7.6. Friluftsenteret i Gamle Oslo, FRIGO, befolkningen i Oslo indre øst og Allemannsretten

7.6. Friluftsenteret i Gamle Oslo, FRIGO, befolkningen i Oslo indre øst og Allemannsretten Ellen Vik Ossiannilsson Presentasjon av FRIGO og resultater fra hovedfagsoppgave ved Norges Idrettshøgskole (2007) De største geografiske levekårforskjellene i Norge finnes i Oslo. Det er spesielt store forskjeller i levekår mellom Oslo indre øst og Oslo ytre vest (Hagen, Djuve og Vogt 1994, Barstad 1994, Djuve og Fyhn 1999). Den høye konsentrasjonen av minoritetsgrupper med lav tilknytning til arbeidsmarkedet i Oslo indre øst har bidratt til at de tradisjonelle klasseforskjellene mellom øst og vest i Oslo har fått en etnisk dimensjon (Fyhn, 2000). Bydelene i Oslo indre øst er isolert i forhold til marka og sjøen, slik at det er lengre reisevei til friluftsområdene som omringer byen, og som de fleste andre bydelene har i umiddelbar nærhet. Få fri- og lekeområder i Oslo indre Øst er blitt betraktet som en ekstra utfordring for barne- og ungdomsarbeid i dette området (Øverås, 2002). Dette er deler av bakgrunnen for at Regjeringen og Byrådet i 1997 skrev under en felles handlingsplan for områdene i Oslo indre øst for perioden 1997 2006. De bevilget en milliard kroner til en rekke ulike tiltak som skulle være med på å bedre levekårene for befolkningen i Oslo indre øst. De årlige bevilgningene var på 100 millioner kroner, 50 av disse fra Staten og 50 fra Oslo kommune. Et av de sentrale satsingsområdene under dette handlingsplanprogrammet var styrking av oppvekstvilkår for barn og ungdom i Oslo indre øst. Det ble lagt særlig vekt på at pengene skulle brukes på tiltak som kunne være med på å gi likeverdige tilbud til barn med minoritetsbakgrunn. Skolene i dette området ble sentrale nedslagsfelt for en slik satsing, det gjaldt også fritidsklubber og andre tilbud til barn og ungdommer (Handlingsplan for Oslo indre øst, 1997). FRIGO hadde i 1997 allerede vært i drift i to år. FRIGO ga tilbud til barn og ungdommer om friluftsgrupper på kveldstid. I tillegg ga FRIGO tilbud om friluftsturer i helger og skoleferier og drev gratis utlån av friluftsutstyr. Midler til å drifte dette fikk FRIGO av Bydel Gamle Oslo. I 1997 ble det ble søkt om midler til FRIGO fra handlingsplanen for Oslo indre øst til etablering av et fast samarbeid med skolene i området. Dette skulle gi elevene tilbud om ulike turer ut i naturen i skoletida. På denne måten kunne flere i målgruppa nås. På bakgrunn av dette ble Skolesamarbeidet startet i 1998. Dette er fortsatt i gang i dag. FRIGO og Skolesamarbeidet: Skolene ble gitt tilbud om å delta på turer arrangert av FRIGO. Rektorer og lærere tok stilling til om de ønsket et slikt tilbud til sine skoler, og dette resulterte i at det i begynnelsen var ni barne- og ungdomsskoler fra områdene i Oslo indre øst som deltok i samarbeidet. I dag er 16 skoler med i skolesamarbeidet (FRIGO) og gjennom dette får om lag 100 til 150 elever i uka en naturopplevelse i FRIGO s regi. Med de nye midlene kunne FRIGO gå til innkjøp av en minibuss og andre biler. FRIGO har i dag en transportkapasitet på ca 40 passasjerer til sammen. Dette ble gjort for å spare tid og anstrengelser for klassene når de skulle komme seg ut i naturen. Flere av skolene ligger plassert slik at det tar lang tid å komme seg til T-banestasjoner og annen 67

