OSLO TINGRETT Avsagt: 29.02.2008 Saksnr.: Dommer: Saken gjelder: 07-051983TVI-OTIR/07 Tingrettsdommer Erling Agder Krav om at forvaltningsvedtak kjennes ugyldig Mørk Engebretsen Invest AS Advokat Ann Gunn Edvardsen mot Landbruks og Matdepartementet Advokat Steffen Asmundsson Ikke begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
Det ble avsagt slik d o m : Saken gjelder krav om at vedtak truffet av Statens landbruksforvaltning 6. oktober 2006 om ileggelse av standardisert erstatning for ulovlig produksjon av svin, kjennes ugyldig. Det samme gjelder vedtakets varsel om ileggelse av tvangsmulkt dersom den påstått ulovlige produksjon ikke opphører. Stevning i saken kom inn til Oslo tingrett 29. mars 2007. Tilsvaret kom inn i rett tid 26. juni s.å. Hovedforhandling ble avholdt 4. 8. februar d.å. For Mørk Engebretsen Invest AS (heretter benevnt MEI) møtte Ove Henrik Mørk Eck. For Landbruks- og matdepartementet møtte rådgiver Hanne Klægstad. Mørk Eek avga forklaring som part. Det ble avhørt tre vitner og ett sakkyndig vitne. Sakens bakgrunn i hovedtrekk Etter klage over vedtak truffet av fylkesmannen i Østfold traff Statens landbruksforvaltning 6. oktober 2006 slikt vedtak: Klagen er delvis tatt til følge, idet Jan Tore Skaug og Jan Ivar Ringstad ikke anses å ha et samarbeid med MEI AS som rammes av husdyrkonsesjonsloven 3 første ledd, samt at det i medhold av lov om regulering av svine- og fjørfeproduksjonen 16. januar 2004 nr. 5 ikke er hjemmel til å ilegge standardisert erstatning for produksjon 1. januar 2004 31. mars 2004. MEI AS ilegges med hjemmel i forskrift om regulering av svine- og fjørfeproduksjonen 1. april 2004 nr. 611 8 jf. lov om regulering av svine- og fjørfeproduksjonen av 16. januar 2004 nr. 5 10, en standardisert erstatning på kr 3.862.200. SLF stadfester Fylkesmannen i Østfold sitt vedtak 6. april 2006 om tvangsmulkt. Begrunnelsen for vedtaket er at MEI i realiteten står bak en produksjon som overstiger konsesjonsgrensene etter lov om regulering av svine- og fjørfeproduksjonen i perioden fra 1. april 2004 og ut 2005. MEI har tatt ut stevning med påstand om at vedtaket kjennes ugyldig. Partene er i det alt vesentlige enige om faktum i saken. Det partene er uenige om er anvendelsen av lov om regulering av svine- og fjørfeproduksjonen på det konsept for svineavl som er bygget opp rundt MEI. - 2-07-051983TVI-OTIR/07
MEI er et selskap som driver utleie av avlspurker, utleie av driftsbygninger og utleie av utstyr til griseproduksjon. Selskapet selger også fòr til griser. MEI eies av Svein Engebretsen med 28 prosent og WHF (World farm holding) med 72 prosent. WHF eies 100 prosent av Ove Henrik Mørk Eek. I perioden som omfattes av vedtaket truffet av Statens landbruksforvaltning (1. april 2004 og ut 2005) hadde MEI løpende leieavtaler med eierne av syv ulike gårdsbruk i Skiptvet kommune knyttet til driftsbygningene på gårdene. Dette var gårdsbruk som ikke lenger drev med dyrehold, og hvor gårdsbrukeren derfor kunne leie ut driftsbygningen. MEI hadde videre inngått leieavtale med syv personer om utleie av de samme driftsbygningene til griseproduksjon. To av disse omtales ikke nærmere her fordi de ikke omfattes av det vedtaket som er brakt inn for tingretten. De øvrige fem personer er: Ove Henrik Mørk Eek inngikk avtale med MEI om leie av en nybygget driftsbygning samt produksjonsutstyr til griseproduksjon på sin mors gård, Vidnesvei 29. Han leide avlspurker av MEI og solgte smågris (7 9 kg) til et selskap ved navn Hampshire som er 100 prosent eiet av MEI. I den perioden vi snakker om hadde han mellom 80 90 purker. Svein Engebretsen inngikk avtale med MEI om leie av driftsbygning samt produksjonsutstyr til griseproduksjon på Skipperud gård. Han leide avlspurker av MEI og solgte smågris til Hampshire. I