ET STUDIEOPPLEGG TIL FORESTILLINGA en palestinsk reise

1 ET STUDIEOPPLEGG TIL FORESTILLINGA en palestinsk reise av Tale Næss og NOOR produksjoner Litteraturliste, relevante faglitterære og skjønnlitterære tekster, samt forslag til problemstillinger i forbindelse med visning av stykket under den kulturelle skolesekken 2009. En palestinsk reise er laget med utgangspunkt i intervjuer og erfaringer gjort i Midt- Østen av NOOR produksjoner i 2005 og 2006. Intervjuene er foretatt i Libanon, Syria, Jordan, Israel og Palestina. Disse har dannet utgangspunktet for de karakterene vi møter i stykket, og de problemstillingene stykket tar opp. I forestillingen møter vi også aktørene som seg selv, og de tankene de har gjort seg rundt tematikken i stykket. Siden tematikken er så sentral for opplevelsen, forståelsen og opplevelsen av stykket er det relevant at et undervisningsopplegg kretser rundt den. To ting står sentralt flyktningeproblematikk og identitet. Hvor mye formes vi av det vi kommer fra og hvorfor er det slik at vi som bor her, i Norge, tar det som en selvfølge at det å være født her gir oss visse rettigheter, en nasjonalitet, mens dette ikke var tilfelle for jødene før 2. verdenskrig og for millioner av palestinere i dag? Forholdet mellom oss som enkeltmennesker og de store samfunnsmessige strukturene som fungerer rundt oss settes i spill i denne forestillingen. Hvor stor mulighet har vi til å forme verden, og i hvor stor grad har vi muligheter for å forme våre liv? Forestillingen bygger på gjenkjennelse, og det er fint om også undervisningsopplegget tar tak i elevenes egne erfaringer. Hvordan det er å være fra et sted, av det å tilhøre

2 noe, når de går inn i det som handler om å miste slik en flyktning som tvinges til å forlater sitt land, sine venner, sitt hus, sitt språk og sin familie mister. Vi vil også i løpet av stykket følge karakterene fra staten Israel ble opprettet i 1948 og fram til i dag. Etter vår mening vil dette stykket ha berøringspunkt med en rekke fag; historie, religion, psykologi, norsk, alle samfunnsfagene og siden det er utstrakt bruk av koreografi og musikk her, mye av den inspirert av folkemusikk fra Midt-Østen, Balkan, Norge og afrikansk musikk, vil forestillingen i høyeste grad også være interessant for fag for utøvende som dans, musikk og drama. For hver gang stykket framføres, tar vi inn en dagsaktuell begivenhet fra dette området. Dette kan også følges fra vår blogg: http://noorproduksjoner.blogspot.com, der elevene godt kan komme med innspill, innlegg, tilbakemeldinger og kommentarer. Vi arbeider i disse dager også med å inkorporere de siste dramatiske hendelsene med operasjon støpt bly, Israels invasjon i Gaza nå ved årsskiftet, så undervisningsopplegget kan også godt ta utgangspunkt i det som skjedde da, og som elvene sikkert har friskt i minne. Med vennlig hilsen fra Tale Næss og Trond Peter Stamsø Munch i NOOR produksjoner, talen@online.no/ tpsm@online.no, 93034044/92658497. lyses@online.no Krangata 2, 7014 TRONDHEIM TLF 92658497/73524580 noorproduksjoner.blogspot.com

3 INNHOLD: - Om forestillinga s. 4 - Forslag til drøfting/samtale i klassen s. 6 - Litteraturliste s. 9 - Noen utvalgte tekster s. 11 - Notater om de palestinske flyktningenes situasjon s. 27 - Kart og sentrale årstall s. 28 - Steder og ord vi bruker i forestillinga s. 32 - Hvor kommer Jovan og Buzhan fra s. 34

4 OM FORESTILLINGA: Å GJØRE EN PALESTINSK REISE: Hva vil det si å gjøre en palestinsk reise? Vi NOOR produksjoner har oppsummert det slik: Å fordrives fra landet sitt og identiteten sin, slik jødene en gang ble i sitt historiske eksodus. Å leve i eksil, i diaspora, i årtier slik de gjorde før 1948 og slik titusener av palestinere gjør i dag. Å miste sin rett til å kalle noe sitt eget. Til å vende hjem, slik hundretusener av mennesker gjør i sin flyktningetilværelse verden over. Det er denne reisen vi har ønsket å lage en forestilling over, og som vi vil ha dere med på. MIRAS HISTORIE: En av flere karakterer du møter i forestillinga, er Mira. Når vi vil si noen ord spesielt om henne, er det fordi vi velger å bruke hennes historie som en slags vei gjennom deler av den palestinske historien. Historien til karakteren Mira er satt sammen av flere mennesker vi har møtt. Deler av hennes historie er hentet fra intervjuer med Hadla, en eldre dame vi traff i Jordan i 2005 og 2006. Hun lever nå i eksil i Amman, men vokste opp i Jaffa som datter av en rik jordeier og appelsindyrker. Andre deler av Miras historie er hentet fra intervjuer med Hala. Hun bor nå som flyktning i Beirut. Dit kom hun som ufødt barn fra Gaza, via Kairo i 1948. Historien om hva som hendte i Shatilla i 1982 har vi hentet fra livet til Zuhour, sosialarbeideren vi traff i Beirut, og som tok oss til side for å gi oss sitt vitnesbyrd om hvordan hun selv overlevde massakren i leirene, men mistet svogeren sin der den septembernatten. I vår forestilling flykter Mira fra et behagelig liv i Jaffa slik Hadla gjorde. Hun ender opp i Beirut slik Hala gjorde, og hun overlever massakren i 1982 slik Zuhour gjorde. For å følge hennes reise, se på kartet over Midt-Østen før 1948, som du finner i kapitlet kart og sentrale årstall.