offentlig transport. I tillegg medførte bilinnkjøpene at man kunne dra til steder som ikke er tilgjengelige med offentlig transport. Det ble ansatt friluftsledere til å organisere skoleturene på dagtid. I praksis ble det da slik at friluftsledere gjorde avtaler med lærere i forkant av turer, hentet klassene med lærere på skolen, kjørte ut til avtalt friluftsområde og gjennomførte aktivitetsdagen med klassen. Skolene fikk en fast turdag i uka, og klassene byttet på hvem som var FRIGO-klasse den aktuelle dagen. Dette gjorde at elevene ved skoler som deltok i Skolesamarbeidet fikk flere turer hver med FRIGO i løpet av et skoleår. Eksempler på turer FRIGO organiserer for skoleklasser gjennom Skolesamarbeidet er kanotur på Nøklevann, rappellering ved Hauktjern, gruveekspedisjon til Spro på Nesodden, båttur på Oslofjorden med fiske, bål - og indianertur i skogen, skidager på Øvresetertjern og Skullerud og roing og krabbefiske på Husbergøya. Skolebarn på FRIGO-tur. Her i båtene Sjøløven og Havhesten FRIGO og utstyrslageret: I løpet av den tiden FRIGO har mottatt midler fra Handlingsplan for Oslo indre øst, har det blitt bygget opp et betydelig utstyrslager. Dette har blant annet blitt gjort fordi barn og ungdommer i Oslo indre øst som regel ikke har det utstyret de trenger for å være ute på tur (Øverås, 2002). Line Rylandsholm skrev en oppgave om guttegruppa på FRIGO, for sitt mellomfag i ski og snø ved Høgskolen i Sogn og Fjordane i 2003. Rylandsholm konkluderte blant annet med at friluftsutstyr er dyrt, og at mange som bor i Oslo indre øst har det trangt økonomisk. Det at barna kan låne utstyr gratis til gjennomføring av friluftsaktiviteter er en forutsetning for at disse barna kan delta i gruppa (Rylandsholm, 2003). Fordi alle ikke er oppvokst med tursekk og termos, vet ikke alltid foreldrene eller deltagerne hva de skal ha med seg på tur. Rylandsholm, 2003 s. 9 FRIGOs utstyrlager består kort fortalt av robåter og seiljoller, mange klassesett med ski, snøbrett og sykler, kanoer, padle- og redningsvester, telt, soveposer, økser, kniver og fiskeutstyr, samt klær som regntøy, vintertøy, tursko og gummistøvler. Utstyret benyttes til Skolesamarbeidet, men er også tilgjengelig for befolkningen i området. Folk kan komme og låne det utstyret de trenger til en tur med familien når de selv ønsker det. Med så mye utstyr som skal lagres, holdes orden på, lånes ut og holdes ved like er det nødvendig med ekstra resurser til dette. FRIGO har derfor en egen materialforvalter som kun tar seg av dette arbeidet. FRIGO forvalter også tre hytter på Husbergøya i Indre Oslofjord, samt en hytte på Bekkensten ved Bunnefjorden. I tillegg forvalter FRIGO to hurtiggående båter (se bilde over) med plass til totalt 28 personer for Handlingsprogrammet for Oslo indre øst (FRIGO). 68

FRIGO og ferieaktiviteter: I de fleste skoleferiene arrangerer FRIGO turer til friluftsområder for barn og ungdommer i bydelene i Oslo indre øst. Dette er et tiltak som er rettet mot barn og ungdom som oppholder seg mye i sentrum og ikke vanligvis drar på ferier med familien. FRIGO reiser til fjellet eller til sjøen med grupper, og blir værende over flere dager. Eksempel på slike ferieaktiviteter er Sommerkoloni på Husbergøya i indre Oslofjord, høstferietur med kano gjennom Nordmarka og vinterferietur til Røde Kors hytta på Golsfjellet. I tillegg arrangerer FRIGO Sommerklubben, som er et dagtilbud for barn i juli måned hvert år. Barna kommer til FRIGO og blir med ut på badeturer, skogsturer, fisketurer, gruveturer, kanoturer og andre båtturer (FRIGO). FRIGO og friluftsgruppene: FRIGO har tre friluftsgrupper på kveldstid. Gruppene møtes en kveld i uka og drar på turer ut i naturen med ulikt aktivitetsinnhold. Vanligvis har gruppene tre faste ledere og fra 10 15 deltakere (FRIGO). Gruppene drar i tillegg på overnattingsturer i helger fem til seks ganger i løpet av et skoleår. Om friluftsliv og Allemannsrett: Friluftsliv har vært og vil fremdeles være en viktig del av norsk kulturarv, samtidig som kulturminner og kulturlandskap har stor verdi for utøvelse av friluftsliv i moderne tid (St. meld nr 39, 2001). Innenfor befolkningen finnes det ifølge Tove Nedrelid (1988) en fast og sikker oppfatning av at friluftsliv er en viktig del av kulturen. Friluftsliv er helt klart et nøkkelsymbol i norsk kultur, en bestanddel som er avgjørende for hele dens organisering (Ibid). Naturen og friluftslivet har i lang tid 69

