Næringsutvikling i Namdalen spontan eller planlagt? Tor Selstad Erik Revdal Terje Skjeggedal Niels Arvid Sletterød

Næringsutvikling i Namdalen spontan eller planlagt? Tor Selstad Erik Revdal Terje Skjeggedal Niels Arvid Sletterød NORD-TRØNDELAGSFORSKNING Steinkjer 2003

Tittel Forfattere NTF-arbeidsnotat : 2003:11 Prosjektnummer : 1260 ISSN : 1502-0762 Prosjektnavn Oppdragsgiver Prosjektleder Layout/redigering Referat Emneord : NÆRINGSUTVIKLING I NAMDALEN SPONTAN ELLE R PLANLAGT? : Tor Selstad, Erik Revdal, Terje Skjeggedal og Niels Arvid Sletterød : Den planlagte Namdalen? : Norges forskningsråd/ntnu Geografisk institutt : Terje Skjeggedal Dato : April 2004 Antall sider : 85 Pris : 100, Utgiver : Solrun Fossum Spjøtvold : Notatet handler om næringsutvikling i Namdalen, sett i et historisk perspektiv, men med hovedvekt på de siste tjue-tretti årene. : Næringsutvikling, Regional utvikling, Planlegging : Nord-Trøndelagsforskning Serviceboks 2533, 7729 STEINKJER telefon 74 13 46 60 telefaks 74 13 46 61

i FORORD Hensikten med dette arbeidsnotatet er å danne et empirisk og analytisk underlag for områdestudien Namdalen, som er et delprosjekt i prosjektet: Regional utvikling i Trøndelag og Namdal (Trøndelagsprosjektet) under forskningsprogrammet REGUT (Regional Utvikling) til Norges forskningsråd. NTF har ansvaret for Namdalsstudien, mens Institutt for geografi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim har ansvaret for hele prosjektet. Notatet handler om næringsutvikling i Namdalen, sett i et historisk perspektiv, men med hovedvekt på de siste tjue-tretti årene. Notatet er skrevet av Tor Selstad, Geografisk institutt, NTNU/Høgskolen på Lillehammer. Presentasjonen av planlegging og virkemidler i perioden etter 1975, i kapittel 6, er i hovedsak skrevet av NTF v/erik Revdal, Terje Skjeggedal og Niels Arvid Sletterød. Steinkjer, desember 2003 Terje Skjeggedal prosjektleder Namdalsstudien

iii INNHOLD side FORORD INNHOLD FIGURLISTE TABELLER i iii iv iv 1. INTRODUKSJON 1 2. DEN GAMLE NAMDALEN 3 2.1 Den ressursrike regionen 3 2.2 Hamskiftet i primærnæringene 4 2.3 Industriell revolusjon 6 3. INN I ET NYTT ÅRHUNDRE 9 3.1 "Den nye arbeidsdagen" 9 3.2 Krig og høykonjunktur 10 3.3 Statlig intervensjon og gryende planlegging 11 3.4 Krig og gjenreisning 13 4. EN OPPSUMMERING OG NOEN NYE PROBLEMSTILLINGER 15 4.1 Historiske spor og teoretiske forklaringer 15 4.2 Politikkens og planleggingens rolle og noen nye problemstillinger 18 5. 1950 1975: INDUSTRIREISNING OG VEKST-SENTRA 21 5.1 Utbyggingsprogrammenes epoke 21 5.2 "Trøndelagsplanen" 22 5.3 Områdeplanen for Nord-Trøndelag 25 5.4 Distriktsutbyggingen institusjonaliseres 28 5.5 Hvordan ble utviklingen fram mot syttitallet? 29 6. 1975 2000: FRA KONSOLIDERING TIL NY NEDGANG 33 6.1 Namdalen reddet på syttitallet? 33 6.2 Forvaltning av næringsutviklingen 35 6.3 Fylkesplaner og strategiske næringsplaner 37 6.4 Virkemidler 40 6.5 Omstilling i Indre Namdal 47 6.6 Primærnæringene 50 6.7 Offentlig og privat service 55 6.8 Kommunikasjoner fysisk infrastruktur 57 6.9 Næringsutviklingen fram mot århundreskiftet 59 6.10 Oppsummering 71 LITTERATUR 77

iv FIGURLISTE Figur side 4.1: Namdalen 2000, lokaliseringskvotienter for viktige bransjer og sektorer. Lokaliseringskvotient lik 1 er det samme som lik representasjon som landet som helhet 16 TABELLER Tabell side 5.1: Sysselsettingen i Namdalen, 1960-67. 31 6.1: Sysselsettingsutviklingen i Namdalen 1970 80 33 6.2: SND-støtte 1996 2002, fordelt på region og utvalgte bransjer. Kilde: SNDs årsmeldinger (bransjefordelte tall er ikke oppgitt i meldingene for 1999 og 2002) 41 6.3: Sysselsetting i Namdalen på åtti- og nittitallet 61 6.4: Namdalen, skift-andel beregning 1980 2000 65 6.5: Namsos-regionen, skift-andel beregning 1980 2000 67 6.6: Noen næringer med høy spesialisering i Namsos-regionen 68 6.7: Grong-regionen, skift-andel beregning 1980 2000 68 6.8: Noen næringer med høy spesialisering i Grong-regionen 69 6.9: Rørvik-regionen, skift-andel beregning 1980 2000 70 6.10: Noen næringer med høy spesialisering i Rørvik-regionen 71 6.11: Regionalt skift, struktur og konkurransekomponenten 71