5 Å LAGE EN PALESTINSK REISE Å lage en palestinsk reise har vært et puslespill. Her har ikke manus og regi vært nok. På de stedene ord ikke strakk til, trakk vi inn koreograf Ella Fiskum som har søkt å gi disse hendelsene et fysisk uttrykk. Det er hennes bidrag som koreograf, Jovan Pavlovic og Idd Aziz sine sanger, Thomas og Ingrid Aune Brosveets lydkulisser og Nora Evensens arrangementer og stødige blikk som har gjort denne reisen mulig. Hatem el Imam, vår scenograf og samtalepartner, har ikke bare gitt oss en genialt enkel scenografi og noen unike bilder Han har også gitt oss dagens Beirut. Hans daglige rapporter fra hverdagen der har gitt oss en bevissthet om at det er oss, vår egen samtid og våre egne liv, dette i bunn og grunn handler om.

6 FORSLAG TIL DRØFTING/SAMTALE I KLASSEN: Her har vi kort skissert noen problemstillinger som vi synes er viktige. De kan være til hjelp for å få fart på samtalen, og dersom man ønsker å komme rundt Israel/Palestina-diskusjonen. Hva er antisemittisme? Finnes det antisemittisme i Norge i dag? Ta utgangspunkt i diskusjonen i Aftenposten rundt Kåre Willochs kronikk. NB! Kronikken ligger vedlagt som en del av utvalgte tekster. (Her kan elevene følge også debatten på Aftenpostens nettsider etter at Willoch hadde sin kronikk på trykk. Der blir han blant annet beskyldt for å være rasist og antisemitt: Mona Levin: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2867223.ece Jostein Gaarder: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2868517.ece Høybråten: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2868872.ece Siv Jensen: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/midtosten/article2869828.ece) Hva er en nasjon? Hvordan kan kurderne ha et flagg, uten å ha et land? - Hvorfor er det noen palestinere som kan være i Israel, noen på Gaza og Vestbredden, mens andre er flyktninger når de alle er palestinere? Hva forteller vår forestilling om dette? - På hvilket grunnlag dannes en nasjon. Som Norge for eksempel? Når fikk vi nordmenn vårt flagg? Var det samtidig som vi fikk vår selvstendighet? Hva var en nordmann da Norge var dansk? Eller da Norge var svensk? FIyktningeproblemet og norsk asylpolitikk - Diskuterer forholdet mellom det internasjonale flyktningeproblemet og norsk asyl- og innvandringspolitikk. I vår forestilling er karakteren Buzhan og Jovan med på å utvide flyktningeperspektivet. Begge kommer fra krigsområder og har fått oppholdstillatelse i Norge. Jovan gjennom å gifte seg med en etnisk norsk, Buzhan som kvoteflyktning gjennom FN. Jovan kommer fra Serbia, Buzhan er kurder fra Irak. Bakerst i dette studiematerialet kan dere finne kart, flagg og litt generell informasjon om deres bakgrunn. Ta gjerne utgangspunkt i deres situasjon her hjemme kontra der ute når dere går inn i diskusjonen. Se også litteraturlisten der det nevnes et par titler som kan gi fyldigere informasjon om henholdsvis Kurdistan og eks-jugoslavia.

7 Begge disse flyktningegruppene er godt representert i den norske flyktningebefolkningen. Se også Bendik Sørvigs notat om de palestinske flyktningene. Religion finnes det et belegg i jødedommen for at de skal ha Israel, eller er muslimene også Guds utvalgte folk? Hvorfor sier muslimene at Vi er alle Abrahams barn om Jødedommen, Islam og Kristendommen? - Hvordan behandles begrepene nasjon, martyriet og krig i verdensreligionene? Psykologi hva skjer med et menneske som utsettes for fordrivelse? Må man lage seg en ny identitet ved å ta avstand fra det man kommer fra? Kan et menneske komme videre, når det identifiserer seg med det det har forlatt? Hvis du vokser opp i en flyktningeleir, som tredje generasjons flyktning, og landsbyen besteforeldrene dine forlot ikke finnes lengre? Norsk Mange av tekstene som en palestinsk reise baserer seg på, springer ut fra samtaler og intervjuer der man forsøker å definere hva hjem er for den enkelte. Elevene kan gå i mindre grupper og intervjue hverandre om hva begrepet hjem betyr for dem; minner, gjenstander, følelser, meninger - og så ta utgangspunkt i det materialet de får, til et skriftlig arbeid i valgfri genre (artikkel, sangtekst, novelle, historie, kronikk, monolog eller spillescene/dramatikk). - Tekstene vedlagt dette studieopplegget (se noen utvalgte tekster ) kan også med hell brukes for eksempel i arbeid med poesi, blant annet for å vise hvor forskjellig Darwish og Back bruker setningsdeling, fortellerelementer og andre formmessige grep for å utrykke henholdsvis en palestinsk og en israelsk virkelighet. Engelsk Vedlagt som tekstmateriale (se noen utvalgte tekster ) er novellen He was a child that day av den palestinske forfatteren Ghassan Kanafani og to dikt av Rachel Tzwia Back fra samlingen on ruins and return, som kan brukes i engelskundervisningen og som utgangspunkt for samtaler/diskusjoner rundt de sentrale temaene i forestillingen på engelsk.