vært nasjonalsymbol og en viktig del av den norske identiteten. Allemannsretten hevder i korte trekk alles rett til å ferdes i skog og mark, gå på tur i fjellet og ferdes på vann og i vassdrag og i strandsonen. Allemannsretten har videre gitt opphav til Friluftsloven av 1957. Bakgrunnen for denne loven var å sikre Allemannsretten, men også påføre brukerne av Allemannsretten noen plikter i forhold til det å ta vare på naturen de ferdes i. I tillegg kom også lover om byggeforbud. Friluftsloven kom som et resultat av velstandsutviklingen i Norge etter 1945, som førte til at stadig flere fikk mer fritid. Denne ble gjerne benyttet til å dra på turer ut i naturen for å gå på ski, bade, fiske og gå turer. Generasjonen som vokste opp etter krigen hadde enda større glede av naturen enn generasjonene før dem hadde hatt. Nå var praktisk talt alle med på rekreasjonsaktivitetene naturen hadde å by på. Så mange tilbrakte deler av sin økte fritid ute i naturen at samfunnet til slutt måtte gripe regulerende inn. En konflikt var under oppseiling mellom folk på den ene siden, som ville ut i naturen og nyte den og den andre siden, som ville verne og spare naturen slik at den forble urørt til de kommende generasjoner (Aschehoug, 1981). Allemannsretten; en rett for alle? Jeg mener at dersom man skal ha mulighet til å ta i bruk sin rett til å ferdes i naturen, må man få opplæring eller bli sosialisert til å drive med friluftsliv. Friluftsliv kan leves og drives alene eller sammen med andre. Dersom man er sammen med andre er naturen en godt egnet arena for samhandling. Når man er ute på tur, arbeider man ofte mot et felles mål. Målet kan være å bygge opp en leir med ildsted, latrine og soveplass. Målet kan også være å bestige en fjelltopp, eller forsere en elv. Når man er i naturen sammen med en gruppe mennesker må gruppa alltid vise hensyn til alle individene. Man lærer å ta vare på hverandre. Naturen kan sette store krav til en. Man vet aldri helt hvordan den kan oppføre seg. Noen ganger tar den liv. Dette gjelder spesielt under ekstreme værforhold i høyfjellet eller på havet. For å kunne ferdes i naturen på en forsvarlig og miljøvennlig måte, er det viktig å ha gode kunnskaper og ferdigheter i friluftsliv. Kunnskaper og ferdigheter i friluftsliv skal læres. Friluftsliv er i utgangspunktet naturliv, å være i og leve i naturen. I vår tid er friluftsliv ofte betraktet som en rekreasjonsaktivitet. Man drar inn i naturen og lever der en begrenset periode. Det er vanskelig å presentere en definisjon av ordet friluftsliv. Det er mange som har forsøkt å definere begrepet, men det vil ikke være hensiktsmessig å utdype disse her. Det at det eksisterer så mange definisjoner kommer kanskje av at friluftsliv gjerne er en personlig opplevelse. I Stortingsmelding nr 40 av 1987 ble friluftsliv definert til: opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse Stortingsmelding nr 40, (1987) Jeg mener som nevnt at friluftsliv kan være en personlig opplevelse og alle som har drevet med det har sin egen mening om hva det kan inneholde. Like fullt er det å kunne drive med friluftsliv noe som må læres, dette selv om vanskelighetsgraden på turer kan variere fra å færdes ved Sognsvann i Oslo til å bestige fjellet Ulvetanna i Antarktis. Ulvetanna Antarktis 70