den perioden vi snakker om hadde han ca 80 purker. Hamon Fabio Moaddab hadde avtale med MEI om leie av driftsbygning samt produksjonsutsyr til griseproduksjon på Taralerud gård. Han leide avlspurker av MEI og solgte smågris til Hampshire. I 2005 hadde han 85 purker. Jan Arild Torekoven hadde avtale om leie med MEI av driftsbygning samt produksjonsutsyr til griseproduksjon på Langli gård, Spydebergveien 96. Han leide ikke avlspurker, men kjøpte smågris fra Hampshire. Disse ble avlet opp og solgt som slaktegris. I følge leveranseregisteret for slakt leverte Torekoven 1 811 gris i 2004 og 2 310 gris i 2005. Eugen Mareno Grødal Mørk hadde avtale om leie med MEI av driftsbygning samt produksjonsutsyr til griseproduksjon på Skipperud gård. Han leide ikke avlspurker, men kjøpte smågris fra Hampshire. Disse ble avlet opp og solgt som slaktegris. I følge leveranseregisteret for slakt leverte Grødal Mørk 1 438 gris i 2004 og 1 786 gris i 2005. Samtlige personer nevnt ovenfor kjøpte også fôr av MEI. - 3-07-051983TVI-OTIR/07
Det er på det rene at ingen av de ovennevnte personer bor på gården der driftsbygningen ligger. Etter forskrift om regulering av svine- og fjørfeproduksjonen av 1.april 2004 1 nr. 4 er konsesjonsgrensene for svineproduksjon inntil 2 100 omsatte og slaktede slaktegris pr. år, og maksimalt 105 innsatte avlspurker på ethvert tidspunkt. Slaktegris er definert som gris fra 50 kg levende vekt, forskriftens 4 nr. 4. Selskapet Hampshire som kjøper smågris fra produsentene ved 7 9 kg og selger dem igjen ved ca 25 30 kg, kan uavhengig av omfang drive uten konsesjon, fordi det ikke gjelder konsesjonsgrenser for svineproduksjon av griser under 50 kg. Det skal nevnes at fylkesmannen i Østfold i 2005 engasjerte Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) til å undersøke om svineproduksjonen i konseptet rundt MEI var konsesjonspliktig etter lov om regulering av svine-og fjørfeproduksjonen 3. Forskningsinstituttets rapport av 7. desember 2005 danner et vesentlig grunnlag for det vedtaket som er brakt inn til domstolsprøving. Saksøkeren har i det vesentlige anført: Domstolen har her full prøvelsesrett selv om Statens landbruksforvaltning må anses som særlig kyndig forvaltningsorgan. Etter saksøkerens syn er ikke MEI rett adressat for landbruksforvaltningens vedtak. Det er ikke MEI som driver svineproduksjon som reguleres av konsesjonsloven. MEI er utleier av driftsbygninger, og det følger direkte av Statens landbruksforvaltnings rundskriv 28/2005 side 7 at en økonomisk interesse gjennom utleie av produksjonslokaler ikke rammes av lovens 3. Staten synes å legge vekt på at det er MEI som eier purkene. Det er imidlertid ikke MEI som har purkene i produksjon dette er det den enkelte produsent som leier purkene som har. Konsesjonsgrensen er knyttet til innsatte purker. Ordet innsatte refererer seg her til grisebingen, og denne befinner seg hos produsenten ikke hos den juridiske eier. MEI er heller ikke registrert i leveranseregisteret som produsent, og det er den enkelte produsent som er adressat til vedtaket om produksjonstilskudd. Heller ikke salg av fôr og konsulenttjenester fra MEI er konsesjonsregulert. Dersom MEI skulle anses å være rette adressat for landbruksforvaltningens vedtak, anfører saksøkeren subsidiært at MEI ikke drev i strid med husdyrkonsesjonsloven. MEIs konsept er i samsvar med lovens formål. MEI legger til rette for spredning av svineproduksjon på flere enheter. Her blir tomme, nedlagte driftsbygninger tatt i bruk igjen, man får jordbruksdrift ved husdyrhold på den enkelte gård. - 4-07-051983TVI-OTIR/07