8 Legg merke til de to svært forskjellige litterære tilnærmingsmåtene forfatterne benytter seg av, og hvordan de ulike oppbyggingene av tekstene også er med på å prege bruken av det engelske språket; fra deskriptivt hos Kanafani til ekspressivt hos Back. Kan man se at disse tekstene har et israelsk og et palestinsk perspektiv? Kan man se at disse tekstene er skrevet med 30 års mellomrom? Musikk folkemusikk - Musikken i stykket låner impulser fra arabisk/jødisk tonsetting, og fra romani(sigøyner)-musikk, i tillegg til moderne rytmer. Hvordan farges folkemusikken i et område av flere forskjellige folkegruppers kulturarv? Eventuelt, hvordan er folkevandringer med å prege musikken? Her finnes det også paralleller innen klassisk musikk, om man ønsker å gå inn på det. Drama/teater Drøft forholdet mellom rollefigur og skuespiller, hva vil det si å spille seg selv? Drøft forholdet mellom dokumentarisk materiale og fiksjon. Det kan nesten virke som om forestillinga en palestinsk reise bryter sammen underveis, og en annen forestilling oppstår. Hvorfor tror du ensemblet har valgt denne formen? Hva gjør dette formvalget med tilskueren? Hvordan ville forestillingen sett ut om det var en av elevene som spilte en av rollene? Her kan man også gå inn i øvelser der man setter seg selv i spill.

9 LITTERATURLISTE: Dette er en svært omfattende liste, og det forventes ikke at man har lest alt dette. Men vi vil gi dere noen pekere til både faglitteratur og skjønnlitteratur, i tillegg til avisartikler. Kåre Willochs artikkel, samt dikt av Rachel Tzvia Back og Mahmoud Darwish vil du også finne under neste rubrikk, Noen utvalgte tekster. Albert Hourani det arabiske folkets historie Gyldendal norsk forlag -1991 Amos Oz en fortelling om kjærlighet og mørke en roman - Pax Forlag 2005 Azzam Tamimi Hamas Unwritten Chapters Hurst and Company- 2007 E. S. Herman og D. Peterson Oppstykkingen av Jugoslavia Rødt 2A 2008 Eward W. Said/Jane Mohr After the last sky foto/essays - Colombia 1999 Edward W. Said Reflections on Exile essays - Granta 2000 Edward W. Said the politics of disposession Vintage - 1995 Elias Khoury Solens port en roman Aschehoug Forlag 2004 Elias Khoury Yalo en roman Aschehoug Forlag 2002 Erling Folkvord Kurdistan Tapir akademiske forlag 2002 Hanne Eggen Røislien Bosettere på hellig grunn Pax 2006 Ilan Pappé The Ethnic cleansing of Palestine Oneworld 2006 Ghassan Kanafani Palestine s children noveller Rienner 2000 Ghassan Kanafani All that s left to you noveller Interlink Books -2004 Gordon Thomas Gideon s spies Thomas Dunne Books - 1999 Gunnar Hybertsen Vitne Samlaget 2006 Jeff Halper An Israeli In Palestine Pluto Press 2008 Joe Sacco Palestine en tegneserie Fantagraphics Books 2005 Odd Karsten Tveit Nederlag Israels krig i Libanon Cappelen 1985 Koranen Mahmoud Darwish Unfortunately, It was Paradise dikt California 2003 Mahmoud Darwish Memory of forgetfulness prosa California 1997 Morten A. Strøksnes Hellig grunn Kagge Forlag 2001

10 Nils A. Butenschøn Drømmen om Israel Universitetsforlaget, nyutgave i 2006 Nils A. Butenschøn: Midtøsten imperiefall, statsutvikling, kriger Universitetsforlaget 2008 Palestine & palestinians en guidebok Alternative Tourism group 2005 Peder M. Lysestøl Det palestinske folket og deres frigjøringskamp Oktober Forlag 1973 Rachel Tzvia Back on Ruins and Return dikt - Shearsman Books - 2007 Raja Shehadeh Palestinian Walks Profile Books 2007 Robert Fisk: the great war of civilization Harper Perennial 2006 Rosemary Sayigh Too many enemies Zed 1994 Rosemary Sayigh Palestinians: From peasants to revolutionaries Zed 1978 Ryuichi Hirokawa - Beirut 1982 PLO Central Counsil s Committe on Sabra and Chatilla Susan Nathan - The other Side of Israel Nan A. Talese Doubleday 2005 Walter Laqueur Generation Exodus - I.B. Tauris 2004

11 NOEN UTVALGTE TEKSTER: VEIEN TIL KATASTROFEN av Kåre Willoch De som forsvarer den israelske politikken overfor palestinerne, støtter en politikk som kan føre til hat og katastrofe for Israel. 100 års dobbeltmoral. Vår tids ulykker for det palestinske folk har sammenheng med nesten 100 års dobbeltmoral i den vestlige verden. Ord om frihet, demokrati og fred er blitt kombinert med en makeløs toleranse for okkupasjon og undertrykkelse av palestinere. Man har gjort kritikk mot overgrep virkningsløs ved konsekvent å rette den mot undertrykkere og undertrykte samtidig. Når overgrepene skaper ekstremisme blant de undertrykte, brukes det som bevis for at undertrykkelsen er berettiget. Når de undertrykte reiser seg, understreker man undertrykkernes rett til selvforsvar. Forespeilet frihet. Det begynte under første verdenskrig. Da ble araberne også i Palestina forespeilet frihet som lønn for å delta i krigen mot Tyrkia, som var alliert med Tyskland. Men samtidig sluttet Frankrike og Storbritannia en avtale om deling av Midtøsten mellom seg. Og for å få jødisk støtte til de allierte, ble de lovet et «nasjonalt hjem» i et område der 90 prosent av folket var arabere. I mellomkrigstiden ble palestineres forsøk på å få beholde det landet som de hadde røtter i siden før sagatiden i Norge, brutalt knust av britene. Forbrytelser mot jødefolket.