1. INTRODUKSJON Dette arbeidsnotatet er delt i 4 deler. Først følger i kapittel 2 og 3 en presentasjon av ressurser og næringsutvikling i Namdalen i et historisk perspektiv fram til 1950. Denne presentasjonen oppsummeres i kapittel 4 til vår problemstilling: I hvilken grad kan næringsutviklingen i Namdalen forklares av bevisst regional planlegging, enten ovenfra eller nedenfra? Dette spørsmålet belyser vi ved å dele etterkrigstida i to perioder. Først følger en gjennomgang av utviklingen i perioden 1950 1975, som vi har kalt "Industrireisning og vekstsentra". Så avslutter vi med hovedkapitlet i notatet som dreier seg om de siste 25 årene, perioden fra 1975 2000: "Fra konsolidering til ny nedgang". 1

3 2. DEN GAMLE NAMDALEN 2.1 Den ressursrike regionen Om vi prøver å flytte oss tilbake til den gamle Namdalen, for eksempel slik den var ved inngangen til 1800-tallet, må vi bli slått av naturens mange rikdommer: viktig var naturligvis havet, som ga sild og skrei, og som var en utmerket transportvei for salg av havets produkter. Innover var det skogen glissen ut mot havet, men desto mektigere i de midtre og indre deler av Namdalen. Og i dalføret langs den mektige Namsen lå ikke ubetydelige jordarealer, utmerket egnet for jordbruk. Namsen var i seg selv en viktig ressurs med store laksestammer, og fungerte dessuten som en transportåre, bl.a. for de store tømmerressursene. I fjellet ble det tidlig kjent at berggrunnen rommet malmrikdommer, som ventet på sin utnyttelse. Ressursene var i stor grad stedbundne og fysisk iøynefallende, i seg selv et vilkår for en regional vekst. I en skjematisk gjennomgang av regionens fortrinn kan vi uten videre krysse av for naturresursene, men hva med evnen til å bruke ressursene? Selv naturresursene måtte utvikles gjennom samfunnsmessige investeringer, og da gir ikke en oversikt over den gamle Namdalen et like løfterikt bilde. Namdalen ved inngangen til 1800-tallet var uten byer og tettsteder, og uten solide veianlegg som kunne tåle transport. Noen jernbane var ennå ikke påtenkt. Den eneste faktoren som kunne modifisere mankoen av bygde strukturer var naturen selv. Havet og fjordene var den transportmessige infrastruktur, godt supplert av Namsen og de øvrige elvene. Kunnskaper og ferdigheter var naturligvis knyttet til de tradisjonelle næringene, og de impulsene som regionen hadde mottatt av handel og andre eksterne aktører. Institusjonelt bar regionen fortsatt preg av merkantilismens reguleringsformer, som forhindret fri etablering av handel og industri, og som overlot regionens ressursbegunstigelse til kjøpmenn og godseiere i byene, det vil i hovedsak si i Trondheim. Det fantes også byggende krefter innad i regionen, for gjennom hundreåret gjennomgikk utvilsomt Namdalen tre dyptgripende transformasjoner. Først den agrare transformasjonen, som vi knytter til ideen om et hamskifte. Her vil vi måtte studere endringene i så vel jordbruk, skogbruk og fiske, ja, kanskje særlig fiske og skogbruk, for det var disse næringene som var grunnstammen i Namdalen som eksportorientert region. Dernest kommer den industrielle transformasjonen, som på mange vis var grunnleggende også for primærnæringenes transformasjon. Vi må altså gå inn i det regionale særpreget ved tidens industrielle revolusjon eller kanskje riktigere de ulike industrielle revolusjonene vi kan identifisere. For det tredje innebærer den generelle moderniseringen framvekst av den tertiære sektor, tjenestenæringene. I den innledende historiske delen vektlegger vi de vareproduserende næringene. Ved utgangen av denne analysen, i år 2000, er imidlertid tjenestene blitt den klart dominerende sektoren.