Når det gjelder bevisbyrderegelen i lovens 6 annet ledd har MEI fremlagt alle opplysninger om de faktiske forhold. MEI har bestridt at selskapet har økonomiske interesser i produksjonen hos den enkelte produsent. Når staten ikke ønsker innsyn i regnskapet slik MEI har tilbudt, kan ikke bevisbyrderegelen brukes mot MEI. Nøkkelformuleringen i lovens 3 er: når to eller flere samarbeider og anses å ha økonomiske interesser i samme produksjon. Lovens forarbeider gir en overordnet angivelse av hva som ligger i dette uttrykket. Det skal i denne forbindelse vises til at Justisdepartementet i sin høringsuttalelse mente det var uklart hvordan bestemmelsen skulle forstås i mer kompliserte tilfelle. I Rundskriv 28/2005 fra landbruksforvaltningen side 6 har man uttrykt dette ved at konsesjonsplikten inntrer når to eller flere samarbeider så tett at de har økonomisk gevinst eller fordeler i samme produksjon. Det må imidlertid foretas en konkret helhetsvurdering hvor graden av samarbeid vil være avgjørende. Et av de momenter som skal vektlegges vil være graden av felles økonomi. I denne saken har Statens landbruksforvaltning ikke funnet det nødvendig å vurdere regnskapstallene til den enkelte produsent. De har heller ikke vært inne å vurdert regnskapstallene til MEI. Dette til tross for at det i rapporten fra NILF flere steder er pekt på at det ville vært ønskelig med en gjennomgang av regnskapene. I sin vitneforklaring uttalte seksjonssjef Nils-Einar Eliassen i Statens landbruksforvaltning at det er tilstrekkelig at MEI tilrettelegger for produksjon som gir muligheter til å flytte overskuddet til MEI. Dette er uriktig lovforståelse. Lovens krav er to eller flere må ha økonomisk interesse i samme produksjon det er ikke nok med en mulighet. Det må konstateres at overskudd eventuelt underskudd flyttes fra en bedrift til en annen. Ellers foretar man en utvidet fortolkning av loven. Her skjer det ingen overføringer av overskudd til MEI. Av de øvrige momenter som Statens landbruksforvaltning har lagt vekt på er at enhetene har et felles driftsopplegg. Til dette er å si at hver enhet driver sin egen selvstendige næringsvirksomhet på hver sin gård med eget organisasjonsnummer, eget mva nummer og eget regnskap. Utleie av driftsbygninger representerer ikke en konsesjonsregulert produksjon, jf. landbruksforvaltningens Rundskriv 28/2005 s. 7 hvor det heter at en økonomisk interesse gjennom utleie av produksjonslokaler ikke rammes. Når det gjelder arbeidsinnsatsen for svineproduksjonen er ikke denne koordinert. Hver produsent lønner sin røkter, selv om det kan forekomme at én har jobbet for flere produsenter. Det er riktig at ingen av produsentene bor på gårdene hvor produksjonen finner sted, men flere av produsentene har sterke bånd til landbruket både Mørk Eek og Engebretsen er vokst opp på gård. Fôrinnkjøp skjer ikke gjennom MEI men av MEI til markedets priser, - 5-07-051983TVI-OTIR/07
Under forutsetning av konstatert produksjon utover gjeldende konsesjonsgrense, har saksøkeren atter subsidiært anført at vedtaket må begrenses til å gjelde de tre smågrisprodusentene Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab som har leiet purker fra MEI. Dette gjelder de tre som har purkene innsatte. MEI er eier, men har ikke innsatte purker i produksjon. For de tre blir det i så fall under synsvinkelen felles eierinteresser, jf. lovens 3 første ledd. Moaddab har for øvrig ikke eierinteresser i MEI. Når det gjelder standardisert erstatning etter lovens 10 er dette en kan regel. Selv om retten skulle komme til at det er en overtredelse av konsesjonsgrensene, er det ingen automatikk i å ilegge standardisert erstatning. For at det skal kunne ilegges standardisert erstatning kreves det klar sannsynlighetsovervekt for at vilkårene er tilstede, jf. landbruksforvaltningens rundskriv 28/2005. Dessuten står man her overfor et uklart regelverk hvor også NILF mente saken burde bringes opp på et høyere nivå idet man står overfor et uavklart