12 Etter europeeres ufattelige forbrytelser mot jødefolket under siste verdenskrig mente den vestlige verden at jødene måtte få en egen stat, i et område der det fremdeles var langt flere arabere enn jøder. Arabiske stater foreslo da at man skulle spørre den internasjonale domstolen i Haag om FN hadde folkerettslig grunnlag for å opprette en stat for et folk i et område der det bodde et annet folk. Da nektet Vesten å trekke folkeretten inn i en sak om et folks rett. Men FN bestemte i hvert fall at ingen som bodde i området skulle miste noen rettigheter, eller lide noen overlast, som følge av delingen av landet. Men da jødiske terrorister i 1948 gjennomførte massakre mot sivile for å få arabere til å flykte fra det som skulle bli Israel, gjorde ingen av dem som hadde vedtatt at slikt ikke skulle skje, noe av betydning for å hindre det. Disse massakrene er beskrevet av den israelske historikeren Benny Morris. FNs vilkår brutt. Til tross for at FNs viktigste vilkår for opprettelse av staten Israel var brutt, trodde palestinske flyktninger at de ville få reise tilbake til sine hjem. Men Israel nektet dem adgang og beslagla deres eiendom, uten erstatning. I deres tilfelle ville ingen vestlige makter presse gjennom de menneskerettigheter som de hadde vært med på å garantere. Dermed oppsto flyktningeproblemet. Det var disse overgrepene mot arabere i Palestina som skapte så sterke reaksjoner i arabiske land at mange jøder følte at de måtte utvandre derfra til Israel. Krigen i 1967 ble en ny milepæl. Israels tidligere utenriksminister Shlomo Ben-Ami skrev i sin bok Scars of War, Wounds of Peace: «Etter nederlaget (i 1967) kunne araberne ha godtatt fred på grunnlag av grensene fra 1948... Men nå ville et beruset Israel ha mer, og unnlatelsen av å skape fred ledet både til en gjenoppliving under israelsk okkupasjon av en rasende palestinsk nasjonalisme og oppkomsten av... en messiansk nasjonalreligiøs jødisk ekspansjonisme» («Economist» 11. februar 2006) Etter dette har Israel bosatt stadig flere egne borgere på palestinsk land, i strid med folkeretten, som vestlige land angivelig legger stor vekt på. Ingen har gjort noe av betydning for å beskytte palestinerne mot dette. Oslo-avtalen. Oslo-avtalen av 1993 ga palestinerne håp om en egen stat. Men budskapet til palestinerne ble: Hvis dere vil ha en egen stat, må dere innstille all voldelig motstand mot okkupasjonen. Samtidig viste de voksende israelske bosettingene på palestinsk land at de ikke ville få noen egen stat uten voldelig motstand. Da Oslo-prosessen begynte bodde 116000 israelere på Vestbredden og i Gaza. Nå nærmer antallet seg 300000. (Tall fra «Foreign Policy») Da beslagleggelsen av palestinsk land førte til palestinsk motstand, grep Israel til folkerettsstridig brutalitet mot dem. Etter valget blant palestinerne i 2006 krevet vestlige makter at de som tapte, nemlig Fatah, skulle ha makten. Man nektet å snakke med Hamas, som vant. Dette var Vestens holdning til demokrati. Slik klarte man å splitte palestinerne. Begrunnelsen var at Hamas ville utslette

13 Israel. Man så bort fra signaler om at Hamas var villige til å gi opp denne ekstremismen. («Economist» 3. januar). Men det var et vilkår at Israel skulle trekke seg ut av okkuperte områder. Det ville Israel ikke. Svaret ble i stedet det som hvite undertrykkere alltid har gitt, før de har måttet gi opp undertrykkelsen: Man vil ikke snakke med terrorister. Etter undertrykkernes definisjon er de som dreper flest sivile ikke terrorister. De legger til grunn at drap bare er terrorisme når de rammer undertrykkernes folk. Fiender må snakke sammen. Nelson Mandela har sagt at hvis det skal bli fred, må fiender snakke sammen. Israel valgte en annen vei. «Financial Times» skrev 4. januar om blokaden av Gaza som Israels svar på at palestinerne hadde stemt på Hamas. «Economist» mener at Israel og USA håpet at den nøden som beleiringen skapte, skulle vende folket mot Hamas. Det ble omvendt. Og, som «Economist» skrev 3. januar: Det siste strå kom da Israel, i november, tross våpenhvilen, drepte seks Hamas-folk. Hamas svarte med raketter. Resten av tragedien har vi sett hver dag på TV. Men hvordan kan USA, som taler om å spre frihet og demokrati, støtte undertrykkelsen av et folk, og brudd på folkeretten, og støtte tilsidesettelse av et valgresultat, slik som USA gjør når det gjelder Palestina? Om forskjellen mellom amerikanske og europeiske reaksjoner skrev «Economist» i 2006 at «Det mest opplagte svar ligger i den makt som ligger hos... Israel-lobbyen (AIPAC) og det religiøse høyre.» Som forklaring på religionens rolle ble nevnt at «To av fem amerikanere tror at Israel ble gitt til det jødiske folk av Gud, og en av tre sier at opprettelsen av staten Israel var et skritt i retning av Kristi gjenkomst.» Ingen amerikansk politiker har særlige muligheter for å bli valgt til Kongressen uten å støtte Israel. Men forhenværende ledere som Jimmy Carter kan protestere mot misbruken av militær overmakt. Katastrofe for Israel. De som forsvarer den israelske politikken overfor palestinerne støtter en politikk som skaper et hat som kan føre til katastrofe for Israel. De gjør det enda vanskeligere for de israelerne som ønsker en annen politikk, å få sitt land til å snu kursen bort fra katastrofen. Venner av Israel bør arbeide for at Israel godtar det arabiske fredsforslaget. Det krever bl.a. grenser som før krigen i 1967, bare med slike justeringer som partene blir enige om, og garantier for Israels sikkerhet. Kåre Willoch tidligere statsminister og sentral Høyre-politiker. Kronikken stod i Aftenposten den 15.01.09 se også: www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2866969.ece Følg også debatten som gikk foran og som fulgte i etterkant, der Willoch blant annet ble beskyldt for å være rasist og antisemitt: Mona Levin: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2867223.ece Jostein Gaarder: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2868517.ece Dagfinn Høybråten: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2868872.ece Siv Jensen: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/midtosten/article2869828.ece