I forhold til disse to eksemplene er sannsynligvis motivene for de ulike turene ganske forskjellige. Og den ene aktiviteten krever så utrolig mye mer erfaring enn den andre. Kunnskapen man må ha for å gå rundt Sognsvann er å kunne bevege seg fremover, vite hvor Sognsvann er, vite hvordan man kan komme seg dit og så videre. Dette betyr at man en eller annen gang må ha gjort dette, eller at man har med seg noen andre som har gjort det før. I alle fall må noen ha fortalt at man kan gå rundt Sognsvann og forklart hvor det er og hva man gjør. Eller at man har kunnskaper om kart og turområder. Dersom det er vinter, kan det å færdes ved Sognsvann være en mer krevende aktivitet. For det første må man da ha på seg klær og sko som er varme. Dersom det i tillegg er mye snø bør man ha ski eller i alle fall gode gamasjer for å forhindre at man blir iskald på beina underveis. Om det er i begynnelsen av vinteren og kanskje ikke isen på vannet er trygg enda, må man vite at det er vann under snøen og at det er farlig å færdes der, ellers kan det få fatale følger å forsøke seg på denne turen. Jeg vil med dette eksempelet illustrere at det som kan virke som allemannskunnskap kanskje ikke nødvendigvis er det likevel, og å understreke at selv enkelt friluftsliv må læres. Kunnskapen man må ha for å bestige Ulvetanna i Antarktis skal jeg ikke en gang forsøke å forklare her. Gjennom mitt arbeid på FRIGO de siste årene har jeg kommet i kontakt med svært mange skoleelever og lærere. Den gjengse oppfatningen til lærere jeg har møtt er at det er vanskelig å drive undervisning i friluftsliv for elevgrupper som ikke er vant til å drive med slike aktiviteter og som også mangler basisk friluftsutstyr. Dette underbygger Siw Øverås som gjorde en undersøkelse om FRIGO gjennom forskningsstiftelsen Fafo i 2002, hvor hun fant at lærere var avhengige av den hjelpen de fikk av FRIGO til å drive undervisning i friluftsliv for sine elevgrupper. Hun konkluderte med at elevene ikke ville få undervisning i friluftsliv dersom de ikke fikk støtte fra friluftsenteret (Øverås, 2002). Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen, L-97, var svært tydelig i forhold til hva elevene skulle få lære av friluftsliv gjennom skolen. Skoleetaten burde vel egentlig sørge for nok ressurser til at alle elevene kunne nå læringsmålene i friluftsliv. Det som viste seg i Øverås rapport var at utfordringene ble for store og at mange skoler hadde måttet gi tapt uten hjelp utenfra. Dette kunne ha ført til at elever ble diskriminert bort fra undervisning i friluftsliv, på tross av at L-97 sa: Lik rett til utdanning innebærer ikke bare at alle får likeverdig utdanning uavhengig av kjønn, funksjonsevne, geografisk tilknytning, religiøs tilhørighet, sosial klasse eller etnisk bakgrunn Retten må også være uavhengig av den skoleklasse den enkelte elev havner i. Det kongelige kirke, utdannings- og forskningsdepartement, 1996, s. 33 Integrering og likestilling: Integrering er en prosess som foregår mellom mennesker. Når det snakkes om integrering kan man få inntrykk av at integrering kun er noe som gjelder for de etniske minoritetene, men det er en viktig forutsetning at dersom integreringsprosessen skal være vellykket, må den gå begge veier. Det vil si at både majoriteten og minoritetene i et samfunn lærer av hverandre, og at alle som involveres åpner opp for den andre partens syn (Gullestad, 2002). Dersom dette skal lykkes må majoritetsbefolkningen være bevisst på det (Erdmann, 1997). Tormod Øia gjorde i 1993 en levekårsundersøkelse i Oslo. Rapporten kalles Mellom moske og Mc Donald`s og omhandler temaet å være ung og innvandrer i Oslo. Dette var den første rapporten fra prosjektet Ung i Oslo. Prosjektet var finansiert av Barne- og familiedepartementet. Øia gjorde en meget omfattende spørreskjemaundersøkelse som kun fokuserte på temaet Innvandrerungdom. Respondentene var fra Norge, vestlige og fjernkulturelle Asia, Afrika og Latin Amerika (Øia, 1993). Øia fant at minoritetsungdommer har forholdsvis liten omgang med etnisk norske ungdommer. Minoritetsungdommer ønsker å ha møteplasser hvor de kan omgås etniske nordmenn, men dette finnes det lite av. Selv om de går i samme klasse på skolen, går tendenser i retning av klikkdannelser ut fra 71

