.

I N N H O L D Side Malurtåsen, dikt av H. B. 7 Malurtåsen, nordre, historikk av Gerh.Thronsen 8 De 11 kjøpere konstituerer sig - og velger en «velferdskomité», av Gerh.Thronsen 16 Malurtåsen, søndre, historikk av Gerh.Thronsen 26 Malurtaasen Vel, i hovedsaken ved J. O. B. og L.H. 33 Barna og skolen, av H. B. 73 Vestbanen, historikk av Gerh. Thronsen 76 Statistikk 82 Styremedlemmer 1914-1939 83 Medlemsfortegnelse januar 1939 84 Annonser 87

Malurtåsen Av villastrøk nær ved Oslo by står Malurtåsen her høit i ry. Fra alle veier, vi utsyn eier til bygd og by. Fra toppen følger vi skuter, seil i sommerdis over fjordens speil. I alle bakker er haven vakker, om enn litt steil. Vår jord er sparsom, mest stein og fjell; her blomstrer, gror det allikevel. Når vårsol flommer, fiolen kommer i bakkehell. I vintertiden et paradis, da jubler barna dens bakkers pris. Og ut de farer i glade skarer til sne og is. På åsen trives vi, alt går frem. «For åsens fremskritt og fred» istem! Vi vil den hedre, der fins ei bedre. Her er vårt hjem. H. B.

Malurtåsen Bærum ligger vakkert tel, svære fjelde, bakkeheld, skog og fjeld - - sommer, vinter, like gjildt, her er braadyp, brat og vildt, der mer mildt - Slik er Bærum! Som et skjæromkranset lite Norge selv; første skaala her ikveld, det skal være Bærums held! Bærums held, Bærums held! Elling Holst (1899). Navnet kommer av plantenavnet Malurt (Artemisia ab-sinthium, L.), og av den bestemte form kan en se at det ikke er svært gammelt, antagelig et par hundre år. Der bodde folk her i flere plasser i 1700-årene og i 1801 er opført 3 husmannsfamilier. Gården opføres først i matrikkelen av 1838 som eget bruk og hadde da nr. 45, idet den kom sist i østre Bærum. (Ovenstående oplysninger er hentet fra Bærumsboken,_bind_1.) Hos herredsskriveren i Aker har vi innhentet forskjellige oplysninger om de 2 gårdsbruk gjennem hele det forrige århundre - oplysninger som er såvidt interessante at de bør medtas_her. - Og vi begynner med NORDRE_MALURTÅSEN da utparselleringen her var en kjensgjerning allerede i 1910. Det viser sig at Malurtåsen for over hundre år siden var et slags underbruk av Vestre Skøyen inne ved Oslo bygrense ved Frognerelvens utløp, før den renner ut i Frognerkilen. Nordre Malurtåsen blev da nyttet som seterbruk for Skøyen hovedgård, som den nå kalles. Hver vår blev bølingen drevet ut til «Mellemsæteren» på Malurtåsen, og når det led mot Sankthans 8

drevet videre til Svartorseteren i Nordmarka, som dengang var Skøyengårdens sommerseter. Dette høres idag idyllisk ut, men vi får huske på at den gang lå skillet mellem land og by inne på Drammensveien ved Nils Juelsgate (derav navnet Skillebekk). Seterbruket forfalt efter_hvert_og_ophørte_engang_i_1860-årene. Ifølge skjøte, som den nuværende eier (1939) av Skøyen hovedgård har, solgte Carl Schøyen denne sammen med den nevnte andel av Malurtåsen til student Frantz Edvard Arentz den 12. januar 1837. Carl Schøyen har efter navnet å dømme antagelig vært født på Skøyen og drevet gården en gang fra 1700-tallets siste halvdel. Student Arentz kjøpte antagelig eiendommen i spekulasjonsøiemed, for ifølge skjøte den 11. januar 1838 og tinglest 12. januar s. å. solgte han Skøyen hovedgård - altså bare ett år efter - til kjøpmann Nicolay Andresen. Den nevnte student Arentz måtte ikke være ganske ung, idet han i de dager drev sitt kjøpmannskap i Christiania. Kjøpe-summen_var_7000_spesiedaler, Malurtåsen_iberegnet. I 1870-årene døde Nicolay Andresen, for det viser sig at arvingene ifølge skjøte av 15. oktober, tinglest 17. oktober 1873, solgte Nordre Malurtåsen til høiesterettsassessor C. W. Andresen for 800 spesiedaler. I assessorens tid var det 2 husmenn på Nordre Malurtåsen. En av disse het Kristian Olsen. Han hadde en sønn, født på åsen, som mange av oss kjente godt, nemlig byggmester Kristiansen. Gjennem mange år var han takst- og skylddelingsmann, og som sådan deltok han også under skylddelingen på Nordre Malurtåsen under utparselleringen i 1910. Da Kristian Olsen døde, fikk assessor Andresen en husmann som het Ole A. Solberg. Oprinnelig var han smed. Da assessoren var død, kjøpte smed_solberg Nordre Malurtåsen for 4000 kroner, og i skjøtet (8. januar 1884) 9