14 En soldat drømmer om hvite tulipaner av Mahmoud Darwish gjendiktet av Tale Næss Han drømmer om hvite tulipaner, en olivengren, brystene hennes slik de blomstrer om kvelden Han drømmer om en fugl, - forteller han, om sitrontreets frukter Han teoretiserer ikke. Han forstår tingene slik de er. Slik han sanser og lukter dem. Hjemland for ham, sier han er å drikke sin mors kaffe, å komme hjem i skumringen Han forteller om avskjeden, hvordan moren hans gråt stille da de ledet ham til fronten Hvordan smerten i stemmen hennes fylte kroppen med nytt håp Håpet om at duer skulle flokke seg omkring krigsministeriet Han inhalerer. Han sier som i et forsøk på å flykte fra blodfylte sumper

15 Jeg drømte om hvite tulipaner, en olivengren, en fugl som omfavnet morgenen fra et sitrontre - Og hva så du da? - Jeg så det jeg gjør En blodrød kristtorn eksploderende i sanden i brystkassene deres i magene deres - Hvor mange har du drept? - Umulig å si. Jeg fikk bare en medalje Han sa som om han skulle til å bryte ut i sang - Han kollapset som et telt på steingrunn, omfavnende pulveriserte planeter Den høye pannen var kronet med blod. Brystet hans var uten medaljer Han var ingen topptrent kriger, han lignet en bonde, en arbeider, en reisende Som et telt kollapset han og døde, med armene utstrakt som uttørkede elveleier Da jeg lette i lommene hans etter et navn fant jeg to fotografier, ett av hans kone og ett av hans datter

16 Da jeg fylte det fjerde glasset hans, spurte jeg spøkefullt - Skal du dra? Hva med hjemlandet? - Give me a brake svarte han. - Jeg drømmer om hvite tulipaner, gater fylt med sang, et hus av lys Jeg trenger et godt hjerte, ikke kuler Jeg trenger en klar dag, ikke et forrykt, fascistoid øyeblikk av triumf Han sa adjø og gikk for å lete etter fuglen som ønsker morgenen velkommen fra en olivengren Han forstod bare tingene slik de er. Slik han sanser og lukter dem. Hjemlandet for ham, sa han var å drikke sin mors kaffe, å vende trygg, hjem, i skumringen Mahmoud Darwish var den palestinske najonaldikteren. Han kom fra en liten landsby i Gallilea, og var 7 år da familien måtte flykte derfra i 1948. På grunn av sin status var han en av de heldige som fikk komme til Vestbredden etter Osloavtalen i 1993. Men han følte seg fortsatt landflyktig. Han døde i august i fjor.

17 Fra samlingen On Ruins and Return av Rachel Tzvia Back 8. I live on the ruins of Palestine Slow to speech thick of tongue quick in anger ancient parched fear In the ruins on a land through a night ignited By a single signed vision and another single spark Cradled close in the charred palm Chiseled in a stonedream carried across history Through the dark beneath our bare feet Strangers all On the ruins of Palestine

18 11. When we no longer care Who or how many are dead our own running through the sprinklers in the still ablaze afternoon When we are too weary too hot too bored to read even one more name of the day s favorite tale: two teenage daughters dead in a day two bodies on two stretchers and their mother fallen upon them her mouth mangled in open agony as she strokes their lovely long legs now covered in flags one more tomb in a season of many when we cannot remember the name of the smallest baby girl carried through narrowstreets amid crowds of mourners curled in her father s arms she is

19 tiny slightest bundle of cloth bread wild wildflowers in her father s arms carried through the graveyard to the crumbling edge of driest dirt in a season of stray bullets no one claims someone aimed when we count our days by which bloody incident killed those children in what village or city while we travel to work and back home and we no longer care so long as our own can still run through the sprinkles in the late after-noon blazing heat

20 Fra samlingen On Ruins and Return av Rachel Tzvia Back Gjendiktninger av Tale Næss 8. Jeg lever på restene av Palestina Snakker langsomt tungen rask til et urgammelt sinne utbrent frykt I ruinene av et land gjennom netter satt i brann av en enkel visjon av en enkel gnist holdt varlig i forbrente håndflater meislet inn i drømmer av stein brakt videre gjennom historien via et skjult mørke under de bare, bare føttene våre Fremmede er vi I restene av Palestina

21 11. Når det ikke lenger angår oss hvem eller hvor mange som er døde Våre egne springer gjennom strålene fra haveslangen i den stille antente ettermiddagen Når vi har gått lei av Når det begynner å kjede oss Når vi er for varme til å lese et eneste navn til i denne dagens favoritt fortelling: to tenåringsdøtre døde to kropper bårene de ligger på og en mor bøyd over dem munnen hennes myk åpen i fortvilelse mens hun stryker de lange slanke lemmene deres nå dekket av flagg enda en bombe i en årstid for slike Når vi ikke lenger husker navnet til henne den aller minste jenta hun de bar gjennom gatesmugene der i mengden av sørgende krøllet sammen i farens armer er hun ørliten en liten pakke bare

22 av mykt tøy dekket med blomster markblomster i armene hans båret til gravplassen på en kant av smuldrende leire tørr og bitter i dette som er tiden for streifkuler ingen vil ta på seg å ha siktet når vi teller våre dager med å nevne which bloody incident killed those children I den landsbyen eller i den byen på vei til jobb eller på vei tilbake fra jobb og angår oss ikke så lenge våre egne fortsatt kan løpe gjennom strålene fra haveslangene på sene ettermiddager pulserende av varme Rachel Tzvia Back er en israelsk poet som bor i Gallilea. Diktsamlinga on Ruins & Return kom ut i 2007.Den tar for seg bevisstheten om at hennes samfunn er tuftet på andres ruiner.