4 2.2 Hamskiftet i primærnæringene Modernæringen jordbruket var fram til midten av 1800-tallet en næring som nesten utelukkende forsynte gården med mat og andre livsnødvendigheter. Vi vet at det på 1700-tallet utviklet seg et visst marked med gårdsprodukter også i Namdal, men fram til "det store hamskiftet" i landbruket kan vi i hovedsak regne næringen som selvforsyningsjordbruk. I andre halvpart av 1800-tallet utviklet jordbruket seg til handelsjordbruk, og med et litt snevrere begrep om næringsliv er det først nå jordbruket blir en næring. Noen steder var prosessen godt i gang alt på begynnelsen av århundret, andre steder kom den gang først på slutten hundreåret. Namdal lå perifert og ble seint urbanisert. Vi må derfor si at hamskiftet kom seinere i gang enn den nokså omtrentlige tidsangivelsen "midten av 1800-tallet" angir. Helt annerledes var det i fiskeriene. Her oppsto det foredlingsmåter og handelskapitalistiske nettverk som både frambrakte produksjons-, transport- og omsetningssystemer. Alt på 1100 og 1200 tallet oppsto det byer langs Østersjøkysten, og de opprettet tidlig et handelsforbund seg imellom for å fremme sin posisjon i handelen. Hansaens interesser i Norge rettet seg særlig mot tørrfiskproduksjonen, som var en utmerket handelsvare på det europeiske markedet. Omvendt ønsket hanseatene å selge korn, øl etc. til fiskerne og kystbygdene. Ytre Namdalen utviklet seg i denne perioden til å bli et slags midtnorsk Lofoten i miniatyr. Det utviklet seg tre store næringsfisker: Et vårfiske fra februar til april, der ressursgrunnlaget var akkurat det samme som i Lofoten: gytemoden torsk, altså skrei. Det såkalte plogfisket forgikk som navnet sier ved pløyetider fram til pinse. Da var det småtorsken som ble fanget (såkalt gjedd). Sommerfisket var rettet mot torsken som ble tørket i sommervinden. (Sandnes 1965). Sildefisket var relativt ubetydelig de første århundrene, mens derimot fangst av sel var betydelig. I Indre Namdalen var selvfølgelig også laksen en viktig tilleggsressurs til jordbruket. Alt i alt skjedde det en drift mot kysten i seinmiddelalderen. Det vokste fram fiskevær helt ut mot havet, der det praktisk talt ikke fantes jordressurser: I Nærøy prestegjeld gjaldt det Nordøen, Fruholmen, Homlevær, Frelsøen, Slinden, og til Fosnes gjeld hørte Gjæslingan, Sørøyan, Haraldsøya, Horta. Under trettiårskrigen i Nord-Europa ble tyskerne hemmet i sin handelsvirksomhet, og hollenderne trengte seg inn på deres områder. Under denne "hollendertida" opprettet de egne baser i Norge, og til Namdalen kom de for å kjøpe tørket fisk direkte fra fiskerne. Det var klart i strid med reguleringsbestemmelsene under merkantilismen, som ga alle rettighetene til byene det vil si Bergen og Trondheim. Opprinnelig var det bergenskjøpmennene som hadde hånd om handelen og frakten med fisk, men den kom seinere i hendene på stedlige vær- og jekteiere. Slik ble det også i Namdalen, som utviklet stor jektefart med tørrfisk til Bergen. Dette ble også den normale veien for handelsvarene inn i regionen, det vil si korn og andre levnetsmidler som fiskerne trengte. Under den store ekspansjonsperioden langs kysten etablerte mange fiskere seg i områder som gjorde dem helt avhengige av handel.

5 Bergen og Trondheim hadde felles interesser i å holde utlendingene vekk fra handelen, og i å forhindre nye steder med handelsrettigheter å oppstå. Men det var utvilsomt også en sterk rivalisering mellom de to byene. Tendensielt var Trondheim den tapende part, for jekteskipperne seilte gjerne rett forbi Trondheimsfjorden. For å sikre Trondheims interesser ble det besluttet å gi byen eneretten på "sjølenene" Romsdal, Nordmøre og Namdal men da var Bergen allerede så innarbeidet at forsøket mislyktes. Og hollenderne drev med sin handel på tross alle forbud. På 1700-tallet ga også kongen etter for at sjølenene skulle få egne byer. I løpet av dette århundret fikk både Nordmøre, Romsdal og Sunnmøre hver sin by, men ikke Namdalen. Namdalen ble fortsatt dominert av de mange mindre handelsstedene der eierne hadde rettigheter som kjøpmenn. I tida fram til 1900 tallet kan vi si at fisket ekspanderte som næring, men det utviklet seg i mindre grad teknologisk og driftsmessig. Fortsatt dominerte de åpne båtene, og fortsatt var det angel og snøre som var de viktigste redskapene. Foredlingen var også konvensjonell, tørking av torsk og salting av sild. Betydningen av sildefiskeriene økte etter 1850, og dermed også bruken av garn og nøter. Men noe hamskifte kan vi ikke snakke om. Det som endret seg var volumet og handelsformene. Det "ekte" hamskiftet kom i jordbruket. Det besto dels av teknologiske framsteg, nye og mer effektive redskaper, dels om merkantile framsteg, opprettelse av et system for omsetning av produktene. Her klemte det seg også inn et industrielt ledd for foredling av landbruksproduktene. Spirene til de industrielle anleggene er meieriene, ysteriene og slakteriene, som stort sett ble etablert på slutten av 1800-tallet. Gjennom samvirket ble de mange små og store bøndene en sterk gruppe. I Namdalen hadde det imidlertid også skjedd en samling av jordegods rent privat. På 1700-tallet var det fremste eksemplet dannelsen av "det overhallske gods". Jørgen Mortensen Bjørnør kjøpte da Ranum hovedkirke med annekskirkene Skage, Romsta og Glashaug, dvs. nesten et hundretalls gårder og et par sagbruk. Borgermester Niels Hagerup i Trondheim ervervet seg et gods i Nærøy og Leka. Det var typisk for godsdannelsene at eierforholdene stadig skiftet, eksempelvis overtok trondheimskjøpmannen Henrik Hornemann store deler av det overhallske gods. En tid eide han det meste som fantes av sagbruk i Namdalen. Kjøpmann Schøyen og proprietær Juell fra Kongsvinger hadde greie på skog og trelastforretninger og startet erverv i Namdalen, som seinere ble overført til Carl August Gulbrandsen. Dette ble grunnlaget for det lokale industriimperiet med navnet Van Severen, som vi kommer tilbake til. Selv om disse godsene omfattet både jord og skog var det etter hvert skogen som fattet mest interesse, for den ga størst muligheter til å utvikle handel og industri. Interessene bak landoppkjøpene var rent kommersielle. Selv om etterspørselen varierte, var det et nesten konstant sug fra omverdenen når det gjaldt skogprodukter. Markedspresset var stort, samtidig som de tekniske krav til driften var forholdsvis beskjedne, og dermed var også kapitalbehovet lavt. Riktignok kunne det gå 2-3 år fra hugst til effektuert salg, men de kapitalkravene denne handelen stilte kunne dekkes ved lån hos de uten-

