GUUS KUIJER Sammen for alltid Oversatt av Bodil Engen
FØRSTE KAPITTEL om at Mimo gjør det slutt med meg fordi jeg er dikter LÆREREN ER FORELSKET i mamma! Kan man tenke seg noe verre? NEI! Altså, foreldrene mine ble skilt for lenge siden. Så det er jo LOV. Mamma er en snill mor. Læreren er en grei lærer. Men sammen? Noe så ekkelt! Og så er det min egen skyld, tror jeg. Det skjedde for noen måneder siden. Det var den dagen vi begynte på «yrkesprosjektet». Vi visste at det neste prosjektet vårt skulle handle om det, men læreren visste ikke at vi visste det. Så han begynte slik: «Jenter og gutter,» sa han, «senere i livet får dere et yrke. Jeg, for eksempel, er lærer. Og en annen er general. Jeg bare nevner noen viktige yrker. Nå vil jeg vite hva dere har lyst til å bli.» Det ble et fryktelig leven. Alle ropte i munnen på hverandre. Da slo læreren pekestokken i bordet, og det ble stille. Han gikk nedover pultrekka. «Mehmet?» «General, lærer.» «Mourad?» «General, lærer.» «Fatima?» «General, lærer.» «Vent nå litt,» sa læreren. «Dere har visst ikke skjønt
dette helt. Dere skal finne på noe selv, ikke bare si det som jeg har sagt. Dere skal fortelle oppriktig hva dere har lyst til å bli.» «Mehmet?» Mehmet så på læreren. Han sukket dypt. «Ikke general, altså?» sa han. Læreren sukket også dypt. «Du kan gjerne bli general, men du kan også godt bli noe annet.» Mehmet så på læreren. «Å,» sa han. «General.» Læreren nølte litt. Så pekte han på Mourad. «Mourad?» «General, lærer.» Jeg begynte å le. Jeg kunne ikke noe for det. Læreren ble rød i ansiktet. «Hva er det som er så morsomt, Polleke?» spurte han skarpt. «Ikke noe, lærer,» sa jeg. «Hva vil du bli for noe, da?» spurte han. Da sa jeg noe veldig dumt. Jeg sa: Dikter. Læreren så ubehagelig lenge på meg. Jeg så at flere i klassen tenkte ordet jåle. En lapp dumpet ned på pulten min.
Vi hadde jo avtalt at alle ville bli det samme? Jeg ble dødsflau. Det hadde jeg helt glemt! Læreren gikk en runde på gulvet. Han sa ikke noe på en lang stund. «Er du sikker?» spurte han så. «Vil du ikke heller bli general?» Akkurat da likte jeg ham fryktelig godt. Så jeg ropte: «Jo, egentlig vil jeg det.» Han sprutet ut i latter. Han lo og lo, helt alene. Ute stakk Mimo en lapp i hånda på meg. Jeg vil ikke være sammen med deg lenger, for i min kultur tror jeg ikke det er lov for jenter å være dikter, og jeg skjønner ikke hvorfor noen vil være det. Da jeg fortalte det til mamma, bare lo hun. Hun sa: «Du må nok ofre noe, Polleke.» «Hvordan da?» «Ofre noe for kunsten.» Av og til har jeg lyst til å slå henne. Da jeg lå i senga om kvelden, laget jeg et dikt om Mimo. Det trenger ingen å få vite. Ikke mamma engang.
Jeg måtte gråte litt, og så sovnet jeg.
ANDRE KAPITTEL om at jeg var sint, men ikke er rasist og at læreren ble forelsket i mamma DAGEN ETTER skrev jeg en lapp til Mimo: Du kan hoppe i dass med den drittkulturen din! Finn deg heller en jente som går med støvklut på hodet. Veldig praktisk! Polleke Det var dumt av meg, for læreren fant den lappen. Han ble forskrekket. Det var slutt på yrkesprosjektet. Vi fikk beskjed om å legge alt til side. Nå skulle vi sitte med armene i kors og hører godt etter. Så sa læreren at vi skulle gjøre et antirasismeprosjekt. Nå vet jeg at det er lov å kalle hverandre for en råtten potet. Alt det andre er rasisme. Men jeg mente det ikke alvorlig. Jeg er bare så vill etter den dumme marokkaneren.
Da jeg fortalte det til mamma, ble hun så sint! Ikke på meg, men på læreren. Jeg trodde hun skulle eksplodere. «Hva?» skrek hun. «Har den lusa kalt deg rasist?» Det måtte jeg tenke over. Hadde lusa, jeg mener læreren, kalt meg rasist? «Nei,» sa jeg. «Vi er alle litt rasister innerst inne, det var det han sa, tror jeg.» «Bruk fornuften, Polleke,» tordnet mamma. «Det skjedde da etter den lappen du skrev? Du kan hoppe i dass med den drittkulturen din?, det var jo derfor han sa det?» Ja, det stemte. «Og det skrev du fordi Mimo hadde gjort det slutt med deg?» Jeg nikket. Jeg kjente at jeg fikk tårer i øynene, og ristet på hodet for å få vekk det våte. Jeg kan ikke fordra å være på gråten! Ansiktet til mamma lysnet. Hun dumpet ned på en stol og begynte å riste. Hun er én åttitre og for tjukk, så det er ikke rart hun rister. Jeg trodde hun gråt fordi jeg var
lei meg, men det gjorde hun ikke. Hun satt og lo så hun ristet! «Fordi han gjorde det slutt,» hikstet hun. «Rasisme!» Hun så ikke ut. Mamma blir knallrød når hun ler. Nesten lilla. Det er helt sant. Jeg blir dødsflau når noen ser det. Plutselig holdt hun opp. «Nå skal du høre,» sa hun. «Jeg finner meg ikke i det. Jeg tillater ikke at datteren min blir kalt rasist. Men det var stygt av deg, det med støvkluten. Det skjønner du vel?» Jeg nikket, for jeg skjønte det. «Det må du aldri si igjen!» Jeg så ikke på henne, jeg skammet meg. «Rasisme,» knurret hun. «Hva er det han innbiller seg, det kvisetrynet?» Hun ble blek i ansiktet. Hjertet mitt slo som en hammer. Jeg visste at noe forferdelig kom til å skje. Den kvelden fikk jeg ikke sove. Jeg kom til å tenke på bestefar og bestemor, for de ber hele tiden fordi de tror på Gud. Jeg hadde litt lyst til å be. Så begynte jeg å le, for jeg kom til å tenke på noe morsomt. Jeg var sju år og på besøk hos bestefar og bestemor. Det er veldig gøy, for de har en bondegård. Men nå tenker jeg på noe annet. De ber når de har satt seg til bords og skal spise, og så ber de når de legger seg om kvelden. Jeg spurte bestefar hvordan man gjør det. «Å Polleke, det er så lett,» sa bestefar. «Hvis noe er leit eller vanskelig for deg, på skolen for eksempel, forteller du det til Gud, og så sier du Amen til slutt. Det er det hele.» «Er det sant?» spurte jeg. Jeg så bort på bestemor for sikkerhets skyld. Hun nikket, altså var det sant. Vi satt