23 HE WAS A CHILD THAT DAY by Ghassan Kanafani The blazing redness of the morning sun anointed the sands of the silver coast. The twisted date trees shook last night s sleep from their languid idle fronds and stretched their thorny arms skyward to where the walls of Are towered above the dark blueness. To the right was the road coming from Haifa. To the left the large round disc of the sun climbed into view from behind the hills and tinged the tops of the trees, the water, and the road with the blushing hue of early morning shyness. Ahmad took a reed flute from the basket and leaning back in the corner of the car began to blow into it an injured air of rebuke, of an eternal lover. He might live in any of the villages scattered like the still stars throughout the land. The bus, however, was hiding in the breeze of the sunrise. The injured melody came naturally to an end, which was precisely the reason that nobody in the corners of the car was in any way surprised by the song. They expected the song to burst forth from out of everything around them. The surprise was in actually finding it missing. The fields wandered off to the left, undulated with bloodstained green, the waves continuing their eternal efforts to mount the silver sand. In all that small enduring mineral world, the service taxi, with its melody of grief, was a kind of unseen and unspoken link joining twenty men who had never in their lives, until that morning s greeting while they waited for the taxi in King Faisal Street in Haifa, exchanged a word with each other. This word was a small one, made up of workers, absorbed by the docks like a faulty siphon, from all the holes of Galilee and peasants from the district of Haifa, related by marriage from a time before their memories, men and women from the district of Safad, and one child from Umm al-faraj, whose mother had sent him to Haifa to see if his father was still alive and who was returning now with the answer. There was the whole legal issue of land in al-kabri and the lawyer whose job it was to inquire into this before the courts. There was a woman trying to match a young girl with her only son. There were the baskets filled with food, flat bread and pigeons baked in brick ovens, children s toys and whistles, and letters that were being carried from one distant place to another, between those who had fled. There was the reed flute belonging to the young

24 man whose school had been closed only the day before. And the driver who knew the road like he knew his own wife. From Haifa, along the winding road which clung to the coast like a necklace, ascending wherever the palm trees sprang forth and retreating in confusion in its silent agonizing struggle with the old irrigation canal from the sea. Above the river al-na amin which flowed sadly and wearily, but pure still, in a noisy torrent, with a stubborn calm. From there the car climbed the road to Acre, to al- Manshiah, to al-samaria, to al-mazra a, to Nhariya, turning east and plunging through dozens of villages, leaving along the road a passenger here, a basket there, a letter for a man who is waiting and a husband for a woman who couldn t wait. One of the men spoke to another who was sitting next to him: This young man is a good flute player. The other man didn t answer. He was looking out the window, absorbed in the melody, as if it were a jar of the choicest cream. The child laid his head in the lap of the old woman sitting next to him and fell asleep. Another woman, who didn t know him, had prepared a flat bread stiffed with boiled eggs, and was waiting for him to wake up so she could give him something to eat. The driver hummed a song along with the melody, about a young man who was able to carry a mountain and place it on the house of the girl he loved, just in case she wanted to flee to the cave where there was a mat, a loaf of bread and olive pits. Acre was approaching, through the windows. First the cemetery on the right side of the road, then the station on the left, and a little further on houses built of Jerusalem stone, puffed like loaves of bread. Behind it were the walls of the public garden, yellow with all its quinine trees. In the distance appeared the tops of the wall with its brown stone towers and the green plants growing from their crevices. On the left there were new houses, small and planted round with row upon row of luxuriant jujube blossoms. On the horizon was Tel al-fajhar, venerable with its flat summit and its peaceful verdant surface with the tombs of soldiers whose resistance had bequeathed them death and who now saw no further than the walls. Then to the left, the quarantine building, and a string of repair shops which never slept, but watched over rows of tires rising higher and higher like barrels in front of their grease-stained doors. Dusty vines and plants climbed over the wrecks of cars awaiting repairs, or weighing, or

25 simply eaten with rust. A man took off his coat and covered the child with it. Another man, named Salah, took an orange from his basket, peeled it and offered it first to his neighbor as etiquette and custom required. Two other men were discussing the olive season, while a corpulent woman who had made the pilgrimage the year before was now telling a story about how the Jews had blown up an orphanage in Jaffa and how the bodies of the children had been strewn around the crater of Iskandar Iwad Street mixed with the seeds of burst oranges. A bomb had been placed in a truck full of oranges which was stopped at the steps of the orphanage. A turbaned sheykh had declared that the hands of Allah would smite all those who killed orphans. Allah would surely take his vengeance now. Five Minutes before Nahariya the child woke up. The sun was blazing, and one of the men was getting ready to leave the car. At the edge of the road, there was a cart carrying vegetables pulled by a small, white donkey. The reed pipe was silent now, and in a loud voice the driver said: God willing, let it be something good! The men surveyed the road from atop the back of the driver s seat. Ahmed said, It s a patrol, but Salah corrected him: No, they re Jews. The hajja exclaimed: Oh my God. Then the car stopped and the driver turned off the engine. Get out, said a soldier dressed in dark green and carrying a machine gun. He poked his head inside. The driver got out first, holding the child, then the women, and finally, after everyone else came the men. The men were the first to be searched, then the baskets were torn apart and the carefully knotted white bags opened. The two soldiers who carried out this operation reported to their officer, a short tanned man with a revolver strapped around his waist and carrying a black stick, that the baskets and bags had no weapons in them. This short officer ordered the soldier standing next to him to call the child, then he indicated with a circular gesture to his men that they should start lining up the men and women at the side of the road with the stream of water directly behind them. He proceeded to count them and announced in Hebrew: fifteen. He struck his legs lightly with his black stick, while the child standing next to him paid no attention to any of it. With short resolute steps he passed up and