etnisitet (nb, 1993). Øia forteller videre fra sine funn at minoriteter fra den tredje verden inntar utpregede lavstatusposisjoner i samfunnet, noe han mener vanskeliggjør kulturell diffusjon, spesielt der den norske kulturen er dominant (Øia, 1993). Thor Ola Engen skrev i 1985 boka Migrasjonspedagogikk. Her argumenterer han for at integrering må baseres på flere elementer: Minoritetsgruppene beholder eller utvikler kulturelle funksjoner som gir gruppeidentitet og selvoppholdelse i forhold til religion, språk, verdisystemer og sosiale koder. Majoriteten og minoritetene aksepterer og respekterer hverandres identitet som gruppe, uten å diskriminere sosialt. Medlemmer av minoritetene diskrimineres ikke i adgang til samfunnsapparatet. Medlemmer av majoriteten og minoritetene må ha like muligheter i forhold til å delta i yrkesgrupper, utdanning og politiske og økonomiske goder. Stengsler i samfunnsapparatet som hindrer grupper fra slik adgang må fjernes. Minoritetsmedlemmer må ha anledning til selv å velge graden av tilknytning til minoritetsgruppen eller majoritetsgruppen (Engen, 1985). I følge denne oppsummeringen av Engen synes det meg at en vellykket integreringsprosess må kjennetegnes med at et menneske med minoritetsbakgrunn er likestilt med et menneske med majoritetsbakgrunn i samfunnet. Et eksempel på likestilling i denne sammenheng er at medlemmer av minoritetene får mulighet til å nytte seg av politiske goder som Allemannsretten, Friluftsloven og Ferdselsretten. Mulighet for sosialisering til friluftsliv kommer nok mye an på hvor i landet man bor. Dersom man bor i umuddelbar tilknytning til naturen er det nesten uunngåelig å ikke bli vant til å ferdes der, men tilgang til naturområder er nevnt som en begrensende faktor for å bli vant til å drive med friluftsliv. Dette fant Jørgen Weidemann Eriksen gjennom en undersøkelse han gjorde til sin hovedfagsoppgave om minoritetsungdommer og friluftsliv i 1993 (Eriksen, 1993). Elevene med innvandrerbakgrunn (nb 1993) sa blant annet at de norske ungdommene var flinkere ferdighetsmessig i friluftsliv og begrunnet dette med at de norske foreldrene lærte opp barna sine i ulike friluftsaktiviteter. De fortalte videre at deres egne foreldre ikke hadde erfaring med friluftsliv (Eriksen, 1993). Bosetting er også nevnt av Alf Odden ved høgskolen i Telemark (2007) i forhold til å forklare hvorfor norsk ungdom er så aktive innefor friluftsliv. Han sammenligner norske og svenske ungdommer og sier at i Sverige bor flere av ungdommene i byene, og at dette begrenser deres muligheter til å utvikle et aktivt friluftsliv (Odden, 2007). Dersom man skal trekke paralleller til norske storbybarn kan det hende at den samme situasjonen gjelder for dem. (Alf Odden til Aftenposten 21.01.2007). Kristina Rickfelt (2006) gir utrykk for et slikt syn i sin masteroppgave. Hun stiller spørsmålet: Dagens storbybarn: Født med ski på beina? I følge Rickfelt er det ikke selvsagt for barn som vokser opp i Oslo indre øst å bli vant til å drive med typisk norsk friluftsliv. Hun skriver i sin oppgave at barn som deltar i friluftsgrupper har mulighet til å bli sosialisert og integrert inn i mye som antas å være fellesnorske verdier og normer, og at barna sannsynligvis ikke hadde oppnådd ferdighetene de har uten å ha deltatt i en friluftsgruppe i sin fritid (Rickfelt, 2006). I min egen hovedfagsoppgave (Ossiannilsson, 2007) fokuserte jeg på ungdommer som har vokst opp i Oslo indre øst og deres sosialisering til friluftsliv. Jeg valgte å gjøre en undersøkelse rundt en gruppe ungdommer som deltok i en friluftsgruppe på FRIGO i sin fritid. Jeg stilte fire hovedspørsmål som var som følger: 1: Hvorfor deltar ungdommer i en friluftsgruppe i sin fritid? 