bemerker selgeren «at der paa Eiendommen hviler en aarlig Afgift stor 40 øre til Baron Harald Wedel Jarlsberg - fordi en af Sælgeren anlagt Vei gaar over en af hans Pladser». Det var den vei som fra Vollsveien førte over Aspelund husmannplass. (Denne vei forsvant da godseier Harald Løvenskiold i 1920 utparsellerte alle husmannsplassene og Storengen gård. Det var efter fleres mening et feilgrep når de 11 menn som overtok Nordre Malurtåsen til utparsellering i 1910, ikke sikret sig_denne_veien,_men_derom_senere. Da Solberg efter 4 års besiddelse hadde hugget ut skogen, solgtes eiendommen til kjøpmann O. A. Hammerstad i Christiania, ifig. skjøte 6. juli og tinglest 13. juli 1888, for 5000 kroner. I parentes bemerket var vel dette salget en pen gevinst, når en erindrer 80-årenes lave jordpriser - først tømmersalget, så 1000 kroners avanse_på_gårdssalget_i_løpet_av_4_år. Hammerstad erhvervet vel gården nærmest med tanke på et idyllisk sommersted for familien, likesom gårdens avkastning - særlig av poteter, grønnsaker og frukt - kanskje hadde sin sikre avtager i eierens kjøpmannsforretning inne i byen. Da denne forretning, som hadde sitt tilhold i Sjøgaten 10, i 80- og 90-årene var en stor handelsvirksomhet, kan vi vel gå ut fra at ikke så lite avfallsstoff fra melbinger og skuffer kom husdyrene ute på eiendommen til gode - og dette var en menneskealder før det nå så lovpriste «vekselbruk» innen bondenæringen fikk hevd; for det var da et slags_vekselbruk_dette_også. Hvorledes så det ut den gang oppe på den idylliske Nordre Malurtåsen? Vi lar en gammel fotvandrer fortelle: 10

Hovedbygningen Nordre Malurtåsen. Kom vi for en 30 år tilbake en vårblank dag sist i april opover Vollsveien fra Lysaker, hørte vi, idet vi passerte Granfoss Brug, fosseduren oppe ved Mustaddammen. Her ved fossen tok en kronglet gårdsvei av til venstre. Vi stopper litt og lar øiet gli nordover. På høire side langs Vollsveien ligger to velstelte husmannsplasser. Det er Sletta og Bakken med sine jorder hellende nedover mot Lysakerelven. Rett overfor Bakken ligger Storenga gård, som ikke kan sees herfra, men det var dengang en passelig stor bondegård med eng og åkrer som strakk sig langt vestover, hvor Storengveien ligger idag. Men vi skal videre bortover den kronglete gårdsveien som fører op til Nordre Malurtåsen. Vi passerer forbi en kjerrevei som fører op til plassen «Gata». Gata minner litt om en villa fra åttiårene med sine patinerte murstensflater. Så går vi forbi et lite hus som ligger for sig selv. Det er en gammeldags bakerovn med bryggerhus til felles bruk for samtlige husmannsplasser. Derefter går veien gjennem husene på Aspelund-plassen - fjøs og låve nede i det hellende terreng, stuebygningen oppe 1l