26 down in front of the expectant line and began: This is war, you Arabs you say you re so brave, and you call us mice. You, come here. A young girl appeared from behind a small car. She was wearing shorts and had a machine gun slung over her shoulder. She stood with her bare legs apart on the side of the road. This is your quota for today. They fell into the ditch, their hands and faces sunk in the mud, collapsed in a dense, confused and bloody heap. Blood ran underneath their bodies, combining with the water from the stream flowing towards the south. The tanned man looked at the child. Leaning towards him, he took his ear cruelly between his fingers: You see? Remember this well when you tell the story He straightened up, and cuffing the child from behind with his black stick, pushed him forward. Let s go. Run as fast as you can. I m going to count to ten and if you aren t out of here by then I m going to shoot. The terrified child couldn t believe any of it and remained fixed on the spot like one of the trees planted around him. His jaw dropped showing his imperfect teeth, as he looked from the ditch to the girl with her shorts. The next instant he had received another blow with the black stick and felt it cut his flesh. There was nothing for him to do but to throw his legs to the wind and take off down the road, a veil of dizziness, mist and tears before his eyes. Through it all the sounds of their loud laughter reached his ears and he stopped. He did not understand what had happened or why, but he stopped. Putting his hands in his trouser pockets, and without looking back, he walked with quiet deliberate steps down the middle of the road. He began to count slowly to himself: one, two, three Oversatt av Barbara Harlow Hentet fra samlingen Palestine s children av Ghassan Kanafani, Lynne Rienner publishers, London år 2000 Kanafani blir regnet som den forfatteren som brakte modernismen inn i palestinsk litteratur. Han ble drept av den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad med en bilbombe i 1972, sammen med sin 17 år gamle niese.

27 Notater om de palestinske flyktningenes situasjon av Bendik Sørvig Bendik Sørvig er tidligere ansatt hos Norsk Flyktningehjelp i Libanon og skribent for Morgenbladet. For tiden er han engasjert av Norsk Fotballforbund i Irak. Krigshandlingene og den etniske rensningen under opprettelsen av staten Israel i 1948 sendte anslagsvis 750 000 palestinere på flukt fra sine hjem. De som flyktet fra kampene og den etniske rensningen slo seg i hovedsak ned i nabolandene Jordan, Syria og Libanon, og på Vestbredden og Gaza, som ennå ikke var okkupert av Israel. Okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967 resulterte i 400 000 flyktninger. Det er i dag om lag 4,8 millioner registrerte palestinske flyktninger i regionen, de aller fleste er etterkommere av de som i sin tid ble fordrevet. Mange har vokst opp og levd hele livet under kummerlige kår i flyktningeleirene. Alle er statsløse borgere i sine vertsland. Flyktningestatusen er for lengst blitt en integrert del av den palestinske identiteten, forsteret av livet i leirene, og ikke minst drømmen om å vende tilbake. Israel har aldri erkjent noe ansvar for den palestinske flyktningesituasjonen, og har motsatt seg ethvert forsøk på å innlemme prinsippet om tilbakevending inn i fredsforhandlingene med palestinerne. De palestinske flyktningenes rett til å vende tilbake er nedfelt i FNs generalforsamlings resolusjon 194, vedtatt i 1949.

KART OG SENTRALE ÅRSTALL: 28

29 SENTRALE ÅRSTALL I PALESTINSK HISTORIE: 1897: Første sionistkonferanse. Konferansen vedtar å opprette en jødisk stat i Palestina. 1917: Balfourerklæringen: England støtter ideen om nasjonalt hjem for jøder i Palestina. En jødisk innvandringsbølge følger fram mot 1948. 1922: Folketelling i Palestina: Folk med jødisk religion utgjør 11 % av befolkningen 1947: FN vedtar resolusjon 181- deling av Palestina i en arabisk og en jødisk del. Jerusalem skal være internasjonal by under FN. 1948: Staten Israel opprettes. Om lag 750 000, over halvparten av den palestinske befolkningen flykter. Mange etablerer seg i Libanon. 1967: Israel erobrer resten av Palestina, Vest-Bredden, Øst-Jerusalem, Gaza og Golan høydene fra Syria. Over 1 million palestinere kommer under israelsk okkupasjon. 400 000 flykter.

30 1976: Massakren i den palestinske flyktningeleiren Tel al Zathar i Beirut. 1981: Israel invaderer Libanon for å begrense PLO, den palestinske frigjøringsbevegelsens innflytelse i landet. 1982: Israel invaderer Libanon på nytt. De trekker seg tilbake på sensommeren. Så følger massakrene i flyktningeleirene Sabra og Shatilla og PLO fordrives fra landet. 1991: Palestinske ungdommer starter en omfattende protestbevegelse også inne i Israel, Intifadaen. Flyktningene får ikke vende hjem. 1993: Oslo-avtalen kommer i stand. Tostatsløsningen trer i kraft. 2002: Israel starter bygging av en 68 mil lang mur. Muren er opp til 8 m høy og omfatter en 60 m brei sikkerhetssone 2006: Den islamistiske organisasjonen Hamas vinner overraskende parlamentsvalget i de frigjorte områdene. Dette fører til en internasjonal boikott av Hamas og operasjon Sommer Regn. 2009: Israels invasjon av Gaza under operasjon støpt bly som kostet om lag 1300 palestinere livet. I dag lever om lag 10 millioner palestinere under okkupasjon eller som flyktninger i andre land. Skrevet av Peder Martin Lysestøl oktober 2008

