Notto Fipp praktiserer sin idé

Notto Fipp praktiserer sin idé Han går fra Kristiansand til Oslo uten å spise. Så var altså Notto hjemme igjen. Meget var forandret, hans selv også. Han hadde lidt et sjelelig nederlag, det fikk så være verre var det at han ikke fant sine landsmenn initiativrike nok. Han var amerikanisert, det burde forøvrig hele nasjonen være, mente han. Litt arbeide fikk han i Kristiansand, noe også ved grubene i sin hjembygd Evje. Det var ellers bare leilighetsarbeide. Snart hadde han noe å bestille, snart var han ledig. Men som alltid før i sitt liv tok han enhver tilskikkelse med godt humør. Ingen kunde si om Notto Fipp, når man møtte ham, at han kom fra begravelse. Et godt smil på lebene og et lunt blikk i øiekroken. Det var som man gikk imøte en mann fra en belivet fest når Notto Fipp var i sikte, så festlig var han tross sitt alt annet enn elegante antrekk. Han klædde sig i filler og han likte sig i filler. Når han ikke hadde noe fast arbeide, gikk han igang med å bygge huser. Et særsyn måtte husene vel være, for han viste dem frem mot entré! Han blev lei av å bygge huser også som enhver intelligent leser vil forstå, var det et karaktertrekk hos Notto Fipp at han blev lei av både det ene og det annet og så var det at han traff en venn av sig. «Du blir for tjukk,» sa vennen. «Du har det for godt.» «Ja,» sa Notto, «jeg har det visst for godt. Jeg spiser som et svin, og det er vel derfor at fordøielsen er i uorden. Jeg er langtfra frisk. Jeg får gjøre som jeg gjorde i Amerika; ta mig en sultekur.» Å ligge og sulte passet sig ikke for Noto Fipp, han måtte være i stadig bevegelse, helst gå, gå ustanselig og dermed fikk han idéen til å ta sig «en liten tripp» til Oslo, til landets hovedstad gå uten å spise. I den anledning tok han en sving opom «Fædrelandsvennen» i Kristiansans, sa hvem han var og hvad han aktet sig til. Vedkommende journalist antok ham selvfølgelig for gal, men konferansen endte da med at Notto fikk frimerker og brevark og konvolutter mot at han skulde sende en liten epistel hver dag om turens forløp. Det var hele betalingen. Ingen ante da at Notto Fipps navn om ikke mange dager skulde fly over landet. Den 26. juli 1929 presis klokken 10 om formiddagen startet Notto fra Kristiansands torv. Det var ingen tilskuere. Han var iført blå dress uten vest, en lilla skjorte utbrettet i halsen, og stråhatt. Under armen hadde han en pakke med et klæsskift og i hånden en paraply det var hele hans habengut. I lommen hadde han et stykke 15-øres skråtobakk som han skulde ha å trøste sig med på veien. «Det kommer nu forresten an på hvor lenge jeg klarer tobakken, smilte han lunt.» Han var ellers i godt humør og der var ikke tvil i hans sjel om at eksperimentet vilde lykkes. Han beregnet å gå ca. 4 mil idag, 3 imorgen og være i Arendal iovermorgen. Så fortsatte han da videre østover i ro og mak, i forvissningen om at strekningen han tilbakela vilde bli mindre

og mindre efterhvert. Vi overlater ordet til ham selv: Første dag. Akk o ve, det er ikke bare moro å reise som turist, ialfall ikke på en tom mave. Ja, den begynner alt å føles tom: men det er vel ingenting mot det den vil bli! Den blir vel så tynn som en toøring, når jeg omsider med møie og besvær endelig får den med mig til Oslo. Startet rund og mett idag kl. 10 fra torvet, og alt gikk så lett. Men så kom den tid på dagen da jeg pleier å ha mat, og da det ikke blev noe av med denne maten, så begynte innvollene smått om senn å