BuildAid blant «kolibriene».

BuildAid blant «kolibriene». Vietnam. Før jeg fortsetter å fortelle om mine opplevelser her i Sao Paulo i Brasil og Kolibriene, må jeg fortelle at Hang kommer med svært gledelige nyheter fra Nha Trang i Vietnam. BuildAid startet som dere sikkert husker boring et vann på barnehjemmet. Vi hadde en avtale på at dersom borreselskapet ikke fant min. 1.500 liter vann pr time, skulle vi ikke betale noe ting. De har nå startet prøvepumping, og de pumper mellom 2.000 til 3.000 liter pr time! Nonna Tvi har imidlertid sakt at de får prøvepumpe i minst en uke før de får penger for jobben! Den dama pirker de ikke på nesa! Også fra lærerne hos minoritetsbefolkningen kommer det oppmuntrende tilbakemeldinger sier Hang. Det er nå sommerferie på skolene i Vietnam, men mange av de unge lærerne har valgt å bli igjen på internatet i ferien. De har det mye bedre der enn hjemme. De har dannet studiegrupper, og driver med etterutdanning/selvstudie i ferien. Kunnskapen henter de fra internett! Så til Sao Paulo i Brasil hvor jeg fortsatt oppholder meg. Byen Sao Paulo er jo enormt stor, med omliggende tettsteder som har smeltet sammen med bykjernen. Det sies det å være ca. 26 millioner mennesker som lever her. Byen ligger på et platå, på ca. 780 meters høyde over havet, så temperaturene ligger nå på sensommeren på ca. 16 til 20 grader. Når man kommer opp i høyhusene er det som en betongørken så langt øyet kan se i alle retninger. Det lille jeg har sett av denne byene er at tagging og tilgrising et fremtredende problem på en masse bygninger i sentrum. Aldri har jeg sett så mange uteliggere og rusmisbrukere som man ser på gatene her

Sao Paulo skal som de fleste sikkert vet arrangere VM i fotball i neste måned, og det merkes på byen. Jeg har ikke sett så mye bevæpnede politifolk noen steder før. På gatene, i undergrunnen, og over alt er det politi. De ransaker folk åpenlyst på åpen gate. Store menneske mengder demonstrerer daglig mot pengesløseri, korrupsjon rundt det som skjer innen investeringene rundt fotball VM. Flere ganger har alle bussene bare stoppet opp midt i gatene, og blitt stående der hele dagen. Da blir det fullstendig stopp i trafikken. Ikke bare det, store deler av politistyrkene støtter de som demonstrerer, så ofte griper politiet ikke inn. Dette er bare begynnelsen sier folk, vent bare til VM begynner, da kommer det til å brake løs for alvor. Jeg er glad jeg skal hjem før dette «helvete» begynner! Ellers hadde jeg en litt spennende reise hit til Brasil. Det hele gikk jo veldig fort, og etter jeg hadde fått flybillettene på plass skulle jeg booke et hotellrom. Det viste seg å bli vanskelig, med en by som vist nok har bort i mot 500 hoteller greide Gregory ikke å finne et eneste ledig rom! Først når jeg satt om bord i flyet fra London til Sao Paulo kom melding om at han hadde leid et rom via internett hos en dame som hadde et soverom stående tomt. I ettertid skal jeg jammen slutte å lete etter kjedelige og dyre hotellrom, å bo privat er mye billigere, mer spennende og ikke minst mer lærerikt! Gå inn på www.airbnb.com og bestill. Så til saken: Barna i KolibriRedet! Gregory og jeg har hatt mange og lange samtaler om alle problemene med det å drive u- hjelp. Her fant jeg virkelig et menneske som lytter, og som skjønner hva jeg snakker om, jeg må tilstå at det er ikke så mange av dem. De fleste hjemme er vi begge to enige om lytter i 2-3 minutter, så begynner de å snakke om været, bilen, eller bensinpriser, seg selv og sine helseplager eller om ting som kun angår dem selv. Jeg kjenner meg så godt igjen, og jeg sier at dersom ikke folk spør meg direkte og personlig har jeg helt sluttet å snakke om det jeg opplever. Det første som møter meg på Kolibri senteret er et hav av farger, Gregory er jo selv en kunstner, og har hatt en finger med i hver minste detalj under byggingen. Det aller meste som er brukt, er materialer fra bygg som er revet, og som skulle hives. Det er ofte de beste materialene/tresortene sier han.