6 landske "handelshusene" som tok imot varene. De norske handelsmennene kunne på det innenlandske markedet selv opptre som den overlegne part. Namdalen hadde tradisjon for å forsyne skogfattige Nord-Norge med treprodukter. Konjunkturne for trelasthandelen fulgte i stor grad krigene. Napoleonskrigene var en lang oppgangskonjunktur for trelasthandelen inntil engelskmennene iverksatte sin blokade av Norge. Etter Kiel-freden fulgte en nedgangstid, som ikke ble overkommet før på 1840-tallet. Under oppgangskonjunkturen økte presset på skogmarkedene, og ofte bidro spekulasjon til storstilt salg av skog gjennom uthugstkontrakter. Disse kontraktene innebar at det var selve skogsbestanden som ble solgt, ikke selve jorda. Oppgangstidene ble forsterket fram mot den tysk-franske krig, men etter den kom en ny etterkrigskrise på midten av 1870-tallet. Da var imidlertid den gamle merkantilt pregede skognæringen definitivt på vei inn i en industriell fase. Den moderniseringen som skjedde i bondesagene hadde som forutsetning industrielle framskritt. Den nye stålindustrien kunne levere tynnere blader til oppgangssagene, såkalte silkeblader, og dermed gikk skjæringen lettere. Flere blader kunne monteres sammen i rammer. Den første sirkelsaga ble innkjøpt til Namdal i 1853. Sammen med dampkraften skulle dette representere den industrielle revolusjon i skognæringen. 2.3 Industriell revolusjon Det var ikke spesielt for Namdalen at den industrielle revolusjon lot vente på seg, hele Norge var seint ute. Norges "damprevolusjon" var i første omgang knyttet til dampskipstrafikken, og alt fra 1830-årene begynte de første dampskipsrutene langs kysten. De utviklet seg fort til å bli en hurtigrute til Nord-Norge. Omtrent samtidig startet den innenregionale dampskipstrafikken, det vil si fra Trondheim til Innherred og langs kysten fra Kristiansund til Namsos og Rørvik. Sammen med den parallelle utbygging av jernbaner lenger sør, la dette grunnlag for en maskinteknisk industri i byene. Trondheim lå langt framme i denne første fasen av industrialiseringen. I prinsippet kunne denne industrielle revolusjonen ha forplantet seg inn i trelastnæringen, som var den mest nærliggende "vekstnæringen" sett i et industrialiseringsperspektiv. Det var liten tvil om Namdalens ressursbegunstigelse når det gjaldt skog. Men de gamle sagbruksprivilegiene skulle faktisk leve helt fram til 1860. Det innebar at sagbrukene var låst fast til vassdragene og en modernisering med dampkraft var utelukket. En pussighet skulle likevel føre til at Namsos ble først ute når det gjaldt damprevolusjonen. Det er hevdet at den første dampsaga kom i "plankebyen" Fredrikstad i 1860, altså det året privilegiene ble opphevd. Fredrikstads moderne eksistens som industriby skyldes jo denne avreguleringen. Sannheten er antakelig likevel at Namsos var tidligere ute. Nordmøringen Erik Wullum slo seg opp som fabrikant og entreprenør i Trondheim, riktignok med vekslende hell. Et dampbakeri han startet måtte nedlegges, og det gikk ikke bedre da han startet dampmølle i den nye byen Namsos. Men én suksess kunne han se tilbake til, og det var da han i 1835 reiste en æresportal for kong Carl Johan da

7 han besøkte Trondheim. Dette innbrakte Wullum den ærefulle Vasaordenen. Men en enda større gevinst av hans bekjentskap med kongen kom da han sju år før Fredrikstad fikk lov til å starte den første dampsaga i Namsos i hvert fall er det slik historien går. I alle fall er det et faktum at "Wullumsaga" fra 1853 er Norges første dampsag. Wullum fikk drive ufortrødent fram til 1861, og at han da måtte innstille skyldes ganske enkelt at den gamle dampmaskinen brøt sammen (Mørkved 1949). Det første dampsagbruket etter Wullumsaga var Namsos Dampsag, bygd i 1860. Det var firmaet Juell & Gulbrandsen som etablerte denne bedriften, selskapet som hadde drevet erverv av skogeiendommer i Namdalen. Senere ble bedriften Namsos Dampsag overført til to andre driftige personer som også hadde drevet med oppsamling av jordog skogeiendommer. Jørgen Johannes Havig (1808 1883) og Ole Gunnerius Olsen (1820 1881) er på mange vis byens reelle grunnleggere, den første som embetsmann og stortingsmann, den andre som industrialist. Da de seinere solgte dampsagbruket videre kom det en tid under et belgisk selskap med brødrene van Severen i ledelsen, og deres navn skulle følge bedriften i fortsettelsen. I denne prosessen ble også et sagbruk i Statland innfusjonert. Van Severen ekspanderte nå gjennom nye oppkjøp i Namsos, og utviklet også egen foredling i høvleri og kassefabrikk i Namsos. Dampsagene spredte seg. I 1881 startet Bangdalsbruket i Bangsund, som ble en av de større bedriftene i bransjen, og dit kom også Kaldalbruket i 1890. Salsbruket var en gammel vassag som ble modernisert og fikk høvleri. Men sterkest var utviklingen likevel i Namsos. Spillum Dampsag og Høvleri (nå museum) ble startet i 1884. Lavikens Dampsag og Høvleri ble startet av en lokal kjøpmann i 1897 Namsen Trælastforening ble startet i 1899 og fikk både høvleri og kassefabrikk. Namsos Aktiedampsag og Høvleri ble startet av interessenter i distriktet i 1890. A/S Namdalsbruket kom i 1920, og var altså i likhet med de foregående bedriftene organisert som moderne aksjeselskap. Og til sist blant Namsosbrukene kan vi nevne Ole Mørkved brug i som ble stiftet i 1921. På det meste skal et dusin større og mindre sagbruk ha vært i sving i Namsos. Konjunkturene fortsatte å prege skognæringen. Siste halvdel av 1800-tallet var preget av god avsetning på det innenlandske markedet, og et spesielt behov var telegrafstolper til kablingen av landet. Nord-Norge opplevde også vekst på grunn av det gode sildeinnsiget, som skapte nye formuer og reduserte nordlandsgjelda. På det utenlandske markedet avtok eksportsuget merkbart etter krigen mellom Tyskland og Frankrike. Men da var en helt ny skogbransje under utvikling, nemlig treforedlingsindustrien. Treforedlingsindustrien tilhører egentlig en mer omfattende gruppe av nye industrier som vant fram fra omkring 1870, og som med et mer generelt uttrykk kan kalles prosessindustri. Det dreide seg naturligvis om elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri, de bransjene som var grunnlaget for Sam Eydes industriimperium. Men hans selskaper (Norsk Hydro og Elektrokemisk, nå Elkem) kom med visse unntak (som vi kommer tilbake til) ikke lenger nord enn til Meråker. Det ble aldri bygd slik industri i Namdalen. Til gjengjeld var nå regionen perfekt faset for den nye treforedlings-