på svaberget på den andre siden av veien. Så stiger veien videre opover; det lukter av våt jord - og en liten bekk høres nede i hasselkrattet_sulre_sin_monotone låt. Vi passerer et gjerdedele med grindstolper, som forteller oss at nå er vi inne på Nordre Malurtåsens enemerker. Grinden er ikke påhektet ennu, det er jo ikke mange ukene siden siste sneplogkjøring. Vi går forbi en dam med snadrende ender som ligger og roter efter næring nede på botn. Og opover mot vest stiger dalføret, skravert med plogrenner fra høstens plogkjøring. Gjødselhaugene var nok utkjørt før sneen gikk, kråkene satt alt ivrig optatt med å hakke op det gryende_liv_i_gjødselen. En sidevei tar av bort til hovedbølet, som lå vakkert til og bestod av hovedbygning, kuskebolig, låve og en landsens potetkjeller. Husklyngen var Nordre Malurtåsen. På sørsiden av hovedbygningen stod gamle frukttrær, som rakk jamt med takmønet, og like ved kuskeboligen_et_stort,_vakkert_rogntre. I denne milde aprildag hadde ikke solen enda maktet å tine op nattefrostens issnerp i gropene, men alt tydet på at vårvarmen var på innsig - skydottene høit oppe seg jo nordover. Vi fulgte skogveien videre opover dalføret til topps - og her i solskinnet fikk vi et rundskue fra den nordligste åsrygg, som lå 10 meter høiere enn det dyrkbare dalføre. Her var det mange skogkjemper både av furu og gran, av løvtrær var det alle slag - også eketrær. En liten lund med irrgrønn gressbunn fortalte om gamle kullmiler. Blåveisen i sørhellingen stod i knopp, og en sjelden venn hilste oss velkommen med sine eiendommelige blomster på bar kvist. Den er alltid den første som hilser våren. 12

(Daphne rnezereum, L.) Tysbast eller tyved kalles den her på Østlandet. Dens rosenrøde, velluktende blomster kommer frem ved påske, selv om denne kommer nokså tidlig. Bærene er høirøde; barken inneholder et giftig stoff, daphnin, av sterk brennende smak. Først senere ut på våren utvikles de glatte, lansettformede blad. Her oppe på Malurtåsens høieste punkt ser det ut som den især har valgt den forvitrede silurjord. Ja, selv om det er i_skyggen,_så_trives_den. Og malurten gror alle vegne, i steinrøiser, på veikanter_og_på_den_skrinneste_jord. Men den aller vakreste skogblomst er her i hopetall - liljekonvall. Somme steder tittet enkelte blad op mellem_vissent_høstløv_og_kvist. Her oppe er det en vidunderlig utsikt over hele byen, fra Uranienborg kirke og helt bort til Ljanslandet. Og vi ser Ekeberg hovedgård og småbebyggelsen nedover til Kværner Brug. Midt i panoramaet troner Akershus, men havnen ser vi ikke herfra; vi ligger for lavt med våre_100_m.o.h. Borte i en steinur av sundfrossen kalkstein ligger en uttjent kaffekjele av blikk, forkullede rester efter siste kaffevarme, sundslåtte drikkekar, et helt eggeglass, som alt tyder på et søkt utfartssted. Gamle byggmester Kristiansen betrodde mig på skylddelingsdagen at her hadde han fått sitt første kyss. «Det var en sankthanskveld - og jenta mi blei kona mi,» la han skøieraktig til. «Og her hadde det vært dans og leik gjennem ungdommens dager, især sankthanskvelden. Derfor kalte vi det for St. Hanshaugen. Brant det i byen, løp vi herop for å se hvor det var. Og skolebarna kalte den for 17. mai-haugen. Ja, kjært barn har mange navn,» la den gamle byggmester til. 13