31

32 STEDER OG ORD VI BRUKER I FORESTILLINGA: salam alekum: arabisk hilsen. Al Quds: det arabiske navnet på Jerusalem zeton: det arabiske ordet for oliven jihdo: bestefar på arabisk. habibti: det arabiske ordet for kjære/kjæreste Nakba: utdrivelsen i 1948, det palestinerne kaller katastrofen Jaffa: en by i Palestina, nå Israel, men også et område berømt for sine appelsinplantasjer. Appelsinene fra dette området kalles jaffa-appelsiner. Galilea: en region i Palestina, nå et sentralt område i Israel. Deir Yassin: en palestinsk landsby der det ble begått en massakre i 1948. Haifa: en palestinsk kystby, nå i Israel. Mange palestinere flyktet fra havnen i Haifa i 1948. Shatilla: en av de mest sentrale palestinske flyktningeleirene i Beirut. En stor massakre ble begått der i 1982. Flere var med å utføre denne massakren; israelske sikkerhetsstyrker stod vakt rundt leiren, den Sør-Libanesiske hæren gikk inn. Også libanesiske spesialstyrker deltok. Den israelske forsvars-ministeren, senere statsminister i Israel, Ariel Sharon ble i ettertid etterforsket og anklaget for å være ansvarlig for denne handlingen som kostet over 2000 sivile livet. Selv om han ble dømt fikk dommen aldri noen reelle konsekvenser. Sabra: et palestinsk boligområde i Beirut. Det grenser tett opp mot Shatilla. sakhan: en palestinsk rett basert på kylling, olivenolje og løk. Retten bakes i en spesiell underjordisk leirovn og er i våre dager sett på som en delikatesse blant palestinske flyktninger. pogromer: massakre på jøder. Det var flere slike massakrer i Europa sent på 30-tallet. Sammen med den nazistiske forfølgelsen av jøder, holocaust og innvandringsstopp for jøder i de fleste europeiske land, var dette med på å presse fram den siste jødiske innvandringsbølgen til Israel og senere den internasjonale anerkjennelsen staten Israel fikk da den ble opprettet.

33 Jeezreldalen: det rikeste jordbruksområdet i Palestina, nå Israel, og det området som først ble kolonialisert av jødiske settlere. jaani: himmel på arabisk.

34 HVOR KOMMER JOVAN OG BUZHAN FRA: Jovan kommer fra Serbia. Han sier selv at han gjerne skulle vært fra Jugoslavia, men det landet eksisterer ikke lenger. Her følger noen fakta om Serbia/Jugoslavia. Det serbiske flagget nå. Serbias historie er en historie fylt av konflikter. Landets strategiske plassering mellom to kontinenter har gjort det utsatt for invasjoner av mange folk. Beograd antas å ha blitt jevnet med jorden av 30 forskjellige arméer over tidens løp. Serbia har blant annet vært underlagt grekerne, romerne og Det bysantinske riket. I moderne historie har landet vært et autonomt fyrstedømme (1817 1878), et uavhengig fyrstedømme og kongedømme (1878 1918), del av Serbernes, kroaternes og slovenernes kongedømme (1918 1941) (omdøpt til Kongeriket Jugoslavia i 1929), et lydrike under Nazi-Tyskland (1941 1944), en sosialistrepublikk under Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia (1945 1992), en republikk under Den føderale republikken Jugoslavia (1992 2003) og en republikk i unionen Serbia og Montenegro (2003 2006) før landet erklærte sin uavhengighet som Republikken Serbia 5. juni 2006.

35 Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde BNP 31,8 mrd USD 2006, Verdensbanken BNP (vekst) (Verdensbanken) 6,30 % 2005, UNDP Database Konsumpriser 15,6 % 2006, UN Statistics Industriproduksjon 5,6 % 2006, UN Statistics Arbeidsløshet 15,0 % 2003, UN Statistics Handelsbalanse - 6,88 mrd USD 2006, UN Statistics BNP per innb 3 244 USD 2005, UNDP Database Jugoslavia, som ikke lenger finnes, så sånn ut. Det var en sosialistisk føderasjon. Det gamle flagget fra den tiden ser du under her.

36 Buzhan er fra den Irakiske delen av Kurdistan, som du ser som ei rute på dette kartet. Men hele det lyse området er det som betegnes som et eventuelt Kurdistan. Det kurdiske flagget. Flagget til en nasjon som ikke finnes Kurdistan omfatter det sørlige og østlige Tyrkia, fra foten av Taurusfjellene i vest til Ararat-fjellet i nordøst, deler av Nord- Syria, det Nordøstlige Irak, den nordvestlige delen av Iran samt områder i Armenia og Azerbaijan. Som etnisk gruppe omfatter den kurdiske nasjonen bortimot 50 millioner mennesker. Disse lever dels innenfor området, dels som flyktninger spredt over hele verden. Kurderne har lenge vært utsatt for systematisk undertrykkelse. Bare i Irak forekommer undervisning på kurdisk, og mange steder er det forbudt å bruke kurdisk språk eller kurdiske nasjonale symboler. Kurdistan har aldri eksistert som en enhetlig selvstendig stat. Derimot finnes det en provins med navnet Kurdistan i Iran, og i Nord-Irak er tre provinser slått sammen til den autonome regionen Kurdistan i samsvar med grunnloven av 2005. I Tyrkia, der det offisielt ikke finnes noen kurdere og der det lenge var straffbart å snakke kurdisk offentlig, har den marxistiske geriljaen PKK drevet væpnet kamp for en kurdisk stat og rettigheter siden 1984. Rundt 40 000 mennesker er drept som følge av dette opprøret, og den tyrkiske hæren har utradert flere tusen kurdiske landsbyer. Store deler av den kurdiske befolkningen har derfor flyktet inn til byene. Den tyrkiske staten har også drevet en omfattende tvangsflytting av kurdere til andre områder i Tyrkia.