8 industrien, som også skulle få en vekstperiode i de femti årene som fulgte etter krisa på midten av 1870-tallet.

9 3. INN I ET NYTT ÅRHUNDRE 3.1 "Den nye arbeidsdagen" Treforedlingsindustrien består av tremasseindustri, celluloseindustri, samt bearbeiding til papir og papp av ulike kvaliteter. Av disse underbransjene var det tremasseindustrien som kom til å prege Namdalen. I alt kom det fem tremassefabriker i Nord- Trøndelag og tre av dem lå i Namdalen. Det første tresliperiet var Salsbrugets Træsliperi bygd i 1905. Van Severen anla i 1909 A/S Namdalens Tæsliperi i Lauvsnes. Samme år solgte Van Sveren Statlandbruket, der det kom i gang tresliperi i 1913. (produksjonen innstilte i 1934). Forstkandidat Oscar Collett beregnet i 1920 at de tre tresliperiene til sammen avtok omlag 52 000 m 3 kubikkmasse, som til sammen ble 35 000 tremasse. Det totale råvareforbruket i skogindustrien ble estimert til snaut 200 000 m 3, så fortsatt var definitivt den tradisjonelle sagbruksbransjen viktigst. Likevel må vi si at Namdalen gjennom de tre treforedlingsbedriftene fikk sin andel av "prosessrevolusjonen" i årene rundt 1905. Selv i fjellområdene rørte det på seg, for det passet godt inn i tidens industrialiseringsfilosofi å utnytte de store kobber- og kisforekomstene, som var kjente i Grong-fjellene. Undersøkelser var i gang. Nå er kanskje denne epoken mer enn et produkt av Christian Michelsens berømte slagord om "den nye arbeidsdagen". Han ville at den politiske frigjøring skulle følges av en økonomisk frigjøring, og venstreregjeringene som kom la stor vekt på at norske naturherligheter skulle komme norske industrialister til gode. Det fremste eksemplet er innføringen av Konsesjonslovene. Men samtidig er dette en epoke i betydningen av å være en av industrialismens lange bølger. Det som er fellestrekket ved prosessindustrien er at dens ulike bransjer er basert på ny kjemisk, metallurgisk og elektroteknisk kunnskap, som hadde gjort store vitenskapelige framskritt i tida rundt 1870. På mange måter er dette den første vitenskapsbaserte industrialisering. Så kan man spørre hvorfor nettopp Namdalen skulle komme så tungt med i denne investeringsrunden, faktisk helt uten avanserte kunnskapsressurser. Vi kan ikke forklare Namdalens og Nord-Trøndelags bidrag til den nye arbeidsdagen med grunnleggelsen av den nærliggende teknologiske høyskolen, NTH. Siden den kom først i 1910 er den for sent ute til å få noen betydning i tidens treforedling, og når det kom til stykket lå også de kunnskapsmessige ressursene på Østlandet. I Oslo var Kværner blitt den ledende produsenten av treforedlingsutstyr. Etter dereguleringen av sagbrukene flyttet de sitt tyngdepunkt til Fredrikstad, mens den nye treforedlingsindustrien kunne ta i bruk ledige vannfall i Drammenselva. Namdalens deltakelse i treforedlingsindustri dreier seg først og fremst om den mest elementære formen, tresliperiene. Disse ble stort sett drevet av vannturbiner, og kjernen i produksjonen var møllesteiner. Begge deler var godt kjent teknologi, i hvert fall i områder som hadde stort åkerbruk og mange møller. Det hadde i høyeste grad Innherred og Namdalen. De teknologiske forutsetningene var egentlig så små at det ikke bød på nevneverdige problemer å etablere denne enkle formen for treforedling i Nam-