rettsområde. Her foreligger eventuelt bare indisier om et samarbeide, og da er det helt urimelig å ilegge en erstatning på opp mot 4 mill. kroner. Et særlig spørsmål er også om det er korrekt å utmåle erstatning for purker i første kvartal 2004 hvor forskriften ennå ikke var trådt i kraft. Etter saksøktes syn må denne delen av erstatningen reduseres med en fjerdedel. Saksøkeren har nedlagt slik påstand: Statens landbruksforvaltnings vedtak av 6. oktober 2006 er ugyldig. Mørk Engebretsen AS tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer. Saksøkte har i det vesentlige anført: Den rettslige problemstillingen er som følger: Har aktørene i MEI konseptet økonomiske interesser i samme produksjon?, jf. lov om regulering av svine-og fjørfeproduksjonen 3 første ledd annet punktum. Det er enighet mellom partene om det faktum som ligger til grunn for vedtaket. Saken gjelder tolkningen av lovens konsesjonsregler og anvendelsen av disse på MEI konseptet. Spørsmålet er om MEI konseptet innebærer at det foreligger økonomiske interesser i samme produksjon. Herunder ligger et spørsmål om tolking av loven hvor partene er uenige, nemlig om det må konstateres at det har foregått økonomiske overføringer mellom deltakerne utover det som følger av markedsmessige priser. Saken gjelder også om MEI kan gjøres ansvarlig for den standardiserte erstatningen. - 6-07-051983TVI-OTIR/07
Vi står her overfor et rettsanvendelsesskjønn hvor domstolen har full prøvelsesrett. Det er imidlertid en generell regel at domstolen bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve det forvaltningsorgan som har sakkunnskap på området. MEI har anført at økonomiske interesser i lovens 3 kun rammer de tilfeller hvor det rent faktisk skjer en overføring av overskudd utover det som følger av forretningsmessige vilkår. Saksøkte mener dette er en for snever tolking av bestemmelsen. Økonomiske interesser omfatter alt samarbeid som gir eller kan gi økonomiske fordeler utover lovens formål. For det første peker ordlyden i lovens 3 i denne retning. Konsesjonsplikt inntrer når to eller flere samarbeider om konsesjonsregulert produksjon i en slik grad at de må anses å ha økonomiske interesser i samme produksjon. Loven har brukt uttrykket må anses å ha og ikke har hvilket senker terskelen noe for det bevismessige krav til en felles økonomi. Også uttrykksmåten interesser peker på at det ikke foreligger noe krav om at samarbeidet innebærer at man mottar økonomisk overskudd i form av overføring av avkastning. Det rammes også dersom virksomheten går med underskudd. Formålet med lov om regulering av svine- og fjørfeproduksjonen er å legge til rette for en spredning av produksjonen på flere enheter ved å regulere produksjonsomfanget hos den enkelte produsent. Det er derfor ikke ønskelig med industrialisert husdyrhold som utnytter stordriftsfordeler. Dette vil være i strid med den familiejordbruksstruktur som loven legger opp til. Formålet med lovens 3 er å hindre omgåelse av konsesjonsbestemmelsene. Det følger av lovens forarbeider at det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle om det foreligger et samarbeid som utløser konsesjonsplikt. Å etablere driftsfelleskap gjennom å slå sammen flere produksjoner til en stor enhet vil være i strid med lovens formål om å hindre en utvikling mot industrialisert husdyrhold. MEIs samlete konsept er industrialisering av svineproduksjon for å hente ut stordriftsfordeler, og dette er i strid med loven. Det er MEI som legger alt til rette for produksjonen, og deretter henvender man seg til enkeltpersoner med tilknytning til Mørk Eek. Den enkelte gårdbruker har intet med produksjonen å gjøre han bare leier ut driftsbygningen på gården. Det er ikke dekning for MEIs tolkning av loven om at forvaltningsmyndigheten må gå inn i regnskapet til bedriften for å avdekke økonomisk samarbeid. Det følger av Rundskriv 28/2005 s. 14 at det som skal vurderes er om omfanget av samarbeidet er så stort at det innebærer flere har eier- eller økonomiske interesser i hverandres produksjon. Det er heller ikke krav om overføing av overskudd for at kriteriet økonomiske interesser skal anses oppfylt. - 7-07-051983TVI-OTIR/07