På avstand ser KolibriRedet heller unnselig ut. Det var i sin tid et båtbyggeri, og der som det nå er fotballbane var det i sin tid en innsjø, med over en meter vann. Straks man kommer innenfor portene er alt forandret. Her er det lagt ned et enormt arbeid, og ikke minst kreativitet, med sterke farger som lyser opp i en ellers grå hverdag.

Det første som slår en på senteret er lyden som møter en nær sakt over alt, brasilianeren er jo et utrolig musikalsk folk. De er rytmiske og alltid i bevegelse, og musikk undervisning er en viktig del av rehabiliteringen av barn og ungdom som kommer fra slummen og får et tilbud. Gregory har jo arbeidet i mange år innen teaterverdenen også, og selvfølgelig har kolibri sin egen teater sal. Her er det en lokal kampsport som gatebarna elsker å praktisere og vise oss. Fantastisk spenst og rytme i kroppen til disse barna!

Kolibri organisasjonen har tre forskjellige sentere i Sao Paulo, + et feriesenter nede ved kysten. Dette bygget er et aktivitetssenter hvor det foregår mange ting. Bygget var i sin tid et lager/garasje bygg på en etasje, hvor gatebarna har en masse aktiviteter. Jeg må ikke glemme å si at for å slippe inn på disse aktivitetene i Kolibri organisasjonen, så må barna gå på vanlig skole, selv om skolen her i Brasil er elendig sier Gregory.

Alle sentrene til Kolibri ligger midt i slummen, som her barna sitter på en stor balkong i annen etasje og får opplæring i malerkunstens mange finesser, samtidig som de ser inn i husene sine. Nærmere og bedre kan det ikke gjøres! Noe som forundrer meg gang på gang på vår omvisning er hvor god kontakt Gregory har med alle barna. Han forteller hele tiden små historier til meg om dem og hvilke problemer de sliter med. Enten at foreldrene er rusmisbrukere, eller at barna sjøl er begynt på den samme veien, eller hvor mange ganger betjeningen på Kolibri senteret har måtte lete dem opp på gata for å få de til å fortsette. Det er en lang vei å gå med hvert eneste barn sier han.

Jeg blir målløs mer enn en gang på min omvisnings! Her er bilder fra skolekjøkkenet, hvor gatebarna får undervisning i selvfølgelig matlaging, og ikke minst hygiene. Direkte fra skolekjøkkenet går man ut i grønnsakhagen hvor barna lærer å dyrke sine egne grønnsaker. Størsteparten av maten får de imidlertid fra det lokale markedet. Hver kveld når markedet stenger kastes det mye brukbar mat. Vi har inngått avtale med mange leverandører til å legge denne maten i egne kasser merket Kolibri barna. De vet hvor maten går og vi må nå prøve å få bygd et kjølerom for å kunne oppbevare maten over lengre tid. Gregory forteller at mange av ungdommene som har gått her tidligere har startet egne små kafeer, piza restauranter og spisesteder rundt om i Sao Paulo.

Til slutt får jeg omvisning på Kolibri sitt tredje senter som ligger i et annet strøk av slummen i Sao Paulo. Det er gamle bygninger alt vi har kjøpt sier Gregory. Vi har pusset dem opp, latt barna på kunstavdelingen male og dekorere husene både inn og utvendig i deres farger. Alle våre bygg lyser jo opp i en ellers trist bygningsmasse. Du kommer til å bli rundstjålet Gregory var det mange som sa når jeg begynte. Saken er den at folk ser hva vi gjør med barna deres, så de beskytter oss. Vi har flere barn fra de største gangster lederne. Ingen av de vil at deres barn skal havne i det helvete det er å bo på gata igjen under et ullteppe. Her på mediesenteret får jeg virkelig hakeslepp! Med topp moderne utstyr får ungdommen opplæring til å lage radioprogrammer, film og spille inn musikk på CD osv. Mange har fått arbeid i forskjellige studier rundt om i byen etter opplæringen de får her sier Gregory. En linje er grafisk design, hvor de lager for eksempel kokebøker med oppskrifter fra kjøkkenet, brosjyrer av mange forskjellige slag osv. Det er virkelig fargesprakende og flotte trykksaker disse ungdommene lager.