10 dalen. Selvfølgelig hadde ikke regionen kapasitet til å produsere produksjonsutstyret, men var det først anskaffet bød det på relativt små problemer å operere det. Den "normale" utviklingen på Østlandet var at de enkle tresliperiene ble erstattet eller supplert med de mer avanserte cellulosefabrikkene, som seinere også utviklet seg til papir- eller kartongindustri. Det er liten tvil om at disse bransjene stilte langt større krav til kjemisk kompetanse, dessuten ble maskineriet stadig større og mer komplisert. Bortsett fra Ranheim papirindustri (1884) fikk ikke Trøndelag avansert treforedlingsindustri under den nye arbeidsdagen. Slik sett er det mer påfallende hva Namdalen ikke fikk, enn det regionen tross alt fikk. Trøndelag manglet industritradisjoner som fremmet bransjen, og jo mer kapitalkrevende den ble, desto mer kom landsdelen til kort. Det som var Trøndelags og Namdalens forutsetning var ressursbegunstigelsen, men den var i seg selv lite verdt når de andre faktorene ikke var på plass. 3.2 Krig og høykonjunktur Både tresliperiene og trelastbrukene gikk så det suste i det andre tiåret i det nye århundret. Titallet skulle vise seg å bli en lang vekstperiode, særlig etter at første verdenskrig startet. Produktene solgte seg selv, og det til svært gode priser. Under denne "jobbetiden" ble det også sterk avsetning for trelastprodukter innenlands. Mang en nyrik forretningsmann skulle i perioden 1910 1920 ha oppført en gedigen trevilla i jugendstil. Når industrien går godt blir det ofte bekymring for ressursgrunnlaget og naturmiljøet, slik er det i dag og slik var det den gang. Forstmester Barth skrev i 1916 en artikkel med den talende tittelen: "Norges skoger med stormskritt mot undergangen". Det var ikke rart at mange i Namdalen spurte seg om hvor stor ressursbegunstigelsen egentlig var: Holdt skogbruket seg innenfor tilvekstgrensen? Det var liten tvil om at Namdal hadde store skogressurser, og de lå relativt lett tilgjengelig i forhold til fløtingselvene. Bare i fjellene fant vi store "nullområder". Forstkandidat Collett hadde beregnet det totale tømmerforbruket til 199 000 m 3 i 1920. Av dette gikk en kvartpart til tresliperiene, mens resten gikk til den tradisjonelle trelastindustrien Collett estimerte den årlige tilveksten til 150 000 m 3 årlig. Hvis det tallet er riktig hadde altså Namdalens skogindustri alt passert sine naturlige grenser. Men forstmester Barth, all sin pessimisme til tross, opererte med forutsetninger som la grunn for mer optimistiske tall for Namdals vedkommende, anslagsvis 273 000 m 3. Et tall nær det siste ble bekreftet av landskogstakseringa 1924. Selv om det nok kunne gå hardt ut over enkelte eiendommer, kan vi ikke si at skogbruket overskred bærekraftgrensen, som vi vil kalle det med dagens begreper. Det var fortsatt rom for industriell ekspansjon, men den skulle utebli av helt andre grunner enn ressursmangel. Hvordan var det så med hamskiftet i de andre primærnæringene? Innen jordbruket gikk moderniseringen sin gang. Egentlig er hamskiftet en langsom prosess, og slett ingen brå revolusjon. Ved inngangen til det andre tiåret av det ny århundret begynte

11 også en metning å inntreffe i etableringen av melkemottak. Enkelte steder var veiene blitt så gode, særlig langs Namsen, at "melkeruter" kunne gi grunnlag for en sterkere distriktsmessig konsentrasjon. Fiskeriene løftes nå også inn i en prosess som kan betegnes som et hamskifte, i det minste en modernisering. Rundt århundreskiftet startet innstalleringen av motorer i fiskebåtene, som nå også ble større og fikk dekk. Men fiskerne i Ytre Namdalen var skeptiske, som sine yrkesbrødre i nord. Så seint som i 1907 kalte fiskerne i Sør Gjeslingan sammen til massemøte, der de vedtok avsky mot motorbåtene som skremte fisken vekk fra feltet (Herje og Alsaker 1999). Skepsisen skyldes jo naturligvis ikke bare frykten for at fisken kunne skremmes, men også at fiskerbøndene rent økonomisk knapt var i stand til å modernisere med motor og større fartøy. Men uansett måtte de aktive gi etter. Ut over på titallet og tjuetallet kom det motor i fiskebåtene i Ytre Namdalen også. Tjuetallet skulle bli preget av en rad kriser, og den aller første var den obligatoriske etterkrigskrisa. Den slo ut alt i 1920, og som vi så foran i skogsindustrihistorikken ble det ikke grunnlagt større sagbruk i Namdalen umiddelvart etter 1921. Men kriser avler gjerne ny vekst. Det er i denne perioden det skjer en viss tilvekst av trevareindustri på Østlandet, og ikke minst starter sunnmørsunderet i møbelindustrien. Noen tilsvarende utvikling kan ikke øynes i Namdalen. Det fant riktignok sted en svak høyning i foredlingsgraden av trelastproduktene gjennom høvling og kasseproduksjon. Den siste spesialiteten var nesten utelukkende rettet mot fiskerisektoren, som etterspurte store mengder kasser under fiskeriene. For trelastbrukene innebar dette at mengden sekundærvirke ble mindre, for kapp og bakhon kunne langt på vei nyttes i denne produksjonen. Den mest avanserte foredlingen av trevirke var produksjon av ferdighus for det nordnorske markedet. Husene ble opplaftet i Namsos, demontert og merket, for så å bli sendt nordover. Større byggeoppdrag innebar også at en byggmester fulgte med på leveringen. Men paradoksalt nok avtok denne formen for leveranser etter første verdenskrig (Mørkved 1949). Alt i alt må vi derfor karakterisere foredlingsgraden for Namdalens skogindustri som lav. Vi fikk ikke noen nyskapingsbølge som kunne øke verdiskapingen basert på skogen. Selv om det var naturmessig rom for ekspansjon, kom markedene til å begrense tilveksten i bransjen. Mesteparten av tjuetallet var preget av avsetningsvansker og fallende priser. For etter etterkrigskrisa fulgte vår egenskapte krise i pengepolitikken, og til sist fikk vi de hjemlige virkningene av den internasjonale depresjonen som startet med børskrakket i 1929. 3.3 Statlig intervensjon og gryende planlegging Trettitallet overtok alle krisene fra tjuetallet, og representerer i ettertid kulminasjonen av mellomkrigskrisa. I krisetider dempes tilstrømmingen til byene og landsbygda blir igjen et sted å overleve. Bøndene hadde også opplevd framgang rent politisk. Bondepartiet var stiftet i 1920, og det tok umiddelbart initiativ til et pragmatisk reformarbeid. Beskyttelsestollen for landbruksvarer ble forhøyet. Meierinæringa ble regulert