Det er enighet mellom partene om det faktum som ligger til grunn for vedtaket. Regelen om omvendt bevisbyrde i lovens 6 annet ledd og kravet om klar sannsynlighetsovervekt i Rundskriv 28/2005 ved ileggelse av standardisert erstatning kommer derfor ikke til anvendelse. Når det gjelder faktum i saken kan oppsummeres: Ingen av deltakerne bodde på gården der svineproduksjonen fant sted. Det vises til lovens formål som er å tilgodese den enkelte bonde knyttet til hans eller hennes jordbruksnæring. Her er det Mørk Eeks venner som kommer inn etter at MEI har lagt alt til rette. Alle har tilknytning til MEI, men ikke til den enkelte gård hvor produksjonen fant sted. Ingen av deltakerne stod for arbeidet med svineproduksjonen alene. En del innleid arbeidsinnsats (røktere) bistod i produksjonen, som for øvrig krevde liten arbeidsinnsats, dvs. én til to timer pr. dag. Alle deltakerne livnærte seg derfor med andre jobber som ikke hadde tilknytning til landbruket. MEI hadde egen mølle og produserte fôr til alle produsentene. Her ligger det stordriftsfordeler som er i strid med loven. Driftsfelleskap er uttrykkelig avvist i lovens forarbeider fordi dette er i strid med lovens formål. MEI tilbyr et fullt integrert driftsopplegg med alle innsatsfaktorer. Dette gjelder utleie av produksjonslokaler som i forkant ble rustet opp av et dansk firma. Også her ligger det stordriftsfordeler. Selv om utleie av lokaler i seg selv ikke rammes av loven, jf. Rundskrivet s. 14, er det summen av alle aktivitetene MEI står for som må være avgjørende. Det er MEI som eier purkene som leies ut til smågrisprodusentene Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab. For purkene som leies ut betales en årlig leie på kr 1800 pr. purke, og dette er en løpende leiebetaling uten nedbetaling. MEI eier purker utover konsesjonsgrensen og har direkte eierinteresser i produksjonen gjennom purkene. Det er reglene om purkering som gir mulighet for purkeleie utover konsesjonsgrensen. Den virksomheten MEI driver er ikke purkering. Hampshire, som er et heleid selskap av MEI, kjøper smågris (7 9 kg) og fôrer dem opp til 25 30 kg. Deretter ble disse solgt videre Torkoven og Grødal Mørk. Virksomheten til Hampshire faller utenfor konsesjonsloven og kan således drives uten begrensninger i omfanget. Dette selskapet er et moment i forhold til bestemmelsen om samarbeid. MEI har økonomiske interesser i produksjonen som overstiger konsesjonsgrensene, og det er MEI som er den ansvarlige etter lovens 10. Uansett er MEI produsenten siden selskapet eier purkene og mottar leieinntekter basert på at de brukes til smågrisproduksjon. - 8-07-051983TVI-OTIR/07
Subsidiært anføres at MEI har eierinteresser i smågrisproduksjonen som foregår hos Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab. Det er MEI som er produsent gjennom utleie av purkene. Ordet innsatt har ikke den betydning saksøkeren legger i det. Innsatt betyr her bare at de står på bås. Når det gjelder utmålingen av erstatningen etter lovens 10 skal det ikke gjøres fradrag for purkene første kvartal 2004. I forskriften 1 første ledd nr. 4 anvendes uttrykket avlspurker på ethvert tidspunkt. Tallene i beregningen skriver seg fra 1. juli 2004. For å være på den sikre siden for eventuelle påviste feil i tallene som er overført fra Fatland til Leveranseregisteret i lys av at det kan være registrert slaktegris over 106 kg, er staten