Om ikke alt dette er nok, så utdanner de også journalister! Jeg ble virkelig grillet. Utallige spørsmål ble stilt meg av gatebarna, og alt ble filmet og skal senere bearbeides. Hva er det viktigste for å nå målet ditt var det en som spurte meg? Glem aldri drømmen inni deg svarte jeg! Tenk på drømmen mange ganger hver dag, til slutt begynner du automatisk å gå mot drømmen din. En ting til som er veldig viktig for å oppnå drømmen/målet ditt, er å ikke bruke energi på folk som ikke vill deg godt! Bruk energi på de menneskene som ønsker at du skal lykkes og fjern dere fortest mulig fra dem som ikke vil dere godt. Glem ikke dette, og jeg skal garantere at deres drømmer vil gå i oppfyllelse, om veien dit ofte kan være lang og kronglete Etter dette fikk jeg faktisk æren av å åpne det nye datasenteret som Statoil i Norge har gitt til KolibriRedet! Som dere ser er det to av gatebarna og jeg som får æren av å dra i snora og erklære senteret for åpnet. (Det eneste som manglet i denne stunden var at datteren min Tine og sønnen min Thomas skulle vært der. Jeg er så stolt av begge barna mine, Thomas jobber med data/it, Tine er geolog i Statoil i Bergen).

Siden jeg var eneste nordmann på senteret og ikke minst at jeg fortalte at jeg hadde en datter som arbeidet i Statoil oppfordret Gregory meg til å holde en åpningstale og si noen ord om Statoil og hjemlandet mitt Norge. Jeg fortalte at på 50-60 tallet var Norge et fattig land. Vi hadde nettopp lagt bak oss andre verdenskrig, og levde for det meste av fiske og jordbruk. Men så begynte Amerikanerne å finne olje utenfor kysten vår. De trodde regjeringen vår var noen tullebukker som var lette å lure. De kom med forslag til kontrakter der nær sagt all fortjeneste skulle gå til de Amerikanske selskapene. Heldigvis skrev regjeringen sin egen kontrakt og sa til Amerikanerne at enten aksepterer dere denne kontrakten eller så finner vi andre. Det ble slik regjeringen sa, og siden det har vi hatt en ufattelig fortjeneste på oljen. Ja, så mye penger har landet tjent at vi i dag regnes for verdens rikeste land. Men, alle «medaljer» har også en bakside sa jeg, og den baksiden er at Norge i dag er blitt et av verdens dyreste land å leve i og å produsere noe i. Dermed flyttes nå mye av den norske industrien ut til land som har lavere lønninger enn Norge. Dette er ikke Statoil sin skyld! Det er mange oljeselskaper som pumper olje inn til landet. Det er den samme regjeringen som en gang var smarte som dessverre har ført oss opp i disse problemene som våre barn og barnebarn kommer til å slite med i generasjoner. Brasil er også et rikt land, dere har utrolige resurser, men etter som jeg forstår har dere en elendig regjering, hvor korrupsjon gjennomsyrer hele samfunnet. Jeg hører og ser at mange fattige nå demonstrerer på gatene for å få slutt på dette, det syns jeg er flott! Jeg hører at til og med store deler av politiet er på deres side. Stå på alle sammen, dere må få slutt på at noen få rike kjeltringer stjeler nær sakt alt landet tjener! Jeg avsluttet talen min med at internett og kommunikasjon landene i mellom er viktig. Dere har i dag fått tilgang til et viktig redskap for å øke deres kunnskaper, men vær ytterst forsiktig med hva dere legger ut på face book og andre medier. Hele verden ser hva dere skriver, så tenk dere om både en og to ganger om før dere trykker på send knappen.