12 slik at distriktsvise meierier hadde mottaksplikt og kunne fordele ferskmelka og råvarene til ulike foredlingsgreiner. I de krisefylte trettiårene vant den billige industrimargarinen fram. For å sikre avsetning forlangte bondeorganisasjonene at det skulle blandes smør i margarinen, og slik ble det. I mange saker fant Bondepartiets forslag støtte hos Arbeiderpartiet. "Kystreformistene" i Bondepartiet (bl.a. Ivar Kirkeby-Garstad fra Vikna) støttet sterkt det store kriseforliket som partiet inngikk med Arbeiderpartiet i 1935. Grunnlaget var lagt for en sterkere statlig intervensjon i næringslivet. For bønder og småbrukere betydde dette at samvirkebedriftene ble en del av sosialdemokratiets regulering av landbruket. Innen fiskeriene betydde dette regulert omsetning av råfisk. Havet var i prinsippet en åpen allmenning for alle, og mange klamret seg fast til heimefiske i fjordene. Namdalens krise skulle imidlertid bli kraftig forsterket av at skreien sviktet rundt 1930, i en tid den trengtes som mest. Etter 1932 var den praktisk talt borte. Fiskeridistriktene kunne derfor ikke bli den buffersonen den normalt ville vært. De nye politiske signalene ga imidlertid håp om bedre tider både i by og land. Arbeiderpartiet forlot revolusjonsretorikken og tok i stedet opp den "nasjonale" reformlinja til venstrestaten. Det var ingen ulempe om staten beskyttet nasjonen mot konkurranse utenfra, slik at vi kunne få fram en industri som erstattet importen med egenproduserte varer. Staten skulle bekjempe arbeidsløshet med tiltak, dels for å få opp etterspørselen, men også for å realisere industrielle visjoner. Staten måtte selv bli en industrieier, ikke ved overtakelse av dårlige private bedrifter, men ved at den gikk foran og grunnla virkelig stor og konkurransedyktig industri. Ikke noen steder ble dette bedre uttrykt enn i boka En norsk treårsplan. Boka hadde undertittelen Veien frem til en socialistisk planøkonomi i Norge Forfatterne var ingeniøren Ole Colbjørnsen og geografen Axel Sømme. Den første hadde hentet sine erfaringer ute i den store verden, den andre var godt kjent her hjemme blant annet hadde han forsket i Trøndelag (Colbjørnsen og Sømme 1933). I tillegg til sine prinsipielle sider, påpekte planen tiltak som kunne iverksettes umiddelbart. Det fins derfor ansatser til konkrete planer for de fleste regionene. Dunderlandsdalens jernmalmfelter var naturgrunnlaget i "jernsaken", og Grongfeltet var tilsvarende kjernen i det vi kan kalle "kobbersaken". Dette er vel det største oppslaget for Namdalen: "Norge er på langt nær så rikt på jernmalm som Sverige. Derimot faller omkring tiendeparten av verdens forråd og produksjon av svovelkis på Norge. Jomafeltet, det største av tre kisfelter i Grong, er det største i Europa utenfor Spania og Portugal. Det eies siden 1918 av staten". (s. 62). "Den døde hånd må ikke lenger få hvile over Grong Gruber, de største og verdifulleste kisfelter i Nord-Europa". Investeringen skulle omfatte gruvedrift i Joma og Gjervik, transport- og eventuelt foredlingsanlegg (Colbjørnsen og Sømme, 1933:71). Et nytt "Norges Metallverk" skulle videreforedle de malmene som kom i tillegg til jernmalmene, altså alle ikke-jernholdige metaller: "Nu eksporterer vi store mengder råkobber og importerer for tilsvarende beløp rør. tråd, etc. av kobber. Under den sterkt økende industrielle virksomhet, og særlig i forbindelse med elektrifiseringen av Norge, blir dette forhold uholdbart" (s. 70). Selv om dette verket ikke ble stedfestet