villig til å gjøre et skjønnsmessig fradrag på kr. 50.000,-. Det samme gjelder ved erstatning basert på den subsidiære anførsel. Saksøkte har nedlagt slik påstand: Erstatningsbeløpet i Statens landbruksforvaltnings vedtak av 6. oktober 2006 settes til kr 3 812 200,-. For øvrige frifinnes staten v/landbruks-og matdepartementet. Staten v/landbruks-og matdepartementet tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer. Staten v/landbruks-og matdepartementet tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer. Rettens merknader Lov om regulering av svine-og fjørfeproduksjonen har som formål å legge til rette for en spredning av denne produksjonen på flere enheter. Det fremgår klart av lovens forarbeider, Ot. prp. nr. 94 (2002-2003) under punkt 3.2, at landbruksmyndighetene med denne loven ønsker å motvirke en utvikling i retning av at svine-og fjørfeproduksjonen blir industrialisert og samlet på få enheter. Derfor er det satt grenser for i hvilket omfang denne produksjonen kan drives uten konsesjon. I forskriften til loven ( 1 nr. 4) er grensen for svineproduksjon satt til 2 100 slaktegris pr. år og maksimalt 105 innsatte avlspurker til enhver tid. Loven skal derved bidra til at produksjonen spres på flere enheter, og opprettholde en differensiert bruksstruktur med basis i familiejordbruket. Det er reguleringen av denne strukturen som er loven hovedformål. I lovens 3 er det gitt en bestemmelse som tar sikte på å hindre omgåelser av loven på en måte som gjør at hovedformålet blir skadelidende. Det er derfor fastsatt her at dersom to eller flere produksjonsenheter har felles eierinteresser, og omfanget av produksjonen - 9-07-051983TVI-OTIR/07
overstiger grensene i forskriftens 1 nr. 4, da inntrer konsesjonsplikt. Det samme gjelder dersom de som samarbeider må anses å ha økonomiske interesser i samme produksjon. Statens landbruksforvaltning har i sitt vedtak av 6. oktober kommet til at MEI konseptet er konsesjonspliktig, og derfor drives ulovlig, fordi de som samarbeider må anses å ha økonomiske interesser i samme produksjon. Det er denne vurdering retten skal prøve. Saken gjelder således tolkningen av lovens regler anvendt på MEI konseptet. Dette er et rettsanvendelsesskjønn hvor domstolen har full prøvelsesrett. I denne saken har MEI inngått leieavtale med eierne av fem gårdsbruk om leie av driftsbygningen på gården. På to av gårdene, Vidnesvei 29 og Skipperud gård ble det bygget helt nye driftsbygninger. På de tre andre gårdene ble det foretatt investeringer for å ruste opp de eksisterende bygningene til griseproduksjon. I alt ble det foretatt investeringer for til sammen 18 20 millioner kroner i bygninger og produksjonsutstyr på disse fem gårdene. Alt dette skjedde i regi av MEI. Deretter leide MEI driftsbygningene ut til fem personer som skal drive griseproduksjon det er til Ove Henrik Mørk Eek og til fire personer i hans vennekrets. Mellom MEI og Mørk Eek, Engebretsen og Moaddab inngås for hver av dem en avtale om leie av avlspurker til griseproduksjon hvor det er MEI som står som eier av purkene. Smågrisene som kom til verden i disse tre driftsbygningene ble, når de var avvent fra moren, solgt til selskapet Hampshire som er 100 prosent eiet av MEI. I Hampshire ble grisene alt opp til 25 30 kg for deretter å bli solgt til Torekoven og Grødal Mørk som også leide driftsbygninger med produksjonsutstyr av MEI. Hos Torekoven og Grødal Mørk ble grisene alt opp til slaktegriser og deretter sendt til slakteriet. Det er opplyst at griseproduksjon i større skala i dag i høy grad er automatisert. Etter det retten fikk opplyst under hovedforhandlingen kreves det ca. 1 2 timeverk pr. dag i hver av de fem driftsbygningene. Det ble i en viss utstrekning tatt inn røktere utenfra ofte fra Latvia som stod for arbeidet med