For mange tusen år siden dekket havet Malurtåsen, dengang Kolsås stakk op av sjøen som en liten øi. Og da havet senere efter hvert sank eller kanskje landet som steg, begynte vær og vind, understøttet av bekker og elver, å lage til dalfører og åsrygger til beste for menneskene, som senere smått om senn bosatte sig for å dyrke jord, skog og drive husdyrhold. Det er dette naturens vidunderlige arbeid vi i Bærum idag kan takke for, når vi bor på utsiktsfine åstopper og terrasser med hager nede i dalgropene, hvor muld- og silurjorden får alt_til_å_gro_-_som_her_på_malurtåsen. Står vi så og ser vestover, følger øiet et vakkert, skrånende dalføre ned mot Stabekk, mens åsryggene går omtrent vannrett. Et herlig syn. Og her oppe på åsryggen vil der nok komme hus efter hus med velstelte hager i dalførene. På det høieste i dette dalføre, rett nedenfor åsens høieste punkt, finnes en grus- og steinlinje som kanskje tyder på en gammel strandlinje - et spadtak ned i jorden følger også skjellrester med op i dagen. Det er ikke vanskelig å finne forsteninger av fortidens_dyr_heller. På min vandring over den parallelt løpende åsrygg treffer jeg på en skrøpelig kjerrevei som går sydover ned hellet til planovergangen på jernbanelinjen. Mens rett vest går en sterk sti, inne mellem trærne skimtes et lite tjern. I dag går Åsveien ned til Stabekk her. Oppe ved kjerreveien tar jeg nedover en vakker gangsti med gjerderester_hist_og_her - grenselinjen mellem Søndre og Nordre Malurtåsen. Her er vakker ungskog, med gamle trær iblandt og i søråpninger frisk, grønn gressbunn. I en åpning ligger en irrgrønn slette som igjen forteller oss om en gammel kullmile. Sletten går under navn av «Fålasletta». Stien går til slutt stupbratt ned, og her støter vi på, i rett vinkel, en kraftig sti, det 14

er stien som fører bort til hovedbølet på Nordre Malurtåsen. Denne stien var den rakeste veien til Lysaker stasjon i gamle dager. Her mot nordøst går terrenget stupbratt ned til Lillenga husmannsplass. Nede i denne bratte ura vokste der dengang en såkalt bordgran, vel en misdannelse, fordi skogen var tett og mørk og stor snetyngde vinterstid kanskje hadde kuet den. Men rundturen er ikke slutt før vi går stien videre nedover til Marstranderveien. Den fulgte noenlunde Liaveien av idag, men gikk mere rett nedover, tvers over hvor hagen til Pande Rolfsen nå ligger, på skrå ned gjennem den senere opførte villa «Vollsbekk», videre nedover langs en bekk - den samme som gikk forbi Aspelundplassen. Eiendommen Vollsbekk var dengang en vakker hassellund, noenlunde plan - en vannåre kom også op der, hvor ballblommen lyste op i skogdunkelheten. Denne idyll burde vært tatt vare på. Her kunde blitt et vannbaseng fra vannopkommet, planering og benker opsatt - med andre ord en liten «daddapark». Men den vakre plass forsvant - likeså bekken - da bebyggelsen tiltok; for den blev lagt i rør og gravlagt - og borte er idyllen, ender den gamle fotvandrer med et hjertesukk. Et gammelt kart av Nordre Malurtåsen. 15

De 11 kjøpere konstituerer sig - og velger en «velferdskomité» Da jobbetiden i Oslo ved slutten av nittiårene fikk en katastrofal ende, falt også byggetrafikken i omegnen av Oslo ned til et uanet lavmål, som vel ingen dengang hadde drømt om. De som da hadde penger, fikk i de årene billige villaeiendommer. Mens de som satt inne med store arealer for utparselering, var uvillige til å selge i påvente av bedre tider. Først omkring 1908 begynte det å lysne, men enda var prisene på byggematerialer lave, bare tomteprisene hadde en tendens til å stige. Den første stigning i byggematerialene kom nøiaktig den 8. februar 1911. Det var særlig på dører og vinduer samt ovner, som alt blev pålagt 25 %. Når dette kan dateres så bestemt, skyldes det at en av parselleierne på Nordre Malurtåsen undertegnet sin byggekontrakt 6. februar 1911. At byggmesteren kom tilbake med bønn om å slippe byggingen, var forståelig, men den heldige «byggherre»_sa_selvsagt_nei. Det var derfor i rette tid da de 11 vordende eiere av Nordre Malurtåsen utover vinteren 1909 og våren 1910 samledes og rådslo om tomtestørrelse, pris, beliggenhet o.s.v. Og alle var samstemmige om at tomteprisene i Oslo omegn nå fremover vilde gå opover igjen, hvorfor de blev enige om kjøp. Imidlertid var hele herligheten dekket av sne, hvorfor man blev enige om å vente med de videre forhandlinger til marken blev noenlunde snebar utpå vårparten; og dette gikk eieren med på. 16