13 var det ikke urimelig å legge det i Trondhjemsfeltet, der de flest kobberkisgrivene lå. Og hvorfor ikke i tilknytning til den nye store kisgruva i Grong? Alt lå til rette for et statlig industrieventyr av dimensjoner nettopp der Namdal var som fattigst. Men i første omgang ble det så ikke noen realisering av planene. Da Nygaardsvold kom til makten i 1935 begynte hjulene så smått å rulle igjen, og noen storstilt industrialisering torde han ikke gi seg inn på. Vi må inn i førtitallet før en reell planøkonomi er under utvikling. 3.4 Krig og gjenreisning Vanligvis assosierer vi etterkrigstida med planøkonomi og sosialisme, men faktum er at den statlige intervensjonismen kom umiddelbart, med krigen. Enhver moderne krig medfører en eller annen form for sivil og økonomisk planlegging som suspenderer markedene. Slik ble det også i Norge etter 1940. Nasjonalsosialistene fremmet en "aktiv stat" med sterke innslag av planlegging. I tillegg til selve krigsoppgavene, hadde de tyske teknokratene også et etterkrigsperspektiv. De ville etablere en regional arbeidsdeling i det nye Stortyskland, der de okkuperte provinsene skulle forsyne riket med spesielle varer. Den mest umiddelbare planoppgaven under krigen var gjenreisningen av de brente stedene. Namsos var brent ned for tredje gang i sitt korte liv og lå delvis i ruiner under hundreårsjubileet i 1945. Brente Steders Regulering (BSR) var i prinsippet en arkitektfaglig dugnad for de stedene som ble brent krigsvåren 1940, og det var NTH-professoren Sverre Pedersen som hadde ledet organisasjonen. I tillegg til denne fysiske reguleringen, ble det satt i verk streng rasjonering av alle former for byggematerialer. Trelastbyen Namsos leverte nettopp byggematerialer. Her er det fristende å trekke flere historiske paralleller, slik Mørkved gjør i sin bok, skrevet under krigen. Analogiene kan for eksempel føres tilbake til 1700-tallet, da det ble opprettet et "generalforstamt" som skulle se til skogtilstanden rundt norske verk. Det skjedde egentlig i to runder, det første og andre generalforstamt, og i stor grad med tyske fagfolk. Det er vel denne assosiasjonen som får Mørkved til å kalle tyskernes nye skogadministrasjon etter 1940 for "det tredje generalforstamtet". Namdal ble tildelt en hogstkvote på 230 000 m 3, som ble fordelt på skogeierne som tvangshogst. Den andre assosiasjonen går mot danskeveldets merkantilisme: "Det ble nå, som i dansketida, oppnevnt kommisjoner (utvalg) som hadde med å foreslå de bruk som skulle få privilegium bli handelsbruk" (Mørkved 1949:297). Denne gruppen omfattet de største brukene, som fikk selge ubegrenset til gode priser. Bondesagbrukene fikk bare rett til å selge 20 % av den ferdige trelasten på det frie markedet, resten måtte omsettes til regulerte priser. Men selv om dansketidens privilegier og forstamt tilsynelatende var kommet tilbake, så kunne skogeiere og sagbruk nyte godt av et marked som var i sterk vekst. I tråd med tidligere tiders erfaringer kunne man nå forvente at freden medførte et økonomisk sammenbrudd, kort sagt en etterkrigskrise. Man kunne frykte at vi nå ville

14 komme tilbake til tida før 1935 med økonomisk stillstand og arbeidsløshet. Det skjedde ikke. En av grunnene var at tyskernes krigsøkonomi var så vellykket. Nordmenn hadde tjent penger og pengene beholdt sin verdi etter krigen. Og dessuten videreførte den nye Arbeiderpartistaten mange av de plan- og reguleringstiltakene tyskerne hadde innført, for eksempel når det gjaldt byggematerialer. Fram til 1953 ble dette sett på som opptakten til en varig planøkonomi der Staten hadde stor rett til å gripe inn i den private næringslivet. Den tappet de rike selskapene med ekstraordinære skatter, for eksempel treforedlingsindustrien, og overførte overskuddet til de nye vekstsektorene som skulle utvikles i statlig regi. Den norske regjeringen lot seg indirekte påvirke av den tyske krigsadministrasjonen for eksempel ved overtakelse av anlegg for statlig aluminiumsindustri og bygging av fryserier i distriktene. Begge deler inngikk i forsyningsplanen for Tyskland. Dessuten fikk staten gruvene i Fosdalen og Sydvaranger som krigserstatning fra Tyskland, og med to nye jerngruver var "jernsaken" mer aktuell enn noensinne. Men omtrent da jernverket var ferdig, besinnet Arbeiderpartiet seg i sin sosialiseringsiver. En mer balansert blandingsmodell ble lagt til grunn for interveneringen i markedene. Også BSR ble tatt over av den nye Arbeiderpartiregjeringen, selv om den tyskvennlige ledelsen under Sverre Pedersen ble fjernet. Oppgavene var jo også blitt mye større med nedbrenningen av Nord-Troms og Finnmark, og det var nå naturlig å utvide kompetansen i BSR fra ren arkitektur til også å omfatte geografi og økonomi. Da gjenreisningen var vel unnagjort, skulle erfaringene fra BSR nyttes i en generell lov om planlegging i kommuner. Her beveger vi oss altså inn i planleggingens tidsalder, som for oss vil begynne i 1950. Oppsummerer vi disse 150 årenes næringsvekst må vi altså først fastslå at Namsos først ble tidens ledende trelastby, og at regionen ble et lite "industrielt distrikt" i årene etter 1850. Denne industrialiseringsbølgen overlapper den neste både i tid og rom, nemlig framveksten av treforedlingsindustri i form av tresliperier. Det er derfor ikke uten grunn at Planstatens "områdeplan" for Nord-Trøndelag fra 1955 betegner perioden 1890 1914 som den rikeste perioden når det gjelder industrireising i fylket (Arbeidsdirektoratet 1955). Spørsmålet var om Planstaten kunne får i gang noe tilsvarende som under "den nye arbeidsdagen". Da er vi over i en ny periode.