grisene. (Mørk Eek opplyste i retten at han driver omfattende griseproduksjon i Latvia.) I alle fall fire av de personene som leide driftsbygningene av MEI hadde annen hovedbeskjeftigelse enn å arbeide med griseproduksjon arbeid som ikke hadde noen tilknytning til gårdsdrift. Ingen av de fem som leide driftsbygningene bodde på gården eller hadde noen annen tilknytning til denne, bortsett fra Mørk Eek hvis mor bodde på gården. Til helhetsbildet hører også at fôret til den samlede griseproduksjonen kjøpes fra en mølle som eies av MEI. Retten er i liten tvil om at den griseproduksjon som er bygget opp rundt MEI konseptet er konsesjonspliktig fordi deltakerne samarbeider og har økonomiske interesser i den samme produksjon. Det er helheten i konseptet som gjør at retten anser konsesjonsplikten som ganske åpenbar. MEI var fullstendig integrert i prosessen ikke minst gjennom - 10-07-051983TVI-OTIR/07
eierskapet i Hampshire. Det er MEI som har investert i driftsbygningene og produksjonsutstyr for 18 20 millioner kroner og således tatt på seg den økonomiske risikoen knyttet til svineproduksjonen. Det var MEI som stod bak alt bortsett fra, formelt sett, å ha grisene stående i båsen samt sørge for stellet av grisene. MEI eide purkene og mottok leieinntekter basert på at disse ble brukt til smågrisproduksjon. Det er da ikke nødvendig å gå inn i regnskapene til MEI eller de øvrige deltakerne for å konstatere at MEI åpenbart hadde økonomiske interesser i den svineproduksjonen som var fordelt på de fem driftsbygningene, og som ble kanalisert gjennom det 100 prosent MEI eide selskapet Hampshire. Slik retten ser det representerer MEI konseptet nettopp den omgåelse av konsesjonsloven som lovens 3 tar sikte på forhindre. Etter dette må MEI identifiseres med hele svineproduksjonen og denne går da klart ut over gjeldende konsesjonsgrenser, jf. lovens 10. MEI blir derfor rette adressat for Statens landbruksforvaltnings vedtak om å ilegge selskapet standardisert erstatning til Omsetningsrådets fond. Når det gjelder erstatningens størrelse er retten ikke enig med saksøkeren i at det må gjøres fradrag for første kvartal 2004 for så vidt gjelder avlspurkene. Det vises til statens anførsel om at forskriften 1 nr. 4 bruker uttrykket avlspurker på ethvert tidspunkt. Staten har vunnet saken fullstendig og skal da tilkjennes sakens omkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven 172 første ledd. Retten kan ikke se at noen av unntakene i paragrafens annet ledd kan komme til anvendelse. Advokat Steffen Asmundsson har sendt retten en omkostningsoppgave på til sammen kr 103 020 hvorav salær utgjør kr 96 000, utgifter til vitner og sakkyndige kr 6020 og utgifter til kopiering mv. kr 1000. Retten legger omkostningsoppgaven til grunn. - 11-07-051983TVI-OTIR/07
D o m s s l u t n i n g : 1. Erstatningsbeløpet i Statens landbruksforvaltnings vedtak av 6. oktober 2006 settes til 3 812 200 tremillioneråttehundreogtolvtusentohundre kroner. For øvrig frifinnes staten v/landbruks-og matdepartementet. 2. I saksomkostninger betaler Mørk Engebretsen Invest AS til Staten v/landbruks- og matdepartementet 103 020 etthundreogtretusenog tjue kroner innen 2 to uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer. Retten hevet Erling Agder - - - - - - - - - Dommen kan påankes til lagmannsretten. Anken må erklæres direkte for tingretten innen 1 en måned fra dommen er forkynt. Ankeerklæringen må være underskrevet eller medunderskrevet av en advokat. Den ankende part kan også henvende seg til rettens kontor og får ankeerklæringen nedtegnet og undertegnet der. Samtidig med ankeerklæringen må den ankende part innbetale ankegebyr, som er 24 ganger rettsgebyret. Dersom hovedforhandlingen varer mer enn en dag, påløper ytterligere gebyr. - 12-07-051983TVI-OTIR/07