Etter åpningsseremonien var det to unge gutter som gjerne ville vise meg hvor de kom fra, og Gregory tok oss med rundt om i nærområdet. Her ser du et typisk eksempel sier han og stopper bilen. Rundt nær sakt hele Sao Paulo eksploderer det med nybygging, og alt er ulovlig bygget. Opp til 2-3000 mennesker stormer plutselig et skogområde, hugger ned skogen og starter samme dag bygging av hundredevis av nye hus. Deretter kommer neste familie og bygger oppå dem igjen. Med det at de fjerner skogen fjerner de også røttene som binder de løse jordmassene, så når regntiden setter inn raser ofte husene ned. Jeg vil kalle ytterkanten av Sao Paulo som en eneste stor kreft svulst. (Dette er nok ikke bilder vi får se fra fotball VM når det starter tenker jeg!). Det var to flotte ungdommer som geleidet oss gjennom mange trange smau, og ikke minst alle klesvaskene som hang over alt i gatene.

Her bor vi sier guttene og peker opp en bratt skråning etter vel en times vandring. Gregory kjenner moren godt og får en liten baby i hendene. Er det bror din spør jeg en av guttene, nei det er babyen til søsteren min svarer han. Jeg kunne vist en mengde bilder fra denne fantastiske turen med disse to flotte ungdommene fra slummen, men jeg ser at brevet allerede er alt for langt, så jeg må snart komme til en avslutning. Gregory og meg hadde mange gode samtaler, og vi utvekslet mange erfaringer. Vi er jo omtrent like gamle og har begge vokst opp i rikdom og begge valgt samme vei i voksen alder. Jeg spør Gregory hva som har vært det aller tyngste å bære med seg videre? Gregory blir lenge stille, han tenker, men så kommer historie etter historie.

Det er nok de ti første årene som var vanskeligst sier han, det var ikke lett å komme hit alene og starte i et så vanskelig miljø som rusmisbrukere og barn på gata er. Jeg hadde med meg sønnen min på 16 år, men han fikk ikke oppholdstillatelse, så han måtte reise hjem. Det var et hard slag for meg. Jeg hadde jo solgt alt og brent alle broer. Så han flyttet hjem til sin mor. Han blir stille og fortsetter. Barna er noen ganger bare fire til fem år gamle når de kommer vekk fra foreldrene. Moren og faren er som oftest begge rusmisbrukere og greier ikke ta vare på barna. I begynnelsen lå jeg ofte sammen med barna på gata natt etter natt. Jeg vet hvor hardt det er å ligge på brostein, jeg vet hvor kalt det kan bli om natta, jeg vet hvordan det er å bli halt inn på en politistasjon, bli mishandlet og fornedret til nær sakt ingen ting. Mange ganger hold jeg på å gi opp, hadde jeg vist hva jeg hadde gitt meg ut når på når jeg startet hadde jeg aldri begynt dette livet sier den nå 62 år gamle mannen. Det er så mange triste historier sier han, at det hold nesten på å knekke meg mang en gang. Jeg skal fortelle deg om den første gutten jeg reddet vekk fra gata Ole, han het Diego og var 11 år gammel Jeg fant Diego utenfor kirka i sentrum av byen sammen med to andre venner, de lå alle sammen og sov ut rusen. Når Diego våknet spurte han som alle andre etter penger til mat. Bli heller med meg inn på en kafe, så skal jeg kjøpe mat til deg. Gutten ble med, og han satt tvers over bordet, og jeg kjente lim lukta stå som en os ut av munnen hans. Vi ble venner og etter en tid fikk jeg han med meg hjem. Jeg merket fort at dette var en utrolig sterk personlighet, han vek ikke for noen. Han hadde mange tilbakefall til gaten, men jeg fant han igjen og igjen og smått om sen som årene gikk ble han bedre og bedre. Jeg elsket denne flotte gutten og han ble som en sønn for meg.