stelle til en hel liten revolusjon, som med tiden føltes verre og verre, og akkurat nu er det «reint ille». Å tenke sig til at det skal gå to dager tilende før elendigheta vil gi sig. Jeg har gått omtrent fire mil i dag, så jeg er ikke så lite trett nu, håper snart å finne en løe med nyslått høi hvor jeg kan slenge min syndige skrott og få hvile en liten stund. Godnatt! Annen dag. Rett skal være rett om det er aldri så galt, sa mannen. Men det er en ting med denne turen min som er både galt og rett. I den første notisen stod det at jeg aldri hadde vært syk. Og det er så riktig det kan bli, enda det er helt galt. Siden jeg begynte med denne fastingen har jeg aldri hatt noen sykdom utenom snue og liktorn. Før den tid, var jeg dugelig syk. Men den tiden regner jeg ikke med lenger. Den vedkommer mig ikke. Nå glemte jeg forresten hvad jeg skulde si, og det samme kan det også være. Tredje dag. Ja, nu er jeg da kommet godt og vel inn i Aust-Agder, men det er ikke her som i Vest-Agder å gå og slenge efter veien. Her må man gå en halv mannsalder før man treffer på en veiviser. Nei, da er det noe annet i Vest-Agder, der er lettvint og greit å finne frem. Av og til hender det her, at jeg kommer forbi bare noen bautastener, eller hvad jeg nu skal kalle dem, som der ikke står annet enn årstall på, og det er sannelig ikke til noen veiledning for fremmedfolk. I skilleveien mellem Grimstad og Fevik står der således en diger sten med «1850» på ikke noe annet. Oplysende, ikke sant? Ja, det er noe å få forstand av. Men hvem vet kanskje er den satt opp der, som veifarende kan få noe å grublisere over, som om de ikke i forveien har nok av besvær med å finne frem.. Av og til virker det opmuntrende å finne en milepel, som ialfall viser hvor mange mil der er til og fra de forskjellige byer, navn på fylke og forskjellig herreder, men det må være mange Herrens år siden disse blev til, for der står jo «Nedenes Amt» på hver eneste en av dem. Øst for Arendal er det imidlertid slutt med disse også, så de er kanskje opsatt av en eller annen privatmann, som hadde hjertelag for andre, og hvem det nu måtte være, så skal han ialfall ha en hjertelig takk fra en ensom vandrer. Ellers er her nokså koselig å fare, vakkert og vekslende terreng og folk er hyggelige. Men der er naturligvis ingen som forstår at jeg har «slutta me å spise». Jeg traff en kristiansunder igår, og han fortalte mig, at han var blitt tatt for å være mig, på en gård han var innom. Han hadde spurt om mat hvad han forresten også hadde fått, men da han gikk hadde konen smilt så lurt til han og spurt om han kanskje var denne «Fippen» som var på sultevandring. Heldigvis for mig fikk han da imidlertid gjort henne begripelig at han ikke hadde noe med Fippen å gjøre. - Igår var jeg så flott at jeg tok inn på Evensens hotell i Lillesand, men det går nok ikke der må «løelosji» til skal alt gå vel. Fjerde dag. Idag grov jeg mig selv frem fra et dypt hull i en høiløe og følte mig forfrisket