Foreangsmannen var departementsassistent, ser- sjant O, J. Damm. Damm hadde nemlig allerede i 1907 kjøpt hovedbølet med 25 mål grunn og bodde således på stedet. I herr Damm hadde man den beste primus motor for en heldig utgang av saken. Han hadde allerede i 1909 reklamert for det store tomtekjøp på et møte i Departementsforeningen visstnok også i Underoffisersforeningen. At det ikke kom noe kjøp i stand efter disse kunngjørelser, skyldtes vel intet annet enn at de mulige reflektanter fremdeles trodde på synkende priser. Kjøpmann Heier omgikkes nok også med en plan å kjøpe det hele under ett for utparsellering til venner_og_kjente,_mest_blant_statsfunksjonærer. I påsken, som det år kom 24. - 28. mars, var de fleste liebhabere ute på åsen for befaring, men fremdeles lå mesteparten av terrenget snedekket. Imidlertid kom vårvarmen det år nokså brått, så en 3 uker efter påske kom befaring i stand og grensepeler blev satt. Siden blev det møter slag i slag med selgeren, premierløitnant Hammerstad, på vegne av sin mor, enkefru Nelly Hammerstad. Møtene holdtes i Oslo, blandt annet i Underoffisersorganisasjonens hus i Wilsesgate. Der skulde også det avsluttende møte med vedtagelse av kjøpekontrakt m. m. holdes, men den kvelden, som var en lørdag, var det intet værelse å opdrive, hvorfor møtet blev henlagt til Martins Café i Grensen. Det velkjente sted var i de dager stamkafé for byggmestre og spekulanter, så vi kom i godt selskap. De 11 liebhabere var alle møtt op og vedtagelsen av kjøpekontrakten tok ikke lang tid. Det var lørdag den 7. mai_1910._ -_De_11_var_følgende: Lensmann Broddvall Hospitalsforstander O. J. Damm Kjøpmann Joh. Heier 17

Departementssekretær Harald Henningsen Skreddermester Haugen Overbetjent P. H. Løfsgaard Kontorbetjent Mathiesen Fanejunker B. H. Sveen Kaptein Søgaard Redaktør Gerh. Thronsen Kontorforstander S. Thrønder. På et av de første møter efter overtagelsen av de kjøpte parseller valgtes en «velferdskomite», bestående av Damm, Heier, Henningsen og Sveen - og de fikk nok_å_gjøre. Det første og viktigste spørsmål var veier. Til de utstukne tomter førte det ingen veier. Bruksrett til vei for begge gårdsnummere var en eneste, nemlig den som gikk over planovergangen, hvor Myrabroen ligger idag. Denne vei var også den eneste som i sin tid førte fra Søndre Malurtåsen til jernbanen via Stabekk stoppe-sted. Hverken Nyveien eller Nordraaksvei eksisterte den gang, så kjøretiden blev lang via Lysaker skole. Riktignok eksisterte en årsbetalende vei som en tidligere eier av Nordre Malurtåsen fikk lov å anlegge over husmannsplassene forbi Aspelund, mot en årlig avgift_av_40_øre. Det var mange år efter at dr. Marstrander erhvervet eiendommen Kjøia, som gikk helt ned til jernbanelinjen og derved skapte sig en bekvemmere og kortere adkomst både til Lysaker stasjon og hovedstaden (når befordringen var hest og vogn) - og da blev Marstranderveien anlagt. Den tidligere nevnte vei med planovergang ved Myra stoppested var nærmest en kleiv å kalle; broen av 1926 har jo eliminert stigningen betraktelig, så nederste del i dag ikke er til å kjenne igjen. I 1937 kom 18

så den store utvidelse av_den_lange bakke fra broen og Platåveien_frem_til_Åsveien, hvor Liaveien begynner. Men_herom_siden. Vi hadde riktignok allerede fra første stund opdaget at en stasjon eller i nødsfall et stoppested ved den nevnte planovergang vilde ha vært det mest effektive for Malurtåsen. Og så tidlig som på eftersommeren 1911 hadde en av tomtekjøperne (Broddvall) tatt initiativet til en felleshenvendelse til Norges Statsbaner, idet han gikk fra hus til hus på begge sider av jernbanelinjen og samlet underskrifter for et stoppested, men til ingen hjelp. Siden tok Heier fatt, uten at det syntes å hjelpe; dog hadde vi den glede dengang at Michelet som stortingsmann tok op saken under behandlingen av jernbanebudgettet og talte varmt om berettigelsen av denne sak - med like liten virkning. Også under Finn Th. Skulleruds formannstid blev_der_arbeidet_energisk_for_saken. Vi forstod derfor allerede i 1910, da tilførselsvei til Malurtåsen skulde planlegges, at vi måtte ta sikte på å anlegge en vei som førte mest mulig direkte mot Lysaker stasjon. Og da falt tanken selvsagt i første rekke på å tilhekte en eventuell vei fra Marstranderveien der hvor den_begynner_opstigningen_til_hovedbølet_på_søndre_ Malurtåsen. Dr. Marstrander hadde lovet fri grunn hvis denne trasé blev valgt og ytterligere å delta med et anleggsbidrag på kr. 400 i betraktning av at veien den hele strekning kom til å gå over hans eiendom med lettsolgte_parseller. Men terrenget var så bratt at ingeniør Heli, som stakk ut veien, hadde sin store møie med å få det til slik at stigningen ikke blev for sterk. Dette løste han dog til slutt ved å lage en stor krøll på den, ca. 200 m oppe i bakken - den sving som idag går under navn av cirkussvingen_- _like_ved_øverste_stentrapp. 19