Når Diego var 17 år gammel fant han seg en flott kjæreste, og jeg var sikker på at han var reddet. Det var imidlertid en ting som aldri endret seg hos Diego, det var selvsikkerheten, og staheten. Kanskje ikke så rart når jeg vet hva den kroppen hadde gått igjennom. Jeg sa det til han gang på gang at du må senke brystkassa de, det er alltid dem som er tøffere enn deg. En kveld for noen år siden satt jeg og lette etter noen bilder på PC`n, med et kom bilde av Diego opp. Bilde ble stående tilfeldigvis på skjermen min i over et kvarter, og jeg begynte å snakke til bilde. Jeg sa blant annet til Diego at det var lenge siden jeg hadde sett han og kjæresten. Jeg husker jeg sa til bilde at nå må du ikke glemme hva jeg har sakt til deg i alle disse årene, senk brystkassa Diego og ikke kom i trøbbel, du treffer alltid din overmann. Klokka åtte morningen etter ringte telefonen, det var kjæresten til Diego som ringte. Hun spurte om hun kunne få en hvit skjorte av meg. Hvit skjorte sa jeg, hva skal du med den? Diego er død sa hun gråtkvalt. Hva har hend spurte jeg? I går kveld i ellevetiden (samme tidspunkt som jeg satt og snakket med bilde) var vi på en kafe, Diego kom i krangel med en kjeltring, og slo til han i ansiktet. I det Diego kom gående mot meg og vi skulle gå ut, trakk mannen en revolver og skjøt to skudd i ryggen på han. Han falt i armene mine, mannen kom helt inntil og satte revolveren i nakken på han og avfyrte et tredje skudd. Jeg var i sjokk når jeg hørte henne fortelle og kjørte umiddelbart til sykehuset, forteller Gregory, og startet forberedelsene til begravelsen. Er det noe de kan her i Brasil sier han, så er det å begrave folk. Det var jeg som måtte få i stand alle papirer, samle nærmeste familie til gravplassen. 15 mennesker stilte opp dagen etter, men likbilen kom aldri. Til slutt var det blitt så sent at de som skulle kaste igjen grava ville gå hjem. Jeg kranglet lenge med dem og sa jeg allerede hadde betalt dem. Omsider kom likbilen, men liket var ikke stelt, og ingen av de i begravelses byrået ville jobbe overtid. Vi fikk kista inn i et kapell og jeg så at Diego ikke var stelt. Jeg sa til mannen som kjørte likbilen at jeg kan selv stelle «barnet mitt». Har du stelt et lik før spurte han? Nei, sa jeg, men jeg skal nok klare dette også. Det var et forferdelig syn som møtte meg, det ene øyet var ødelagt, han stirret på meg. Hvordan skal jeg få lukket øynene? Mannen fra begravelsesbyrået tok opp en liten flaske lyn lim, og jeg limte igjen begge øynene på «sønnen» min. Jeg gråt hele tiden sier Gregory og spurte Diego om hvorfor han ikke hadde husket på det jeg hadde sakt til han? Det verste var kanskje det at de hadde skjært han opp i hele buken, og fjernet en masse organer som de sikkert hadde solgt fra sykehuset. De hadde sydd han igjen som en potetsekk, han så forferdelig ut der han lå. Jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv sier Gregory og jeg ser øynene hans blir blanke bak brillene. Han stopper opp lenge før han fortsetter. Jeg dekket til Diego med blomster som familien hadde med og fikk han gravlagt på en verdig måte Jeg var helt knust etter dette.