både på legeme og sjel. Jeg var forresten nokså utaset igår kveld. Her er jo så varmt om dagen at det mest er «om livet». Det er derfor ikke fritt for at det tar styggelig på fettet nu. Uff a mig for støv jeg sluker! Men «alt som fyller, det føer,» sier man. Jeg så med vemod på en hestetro ved veikanten forlengst tørr for vann. Den stod der og sa ingenting, men talte allikevel sitt tydelige sprog om at her var der engang hester til. Nådde Arendal. Veiet mig, og det viste sig at jeg hadde tatt av 6 kg. Skal dette holde på, behøves visst ikke noen sultekur på første halvhundre år. Lå i en løe. Femte dag. Nu har jeg forlenget veien med nesten en mil ved å ta nedenom Tvedestrand. Det er nu forresten min egen skyld, for jeg kunde jo ha spurt mig for, men jeg gidder ikke. Dette er forresten en elendig dag på mange vis. Da jeg endelig efter dagens strev får lagt mig i en løe, begynner jeg plutselig å skjelve og fryse, som skulde det være på det siste med mig, og slik holdt det ved til jeg sovnet. Da jeg våknet ved middnatt, var jeg så tørst at jeg måtte ut å lete efter vann. Jeg kunde jo ikke komme inn noen plass, der var låst overalt og ikke kunde jeg finne noen vasskjelle heller. Omsider fant jeg en blikkboks og med den i hånden ruslet jeg nedover jordet, gjennem krattskog og elendighet for å finne en bekk, og så visste jeg ikke ord av det før jeg plumpet i et vannhull til midt på maven. Fy, så kaldt som det var, og lite behagelig var det å legge sig med de våre klærne på. Vann hadde jeg ialfall sandelig fått nok av. Sulten føles ikke så ille denne gangen, jeg tror det må komme av den stadige gåingen, men jeg har en fryktelig vond smak i munnen, og tungen er helt belagt. Men jeg trøster mig med at det er det vonde i kroppen som skal ut på det vis. Hvor lenge det vil vare, er jo ikke godt å si. I går gikk jeg omkring 27 km. Sjette dag. Denne affæren rundt Vegårdsheien kostet mig halvannen mils vei unødig marsj. Skal det bli mange sånne «Vegårdsheier», blir det nok ikke stor klatten som blir igjen av Fipp når han kommer til Oslo. Har følt mig dårlig idag, fikk allikevel krabbet mig frem en 28 km. Syvende dag. Våknet frisk og god idag kl. 5. Startet likeså godt med en gang. Om morgenen er det den beste tid å gå. Ingen biler med sine støvplager. Nådde Brevik. Lå i et bryggerhus. Et apropos. Notto Fipps ferd, hans lille «tripp» som han selv kalte den, til Oslo, hadde, uten at han visste det vakt opmerksomhet over det hele land. Hans små fordringsløse epistler til «Fædrelandsvennen» var blitt telegrafert land og strand rundt, pressen var blitt interessert i denne merkelige mann som skulde sulte sig gående til Oslo. Og publikum blev interessert. Hvert skritt som Notto Fipp tok efter den syvende dag, hadde derfor hele landets oppmerksomhet rettet mot sig. Hertil bidrog også følgende lille avisinserat: For dem som ikke kjenner mannen, vil en slik tur, som den han foretar, virke som humbug. Men for dem som kjenner Notto Fipp står turen som noe av en selvfornektelses-tur. Jeg har kjent Fippen gjennom flere år, han er det mest umiddelbare og eiegode menneske man kan

støte på og bunn ærlig. Har Fippen sagt at han ikke skal smake mat på turen, så gjøre han det ikke, uten han er pokka nødt til det og da sier han også fra. Jeg tror han klarer det. Notto Fipp heter Notto Senum. Navnet Fipp har han i sin originalitetsjakt antatt. For å få hevd på navnet lot han i sin tid 3 4 hår gro ut midt på haken. Derav kommer «Fippen». - Lykke på turen Notto! Verden står nok om du klarer turen eller ikke. Men ingen skal få lov å skumle om din hederlighet. J. M. J. Åttende dag. Det regner, det har regnet ustanselig i mange timer. Men jeg går og går. Godt at jeg har paraplyen! Når Brevik. Niende dag. Starter om eftermiddagen, passerer Porsgrunn og går videre til Skien. Men hva skulde jeg der? Atter en krok på noen mil. At jeg aldri kan lære! Tiende dag. Idag er det nok forsvunnet adskillig flesk. Jeg hadde forlenget veien med ca. en