Utstikningen videre opover skapte ingen nevneverdige vanskeligheter. Beregninger av fyllmassen så ut til å bli tilfredsstillende og stigningen skulde bli 1 på 9 m. Så måtte et møte til. Det var vel det møte som holdtes på skredderverkstedet til Haugen oppe i 5. etasje i Akersgaten 16, Oslo. Her var stemningen både for og imot den påtenkte vei over Søndre Malurtåsen. Der hevet sig flere røster for å søke grunneieren til husmannsplassenes vei forbi Aspelund. Kunde en få lov til å forbedre denne vei, mente man å få en slakere stigning_opover_nordre_åsen. Resultatet var at en komite skulde søke eieren, statsminister Carl Løvenskiold, på Vekkerø. Flesteparten på møtet hin søndag mente at det lite nyttet å spørre ham, da det alltid het at Løvenskiold bare kjøpte og intet solgte. Stor blev derfor overraskelsen da godseieren tvert imot var meget imøtekommende og endog uttalte, at han syntes synd på oss som skulde legge vei som den påtenkte over Søndre Åsen. Men da hans forlangende noen dager senere forelå skriftlig, fant de fleste at denne ikke blev billigere enn den annen. Resultatet på neste møte blev at det første projekt blev vedtatt. Så kom spørsmålet om hvordan veianlegget skulde finansieres. Flere forslag fremkom uten at noe vant større tilslutning. Men da kom vår kloke og sindige Heier oss til hjelp. Han mente at kanskje hans bankforbindelse i Oslo kunde gi oss de nødvendige lånepenger, - og det gikk i orden. Ved Heiers hjelp fikk vi et lån i Kristiania Folkebank på kr. 3000. Dette var visstnok_våren_1911. Og så begynte det å bli liv i åsen. Der gikk dynamittsalver tidlig og sent, det besørget Afseth, som hadde påtatt sig akkorden. Veien var på 570 meter à kr. 5.75 pr. 20

Heiers hus «Kveldsro» (bygget i 1911). løpende meter og var kalkulert til ca. 3000 kroner. Men da de 3000 var opbrukt, stod der enda noen meter igjen øverst og nederst av anlegget - en slags «lås» om man vil. Og den nøkkel som låste op var: mere penger! - og Afseth fikk de forlangte 500 kroner. Atter hjalp Heier oss ut av nøden, lånet blev forhøiet_til_3500_kroner. Det var også på annen vis blitt liv på Malurtåsen denne sommer. Det hamret og hakket, og når trær skulde felles, bruktes ekkopatroner for å ruske op i skallfjellet der hagene tenktes å bli. Det var nemlig allerede to tomteeiere som var gått i gang med husbyggingen. Heier, som alt på høsten 1910 tok ut hustomt, og Thronsen, som fulgte efter i februar 1911. Åsveien var jo ikke blitt til enda, da disse to optimister tok fatt med sine respektive bygg. Marstranderkleiva og «gutua» forbi Dybwads hus er det vel få av medlemmene som husker, eller kanskje aldri har sett. Det var på en generalforsamling for ikke så mange år siden,_da_nettop_denne_«veiantydning» endelig skulle omskapes til en brukbar vei, 21