Gregory forteller flere forferdelig triste historier, verst var kanskje de gangene når barna mine har tatt sine egne liv sier han. Jeg har mange ganger vært nære på å gi opp, hadde jeg vist hva jeg begynte med for tjueen år siden hadde jeg aldri begynt sier han nærmest inni seg selv. De ni første årene hadde jeg en desperat kamp med myndighetene om å få oppholdstillatelse. Jeg hadde jo to dokumentarfilmer som gikk på norsk fjernsyn, som fortalte om forholden i gatene, dette likte ikke myndighetene, eller overklassen som ville at alt skulle se perfekt ut. Jeg ble presset og truet alle disse årene. Etter å har arbeidet med å få ti barn vekk fra gata og stoffmisbruk ga jeg opp å hente inn flere direkte fra gaten sier han. Jeg fant ut at man redder langt fler med å drive med forebyggende arbeid, derfor startet jeg KolibriRedet som aktiviserer barna slik at de ikke trekker på gata. Det har gitt utrolige resultater sier Gregory og smilet er tilbake! Gregory forteller at i dag har Kolibri senteret 32 ansatte her i Brasil, og to ansatte hjemme. De gir i dag aktivitetstilbud til ca. 2000 barn. Grunnen til at de greier så mange er at skolen her i Brasil er delt opp i tre trinn. De minste begynner på skolen klokka syv om morningen. Neste trinn midt på dagen, og de eldste går på kveldsskole som er ferdig kl. elleve om kvelden. Dermed får vi med oss alle alderstrinnene på en og samme dag. Ikke bare det, vi er har tjue personer som reiser rund på skolene og driver skolefritidsordninger. På disse skolene går det til sammen ca. 13.000 barn sier han! Hva er Kolibri organisasjonen sitt største problem i dag spør jeg? Det er desidert økonomien sier han. Det er så mye lettere å få penger til oppbygging eller til å drifte sier han. Vi har bygd så rimelig som mulig, brukt mye gamle materialer men det vi har laget er laget solid og skikkelig, slik at det skal vare og slik at gatebarna skal ha et senter de kan være stolte av. Men som du sa Ole medaljen har fått en bakside, og det er at sponsorene som kommer hit, eller ser bilder tror vi er rike og ikke trenger penger! Jeg forteller at jeg nettopp har vært gjennom samme problemstillingen i Vietnam med barnehjemmet til nonna Tvi, så dette vet jeg alt om sier jeg. Hva med støtte fra Norad spør jeg? Brasil er ikke på Norad sin u-hjelp liste sier han. Glem Norad sier jeg, jeg har sett så mye galskap som norske u-hjelps midler blir brukt til rundt om i verden at jeg blir kvalm bare jeg hører navnet Norad! Som du sikker skjønner av det jeg har fortalt Ole, så kan vi i Kolibri Brasil dessverre ikke ta imot noen gave fra BuildAid som gjelder bygninger. Vi har mer enn nok med å reparere og holde vedlike det vi allerede har. Styre mitt hjemme i Norge vil heller aldri kunne akseptere at jeg utvider nå som vi sliter slik økonomisk. Men sier han, vet du hva jeg holder på med Ole? Du vet sikkert ikke at alle barna som kommer til undervisning på Kolibrisenterne våre får kr. 150,- i lommepenger hver måned. Dette er for at de skal lære seg å behandle penger, det kan de ikke. Mesteparten går nok rett til moren, til mat osv. men det er deres penger. 10% eller 15 kroner av lommepengene må de imidlertid gi til barn som har det verre enn dem selv sier han. Gatebarna tror nemmlig at de har det verst av alle barn i verden, men slik er det ikke lenger sier han. Han viser meg en rekke bilder hvor pengene til barna blir sendt, og hvilke forhold disse barna lever under

Hvor er dette spør jeg? Søppelfyllingene og trekull fabrikkene i Manila på Filipinene sier Gregory. Der har Ingfrid og jeg vært sier jeg, jeg glemmer det aldri! Folk gravde seg huler inn i søppelet og bodde der hele livet. Saken er den sier Gregory at vi får melding om at myndighetene nå fyller over en meter med jord over søppelfjellene og tvinger folk til å flytte langt vekk i gettoer. Jeg har hørt at det er hele 37.000 mennesker som blir berørt av denne første forflytningen! Der finner de hverken mat eller arbeid. Det er imidlertid en gruppe ungdommer som prøver å gjøre sitt beste, for midt opp i all denne elendigheten har de greid å få til tiltak til samfunnets beste. Hver lørdag og søndag stiller de i rene uniform for å hjelpe andre barn, men nå står også deres forsamlingshus for riving. Vi i Kolibri har fått en sponsor som sponser en tur til Manila for å se på forholdene. Det er med fire av våre gatebarn, + meg og en voksen til. Der vil vi se på om det er mulig å hjelpe de å starte et nytt Kolibri prosjekt i Manila! Den halte hjelper den blinde, er det ikke noe slikt det heter i ordtaket? Det er en person fra Singapore som står bak dette prosjektet sier han. Tiden vil vise hva vi kommer frem til sier Gregory, men en ting er sikket skal vi makte å få til dette prosjektet i Manila, trenger vi hjelp til å bygge mange bygninger Ole! Vi avslutter våre samtaler med at Gregory skal sonderer mulighetene som han ser i Manila for BuildAid, å gi meg en oppdatering når gruppa hans er tilbake i slutten av juni. Gregory og meg sier ikke farvel til hverandre når vi skiller lag, vi sier bare. Vi sees! For BuildAid Ole Stenbakk