mil og besluttet å ta toget tilbake, det hjalp jo litt på skaden. Gikk av ved Eidanger. Fortsatte videre til Sandefjord og Larvik. Her hadde jeg den merkelige oplevelse at biler som kjørte forbi, stanset mens folkene i bilen vinket til mig. Hvad kunde det bety? Og de ropte; «Der har vi «Fippen!» Nei, det går over min forstand og langt inn i prestens. Ellevte dag. I Tønsberg. Det var nettop i hvalfangsttiden da hele byen var opfylt av hvalfangere. Ikke et losji å opdrive. Jeg gikk til klokken 10 om aftenen og søkte efter et sted hvor jeg kunde hvile min overtrette kropp. Til ingen nytte. Denne stund var den mørkeste hittil på hele min vandring. Hvad skulde jeg gjøre? Når undtas den lille tid togkjøringen hadde tatt, og en liten middagshvil, hadde jeg vært på benene siden klokken 7. Jeg holdt på å segne. Så kom jeg til å tenke på politistasjonen. Javel, jeg fant den og gikk inn og banket på. «Kom inn,» sa det. Jeg forsøkte, men døren var låst. «Jeg kan ikke få op døren» sa jeg. «Gå op i 2. etasje og få nøklen av vaktmesteren,» hørte jeg noen si. Dette syntes jeg var snodig, men jeg ruslet da op og banket på den første og beste dør jeg traff på. Intet svar. Jeg åpnet den forsiktig vannklosettet! Hm! Jeg gikk jo og sultet så jeg hadde ingenting der å gjøre. Banket på den neste. Intet svar åpnet forsiktig et pulterkammer med alskens rot i. Endelig! Det tredje rum var der folk i og det var selve politikammeret. Jo, jeg kunde bli der natten over. Jeg blev så innskrevet som husvill, og så blev jeg av en politibetjent eskortert ned der hvor jeg hadde banket på først. Det var fyllearresten - - Tolvte dag. Blev sloppet ut klokken 9 iformiddag. Jeg hadde ikke sovet noe videre godt. Men jeg går. Er så trett at jeg ikke tør se mig om. Jeg kjenner mig ikke så sterk lenger, - - - men jeg skal nok klare å nå målet - - So long! - -

Notto kom til Holmestrand og fortsatte videre til Drammen. Herfra startet han i god form, men så var det at kreftene begynte å svikte. På siste etappe, veien fra Drammen ti Oslo, holdt han flere ganger på å besvine. Men han holdt det gående. Og herunder var det at jeg traff ham. Jeg holdt ved bygrensen med bilen. «Vil du ikke nu sitte op, Notto,» sa jeg, «nu har du jo nådd Oslo. Han stanser heller ikke denne gang, han går og han hvisker: «Jeg skal først til stortingsbygningen.» Det er vondt å se på denne ynkelige skikkelsen, en kan hvert øyeblikk vente at han stuper, øinene hans blir nesten borte i sine huler. «Hvad skal denne merkelige vandring bety og hvorfor har du ikke forlengst gitt op?» Han smiler et matt smil. «Når jeg først hadde bestemt mig til å gjennemføre denne sultekuren, eller om du vil, «sulteturen», så kunde bare sykdom eller uhell få mig fra det. Men imorges var det ikke rart med kreftene, og da jeg for en time siden tumlet inn på Lysaker politistasjon, blev det svart for øinene mine. En vennlig politimann bød mig en appelsin, men jeg vilde ikke ta den. Forresten er det bare kreftene som svikter, når en først har sultet sig gjennom de firefem første dagn, er det ikke så vondt å sulte som mange tror. De fleste har godt av en sultekur, det er min mening. Han så ikke bra ut. På ryggen hang «gepekket» og dinglet i et etpar hyssinger. Stråhatten var bølgeformet og lignet toppornamentet på et fugleskremsel. Trøien var uten knapper, men knapphullene var i behold trøien holdtes forøvrig sammen av sikkerhetsnåler. I denne situasjonen så den samlede Oslopresse ham og dermed var han berømt.