at en liten opposisjon forsikret at her op disse bakkene hadde aldri noe ordentlig hestelass gått. Å jo, her gikk det denne vinter og vår i teleløsningen 1911 lass på lass av_trematerialer,_mursten,_sement_og_sand_o.s.v. For å komme videre frem over åsryggen og innover skogen blev der høsten 1910 lagt en nødtørftig vei frem til Heiers byggetomt, så de 2 byggere kom frem. Og det gikk da, for husene blev ferdig til rett tid; Heier flyttet inn på «egen tuft» omkring flyttetid 1911 og Thronsen midtsommerdag. Mange vil idag spørre: Men gikk det an å leve der oppe i villmarka. Tenk uten vei, lys og vannledning! Jo, tenk det gikk - og det gikk fint. Vei op til åstoppen var jo et tidsspørsmål på en 8 à 10 måneder. Og hvad lys, eller rettere sagt elektrisk strøm, angikk, så var ingen av de «2 pionerer» bortskjemte. De forlot Christiania i parafinens «oplysningsalder». Godt brønnvann var det jo i nabolaget. Heier hadde forresten funnet vannåre, så pumpeledning stod ferdig samtidig med at bygget blev overtatt. Men Thronsen måtte bære vann, inntil han en dag plutselig fikk en lys idé. Ved et tilfelle var han kommet over en ordentlig brannslange, som blev tredd inn i rennetuten og derefter ført inn i kjelleren, hvor der fikst og ferdig stod store jerntanker. Så når det velsignede regnet kom, tok det ikke lang tid å opmagasinere 3000 liter rent, friskt vann, for der lå glasert_sten_på_taket. Om høsten kunde det føles noe avstengt, især om en var så uheldig å være bortbuden, inn til Christiania - og kanskje i øsepøse regnvær. Da var det fornuftig å velge veien_over_aspelund_forbi_bakerovnen. Ja den bakerovnen gjemmer på mange minner fra de første mørkeår. For her satte vi fra oss løkta og piggstokken, når det var iset og glatt. Det blev til slutt 22

Thronsens hus «Maihaugen» (bygget i 1911). den rareste garderobe under den gamle bakerovn, og når våren kom, tittet det frem utrangerte kalosjer, brodder og en broket samling av løkter. Slikt er almindelige foreteelser når en nybebyggelse skal skapes. Vintertiden var bedre, for da var alt renere - og lysskjæret fra byens tusener elektriske lys hjalp godt. Midt i dalføret gikk en fasttråkket, iset sti, holdt åpen vinteren lang av lille Frida fra Solbakken, som dagstøtt hentet melken fra Aspelundplassen. Et vittig hode døpte denne «ferdselsåre» for «Melkeveien». Melkeveien forsvant når våren kom og kom atter tilsyne med vinterværet - for til slutt helt å forsvinne i sivilisasjonens morgengry. Og den første vår på egen tue var forgjettende. Fritt og ugenert - ingen naboer å ta hensyn til, ingen gjerder. Så begynte fuglesangen fra solen rant - og uglenes kjærlighetsskrik lød når mørket kom. Endelig kom også den første våronn - det blev nærmest potetsetting for å 23

rense jorden. Alt gikk så lett og sorgløst, man var ung dengang - derfor kunde en rote i hagen til 12 om natten, når_juni_kom. Men vi hadde en velferdskomite som arbeidet, og hver gang den var ferdig, blev møtet satt i et eller annet skogholt, i regnvær på en veranda. Og gikk man trett og mødig hjem efter dagens strev, satt en energisk mann på en stubbe der hvor den første trapp idag går op på Åsveien. Det var kassereren for månedsavdragene til Åsenvei-lånet, og mannen het Harald Henningsen. Dessverre solgte han og forlot oss nokså snart. B. Sveen blev den som overtok innkasseringen. Om denne foregikk pr. 14. dag eller pr. måned, tør ikke idag sies for sikkert, men beløpene innløp uklanderlig. Og det var ikke småbeløp, disse innbetalingene. Et par parselleiere hadde således kjøpt sine 20 mål, to andre 7, en tredje 2 parseller på godt og vel 3 mål hver o.s.v. Bare 2 parseller var på ca. 2 mål, ellers var de fleste på 3 til 6 mål. Imidlertid var det 13 parseller. De 11 kjøpere måtte således in solidum overta de tilovers-blevne 2 parseller. Disse blev imidlertid nokså fort avhendet, idet Thronsen solgte den ene (br.nr. 7) den 18. mai 1911 og Damm den annen_(br.nr._6)_noen_uker_efter. Prisene pr. mål var utregnet efter dyrknings-kvaliteten - enten det var oparbeidet jord eller skogtomt og god eller mindre god hvad beliggenhet angikk. Alt dette kom selvsagt i betraktning ved utregningen. Laveste pris pr. mål var kr. 100, høieste omkring kr. 400. Dette var jo billige byggetomter, men efter hvert kom jo utlegg til veier, vannledninger, og sist, men ikke minst, stolpekurser m. v. til det elektriske veilys - men derom_senere. 24