2: Hvilke kunnskaper om og ferdigheter i friluftsliv har ungdommene i en friluftsgruppe på FRIGO? 3: Hvilken betydning har FRIGO for disse ungdommenes sosialisering til friluftslivet? 4: Bidrar deltakelse i friluftsgruppen til at ungdommene kan benytte seg av Allemannsretten på egen hånd? Resultatene fra undersøkelsen viste at alle respondentene deltok i gruppa fordi de likte å være i naturen. De sa det var sjelden ellers de var på sånne turer. De likte å være i naturen, fordi de følte seg fri der. Jeg tok utgangspunkt i ferdselsretten, som jo beskriver konkret hva 72

man har av rettigheter og plikter i naturen, for å finne ut hvilke kunnskaper og ferdigheter de hadde i friluftsliv. Jeg stilte i tillegg spørsmål om hvordan de hadde lært de ulike ferdighetene. Ungdommene kunne mye og det viste seg også helt tydelig at de hadde lært det de kunne gjennom sin deltakelse i friluftsgruppa. Som eksempel kan jeg nevne at de fleste av ungdommene husket godt sin første skitur. De fleste hadde lært å gå på ski av ledere på FRIGO. Ingen av ungdommene jeg spurte hadde egne ski hjemme. Alle ungdommene hadde lært å tenne bål og sette opp telt på turer med friluftsenteret. Jeg spurte ungdommene om de trodde elevene som gikk i klassen deres kunne like mye om friluftsliv som dem. Til dette fikk jeg ulike svar, og jeg vil gjerne sitere noen av dem: Respondent: Nei, det tror jeg ikke! Intervjuer: Hvorfor ikke? R: Fordi at jeg tror de, eller det jeg har lært på FRIGO er liksom å klare meg ute. Det de gjør er å dra på sånne hytter med strøm og du trenger ikke å tenne bål og sånn. Jeg tror ikke, jeg vet det ikke er noen andre som kan tenne bål. Og så få det til. Og så holde ut mye. - Kulde og sånn. Jeg tror ikke de kan så mye. R: Nei, det trur jeg ikke. Byfolk! De liker mer å være ute i byen, ikke i friluftsliv. Sånn for eksempel bade, da drar de til Tøyenbadet og Frognerbadet, de drar ikke ut i naturen og bader, det er sjelden jeg ser. De er kanskje mer innesittende. R: Ja, men jeg har sett på mange og ikke mange er det da. Men noen få de liker ikke sånne turer i naturen, og når vi er på turer så blir de lei av det og vil hjem med en gang og sånt. I: Hvorfor det tror du? R: Kanskje de ikke er vant til det Jeg stilte også spørsmål om det var aktiviteter de hadde prøvd kun på turer med FRIGO, som de ikke hadde gjort noen andre steder. Jeg vil gjerne sitere noen av svarene jeg fikk til dette også: R: Båltenning, sette opp telt, snowboard, ski, generell oppførsel i naturen, padle kano, og så har jeg lært hvor noen fine steder ligger hen. R: Nesten alt egentlig, alt som er innenfor naturen R: Padle kano, stå på snowboard, tenne bål, hadde aldri turt å hoppe fra sju meter før. Jeg har blitt mer sporty holdt jeg på å si, bedre til aktiviteter, sitte i en båt, stor åpen båt, stå på snowboard, snowblades, bruke spikkekniv, lage pølsepinne, det er så mye! Sette opp telt, pakke ut og pakke inn sovepose, hvordan man skal være i naturen og hvordan man pakker en sekk, hva man skal ha med seg og. Jeg har blitt bedre til å svømme, å velve kano (ler masse). Jeg har blitt bedre kjent med folk, gjennom FRIGO faktisk, også med folk fra andre skoler, som jeg ikke har kjent til før som jeg vet masse om nå, andre gode mennesker som jeg ikke har møtt før som jeg møter på FRIGO. Som liker å bidra til aktiviteter og. Jeg har lært å ha det gøy i naturen. Det at ungdommene føler at de mestrer å oppholde seg i naturen og har kunnskaper og ferdigheter som trengs for å greie dette, er viktig i forhold til deres fremtid som brukere av Allemannsretten. Det å mestre gir selvfølelse og motivasjon. Selvfølelsen vil bidra til at de våger å forsøke å løse oppgaver. For eksempel kan det bidra til at de våger å dra ut i naturen og sove i telt med venner. Dette var en av aktivitetene som respondentene nevnte i forhold til aktiviteter som gjorde at de følte spenning. Selvfølelsen kan gjøre at de senere vil ta med seg mer uerfarne mennesker ut i naturen og slik bidra til at andre også kan benytte seg av Allemannsretten. En av respondentene forklarte at hun allerede hadde tatt med venner ut på tur. 73

Ut i fra det vi har sett over kan det se ut som om FRIGO har hatt en sentral rolle i dette at respondentene i utvalget har blitt sosialisert til å drive med friluftsliv og at de har fått opplæring i friluftsliv. Da jeg mener dette er forutsetninger for å kunne benytte seg av Allemannsretten, ser det ut til at FRIGOs bidrag er betydelig i forhold til at ungdommer på en friluftsgruppe på FRIGO skal ha mulighet til å benytte seg av Allemannsretten. Konklusjonen av undersøkelsen gikk i retning av at ungdommene var godt rustet til å benytte seg av Allemannsretten, men at de hadde lært det de kunne om friluftsliv gjennom å delta i friluftsgruppe på FRIGO og gjennom turer de hadde deltatt på sammen med klassen gjennom FRIGOs samarbeid med skolene i Oslo indre øst (Ossiannilsson, 2007). Gjennom FRIGOs ulike tilbud, får over 6000 barn og ungdommer være med på friluftsaktiviteter i løpet av et år. Siden sist (Kristiansand, mai 2007) har FRIGO fått midler til videre og utvidet drift av Skolesamarbeidet også i 2008 (Byomfattende, skoler søker og velges ut etter visse kriterier). I tillegg har bystyret foreslått at FRIGO skal bli en fast budsjettpost i Oslo Kommune i årene som kommer. Litteratur: Aschehoug og Gyldendahl, 1981, Norges Kulturhistorie, I velstandens tegn, Oslo Det kongelige kirke-, utdannings- og forskningsdepartement (1996). Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen. Nasjonalt læremiddelsenter, Norge. Djuve, A. og Fyhn, A. (1999). Levekår for barn og unge i indre by, Oslo. Fafonotat 17. Oslo Engen, T. 1985. Migrasjonspedagogikk Eriksen, J. 1997. Friluftsliv som arena for integrering av ungdom med innvandrerbakgrunn. Hovedfagsoppgave. Institutt for samfunnsfag. Norges idrettshøgskole. Oslo. Gullestad, M. 2002. Det norske sett med nye øyne. Universitetsforlaget. Oslo. Handlingsprogram for Oslo indre øst, (2001). Prosjektkatalog med årsrapporter for 2000. Styringsgruppens årsrapport Miljøverndepartementet. St. meld nr 39 (2001). Friluftsliv- ein veg til høgare livskvalitet. Ossiannilsson, E. 2007. Bidrar FRIGO til at befolkningen i Oslo indre øst kan benytte seg av Allemannsretten? Seksjon for pedagogikk. Norges idrettshøgskole. Oslo 74

Rickfelt, K. 2006. Dagens storbybarn: Født med ski på beina? Masteroppgave i sosialantropologi ved Høgskolen i Oslo Rylandsholm, L. 2003. Guttegruppa på FRIGO mulighet for verdifull mestring og ferdighet gjennom friluftsliv. Mellomfagstillegg ski og snø. Høgskolen i Sogn og Fjordane. Øia, T. (1993) Mellom moske og Mc Donalds ung og innvandrer i Oslo. Program for ungdomsforskning. UNGforsk rapport 1/93. Norges forskningsråd, Oslo Øverås, S. (2002) Mer FRIGO. Prosjektnotat for forskningsstiftelsen Fafo. 2002:7 Bestillingsnummer 679 ISSN 0804-5135 Avisartikler: Ungdom vil ut i skog og mark (Odden, 2007) Aftenposten 21.02.07 s. 20 75