Den siste vei som blev anlagt under velferdskomiteens funksjonstid, var første del av Hammerstadveien fra Åsveien og bort til der hvor skibakken senere kom. Det var Th. Andresen, Brække, Agathon, Thronsen og Sveen som bekostet denne forholdsvis korte vei. Men fortsettelsen (den lengste vinkelen) bekostet Henningsen, på hvis eiendom veien sluttet. Det var svært lite plass for en vei her oppe på den smale åsrygg, hvor terrenget bar stupbratt nedover mot nord. Både Andresen og Henningsen kjøpte derfor grunn av Løvenskiold for på den måten å slippe å få veilinjen kloss op til husveggen, så_for_disse_2_parselleiere_blev_veianlegget_nokså kostbart. I 1912 og utover i 1913 hadde følgende parselleiere forlengst flyttet inn i eget hus: Thv. Andresen, Andreas Brække, Harald Henningsen og G. A. Leffmann, samt de før nevnte Heier og Thronsen. Med disse 6 ferdige eiendommer var Nordre Malurtåsen blitt et lite samfund, men ikke større enn at man på sporsneen om morgenen med litt øvelse kunde finne ut hvem som hadde gått nedover_til_lysaker_stasjon. I 1912 solgtes den første parsell på Søndre Malurtåsen. Det var en ønskeplett i sørhellingen med deilig utsikt over Bunnefjorden og Oslofjorden i ett øiekast. Med skogstrær og hagejord. Her bygde marinekaptein Niels Marstrander (doktorens sønn) en rummelig villa med halv-valmet tak og med gode proporsjoner (i 1939 i bokhandler Dybwads eie). I 1913 bygde doktorens eldste sønn, tannlæge Carsten Marstrander, sin villa (i 1939 grosserer Pande Rolfsens). I disse år tok den gamle tanke om å få i stand et vel fastere former. Allerede så tidlig som i 1911 var dette spørsmål oppe, men, som rett var, mente man at terrenget først måtte få sine såre nødvendige hjelpemidler i stand, 25

med andre ord: veier og hus måtte bygges og der måtte sørges for at elektrisk kraft og trykkvann snarest blev_til_virkelighet. Slik var det dengang da store arealer utparsellertes i Bærum. Og meget blev syndet i ren ukyndighet med stygge tettbebyggelser og tilfeldig valgte veiplaner. Det hadde fra kommunalt hold helt fra århundreskiftet vært ønskelig å gripe kontrollerende inn for å få hensiktsmessig regulering, men først ved herredsstyrets vedtak av 12. mars og kgl. res. av 15. november 1912 blev bygningsloven gjort gjeldende, og dermed også reguleringstvang. Malurtåsen var således et av de siste strøk innen Bærum som ikke kom inn under det nye reguleringspåbud. Antagelig var intet tapt for det. Tvert imot, den regulering vi selv skapte, kunde vel neppe blitt anderledes under offentlig kontroll. At velferds-komiteen i disse årene hadde hendene fulle, er inn-lysende, så tanken på oprettelse av et vel fremdeles måtte_utstå. Før vi går videre i utviklingens gang, skal vi forsøke å_gi_en_liten_historikk_av SØNDRE_MALURTÅSEN Den er fra langt ned i 1700-tallet opført under navnet Malurtstuen, senere for Malurtåsen. Man må derfor anta at den i lange tider i 1700-årene må ha vært enegård, og det er naturlig å tro at gårdsdriften har vært liten, kanskje en liten plass, siden den har vært kalt for «stue». Og da er det også naturlig å tro at de ryddet nedover sørhellingene for å avle korn og stråfor. Siden er vel rotvekster kommet til efter som disse kom til Norge. Således poteten, som innførtes til landet i siste halvdel av 1700-årene. Og dengang var vel hele Nordre Malurtåsen_gårdens_skog. 26